Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Hege Storhaugs engasjement

Publisert 3 måneder siden - 5484 visninger

Hun er ikke noen typisk rasist eller fremmedfiendtlig, hun er en sektbekjemper. Og sekten hun slåss mot er islam.

Det har alltid vært noe kjent med islamkritiker Hege Storhaug. Hver gang jeg hører henne, føler jeg at jeg har møtt dette engasjementet før. Jeg kommer bare ikke på hvor.

Jeg fikk følelsen igjen i helgen, da jeg hørte på P2-programmet Sånn er du, med programlederne Harald Eia og Nils Brenna. De hadde personlighetstestet Storhaug. Resultatet ble presentert for henne på direkten.

– Jeg antar, sa Hege Storhaug før hun fikk dommen, og presiserte at hun ikke visste – at «mine fiender karakteriserer meg som sur, sint, bitter, aggressiv, halvgæren, psykopat».

Varme

Det kan sikkert stemme, hun har brukt sterke ord i debatten. Selv synes jeg hun ofte framstår som ærlig og velmenende – med litt av det intense engasjementet du kan se hos en misjonskvinne som er oppslukt av arbeidet men av og til må minnes om at utgangspunktet jo er å bringe noe godt til mennesker.

I 1996 utga Storhaug boken Mashallah en reise blant kvinner i Pakistan. Hun hadde blitt godt kjent med en rekke kvinner, glad i dem. Det vanskelige livet deres i den patriarkalske, religiøse kulturen hadde gjort dypt inntrykk på henne. Noen måtte fortelle om det. Men da boken kom ble det bråk. Norskpakistanske miljøer reagerte kraftig.

– Jeg hadde jo masse kjærlighet og empati med disse kvinnene og ble sjokkert av reaksjonene. Jeg hadde ikke forutsett det. Det var da det begynte, fortalte Storhaug.

Dette går an å forstå. Det finnes en mengde mennesker som lider, ikke minst undertrykte kvinner. Blir du kjent med dem, og ser hvor kynisk enkelte utnytter deres sårbarhet – for ikke å si hvor menneskefiendtlig en kultur eller et system kan være, da blir du opprørt. Det er lett å se at dette kan bli starten på et livslangt engasjement.

På bristepunktet

Men det var først da Storhaug fortalte om følelsene sine akkurat nå, at jeg gjenkjente det. Hun sa:

– Tålmodigheten min er på bristepunktet. Jeg blir så fortvilet over situasjonen, alle problemene som ikke gripes fatt i. Det er der jeg hele tiden må kjempe med meg selv: Fortvilet, forbannet, oppgitt, bekymret for framtiden. Det har mer og mer begynt å prege meg. Den blide glade Hege har en pågående krig inni seg.

Dette kjenner jeg til. Jeg har møtt dem hele livet, lenge før islam ble et tema i norsk debatt. Og Hege Storhaug er en av dem. Hun er ikke noen typisk rasist eller fremmedfiendtlig, hun er en sektbekjemper. Og sekten hun slåss mot er islam.

Tett på ofrene

Sektbekjemperen har hatt nærkontakt med det religiøse trossamfunnet hun sloss mot. Enten har hun vokst opp der selv, eller så har hun familie eller venner som er «fanget». Hun ser «ofre» som har det vondt, uten at «ofrene» nødvendigvis ser det selv. Hun ser at omgivelsene trekker på skuldrene fordi de er naive, eller fordi problematikken er for komplisert til at de bryr seg. Den likegyldigheten provoserer sektbekjemperen skrekkelig. Folk må våkne!

Det er en grunn til at anti-sekt-miljøer sliter med å få bred oppslutning, for ikke å si statsstøtte. De framstår som sinte, bitre og aggressive. Perspektivet er smalt: Ideologien, systemet og lederne må bekjempes. Den helhetlige teologiske, sosiologiske eller psykologiske forståelsen er tilsvarende tynn.

Og alle positive utviklingstrekk blir avvist. «Sektledere» som modererer seg blir mistenkeliggjort. I deres øyne er de taktiske og manipulerende, kun opptatt av å framstå som sympatiske.

Sektbekjemperne har egne grupper på sosiale medier. Forleden skrev Vårt Land om russisk høyesterett som vil forby Jehovas vitner. Noen reagerte med likes og latter. Blant kommentarene var: «Putin er en galning, men liker han mer og mer». «Jeg synes organisert religion skal forbys - roten til alt vondt!»

Polarisering

Den innbitte stemningen i antisekt-miljøene er et av hinderne for en positiv utvikling i lukkede trossamfunn. De bekrefter fordommene på innsiden: Vi er utsatte. Det er noen som hater oss. Resultatet blir polarisering.

Parallellene til islamdebatten i sosiale medier er mange. Uten å vite det, sitter Hege Storhaug med nøkkelen til både sin egen og andre sektbekjemperes gjennomslagskraft. Hun skårer lavt på studieinteresse, og erkjenner at hun «ikke har tid til abstrakte ting». – Jeg vil ha fakta på bordet, ting skal være konkrete, sier hun.

I virkelighetens verden kan det konkrete kun forstås i lys av det abstrakte. Hendelser og holdninger får en ny og utvidet mening når de ses i lys av de lange, ideologiske linjene.

Kanskje Hege Storhaug først og fremst trenger en studiepermisjon?

Gå til innlegget

Det som skjer bak sløret

Publisert 3 måneder siden - 5681 visninger

Hva får en ung jente – sånn generelt – til frivillig å stenge verden ute og markere avstand?

I går var Medie-Norge samstemt: Det var ekstremt uklokt å ansette Leyla Hasic som Islamsk Råds ansikt utad. Støtten fra kulturdepartementet bør inndras. At Hasic ikke skal være ansikt utad, men administrasjonskonsulent, ble tonet litt ned. For så vidt ikke uten grunnlag, pengene fra Linda Helleland skulle jo gå til brobygging og dialog – da var det kanskje naturlig å tenke at den nyansatte skulle bygge disse broene siden generalsekretær Mehtab Afsar ikke har vært så flink til akkurat det.

Sårbart 

Selv har jeg fått mer og mer sans for å stille spørsmålet hvorfor når slike saker dukker opp. Jeg hører allerede stemmene som sier at jeg ikke holder meg til saken, men jeg insisterer likevel på å stille det. Også en sak som handler om prinsipper ser annerledes ut når vi vet hvorfor, selv en sosiopat trer for eksempel fram i et annet lys når vi får vite at han selv ble misbrukt og mishandlet gjennom oppveksten – selvsagt helt uten sammenligning med denne saken.

Så hva får en ung jente – sånn generelt – til frivillig å stenge verden ute og markere avstand? Jeg kan selvsagt ikke påberope meg kunnskap om tilfellet Leyla Hasic,  men siden jeg har levd med sterkt religiøse mennesker rundt meg store deler av livet, vet jeg litt om det å markere avstand til omgivelsene med radikale valg. Noe av det viktigste å forstå, er at en ren religiøs motivasjon ikke finnes, selv har jeg ofte blitt slått av at den ikke engang er mest fremtredende.

I de tilfellene jeg har observert, der folk av religiøse årsaker har isolert seg, valgt en livsstil som ikke vil bli forstått, eller standpunkter som vil bli fordømt, har det også vært mulig å se et ønske om å bli tilført noe som øker verdien av selvet. Noen ganger er det anerkjennelse fra andre, av typen «han er jammen helhjertet, hvem andre tar religionen så alvorlig», andre ganger handler det om å unngå en uutholdelig tomhet i tilværelsen, det jevne, hverdagslige livet folk lever, og tilføre sitt eget liv en større verdi, gi seg selv en grunn til å se seg i speilet med eller uten nikab. Det ønsket er langt mer sympatisk og gjenkjennelig enn det motivet vi ofte tillegger mennesker som stenger seg ute: avvisning, kanskje forakt, mot alle andre. Det kan for så vidt være det også, men årsaken er, så vidt jeg kan se, nesten alltid dette med verdiforøkelsen. Selv får jeg umiddelbart sympati for dette motivet, kanskje fordi jeg vet litt om hvor sårbart det er.

Biologi

Det neste hvorfor er hvorfor et islamsk råd ansetter en kvinne med nikab, til tross for at man må ha forstått at dette ikke akkurat vil øke rådets offentlige status. Svaret er selvsagt at hun var best kvalifisert, men det finnes flere alternativer. Kanskje benytter Islamsk Råd muligheten til å vise fingeren til Konsensus-Norge, som i selvvalgt uvitenhet automatisk knytter konservative religiøse holdninger til sosial kontroll og i verste fall terror og vold. Jeg må innrømme at jeg også har en viss sans for den motivasjonen – hvis den finnes. Det kan også hende at de tenker at dersom den nye medarbeideren er mest mulig lik alle andre, da blir det jo ingen brobygging, poenget med broen er at den skal gå over en kløft. Er det noen som kan bryte ned fordommer må det være en fra den andre siden som kan motbevise dem. Litt naivt, selvsagt, men de kan ha tenkt sånn.

Selv om jeg kanskje er på tynn is, kommer jeg heller ikke utenom at jeg har sett mange – som oftest menn – bli begeistret for yngres radikalitet. Kanskje er det noe evolusjonistisk ved det, noe som ligger dypt både i biologien og psykologien vår. Som oftest er fascinasjonen rettet mot yngre menn, men noen ganger blir også kvinner gjenstand for denne beundringen. I det konservative kristne miljøet jeg en gang var en del av, var for eksempel påfallende mange menn i sekstiårene i sin tid vilt begeistret for Hanne Nabintu Herland, det var noe med kombinasjonen femininitet og en styrke som ikke utfordret, men tvert imot bekreftet dem selv. Dypest sett handler det vel om selvbilde, det også.

Kommunikasjon

Det siste hvorfor handler om våre nærmest unisone reaksjoner. Mens man i andre deler av verden er vant til synet av en nikabkledd kvinne, synes vi det er fullstendig uhørt at en kvinne dekker til ansiktet, vi kan rett og slett ikke finne oss i det. Vi tror ikke det er mulig å kommunisere med henne, med god grunn, nikab-kledde kvinner skal vel egentlig ikke kommunisere særlig mye med menn.

Men ligger det også noe annet her? For alle vet jo at Leyla Hasic kommuniserer, hun har vært på TV, hun skriver på nettet, og vi liker ikke det hun skriver. I det hele tatt har vi store problemer med at noen har sterkt avvikende meninger – selv om de ikke er ulovlige. Sjansen for at vi faktisk ikke vil kommunisere med henne, er også tilstede, og da handler det muligens ikke bare om nikaben.

Hva handler det i så fall om da? Om toleranse, når det kommer til stykket? Er vi inne i evolusjonspsykologien, her også?

Publisert i Vårt Land, 30. mars, 2017.

Følg religions- og debattredaktør Alf Gjøsund på Facebook.

Gå til innlegget

To verdener kolliderer

Publisert 3 måneder siden - 3166 visninger

Dagens unge setter ekteskapet høyt. Så høyt at de blir samboere i stedet.

‘Det er nok av eksempler på «gift tidlig, skilt tidlig’, sa teo­logistudent Mar­grete Kvalbein til Vårt Land tirsdag denne uken. Hun mente frykten for skilsmisse er årsaken til at mange blir samboere i stedet for å love livslang troskap.

Underforstått: Å avslutte et ­ekteskap er mer drastisk enn å avslutte et samboerskap. Samboerskapet oppleves som mindre forpliktende.
Statistikken viser det samme. Langt flere samboerforhold enn ekteskap ender med brudd, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Ubrytelig

Forpliktelsen ­
utgjør selve essensen i ekte­skapet. Mens seremonien og 
det juridiske avtaleverket har ­variert, har forpliktelsen stått fast i flere tusen år.

Fram til velferdsstaten satte opp sikkerhetsnett, var denne forpliktelsen avgjørende, særlig for kvinnene. Ved et samlivsbrudd sto de på bar bakke. Fattighuset eller prostitusjon var ofte eneste mulighet. Heldigvis skjedde det sjelden. Ekteskapet var jo ubrytelig. Den som giftet seg hadde i vitners nærvær gitt et hellig løfte om livslang troskap.

I dag har vi ordninger som gir økonomisk beskyttelse ved skilsmisse. Derimot har vi ingen ordninger som beskytter mot de psykiske sårene en skilsmisse kan skape. Vi er dessuten blitt langt mer bevisste på hvor sårbare barn er når hjemmet oppløses.

Denne sårbarheten er uav­hengig av om samlivet er formalisert. Det var dilemmaet for bispekollegiet i 1995: Fortsatt stor sårbarhet – men en ny og mindre forpliktende samlivsform. Hva sier vi om dette?
Svaret ble å understreke at det fortsatt medfører en livslang forpliktelse å starte et samliv. Med henvisning til Jesus.

Under diskusjonen om likekjønnet vigsel – ble det gjentatt gang på gang: Ekteskapet er Guds gode ordning. Forpliktelsen er så ­avgjørende at enda flere må få muligheten.

Med en slik argumentasjon ­ville det vært inkonsekvent å oppheve uttalelsen fra 1995.

En privatsak

Verken de 30 teologistudentene som laget et opprop mot biskopenes linje, ­eller sjømannspresten Jens Bjelland Grønvold, tok seg bryet med å argumentere prinsipielt etisk eller teologisk. Antakelig oppleves saken som selvinnlysende.­ Seksualmoral er da en privatsak?

Seksualmoralen er et bakteppe for diskusjonen. Noen har faktisk opplevd at kirken drev med dyneløfting. Enkelte miljøer snakker fortsatt om hvilke­ soner på kroppen man ikke kan berøre før man gifter seg.
 Den norske kirke er langt fra det ståstedet i dag. Nå avviser man ord som «synd» og «umoral», og snakker i stedet om sårbarhet og beskyttelse for den svake part. Det er antakelig klokt. Men fraværet av temaet gjør at forbudet mot samboerskap oppleves enda mer ufor-ståelig. Folk opplever at denne debatten handler om sex – et tema kirken selv har parkert.

Også synet på troens forpliktelser har gjennomgått en privati­sering. Mens biskopene legger vekt på samsvar mellom liv og lære – presten skal tross alt forkynne kirkens syn på ekte­skapet – er dette åpenbart en fremmed tanke for mange preste­studenter.

I stedet for indre teologisk sammenheng er mange yngre­ prester opptatt av teologiens paradokser. Tro lar seg ikke forsvare rasjonelt og skal ikke kritiseres, om den er aldri så ­inkonsistent.

De har et poeng: Kirken må være ærlig om at troen ikke alltid går opp. Samtidig kan en ­ensidig subjektiv tilnærming utfordre selve eksistensgrunnlaget for en kirke. Kanskje kan biskopene ta diskusjonen om samboerskap med stor ro. Den viser at det fortsatt finnes krav og etterprøv­barhet.

For noen er det antakelig vel så urovekkende at reaksjonene synes å ha bekvemmelighetsårsaker. «Kom ikke her og krev noe av en prest»? Hører vi oppskriften på en ytterligere devaluering av presteyrket

Problemer

Så vet vi samtidig at alle langt fra er der. For noen handler motstanden mot det de opplever som rigide regler om ønsket om å beskytte hverandre. Har ikke kirkens krav også skapt store problemer?

Hvem kjenner ikke folk som aldri burde giftet seg? Noen av dem gjorde det på grunn av ­moralsk press. Og da de først var gift, ventet de altfor lenge med å skille seg, fordi pliktfølelsen var så sterk. Det er ikke rart at de reagerer på selve kravet om livslang troskap.

En løsning kan kanskje være snakke mer om skilsmisse. At det forpliktende løftet faktisk ikke er gyldig hvis ekteskapet viser seg å være skadelig. At forpliktelsen til å bryte ut av et destruktivt ekteskap noen ganger er enda større enn forpliktelsen til å bli.

Det er bedre å strekke seg etter noen idealer og komme til kort, enn å droppe dem helt.

Først publisert i Vårt Land, 23. mars 2017.

Gå til innlegget

Kirkens pariakaste

Publisert 3 måneder siden - 4572 visninger

Frp-erne blir stemplet som ukristelige, mener Kristin ­Clemet. Men de er da velkomne til nattverdsbordet.

Fremskrittspartiet blir praktisk talt aldri tatt inn i det gode selskap av Den norske kirke, konstaterer Kristin Clemet i en artikkel på verdidebatt.no. Hun kommer ikke på en eneste biskop eller prest som deltar i samfunns­debatten om politiske spørsmål og som framstår med et klart borgerlig-liberalt ståsted.

Kirken vil selvsagt svare at hun har helt rett, Frp er på ingen måte velkommen i Den norske kirke, men det er heller ingen andre partier. Kirken driver ikke med partipolitikk. Den driver med forkynnelse av det kristne evangelium og den kristne etikk.

Likevel vet alle at Clemet har et poeng ut over akkurat det. Både bispemøtet og enkeltprelater markerer fra tid til annet ståsted i politiske spørsmål. Selv om de argumenterer ut fra kristen etikk, havner de av en eller annen grunn stadig på venstresidens konklusjoner. Noe annet ville neppe vært god tone i Den norske kirke.

Det finnes visst et par prester nordpå som har markert seg som Frp-ere. De blir tolerert, men står ikke i fare for å bli bispenominert, for å si det sånn.

Forståelig

Ifølge en under­søkelse fra 2012 opplever 45 prosent av Frps velgere – det vil si minst et par hundre tusen – seg som kristne. At de fleste av dem føler seg relativt lite velkomne i Den norske kirke ble bekreftet under forrige kirkevalg. Bare 2,7 prosent av dem som stemte ved kirkevalget for halvannet år siden var Frp-sympatisører. Selv kommunistene i Rødt var mer engasjert, ifølge avisen Dagen.

Det er jo forståelig at de holder seg unna. Det kan umulig være hyggelig å sitte på gudstjeneste etter gudstjeneste og høre presten snakke om miljø, flyktninger og multikulturell sameksistens, mens man selv kanskje har tatt initiativ til underskriftsaksjoner mot både asylmottaket og moskeen i nabolaget.

Og så skal man kanskje fram og motta Herrens legeme fra den samme presten etterpå. Du kan si mye pent om å skille sak og person, men hadde jeg vært Frp-er ville jeg antakelig holdt meg hjemme, jeg også.

Forkynnelsesplikt

Men hva er alternativet? Kristin Clemet synes å mene at en folkekirke har en spesiell plikt til å favne alle. Det er selvsagt riktig, men ikke fordi den er en folkekirke. At medlemskapet baserer seg på dåpen og troen – ikke på politisk ståsted – er et grunnleggende prinsipp i alle kristne kirker.

Samtidig har en folkekirke nøyaktig den samme plikten som alle andre kirker til å forkynne det kristne budskapet, om så hele menigheten sitter og vrir seg på benken.

Slik jeg tolker Clemet, mener hun denne forkynnelsen ikke skal være politisk. Ved første øye­kast har hun et poeng. Bibelens budskap ikke tolkes politisk.

Men så snakket heller ikke ­Jesus til mennesker med politisk ansvar eller innflytelse. Det sier seg selv at undervisningen var knyttet til dagliglivet.

Den ene gangen Jesus sendte en melding til en med politisk makt, nemlig kong Herodes, innledet han med «Gå og si til den reven ...». Hadde landshøvding Pontius Pilatus lyttet til Jesu forkynnelse, ville den selvsagt også fått en politisk valør i hans ører. Budskapet om å stifte fred, for eksempel.

Politisk ansvar

Dagens kirkegjengere lever i et demokrati. Det politiske ansvaret kong Herodes og Pilatus hadde på Jesu tid, er nå fordelt på folket – deriblant kirke­medlemmer med stemmerett. Det er en kristenplikt for dem å anvende Jesu forkynnelse­ politisk. Det er kirkens plikt å hjelpe dem til det. Hvis ikke svikter den sitt forkynneroppdrag.

Etter min mening er det ikke mulig å argumentere prinsipielt for at kirken ikke skal ha meninger om politiske spørsmål. Når den likevel skal være forsiktig, er årsaken ikke at spørsmålene er politiske, men at de er såkalte adiafora – spørsmål der man ikke kan si noe klart om hva som er rett og galt.

I det øyeblikket et politisk parti­ går inn for noe som er entydig i strid med kristen tro, blir ­situasjonen en helt annen. Derfor kunne Kirken uten å blunke avvise Nasjonal Samling og alt dets vesen.

I dagens situasjon erkjenner de fleste at politiske spørsmål ikke har entydige svar. Derfor vil ingen si at Frp-ere ikke er velkomne til nattverdsbordet.

En kirke som derimot mente det var likegyldig hvordan vi forholder oss til menneskeverdet og skaperverket, og som ikke våget å knytte sin forkynnelse til den faktiske situasjonen, kunne like gjerne stengt dørene.

Det ville vært nesten like ille som en kirke med Frp-forkynnelse. En slik kirke tror jeg ikke selv Frp-erne ønsker. Såpass høye tanker har jeg om dem.

Først publisert i Vårt Land, 14. mars 2017.

Gå til innlegget

Innestemme påkrevd

Publisert 4 måneder siden - 2660 visninger

Også de med en tradisjonell kjønnsforståelse har rett til å unngå integritetskrenkelser.

Et liberalt samfunn er avhengig av at vi greier å finne løsninger på motstridende rettigheter. Som oftest går det bra. Vi tilpasser oss så godt vi kan John Lockes gylne regel om at «din frihet slutter der min begynner», men innrømmer at den er vanskelig å definere i praksis. Derfor har vi utviklet et slags rangeringssystem der ulike rettigheter vektes mot hverandre.

For eksempel trumfer religionsfriheten likestillingen i noen tilfeller. Et trossamfunn har tillatelse til å diskriminere dersom det skjer av konsistente teologiske årsaker. Derfor får Den katolske kirke lov til å nekte kvinner prestetjeneste, og Misjonssambandet får lov til å nekte en samboer stilling som lærer ved en av sine videregående skoler.

På andre områder må religionsfriheten vike. Det er for eksempel ikke tillatt å slå barn, selv om aldri så mange bibelvers anføres som begrunnelse.

Flere rettigheter

Mathilde Decaen er transkvinne, det vil si at hun biologisk sett er mann. Fra 1. juli i fjor fikk hun rett til å bli kvinne, også juridisk. Det er høyst forståelig at hun ønsker å praktisere denne statusen fullt ut, og derfor blir såret av å bli avvist fra Vestkantbadet. Det er særlig forståelig at hun reagerer på måten Vestkantbadet avviste henne på. Medarbeiderens tilbakemeldinger på Facebook var verken preget av kunnskap eller respekt.

Selv om alle mennesker har en iboende verdighet som mennesker, er verdighet også noe vi gir hverandre når vi møtes. Alt for mange tråkker som elefanter i et blomsterbed i møte med andres krenkbarhet. ­Sosiale medier har forsterket denne tendensen.

Men det finnes andre rettigheter her også. Retten til bluferdighet er en av dem. Bluferdigheten er en nedarvet kulturell følelse som mange opplever som dypt forankret i identiteten. For mange er den dessuten også forankret i religionen. Dette tar samfunnet på alvor ved at også retten til bluferdighet er forankret i lovverket.

På grunn av denne bluferdigheten vil mange oppleve det vanskelig å være tilstede uten klær med en person av motsatte kjønn. I vårt samfunn tar vi hensyn til dette ved å legge tilrette for egne garderober for begge kjønnskategorier.

Denne bluferdigheten opphørte ikke da Stortinget vedtok Lov om endring av juridisk kjønn 1. juli i fjor. Mange mennesker har fortsatt en biologisk kjønnsforståelse. Derfor vil de reagere instinktivt mot at en person som biologisk er mann er sammen med dem i garderoben.

Behov for kunnskap

Ikke alle forstår slike reaksjoner. Det er bra for dem, men ikke for saken. For også de med en tradisjonell kjønnsforståelse har rett til å unngå integritetskrenkelser.

For å komplisere saken ytterligere kan det nevnes at bluferdigheten ikke synes å bli mindre i dagens samfunn. Skjønnhetsindustrien har snevret kroppsidealet så kraftig inn at stadig færre våger å vise seg naken sammen med andre. Skolelærere melder om unaturlig skam blant elever i dusj og garderobe.

Dette gjør det mer påkrevd enn noensinne at samtalen om integritetsgrenser og bluferdighet føres med innestemme.

Det tenkte verken Vestkantbadets representant eller Mathilde Decaens støttespillere på da saken fikk oppmerksomhet på sosiale medier og nettaviser i går. Derimot forstår både Likestillingsombudet og Helse- og omsorgsdepartementet det svært godt: Ingen av dem rykker ut med klare, ensidige postulat om saken.

Andre etiske diskusjoner er blitt ført med høy og sint stemme og klare fronter. I dette spørsmålet saken ser det ut til at vi unngår det. Flere spørsmål kan med fordel møtes med den refleksen Likestillingsombudet uttrykte i går: «Vi synes det er viktig at både offentlige og private aktører innhenter kunnskap på området.»

Først publisert i Vårt Land, 11. mars 2017

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Marit Johanne Bruset kommenterte på
Barnløshet, eggdonasjon og urettferdighet
rundt 1 time siden / 156 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 2 timer siden / 4866 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
rundt 2 timer siden / 11535 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 2 timer siden / 682 visninger
Are Hegrand kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
rundt 3 timer siden / 11535 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvor er vi kristne menn når kvinnene trenger oss?
rundt 3 timer siden / 98 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 3 timer siden / 4866 visninger
Les flere