Alf Gjøsund

Alder:
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Digge Spitznogle

Publisert over 7 år siden - 392 visninger

Jeg er ikke venn med Kristin Spitznogle. Jeg kom bare over facebook-siden hennes på profilen til vår felles venn, Jan-Aage Torp. At de har slumpet til å få hverandre som venner er kanskje helt naturlig med henholdsvis 3553 og 1788 oppføringer på vennelistene.

Kristin hadde en del bilder av seg selv. Ikke noe spesielt med det, det er jo ganske vanlig. Vennene har lagt igjen sine beundrende kommentarer av typen: «Sukk!», «DIGG!», «Så UTROLIG sexy du er, kunne ønske jeg var lesbisk», «nydelige dama» og «med et så bra motiv måtte det jo bare bli bra!». Og Kristin Spitznogle er selvsagt lik de fleste av oss og tenker at bekreftelse av en pen kropp er bedre enn ingen bekreftelse, så hun kvitterer velvillig med takk og bukk i alle retninger.

Om Kristin Spitznogle trenger mer oppmerksomhet enn flertallet, har jeg ingen formening om, siden jeg ikke kjenner henne. Uansett er vi i samme båt, vi trenger alle bekreftelse. Hvor vi får den fra varierer. Noen skilter med kvantitet på vennelista.  Andre med kvalitet. Utenfor Facebook høster noen oppmerksomhet fra talerstoler, andre fra tv-ruter, sladderpresse, og ved å sørge for å få fokus på seg selv i alle mulige sosiale settinger. Felles for enkelte er at de har et

stort men svakt ego.

Det var en kollega som gjorde meg oppmerksom på uttrykket. Det rommer så mye: Et underernært behov for anerkjennelse, en avhengighet av å få kompensert for det lille jeg-et med masse bekreftelse av den store man så gjerne ville vært. Bortsett fra groupiene blir det ikke plass til så mange mennesker ved siden av dem med et stort men svakt ego. De som er der ender gjerne opp med å enten forsvinne, eller ese ut selv senere.

I en annen del av skalaen er mennesker som henter bekreftelsen fra et sted inni seg. De har selv blitt bekreftet på grunnleggende nivå i trygge omgivelser. Det har gitt dem en ro og sikkerhet – og en evne til å dele plass med andre. Det finnes mange sånne også. Heldigvis, for dem og oss.

Vi skjønner antakelig ikke helt hvilken gave vi gir mennesker når vi bekrefter dem – ikke som kropp eller gluping eller kul. Men som menneske, som kronen på skaperverket. Sånn som Jesus Kristus møtte enkeltmennesker. Eller i hvert fall noe i den retningen. Hvis vi klarer det.

Gå til innlegget

Moderne pietisme

Publisert over 7 år siden - 770 visninger

Det har fått en viss oppmerksomhet at jeg etterlyste engasjement fra de lavkirkelige misjonsorganisasjonene i miljøsaken. Noen tilbakemeldinger, også muntlige, har inneholdt spørsmålene: “Hvorfor skal vi være spesielt opptatt av akkurat dette? Fordi det er på mote akkurat nå?

Det finnes jo tusenvis av gode formål, og egne organisasjoner for alt mulig.  Hva bestemmer misjonsorganisasjones engasjement, hvorfor ber vi dem om å engasjere seg for miljøet og global rettferdighet, og ikke i kampen mot atomvåpen, mot inhumane slaktemetoder for kylling og høns, eller uholdbare forhold for pelsdyr i bur? Alle spørsmål er jo etiske problemstillinger knyttet til skaperverket?

Spørsmålet er egentlig en avsporing. Poenget er ikke at organisasjoner eller kristne skal gå fullstendig opp i enkeltsaker. Svaret ligger i ordet “hverdagskristendom”. De lavkirkelige organisasjonene er preget av pietismen. Dens grunntanke er at tro ikke bare er en tilslutning til en lære, en kulturell tradisjon, eller en kirkelig institusjon, men først og fremst et personlig forhold til Gud. Det handler om å ta Gud med i de store og små valgene som møter meg fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden. Poenget er å forkynne en tro som gir konsekvenser i dagliglivet.

Kunnskapen vi har fått om klimaet, matvaresituasjonen i verden, global urettferdighet, osv, gjør at at mange av de daglige valgene faktisk blir valg mellom rett og galt. Det er et trosrelevant spørsmål hvorfor jeg skal ha et meningsløst høyt forbruk når jeg vet at det går ut over så mange. Valg mellom bil eller sykkel blir et valg mellom rett og galt når når jeg vet at bilbruken skader miljøet og jeg like gjerne kan bruke sykkel.  Mitt forbruk av kjøtt handler om omsorg for min neste når jeg vet at matvaremangelen for fattige i sør henger sammen med Vestens overforbruk.

Kristne, ikke minst dem med pietistisk forankring, er opptatt av Jesu eksempel. Jesu forhold til fattige er påfallende ofte nevnt i Bibelen. Dette perspektivet falt mer eller mindre bort fra hverdagskristendommen etter at velferdsstaten ble innført. Vår omsorg for våre omgivelser ble begrenset til den faste summen til misjonen. Nå har kunnskapen om konsekvenser og sammenhenger gjort at vi igjen møter de fattige i hverdagen. Møter jeg dem med de samme holdninger som Jesus og de første kristne hadde, eller er jeg likegyldig?

Det handler om hverdagskristendom.

Foto: CandyBoxPhoto - Fotolia.com. Innlegget er også publisert på vestibylen.no.

Gå til innlegget

Til høyre for klimakampen

Publisert over 7 år siden - 785 visninger

Denne helgen arrangerte Norges Kristne Råd, Menighetsfakultetet og Kirkens Nødhjelp konferansen Tro til forandring, som handler om kristnes ansvar for skaperverket. De konservative misjonsorganisasjonene var ikke tilstede. Det har de heller ikke vært i andre sammenhenger hvor klima- og miljøtrusselen er fokusert.

Dette er ikke overraskende. Klimaengasjement har tradisjonelt samlet venstresiden i kirken. Mange har vært skeptisk til å legitimere liberal teologi ved å samarbeide med denne siden. En annen årsak er organisasjonenes smale engasjement. Oppdraget er å vinne mennesker for Kristus, ikke bevare kloden for nye generasjoner. På den annen side er man ikke taus i samfunnsdebatten. Ikke minst i diskusjonen om seksualetikk, tradisjonelle familieverdier og livsvern er organisasjonene representert. Utgangspunktet er prinsipielt det samme som i miljødebatten: Man tror at et godt samfunn er et samfunn der kristne mennesker tar ansvar og kristne verdier får stort gjennomslag.

Personlig har jeg vært skuffet over organisasjonenes halvhjertede innstilling til miljøet. Et kristent engasjement handler ikke bare om å si nei til det som Bibelen er negativ til, men like mye om å si ja til det som er rett og godt. Det blir stadig bedre dokumentert at klimakampen er et være eller ikke være for sårbare folkegrupper i de fattigste delene av verden. Man anerkjenner diakoni som en av kirkens oppgaver i verden. Det er på tide å innse at det er et diakonalt ansvar å delta i kampen mot klimaendringene.

Det er i ferd med å bli flaut å ignorere klimatrusselen. Den yngre generasjonen har oppdaget det. Det ville være synd og helt unødvendig om engasjert og tenkende ungdom forsvant for misjonsorganisasjonene fordi de ikke hadde rom for hele deres kristne engasjement .

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 4 timer siden / 315 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 315 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 315 visninger
Kristian Kahrs kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 315 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 315 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 315 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
- Dette er eit pågåande justismord
rundt 6 timer siden / 686 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 315 visninger
Peder M.I. Liland kommenterte på
- Dette er eit pågåande justismord
rundt 6 timer siden / 686 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 315 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Når politikken blir nådeløs
rundt 6 timer siden / 4712 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 6 timer siden / 2334 visninger
Les flere