Alf Gjøsund

Alder: 2
  RSS

Om Alf

Religionsredaktør i Vårt Land

Følgere

Dømt for frykt

Publisert over 3 år siden

Jæren tingrett markerer et skille ­mellom politikk og religion. Det er prinsipielt problematisk.

Hva hvis Malika Bayan var frisør, og to nynazister sto utenfor ­døren hennes og ville bli klippet? Spørsmålet er stilt av flere, og antydet av artisten Alexander Stenerud i tegningen til høyre. Tirsdag la han den ut på Facebook.

Kanskje var han inspirert av den tidligere Frp-ordføreren i Oslo, Peter N. Myhre. Mandag kommenterte Myhre dommen i Jæren tingrett, der frisør Merete Hodne fikk 10.000 kroner i bot for å ha nektet muslimen Malika Bayan å farge håret fordi hun brukte hijab: «Så hvis en mann iført naziuniform kommer inn i en frisørsalong så skal frisøren bare høflig si «Velkommen, sitt bare ned herr oversturmbannführer, hvordan skal vi ha det i dag?».

Scenariet er slett ikke utenkelig. Det er en vanlig aktivistmetode­ å framprovosere en reaksjon for å oppnå en rettsavgjørelse eller debatt. I så fall ville en muslimsk frisør ha et problem den dagen Alexander Steneruds sortkledde skinheads droppet opp på trappa. Og de fleste av oss ville ha stor sympati med henne hvis hun smekket igjen låsen og heller valgte boten.

Noe er tillatt. Jusprofessor Geir Woxholt har tilsynelatende parkert denne problemstillingen i gårsdagens VG. Han påpeker at straffelovens paragraf 186 kun rammer diskriminering «på grunn av personens hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne». Altså rammer den ikke dersom man diskriminerer noen på grunn av politisk syn.

Den hypotetiske muslimske frisøren kunne altså med loven i hånd nektet nynazister adgang, mens hun ikke kunne nektet en jøde med kalott den samme ­adgangen.

I Jæren tingrett forklarte frisør Merete Hodne at hun så på hijab som et symbol på politisk ekstremisme. Hun sa at hun var livredd denne ekstremismen.

Retten valgte å avvise at dette var hovedmotivet. Det synes de å ha hatt gode grunner til. ­Ifølge avisenes referat, uttalte den samme­ Hodne at hun var klar over at motivasjonen for å bære hijab var å ikke vise håret for menn. Det er ikke akkurat et politisk standpunkt.

Sammenblanding. Utfordringen til både Jæren tingrett, professor Woxholt og norsk lovgivning, at man legger til grunn at det er mulig å skille mellom ­religiøs og politisk ideologi. I virkeligheten er det svært vanskelig å argumentere prinsipielt for dette skillet.

Både religionen og politikken gir oss utallige eksempler på ting er sammenvevd. Da tenker jeg ikke bare på at all politisk ideologi er grunnlagt på forestillingen om at noen verdier er bedre enn andre, og at noen av dem tar utgangspunkt i en utopisk idé om en perfekt samfunnsorden.

Jeg tenker også på at det knapt finnes noen religion uten politiske konsekvenser. Den kristne etikken er for eksempel universell – den hevder å være rett og god for alle mennesker. Dette er utgangspunktet for Europas ­kristendemokratiske partier.

Islamkritikerne har et poeng når de påpeker at dette i enda større grad gjelder islam. Det ­eksisterte ikke noe skille mellom religion og politikk på profeten Muhammeds tid, og gjør det heller ikke i islamske stater i dag. Når denne sammenblandingen praktiseres på en totalitær måte, blir de skremt, og reagerer slik skremte mennesker gjerne gjør: med hat og diskriminering.

For disse miljøene er dommen mot Merete Hodne nok en ­bekreftelse av at det norske samfunnet nekter å forholde seg til fakta, ja man er rett og slett blitt lurt.

Uvitenhet. Problemet til Hodne­ og dem som støtter henne på nettet, er at de mer eller mindre bevisst har lukket ­øynene for alt som kan nyansere oppfatningen deres.

For det første tar de ikke inn over seg at ingen religion er en enhetlig størrelse, det finnes et enormt spenn av oppfatninger. Selv om enkelte muslimer hevder at islam kun kan tolkes på deres måte, så er det et observerbart faktum at dette ikke stemmer. Det gjelder ikke minst i Norge, der de fleste muslimer ønsker demokrati og ingen hittil har utført en terroraksjon.

For det andre tar hun ikke høyde for at selv om islam er sammenvevd med politikk i islamske stater, så er de færreste innbyggerne det. Totalitære regimer slipper ikke vanlige muslimer til i politikken. Muslimer flest klekker ikke ut planer for kriger, straffer og terroraksjoner. I stedet klekker de ut planer for hvordan de skal skaffe mat til familien, hvordan de skal få råd til ny bil, eller lurer på hvor mye det vil koste å rotfylle den jekselen som verker så grusomt.

Dette er informasjon som ligger åpent tilgjengelig for Merete Hodne. Men hun forholder seg ikke til den. I stedet går hun rundt og er redd for muslimene hun møter. Helt uten grunn.

Det er ingen forbrytelse å være redd og uvitende. Men hvis visse kriterier er oppfylt, er det en forbrytelse å diskriminere på grunn av denne frykten. Det er egentlig det Jæren tingrett har slått fast.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.9.2016

Gå til innlegget

Kyrie eleison

Publisert over 3 år siden

Det er litt lettere å innrømme sitt eget svik når Bjørn Eidsvåg synger om det, enn under en krangel med samboeren.

Bjørn Eidsvåg er en time ut i showet sitt. Han har grepet på publikum i Det Norske Teatret nå. Vi har sunget «Vær forsiktig lille fot hvor du går», ledd av gamle­ damer­ med grevinnearmer hjemme på bedehuset 
Betel, og av en Jesus som raste mot rytmer­, langt hår og andre ting fra helvete.

Men nå er det taktskifte. Eidsvåg forteller om sitt møte med teologistudiet, Bob Geldof og internasjonal­ solidaritet. Og med en annen Jesus, som stilte seg på de fattiges side og raste mot urettferdighet.

Han har kranglet med kirken i snart 50 år. Eidsvåg, altså. Nå henter han gitaren. Keyboardet leverer rolig orgellyd. Og mannen som vi fremdeles ikke helt vet hvor vi har hen, begynner å synge:

«Du låg skjelvande av angst på kne, og svetten rant som blod, og venene du hadde med, dei sov i største ro.»

Ikke Shalala. Jeg vet ikke om Eidsvåg merker det, men det skjer noe i de stappfulle benkeradene. Dette er vi forberedt på, men kanskje ikke helt likevel. Etter å ha ledd av den smålige jesusen man skal ha trodd på for 40 år siden, blir vi nå konfrontert med en mye viktigere versjon. Og om de som skrøt av å stå på hans side.

«Dei svikta då du trengte dei, du hadde gitt dei alt. Dei valde minste motstands vei og svikta då det gjaldt.»

Det er ikke bare her på teateret folk må opp med lommetørklet. Bjørn Eidsvåg har fortalt at han kan opptre på puber og firmafester. Stemningen kan være topp. Men på slutten av konserten vil ikke folk ha «Shalala» eller «Bare ein mann». Da vil de ha denne. Om Jesus. Og om dem selv.

«Og eg har tenkt, det sko’kje eg ha gjort, eg sko’ ha kjempa saman­ med deg, holdt rundt deg og tørka svetten bort, gjort ka eg kunne for å gle’ deg.»

Rasjonalistene har terpet på naturvitenskap og fornuft i et par hundre år, intenst de siste 60. De har absolutt fått gehør. I 2016 kjøper vi de vitenskapelige forklaringene på de fleste spørsmål. Men så er det noe som gjør at 60 prosent av befolkningen likevel ikke greier å gi helt slipp på troen. Som gjør at de vil ha «Eg ser» i begravelsen og gråter når de hører «Kyrie».

«Dei dømde deg te død og pine, spotta deg og lo. Og ein av dei du kalla dine, fornekta og bedro. Han svikta då du trengte han. Du hadde gitt han alt. Han var ein veik og vesal mann som svikta då det gjaldt.»

Å komme til kort. Forrige søndag kunne VG fortelle at jevnlig kirkegang gir et lengre og sunnere­ liv. Det er ikke første gangen vi hører akkurat det. Noen forklaringer er selvsagte: Kristne røyker mindre, drikker mindre og lever et sunnere, mer lovlydig liv.

Men det er mer her. Det har betydning­ for den psykiske helsen­ å være kirkegjenger også. De har færre depresjoner og et mer optimistisk syn på livet.

Kanskje er kristne greiere mot hverandre, jeg er ikke sikker. Kanskje er pastoren Egil Svartdahl inne på noe i den samme VG-reportasjen: «Det er ikke skadelig for noen å bli kvitt skyld og skam, for det går utover både det fysiske og psykiske å bære på dette over tid.»

Noen erkjennelser og erfaringer synes å være allmenne. Det å komme til kort, er en av dem. Å rote det til for seg selv og dem man er glad i. Eller, som det heter i syndsbekjennelsen til Den norske kirke: «Jeg har ... sviktet min neste, med tanker og ord, med det jeg har gjort og med det jeg har forsømt».

Det er bare drittsekkene som aldri har dårlig samvittighet og aldri skammer seg. De fleste av oss kan kjenne oss igjen i syndsbekjennelsen. Men 1.900 år før psykologene fortalte oss at det ikke er sunt å gå rundt med skyldfølelse, lanserte kirken sin løsning. Tilgivelse. Eller nåde, som noen sier.

En av forskjellene på de som går i kirken og de som ikke gjør det, er at de førstnevnte hører om tilgivelse hver eneste søndag. De oppmuntres til å be om unnskyldning. Og til å tilgi, så langt det er mulig.

Det er klart det gir bedre 
psyke­.

Det utilgivelige. Det er ikke naturlig å tilgi alle. Fengsels-
presten Kjell Arnold Nyhus skriver om de mest ekstreme av oss i boken Hvis jeg har en sjel. Om drapsmennene, og de som har ødelagt menneskers liv på andre­ måter.

De kan sone straffen sin. Men hvordan soner du at du har ødelagt livet til noen? Er det egentlig mulig å legge sånt bak seg? Du får sannsynligvis aldri høre ordene­ «jeg tilgir deg» fra dem du har ødelagt. Og det finnes ingen­ offentlig instans med mandat til å tilgi. Du er dømt til å bære med deg det du har gjort resten av livet.

Ikke rart at mange ikke greier å få seg en ny start.

De færreste av oss er der. Tvert imot, vi er ganske bra. Men ikke perfekte. Særlig ikke når vi ser livet­ vårt i en større sammenheng. Og det er litt lettere å innrømme det når Bjørn Eidsvåg synger om det, enn under en krangel med ektefellen eller samboeren:

«Eg vet at eg og svikte, fornekte og bedrar. Eg gjer’kje det eg vet eg plikte, e hjertelaus og hard, likasel for andres nød, ofta blind for venners sorg. Ka bryr det meg dei andres død, min kulde e «så fast en borg».»

Håpet. «Vi post-kristne har synd uten frelse. Synd uten tilgivelse. Synd uten nåde,» skriver ateisten Bjørn Stærk i den nye boken sin Å sette verden i brann. Før han nærmest konkluderer: «Det må det bli trøbbel av.»

Det er vanskelig å si hvem som er kristne og hvem som er post-kristne. Men vi kan være enige om at folk flest ikke akkurat­ renner ned kirkens guds-
tjenester.

Mange av disse identifiserer seg med Bjørn Eidsvåg, som tviler­ og protesterer, men likevel­ på en eller annen måte ikke greier å slippe håpet om at det står en bak alt det skapte­, og at døden ikke har siste 
ordet.

Og så fort det håpet dukker opp, blir mitt forhold til denne kraften aktualisert. Kan denne uendelige størrelsen gjøre noe med følelsen av skyld?

Fortsatt, etter så mange år med tvil, svarer Bjørn Eidsvåg ja. Og selv om han avslutter med kirkens liturgiske bønnerop, er svaret farget av den enkle forkynnelsen fra bedehuset han har snudd ryggen til.

«Likavel e du lika gla i meg. Tilgir­ meg alle feilå mine. Stille tar du kappå di av deg og tar te å vaska beinå mine.

Kyrie eleison.»

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.09.2016

Gå til innlegget

Gode kriminelle

Publisert over 3 år siden

Noen ganger er lovbryteren den ­moralsk overlegne. Også i ­rettstaten Norge.

Jeg har en dyp respekt for de avdøde kristenkonservative «høvdingene» Per Faye Hansen og Arthur Berg. Årsaken er blant annet det de gjorde under krigen. Med fare for sitt eget liv hjalp de forfulgte jøder, gjemte dem i sine egne hjem og fikk dem i sikkerhet på den andre siden av svenskegrensen.

Det var ingen selvfølge. Politiet hadde et legitimt ansvar for lov og orden, også under krigen. Det var ikke fritt fram for hvem som helst til å motarbeide deres arbeid. Få visste hva som skulle skje med jødene, og det kom ingen appell fra eksilregjeringen i London om å redde dem. De som gjorde det, måtte stole på sin egen moralske overbevisning.

Nettopp fordi Faye-Hansen, Arthur Berg, og en rekke andre norske kvinner og menn gjorde dette, ble rundt 1.000 jøder reddet fra gasskamrene. I ettertid hyller vi dem for det.

På flukt. Denne uken ble en mann i 30-årene fra Hordaland dømt til å betale 50.000 kroner i bot for å ha lånt ut en bolig gratis til et albansk asylsøkerpar med et lite barn.

Vi vet lite om situasjonen for den unge familien, men de kan ha hatt gode grunner for å flykte. Praktiseringen av menneskerettighetene i Albania er kritikkverdig. Politiet er kritisert for å se mellom fingrene på overgrep. Ifølge mannen som lånte ut leiligheten var ekteparet overbevist om at de ville få opphold hvis de bare fikk behandlet anken.

Men hordalendingen hadde brutt utlendingslovens paragraf 108. Den fastslår at man skal straffes hvis man «yter humanitær bistand til utlending som oppholder seg ulovlig i ­riket» hvis følgende tilleggsbetingelse er oppfylt: «Dersom vedkommende har hatt til hensikt å hjelpe utlendingen til å unndra seg plikten til å forlate riket, og hjelpen har vanskeliggjort myndighetenes mulighet til å få til en utsendelse.»

Hordalendingen aksepterte dommen. Men gjorde han noe moralsk kritikkverdig?

Fikk rett. Tidligere i år skrev avisene om en lignende hendelse: En iskald januardag skulle en syrisk familie med tre barn sendes ut av landet via grenseovergangen på Storskog. Sykepleieren Merete Nordhus tok den fortvilte familien inn i bilen for å hjelpe dem til en kirke. Hun ble pågrepet av politiet og fikk et forelegg på 12.000 kroner.

For noen uker siden fortalte Dagsavisen hvordan historien endte: Norske myndigheter hadde vært for raske på returknappen. Den syriske familien hadde beskyttelsesbehov og fikk senere opphold i Norge. Merete Nordhus hadde handlet rett, uten at hun dermed får igjen sine 12.000 kroner.

Det finnes langt mer graverende eksempler enn dette. Asylsøkere er blitt avvist i Norge og sendt tilbake til fengsling, tortur og drap i hjemlandet. Dersom nordmenn hadde hjulpet dem til å unngå denne skjebnen ville utlendingsloven stemplet dem som kriminelle.

Høyere standard. Et lands lover er ikke nødvendigvis samfunnets øverste moralske instans. De må prøves mot en enda høyere standard: Det ukrenkelige menneskeverdet. Stater bryter denne standarden hele tiden. Noen ganger har politikerne konkludert med dette selv, og endret loven. Andre ganger er vedtak og dommer blitt tilsidesatt av internasjonale domstoler. Sakene ble prøvd fordi noen forsto at den moralske retten lå et annet sted enn i landets lover.

Da vi fikk ny utlendingslov i 2010 ble den kritisert av jussprofessor Kristian Andenæs. Han mente den kunne oppleves som en «nyskapning når det gjelder å ramme aktverdige, humanistisk innstilte og etisk høyverdige borgere med straffebestemmelser».

Jeg mener slike mennesker er ethvert lands samvittighetsadel: Mennesker som ikke bare har en høyt utviklet moralsk bevissthet, men også og mot og vilje til å følge denne bevisstheten når situasjonen er akutt og høyere rettsinstanser utilgjengelige. Vi er avhengig av slike mennesker. Det oppleves som skrikende urettferdig at de skal straffes.

Forenklet forelegg. På den andre side bør det ikke være fritt fram for selvtekt, sivil ulydighet og lovbrudd her i landet. Det gjelder også i asylsaker. Utlendingsnemnda, Politiets utlendingsenhet og domstolsapparatet, må i prinsippet respekteres.

Derfor skal det ikke være en lettvint avgjørelse å hjelpe i strid med loven. Kanskje kan et forelegg være riktig, nettopp for å hindre at hvem som helst tar loven i egne hender.

Men det er forskjell på et forelegg og høye bøter, fengselsstraff og innskrivning i strafferegisteret for mennesker som hjelper. Det bør neste revidering av utlendingsloven ta høyde for.

Gå til innlegget

Uønsket?

Publisert over 3 år siden

I stedet for å kritisere, terpet læreren min på retten til å være annerledes. Igjen og igjen.

Hvorfor må jentene i din familie alltid gå med skjørt?

Jeg husker ikke ­ansiktet til fyren som presset meg opp mot veggen, bare latteren til dem som sto rundt. Og slagene mot ansiktet fordi jeg ikke svarte.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Først senere forsto jeg at ­årsaken var at skjørt var «tekkelig» for kvinner. Ikke korte skjørt, selvsagt, lengden måtte godt ned på leggen. Regelen gjaldt i prinsippet ikke små jenter. Men alle brukte det fra skolealder, hvis ikke kunne det bli vanskeligere å innføre senere.

Dette var en av mange regler som fikk søsknene­ mine og meg til å skille oss kraftig ut på Lyshovden skole i Bergen. Jeg tror læreren min så at det var vondt for oss, men han kritiserte det aldri. I stedet terpet han igjen og igjen på retten til å være annerledes. At alle mennesker hadde krav på respekt, uansett livssyn.

Denne læreren var på min side, mot mobberne. Han viste meg at samfunnet utenfor Smiths venner ikke bare var fiendtlig.

Jeg tror det finnes mange som ham. Unni Helland, for eksempel, humanetikeren som akkurat­ har avsluttet et langt yrkesliv 
ved Fjell skole i Drammen. I juni ble hun hyllet på NRK og i 
Drammens Tidende. Og på ­Facebook, av jenter med fornavn som Sahar, Fatma og Naila.

Mange av Hellands elever er vår tids Smiths venner. De må bære konsekvensene av familiens livssyn, inkludert regelen om å kle seg «tekkelig». På Fjell skole har hijab vært plagget som markerer dette framfor noe.

Selv om Helland aldri ville brukt hijab, og dessuten er en av byens tydeligste stemmer for like­-
stilling, støtter hun barna. «Jeg synes det er viktig at forskjellighet vises frem, for da blir den ikke farlig. Det er mye viktigere hva du har inni hodet enn hva du har utenpå hodet», sa hun da hun ble intervjuet av NRK Super.

Ny tone. Da jeg vokste opp, protesterte så godt som ingen mot foreldres rett til å ta slike valg for barna sine. Kanskje fordi konservative kristne tross alt ­videreførte tradisjoner som hørte til i Norge. Da plagget, religionen og kulturen ble annerledes, ble tonen en annen, selv om ideen bak er den samme.

Jeg synes det er viktig å ta ­debatten om kvinners likeverd i religiøse miljøer. Og om barns mulighet og rett til å bli en del av det store, norske fellesskapet, ikke bare det lille religiøse.

Men det er kommet inn en ny tone, på tvers i politikken. I stedet for å være opptatt av å inkludere, snakker vi stadig oftere om hva som er uønsket.

Utvalget som i regi av Tankesmien Agenda har kommet med «Ti bud for bedre integrering», ønsker nasjonale retningslinjer for å «hindre bruk av hijab i grunnskolen». Skoleledere skal «arbeide systematisk» mot dette,­ og formidle at «dette ikke er ­ønskelig» til både foreldre og barn. Barnevernet skal kobles inn ved indikasjoner på tvang.

Mandag skrev Kaia Storvik i Vårt Land: «Hvis det ikke er bra nok for mine barn, så er det ikke bra nok for naboens barn heller.»

Det er en god holdning når det gjelder vold og omsorgssvikt – også i vid forstand. Men det finnes grenser for et land som ikke vil bryte med religionsfriheten. En av dem går ved foreldres rett og plikt til å gi veiledning til barnet om livssyn.

Alle jeg kjenner bruker denne retten. Jeg har brukt den til å be aftenbønn med ungene mine, ­komikeren Zahid Ali bruker den til å fortelle sin sønn at det er ett fett om han blir religiøs ­eller ikke, andre bruker den til å fortelle ungene at gutter og jenter skal kle seg forskjellig.

Vi kan være rykende uenig. Men det er vår plikt til å inkludere disse barna og foreldrene i samfunnet, ikke fortelle dem at deres tro ikke hører hjemme her.

På egenhånd. «Hva med Smith­s
 venner?» Muslimen Mohammad Osman Rana stilte spørsmålet da han diskuterte saken i Dagsnytt atten med utvalgsleder Bård ­Vegard Solhjell. Han fikk ikke svar, men kan få det av meg:

Neste generasjon foreldre og ledere i Smiths venner tok tak i saken, helt på egenhånd. De var kloke nok til å fase ut de gamle identitetsmarkørene som gjorde livet vanskelig for barna deres. De gjorde det ikke ved høylydt å ta avstand fra tidligere ledere,­ slik jeg nok hadde foretrukket den gangen. Det ville aldri fungert.­ I stedet støttet de retten­ til å velge selv og oppmuntret dem som brukte den.

Noen ganger ser jeg ungene deres på de lokale fotballturneringene. Jeg kjenner dem ikke lenger igjen på klærne, men på foreldrene deres.

Da har jeg lyst til å fortelle dem hvor heldige de er som får lov til å være en del av det store vi.

Det ville aldri skjedd dersom det offentlige forsøkte å tvinge dem. Garantert.

Gå til innlegget

Det ondeste onde

Publisert over 3 år siden

Tradisjonelle kristne har greid å omtolke troen i andre spørsmål. Nå er det tid for å riste litt i demonene.

Jeg må fortelle om Edwin, den tøffeste militærpolitibetjenten på Karljohansvern ­orlogstasjon i Horten. To ­meter høy, velartikulert, 
rasjonell, en klippe i troppen vår.

Ingen ting vippet Edwin av pinnen. Bortsett fra William Friedkinds film Exorsisten fra 1973. Vi så den på vaktrommet en høstkveld. Den natten var Edwin et aspeløv. Jeg fikk ikke sove særlig godt selv heller, for Edwin nektet å skru av taklyset. «Jeg tror ett hundre prosent på dette», sa han.

Den har et slags grep på mange av oss, frykten for de mørkeste kreftene. Forestillingen om at det finnes slike personlige, åndelige­ krefter er dypt integrert i vår kristne kultur. Selv husker jeg advarslene mot å leke med spiritisme i tenårene, for eksempel ved å bruke et ouijabrett. Det var ikke tall på alle dem som skulle ha fått livet sitt ødelagt etter slik «lefling» med åndeverdenen.

Det gjorde inntrykk. Noe jeg også kjente et snev av da jeg leste intervjuet med den autoriserte, katolske eksorsisten Lars Messerschmidt i Vårt Land lørdag. Dette vil jeg helst ikke rote borti.

Bibelsyn. Det er nødvendig ­likevel. Ikke minst i noen kristne­ sammenhenger lever misjonærenes øyenvitneskildringer av besettelser og eksorsisme. Få i miljøet protesterer, siden lignende hendelser beskrives i Bibelen. Samtidig er det vanskelig å integrere det tradisjonelle, bibelske verdensbildet i et samfunn som kun aksepterer naturvitenskapens svar.

Den rasjonelle forklaringen, at man på Jesu tid tolket psykisk sykdom som onde ånder, fungerer ikke helt i disse kretsene. Da er man nemlig over i et ­annet bibelsyn, der man ikke bare avviser Bibelens overnaturlige hendelser, men også inndelingen av den åndelige verden med Gud og hans engler på den ene siden, og djevelen med sine demoner på den andre.

Et av resultatene er at vi fortsatt får nye eksempler på usunn praksis i kristne miljøer.

Temaet trekker også Den katolske kirke inn i diskusjonen som har ­pågått i vår og sommer. Katolske bispedømmer er pålagt å ha en ­demonutdriver tilgjengelig. Presten Lars Messerschmidt fortalte ikke bare om sin egen fulltidspraksis, men også om den psykisk syke studenten Anneliese Michel. Hun døde i 1976 etter ti måneder med eksorsisme, utført av to katolske prester. «Hun var besatt», fastslår Messerschmidt.

Mange lesere gjorde antakelig sine tanker da Messerschmidt forklarte årsaken til at hun ­angivelig ble besatt, nemlig at hun hadde blitt bedt av jomfru Maria om å lide for andre menneskers synder. Han forklarer også hva han mener er andre årsaker til besettelse: narkotika og hemningsløs sex, og lefling med «new age».

De mest sårbare. Da jeg leste­ det, ble jeg slått av tanken på hvor ødeleggende det må være å bli definert som besatt av slike uhyggelige krefter. Jeg vet ikke hvordan jeg selv ville reagert på en slik «diagnose».

Dessuten er det påfallende at det er de mest sårbare som blir definert slik. Mennesker med tragisk fortid, mennesker uten forankring, på søk etter bekreftelse og mening, mennesker som er disponert for psykoser og vrangforestillinger.

Og det slår meg hvor avhengig disse «besettelsesdiagnosene» er av et forhåndsdefinert verdensbilde. På samme måte som en harmonisk kristen vil tolke positive ting som Guds velsignelse, vil en kristen ute av balanse kunne ty til den mørke siden når det vanskelige skal tolkes.

Åndsdimensjonen. Hele fenomenet er preget av at de empiriske vitenskapene fortsatt har liten innsikt i menneskesinnet. På samme måte som vi fort tyr til kunst, filosofi og religion når vi skal beskrive et fenomen som kjærlighet, blir fagspråket utilstrekkelig i møte med de mørke sidene av menneskesinnet. Dette lar seg ikke uten videre legge ­under et mikroskop.

Like fullt trenger vi et språk, også for disse sidene av livet. Det er da noen av oss begynner å snakke om ånd. Og i noen tilfeller ånder.

Det betyr ikke at Jesus må ha snakket til personlige demoner da han helbredet de to som levde i huler på andre siden av Genesaretsjøen. Han snakket til et fikentre også – som reagerte ved å visne – uten at fikentreet nødvendigvis hadde en personlighet. Fortellingene om besettelse kan omtolkes uten å kaste vrak på Bibelen som tolkningsnøkkel til tilværelsen.
Den kristne religionen har sin styrke i at den relativt uproblematisk kan ta opp i seg nye perspektiver og ny kunnskap. Kristne har greid det i andre spørsmål når vitenskapen har gitt ny innsikt. Nå er det tid for å riste litt i demonene.

I mellomtiden håper jeg at færrest mulig opplever at Lars Messerscmidt er den eneste løsningen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.8.201G

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
9 dager siden / 1792 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
29 dager siden / 1690 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
29 dager siden / 1311 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
25 dager siden / 1177 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
19 dager siden / 829 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 762 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere