Alf Gjøsund

Alder: 2
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Poenget som forsvant

Publisert over 3 år siden

Det er knallhardt å jobbe på bordell. Derfor reagerer vi så sterkt på uttalelsene til Kari Jaquesson.

Akkurat nå er det stemning for å mobbe Kari Jaquesson i Kvinnegruppa Ottar, tenkte omdømmeeksperten Jarle Aabø. Han la ut et bilde av henne på Facebook der nesen hennes var byttet ut med en erigert penis.

Så kom han antakelig på bedre tanker. Firmaet Aabø & Co skal jo, ifølge nettsidene sine, «være anerkjent som en positiv, skapende samfunnsaktør». Han fjernet bildet igjen.
Men han har rett i én ting: Det er stemning for å herje litt med Jaquesson akkurat nå. (Akkurat nå gjorde jeg en pause i skrivingen for å sjekke om sosiologen Kjetil Rolness tilfeldigvis har skrevet noe på sin vegg. Ganske riktig: Tre raljerende innlegg. Stor jubel fra fansen.)

Sammenhengen. Grunnen er at Jaquesson ifølge avisoppslagene fra talerstolen ba noen av deltakere på parolemøtet til 8. marskomiteen i Oslo om å «suge pikk ti ganger». Det var drøyt, ikke minst fordi en av dem hun henvendte seg til viste seg å være bare 17 år gammel. Jaquesson burde styrt unna kjønnsordene, uansett hvem hun snakket til.
På den andre siden er jeg glad jeg undersøkte sammenhengen. For den ser man ikke i de sinte tilbakemeldingene.

En av dem ble skrevet i Aften­posten av Amanda Schei, leder for Norges Venstrekvinnelag. Ifølge artikkelen uttalte Jaques­son sine «krenkende, aggressive­ utsagn» til 17-åringen­ Anna Dåsnes­ i Unge Venstre, fordi­ hun hadde foreslått å bytte ut parolen «håndhev sexkjøpsloven» med en parole om kvinner på flukt.

Det var ikke sant. Venstreleder Trine Skei Grande­ kommenterte også. Hun gikk ikke i detalj, men kalte Jaqessons uttalelser for «hets og utskjelling».
Det lignet det kanskje på. Men lytter du til opptakene lagt ut på Radio Novas nettsted, trer et mer nyansert bilde fram.

Utgangspunktet var et innlegg på møtet fra 19-årige ­Maria Katinka­ Lie, som er leder i Oslo liberale studentforening. Hun kalte seg feminist og sa ikke bare at hun ønsket legalisering av sexkjøp, hun foreslo også å opprette bordeller.

Det var først og fremst dett­e innlegget Kari Jaquesson reagerte­ så kraftig på. Hun sa ordrett: «Jeg vil anbefale en liten studietur til Belgia og Tyskland for å se hvor nydelig det foregår i disse ordnede formene. Og så syns jeg du skal prøve å suge pikk ti ganger i døgnet i et helt år, for å se hvor gøy det er å selge sex. Det er sexkjøp. Sexkjøp handler ikke om noen festlig, abstrakt idé om at man har rett til å gjøre hva man vil med kroppen sin.»

Knallharde realiteter. Jaques­son har et poeng. Når du går inn for å opprette bordeller, da sier du at det er OK for deg at kvinner havner i nøyaktig samme situasjon som Jaquesson så omsvøpsløst beskrev. Dette er faktisk de knallharde realitetene bak å jobbe­ på bordell.

Så er det altså ikke OK likevel. De tre liberalistene på 17, 19 og 24 år synes ikke det. Nesten ingen av oss synes det. Det er derfor Jaquessons ord høres så forferdelig brutale ut.Dessverre forsto ikke Jaquesson at uttalelsene ville gi henne bråk. Det ville ikke skjedd hvis hun i stedet hadde henvist til det ekstremt sterke innlegget i Aftenposten for to år siden, der den tidligere prostituerte danske
Tanja Rahm beskrev hva som skjedde med henne i sengen.

Det ville heller ikke skjedd om hun hadde sitert Arnulf Øverlands ord: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.» Det kunne blitt sterkt, det også, som svar til dem som mener at å gi munnsex ti ganger om dagen bør være en del av det mangfoldige sysselsettingstilbudet i Norge.

Offentlig rapport. Dette perspektivet forsvant fullstendig i debatten. Prostitusjon er en grov undertrykkelse av kvinner, uansett om media har funnet minst tre sexarbeidere som sier det motsatte. I dette spørsmålet er liberalismen usolidarisk.

Heldigvis har vi fått en sex-
kjøps­lov som ifølge rapporten til Justis-og beredskapsdepartementet har konkludert med at loven har en «normgivende effekt»,­ det er «dempet etterspørsel», et «dempet­ marked», som er «mindre attraktivt for prostitusjonsbasert menneskehandel».

Ifølge rapporten er det heller ikke grunnlag for å hevde som Trine Skei Grande gjorde i sitt forsvar for de tre unge politikerne,
at «det er et ugjenkallelig faktum volden har økt dramatisk etter at loven kom». Verken politiet, Pro Senteret eller Utekontakten finner støtte for denne antakelsen.

Men den debatten tar ingen akkurat nå. I stedet er det fest for gribber som Jarle Aabø og Kjetil Rollness.

Kari Jaquesson tabbet seg ut. Det har hun gjort før også. Så da tar vi kvinnen. Ikke ballen.

Først publisert som kommentar i Vårt Land 17. februar 2016

Gå til innlegget

Listhaug har rett

Publisert over 3 år siden

Samme hvor mye kirken blånekter: Den er gjennomsyret av sosialisme.

Et massivt korps av 
skribenter og kirketalspersoner har avvist ­Sylvi Listhaugs sosialisme­anklager mot Den norske kirke.­ Jeg er en av dem. «Å oppfordre til en human behandling av mennesker i nød bør ikke flåsete ­avfeies som sosialisme», skrev jeg i avisen før jul.

Når kruttrøyken begynner å legge seg, er det på sin plass med litt ettertanke. Har ikke Listhaug et poeng? Synspunktet hennes deles garantert av mange på ­høyresiden. Det er noe som skurrer når vi har så diametralt ulike virkelighetsoppfatninger. Sannheten ligger ofte et sted imellom.

LES SYLVI LISTHAUG: Uetisk av meg å utelate det kirken utelater


Begrenset nyhetsverdi. Hva er det Listhaug observerer, som vi andre ikke vil se?
Hun observerer for det første en kirke som ikke er veldig synlig i mediene med kirkens viktigste budskap: håpet om oppstandelse og evig liv ved troen på Kristus. Det kan kirken knapt lastes for. Evangeliet forkynnes i kirkene søndag etter søndag, men har svært begrenset nyhetsverdi.

Tidligere har kirken vært opptatt av den enkeltes sedelighet og moral. Den oppgaven er delvis overtatt av de mer konservative organisasjonene, men først og fremst tonet ned. Å preke moral for en befolkning med et uavklart forhold til kirkens hovedperson, gir et inntrykk av fasadepynting. Slik forkynnelse vil mange se på som ubibelsk og enda flere som dårlig markedsføring av kirkens budskap.

Tilbake står biskopenes utspill om miljø- og asylpolitikk, samt Tor B. Jørgensens ja til høyere skattenivå. Temaet er solidaritet og velferd, og har absolutt etiske overtoner. Men innspillene er rettet mot myndighetene og systemet.

Dramatisk endring. Hvem var det som først påpekte at mangelen på velferd først og fremst hadde politiske og strukturelle årsaker? Det var ikke de konservative. Det var ikke kapitalistene. Det var sosialistene.

Kirken selv var konservativ. Den strittet imot da sosialistene ville overføre velferden fra diakonale institusjoner til myndighetene. Dette ville svekke kirkens betydning og gjøre velferd til et krav, noe man igjen mente­ kunne svekke befolkningens moral. Kirkens svar på sosialistenes rettferdighetskrav var barmhjertighet.

På slutten av 60-tallet endret dette bildet seg dramatisk. I Uppsala i 1968 gjorde Kirkens Verdensråd internasjonal solidaritet og strukturell endring til ­kirkens misjonsoppdrag. Den norske kirke­ fikk en ny generasjon kristensosialistiske prester. De var blant annet inspirert av teologen Tor Aukrust, som sammen med Norges Kristne Arbeideres Forbund fikk stor betydning for ­Arbeiderpartiets forhold til kirken.

Blant dem som ble påvirket var biskopene Erling Pettersen­ og Tor B. Jørgensen. Begge står bak ­utspill egnet til å terge høyre­siden.


Nyansert. Æres skal den som æres bør. Om kirken i prinsippet alltid har vært opptatt av de ­svakeste i samfunnet, har sosial­ismen æren for å løfte perspektivet fra individuelt nivå til samfunnsstruktur og politikk.

I dag er velferdsstaten så selvsagt i Norge at alle tar den for gitt. Men det er sosialistene som har kjempet den fram. Når kristendemokrater hevder at de representerer et selvstendig politisk alternativ, er det også av strategiske årsaker. Historisk sett har de store deler av sin sosialetikk fra sosialismen.

I det lyset er alle norske partier, selv Fremskrittspartiet, «gjennomsyret» av sosialisme. Sylvi Listhaugs mantra om at «den norske velferden er truet» er en stadig påminnelse om det.
Så er bildet selvsagt mer ­nyansert. Venstresiden vil si at de borgerlige partiene med sin liberalisme og konservatisme motarbeider velferdsstaten. Sentrumspartiene har plukket fra begge sider og spedd på med ­annen ideologi.

Også i kirken er det mange­ ­nyanser. Den er for eksempel­ også konservativ, selv om det er blitt mindre tydelig i den ­sosialetiske debatten. Kampen mot abort er redusert til en stillferdig samtale om den enkeltes holdning til menneskeverdet. Det er ikke unaturlig å spørre om ­årsaken er at synspunktet ikke er god tone innenfor det ­sosialdemokratiske paradigmet.

Paradoksalt nok er noen av de tydeligste stemmene i kirkens kamp for fosterets rettigheter preget av sosialismen. Børre Knudsen var på flere måter en radikal 68-er som oppfattet sin kamp mot abort som en soli­daritetskamp for de svakeste. Kristensosialisten Tor B. Jørgensen har vært forbilledlig tydelig, også i nyere tid.

Kirken ville vært mer ærlig­ om den hadde sagt: Mye av vår sosial­etiske tenkning er arvegods fra sosialismen. Vi står i takknemlighetsgjeld til arbeider­bevegelsen.

LES OGSÅ Hans Morten Haugen: Aps Grete Faremo var hardere mot kirken enn Listhaug er

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11.2.2016

Gå til innlegget

Unnskyld, hilsen ­kirken

Publisert over 3 år siden

For noen kan kirkens beklagelse bety at de igjen kan oppsøke en guds­tjeneste uten bitre følelser.

Unnskyld! sa daværende domprost Helge Schmidt.

Mange av tilhørerne brast i gråt. Selv om det var lenge siden, hadde uretten preget hele livet deres. Smerten var der fortsatt, men på en annen måte akkurat nå. En representant for Den norske kirke hadde beklaget. Han hadde sagt at det var galt, det som skjedde.

Scenen er fra Kristiansand domkirke, 2008. Tilhørerne var tidligere barnehjemsbarn. På 1950- og 60-tallet hadde de bodd på byens barnehjem, drevet av blant annet Den norske kirke og tilknyttede kristne organisasjoner. De hadde blitt utsatt for vold og seksuelle overgrep.

Hvorfor var domprostens beklagelse så viktig? Fordi det er én ting som er verre enn urett, det er urett som ikke blir gjenopprettet. Når den skyldige ikke kan straffes, enten fordi forholdet er foreldet, eller fordi uretten ikke er straffbar i juridisk forstand, kan en erkjennelse av uretten, en bønn om unnskyldning, være viktig.

Hvor går grensen? De fleste er enige om at Helge Schmidts beklagelse til barnevernsbarna var på sin plass, selv om han ikke var personlig involvert i uretten. Men noen ganger blir det debatt. Skal kirken drive og beklage hele tiden?

I forrige uke beklaget Per Arne Dahl at Den norske kirke har «forsømt kirkens helbredende tjeneste». Uttalelsen ble tolket som en unnskyldning til Snåsamannen, Joralf Gjerstad.

Beklagelsen er blitt kritisert. Erik A. Steenhoff, katolsk teologistudent, mener unnskyldningene ikke tjener noen hensikt: «For de folkekirkelige vil beklagelsene fremstå som desperate forsøk på å innynde seg folket. For de antikirkelige vil ingen beklagelse være god nok», skrev han i Vårt Land i forrige uke.

Men mottakerne for kirkelige beklagelser er verken «folkekirkelige« eller «antikirkelige», men de som er blitt såret. I ­biskop Dahls tilfelle de som kom til kirken med ønske om å bli bedt for. De hadde lest i sin bibel at kirken kan be for syke, men ble møtt med avvisning fordi kirken ikke våget å ta sin egen tro og tradisjon på alvor.

For å si det på godt norsk: Du føler deg dum etter en slik avvisning. Du kommer nødig igjen.
For noen av disse kan kirkens beklagelser bety at de igjen kan oppsøke en kirke uten den bitre følelsen et sted dypt der inne. Betyr det noe? Selvsagt gjør det det.

Historien endres. Noen beklagelser er knyttet til hendelser for mange hundre år siden. I 2010 ba Det lutherske verdensforbund om tilgivelse for forfølgelse av baptister på 1500-tallet. Jeg kjenner selv kristne som har fått sitt syn på den lutherske kirke definert av denne historien. Dette endret historien. Det ble lettere for dem å forholde seg til lutheranere. Selvsagt betyr det noe.

I fjor ba pave Frans om tilgivelse for kirkens forfølgelse av den kristne bevegelsen «Valdenserne» på 1500- og 1600-tallet. Selv om det kom altfor sent, må det ha betydd enormt for nåværende medlemmer av valdensiske kirker. Kanskje også for andre religiøse bevegelser, som har følt seg forfulgt av Den katolske kirke. Historien er ikke lenger den samme.

Kirkens utvikling har i stor grad fulgt samfunnsutviklingen. De samme feilene som har vært gjort i samfunnet, er gjort av kirken. Det gjelder behandlingen av etniske, religiøse og seksuelle minoriteter, det gjelder synet på kvinner, på suicidale, og så videre.­ Selvsagt skyldes feilene virkelighetsforståelsen den gangen. I dag ser vi annerledes på det. Betyr det at kirken er fritatt fra skyld og kan droppe oppgjøret?

Trygghet. Svaret synes å avhenge av to forhold. For det første: egen trygghet. Du får sjelden frivillige beklagelser fra en ­­organisasjon som selv kjemper for sin berettigelse. Noen ganger kan unnskyldningen få erstatningsrettslige konsekvenser. Det står ekstra respekt av organisasjoner som sier unnskyld når de selv er i en utsatt posisjon.

Her står det lille kirkesamfunnet DELK som et lysende eksempel. I 1995 ba ledelsen nåværende og tidligere medlemmer om tilgivelse for unødig strenge regler og holdninger som ble opplevd som fordømmende. Noen forlot trossamfunnet på grunn av dette.

DELK kunne gjennomført endringene i det stille. I stedet tok de ansvar og beklaget offentlig. Jeg har snakket med nåværende og tidligere medlemmer som fortalte om et før og et etter denne beklagelsen. Den betydde enormt.

Det bringer oss til den andre forutsetningen for beklagelse: Du må rett og slett bry deg om de børene folk bærer. Slik kirken skal gjøre. Dessverre er det slett ingen selvfølge at den gjør det. Vi har nok av eksempler på det motsatte.

Når den gjør det, fortjener den støtte.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28.1.2016

LES OGSÅ: Helmuth Liessem i Kirkens Sosialtjeneste om Taterutvalget: Vi beklager opå det sterkeste

Gå til innlegget

Magazinets aksjonisme

Publisert over 3 år siden

Ville det ikke vært mer naturlig av Selbekk å si: «Bondevik, du og jeg sviktet ytringsfriheten den gangen»?

Selbekks svar på min karikaturutfordring i Vårt Land onsdag, og en del kommentarer fra støttespillere på sosiale medier, reiser spørsmål som fortjener svar. Her kommer de:

 

Hvorfor brukte jeg fortellergrepet om lesing av Magazinet på mikrofilm når artiklene jeg siterer fra finnes på internett?

 

Fordi poenget ikke var å arrestere Selbekk for tidligere feiltrinn i visse, konkrete artikler. Poenget var å forstå hvorfor det skapte så mye oppstyr at nettopp Magazinet publiserte tegningene, og ikke at andre nyhetsaviser gjorde det. Konteksten er at tegningene ble trykket i en avis full av ensidig kritikk mot islam og muslimer. Avisen gjorde aldri noe seriøst forsøk på å balansere dette bildet. Disse årgangene av Magazinet er ikke tilgjengelig på nettet, derfor måtte de leses på mikrofilm.

 

Hvorfor siterte jeg ikke Vårt Lands artikkel for ett år siden, med tittelen «Selbekk angrer dypt». Her tar jo Selbekk avstand fra sin egen lederartikkel som inneholder et kraftig angrep på Finn Graffs karikaturer av kristne og jøder?

 

Fordi Selbekk dagen etter skrev et tilsvar i samme avis der han langt på vei tilbakekaller «angeren». Han skriver: «Det er ikke riktig at jeg angrer på større vilje til å støte muslimer framfor kristne. Jeg har aldri hatt (...) spesiell vilje til å støte noen religiøse grupper.»

Min påstand er at han faktisk hadde denne viljen. Han uttrykte på den tiden at karikaturer mot kristne og israelere ikke var legitime – mens de islamkritiske var det.

    Det er viktig å huske at utgangspunktet for artikkelen var at Selbekk i forbindelse med lanseringen av boken gikk i strupen på Kjell Magne Bondevik og kritiserte ham for å ha sviktet ytringsfriheten – og for å ha skiftet linje. Det skjedde på bakgrunn av uttalelser fra sistnevnte som til forveksling var like Selbekks egne – den viktigste forskjellen var karikaturenes adressat.

    Dersom Selbekk tar selvkritikk for at han faktisk mente det samme som Bondevik om legitimiteten til visse støtende karikaturer, ville det ikke vært mer naturlig å si: «Bondevik, du og jeg sviktet faktisk ytringsfriheten den gangen»?

    Selbekk vil kunne innvende at han faktisk trykket den omtalte karikaturen til Graff. Det kunne han selvsagt gjøre uten problem. Kristendommen har jo intet forbud mot denne typen dokumentasjon, tvert imot ville Graffs tegninger antakelig styrke enkelte kristne miljøers virkelighetsoppfatning, inkludert forestillingen om å være forfulgt. Det viktige i denne debatten er imidlertid hva Selbekk mente var legitime ytringer.

 

Hvorfor leste jeg ikke Selbekks bok «Fryktens makt» og kapitlet «Da jeg sviktet» før jeg skrev?

 

Fordi jeg ikke skrev om innholdet i denne boken. Jeg skrev om angrepene på Bondevik, og til dels Jonas Gahr Støre, som kom i andre medier. Nå har jeg for ordens skyld lest boken. Det sto ingen ting der som kaster lys over det jeg skrev i min kommentar. Kapitlet Selbekk viser til, «Da jeg sviktet», handler utelukkende om Selbekks anger på at han lot seg «lure» til selv å beklage.

 

Mitt hovedpoeng er at dersom Magazinet hadde drevet med nøktern nyhetsformidling, ville antakelig også karikaturoppslaget blitt oppfattet som dette. Dessverre forstår ikke Selbekk – og mange andre – at leserne tolket karikaturene i lys av den regelrette aksjonismen Magazinet lenge hadde drevet mot islam og muslimer.

 

Det hører også med i bildet at Magazinet henvendte seg til lesere som i stor grad forsto kampen mellom islam og kristendommen som en åndskamp mellom Gud og djevelen. Selv om Magazinet i stor grad brukte et sekulært språk i sin dekning av islam (ved å konsentrere seg om terror, hijab, halalkjøtt, kvinneundertrykkelse, og så videre) sendte forsiden den 10. januar 2006 også ut et annet signal til disse leserne: Vi tør å konfrontere denne åndsmakten!

 

Selv er jeg ikke prinsipiell motstander av sårende karikaturer. Som de aller fleste mener jeg at Selbekk hadde rett til å gjøre det. Når den seriøse delen av norsk presse også alltid har vært opptatt av ytringsansvar, har ikke hensynet vært de som peker på oss med våpen, men at vi ønsker å være anstendig mot de leserne som ikke peker på oss med våpen. Å flytte grensen på grunn av trusler og terror er å la de ekstreme får bestemme agendaen.

Gå til innlegget

Selbekks ytrings-frihet

Publisert over 3 år siden

Tre måneder før karikaturstriden gikk Vebjørn Selbekk sterkt ut mot tegninger som rammet kristne.

Jeg sitter foran mikrofilm-­leseren på Nasjonalbiblioteket med fem-seks ruller i en boks. Magefølelsen forteller meg at disse filmene fra 2005 og 2006 kan hjelpe meg å forstå: Hvorfor reagerte så mange ­negativt på at den kristne avisen Magazinet trykte karikaturtegningene av profeten Muhammed i 2006?

LES VEBJØRN SELBEKKS SVAR: Gjøsunds mikrofilm

Mye vann har rent i havet ­siden da. Redaktør Vebjørn Selbekk er blitt en populær mann. I fjor fikk han Fritt Ords honnør for sitt «prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid».

Men han har ikke glemt at ­Jonas Gahr Støre «beklaget ­uroen» og uttrykte «forståelse for at tegningene ble opplevd som støtende». Han har heller ikke glemt at Kjell Magne Bondevik sa at det var «uklokt å trykke tegningene», og at det «vitner om mangelfull respekt for islam».

Da Selbekk i forrige uke utga boken Fryktens makt, fikk spesielt Bondevik gjennomgå. Han ble beskyldt for å ha sviktet ytringsfriheten. Selv mente Selbekk at det å stille spørsmålene «er det klokt, bør vi avstå?», «i seg selv er en selvsensur».

Men hvilke prinsipper hadde Selbekk selv, den gangen for ti år siden?

Tendensiøs journalistikk. Jeg starter med filmen «januar–april 2005». Da skifter Magazinet fra å være en ren ukeavis til å komme ut tre ganger i uken. Et av temaene avisen skriver mest om er islam og muslimer.

Følelsen fra 2006 dukker opp igjen. Jeg var fast leser av Magazinet på den tiden. Nå ser jeg det samme: Denne avisen var ikke fair mot muslimer.

2005-årgangen er sterkt preget av artikler med negativ omtale av islam og muslimer. De handler om muslimsk terrorisme,­ om forfølgelse av konvertitter og om muslimske menn som mishandler kvinner. De handler om integreringsproblemer, umerket halalkjøtt, opptøyer og hijabdebatt.

Jeg finner ingen eksempler på at positive, nyanserende sider ved islam og muslimske miljøer blir dekket. Muslimer selv slipper ikke til med sitt syn, med mindre de kan bekrefte problemet. Unntaket er ett avsnitt, der en muslim blir sitert på at det går an være gode naboer selv om den ene er muslim.

På fagspråket kalles dette tendensiøs journalistikk.

Ikke prinsipiell. I lederartikler skriver Selbekk om denne religionen «som produserer slike voldsmenn»: «Hva er det egentlig som forkynnes i moskeene?» spør han. «Er det virkelig korrekt at islam er en fredselskende ­religion, eller er dette ren ønsketenkning fra godtroende sekulære politikere?»

Dessuten er Selbekk opptatt av ytringsfrihet. Han dekker behørig drapet på filmskaperen Theo van Gogh og truslene mot politikeren Ayaan Hirsi Ali. Han står opp for predikanten Runar ­Søgaard, som blir truet etter å ha kalt Muhammed «en forvirret pedofil». Han bekymrer seg for «muslimsk press mot ytringsfriheten».

Men Selbekks bekymring for ytringsfriheten er ikke prinsipiell. Den handler om ytringsfrihet for en bestemt gruppe: islam-kritikerne.

At muslimer ikke får komme til orde i avisen hans er ett av flere signaler om det. At han i han i lederen «Bør hijab forbys?»
(6. okt 2005) ikke avviser kravet om et hijabforbud (i den grad hijab er en ytring), men tvert imot «har stor forståelse» for det, er et annet.

Refser Graff. Men det tydeligste signalet er Selbekks negative holdning til karikaturer som rammer andre grupper. Under tre måneder før Jyllandsposten publiserer tegningene som setter den muslimske verden i brann, skriver Selbekk lederen «Når ­hatet får styre pennen».
Der gir han en usedvanlig skarp korreks til tegneren Finn Graff, som fremstiller Erna Solberg og Carl I. Hagen som parrende griser. Like sterkt går han ut mot karikaturer som fremstiller israelske politikere, og i ett tilfelle kristne, som nazister.

Selbekks kritikk er krystallklar: «Vi er sterke tilhengere av en fri politisk meningsuveksling, også i karikaturform. Men det finnes en grense der den fullt ­legale politiske ytringen går over til å bli en forsøpling av den ­offentlige debatten og i stedet gir et bidrag til å forsterke fordommer og hat.»

Det er som å høre Kjell Magne Bondevik. Forskjellen er at for Bondevik er dette et prinsipielt standpunkt. Selbekk har et unntak: Karikaturer som rammer muslimer er greit.

Magefølelse. Det er antakelig dette som er årsaken til magefølelsen jeg og mange andre sitter med når vi holder Magazinet i hendene 10. januar 2006. På forsiden har Selbekk slått opp: «Magazinet trykker i dag tegningene som har rystet Danmark». Opplysningen står i kontrast til et bilde av Finn Graff, og opplysningen om at tegneren ikke «tør» å tegne Muhammed.

Mikrofilmene av 2005 og 2006-årgangen av Magazinet ligger fortsatt i en liten boks merket mitt navn på Nasjonalbiblioteket. Om Selbekk hadde hatt tid til å kikke litt på dem, vil han kanskje sett at innholdet har en beskjed til ham:

Kanskje det er på tide å dempe kritikken av Støre og Bondevik bitte litt?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19. JANUAR 2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 3303 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 2425 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
14 dager siden / 2362 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
28 dager siden / 2355 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1812 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
11 dager siden / 1641 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
27 dager siden / 1494 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
8 dager siden / 1393 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere