Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Makten og ærbødigheten

Publisert 2 måneder siden - 3012 visninger

Kristne forkynnere har stor makt. Når de påberoper seg guddommelig autoritet, blir den enda større.

Er det ikke på tide å gi en del av de gamle bøkene dine til Maritabutikken? spør min kone Ann Kristin av og til. Jo da, sier jeg og rusler ned i gangen, til hyller stappfulle av såkalt oppbyggelseslitteratur.

De er ordnet etter mitt eget system, pietister som Arndt og Scriver, noen skrifter av Hans Nielsen Hauge, omtrent alt av Rosenius, og mye fra Hallesby og Hope. For ikke å glemme ikke-lutherske forfattere som Frank Mangs, Billy Graham og Max Lucado.

Jeg tar ut en av dem. Blar litt i den. Husker hvor mye linjene betydde for meg, og konstaterer at dette fortsatt er en del av meg. I stedet for å gi den bort, blir den med til nattbordet.

Løven Aslan

Jeg blir aldri ferdig med vekkelsesforkynnelsen. Det gjelder møtene også. Talene, sangene og vitnesbyrdene. Selv om det er jobben min som gjør at jeg fortsatt noen ganger besøker slike møter, blir jeg alltid beveget. På dypet.

Mitt bilde av Gud vil alltid ha noe av denne tradisjonen i seg. En Gud som stiller mennesket på valg. Som krever et svar, for ikke å si krever alt, uten å pakke det inn, uten å dulle med det gamle mennesket – et sterkt bibelsk uttrykk for den delen av mennesket som avviser det som hører Gud og Ånden til.

Men samtidig en Gud som gir alt han krever.

Den gamle vekkelsestradisjonens Gud er som løven Aslan i Narnia. Du har ham ikke i lommen, du kan ikke komme og be ham om aksept for din egen likegyldighet, feighet og egoisme. Aslan knurrer når han møter ondskap, men gir livet sitt for dem som har sviktet ham.

Utfordret

Men jeg har fått noen andre impulser også. Jeg husker tydelig første gangen jeg virkelig ble utfordret. Jeg kan ha vært et par og 20, og leste boken Steingrunnen for første gang.

Her forteller Bo Giertz om den ivrige vekkelsespredikanten Friedfeldt som irriterer seg over menighetens sokneprest. Når de to støter på tilløpet til en slåsskamp i bygdas røffere miljø, løser soknepresten situasjonen ved å minne den barskeste av dem om at han jo er døpt, og formaner ham til hver kveld å be om tilgivelse og kraft til å leve som han allerede er, nemlig Guds barn.

Og når pastoren roper til presten: «Hvis du ikke gir Jesus ditt hjerte, så blir du ikke frelst!» svarer soknepresten: «Og like sant er det at om du tror du blir frelst fordi du gir Jesus ditt hjerte, så blir du ikke frelst.»

Aldri skikkelig nok

I denne tradisjonen er Gud større enn ham jeg har møtt på mange vekkelsesmøter. Jeg tenkte på det senest da Franklin Graham innbød til omvendelse og frelse på Håpets festival. «Den store vekkelsen uteblir. Den hadde nok ingen regnet med, uansett», skrev jeg i en kommentar i avisen dagen etter.

Det var litt flåsete skrevet, jeg kunne spart meg det. Samtidig har jeg vært på den del møter av denne typen. Det er nesten alltid mange framme ved plattformen i ettermøtet – litt avhengig av hvem som har talt. De aller fleste er kristne fra før. En del har fortalt om alle turene fram, om jakten på fornyelse, om behovet for å føle seg skikkelig frelst, igjen og igjen. De så på seg selv, og ble aldri fornøyd. De lovet seg selv at nå skulle det skje, skikkelig. Men det ble aldri skikkelig nok.

Det har gjort noe med synet mitt på slike bestemmelser. Ikke slik at jeg vil avvise det å ta en bestemmelse, men jeg tror på en Gud som er større enn følelsen av å komme over på den rette siden. Større enn den «frelsesvissheten» som har vært så viktig i vekkelsestradisjonen. Større enn selv den dypeste tvilen.

Utrygghet

«Er du helt sikker på at syndene dine er tilgitt», spurte Franklin Graham på Håpets festival, forrige uke. «Du kan bli helt sikker i kveld», fortsatte han, og snakket om et nytt liv som «belønning» for å komme fram til plattformen.

Jeg er blant dem som aldri blir sikker på det som handler om tro. Ikke slik at jeg avviser det å være trygg i troen, mange mennesker er trygge i troen uten å være skråsikre, for eksempel. Men jeg er ikke trygg i troen.

Det har jeg forsonet meg med. Jeg stresser ikke lenger for å oppnå den følelsen av sikkerhet som Graham lovet. Selv om han like før satte den i kontrast til en evighet i helvetet.

Men jeg er ganske sikker på at mange som kunne vært trygge, går rundt og er det motsatte. På grunn av slik forkynnelse.

Balanse

Jeg har fått noen kritiske henvendelser etter kommentaren jeg skrev om Franklin Graham. Noen av dem som identifiserer seg med vekkelsesforkynnelsen reagerte på det de oppfattet som manglende respekt. Hvorfor skrev jeg at Graham framstår som «en helt ordinær forkynner», for eksempel?

Jeg gjorde det fordi forkynnere har stor makt. Når de påberoper seg guddommelig autoritet, blir makten enda større. De omhylles av en slags ærbødig respekt som kan hindre sunne, kritiske refleksjoner.

Det er ikke min oppgave å understøtte den typen respekt. Kan en alternativ stemme skape litt balanse, er det fint, enten vi snakker om en vekkelsespredikant eller en biskop i Den norske kirke.

Ikke minst av respekt for dem som hører på.

Gå til innlegget

Sønnen til Billy

Publisert 2 måneder siden - 3153 visninger

Rad 17, plass 41, står det på billetten min til Oslo spektrum søndag kveld. Derfra har jeg god utsikt når den amerikanske predikanten Franklin Graham taler til folket.

Ikke slik å forstå at jeg er ­veldig spent i forkant. Jeg har sett ham på YouTube. Han framstår som en helt ­ordinær evangelikal ­forkynner. Den personlige autoriteten, for ikke å si magien, som ­faren Billy var forbundet med, er ­fraværende i Franklins tilfelle. Uten farens navn ville vi kanskje aldri hørt om ham.

Dessuten har referatene fra lørdagens møte alt begynt å ­komme. Et av dem ligger på nettstedet til Indremisjons­forbundet, den mest ­lavkirkelige av de ­større ­lutherske ­misjonsorganisasjonene her i landet. Medieleder Petter Olsen forteller om en preken med vekt på synd og nåde. Synden ­knyttes til handlinger som løgn, utroskap, abort og homofilt samliv, samt holdninger som materielt begjær. Nåden knyttes til anger, til troen på Kristus, og til la ham «ta kontroll» over livet.

Noe av dette er ­kontroversielt i 2017, men ikke i det lav­kirkelige Kristen-Norge. Skjønt, selv her er det relativt uvanlig å snakke om abort og ­homofili fra talerstolen. Man har lagt større vekt på abortloven enn på kvinnen som får innvilget abort. Det samme gjelder ­homofilt samliv, det er samfunnsutviklingen man ­ønsker å kritisere, ikke personene. Siden norsk tradisjonell forkynnelse samtidig er ganske nær og personlig, dropper man gjerne de kontroversielle temaene.

Ikke høyreorienterte

Men det er ikke Franklin Grahams ­homofili- og ­abortforkynnelse som har fått tunge aktører i ­Kristen-Norge til å trekke seg som medarrangør til møtene. Det er hans politiske uttalelser.

Han jublet ganske uhemmet da Donald Trump ble president. Han har gått langt i å støtte Trumps ønske om å utestenge muslimer fra USA. Det ­kunne ikke ledelsen i blant ­annet ­Misjonssambandet, Frikirken, Normisjon og Oase stille seg bak. Derfor trakk de tilbake sin støtte til aksjonen.

For å forklare denne vegringen er det nødvendig å tegne opp et kart over den religiøst aktive delen av Kristen-Norge. En stor del av denne gruppen er konservativ i verdispørsmål. Det ­betyr imidlertid ikke at de er spesielt høyreorienterte. Mange av dem sympatiserer med sentrum i norsk politikk, ikke minst føler en del sterke bånd til Kristelig Folkeparti.

Gruppen norske kristne som heier på Donald Trump er ­betydelig mindre. Da må vi over i «Norge Idag-land», altså kristne som leser den høyre­orienterte kristne ukeavisen som utgis av Finn Jarle Sæle, ­eller identifiserer seg med TV-kanalen ­Visjon ­Norge. Det er her den anti­muslimske retorikken – og ønsket om en konservativ, kristen samfunnsreformasjon – er sterkest.

Det er vanskelig å anslå hvor mange disse utgjør er, kanskje rundt 20.000, fordelt på karismatiske menigheter og lutherske bedehus. Vi snakker om noen enkeltpersoner her, og en liten gruppe der, de utgjør sjelden en hel forsamling. På en måte er de mer et mediefenomen – ­inkludert sosiale medier – enn et kirkefenomen.

Vegrer seg

En av ­organisasjonene som fortsatt stiller seg bak Franklin Graham-aksjonen er Indremisjonsforbundet, før kjent som «Vestlandske». Teologisk ses de på som lillesøsteren til Misjonssambandet, kulturelt er de noe annerledes. Mens ledelsen i Misjonssambandet opplever stor lojalitet fra grasrota, vil indremisjonsfolket på Sør- og Vestlandet ha seg frabedt å bli fortalt hvem man skal identifisere seg med. Antakelig finner du en langt større andel ­Norge Idag-lesere i Indremisjonsforbundet enn i storesøsteren ­Misjonssambandet.

Dette kan være en av ­årsakene til at ledelsen i Indremisjons­forbundet vegrer seg fra å ta avstand fra Franklin ­Graham. Det eneste de ville oppnådd var å svekke båndene ­mellom seg og fotfolket ytterligere. I ­stedet har de konstruert sin egen ­begrunnelse for å ­støtte aksjonen: Et skille mellom hva Franklin ­Graham står for ­politisk, og hva han står for som ­kristen forkynner.

Et slikt skille mellom ulike ­roller er et ganske sterkt brudd med tradisjonen i Kirke-Norge. En prest eller pastor må leve i tråd med sitt prestekall, også i privatlivet. Og du kommer ikke opp på talerstolen i et norsk ­bedehus dersom du har uttalt synspunkter i strid med lavkirkelighetens syn på abortloven, ekteskapsloven – eller om du er sosialist, for den saks skyld.

Men noen ganger passer det å innføre et slikt skille: Når det blir for mye bråk om man lar være. Eller når spørsmålene ikke oppleves som viktige nok.

Sønnen til faren

Når jeg besøker Graham-møtet søndag kveld, møter jeg likevel langt flere enn Norge Idag-segmentet i benkeradene. For det første er det ikke hverdagskost med et så stort kristent arrangement. Da slutter man opp. For det andre er det jo litt stas med Franklin tross alt, han er jo ­sønnen til den største predikanten i det 20. århundre.

Men den store vekkelsen uteblir. Det hadde nok ingen regnet med, uansett.

Publisert i Vårt Lands papirutgave, 12. november, 2017.

Gå til innlegget

Historiesjåvinismen

Publisert 3 måneder siden - 3325 visninger

Alt hat har et opphav. Møt den religiøse intoleransens mor.

‘Luther var en av historiens verste hatpredikanter, innbitt antidemokrat, tilhenger av dødsstraff for hekser, utro ektefolk, blasfemikere, paver, gjendøpere og i siste del av sitt liv også en rabiat jødehater’, skriver­ magister i religions­historie, Jens-André P. Herbener i VG forrige helg.

Det er knapt nødvendig å nevne­ at Herbener er en sekulær, skandinavisk fyr på pluss minus 50 med en ny bok han vil selge.

Tenk det, du: Luther var antidemokrat, 200 år før noen hadde kommet på tanken om noe som lignet på et representativt demokrati. Han var tilhenger av dødsstraff lenge før det fantes menneskerettigheter – i et samfunn der man fremdeles i flere hundre år skulle torturere og henrette mennesker for forbrytelser som i dag selvsagt ikke er forbrytelser. Og så videre.

Luther var rett og slett ikke i besittelse av den samme innsikten og forståelsen som vi tar for gitt i 2017. Pinlig.

Fortsatt sprøtt

Herbener er ikke alene. Du skal ikke google mye før du finner seriøse norske samfunnsdebattanter som kaller muslimenes profet Muhammed for pedofil fordi han antakelig giftet seg med en svært ung jente. Og som alle vet: Du er ikke så interessert i alt det andre en person har gjort, hvis du samtidig «vet» at han var pedofil. Hva som var vanlig i ørkenbyene øst for Rødehavet for 1.400 år siden – og hvordan andre herskere og hærførere komponerte sine harem – kommer i bakgrunnen, sammen med eventuelle viktige sosiale reformer vedkommende måtte ha gjort.

Og du skal ikke langt ned i ­Human-Etisk Forbunds medlemslister før du finner folk som angriper «den kristne gud» fordi det er så mye blod og gørr i Det gamle testamentet som vi tar avstand fra i dag. Det faktum at hebreernes religion representerte et viktig humant framskritt i sin samtid, hva både menneskeofring, slavehold og skilsmisseordninger angikk, er uinteressant. For sammenlignet med oss, som lever i 2017, er det fortsatt sprøtt.

Kultursjåvinismen kan føre til rasisme fordi den ikke vurderer andre kulturer på sine egne premisser, og heller ikke ser de svake sidene ved egen kultur. På samme måte kan historiesjåvinismen føre til religiøs intoleranse, fordi den trekker religionshistorien ut av sin kontekst og plasserer den et sted den absolutt ikke var, nemlig i 2017.

Historisk lesning

Det er ikke bare religionskritikerne som holder på slik. Fremdeles finnes folk som mener de lutherske kirkene bør avskaffe sine bekjennelsesskrifter fordi de inneholder formuleringer vi ikke kan stå for i 2017. Å lese dem som et historisk dokument, tolke dem i lys av både dagens og datidens situasjon, synes ikke å være et alternativ for dem.

Og da jeg skrev om Brunstad Christian Church for et par uker siden, manglet det ikke på tilbake­meldinger som seriøst antydet at trossamfunnet bør ta avstand fra sine egne grunnleggere fordi de i en opphetet debatt for hundre år siden brukte ord om andre religiøse som trossamfunnet i dag ikke ser på som tjenlig å fortsette med. Mitt forsøk på å skape forståelse ved å trekke inn historiske perspektiver, ble parkert som «skjønnmaling».

Jeg skal ikke kjede leserne ved å nevne alle dem som mener det er på tide å detronisere Norges «evige konge», Hellig-Olav, fordi han også, når sant skal sies, var en smule uhøflig. Eller historiker Kåre Hansen, som i dagens avis oppfordrer Vårt Land til å droppe Petter Dass-prisen fordi han mener vi dermed «går god for både det han gjorde og det han dikta». Det er mulig prisen bør vurderes, men ikke fordi Dass var en mann av sin tid.

Agenda

Det er selvsagt alltid godt ment. Som veldig mye annet­ som får dårlige konsekvenser. Problemet er bare at det er umulig å lære av historien når alt utelukkende skal bedømmes i lys av 2017. Når en høyreekstrem tar imot slike unyanserte lissepasninger og sparker dem videre ut på sin egen personlige hat-konto på Facebook, da har selve poenget med historieformidling blitt forskuslet. Og når opplysninger som kunne vært brukt til en nyansert samtale om religiøse retningers opphav, presenteres slik at de fører til motsetninger og intoleranse, da har noen gjort en for dårlig jobb.

Hvorfor skjer det? Kanskje fordi boken til Herbener ville druknet i mengden hvis budskapet ble nyansert bort? Kanskje fordi Richard Dawkins ikke ville vært en av verdens mest innflytelsesrike religionskritikere hvis han faktisk behandlet historiske ­aktører rettferdig? Kanskje fordi Harald Eia aldri ville fått noen TV-debatt hvis han i stedet for å si at alt var kjipt fram til 1750, heller sa at alt i historien bygger på det som skjedde før.

Og kanskje fordi vi glemmer at om hundre år er det vi som blir bedømt i lys av ny innsikt og en endret kultur. Vi vil falle så fullstendig gjennom, enten vi snakker om Eia, Herbener ­eller meg selv.

Fordi historiefortelling til alle tider har vært brukt til å fremme noens agenda, i stedet for å reelt lære av den.

Først på trykk i Vårt Land, 4. november 2017. Illustrasjon: Marvin Halleraker

Gå til innlegget

En sjanse til Smiths venner

Publisert 3 måneder siden - 15880 visninger

Det har skjedd en stille revolusjon i Brunstad Christian Church. Ikke alle har fått det med seg.

‘En god del medlemmer hadde et temmelig respektløst kvinnesyn', sa Berit Nilsen. Hun snakket om Brunstad Christian Church (BCC), også kalt Smiths venner. For 15 år siden var hun på nippet til å melde seg ut.

Nå stormer det rundt menigheten igjen. En hemmelig gruppe for utbrytere har, til tross for opptakskrav og gjensidig taushetsløfte, fått innholdet sitt publisert på nettet, sammen med pikante detaljer fra innboksen til hovedkritikeren Johan Velten. Av presseetiske årsaker kunne vi bare gjengi brøkdeler av det i vår reportasje i lørdagens avis.

Utvikling

Men Berit Nilsen, som står bak den skarpe kritikken ovenfor, hoppet ikke av. I dag er hun informasjonsansvarlig og medlem av styret i BCC.

Det er ganske oppsiktsvekkende at en så sentral leder sier tydelig at dersom forholdene i trossamfunnet ikke hadde endret seg, ville hun ikke vært medlem i dag. Uttalelsene er et eksempel på hvordan menigheten har utviklet seg de siste 15–20 årene. Aldri har man kunnet snakke så åpent om fortiden som nå. Aldri har man hatt et så avslappet forhold til sine «verdslige» omgivelser som nå.

Endringene ligner på dem en rekke andre lavkirkelige trossamfunn og organisasjoner har vært gjennom. Bak dem ligger en tid der man bygget retoriske murer rundt seg selv. Man dyrket sine særstandpunkter og definerte andre ut på sidelinjen. Samtidig var bevisstheten rundt egne svake sider lav.

Det er mange faktorer som kan forklare en slik fortid. At medlemmene var spesielt manipulerbare – eller at lederne var dårlige mennesker – er ikke en slik faktor. Årsakene er langt mer kompliserte og har dypere historiske røtter enn som så. Det handlet om frigjøring fra statlig religionsmonopol. Det handlet om arbeiderklassens og lekfolkets dyrekjøpte selvrespekt. Det handlet om kampen for å overleve som organisasjon. Det handlet om at overbevisningen betydde mer enn noe annet.

Opphevet

Utviklingen har gått tregere i BCC enn andre steder. Også det har sine forklaringer. Men de siste tiårene har det skjedd noe som ikke kan karakteriseres som mindre enn en stille revolusjon.

De var kjent som menigheten der kvinnene måtte ha skjørt og langt hår, og der barna ikke fikk se på TV eller være med på klasseturer og leirskoler. Nå er de detaljerte reglene, opphevet.

Det samme er forbudet mot å engasjere seg i lokalsamfunnet. Det mange opplevde som et krav om autoritær barneoppdragelse, er erstattet av det motsatte. Man har fått handlingsplaner mot seksuelle overgrep. En rekke flere positive endringstrekk kunne vært nevnt.

Men disse endringene er av ulike grunner uinteressante for mange avhoppere. Det er ikke plass til å komme inn på årsakene, men sårene som ble skapt i en splittelse på begynnelsen av 90-tallet er der fortsatt.

Nye sår

Stadig nye medieoppslag, som da avhopperen Johan Velten gikk ut mot BCC i forbindelse med lanseringen av sin nye bok i sommer, river sårene opp igjen. Retorikken hans var så uforsonlig og upresis at det er forståelig at BCC reagerer med skarp avvisning.

I oppfølgingen av debatten fortalte Tønsbergs blad blant annet den sterke historien til en kvinne som var utsatt for incest i oppveksten. Hun anklaget ledelsen i BCC for ikke å ha fulgt saken godt nok opp.

Det er svært viktig å ta overgrepsofre på alvor. Problemet med avisens dekning var at overgrepene mot kvinnen var en del av et større og alvorlig bilde, som ikke kunne fortelles. Taushetsplikt og hensynet til kvinnen og andre ofre gjorde det umulig for BCCs ledelse å forklare seg.

Dokumentasjonen som gir et inntrykk av at Johan Velten med flere utbrytere engasjerer seg i denne typen saker for å – etter eget utsagn – «ta rotta på hele skiten», gir grunn til bekymring. Det er ikke slik man hjelper mennesker.

Respekt

Poenget er ikke at BCC er hevet over kritikk eller fortjener mildere behandling enn andre trossamfunn Poenget er å gjøre oppmerksom på at ting endrer seg. Det gjør Norge også. Vi har fått et større religiøst mangfold. Vi er mer bevisste enn før på å respektere og forstå ulike minoriteters egenart. Den respekten fortjener BCC også.

Poenget er også å oppfordre BCC til større frimodighet, ikke mindre. Mange av verdiene de står for trenger samfunnet vårt mer av. Dessuten kan Kristen-Norge ha noe å lære av den åndelige arven etter grunnlegger Johan Oscar Smith. Selv kan BCC utvilsomt berikes av resten av kirkens erfaringer og perspektiver.

Kanskje står vi overfor starten på noe nytt. Hvis BCC bare får en sjanse. Det fortjener de.


Redaktør Alf Gjøsund vokste opp i BCC og var medlem fram til 1991, men har de siste 13 årene ikke engasjert seg i debatten om trossamfunnet.

Kommentaren står på trykk i Vårt Lands papirutgave 16. oktober 2017.

LES REPORTASJE: Bitre anklager

Gå til innlegget

Når alle fostre kan reddes

Publisert 4 måneder siden - 2243 visninger

Vi vil få en ny abortdebatt, enten vi vil eller ikke.

‘Hen rørte seg, pep og klynket litt, og veivet litt med armer og bein. Hjertet slo. Så jeg gjorde det jeg kunne for å hjelpe barnet med pusten, det man gjør med ekstremt tidlig fødte barn.’

Slik beskriver overlege ­Katarina Strand Brodd situasjonen som oppsto på Mälarsjukhuset i Eskilstuna tidligere i år. «Hen» var i utgangspunktet et foster som skulle aborteres, men overlevde inngrepet. Brodd startet akutte livredningstiltak, men ga opp etter ti minutter. Senere har hun møtt skarp kritikk for forsøket.

Men dette var ingen en ­protesthandling fra en svensk anti-abortaktivist. Det var ­heller ingen irrasjonell reaksjon i en ekstremt vanskelig situasjonen. Brodd er ikke bare overlege, hun er også leder for etikkgruppen i Svenska neonatalföreningen.

Hennes resonnement var at ­siden dette var i 22. uke, og ­barnet befant seg utenfor liv­moren, var barnet per definisjon en person med juridiske rettigheter. 40 prosent av barna som er født så tidlig, overlever.

Innstramming

Abort er et av de mest betente temaene i samfunnet vårt. Det er vanskelig å snakke om fosterets menneskeverd uten å bli beskyldt for å ville innskrenke kvinners rettigheter.

Samtidig har det ­forekommet innstramminger i praksisen uten at debatten er blitt opp­hetet. Det var for eksempel ­mulig å få innvilget abort i 23. uke i ­Norge. I 2014 satte helse­minister Bent Høie foten ned for denne ­praksisen.

– Det har aldri vært tillatt med abort av fostre i Norge etter ­grensen for levedyktighet. ­Heller ikke på sosial indikasjon eller etter voldtekt. (...) Det som har endret seg er grensen for levedyktighet», presiserte han.

Nyfødtmedisinen utvikles. Det er nettopp grensen for ­levedyktighet som kan endre seg dramatisk de kommende årene. I vår skrev forskning.no om en artikkel i Nature Journal som beskrev arbeidet med å ­utvikle kunstige livmødre.

En kunstig livmor består av en pose fylt med kunstig fostervann og et system som holder ­fosteret i live til det kan puste selv. ­Systemet er temperatur­regulert, og fosterets navlestreng er ­koblet til en maskin som ­sørger for ­oksygen og næring.

Forskere ved Center for Fetal Research ved Childrens Hospital of Philadelphia, har greid å holde lam levende i 28 dager i en slik livmor. Lammene forble sunne og friske, de utviklet organer og nervesystem, åpnet øynene, fikk ull og ble mer og mer aktive.

En annen debatt

Utgangspunktet er selvsagt at teknologien skal brukes til å ­redde ­menneskefostre. Og den vil ikke stoppe når man har oppnådd å hjelpe barn etter 22. uke. De ­fleste graviditeter i vår del av ­verden er ønsket, noe som vil ­drive utviklingen videre. På ett tidspunkt kan det bli mulig å redde barn før 12. uke, eksperter mener vi etter hvert ikke lenger vil trenge en biologisk livmor.

Noen er redde for denne ­utviklingen, blant annet ­fordi den rokker ved ­fundamentet for ­eksisterende abortlovgivning. Den dagen grensen ­forsvinner for når norske sykehus kan ­behandle barn, er det nemlig ikke mulig å la prinsippet om ­levedyktighet være bestemmende for abortgrensen. I så fall har vi ikke lenger noen rett til fri abort i Norge.

Da må avveiningen mellom kvinnens rettigheter og fosterets rettigheter gjøres på nytt. Det blir en ny og helt nødvendig debatt om hva som definerer et menneske. Om hvordan man kan begrunne etisk at ett levedyktig liv skal avsluttes, mens et annet får leve.

Vanskelig

Den svenske filosofen ­Torbjörn Tännsjö nevner uke 24 som en grense. Han henviser til at ­fosterets hjerne – ifølge ­enkelte forskere – da er så utviklet at man kan snakke om en ­bevissthet.

I så fall blir det vanskelig å begrunne en grense for fri abort ved uke 12. I dagens Norge er det bare Rødt og SV som vil gå lenger enn dette. I Rødts program går grensen ved uke 18, SV vil stoppe ved uke 16.

Da SVs Karin Andersen i vår uttalte til Vårt Land at hun ­ønsket fri abort helt fram til uke 22, ble dette så problematisk at hun måtte trekke uttalelsen etterpå. Det er et forvarsel om hvor betent den framtidige debatten vil bli.

På den annen side kan vi bare forestille oss hvor store mulig­hetene til menneskesortering blir med abortgrenser i uke 24, men dette spørsmålet blir likevel bare et symptom på selve ­problemet: Hvor vanskelig det er å plassere menneskeverdet på en tidslinje mellom unnfangelse og ­naturlig død.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Sigurd Eikaas kommenterte på
Et gudsbilde og et perspektiv på forsoningen.
rundt 1 time siden / 216 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Et gudsbilde og et perspektiv på forsoningen.
rundt 1 time siden / 216 visninger
Stefan Hallman kommenterte på
Hit, men ikke lengre
rundt 1 time siden / 861 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 1 time siden / 1594 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 1594 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 1594 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Kirken, menneskerettigheter og dogmer
rundt 3 timer siden / 3335 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 3 timer siden / 1594 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 3 timer siden / 1571 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 3 timer siden / 2127 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 3 timer siden / 1594 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 3 timer siden / 1594 visninger
Les flere