Alf Gjøsund

Alder: 2
  RSS

Om Alf

Religionsredaktør i Vårt Land

Følgere

Dramaet i Petrikirken

Publisert 12 måneder siden

Prost Gaard ble vraket. Domprost Ådnøy ble utnevnt. Hva handlet det egentlig om?

En novemberkveld i 2018: De fem geistlige blir små der de sitter under ­Kristus-statuen i Petrikirken i Stavanger. Bispedømmet arrangerer åpent møte med ­kandidatene til det ledige bispe­embetet. Nå blir de ­intervjuet om hvilken linje de vil føre – hvis de blir utnevnt.

Du hører på språket at kun to av dem er «skikkelige rogalendinger». Ikke overraskende er de samme to også favoritter. Domprost Anne Lise Ådnøy har allerede fungert i jobben en stund. Hun har betydelig støtte i ­Kirkerådet, men også lokalt. Prost ­Helge S. Gaard er en ­folkets mann. Det oser ikke akademiker av ham, for å si det sånn.

Sannsynligvis forstår ingen på dette tidspunktet rekkevidden av det som skjer i Petrikirken denne kvelden. Ord skal falle som kan ha vært avgjørende for at Gaard senere blir vraket som biskop, mens Ådnøy blir valgt.

– Jeg har vært med på guds­tjenester der vi har tatt nattverd før preika», sier Gaard under samtalen.

Det kan høres ut som en ­bagatellmessig detalj, men d­ersom du leste Vårt Land ­denne uken skjønner du at det ikke er det. – Ikke rør rekke­følgen! ­advarte første­amanuensis ­Merete Thomassen. Hun har hørt at de i dette bispedømmet driver og flytter på nattverden.

Presten i Bymenigheten ­Sandnes uttalte seg også. Han vil gå til sivil ulydighet for ­retten til å tilpasse gudstjenesten. Så viktig er saken for dem.

LES SAKEN: Nekter å innordne seg liturgisk ensretting

Frikirkelig påvirkning

Hva handler det om – egentlig? For å forklare det, vil jeg fortelle litt mer om Bymenigheten. Den ble ­startet av ildsjeler som ville lage en annerledes menighet, ­uavhengig av den ­tradisjonelle geografiske ­kirkestrukturen. Ikke noe ­revolusjonerende ­annerledes, men noe som l­igner mer på arbeidet i ­norske fri­menigheter og bedehus­organisasjoner.

Bymenigheten er for så vidt ikke alene om dette ­ønsket. Rundt omkring i ­Stavanger ­bispedømme er det faktisk ­ganske mange menigheter som driver og etterligner guds­tjenester utenfor Den norske ­kirke. Det handler om konkurranse. Frimenighetene har nemlig et særdeles avslappet forhold til liturgi. De tilpasser guds­tjenestene etter behov. Akkurat det med nattverden handler om at ungene skal få være med på måltidet, før de blir tatt med til et annet rom der de får et eget ­opplegg. Mange foreldre liker sånt.

Gudstjenestene Gaard snakker om, var godkjent av biskop Bjørn Bue. Senere aksepterte også ­Erling Pettersen ­tilpasningene. I hans tid hadde hele 17 menig­heter dispensasjon til å endre rekkefølgen på de liturgiske hovedelementene.

Men Bymenigheten, altså. Den har tatt det ganske langt ut, til å være en menighet i Den ­norske kirke. Når prest Vidar Bakke holder preken føler du at du like gjerne kunne vært i en fri­menighet. De dyrker ikke ­akkurat den høystemte stilen. Men den viktigste forskjellen er kanskje at Bakke snakker som om folk flest i Norge ikke er ­kristne. Han er opptatt av at de må «komme til tro på Jesus», for å sitere menighetens visjon.

Det er en sammenheng ­mellom denne visjonen og det at de ­endrer på rekkefølgen – den såkalte ordoen – i guds­tjenesten. Bymenigheten er preget av ­vekkelsestradisjonen. I denne tradisjonen er liturgi og ordninger ganske underordnet. Hvis noe i gudstjenesten hindrer hovedmålet – altså at mennesker skal begynne å tro på Jesus – er det lett for en vekkelseskristen å droppe det.

Menighetsklubber

Tilbake i Petrikirken: Anne Lise ­Ådnøy legger ikke skjul på at hun ikke ­liker det disse menighetene ­driver med. Hun kaller dem «klubber for de få». Hun ­antyder at disse «klubbene» egentlig ikke er menigheten. Menig­heten er jo større. Den er alle kirke­medlemmene i et sokn.

Ådnøy er preget av en annen kirketradisjon enn vekkelses­kristendommen, nemlig den ­nordiske folkekirketeologien. Her er utgangspunktet at kirken består av alle de 77 prosentene av landets befolkning som er medlemmer av kristne trossamfunn. For Den norske ­kirkes vedkommende handler det om 71 ­prosent. Disse er døpte, de er en del av en kristen kultur og en kirkelig ­tradisjon, og dermed kristne.

Men for teologer som Ådnøy handler dette også om synet på Gud. Gud er inkluderende og ­nådig. Gud spør ikke etter ­prestasjoner eller sterk tro. Gud er stor nok til å romme alle.

I presentasjonen Ådnøy ga av seg selv før hun ble biskop, skrev hun: «Jeg vet at troen på Jesus som frelser kan være både svak og sterk, like mye i som utenfor det såkalte trosfellesskapet. Jeg ønsker meg både en folkelighet og et menighetsarbeid som ­regner med alle.»

Med det utgangspunktet blir ikke gudstjenestene vekkelsesmøter, og liturgien blir ikke et virkemiddel for å få folk til å ta skrittet over til den rette siden. Spørsmålet blir heller ikke hva som «fungerer». I stedet er kontinuitet og tradisjon en avgjørende verdi i seg selv. Hvis du rokker ved den, rokker du ved noe helt grunnleggende.

– Vi er tjent med å ha noen overordnede, nasjonale retningslinjer. Jeg ser tendenser til at noen velger sine egne varianter av gudstjenester. Vi må ikke la «klubbene» styre alt, sier Ådnøy i Petrikirken.

Dypest sett

Når den ­samme Ådnøy senere blir utnevnt som biskop, reagerer særlig den ­fløyen i bispedømmet som er konservativ i synet på like­kjønnet ekteskap. De tror hun er favorisert fordi hun er liberal i dette spørsmålet.

Men for flertallet i Kirkerådet handler det snarere om liturgi. Og dypest sett om at Ådnøy er forankret i folkekirketeologien, ikke i vekkelsestradisjonen.

Du trenger ikke være ­«liberal» for å stå for en folkekirke­teologi. Den tidligere stavanger­biskopen Bjørn Bue var ­kanskje mer ­konservativ enn Gaard er. Når Bue møtte kirke­medlemmer ­hadde han alltid som u­tgangspunkt at de var kristne, selv om de ikke var kirkelig aktive.

Det samme utgangspunktet hadde Bo Giertz, den svenske biskopen som særlig den eldre generasjonen av de vekkelseskristne har et varmt forhold til.

Det er heller ikke nødvendigvis sånn at folk i kirken ­enten tilhører vekkelsestradisjonen ­eller folkekirketradisjonen. Gaard selv sier ja takk til begge deler. Selv om disse to linjene har konkurrert med hverandre ­siden Hans Nielsen Hauges dager, har de også påvirket hverandre i stor grad.

Tydelig nok? 

Det ­store ­problemet for folkekirke­teologien er at det norske folk blir stadig mer sekularisert. Nå tror bare 37 prosent på Gud, ­ifølge undersøkelsen Norsk Monitor. Er resten kristne, bare fordi de er døpt? Er det respektfullt å ­behandle dem som om de er det?

På den annen side: Vekkelses­kristendommen er kritisert for å lage et a- og b-lag av ­kristne. Store deler av den norske ­befolkningen tror antakelig at det ­kreves noe spesielt for å være gode nok kristne. Kanskje ville langt flere kalt seg troende hvis de ikke hadde vært engstelige for om de oppfyller kravene.

Selvsagt kan ikke kirken ­avgjøre hvem som er innenfor eller utenfor, spørsmålet er om kirken alltid er tydelig nok på hva tro er.

En sammenheng 

Prost Gaard sier det ikke direkte, men i Petrikirken er det tydelig at han ikke liker Ådnøys omtale av menighetsarbeidet enkelte steder som «klubber».

Også han er for «noen retningslinjer». Men han legger ikke vekt på retningslinjene, slik Ådnøy gjør. I stedet sier han: «Jeg håper det blir en viss frihet. At menighetene får dyrke den egenarten de ønsker.»

Når Kirkerådet senere velger biskop blir dette en avgjørende årsak til at Gaard blir vraket.

Bymenigheten i Sandnes er kanskje ett av de ­tydeligste ­eksemplene på «klubbene» ­Ådnøy er kritisk til. Vil hun greie å få dem inn i folden?

Svaret er nei. Hun har bare to valg: Hun kan akseptere dem. Eller hun kan miste dem. Det vil ikke koste dem veldig mye å bli en forsamling i No­rmisjon i stedet, slik IMI-kirken er i ­Stavanger.

Spørsmålet er om Den ­norske kirke er tjent med det. For ­dette handler ikke bare om ­Bymenigheten. Det ­handler om hvor stor plass det er til vekkelses­tradisjonen i Den ­norske kirke.

I bibelbeltet står denne tradisjonen sterkt. Det er også her Den norske kirke står sterkest. Mange mener at det er en sammenheng.

Illustrasjon: Sunniva Krogseth

Gå til innlegget

Gjør Åpen folkekirke rent bord?

Publisert rundt 1 år siden

Utnevnelsen av Anne Lise Ådnøy kan være punktum for den skjøre kirkefreden etter Kirkemøtets vigselsvedtak.

Kirkerådet har utnevnt ny biskop i Stavanger bispedømme. Anne Lise Ådnøy fikk åtte stemmer, og Helge S. Gaard fikk seks. Dermed satte Kirkerådet til side resultatet fra nominasjonsprosessen, der Gaard fikk en solid førsteplass. 

Det har Kirkerådet rett til. Rådet har utnevnt den de mener er best kvalifisert til å være biskop i bispedømmet. Og det er mange gode grunner til å velge Ådnøy. De fleste mener hun har ledet bispedømmet på en god måte under Ivar Brauts sykefravær. Selv om hun sier ja til likekjønnet ekteskap, befinner hun seg ikke på en teologisk ytterfløy. Hun er god til å bygge broer, ikke minst på grunn av sin jordnære stil. Og dessuten: Stavanger har aldri før hatt en kvinnelig biskop. Svært mange kvinner – og menn – vil sette pris på at 900 års mannlig dominans i bispestolen nå er brutt. 

Vraket for andre gang

Det jevne avstemningsresultatet indikerer likevel at det var tøffe diskusjoner på Kirkerådets møte i forkant av utnevnelsen. Også forrige gang bispedømmet fikk ny biskop, var det Gaard som fikk flest stemmer i nominasjonsrunden. Han ble vraket av Kirkerådet til fordel for Ivar Braut. 

Det kunne kirkefolket i bibelbeltet leve med, siden både Braut og Gaard delte et tradisjonelt syn på ekteskapet. Slik viste Kirkerådet – det første med et stort flertall av medlemmer fra organisasjonen Åpen folkekirke – at man hadde vilje til å inkludere meningsmotstandere i kirken. Sammen med tydelige forsikringer om at kirken er større enn uenigheten om likekjønnet ekteskap – dempet dette motsetningene etter vedtaket om å utvikle en kjønnsnøytral vigselsliturgi på Kirkemøtet i 2016.

Rent bord? 

Gårsdagens utnevnelse kan sette punktum for denne skjøre kirkefreden. Gaards førsteplass var ikke knepen, den var solid. Nå ble han vraket igjen – denne gangen til fordel for en «liberaler». Mange kirkeaktive husker fortsatt  debatten etter utnevnelsen av «konservative» Braut i 2016. En del i Åpen folkekirke var sinte og krevde at Kirkerådet aldri mer skulle utnevne en biskop med dette synet på homofilt samliv.

Nå får kirkeaktive med et tradisjonelt syn på ekteskapet bekreftet at det er dette kravet som har vunnet fram. At medlemmene i Åpen folkekirke nå er innstilt på å gjøre rent bord. For hvor skal man utnevne en biskop med tradisjonelt syn, hvis man ikke gjør det i Stavanger – etter en så tydelig avstemningsrunde? – vil mange spørre seg. For dem vil utnevnelsen oppleves som en krigserklæring med større symbolsk betydning enn da Erling Pettersen ble utnevnt i 2009. Han ble også sett på som en «liberaler», men ble utnevnt av regjeringen. Ådnøy er utnevnt av kirken selv.

Manges opplevelse av tilhørighet til Den norske kirke henger i en tynn tråd etter dette. Misjonssambandet kan få flere medlemmer i sitt kirkeregister. Situasjonen vil stille store krav til Ådnøy. Dersom hun makter å vise fleksibilitet og imøtekommenhet mot den delen av kirkefolket som er uenig med henne, kan hun likevel bidra til å holde kirken samlet. Kanskje kan hun til og med greie det bedre enn en mer konservativ biskop ville greid. 

Gå til innlegget

Barnet i krybben

Publisert rundt 1 år siden

Skulle Gud bli et barn? Spise og drikke, tisse og skite, som oss? De som forsto seg på den metafysiske verden ristet på hodet.

Tusen takk, tusen takk! Ordene er de eneste ­tiggeren kan på norsk, men de drukner i kyssene mot hånden min.

Jeg gir til tiggere når jeg har penger på meg. Særlig til ham jeg ofte møter på vei til jobben. Jeg har ennå ikke vent meg til kyssene, men forstår at dette er hans måte å vise takknemlighet på.

Det er litt pinlig å innrømme det, men jeg har jeg alltid med meg desinfiserende våtservietter. For sikkerhets skyld.

Avstand

Selv om jeg selvsagt venter til han er borte før jeg ­vasker hendene, markerer handlingen avstand. Jeg føler alltid et stikk av dårlig samvittighet.

Jeg er jo dypt integrert i en kultur med kristne verdier. Idealet er fortellingen om en Gud som ikke markerte avstand til menneskene, som gjorde det motsatte ved å bli et menneske.

Når kristne feirer jul, blir det fort mye engler, lys, glitter og ­gaver. Det hører med, men ­peker egentlig i motsatt retning. Pynten­ markerer avstand. Til oss, til hverdagen, bakteriene og skitten. Englene og lysene symboliserer det uoppnåelige. Det vi ikke er.

Barnet i krybben måtte tørkes av moren fordi han var dekket av blod, fett og fostervann. Han ble det vi er.

Var, eller så ut som? 

Juleevangeliet i Lukas 2 er fortellingen om det som skjedde. Men evangelisten Johannes løfter blikket og peker på det store bildet. Han skriver at det var Ordet – Gud selv – som ble menneske.

De som forsto seg på ideene, på den metafysiske verden – ristet på hodet. Skulle Den fullkomne bli så liten? Så sårbar. Så uren? Skulle Gud bli et barn? Skulle Gud spise og drikke, tisse og skite, som oss? Aldri. Avstanden var for stor.

De som protesterte ble kalt doketister. De hevdet at Kristus umulig kunne være et virkelig menneske. I stedet lanserte de teorien om at Kristus bare så ut som – på gresk ‘dokein’ – et menneske.

Allerede i Det nye testamentet ser vi spor av denne striden. «Det er gått mange forførere ut i verden, slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod», skriver Johannes. Han understreker det fysiske: «det vi så og som våre hender tok på, det forkynner vi: livets ord».

Apostelen Paulus fastslår det samme: «Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort. Han ble åpenbart i kjøtt og blod».

Uten antibac

Det er ulike nivåer blant mennesker av kjøtt og blod også. At Jesus ble et så vanlig menneske, brøt med andre forventninger. De tre visemennene dro til hovedstaden, fordi de lette etter en konge. Det jødiske folket ventet på det samme, en som skulle lede dem ut i frihet. Noen mente han burde holde avstand til urene mennesker, slik det ­høvet seg for en religiøs leder.

I stedet menget han seg med rebeller, prostituerte og hvitsnippforbrytere. Han tok inn hos dem, spiste med dem, var venn med dem. Tiggerne og spedalske hang rundt ham. Han rørte ved dem. Uten antibac.

Jeg er blant dem som av og til sliter med troen. Men akkurat dette sliter jeg med å ikke tro på. Hvis det finnes en Gud som ­elsker, da må han være sånn, så nær, så solidarisk, så tett på. At han setter likhetstegn mellom seg selv og den lille gutten som vokste opp i slummen i Romania – han jeg stadig møter som en eldre mann på gaten i Oslo.

Hvis jeg skal tro på en Gud, må det være en Gud som ble menneske.

Like for Gud

Denne tette identifikasjonen mellom Gud og mennesket fikk konsekvenser langt ut over det de første kristne lederne forsto.

De forsto riktignok mye – for eksempel at dette innebar en helt ny holdning til mennesker som hadde rotet til livet sitt. Lederne begynte å kalle seg selv for syndere – og fjernet dermed skillet mellom seg og den typen mennesker som folk flest unngikk. I de kristne fellesskapene var synderne velkomne.

De begynte å snakke om at menn og kvinner, jøder og hedninger, slaver og frie – var like for Gud.

Men de trakk ikke konsekvensen så langt som vi gjør i dag. De syntes for eksempel ikke å ha forstått at slaveriet nettopp av den grunnen var dypt uetisk. I hvert fall ser vi ikke spor av det i Det nye testamentet.

Slike konsekvenser kom mye senere. Først på 1700-tallet ble kristnes kamp mot slaveriet virkelig kraftfull. Kirken trengte mer kunnskap for å forstå hvor uetisk systematisk forakt for andre mennesker var – som kolonialisme, rasisme, antisemittisme, kvinnehat og homofobi. Men da kunnskapen kom, var verdiene der allerede.

Like fattige. Og rike. 

Men de første kristne lederne forsto en annen ting: Nemlig at det var helt avgjørende at Kristus var et virkelig menneske av kjøtt og blod. Fordi bare mennesker kan dø.

Og det var hele poenget: Koblingen mellom julen og påsken. Gud ble menneske for å dø. «Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen.» (Heb, 2,14)

Har du skjønt denne koblingen, er du en viderekommen. Det var det han avslørte at han var, Jonas Gahr Støre, da han i et intervju med Vårt Land kalte seg påskekristen. Han fikk mange poeng fra den indre kjernen med den formuleringen.

Det er skrevet utallige bøker om den teologiske betydningen av at Kristus døde. Å komme inn på dette sprenger rammen for denne teksten.

Men det er ikke noe som tydeligere viser konsekvensen av at Gud ble menneske enn døden. I døden er vi alle like. I dødsøyeblikket er min og tiggerens skjebne den samme. Da er vi nøyaktig like fattige, både tiggeren og jeg.

Og Gud.

Hadde det sluttet der hadde julebudskapet vært en vakker fortelling om Guds identifikasjon med menneskeheten. Men det slutter ikke der. Ifølge kirken slutter det ikke i det hele tatt. For barnet i krybben vant over døden.

Det gir håp.

Gå til innlegget

Vårt Land avvikler kommentering av innlegg

Publisert rundt 1 år siden

Vi har tatt for lite ansvar for kvaliteten på det som ytres offentlig.

For omlag et år siden måtte vi konstatere at verdidebatt.no er blitt et manne-nettsted. Kommentarfeltet under innleggene var til tider så preget av avsporinger, usakligheter og krangling at de seriøse debattantene holdt seg unna. Ikke minst gjaldt dette kvinnelige deltakere. 95 prosent av innleggene var skrevet av menn.

Jeg lovte at vi i Vårt Land ikke kommer til å gi opp før vi har oppnådd likestilling, også i verdidebatten.

Vi gjennomførte en rekke tiltak. Blant annet har vi gjennomført en kronikkonkurranse for kvinner, som ga oss rundt hundre gode kronikker. Vi har også innført forhåndsgodkjenning av startinnlegg på debattsidene. Dette gjorde at vi fikk færre useriøse debattinnlegg på verdidebatt.no.

Ikke tilstrekkelig

Men debatten under innleggene endret ikke karakter av den grunn. Den har fortsatt vært preget av avsporinger, kjekling og personlige angrep.

Vi erkjenner nå at tiltakene ikke har vært tilstrekkelige. Derfor gjør vi et nytt grep for å nå målet: I løpet av dagen fjerner vi muligheten til å kommentere innlegg på direkten.

Det betyr ikke at vi struper debatten eller innsnevrer ytringsfriheten. Alle som ønsker å kommentere et innlegg inviteres til å skrive et selvstendig og begrunnet debattinnlegg. Innlegget vil bli vurdert for godkjenning etter Vårt Lands redaksjonelle kriterier.

 Høyere krav

Det betyr derimot at vi nå stiller høyere krav til dem som vil bruke ytringsfriheten på Vårt Lands plattform. Vi har gjort det for lettvint å ytre seg offentlig på vår plattform. Vi har tatt for lite ansvar for kvaliteten på det som ytres offentlig. I ettertid har vi måttet behandle en rekke henvendelser fra angrende skribenter som ikke lenger kan stå for det de ytret i kommentarfeltet på verdidebatt.no, og derfor ønsker å få det slettet.

Sletting av publiserte innlegg er problematisk av presseetiske årsaker. Det som er ytret i en avis har satt sine spor. Men som redaktørstyrt avis vil vi heretter ta større ansvar for å kvalitetssikre ytringene.

 Høyere kvalitet

Det kan medføre mindre trafikk på verdidebatt.no, men dette er ikke et nødvendig resultat. For samtidig vil innleggene som ligger der ha høyere kvalitet. Og Vårt Land har svært kvalitetsbevisste lesere.

Og igjen vil jeg presisere det vi har skrevet mange ganger før: Vårt Land sensurerer ikke innlegg fordi vi ikke liker meningene til skribentene. Vi ønsker et bredt spekter av synspunkter i vår debatt. Vi ønsker særlig velkomne innlegg som kritiserer vår egen journalistikk og våre egne synspunkter. Vårt Land skal ha en raus linje i debatten, og være en bred plattform for meningsytring. Hvis vi ikke slipper gjennom innlegg, er årsaken at de ikke oppfyller de kvalitetskriteriene en redaktørstyrt avis må og bør ha for publiserte innlegg. 

Ekkokammer

Det finnes et tungt argument mot å innføre de begrensningene vi nå iverksetter: Er vi med på å forsterke motsetningene i samfunnet ved å heve terskelen for meningsytring? Henviser vi den mindre saklige debatten til ekkokammer der man ikke møter de argumentene man trenger for å få et annet perspektiv enn sitt eget? 

Etter å ha fulgt debatten på verdidebatt.no tett gjennom flere år, opplever jeg at dette argumentet er overvurdert. Jeg har, for det første, sett svært få – om noen – eksempler på at ekstreme synspunkter modereres, eller at debattanter over tid blir mer nyanserte, som en følge av at de utsettes for motargumenter. 

Dynamikken i slike fora er annerledes: De som deler ståsted finner sammen, oppmuntrer og heier på hverandre på en måte som gjør at synspunktene snarere forsterkes. Få kommentarfelt-skribenter synes å være interessert i debatt for å få tilført synspunkter. De synes snarere å trenge en kanal for å få ut frustrasjon.

Skremmer bort seriøse

For det andre: Denne typen kommentering skremmer bort svært mange saklige og seriøse debattanter. Saklighetsnivået blir for lavt for dem. Dermed blir motargumentene for få i forhold til den store mengden usaklig kommentering.

Det finnes unntak: Noen debattanter  har gjort sitt beste for å holde samtalen på sporet, og for å tilføre kunnskap og perspektiv. Deres innsats gjorde avgjørelsen om å legge ned kommentarfunksjonen vanskeligere. Jeg ønsker å takke dem hjertelig for innsatsen.  

Gå til innlegget

Trygg på fandens rygg

Publisert rundt 1 år siden

Petter Dass regnet med at når han talte, da lyttet folket. Det har ikke vært utgangspunktet til kvinner i den religiøse offentligheten.

Det fortelles om Petter Dass at den danske kongen ville høre ham preke på gudstjenesten i København første juledag. Bestillingen­ ble sendt via biskopen i Bergen, men biskopen var ikke den største tilhengeren av Dass. Han somlet derfor såpass mye med å videresende oppdraget at Petter Dass først fikk beskjed julaften. Da var det altfor sent å dra fra Nordland til København.­

Men Petter Dass visste råd. Han gjorde en avtale med selveste djevelen, om å bli fraktet til København på ryggen hans. Som gjenytelse skulle djevelen få alle de sjelene som sovnet under prekenen.­

Dass kom fram i tide, prekte uten manus og prekenen var så god at ikke et eneste menneske sovnet.

Sarkasme. 

Jeg kan ikke garantere at alt i fortellingen er sant, men noe kan ha vært det. Som for eksempel at Petter Dass regnet med at når han talte, da lyttet folket. I dag har vi et ord for slike menn: Mansplainere, kaller­ vi dem.

Nå er ikke jeg en ukritisk tilhenger av å bruke nåtidens normer til å dømme fortidens mennesker. I 1600-tallets Norge var det en selvfølge at soknepresten var et midtpunkt i lokalsamfunnet. For ikke å nevne at det kanskje gjorde litt med egoet å styre et prestegjeld som strakte seg over elleve av dagens kommuner, med inntekter fra mer enn 100 gårder, samt en anselig tjenerstab.

Det er likevel interessant at ikke alle så på mansplaining som så en selvfølgelig ting på den tiden heller. Da Petter Dass hyllet Norges første kvinnelige poet Dorothe Engelbretsdatter i et svulstig brev, fikk han svar fra henne preget av en viss sarkasme. Hun påpeker blant annet menns privilegier: «Om jeg zwischen uns at sige, kan litt mer enn Fader Vor, må jeg for de lærde vige, buksefolket går dog for.». Dass skrev tre brev til, men flere­ svar fikk han ikke fra Engelbretsdatter.

Omstendigheter. 

Dorothe Engelbretsdatter­ er ikke den eneste kvinnen som har vært underkjent som formidler av evangeliet. Allerede evangelisten Markus forteller at da tre kvinner fikk beskjed om å forkynne at Jesus hadde stått opp, «gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.» Og da Maria Magdalena senere likevel våget å fortelle de andre at hun hadde sett Jesus, trodde de henne ikke.

Det kan selvsagt være flere årsaker­ til at kvinnene var redde,­ og til at folk ikke trodde på dem. Det finnes mange omstendigheter å peke på. På en merkelig måte har ulike omstendigheter hatt en lei tendens til å dukke opp når kvinner stikker seg fram: «Dessverre hadde den kvinnelige kandidaten ikke akkurat­ de egenskapene vi så etter­ i den mannen vi egentlig lette etter.» «Dessverre var timingen for dårlig.» Og hvilken kvinnelig ansatt har ikke opplevd at deres poeng blir ignorert når de tar ordet i et møte. Men når poenget blir gjentatt av en mann, nikker gjerne til
hørerne og synes dette er kloke­ ord.

Et forskningseksperiment viste nylig at mannlige advokater som slår i bordet og hever stemmen når de prosederer oppleves som tydelige, handlekraftige og effektive. Kvinnelige advokater som bruker de samme virkemidlene blir oppfattet som noe helt annet. Samfunnsforskningen er full av lignende eksempler.

Og akkurat i det vi håpet vi var kommet litt lenger, så sørger dette­ demokratiske internettet for at holdningene i folkedypet blir avslørt igjen. Kvinner som hever stemmen blir gjerne utsatt for de verste karakteristikker, fra menn som i 2018 får Petter Dass til å framstå som en feminist-pioner.

Viktig formidler. 

Desto viktigere er det at kvinner hever stemmen. Årets prisvinner begynte­ tidlig med det. Hun inntok talerstolen i ung alder, uten å be om unnskyldning. Og hun ble lagt merke til. Raskt ble hun en av de viktigste formidlerne av kristen tro til Norges befolkning. I researchen til prisen var jeg innom en rekke 10–15 år gamle TV-opptak, og inntrykket er påfallende:

Selv om prisvinneren ofte tar utgangspunkt i sitt eget liv, får hun på en påfallende måte det hun sier til å handle om noe annet enn henne. Det handler i særlig grad om troen på Jesus Kristus, ofte med utgangspunkt i de utfordringene vanlige mennesker opplever i livet sitt. Og hun formidler med en troverdighet og engasjement som gjør at du blir berørt.

Slik jeg kjenner prisvinneren, er det dette hun er mest opptatt av: Å få si noe om det hun opplever som aller viktigst i tilværelsen. Noe som kan inspirere, skape håp, gi mening, hjelpe mennesker til å se over bakketoppen, ta ett skritt til. Personlig vil jeg legge særlig vekt på forbildeeffekten: Det er krevende å være kvinne på den offentlige arenaen, særlig i den religiøse sfæren. Prisvinneren er en av dem som har gått foran.

Prisvinneren har vært nominert en gang før – i 2016 – men nådde ikke opp. Da var det Rune Larsen som fikk prisen. Vi som leder Vårt Land i dag mener det er på høy tid at Sunniva Gylver får den hyllesten hun fortjener. Derfor: Gratulerer med Petter Dass-prisen for 2018!

Kommentaren er årets ­Petter Dass-refleksjon fra Vårt Lands sjefredaktør, og ble holdt under tildelingen av Petter Dass-prisen i Oslo domkirke torsdag 6. desember.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
12 dager siden / 1845 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1552 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
28 dager siden / 1217 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
rundt 1 måned siden / 1092 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
22 dager siden / 836 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
rundt 1 måned siden / 809 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere