Alf Gjøsund

Alder: 2
  RSS

Om Alf

Religionsredaktør i Vårt Land

Følgere

Forakten 
for Breivik

Publisert over 4 år siden

Nordmenn har fått sju nye dødssynder. De er myntet på Anders Behring Breivik
og andre hensynsløse fanatikere.

Ukens gladsak: Anders Behring Breivik vil sultestreike. Hahahahaha!

Slik kan Twitter­ og ­Facebook oppsummeres etter­ nyheten i forrige uke om at terror­dømte Breivik vil sulte seg til døde på grunn av strengere soningsforhold.

«Patetiske, ynkelige monstre» er det lov å forakte offentlig. ­Avstanden mellom slike som ham og oss er så uendelig stor. Anders Behring Breivik er ikke et menneske. Han er bare ond.

Nye dødssynder

Terroristen­ har kanskje fått direkte ­betydning for hvilke menneskelige egenskaper nordmenn tar mest avstand fra. Fanatisme er blitt en av de nye norske dødssyndene, ifølge en reportasje i 
A-magasinet­ før helgen.

Kort oppsummert har den svenske professoren Stefan Einhorn bedt tusen svensker og ­tusen nordmenn velge de verste personlige egenskapene de kan tenke seg. Inspirert av de sju dødssyndene i katolsk tradi­sjon har han laget en ny liste over «dødssynder». Den norske listen er slik: Undertrykkelse,­ falskhet, hensynsløshet, hat, fremmed­fiendtlighet, fanatisme og hevnlyst.

Det påfallende med listen er imidlertid at vi ikke gjenkjenner og aksepterer disse «syndene» hos oss selv. «Her er listen over hva vi forakter mest,» skriver journalisten allerede i ingressen.

Undertrykkelse skjer i regimer langt borte. Hvem ser på seg selv som falsk eller hensynsløs? Er det sannsynlig at vi har oss selv i tankene når vi krysser av for fremmedfiendtlighet? Professor­ Einhorn tror selv at vi har Breivik i bakhodet når vi nevner ­fanatismen.

«Det gjennomgående per­spektivet på listen er at det dreier seg om ting andre gjør», kommen­terer Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi.

Personlige problemer

Kontrasten til den klassiske listen over «dødssynder» er stor. Her er de dårlige egenskapene hovmod, begjær, fråtseri, grådighet, latskap, vrede og misunnelse.

For noen generasjoner siden var dette synder alle forholdt seg til. Det var nærmest en sjekkliste man skulle teste seg på, be om tilgivelse for, og bekjempe hos seg selv.

Nå vet vi knapt hva det er ­lenger. Hovmodet forsvant fra språket da vi tok oppgjøret med janteloven. Begjær og grådighet er nærmest positive drivkrefter i et liberalistisk og kapitalistisk samfunnssystem. Fråtsing er blitt et annet ord for å nyte livet.

Ondt potensial. Om de sju klassiske dødssyndene kan virke fremmede, var målet med listen å vise grunnleggende brister i alle mennesker. Det som gjorde Breivik til terrorist, finnes dypest sett i oss selv. Fordi vi ikke ser dette, blir avstanden mellom han og oss så stor. Da kan vi tillate oss å umenneskeliggjøre ham. ­Resultatet er åpenlys forakt.

Selv ser vi bort når vi defi­nerer det onde. Det er nettrollene som er fremmedfiendtlige, ikke vi. Det er de religiøse fundamentalistene som er fanatiske, ikke vi. Det onde er parkert så langt borte fra oss, at selv kirken har strøket setningen «... og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte» fra den felles syndsbekjennelsen.

Men vi har det onde potensialet, alle sammen. I et annet samfunn, med lavere levekår og høyere konfliktnivå, kunne du og jeg fort blitt det vi forakter nå. En krig kunne gjort mange av oss til massemordere. Et liv uten kjærlighet kunne skapt det samme flammende hatet i oss som terrorister bærer på.

Nødvendig innsikt

Det er menneskelig å være ond. Det har biskop Desmond Tutu sett mange bevis på, som leder for Sannhets- og forsoningskommisjonen etter apartheidregimets fall i Sør-Afrika. Men da han under sitt siste Norges-besøk snakket om til­givelse av Anders Behring Breivik, ble han møtt med hode­risting.

Tanken om at Breivik er som oss, er fullstendig fremmed. Vi gjenkjenner ham ikke i oss selv.

Gjenkjennelsen trenger ikke ha religiøs begrunnelse. En psykolog kunne brukt andre ­begreper for å si det samme. Men vi trenger denne innsikten. Vi trenger ordene­ som forteller oss hva det betyr å være menneske, både på godt og ondt. Vi trenger ­bekjennelsen av «den onde lyst i mitt hjerte».

Foraktens rot. Det motsatte er nemlig selvgodhet – et annet ord for hovmod. Selvgodheten gir oss ikke bare dyp forakt for Anders Behring Breivik. Den får oss til å forakte hverandre. Den gjør oss intolerante. Den får oss til å fornekte menneskeverdet som en prinsipiell verdi – som noe som gjelder alle.

Og siden selvgodheten ikke 
er forankret i den vi er, men i den vi ønsker å være, får den 
oss ­dypest sett til å forakte oss selv.

Gå til innlegget

Kampen de tapte

Publisert over 4 år siden

De som stadig anklager liberale ­biskoper for å være feige, har selv ­feiget ut i kirkevalget.

En knapp uke før kirkevalget er det bare å konstatere: Åpen folkekirke har vunnet. Alle signaler tyder på at svært mange vil slippe deres valgliste i urnen på mandag. Blir de mange nok kan Kirkemøtet si ja til en vigsels-liturgi for likekjønnede allerede neste år.

I så fall tyder lite på at biskopene vil opprettholde sitt nåværende nei til en slik liturgi. Bispemøtet har nemlig sagt enstemmig at spørsmålet ikke er kirkesplittende. Oversatt: De kan leve med både den ene og den andre løsningen.

Som fortjent

Åpen folkekirke får dermed betalt etter innsats. For de har virkelig stått på. Bare siden ­månedsskiftet har de postet oppunder 30 saker på sin Facebook-side, og høstet nærmere 20.000 likes. De har stått på stands over hele landet. De har fått med seg halve Kjendis-Norge. Mine sympatiserende venner har bombardert feeden med slagord og synspunkter.

Deres motpart, Levende folkekirke, har enten mistet troen eller fått med seg for få frivillige. Deres facebookside har til sammenligning vært steindød i hele september. Deres støttespillere er nesten fraværende i sosiale medier. Jeg har sett ett facebookbilde av en «konservativ» som driver valgkamp etter gudstjenesten, men han anbefaler kirkelig velsignelse og er ikke kommet med på listen over pålitelige konservative kandidater.

Og den eneste kjendisen jeg har sett støtte de konservatives nei til likekjønnet vigsel, er bassisten i Ole Ivars.

Noe tyder på at de ga opp for flere måneder siden.

Beklagelser

En av de konservative kandidatene i Borg bispedømme sier det ganske talende i sin presentasjon av seg selv:

«Selv om det å gå imot likekjønnet vigsel byr på store medmenneskelige problemer, særlig hva det angår å føle seg sett og elsket som hele seg, så ser jeg ikke hvordan jeg kan gå inn for dette på det nåværende tidspunkt. Det er leit og tungt, men alternativet ville føltes galt, hvor grusomt det enn er å høre meg selv si det.»

Dårligere kan man ikke anbefale det man tror på. Men kandidaten i Borg er ikke alene. Argumentasjonen mot kirkelig vielse av homofile er full av beklagelser av typen «vi er dessverre bundet av Skriften».

Hvis man mener man står for Guds vilje – og at den er god – burde man ikke anbefale den med stor entusiasme? Burde man ikke arbeide for at flest mulig ble overbevist? Man snakker om ­«bibeltroskap» – men hvilken troskap ligger det i disse beklagelsene? Ikke rart at konservative pensjonister tyr til Jan Hanvold og TV Visjon Norge. Der får man i det minste rene ord for pengene han ber om.

Krise

De konservative i kirken har tapt kirkevalget, uavhengig av resultatet. Debatten har vist en konservativ norsk kristenhet i krise. De skal vinne nye generasjoner for sitt arbeid og sin ideologi, men våger ikke anbefale den. De som stadig anklager liberale biskoper for å være feige, har selv feiget ut.

Årsaken er selvsagt sammensatt. Ingen liker å bli anklaget for å være hjerteløs, ekskluderende og homofob. Dessuten kan man alltids drive med sitt i sine egne organisasjoner, uten å få for mye negativ oppmerksomhet.

Men heller ikke her er man frimodig. Man unngår de kontroversielle spørsmålene og satser på at de positive tingene skal overskygge dem. Dessverre for dem merker ungdommene deres at de ikke er stolte av sin egen ideologi og sitt bibelsyn. Dermed kan ett av to senarioer fort bli virkelighet: De konservative organisasjonene skrumper inn til skygger av det de engang var. Eller de slutter å være konservative.

Verdifulle

Begge deler kan bli negativt for norsk kirkeliv. Én ting er at de konservative har stått for store deler av det frivillige arbeidet i kirken. Minst like viktig er det at Den norske kirke trenger motstemmer, ikke minst dersom ideologien i framtiden skal defineres av folk flest.

I Den norske kirke har konservative hatt en tydelig stemme for de svake når etikken har vært truet. Det skjedde da tatere, i tråd med rådende vitenskapelige oppfatninger, ble tvangssterilisert. Det skjedde i diskusjonen om fosterets menneskeverd. Det skjedde i debatten om samvittighetsfrihet for helsepersonell. Og det kan bli behov for det i spørsmål om surrogati, genteknologi og eutanasi i framtiden.

Hvem skal være denne motstemmen i kirken hvis de konservative er like tafatte i framtiden som de har vært ved Kirkevalget 2015? Jeg er ingen tilhenger av at konservative stemples som verken homofobe eller hjerteløse. Men hvis det er grunnen til at de gjemmer seg, er det ikke mye livskraft igjen.

Gå til innlegget

Mjøndalens redningsmann

Publisert nesten 5 år siden

Vegard Hansens rike bygges ikke av enere, men av gjennomsnittsmennesker.

På begynnelsen av 2000-tallet var det tidligere topplaget Mjøndalen dypt nede i tredje divisjon. Så langt nede at bare en håndfull entusiaster fikk med seg kampene på den slitne grasbanen. Få, om noen, trodde det var mulig å sette Mjøndalen på fotballkartet eller andre kart igjen. 

Men det var før Mjøndalens redningsmann kom til bygda. Han het Vegard Hansen og kom til sine egne. Ikke fordi han var en typisk «mjøndøling», men fordi han identifiserte seg 100 prosent med folket i den gamle arbeiderbygda. Én sesong, så hadde han løftet laget til andre divisjon. Én sesong til, så var de i første. «Livet er endelig brunt igjen. Se opp for Mjøndalen», skrev Aftenposten ved sesongslutt i 2007.

Etter skambankingen av Brann i to kvalikkamper i fjor høst, er de brune ikke bare i tippeligaen, men fotballkommentatorene regner med at de blir der. Noen begynner å snakke om at Vegard Hansens lederstil er i ferd med å gjøre noe med hele ligaen.

Hva gjør han, som ikke bare har løftet laget, men får hele bygda til å pynte hagene sine med brune flagg hver helg? Noe tyder på at han av ren intuisjon følger en 2000 år gammel lederstrategi.

Åpen og ærlig

Vegard Hansen har nemlig lest sin bibel og deler gjerne. Når Mjøndalen seirer, er Gud aldri langt unna. «For at han er vår beskytter når vi står overfor våre fiender.» (På bloggen etter seier over Bærum i høst.)

I prøvelsens time holder det imidlertid hardt. Som under kampen mot Ranheim i fjor: «Jeg tenkte at dette måtte være endetiden, slik den er beskrevet i Bibelen. (...) Kjære Gud, hvis du er der oppe. Jeg er rede.»

Og noen ganger blir det virkelig mørkt: «...dette var det endelige beviset - det finnes ingen Gud. Vi må klare oss selv.» 

Er det blasfemi eller mener han det? Faktum er at ingen i Mjøndalen tror Vegard Hansen tuller. Han skriver om lange våkenetter, om gråten som presser på og om ufrivillig skvetting i buksa på banen. Følelsene herjer med Mjøndalens redningsmann. På en merkelig måte. 

Nå er åpenheten blitt lagt merke til. Men for oss som bor i Mjøndalen, er det ingen bombe at laget slipper direktesendt TV inn i garderoben. Alle her vet at Vegard Hansen er ærlig om alt. Har han en ny date, forteller han om det på bloggen. Sitter han ensom hjemme og tenker på eksen, får vi vite det også. Og mener han noe sterkt, er veien fra tanke til publisering kort. 

Det får også fansen merke. Vegard Hansen gir sannheten uten betaling: «Mjøndølinger bryr seg lite om det estetiske. De kunne sikkert kost seg på en møkkahaug – så lenge det er ølservering», skrev han for noen måneder siden. Han har et poeng, men ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe. Som da han ønsket Brann velkommen til en knallhard kvalikkamp i Mjøndalen: «Her gir vi som kjent ikke ved dørene. Kun 28 kroner pr. mann i årets TV-aksjon, husker dere?»

Han ofrer seg

Man skaper ingen fotballsuksess av ærlighet alene. Det ligger et motto i bunnen av Mjøndalen Idrettsforening som Vegard Hansen har rendyrket: «Lagånd, innsats og kameratskap.» 

Selv går han foran. Hele Norge har hørt at Hansen sa nei til millionlønn etter opprykket. De fleste har fått med seg at han ofrer seg for klubben: er ryddehjelp, billett- og pølseselger, alt mulig, ved siden av trenerjobben. 

Men det store ledereksemplet viser han likevel tydeligst i forholdet til «gutta sine». Han har ikke plukket dem ut etter kvalifikasjoner. I stedet har han jobbet med dem over tid, vært mild og tålmodig mens han har renset «gullet sitt» for slagg. Og da døren til øverste divisjon åpnet seg, slapp han alle inn. Vegard Hansens rike bygges ikke av enere. Det bygges av håndverkere, barnehageonkler og næringsdrivende som fram til nå har hatt vanlige jobber ved siden av fotballen.

Som Hansen selv sier det: 

«Vi kommer fra det minste stedet, med det minste stadionet. Med det laveste budsjettet og de laveste lønningene. Morten har den trangeste drakta og Raschen har de minste skoa. Vi har en daglig leder med de største bollekinna. Ellers er vi minst på alt. Absolutt alt.» 

Men det som er lite i folks øyne, kan bli noe stort, har mjøndalstreneren bevist. For, som han sier, når det kommer til stykket er en fotballkamp «tross alt mellom to lag av 11 spillere». Der kan «de som vil mest, tåler mest og jobber hardest» vinne, ikke nødvendigvis de som får best betalt. 

Vegard Hansen har reddet bygda på sin måte. Men siden han nesten er uten messias-kompleks, kaller han det helst «Mjøndals-måten».

Gå til innlegget

«Spennende» drapsvåpen i toget

Publisert nesten 5 år siden

Våger jeg å sende ungene i et barnetog som er så farlig at politiet må være bevæpnet?

Representanter fra politiet var ikke akkurat samstemte i sine vurderinger om våpen var nødvendig i barnetoget 17. mai. Ifølge NTB hadde politiet instruks fra Politidirektoratet om å droppe våpen i paradeuniform. En rekke lensmenn over hele landet var klare på at våpen og 17. mai ikke hørte sammen. De ville nekte å gå i tog dersom de ble pålagt å være bevæpnet. 

Nja, tja og ja

Fra store deler av landet var signalene mer uklare. Lokallagsleder Per Kristian Heitman i Politiets Fellesforbund i Trøndelag signaliserte et slags nja: Han syntes det var «helt greit at politi i festuniform dropper våpen så lenge annet politi i nærområdene har våpen», ifølge Trønderavisa.

Politistasjonssjef Bjørn Lier ved Hamar politistasjon presterte å la det være opp til 17. mai-komiteen å vurdere om de skulle ha bevæpnet politi i toget. Om de valgte å ha et våpenfritt barnetog, ville politiet holde seg unna.

Fra andre politidistrikt kom klare og rungende «ja». I Oslo troppet politiet opp med skyteklare våpen sammen med jublende barn. Og i Drammen bar ikke politiet bare våpen, de hadde også «undercover politifolk» med skjulte våpen i toget, melder Drammens Tidende.

Effektivt nok?

På grunn av faren for terror, har politiet generell tillatelse til å bære våpen fram til 7. juni. Feiringen den 17. mai ga inntrykk av betydelig forvirring i politiet om hva dette innebærer. Og kanskje en enda større forvirring om hvorfor politiet skal være med i et 17. mai-tog. 

Dersom de går i tog fordi terrorfaren er så stor, og dette er den mest effektive måten å beskytte toget på, burde de gjøre jobben skikkelig og ikke gå bak en fane i paradeuniform. I så fall ville jeg lure på om jeg ville våget å sende min åtte år gamle stesønn til noe så farlig som et barnetog. 

Dersom de derimot går i tog for å vise politiets nærhet til befolkningen i et demokratisk sivilsamfunn, for å gjøre det politiet har vært gode på i hele etterkrigstiden: bygge ned tersklene til innbyggerne, da bør de gjøre det på en egnet måte. 

Det er ikke en egnet måte å vise fram skarpe våpen i et tog hvis hensikt er å la barns uttrykke sin glede over å bo i et fredelig og godt land. En bedre vurdering ville i så fall være å droppe hele barnetoget. 

«Spennende»

Han visste muligens ikke helt hva han gjorde, ordføreren i Kristiansand, da uttalte seg til VG om barns ulike reaksjoner på pistolene: «... noen synes kanskje det er skremmende med våpen, mens andre synes det er spennende». 

Det kan godt hende både barn og enkelte voksne synes våpen er spennende. I virkeligheten er det et uhyggelig redskap som ikke skal brukes før alle andre muligheter er forsøkt. Det er en av årsakene til at vi ikke ønsker et samfunn der et bevæpnet politi er en normalsituasjon.

Selv er jeg redd for hva stadig bevæpning gjør med bildet av politiet som arbeidsplass. Jeg håper faktisk at ungdom som synes våpen er spennende, holder seg langt unna politiet. Det er mulig jeg er naiv, men jeg trodde politiet selv delte det ønsket.

Gå til innlegget

Mindre skremmende kristendom

Publisert nesten 5 år siden

Tungetalen taper terreng. Det er det gode grunner til.

Lovsangerne synger til myke toner. I salen står folk og svaier med øynene lukket. Mange har armene strakt ut, som om de tar imot noe usynlig. Noen sier «Jesus», igjen og igjen. Andre snakker på et uforståelig språk, mens tårene strømmer nedover ansiktene.

Så lenge vi vet om har folk søkt ekstasen, eller kicket, både i og utenfor religionen. I dag skjer det på konserter, i sex, rusmidler eller ekstremsport. Stemningen på tribunen under en god fotballkamp kan minne om det. Noen supporterledere er gode på suggesjon. 

Spør du folk flest hvorfor ekstasen er så attraktiv, vil du få mange svar. De fleste vil tenke at ekstasen er et biprodukt, de vil bare ha et avbrekk fra hverdagen, en god opplevelse. Kristne søker genuine erfaringer med Gud. Spør du nevrologene, vil de forklare at det handler om frigjøring av endorfiner og dopamin, kroppens egne rusmidler. Vi blir oppkvikket og ser lysere på livet etterpå.

Guds Ånd

Predikanten på podiet legger hånden på hodet til kvinnen og roper uforståelige ord. Hun faller bakover, og blir tatt imot av to menn som legger henne forsiktig ned på gulvet. Der ligger hun og rister, lenge.

For kanskje flere hundre tusen kristne i Norge er dette kjente fenomener. Minst 50.000 nordmenn tilhører såkalte karismatiske menigheter, der tungetale er helt vanlig. På verdensbasis er de 600 millioner. Langt flere kristne er kjent med tungetale og ekstase fra tverrkirkelige samlinger, eller praktiserer det privat.

Det er ikke uten grunn at omvendte alkoholikere forteller at «å bli fylt av Ånden» er en god erstatning for rus. Dermed sier de ikke bare noe om følelsen, men om hvordan mange kristne tolker dette fenomenet. For dem er det Guds egen ånd som kommer nær.

Ikke nødvendigvis ekstatisk

Det lange møtet er snart over. Da begynner kvinnen nede ved døren å si rare ord med høy stemme. Tre lange taler holder hun, og alt skal tolkes. Det hele tar 20 minutter. De voksne ser på klokken. Ungene begynner å bli grinete.

I gårsdagens avis fortalte vi om forfatteren Håvard Rem som taler i tunger på sønnens plate. Rem er oppvokst i pinsebevegelsen, i likhet med forfatteren Levi Henriksen. Begge to omtaler sin bakgrunn på en liketil og ufarliggjørende måte. De mener de ikke har tatt skade av oppveksten.

Det skyldes kanskje at mange tradisjonelle norske pinsemenigheter praktiserer tungetalen på en ganske nøktern måte. Historisk er de påvirket av statskirkens teologi og mer jordnære enn sine mer ekstreme søsterkirker i utlandet. Dessuten taper tungetalen terreng. Man har skjønt hvor underlig og skremmende den kan virke på kirkefremmede. I mange pinsemenigheter er det derfor ikke lenger god tone å tale i tunger i alminnelige gudstjenester. I forrige uke fortalte Vårt Land at yngre pinsevenner trekker i retning av tradisjonell liturgi.

Skremmende

Det er en god utvikling, for hvis ekstasen er normalsituasjon i en kirke, kan det være skadelig å være til stede. Koblingen mellom tungetale, suggesjon og Den hellige ånd har gjort mennesker svært sårbare. Noen fikk psykiske problemer fordi ukloke mennesker tråkket langt inn i intimsonen deres og fikk dem til å være med på ting de ikke var klare for. Andre havnet på B-laget fordi de sto imot. 

På samme måte som tungetale og ekstase kan virke outrert og litt nifst for utenforstående, kan det være skremmende for en pinsekristen å få fenomenet belyst i et naturvitenskapelig og psykologisk perspektiv. Mange mener fortsatt at tungetale er tegnet på at man er «døpt i Den hellige ånd», noe som regnes som en nødvendighet for en kristen. Da kan det være vanskelig å ta inn over seg at vi snakker om fenomener som også har sin vitenskapelige forklaring, med paralleller både i ulike religioner og i sekulære sammenhenger. 

I den nye fagboken Pentekostale perspektiver, skrevet av ulike akademikere med tilknytning til pinsekristendom, er dette i liten grad berørt. Kunnskapssamfunnet vil imidlertid i økende grad utfordre med sine spørsmål. Det betyr selvsagt ikke at pinsekristne skal avskrive den åndelige dimensjonen, men at det kan være viktig å snakke om hva som er psykologi, hva som er endorfiner og hva som er Den hellige ånd i det man opplever. Det kan ruste nye generasjoner pinsevenner til å møte både verden utenfor og predikanter som har vilje og evne til manipulasjon og åndelige overgrep.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
24 dager siden / 2236 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
22 dager siden / 1811 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1302 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
30 dager siden / 1234 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
15 dager siden / 1120 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
25 dager siden / 1081 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
18 dager siden / 916 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
29 dager siden / 901 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere