Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Feelgood-kirken

Publisert 2 måneder siden - 973 visninger

Pinsebevegelsen har vært gjennom en revolusjon vel så stor som de teologiske endringene i Den norske kirke.

Kirken er ikke det den en gang var, hører vi ofte. Da tenker vi gjerne på folkekirken. Særlig etter Kirkemøtet i 2017, da alle dører ble åpnet for likekjønnede ektepar.

Men pinsevennene holder stand. Der er alt ved det gamle, tenker man. Teologien er konservativ, synden like skremmende som på 1950-tallet og behovet for omvendelse tydelig uttalt.

Det er flere grunner til at dette inntrykket har festet seg. Som at mange pinsevenner leser Dagen og Norge Idag, der leserbrev og ledere går i rette med venstre-orienterte biskoper og kulturliberale politikere. Som at pinsevenner har programmer på Visjon Norge, der det ristes på hodet over pluralisme og homofili og jubles over helbredelser og kollektinntekter.

Uten stress

Men dette bildet er ubalansert. Bli med en pinsevenn på gudstjeneste, så skjønner du det. For eksempel i en av de nye menighetene Salt, Hillsong ­eller United.

Det første du legger merke til er de vanlige folkene. Ikke vanlige som på bingoen på Torshov, men vanlig som en miks av dem du møter på Günerløkka, Sats og Kaffebrenneriet. De snakker om TV-serier, unger og Trump, men er hakket mer inkluderende enn andre du ikke kjenner. Noen av dem hilser avslappet og spør om det er første gang du er her. Det er en del av opplegget, man vil ha flere med, og det gjør man ikke ved å si «velkommen i Jesu navn», men ved å være et ­hyggelig medmenneske.

Det neste du merker er at ­musikken er bra. Kassegitarene er byttet ut med popmusikk som gir deg lyst til å bevege deg. Det er profft, uten at det blir stress av den grunn: Ingen ser på deg hvis du ikke synger, eller ikke vet om du skal stå eller sitte.

Og så legger du merke til de som snakker. De står ikke bak ­talerstoler som minner om ­kanontårn. Ingen kollekttalere prøver å manipulere deg til å gi mer enn du hadde planlagt. Og selv om pastorene kanskje sier «amen» på en litt pinsevenn-aktig måte, snakker de stort sett med helt vanlig stemme, sier ting som er lett å følge med på, har humor som fungerer, og får dette med Gud og Jesus til å virke ganske naturlig. Kanskje vanker det også en spøk om hvor ekstremt det var i gamle dager. Selv Levi Fragell ville likt seg.

Bevisst strategi

På en måte er pinsemenighetenes nye stil en revolusjon vel så stor som de teologiske endringene i Den norske kirke, men den handler om andre ting. Den har kostet blod, svette og tårer – det vil si bitre konflikter. Endringene har nemlig ikke kommet av seg selv, men skyldes en bevisst og villet strategi der man kler det gamle budskapet inn i en moderne kultur.

Ikke alle menigheter har greid å omstille seg. Mange av dem er i ferd med å dø ut. I andre har den gamle og den nye kulturen inngått våpenhvile og lever side om side. Men i de yngste menighetene har man omfavnet den nye stilen, de er rendyrkede ­resultater av en prosess som har pågått i bevegelsen i snart 20 år.

En del av denne bevisste strategien er positivitet. Man skal ikke gå ut og angripe kreti og pleti, verken i media eller forkynnelse, man skal ikke si eller gjøre ting som får folk til å føle seg uvel. Som en av de store inspiratorene, pinsepastoren Brian Houston sier i bloggposten 30 regler for taler- og lærerteamet i Hillsong Australia: «Every message is reflecting what we are for, not against (...) ­leaves people feeling better about­ themselves than when they came in.»

­Regelen innebærer ikke forbud mot å utfordre, den sier snarere noe om måten man gjør det på. Man har fortsatt ting i det teologiske grunnlaget som er egnet til å provosere, blant annet i ­synet på kjønn og sex. Det tar man potensielt i en samtalegruppe, eller i vennegjengen. Men ikke nødvendigvis, for tross alt er det mye som er enda viktigere, som å komme nærmere Gud i hverdagen.

Protest

Det er egentlig uunngåelig: Den brukervennlige formen – som startet som en strategi for å hjelpe folk over kirketerskelen – i ferd med å bli en del av identiteten til medlemmene. De relativt overflatiske kulturelle 
endringene får dypere konsekvenser. Det er rett og slett ­vanskelig å være strømlinjeformet og motstrøms samtidig. Og det blir stadig vanskeligere å stå opp for noe upopulært.

Forrige helg fikk Vårt Lands lesere et godt eksempel på hvordan dette fungerer i praksis. Vår journalist ville se på hvordan tradisjonelle syn på kjønnsroller levde i moderne pinsemenigheter og fikk noen uttalelser fra Brit Krogedal, en av hovedpastorene i Hillsong Norway, om at hun underordnet seg sin mann. Uttalelsene kunne forstås på flere måter, mannen hennes er nemlig også hennes arbeidsgiver. Men inntrykket var at de nye menighetene ikke akkurat står opp for full likestilling.

Det skapte uro. I menigheten 
Salt protesterte de kraftig, de kjente seg absolutt ikke igjen, og fra Hillsong-medlemmer fikk vi beskjed om at der ble kvinner heiet på. Sannheten var at begge disse gruppene har full åpenhet for kvinner på alle leder-
nivåer. Det tar bare tid å realisere i praksis – som i de fleste kristne organisasjoner.

Ny identitet

Muligheten for at også mer omfattende teologiske endringer skjer, uten at de blir gjenstand for særlig debatt, er absolutt tilstede. Det har skjedd før i pinsebevegelsen. Vårt Lands spaltist, teologen Joel Halldorf, nevnte det i et av sine første bidrag i avisen. Han skrev om motstanden mot idrett som bare gikk over. Helt uten oppgjør, ­refleksjoner over kursendringen, eller forklaring på hvorfor man endret seg. Og uten beklagelser til dem man hadde støtt fra seg. Det samme har skjedd i synet på dans og 
alkohol.

Det er noe skvært over ­måten endringer skjer på i Den norske kirke. Debattene er lange og seige. Det ender gjerne med at noen melder seg ut, mens resten blir enige om å være uenige. De som er såret får gjerne en skikkelig beklagelse etterpå.

Du skal være trygg som kirke for å romme en slik debattkultur. Det er ikke alle de nye pinsemenighetene. De har ikke et medlem å miste.

Likevel har de framtiden for seg. Kanskje kan Den norske ­kirke også lære noe av dem. For når alt kommer til alt, så er det ting som er viktigere for ­mange moderne mennesker enn å markere seg i teologiske strids-spørsmål: materiell og sosial trygghet, et miljø der man kan føle seg ­akseptert og inkludert, der man har gode opplevelser og kan realisere seg selv.

Eller som de selv formulerer det i visjonen sin: «Loving God, Loving People, Loving Life».

Gå til innlegget

Menn som ikke sier ifra

Publisert 4 måneder siden - 18148 visninger

Jeg ville ikke lage en scene. Jeg var redd han var en uberegnelig fyr som kunne reagere med vold.

Det går an å krenke kvinner med blikket. Jeg har sett det noen ganger. Menn som med overlegg invaderer kvinner, sluker dem, kler av dem, uten å trekke øynene til seg når de oppdages. Jeg har sett hvordan kvinnen reagerer. Hun blir uvel og redd, selv om det skjer med flere til stede. Det ser mannen også. Han nyter det. Og fortsetter.

Det er umulig å beskytte seg mot sånt. Hva skal hun gjøre? Rope ut: Ikke se på meg!? De færreste gjør det. Skal hun bli sittende, slik at han kan fortsette? Gå av bussen og risikere at han følger etter?

Jeg sier ikke at menn er sånn. Men altfor mange er sånn som meg: Jeg gjorde ingen ting. Jeg kunne gått bort til mannen og sagt tydelig at dette er uakseptabelt. «Sånn behandler vi ikke andre mennesker – du vet godt hva jeg mener.»

Jeg ville ikke lage en scene. Jeg var redd for at han var en uberegnelig fyr som kunne reagere med vold. Etter sånne episoder har jeg skammet meg over at jeg ikke grep inn.

Ubevisst

Og så er det en ting til her: Hvilken mann har ikke sett på kvinner, kanskje i smug, kanskje fordi man har tenkt for lite over hvordan man oppfører seg? Er det derfor vi holder igjen, lar være å si ifra? 

Vi ser jo dem hele tiden, og de er mange flere: Menn som ser på kvinner uten at de tror de blir sett. Menn som snakker med kvinner uten å se dem inn i øynene. I stedet flakker blikket rundt, til andre deler av kroppen.

Kvinner merker sånt og tenker sitt. Alle jeg har snakket med irriterer seg over det. De snakker om mennene, mister respekten for dem, men gidder ikke å si fra hele tiden.

Fysisk

Den overlagte krenkelsen er annerledes. Det ligger dyp forakt for kvinner i den, et budskap om at jeg ikke bryr meg om dine grenser. Og den stanser ikke med blikk.

Det er ikke uvanlig at menn også tråkker over kvinners 
fysiske intimgrenser. Bruker anledningen på bussen, legger beinet inntil henne på setet, den berømte manspreaden, eller presser seg mot henne når folk står tett i midtgangen. Da er hun enda mer hjelpeløs. Det er vanskelig å komme seg unna, og hun skal være ekstremt tøff hvis hun roper ut «hold deg unna meg» på en stappfull buss. Folk kan jo tro at hun enten er paranoid eller innbilsk. Og hvordan vil han reagere? Hun taper uansett.

Og så har du dem som sier ting, enten med stemmen eller i e-poster, meldinger og kommentarfelt. Jeg skal ikke utdype diskusjonen som pågikk før helgen, om professoren som har krenket mennesker igjen og igjen i form av både private og offentlige meldinger. Og som vanlig har det særlig skjedd med kvinner som er synlige i samfunnet.

Svært få anmelder slike meldinger. Hvor går grensen for hva som er straffbart? Hva om saken blir henlagt? Jeg er veldig stolt over min kollega Berit Aalborg, som politianmeldte, etter flere ganger å ha opplevd kjønnssjikane. Heldigvis ble mannen dømt.

Noen – dessverre altfor mange – stanses kun av en svært tydelig beskjed.

Selvforsvar

Professoren er ikke dømt for noe, men han er blitt offentlig avslørt. Jeg sier ikke at gapestokk og selvtekt i seg selv er bra. Mange ganger er det ubehagelig å se hvordan moralismen tar overhånd på sosiale medier og får mennesker til å fnyse foraktelig av dem som har gjort noe galt. Jeg sier bare at mennesker også har rett til å forsvare seg og si fra. Særlig dersom oppførselen har vært offentlig kjent, uten at noen har stanset ham. 

Professoren har nå beklaget sin opptreden. Men det er påfallende mange menn som forsvarer dem som krenker, bagatelliserer krenkelsene og sier ting som at «vi har jo alle gjort feil». Slik påfører de dem som våget å forsvare seg skyldfølelse og skam.

Dersom de samme mennene i stedet hadde reagert tydelig første gang det skjedde, hadde kvinnene sluppet å si ifra.

Et fellesprosjekt

Selv skammer jeg meg over at jeg var passiv den gangen på bussen. Eller da jeg for noen år siden så en eldre mann stryke sin svært mye yngre, og svært mye mer usikre, kvinnelige kollega nedover midjen med hånden utenfor heisen. Sånn helt tilfeldig. Som om han hadde rett til det.

Etter det har jeg begynt å si ifra. Det er ikke så farlig som jeg trodde. Og det blir satt større pris på enn jeg trodde.

Jeg synes vi menn skal gjøre det: Si ifra når vi ser og hører krenkelser. Fordi et trygt og fritt samfunn er et fellesprosjekt.

Publisert i Vårt Lands papirutgave, 10. juli 2017. 

Gå til innlegget

Provokasjoner fra et lukket univers

Publisert 4 måneder siden - 2476 visninger

Ingen er så sekulære som de liker å tro. Derfor hører også de religiøse standpunktene hjemme i den offentlige ­debatten.

Han var sint, mannen som sendte meg en melding i forrige uke: «Har dere gått helt fra vettet? Greit at kristne og ­andre religiøse ikke på noen måte ser ut til å ha en IQ over snittet, forsk­ning viser det motsatte, men dette er bare for drøyt. Shame on you!»

Årsaken var at vi hadde ­oversett et innlegg på nett­stedet verdidebatt.no, skrevet av en muslimsk konvertitt. Han argumenterte religiøst for at homofili var forkastelig, og for at «homofilismen», som han kalte ideologien bak, var totalitær.

Sletting påkrevd? 

Innlegget gikk som glovarmt hvetebrød, 18.000 hadde lest det før det ble slettet. Da vi fjernet det, var det ikke på grunn av innsenderens meninger, men fordi han stigmatiserte homofile ved å presentere grove, feilaktige fordommer som fakta.

Kunsthistoriker Lars Toft-Eriksen stiller i en kronikk noen interessante spørsmål i anledning slettingen. Han viser til dette og andre innlegg, blant annet av Nina Karin Monsen, og spør om det er slik at «alle kontroversielle stemmer nødvendigvis skaper interessant og konstruktiv debatt».

Svaret hans er nei, tvert imot, disse stemmene «undergraver» 
den saklige og informerte 
debatten. «I stedet ender vi opp med en skyttergravsdebatt preget av personangrep, såre følelser og ytterligere sjikane. Dette er svært uheldig, da det undergraver pressens samfunnsoppdrag som arena for fri og kritisk 
debatt.»

Det er vi enige i. Derfor slipper vi ikke til hva som helst på våre debattsider. På nettstedet ­verdidebatt.no har vi retningslinjer som at skribentene skal ­omtale meningsmotstandere med respekt, unngå person­angrep, ikke fordreie andres meninger, og holde seg til ­saken. Innlegg som bryter med disse ­reglene blir slettet, mange ganger med oppfordring om å redigere innlegget og prøve på nytt.

Sekulære argumenter

Det finnes like fullt en rekke religiøse standpunkter i samfunnsetiske spørsmål som ikke bryter noen regler, men likevel provoserer skrekkelig. Begrunnelsen er tilsynelatende umulig å forholde seg til for dem som ikke deler det religiøse utgangspunktet. Er det overhodet interessant å publisere sånt, eller bør det henvises til trossamfunnenes lukkede rom?

Filosofer som John Rawls og Jürgen Habermas argumenterer for at det er unaturlig å sette religionen til side i samfunns­debatten, men at argumentene bør oversettes til et språk som kan aksepteres og forstås av alle. I vår europeiske kontekst vil det fort bety debatt på tilsynelatende sekulære premisser.

Dette er absolutt et råd for ­religiøse som ønsker større ­toleranse for sine synspunkter. Espen Ottosen i Misjonssambandet er et eksempel på en kristen­konservativ som gjør dette nesten konsekvent når han debatterer i offentligheten. Samtidig kan det være problematisk å sette grensen her.

Saken er nemlig at også tilsynelatende sekulær argumentasjon kan være religiøst fundert. Etter 1.000 år med kristen kultur, har religionen preget vårt ståsted i så stor grad at den integrert i vårt forståelsesgrunnlag. Vi er rett og slett ikke så sekulære som vi liker å tro. Å filtrere bort argumenter som er forankret i ikke-rasjonelle verdier er en urealistisk ambisjon for enhver debatt­redaktør.

I et samfunn der religionen ­synes å få større, ikke mindre, betydning, kan det få svært uheldige konsekvenser å utelukke den tilsynelatende rent reli­giøse argumentasjonen. Religions­vitenskapen bør ha lært oss at selv om religiøse standpunkter påberoper seg guddommelig legitimitet, så blir religion aldri dannet i et vakuum. Den gjensidige påvirkningen mellom ­religion, kultur og samfunn har vært viktig både for religionen og samfunnet, og må fortsette. Derfor må også religiøse utsettes for motargumenter, både av religiøs og mer allmenn art.

Fordommer

Vårt Land er opptatt av ytringsfrihet, men det ­betyr ikke at alt skal publiseres av oss. Vi har våre erfaringer med hva som gir en konstruktiv debatt, og ikke minst hva som har interesse for våre lesere, som på ingen måte begrenser seg til religiøse miljøer.

Det viser seg forresten gang på gang at irrasjonelle ­fordommer er ganske religionsnøytrale. Noen av dem er dessuten ­ganske aksepterte, som holdningen til mannen jeg nevnte innledningsvis. Han var overbevist om at ­religiøse var mindre intel­ligente enn andre, og påpekte at forskning støttet dette. I Sverige begynner denne oppfatningen å bli ganske vanlig, viser studier.

Det er riktig at en dansk ­forsker har påvist at sekulære er mer intel­ligente enn reli­giøse. Han har også påvist at menn er mer intelligente enn kvinner, men ­påpeker samtidig en rekke kulturelle og sosiologiske årsaker til disse resultatene. Det er den fordomsfulle leseren som gjør lavere intelligens til en egenskap ved å være religiøs – eller kvinne.

Mannen jeg hadde en kort dia­log med – som med all grunn ­reagerte på den muslimske konvertittens fordommer – var altså selv preget av fordommer. På en litt spørrende måte bemerket jeg dette for ham, men han avviste det blankt.

Kanskje kunne en skikkelig debatt fått ham på andre 
tanker.

Først på trykk i Vårt Lands papirutgave, 5. juli 2017.

Gå til innlegget

«Homofilisme» og sensur

Publisert 4 måneder siden - 6564 visninger

Et nett-innlegg med muslimske synspunkter på homofili har skapt mange reaksjoner. Hva tenker Vårt Land om dette?

Vårt Lands debattnettsted verdidebatt.no er et digitalt debattforum med stor takhøyde. Tekstene her må ikke forveksles med de bestilte og redigerte innleggene vi har i papiravisen. På nettstedet er poenget å få flere stemmer til å ytre seg, slik at meninger om religion og verdier brytes mot hverandre. Engasjementet er til tider høyt, og synspunktene sterke. Vi har ikke forhåndsmoderering, innlegg godkjennes altså ikke av oss før det publiseres.

Ett innlegg som lå ute i flere dager, vakte svært sterke reaksjoner. Det hadde tittelen «Shame Day (Homofilisme I)» og handlet om skribentens syn på homofili. Dessverre tok det tid før vi ble oppmerksom på innlegget. Da vi hadde gått gjennom det, ble det straks slettet.

Ikke meningssensur

Årsaken til slettingen var ikke innsenderens syn på homofili – eller på ideologien han mente lå bak aksepten for homofili i Vesten. Dette er synspunkter vi vet finnes i konservative religiøse miljøer, både kristne og muslimske. Men mens kristnes syn på spørsmålet er gjennomdebattert, har muslimers tilnærming vært gjenstand for lite debatt. Dette kunne gjort teksten til et interessant bidrag til debatten.

Dessverre var innlegget preget av sterk stigmatisering av homofile som gruppe. Det inneholdt usaklige og udokumenterbare påstander om denne gruppen som vi som avis ikke kan stå ansvarlig for. Derfor ble det slettet.

Retningslinjer

Sletting er ingen uvanlig foreteelse på verdidebatt.no. Mange har fått innlegg og kommentarer fjernet. Ikke på grunn av meninger, men fordi tekstene bryter med våre retningslinjer. De vanligste bruddene er mot punkt 4, 1–6, som er slik:

* Vis respekt, særlig for dem du er uenig med.


* Unngå nedsettende karakteristikker, personangrep og trakassering.


* Ikke så tvil om andres motiver.


* Ikke fordrei andres meninger.


* Diskutér sak og ikke person.


* Hold deg til saken og unngå avsporinger (lag heller en ny tråd om du vil debattere at annet tema)

Drastisk

Noen vil mene at sletting av innlegg er en drastisk reaksjonsform. Det er vi enige i. Tidligere gikk vi inn og redigerte innlegg. De samme skribentene ble redigert igjen og igjen. Det var mye jobb for oss og lite læring for debattantene.

Nå har vi innført sletting som en ganske konsekvent reaksjonsform. I tillegg blir brukeren belastet med prikker. Tre slettede innlegg eller kommentarer i løpet av en måned medfører utestengelse. Dersom brukeren viser at han eller hun ikke har tilhensikt å følge retningslinjene, kan vi utestenge deltakeren for alltid. Ved særdeles alvorlige brudd på retningslinjene kan en debattant stenges ute umiddelbart.

Det har løftet debatten, men brudd forekommer fortsatt for ofte. Dessuten ser vi at kvaliteten på startinnleggene ofte er for lav. I løpet av sommeren vil vi vurdere forhåndsmoderering av alle startinnlegg. Da blir problemet med regelbrudd i disse tekstene eliminert.

Gå til innlegget

Helvete som bakteppe

Publisert 4 måneder siden - 4480 visninger

Hvor sunt er det å vokse opp med Satan, dommedag og fortapelse i bagasjen?

Det ble ingen storm av reaksjoner da stipendiat Gunhild Hugdal tok et oppgjør med sin oppvekst i det norske bedehusmiljøet. Ingen viral spredning av innlegget blant avhoppere, slik det skjedde da VG-journalisten Rut Gjævert laget TV-serie om ungdomstiden i karismatiske ­Jesus Revolution. Ingen stor ­debatt, som da Anders Torp skrev bok om sin oppvekst i karismatiske Oslokirken.

Er det ikke underlig? Bedehusbevegelsen tror på «Satan, domme-­dag og fortapelse» var ett av poengene til Hugdal i kronikken hun skrev i nettavisen Minerva i forrige uke. Hun har helt rett. Kan det være sunt for et lite barn å vokse opp med slike monstre i tilværelsen?

For ikke å snakke om alle ­reglene. Kravet om lydighet. Alt som klassifiseres som synd. Mistenksomheten mot andre miljøer. Det høres ut som en oppvekst barn bør beskyttes mot. Og vi snakker om titusenvis av barn.

Jeg tror det er klokt å lytte til Gunhild Hugdal. Det er ingen tvil om at mange kjenner seg igjen. Ikke bare i bedehusmiljøet, men også i mange­ frikirker som har en lignende kultur og teologi. Og likevel: Det ble ingen ny Frelst-bølge denne uken. Den kommer til å la vente på seg.

Anekdotisk

I artikkelen i Vårt Land går­ informasjonsleder Espen Ottosen­ tilsynelatende i forsvarsposisjon. Han kjenner seg ikke igjen i Hugdals beskrivelser og mener fremstillingen hennes er «anekdotisk». Plassbegrensningen i en nyhetsavis må ta noe av skylden. Når man skal formulere seg i noen få setninger, må man ­begrense seg til det viktigste.

I sitt tilsvar i Minerva er imidlertid Ottosen mer nyansert. Han avviser ikke fortellingen hennes. Han tror at «barn også i vår ­organisasjon kan bli utsatt for en uklok og usunn form for kristen tro.» Men hovedkonklusjonen er at hun svartmaler. Har han rett?

Trygghet

Det er behov for å gå et skritt tilbake: Stille det grunnleggende spørsmålet: Hva trenger et barn for å ha en god oppvekst? Ekspertene er samstemte: Behov nummer én er trygghet. Omsorgspersonene er viktigst. Hvis de er varme og ­aksepterende, tar utgangspunkt i barnets behov og opptrer på en forutsigbar og lindrende måte når tilværelsen forstyrres, blir barnet trygt.

La det være helt klart: Det finnes foreldre med ulik ballast, også i bedehusmiljøet. Men i synet på oppdragelsesmetoder er disse menneskene like oppdaterte som folk flest. Dessuten opplever trolig langt færre av barna i disse miljøene at fyll og skilsmisse kaster mørke skygger over oppveksten.

Hva med helvete, da? Hjelper det at foreldrene er trygge ­omsorgspersoner når skyggen fra Guds dom mørklegger oppveksten?

Her må det nyanseres kraftig. Det er forskjell på bedehusbevegelsen før og nå. Mange av fortellingene om frykt for fortapelsen ligger langt tilbake i tid.

I dag er det svært uvanlig at barn i de lavkirkelige miljøene hører om fortapelse overhodet. I stedet hører de om det fantastiske stedet de en gang skal til: Himmelen. At de faktisk kommer dit, tar de som en selvfølge. Billetten er jo betalt av Jesus. Han sier ja til både snille og slemme. Foreldrene kan bli sure hvis de gjør noe galt. Men Jesus blir aldri sur. Dette er luthersk, lavkirkelig barneforkynnelse om livets to utganger i et nøtteskall.

Fraværende

Da jeg jobbet i Misjonssambandet, var jeg ­redaktør for barnebladet ­Superblink i en toårsperiode. Der hadde vi en spørsmåls- og meldingstjeneste for barn. Flere tusen barn pratet med oss på nettet i Superblinkland. De var bekymret for mye. Men aldri for fortapelsen. Den var fullstendig fraværende, både i den organiserte forkynnelsen for barn og i oppdragelsen.

Det er i ungdomstiden problemene kan oppstå. For noen kan overgangen fra misjonens egne barne-, ungdoms- og videregående skoler på Jæren, til kritisk, akademisk tenkning på universitet og høyskoler i hovedstaden, bli litt krøkkete. For de fleste vil horisonten bli utvidet betraktelig. For noen betyr det at de opplever en større avstand til oppvekstmiljøet. Det er gjerne i denne alderen man for alvor oppdager hva ens eget miljø ­lærer om synd og fortapelse.

Det viktige i slike situasjoner er hvordan familien takler denne nye livsretningen hos sine håpefulle. For de fleste går det greit. Det er ingen utstøtelsesmekanismer eller krav om å ta avstand fra avhoppere i ­bedehusmiljøet. Det ligger dessuten i sakens natur at fortapelsen ikke skremmer forferdelig mye når essensen i den nye livsretningen er at man ikke lenger tror på disse tingene.

Traumatisk

De virkelige identitetsproblemene oppstår dersom man ufrivillig havner utenfor bedehusmiljøets rammer. Det skjer særlig med ungdom som utvikler eller oppdager en seksuell identitet som ikke støttes av bedehusets teologi. Bedehusgutten Arnfinn Nordbøs oppgjør med misjonsmiljøet for omlag ti år siden viser hvor vondt det kan bli.

Jeg tror ikke bedehusbevegelsen har snakket nok om det ­temaet. Om hvor traumatisk det må være å vokse opp i den forestillingen at det kristne fellesskapet er organisk, man er en stor familie der Gud er far og ­Jesus bror, og «hvor jeg snur ­eller vender meg, så er jeg midt i Guds kjærlighet». Og så – kanskje plutselig – oppdage at man må velge mellom enten å være den man er, eller å være Guds barn. At kjærlighet er ensbetydende med fortapelse. At billetten til himmelen ikke er gratis likevel, den må betales med livslangt sølibat.

Noen av dem gjør opprør. Jeg har møtt lavkirkelige som er sinte­ på disse ungdommene, som «kommer her og krever at vi skal endre teologien vår, en teologi som har vært forkynt av kirken i 2.000 år». Og glemmer den personlige krisen de samme ungdommene har vært gjennom. Det var det sinnet Arnfinn Nordbø opplevde, rettet mot seg.

Bedehusbevegelsen har gjort en jobb her også. De har funnet bedre ord på problemene og tatt et oppgjør med mobbingen. Mange­ i den oppvoksende generasjonen har et avslappet forhold til homofile. Særlig yngre har få problemer med at homofile har fulle rettigheter i samfunnet, bare ikke teologien blandes inn.

Men hovedproblemet har i­ngen løsning på kort sikt. Fortapelsens skygger gjør fortsatt at livet oppleves utrygt for denne gruppen. Det må være traumatisk å erkjenne at masse, masse kjærlighet og respekt fra foreldre ikke løser dette problemet. Et av religionens store dilemma i vår tid.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 17. juni 2017.
Illustrasjon (utsnitt): Marvin Halleraker

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Egil Andre Gjerde kommenterte på
Å være trans er ingen ideologi
1 minutt siden / 185 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Å tåle kritikk fra Therese Utgård
44 minutter siden / 679 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Å tåle kritikk fra Therese Utgård
rundt 1 time siden / 679 visninger
Egil Andre Gjerde kommenterte på
8 av 10 foreldre er IKKE fornøyd med barnevernet!
rundt 1 time siden / 282 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
rundt 1 time siden / 2046 visninger
Kari Corneliussen kommenterte på
Innlegg i debatten om Smiths venner .
rundt 2 timer siden / 374 visninger
Bernt Evensen kommenterte på
Kritikk er ikke vondt blod
rundt 2 timer siden / 1943 visninger
Johan Velten kommenterte på
Kritikk er ikke vondt blod
rundt 2 timer siden / 1943 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 3622 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 3622 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 3622 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 3622 visninger
Les flere