Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

To verdener kolliderer

Publisert 3 måneder siden - 3805 visninger

Gir det mening å skjelne mellom å være homofil og å leve som det? Det kommer an på virkelighetsoppfatningen.

Det bråkte litt rundt Anne Gustavsen, redaktøren i Pinsebevegelsens ukeavis Korsets Seier, i forrige uke. Hun skulle bare ta opp«ubehagelige tema som vi ikke snakker om» i en lederartikkel, og kom til å formulere seg på en måte som skapte reaksjoner.

Gustavsen mente at homofili var ett av disse temaene. Men hun listet også en rekke andre ting man ikke liker å snakke om: «bruk av porno, baksnakking, ryktespredning, utroskap, løgn, fordømmelse, arroganse og annet skrot som gjør oss svake og handlingslammede som enkeltpersoner og kirker».

Folk reagerte såpass høylydt at Gustavsen så seg nødt til å rykke ut med en presisering. Hun forsto ikke at dette kunne skape så mye oppstyr. Hun «hadde ikke på noe tidspunkt rettet pekefingeren mot homofile, men heller mot kristne ledere og menighetsfellesskap som ikke våger å snakke ærlig om vanskelige temaer».

Det eneste som ble veldig tydelig i diskusjonen var at Gustavsen og hennes meningsmotstandere snakket fullstendig forbi hverandre.

Lasteliste

 Sett fra utsiden hjelper det ikke hvor mye Anne Gustavsen presiserer at hun ikke mente noe vondt med det. For dem som er uenig med henne er hun like homofob som dem som sier: «Jeg har ingen ting imot homofile, bare de ikke prøver seg på meg.» Den andre delen av setningen avslører så sterke fordommer om homofile at den slår den første delen i hjel.

Selv om Gustavsen bare mente å snakke om vanskelige tema plasserte hun nemlig homofil på en liste over laster .

For henne var det intet diskriminerende ved det. Som konservativ kristen har hun en annen virkelighetsoppfatning enn flertallet: Alle kristne må tåle å høre hva Bibelen sier om fristelser og synd. Det gjelder homofili, like mye som andre ting. De fleste kunne kjenne seg igjen i ett eller flere punkter på listen.

Forvirrende

 Det er behov for å forklare litt om denne virkelighetsoppfatningen, den framstår nemlig som særdeles forvirrende for mennesker som ikke kjenner konservativ kristendom.

Begrepet homofili – som legning og identitet – er faktisk ganske irrelevant i konservativ kristendom. Det står nemlig ikke ett eneste ord om dette i Bibelen, verken i det gamle eller det nye testamentet.

Der står derimot om «menn som ligger med menn». Altså en handling. I mosebøkene beskrives den som avskyelig. Det nye testamentet legger til at de som gjør dette «ikke skal arve Guds rike».

Dette er utgangspunktet for konservative kristne. Når homofili er noe du gjør, kan det også plasseres i kategorien etiske spørsmål. Og etiske spørsmål må det være lov til å være uenig om. Man diskriminerer ingen på grunn av det. Dessuten lever ingen av oss på den måten vi burde. Det må vi kunne snakke åpent om. Det viktigste er å ta inn over seg hva Gud mener om saken. Da kan vi få tilgivelse. Slik tenker konservative kristne.

Det går an å sette seg inn i denne virkelighetsoppfatningen og se at den har en indre logikk. I det hele tatt burde folk oftere forsøke ­akkurat det. For å forstå.

Uforanderlig?

Bevisstheten om den homofile legningen er kommet til mye senere. Først langt ut på 1960-tallet begynte folk å betrakte homofili som en statisk legning og homofile som en gruppe – omtrent som etniske eller religiøse grupper.

Befinner man seg i dette universet blir det meningsløst å skille mellom legning og handling. Påstanden at man ikke har noe imot homofile, det er praksisen man avviser, blir like krenkende som å si at man ikke har noe imot muslimer, bare de ikke praktiserer . Eller at man ikke har noe imot jøder, bare de ikke leversom det.

Akkurat nå utfordres denne identitetstenkningen. Stadig flere er påvirket av queer-ideologien, der kjønnsidentiet er noe flytende. Også mange homofile er nå enige i at legning kan endres. Så hva skal de konservative tro da?

Slik kan man fortsette.

Optimistisk.

Anne Gustavsen krenket noen, selv om hun – sett fra sitt eget ståsted – ikke ønsket å gjøre det. Vi andre fikk nok et eksempel på at det ikke er mulig å få et liberalt samfunn til å bli harmonisk.

Vi har ikke bare forskjellige meninger, vi befinner oss i ulike verdener med ulike verdier og ulik logikk.

Å reagere med sinne er naturlig når man føler seg krenket. Det gjør det vanskelig å forsøke å forstå hverandres verdener og stole på hverandres hensikter.

Det er likevel vel optimistisk å tro at kjefting er det som skal til for å få mennesker til å endre oppfatning i slike spørsmål.

Derimot kommer det til å bli behov for mye dialog framover. Det er i grunnen rart den pågår for fullt mellom kristne og muslimer, men ikke kristne imellom.

Først publisert i Vårt Land, 31. mai 2017.

Gå til innlegget

Retten til å kutte

Publisert 3 måneder siden - 5319 visninger

Kristen-Norge er samstemte i sin støtte til jødisk omskjæring. Men skulle ikke kirken stille opp for de ­svakeste?

Den norske kristen­heten har ikke akkurat ­utmerket seg med ­rørende enighet de siste tusen årene. Sprikene i ­synet på svært mange samfunnsspørsmål er like store her som i samfunnet ellers. Desto mer oppsiktsvekkende er den massive avvisningen av Fremskrittspartiets vedtak om å forby rituell omskjæring av guttebarn.

Nå står de altså i flokk og rad og uttrykker sin støtte til Norges jøder: fra de innvandringskritiske, men akkurat nå hakket mindre Frp-entusiastiske ­israelstilhengerne, via de trauste sentrumsorienterte misjonsvennene, til de teologisk – og noen ganger også politisk – mer ­radikale tilhengerne av en relativt åpen folkekirke.

Over grensen

Det betyr ikke at omskjæring av guttebarn er ukontroversielt i kirkelige sammenhenger. Mange ser det problematiske i at et barn med ­religiøs begrunnelse skal utsettes for et kirurgisk inngrep uten å velge det selv. Men et forbud – det er langt over grensen, mener de.

Hva skjer? Skulle ikke kirken stille opp for de svakeste? De fleste kirkelig aktive sier nei til dødshjelp, både som frivillig ordning og som maksimumsstraff for kriminelle. De støtter sexkjøpsloven, og sier med noen få unntak nei til tiggerforbud og ja til kriminalisering av sexkjøp. Det handler om å stå på de utsattes side. Der er kirken stort sett kompromissløs. Men altså ikke på vegne av barna som legges under kniven.

Krystallklart

Begrunnelsene­ spriker. På den lavkirkelige høyre­siden handler det om en sterk kjærlighet til både Israel og det jødiske folket. Uten dekning i en eneste meningsmåling våger jeg påstanden at Fremskrittspartiet aldri har mistet så mange tilhengere på den kristne høyresiden som nå. For å si det sånn: Om Sylvi Listhaug henger på seg alle korsene hun har arvet og poserer med en studiebibel av typen Guds Ord, greier hun ikke å kompensere for partiets landsmøtesvik mot Guds utvalgte folk.

På den diametralt motsatte siden er tonen saklig og akademisk. Prosten og lederen for Mellomkirkelig råd i Den norske kirke, Kristine Sandmæl, begrunner sitt standpunkt med at «rituell omskjæring ikke er i strid med Barnekonvensjonen eller Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen».

Konklusjonen er en krystallklar støtteerklæring til forstander Ervin Kohn i Det mosaiske trossamfund, som fastslår at «du kan ikke forby brit milah, samtidig som du hevder å være for religionsfrihet».

Naivitet

I midten – i den grad man kan slå sammen misjons- og kirkefolket – finner du en kombinasjon av disse argumentene. Svært mange opplever et religiøst slektskap med jødene og har et nøkternt støttende forhold til staten Israel. Enda flere legger avgjørende vekt på religionsfrihetsaspektet.

Men det er noe annet her. Noe ikke alle vil snakke om, dels ­fordi det kan være vanskelig å begrunne, dels fordi det berører en sterkt følelsesladd tematikk:

Mange kristne tror ikke på alle dem som sier de er så opptatt av barnas beste i spørsmålet om omskjæring. Ikke at de sistnevnte mistenkes for å lyve, men kanskje for å være litt naive på sin egen kulturs vegne.

Kulturell begrunnelse

For det første ser de at engasjementet for barns intakte kropp ikke er konsekvent. Det omfatter for eksempel ikke inngrep av kosmetiske årsaker, som å sy inn utstående ører eller andre kulturelt aksepterte kroppsmodifikasjoner. Foreldres hensikt er selvsagt den beste, man ønsker at barna skal sikres en plass innenfor et større vi. Men av en eller annen grunn ser man ikke at denne kulturelle begrunnelsen ligner jøders begrunnelse for rituell omskjæring.

For det andre deler svært mange kristne et syn på menneskeverdet der et barn defineres som et barn, også før det er født. Det er et paradoks for dem at manges engasjement for barnet starter på ett eller annet tidspunkt under svangerskapet, mens man før dette tidspunktet kjemper for retten til å avslutte – ikke bare forhuden, men selve livet.

Som noen har antydet: Ville problemet vært løst dersom inngrepet kunne vært foretatt før fødselen, innenfor abortgrensen? Jeg prøvde ut spørsmålet på en bekjent, som svarte slik: «Vel, barnet måtte levd med konsekvensen av en omskjæring hele livet. Det måtte det ikke ved en abort.»

Traff noe 

Det hadde han for så vidt rett i. Hvilket av de to alternativene­ barnet selv ville foretrukket, får vi aldri en nøyaktig statistikk på. Et paradoks som fikk Espen ­Ottosen i Misjonssambandet til 
å skrive dette på sin facebookside:

«Store deler av befolkningen mener det er helt akseptabelt å bruke ekstrem ordbruk om omskjæring. Samtidig blir det å ta livet av et bittelite barn, fordi dette befinner seg i mors mage, betraktet som en så sentral menneskerett at fastleger som ikke vil bidra til dette, må regne med å bli utskjelt. Det sekulære Norge viser frem sin intoleranse i all sin gru.»

Nå har dette spørsmålet mange nyanser som Ottosen ikke berører. Men han traff noe. En fjerdedel av de nær 2.000 facebookvennene hans responderte på innlegget. Over 150 delte det. Og da snakker vi ikke om sinte ekstrem-kristne, snarere om den store majoriteten konservative troende som helst ikke uttaler seg om abort fordi det er så kontroversielt. Men som er glade når en gjør det for dem.

Glasshus

Det handler om øyet som ser. Eller kanskje snarere om øyet som ikke ser – den kulturelle og ideologiske bakgrunnen for sine egne standpunkter. Den har vi alle sammen, uansett ståsted, og den kan være like sterkt tilstede om den ikke er direkte religiøs. Vi avviser fort det vi ikke forstår, og glemmer at mange av de våpnene vi bruker mot andre også kan vendes mot oss.

Det kler et sekulært samfunn å innse at også sekulær ideologi kan ha sine ofre. Særlig i møte med en minoritet som har vært nær ved å bli utslettet mer enn en gang. Av kulturer som ikke har innsett sine egne slagsider.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 20. mai 2017
Illustrasjon (utsnitt): Marvin Halleraker 

Gå til innlegget

De oppnår det de vil

Publisert 4 måneder siden - 3929 visninger

Jo, herr justisminister. Vi endrer vårt levesett. Vi lar oss rokke. Hva med å innrømme det?

Han var så sterk og klar, justis- og beredskapsminister Per Willy Amundsen, da han uttalte seg i mediene etter terrorangrepet i Stockholm.

– Vi lar oss ikke rokke. Vi står ved våre verdier, vårt levesett, og lar oss ikke rokke av sånne monstre som begår denne typen handlinger, sa han.

Selv om noen kanskje vil vegre seg mot å bruke Ringenes herre-lignende metaforer som monstre, gjentas hovedbudskapet av statsledere og ministre hver gang et angrep skjer: «Vi lar oss ikke rokke.»

Konspirasjon

Uttalelsene passer kanskje til skremmebildet om en muslimsk konspirasjon, der hele Vesten, dels ved befolkningsvekst, dels ved list og dels ved terror, skal islamifiseres. Vår ytrings- og religionsfrihet skal bombes sønder og sammen, og til slutt skal vi underkaste oss Allah og iføre oss nikaber og sandaler alle sammen.

I dokumentaren Den norske islamisten spiller Ubaydullah Hussain på det samme skremmebildet. Han sitter og leser på nettet om terroren mot Charlie Hebdo og en jødisk butikk i Paris. Han sier at han håper «de såkalte gjerningsmennene» kommer seg i sikkerhet fra myndighetene.

Så reiser han seg opp og sier at «aksjonen er en vekkelse til Vesten om at de må slutte å krenke og håne islam.»

Som om han tror at drap av uskyldige sivile, er det som skal til. Da vil hver munn vil bli lukket, og hver tunge bekjenne at terroristenes variant av islam er sannheten.

Fem på

Selvfølgelig tror han ikke det. Selvfølgelig tror ikke IS – som påtar seg ansvaret for samtlige lastebilangrep – at islamkritikken vil avta jo mer frykt de skaper.

Tvert imot vet de at det motsatte skjer.

Når Per Willy Amundsen kaller noen monstre og forsikrer om at «vårt levesett» består, og samtidig innfører generell politibevæpning, ler terroristene av ham.  Al-hamdu lilah, han gikk fem på, sier de til hverandre.

De vet selvfølgelig at vårt levesett ikke består. De vet at terroren endrer våre verdier. Vi lar oss rokke.

De er ikke dumme.

Vi blir nemlig redde, selvfølgelig blir vi det. Vi blir sinte. Noen av oss begynner å mistenke våre egne venner og landsmenn, fredelige mennesker med muslimsk tro: Er det noe i det islamkritikerne sier? Støtter de terroristene innerst inne? Ønsker de egentlig å undertrykke oss?

Mistenkeliggjøring

Som Fremskrittspartiets ungdom gjorde, da de nylig tok til orde for en offentlig granskning av forkynnelsen i moskeene for å vurdere om de er «radikaliserende arenaer».

– Da finner vi ut av om det er et problem eller ikke. Hvis man ikke har noe å skjule er det bare å åpne dørene, sa formann Bjørn-Kristian Svensrud med tilforlatelig mine på Dagsnytt atten.

Slik prøver han å mistenkeliggjøre Rabita-forstander Basim Ghozlan, som selvsagt er imot granskningen. – Dørene til moskeene er åpne, forklarer Ghozlan, det er den institusjonaliserte mistilliten han reagerer på. Den vil føre til at flere muslimer – særlig ungdom – vil føle seg fremmede i sitt eget samfunn. Det er nettopp det terroristene ønsker.

Som terror-tilhengeren Ubaydullah Hussain også sa etter angrepene i Paris for to år siden: – Dette er samtidig en vekkelse til muslimene om å distansere seg fra de vantro.

Distanse. Splittelse. Hat. Og dermed enda større distanse, dypere splittelse og mer hat. Det er det som skjer. De oppnår akkurat det de vil. Terroren gjør at våre verdier forvitrer.

Bygge tillit

Hva med å erkjenne akkurat dette, Per Willy Amundsen, i stedet for å lire av deg floskler om at vi ikke lar oss rokke? Hva med å si: Terroristene ønsker å splitte oss. De vil klare det. Noen av oss blir mistenksomme. Noen blir sinte. Noen bruker hendelsene til å skape hat og motsetninger. Vi må være forberedt.

Og så kan du si noe om hvordan vi skal møte denne utviklingen. At ingen må la seg lure til å mistenkeliggjøre muslimer, at det er grunn til å stole på alle muslimske nordmenn som igjen og igjen beviser at deres religion er en fredens religion. At vi må bruke krefter og midler på å bygge tillit. At regjeringen vil lage en handlingsplan for dette, heretter vil man arbeide for at unge norske muslimer opplever at vi er på samme side.

Det er ikke svakhet å erkjenne at terrorister oppnår sine mål. Det er svakhet å late som det ikke stemmer.

Publisert i Vårt Land, 10. april 2017. 
Foto: Tomas Oneborg/SvD/TT/NTB Scanpix

Gå til innlegget

Hege Storhaugs engasjement

Publisert 4 måneder siden - 5507 visninger

Hun er ikke noen typisk rasist eller fremmedfiendtlig, hun er en sektbekjemper. Og sekten hun slåss mot er islam.

Det har alltid vært noe kjent med islamkritiker Hege Storhaug. Hver gang jeg hører henne, føler jeg at jeg har møtt dette engasjementet før. Jeg kommer bare ikke på hvor.

Jeg fikk følelsen igjen i helgen, da jeg hørte på P2-programmet Sånn er du, med programlederne Harald Eia og Nils Brenna. De hadde personlighetstestet Storhaug. Resultatet ble presentert for henne på direkten.

– Jeg antar, sa Hege Storhaug før hun fikk dommen, og presiserte at hun ikke visste – at «mine fiender karakteriserer meg som sur, sint, bitter, aggressiv, halvgæren, psykopat».

Varme

Det kan sikkert stemme, hun har brukt sterke ord i debatten. Selv synes jeg hun ofte framstår som ærlig og velmenende – med litt av det intense engasjementet du kan se hos en misjonskvinne som er oppslukt av arbeidet men av og til må minnes om at utgangspunktet jo er å bringe noe godt til mennesker.

I 1996 utga Storhaug boken Mashallah en reise blant kvinner i Pakistan. Hun hadde blitt godt kjent med en rekke kvinner, glad i dem. Det vanskelige livet deres i den patriarkalske, religiøse kulturen hadde gjort dypt inntrykk på henne. Noen måtte fortelle om det. Men da boken kom ble det bråk. Norskpakistanske miljøer reagerte kraftig.

– Jeg hadde jo masse kjærlighet og empati med disse kvinnene og ble sjokkert av reaksjonene. Jeg hadde ikke forutsett det. Det var da det begynte, fortalte Storhaug.

Dette går an å forstå. Det finnes en mengde mennesker som lider, ikke minst undertrykte kvinner. Blir du kjent med dem, og ser hvor kynisk enkelte utnytter deres sårbarhet – for ikke å si hvor menneskefiendtlig en kultur eller et system kan være, da blir du opprørt. Det er lett å se at dette kan bli starten på et livslangt engasjement.

På bristepunktet

Men det var først da Storhaug fortalte om følelsene sine akkurat nå, at jeg gjenkjente det. Hun sa:

– Tålmodigheten min er på bristepunktet. Jeg blir så fortvilet over situasjonen, alle problemene som ikke gripes fatt i. Det er der jeg hele tiden må kjempe med meg selv: Fortvilet, forbannet, oppgitt, bekymret for framtiden. Det har mer og mer begynt å prege meg. Den blide glade Hege har en pågående krig inni seg.

Dette kjenner jeg til. Jeg har møtt dem hele livet, lenge før islam ble et tema i norsk debatt. Og Hege Storhaug er en av dem. Hun er ikke noen typisk rasist eller fremmedfiendtlig, hun er en sektbekjemper. Og sekten hun slåss mot er islam.

Tett på ofrene

Sektbekjemperen har hatt nærkontakt med det religiøse trossamfunnet hun sloss mot. Enten har hun vokst opp der selv, eller så har hun familie eller venner som er «fanget». Hun ser «ofre» som har det vondt, uten at «ofrene» nødvendigvis ser det selv. Hun ser at omgivelsene trekker på skuldrene fordi de er naive, eller fordi problematikken er for komplisert til at de bryr seg. Den likegyldigheten provoserer sektbekjemperen skrekkelig. Folk må våkne!

Det er en grunn til at anti-sekt-miljøer sliter med å få bred oppslutning, for ikke å si statsstøtte. De framstår som sinte, bitre og aggressive. Perspektivet er smalt: Ideologien, systemet og lederne må bekjempes. Den helhetlige teologiske, sosiologiske eller psykologiske forståelsen er tilsvarende tynn.

Og alle positive utviklingstrekk blir avvist. «Sektledere» som modererer seg blir mistenkeliggjort. I deres øyne er de taktiske og manipulerende, kun opptatt av å framstå som sympatiske.

Sektbekjemperne har egne grupper på sosiale medier. Forleden skrev Vårt Land om russisk høyesterett som vil forby Jehovas vitner. Noen reagerte med likes og latter. Blant kommentarene var: «Putin er en galning, men liker han mer og mer». «Jeg synes organisert religion skal forbys - roten til alt vondt!»

Polarisering

Den innbitte stemningen i antisekt-miljøene er et av hinderne for en positiv utvikling i lukkede trossamfunn. De bekrefter fordommene på innsiden: Vi er utsatte. Det er noen som hater oss. Resultatet blir polarisering.

Parallellene til islamdebatten i sosiale medier er mange. Uten å vite det, sitter Hege Storhaug med nøkkelen til både sin egen og andre sektbekjemperes gjennomslagskraft. Hun skårer lavt på studieinteresse, og erkjenner at hun «ikke har tid til abstrakte ting». – Jeg vil ha fakta på bordet, ting skal være konkrete, sier hun.

I virkelighetens verden kan det konkrete kun forstås i lys av det abstrakte. Hendelser og holdninger får en ny og utvidet mening når de ses i lys av de lange, ideologiske linjene.

Kanskje Hege Storhaug først og fremst trenger en studiepermisjon?

Gå til innlegget

Det som skjer bak sløret

Publisert 5 måneder siden - 5757 visninger

Hva får en ung jente – sånn generelt – til frivillig å stenge verden ute og markere avstand?

I går var Medie-Norge samstemt: Det var ekstremt uklokt å ansette Leyla Hasic som Islamsk Råds ansikt utad. Støtten fra kulturdepartementet bør inndras. At Hasic ikke skal være ansikt utad, men administrasjonskonsulent, ble tonet litt ned. For så vidt ikke uten grunnlag, pengene fra Linda Helleland skulle jo gå til brobygging og dialog – da var det kanskje naturlig å tenke at den nyansatte skulle bygge disse broene siden generalsekretær Mehtab Afsar ikke har vært så flink til akkurat det.

Sårbart 

Selv har jeg fått mer og mer sans for å stille spørsmålet hvorfor når slike saker dukker opp. Jeg hører allerede stemmene som sier at jeg ikke holder meg til saken, men jeg insisterer likevel på å stille det. Også en sak som handler om prinsipper ser annerledes ut når vi vet hvorfor, selv en sosiopat trer for eksempel fram i et annet lys når vi får vite at han selv ble misbrukt og mishandlet gjennom oppveksten – selvsagt helt uten sammenligning med denne saken.

Så hva får en ung jente – sånn generelt – til frivillig å stenge verden ute og markere avstand? Jeg kan selvsagt ikke påberope meg kunnskap om tilfellet Leyla Hasic,  men siden jeg har levd med sterkt religiøse mennesker rundt meg store deler av livet, vet jeg litt om det å markere avstand til omgivelsene med radikale valg. Noe av det viktigste å forstå, er at en ren religiøs motivasjon ikke finnes, selv har jeg ofte blitt slått av at den ikke engang er mest fremtredende.

I de tilfellene jeg har observert, der folk av religiøse årsaker har isolert seg, valgt en livsstil som ikke vil bli forstått, eller standpunkter som vil bli fordømt, har det også vært mulig å se et ønske om å bli tilført noe som øker verdien av selvet. Noen ganger er det anerkjennelse fra andre, av typen «han er jammen helhjertet, hvem andre tar religionen så alvorlig», andre ganger handler det om å unngå en uutholdelig tomhet i tilværelsen, det jevne, hverdagslige livet folk lever, og tilføre sitt eget liv en større verdi, gi seg selv en grunn til å se seg i speilet med eller uten nikab. Det ønsket er langt mer sympatisk og gjenkjennelig enn det motivet vi ofte tillegger mennesker som stenger seg ute: avvisning, kanskje forakt, mot alle andre. Det kan for så vidt være det også, men årsaken er, så vidt jeg kan se, nesten alltid dette med verdiforøkelsen. Selv får jeg umiddelbart sympati for dette motivet, kanskje fordi jeg vet litt om hvor sårbart det er.

Biologi

Det neste hvorfor er hvorfor et islamsk råd ansetter en kvinne med nikab, til tross for at man må ha forstått at dette ikke akkurat vil øke rådets offentlige status. Svaret er selvsagt at hun var best kvalifisert, men det finnes flere alternativer. Kanskje benytter Islamsk Råd muligheten til å vise fingeren til Konsensus-Norge, som i selvvalgt uvitenhet automatisk knytter konservative religiøse holdninger til sosial kontroll og i verste fall terror og vold. Jeg må innrømme at jeg også har en viss sans for den motivasjonen – hvis den finnes. Det kan også hende at de tenker at dersom den nye medarbeideren er mest mulig lik alle andre, da blir det jo ingen brobygging, poenget med broen er at den skal gå over en kløft. Er det noen som kan bryte ned fordommer må det være en fra den andre siden som kan motbevise dem. Litt naivt, selvsagt, men de kan ha tenkt sånn.

Selv om jeg kanskje er på tynn is, kommer jeg heller ikke utenom at jeg har sett mange – som oftest menn – bli begeistret for yngres radikalitet. Kanskje er det noe evolusjonistisk ved det, noe som ligger dypt både i biologien og psykologien vår. Som oftest er fascinasjonen rettet mot yngre menn, men noen ganger blir også kvinner gjenstand for denne beundringen. I det konservative kristne miljøet jeg en gang var en del av, var for eksempel påfallende mange menn i sekstiårene i sin tid vilt begeistret for Hanne Nabintu Herland, det var noe med kombinasjonen femininitet og en styrke som ikke utfordret, men tvert imot bekreftet dem selv. Dypest sett handler det vel om selvbilde, det også.

Kommunikasjon

Det siste hvorfor handler om våre nærmest unisone reaksjoner. Mens man i andre deler av verden er vant til synet av en nikabkledd kvinne, synes vi det er fullstendig uhørt at en kvinne dekker til ansiktet, vi kan rett og slett ikke finne oss i det. Vi tror ikke det er mulig å kommunisere med henne, med god grunn, nikab-kledde kvinner skal vel egentlig ikke kommunisere særlig mye med menn.

Men ligger det også noe annet her? For alle vet jo at Leyla Hasic kommuniserer, hun har vært på TV, hun skriver på nettet, og vi liker ikke det hun skriver. I det hele tatt har vi store problemer med at noen har sterkt avvikende meninger – selv om de ikke er ulovlige. Sjansen for at vi faktisk ikke vil kommunisere med henne, er også tilstede, og da handler det muligens ikke bare om nikaben.

Hva handler det i så fall om da? Om toleranse, når det kommer til stykket? Er vi inne i evolusjonspsykologien, her også?

Publisert i Vårt Land, 30. mars, 2017.

Følg religions- og debattredaktør Alf Gjøsund på Facebook.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Så samles vi på valen
av
Kjetil Bergmann
rundt 3 timer siden / 55 visninger
0 kommentarer
Om å gjøre Gud mindre
av
Johs Ensby
rundt 3 timer siden / 49 visninger
0 kommentarer
Sylvi Listhaug til besvær
av
Farhan Shah
rundt 4 timer siden / 160 visninger
3 kommentarer
Pilegrim i 2017
av
Bernt Aanonsen
rundt 6 timer siden / 68 visninger
0 kommentarer
Gule og røde roser
av
Nils-Petter Enstad
rundt 9 timer siden / 409 visninger
0 kommentarer
Høye skuldre og olme blikk
av
Håvard Nyhus
rundt 18 timer siden / 1328 visninger
3 kommentarer
Bispevalg
av
Øyvind Norderval
rundt 23 timer siden / 180 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Bispevalg
3 minutter siden / 180 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Sylvi Listhaug til besvær
12 minutter siden / 160 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Hva mener biskop Braut?
22 minutter siden / 3961 visninger
Roald Øye kommenterte på
Sylvi Listhaug til besvær
rundt 1 time siden / 160 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Sylvi Listhaug til besvær
rundt 1 time siden / 160 visninger
Kari Rein Time kommenterte på
Menneskeverdet er en ­konstruksjon – heldigvis
rundt 2 timer siden / 1008 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Menneskeverdet er en ­konstruksjon – heldigvis
rundt 2 timer siden / 1008 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Papirlest
rundt 4 timer siden / 275 visninger
Svein Skjei kommenterte på
Høye skuldre og olme blikk
rundt 4 timer siden / 1328 visninger
Kari Rein Time kommenterte på
Menneskeverdet er en ­konstruksjon – heldigvis
rundt 4 timer siden / 1008 visninger
Arne Mørk Midtbø kommenterte på
KrF; er makt viktigere enn ærlighet?
rundt 5 timer siden / 147 visninger
Les flere