Alf Gjøsund

Alder: 2
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

To syn på kirkekamp

Publisert over 3 år siden

Etter kirkevalget ville det være ­naturlig med en selvransakende oppvask på konservativ side. Den kom ikke.

I valgkampen før kirkevalget 2015 kunne man få inntrykk av at kampen var avgjort før den begynte. Åpen folkekirke hadde 70 prosent av folket på sin side. De ville vinne.

Sammensetningen av Kirkemøtet viser at dette ikke var selvsagt. Overvekten av delegater som ønsket vigselsliturgi for likekjønnede var bare 9 prosent, omlag 10 delegater. Resten ønsket det motsatte, med unntak av noen få usikre.

Åpen folkekirkes håp om massiv mobilisering ved valget, slo bare delvis til. Deltakelsen økte med bare 3,2 prosent av alle med stemmerett.

Det er ikke utenkelig at de konservative kunne mobilisert mange nok velgere til å balansere resultatet. I en del bispedømmer kunne relativt få stemmer gitt stor uttelling.

En nøkkel. I etterkant av valget ville det være naturlig med en selvransakende oppvask på konservativ side. Det har ikke skjedd. I dagene etter Kirkemøtet har man i stedet brukt sosiale medier og avvisspalter til å kritisere «kompromissmakerne» – de omlag 20 delegatene som står for «det klassiske synet på ekteskapet», men som sørget for et kompromiss.

Årsaken til hvorfor hele kirke­valget gikk som det gikk, ligger kanskje i forskjellen mellom «kompromissmakerne» på den ene siden, og de 28 som stemte imot, på den andre. Hvorfor satte samvittigheten grenser for noen, men ikke for alle?

Det finnes mange svar. Et av dem er en ulik innfallsvinkel til det kirkepolitiske arbeidet. Den ene gruppen synes å legge vekten på Den norske kirke som en organisasjon, en menneskestyrt struktur. Siden resultatet er viktigst, kan politisk spill og kompromiss benyttes. Den andre gruppen argumenterer med utgangspunkt i kirken som teologisk/åndelig størrelse. Her er forkynnelsen av Guds ord avgjørende, sannhet er viktigere enn resultatet. Da blir kompromiss en umulighet.

Utenfor. Problemet med den første tilnærmingen er at politiske metoder kan svekke kirkens åndelige identitet og legitimitet. Problemet med den andre tilnærmingen er den ikke tar høyde for at kirken hele tiden lar seg influere av ulike «verdslige» interesser. Velger man bort de politiske metodene stiller man seg fort utenfor utviklingen av denne strukturen.

De lavkirkelige, lutherske organisasjonene hadde i mange år den første tilnærmingen som prinsipielt ståsted. De snakket om Den norske kirke som «et stillas». Det viktige var at «den sanne kirken» hadde livsrom innenfor strukturen. Man engasjerte seg ikke i stillasbyggingen, men holdt seg innenfor, selv når man opplevde at kirken sviktet Guds ord.
Denne argumentasjonen er sterkt svekket de siste årene. Det kan ha sammenheng med at man selv har begynt å bygge alternative trossamfunn.

Låst. De med et klassisk syn på ekteskapet kan ha tapt kampen fordi de ikke var villige til å bruke politikkens virkemidler.

Det ble tydelig alt i kirkevalgkampen. For det første avviste Levende folkekirke å bruke egne lister fordi de ikke ville bidra til polarisering og oppsplitting. Dette til tross for at lister ville vært langt enklere for velgerne, og gitt en fordel i opptellingen.

For det andre drev man en kirke­valgkamp full av tung teologisk og prinsipiell argumentasjon som gikk langt over hodene på vanlige folk. Motparten brukte derimot enkle budskap om en kirke åpen for alle.

De konservative kunne spilt på behovet for verdiforankring i en omskiftelig tid, på kirken som bærer av ubrutte linjer og tradisjoner. 30 prosent av folket kunne støttet dem, viser meningsmålinger. Men Levende folkekirke brukte ikke språket deres. I stedet henvendte de seg til sine egne. Der var det antakelig ikke flere stemmer å hente.

Det er ikke noe nytt at Den norske kirke er demokratisk. Virkemidlene har likevel vært dempet. Helt til i fjor høst. Da ble metodene fra politikken tatt i bruk. Og det i et spørsmål med klare teologiske følger.

For mange konservative ble kirkens åndelige identitet besudlet av denne tilnærmingen. Så langt kunne de ikke gå.

De fleste av dem blir i kirken. For det hjelper ikke å flykte. Også i Frikirken og Misjonssambandet legges spørsmål av teologisk betydning ut til avstemning i plenum. Nå er medlemsmassen relativt homogen i spørsmålet om ekteskapsforståelse. Om noen år kan dette være annerledes.

Da vil alle virkemidler på nytt bli tatt i bruk for å endre organisasjonens ståsted. Og konservative medlemmer må bestemme seg: Skal de delta på spillets premisser, eller skal de nok en gang låse seg og kjefte på dem som prøver?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18.4.2016

Gå til innlegget

De som tapte

Publisert over 3 år siden

Den første konservative har varslet sin utmeldelse av Den norske kirke. Kanskje burde flere følge ham.

I går formiddag var det bare noen timer igjen av Kirke­møtet. Om du ikke visste­ det, ville du sett det på delegatene.­ De var ikke i beredskap lenger. Kampen var over.

Åpen folkekirke fikk gjennomslag, både i spørsmålet om vigsel for likekjønnede og i sammensetningen av det nye Kirkerådet.­ Men i dag vil jeg skrive om dem som tapte.­ De 28 delegatene som ikke kunne støtte kompromissforslaget som fikk 75 prosent av stemmene.

LES MER: Nær full uttelling for Åpen folkekirke

Mange av dem mente at de kunne dra hjem med selvrespekten i behold. Riktignok tapte de selve saken. Men de hadde ikke vært med på å innføre noe de var imot. Det var viktigst for dem.

Tross alt

Samtidig var mange av dem glade for kompromisset som ble vedtatt. De var glade for at de konservative biskopene hadde fått gjennom et krav om to liturgier, noe som stanset Åpen folkekirkes ønske om å gjøre rent bord og avskaffe den gamle vigselsliturgien.

De var glade for formuleringene om at begge sider ville få full frihet til å fremme sitt syn i kirken.­ De var glade for de ­positive signalene som ble sendt ut om valgmenigheter.

Men de ville ikke være med på kompromisset selv. De advarte­ mot det, snakket det ned fra ­talerstolen.

I stedet lot de andre, mer kompromissvennlige delegater, gjøre jobben for seg: De seks biskopene­ som står for det tradisjonelle ­synet. Andre «konservative» kandidater, som kirkeråds­medlemmene Harald Hegstad og Ivar Braut, til sammen omlag 20 kandidater som primært 
ønsket at Den norske kirke skulle beholde­ det gamle synet.

LES OGSÅ Petter Olsen: Biskopene lot seg presse - spente bein på seg selv

Disse 20 hadde fortjent å få navnene sine på en plakett. 

Her skulle det stått: «Disse tok ansvar og reddet enheten i kirken. De kunne ikke ringe hjem og fortelle at «jeg var i det minste ren på hendene». Men ved å inngå kompromiss sørget de for livsrom, også for dem som avviste løsningen deres.»

Andre muligheter

De som tapte, har muligens større forståelse for presten Dag Øivind Østereng. Mandag gjorde han kjent at han melder seg ut av Den norske kirke på grunn av kirkemøtets vedtak. Østereng er initiativtaker til nettverket 
Carissimi, som forgjeves har 
arbeidet for alternativt tilsyn for konservative prester. Nå orker han ikke lenger.

Kanskje vil andre følge ham. Kanskje burde de gjøre det. Det er ikke lett å arbeide konstruktivt og målrettet i en kirke man ikke lenger kan identifisere seg med. I så fall vil kreftene kunne brukes bedre i en annen kirke.

Det finnes mange alternativer: Både Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet har 
fått egne trossamfunn. Den Evangelisk Lutherske Frikirke har stått med åpne armer i snart 140 år. Noen har alt gått til Den katolske kirke.

Små endringer 

Men for dem som vurderer å bli, er det viktig å være klar over hva liturgivedtaket på Kirkemøtet 2016 endrer – og ikke endrer.

Det endrer svært lite. En tredel av de 24.000 som gifter seg hvert år, gjør det i Den norske kirke. Hvis en tredel av de likekjønnede gjør det samme, vil tallet slike vigsler bli 100 i året.

LES MER: Kai Steffen gråt av glede 

De fleste av disse vil antakelig skje i Oslo. Her har de allerede velsignet likekjønnede ektepar siden 2009. Liturgien har vært omtrent den samme som brukes ved borgerlig inngåtte ekteskap. Det samme har man gjort i en rekke andre bispedømmer.

De fleste av disse vil nå gifte seg. Menigheter uten ansatte som vil medvirke, må melde behovet inn til prostiet eller bispedømmet. Da vil det bli prostens ansvar å skaffe prest, eventuelt organist og klokker.

Resten er som før: Kirken har to syn på saken. Fløyene vil fortsette å krangle. De konservative vil riste på hodet over utviklingen og lure på hvor dette skal ende. De mer progressive vil ­irritere seg over dem og spørre hvordan noen kan nekte andre kjærligheten?

LES MER: Den nye kirkerådslederen var nær ved å miste troen i jakten på det vellykkede liv

Noe større

Og kanskje vil noen oppleve det to unge kirkemøtedelegater opplevde under lunsjen mandag. Begge to hadde hatt ordet i debatten, de hadde vært svært tydelige og svært ­uenige. 

Nå satt de ved samme bord. De lyttet til hverandre, prøvde å forstå hverandre. Noen ganger runget latteren.

Da måltidet var over, var begge enige om at dette var noe av det fineste de hadde opplevd hele uken. De hadde skjønt at de ville hverandre vel. At det var mulig å respektere hverandre.

«Hvis det er sånn de er på den andre siden, da kan det kanskje gå bra likevel», sa den konservative til meg etterpå.

De to unge delegatene forsto muligens ikke den fulle teologiske rekkevidden av sitt ståsted. Men de forsto at noe var enda større enn det.

Gå til innlegget

Kriminelt dumt?

Publisert over 3 år siden

De samme som rødmet av Braanen Sterris religionsangrep, stønnet også av politianmeldelsen til Reiten.

Noen ganger kan man få ville innskytelser. Som da jeg i et bitte lite, svakt øyeblikk kjente på fristelsen til å politianmelde den lokale KrF-politikeren og bloggeren Hallgeir Reiten.

Ikke fordi han skrev på Verdidebatt.no i helgen at «ateisme kan være en parasitt på ellers velfungerende hjerner», selv om det var litt stygt gjort. Sånt må man få lov til å mene. Det finnes jo eksempler på at når tro blir sterk og ensidig, kan den suge evnen til rasjonalitet ut fra både ateister og andre troende.

LES OGSÅ: Hallgeir Reiten: Tid for en mer balansert debatt

LES OGSÅ Hallgeir Reiten: Derfor politianmelder jeg Dagbladet

Årsaken var at Reiten vil ­kriminalisere dumskap. Det var dumt av meg å tenke at det var kriminelt dumt tenkt, men jeg 
ble som sagt revet med et ­øyeblikk.

La oss ta historien fra begynnelsen: Den liberale Dagbladet-kommentatoren Aksel Braanen Sterri gikk til frontalangrep på religionen i oppløpet til påsken. Kanskje han hadde håpet at det skulle bli et tema under høytiden, noe det også 
ble.

Hovedproblemet med kommentaren var at den angrep et så mangslungent begrep som ­religion. Hvilken av de tusen forskjellige religionsvitenskapelige, psykologiske eller teologiske ­definisjonene av religion han angrep, skrev han ikke. Han kan mistenkes for ikke å ha tenkt på det, engang.

I en og samme kommentar ­beskrev han religion som virke­middel for å få folk til å underkaste seg, som grunn til ­ansvarsfraskrivelse, som en livsfarlig tankekonstruksjon for folk med en hang til å følge tanken til sin logiske ende, og som en parasitt på den verste delen av menneske­hjernen.

Han hevdet at fenomenet terrorisme er skapt av religionen, at religion er en trussel mot de verdiene vi (!) setter høyt, og at den står i veien for kompromisser og argumentets makt. Han påsto at religion er en trussel mot menneskets mulighet til å danne seg sin egen mening, mot å basere­ beslutninger på vitenskapen, og mot en fornuftig samtale om moralske spørsmål. (Vi er fortsatt bare kommet halvveis i listen, men må dessverre stoppe av hensyn til spalteplassen.)

Altså den typen kritikk som kan brukes mot all skakkjørt ­ideologi, og mot all mangel på ideologi. Og som bommer på alle varianter av livssyn som forholder seg bevisst til kompleksiteten i mennesket, kulturen og naturen.

Det triste med denne typen tekster er at den styrker en uopplyst, intolerant antireligiøs strømning i samfunnet. Vi ser den i underlige grupper på Facebook, i støttegrupper for sektofre, og nå i form av heiarop på Braanen Sterris egen Facebook-vegg. Og det akkurat idet vi trodde vi hadde gjort oss ferdige med nyateismen.

Det fine med den samme typen tekster er at den utvilsomt framkaller en svakt synlig økning av blodvolumet i huden på halsen og i ansiktet hos de fleste som fikk karakteren C eller bedre på Ex. phil-studiet.

Heldigvis synes Braanen Sterri­ å være så oppegående at han forstår akkurat det, og ydmyk nok til å innrømme det. Derfor rykket han samme dag følgende erklæring inn på sin egne åpne Facebookprofil: «Jeg har fått en del kritikk for denne kommentaren i dag. Det forstår jeg. Den var ikke så presis som jeg skulle ønske den ble...»

Slike innrømmelser har jeg sans for. Det er ikke så lett stadig å skulle produsere grundig funderte tekster som også blir lagt merke til. Jeg er ikke stolt av alt jeg har skrevet selv.

Men akkurat idet alle er skjønt enige om at dette var dumt, så vil altså en overivrig blogger belemre en allerede­ overbelastet påtalemyndighet med anmeldelse av noe som mange kristne i ly av ytrings- og religionsfriheten har drevet med i alle år: Nemlig å karikere annerledes troendes ståsted, for ikke å si forhåndsreservere plass for dem på et varmt sted.

De samme som rødmet av Braanen Sterri, stønnet av ­utspillet til Hallgeir Reiten. Men den samme gruppen som hyllet førstnevnte, jublet. De fikk ­bekreftet at de hadde rett. Og det helt uten å se at Braanen Sterri og Reiten er mer like enn ulike.

Den ene var drevet av sin kristne tro, den andre av sin ateisme. Men begge lot følelsene overstyre samtalen om tro og ideologi, noe som «står i veien for argumentets makt», er en «trussel mot menneskets mulighet til å danne seg sin egen mening», og mot en «fornuftig samtale om moralske spørsmål».

Dessuten forsterker det skillet mellom oss og dem», for å gjengi argumentene til kommentatoren som først slapp følelsene løs.

For ordens skyld: Verken Reiten eller Braanen Sterri har gjort noe kriminelt dumt. De har bare vist seg som litt ureflekterte. Det er straff nok i seg selv.

Først publisert i Vårt Land 31.3.2016

Les også: Anders Tyvand: Oss og dem og Aksel Braanen Sterri

Gå til innlegget

Det er vi som dør

Publisert over 3 år siden

Hvis du vil forstå den kristne troen, må du forstå identifikasjonen med mannen på korset.

Jeg sitter på bakerste benk i sal 2 på KinoCity i Drammen. Det kunne vært Filadelfia, som ligger noen kvartaler lenger borte. Det er noe med folkene og stemningen, det ligger forkynnelse i luften. Filmen Risen – om den romerske offiseren Clavius som ser Jesus dø, og senere møter ham levende – er satt opp i samarbeid med norske menigheter. Kristne organisasjoner anbefaler den varmt.

Den gjør inntrykk på kvinnen­ ved siden av meg også. Hun ­bifaller, sukker og gråter seg gjennom de to timene filmen varer, slik hun kanskje også vil gjøre når hun hører prekenen i pinsekirken om noen dager.

Denne teksten skal ikke handle­ om filmen, men om henne. For meg blir hun en vesentlig del av handlingen. Noe tyder på at det er slik hun også opplever det. Begivenhetene skjer ikke først og fremst på lerretet. De skjer der hun er, dette er hennes virkelighet.

For min sidekvinne – og millioner av andre mennesker – er dette selve fundamentet, det ­absolutt viktigste i troen: ­Jesus Kristus, død og begravet, og oppstått på den tredje dag. Påskens budskap, om du vil. Du kan skrelle bort det meste den kristne kirken driver med. Har du fått med deg dette, har du fått med deg kjernen­. Går du glipp du dette­, mister du hele poenget.

Hvert år forsøker mediene å presentere nye vrier på historiens mest kjente­ justismord. Hvem trakk i trådene­? Hvilke politiske krefter var i spill?

Men det er ikke i slike detaljer du finner årsaken til at Jesu død berører kristne så dypt. Den ligger et helt annet sted, nemlig i ordet identifikasjon.

Hvis du vil forstå den kristne troen, må du forstå identifikasjonen med mannen på korset. Han kunne vært oss selv. Han er oss selv. Han går gjennom det vi alle er redde for, det vi, våre foreldre, våre barn, delvis har opplevd, og delvis gruer oss til. Smerten. Ensomheten. Døden.

Men identifikasjonen stopper ikke der. Vi er menneskene rundt også. Vi er dem som utsetter den uskyldige for lidelse. Dem som sårer. Vi er de feige, som ikke tør stå opp mot uretten. Vi er de likegyldige. Vi er de skyldige.

På en eller annen merkelig måte er skylden og lidelsen knyttet sammen, som i en tragisk, uendelig dans. I går så vi det igjen, i Brussel. Men det skjer overalt, hele tiden. Noe har gått skikkelig galt i verden, og vi er en del av det.

Fortellingen om korset er verdenshistorien komprimert. Det er alles historie. Din og min. Det er derfor den fortsatt gjør inntrykk. Langfredag symboliserer det ytterste mørke, den dypeste håpløshet. Det er derfor pynten fjernes fra alteret i kirken­. Er det her det ender? Er dette menneskehetens skjebne?

Mange sier de tror på en oppstandelse, men ingen vet. Ifølge Det nye testamentes forfattere så disiplene Jesus levende etterpå. De må ha sett ham levende, sier de ivrigste – mange av dem ga jo livet sitt for den nye troen sin. Det ville de ikke ha gjort om de ikke var overbevist.

Det er sikkert riktig, men ­argumentet har en lei hake: Folk gir livet sitt for så mye. De lar seg drepe i meningsløse kriger, de ofrer livet for mørkets krefter. Egentlig tror jeg ikke argumentet overbeviser så mange. Kanskje ikke kvinnen ved siden av meg heller.

Jeg kjenner ikke mange som tror på oppstandelsen av rasjonelle årsaker. Oppstandelsen er ikke rasjonell. Den er naturstridig. Døden får det siste ordet, hver gang.

Likevel tror de. Kanskje på trass, kanskje fordi de ikke har noe valg. Fordi alt blir svart og uten mening, hvis døden er det siste.

Men kanskje ser de noe mer. Kanskje er det ikke bevisst ­engang, men mer intuitivt: De ser tegn på at noe er sterkere enn døden. Tegn på liv.

For verden er ikke bare kaos og død. Noe virker i motsatt retning. En slags universell trass som nekter å gi opp.

Noen kristne kaller det oppstandelseskraften. Andre kaller det ganske enkelt kjærlighet. Klisjeer blir det uansett. Men til tross for at det er så vanskelig å beskrive på en meningsfull måte, er det noe som gir håp.

For å beskrive det med en scene­ fra Risen: En utsultet spedalsk mann våger å nærme seg folkemengden. Han er uren, ­utstøtt, ødelagt. Han blir jaget bort, ­utskjelt og spyttet på. Da kommer den oppståtte Jesus. Han omfavner den spedalske. Reiser ham opp og gir ham mat. Når Jesus er ferdig, er den urene blitt ren.

Da storgråter kvinnen ved ­siden av meg. Det er dette hun tror på. For henne er dette oppstandelseskraften.

Om det er troen som skaper denne kraften, eller om det finnes en kraft som skaper troen, kommer an på øyet som ser. ­Eller hjertet som tror.

Først publisert i Vårt Land 23.3.2016

Gå til innlegget

Fort gjort å glemme

Publisert over 3 år siden

I stedet for å rødme rister vi på hodet av andre kulturer.

«Opprørende forbrytelse begått av neger mot to hvite kvinner i New York».
Nei, det er ikke medlemsbladet til Ku Klux Klan som melder dette i en relativt stor overskrift. Det er avisen Vårt Land, som ifølge initiativtaker Ronald Fangen skulle kjempe for «menneskeverdet, menneskerettighetene og det kristne menneskesynet».
Oppslaget er snart 70 år gammel. Det er kort tid, min egen foreldregenerasjon er på den alderen.

Fun facts. Vi rister – med god grunn – på hodet av Saudi Arabia som nekter halvparten av befolkningen å kjøre bil. Men hva mente vi selv for 70 år siden? Da uttalte formannen i Sjåførlærernes forbund med den største selvfølgelighet til Dagbladet at «kvinner lærer aldri å rygge».

At dette antakelig ikke ble sett på som et ekstremt standpunkt viser statistikken oss. I praksis var situasjonen nesten som i dagens Saudi-Arabia: Omtrent ingen kvinner tok førerkort på den tiden.

Tirsdag hadde Aftenposten en fun fact-liste over holdningene vi hadde til kvinner i vår nære historie: Selv på 1970-tallet var kvinner ikke fullt ut akseptert i idretten, og så sent som i 2004 ble Anette Sagen nektet å prøve-
hoppe i Vikersund fordi hun hadde feil kjønn. Først i 1990 åpnet loven for kvinnelige tron-
arvinger.

Og hva holdninger til vold angår: Ikke før 1974 ble det straffbart å voldta sin ektefelle. Så sent som i 2005 slo Høyesterett fast at det var tillatt etter loven å rise barn, noe som førte til en revidering av barneloven så sent som i 2010.

Vår nære historie er proppfull av holdninger egnet til å gjøre oss flaue. Men i stedet for å rødme, rister vi på hodet av kulturer som «befinner seg i middelalderen» hva menneskesyn og utvikling angår.

Tabu. I forrige uke fortalte jeg om min egen barndom, som var preget av oppdragelsesvold. Jeg har aldri fått så mange tilbakemeldinger på noen artikkel. Mange – de fleste «etnisk norske» – fortalte om sine egne rystende opplevelser i barndommen. Det skjedde i Norge, på 60-, 70- og 80-tallet, utført av etnisk norske foreldre, ofte med andre etnisk norske voksne som stilltiende vitner.

Grunnen til at de takket meg, var at de ikke hadde våget å fortelle om dette selv. Ordet som går igjen er «skam». Temaet er fortsatt tabu.

I 2007 gjennomførte NOVA en landsdekkende undersøkelse blant 7.033 avgangselever på videregående skoler. 25 prosent av dem hadde opplevd vold fra en av foreldrene, og i en tredjedel av tilfellene var volden grov.

Det er mange barn som blir slått, det. Og vi snakker så lite om det, at det vekker oppsikt når en hvit middelklassemann (altså meg selv) forteller at det hendte meg.
Det letteste er å snakke om holdningene i såkalte «andre kulturer».

Underrepresentert. Nå vil politikerne dokumentere familievolden i innvandrermiljøer. Den er selvsagt ikke tabu. 82 av 89 som er dømt for vold mot barn de siste tre årene, har innvandrerbakgrunn, meldte Aftenposten i helgen.

«Vi er helt avhengig av at moskeer og andre innvandrerorganisasjoner setter dette på dagsorden. Vi får ingen holdningsendring hvis ikke de selv tar tak i denne ukulturen», kommenterer barneminister Solveig Horne.

Går vi noen år tilbake, ville 100 prosent av de dømte vært etnisk norske. Sammenligner vi Aftenpostens ferske undersøkelse med NOVAs forskning, er etnisk norske grovt underrepresentert i antallet domfellelser.

Mona-Iren Hauge ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress tillater seg å gjette om hvorfor så få etnisk norske anmelder: «En forklaring kan være at man finner noe dit man retter blikket. (...) Kan det tenkes at terskelen for å sende bekymringsmelding til barnevernet er lavere når familien har innvandrerbakgrunn?» spør hun.
Det kan dessverre godt tenkes.

Gruppetenkning. For 70 år siden skrev vi om «negre» som angrep hvite kvinner. Vi ristet på hodet av kvinner som trodde de kunne kjøre bil.

Nå har vi ikke bare glemt hvordan vi selv var. Vi fortsetter å overse de mørke sidene i vår egen kultur.

Kanskje skyldes noe av glemsomheten den nesten uimotståelige trangen til gruppetenkning. Så fort vi snakker om «vi» og «dem» mobiliseres forsvarsmekanismene, og vi overser bjelken i vårt eget øye.

Vi må gjerne registrere detaljer når vi kartlegger familievold. Men ikke på en måte som ekskluderer noen fra det store «vi». Relevante kategorier kan være økonomi, utdannelse og psykisk helse. Opplevelser i barndommen. Religionstilhørighet med underkategorier. Hvilket forhold vedkommende har til alkohol.

Poenget må være å hjelpe, ikke å opprettholde vår kollektive hukommelsessvikt.

Først publisert i Vårt Land 10.3.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere