Alf Gjøsund

Alder: 1
  RSS

Om Alf

Konstituert sjefredaktør i Vårt Land

Følgere

Selbekks ytrings-frihet

Publisert over 2 år siden - 1929 visninger

Tre måneder før karikaturstriden gikk Vebjørn Selbekk sterkt ut mot tegninger som rammet kristne.

Jeg sitter foran mikrofilm-­leseren på Nasjonalbiblioteket med fem-seks ruller i en boks. Magefølelsen forteller meg at disse filmene fra 2005 og 2006 kan hjelpe meg å forstå: Hvorfor reagerte så mange ­negativt på at den kristne avisen Magazinet trykte karikaturtegningene av profeten Muhammed i 2006?

LES VEBJØRN SELBEKKS SVAR: Gjøsunds mikrofilm

Mye vann har rent i havet ­siden da. Redaktør Vebjørn Selbekk er blitt en populær mann. I fjor fikk han Fritt Ords honnør for sitt «prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid».

Men han har ikke glemt at ­Jonas Gahr Støre «beklaget ­uroen» og uttrykte «forståelse for at tegningene ble opplevd som støtende». Han har heller ikke glemt at Kjell Magne Bondevik sa at det var «uklokt å trykke tegningene», og at det «vitner om mangelfull respekt for islam».

Da Selbekk i forrige uke utga boken Fryktens makt, fikk spesielt Bondevik gjennomgå. Han ble beskyldt for å ha sviktet ytringsfriheten. Selv mente Selbekk at det å stille spørsmålene «er det klokt, bør vi avstå?», «i seg selv er en selvsensur».

Men hvilke prinsipper hadde Selbekk selv, den gangen for ti år siden?

Tendensiøs journalistikk. Jeg starter med filmen «januar–april 2005». Da skifter Magazinet fra å være en ren ukeavis til å komme ut tre ganger i uken. Et av temaene avisen skriver mest om er islam og muslimer.

Følelsen fra 2006 dukker opp igjen. Jeg var fast leser av Magazinet på den tiden. Nå ser jeg det samme: Denne avisen var ikke fair mot muslimer.

2005-årgangen er sterkt preget av artikler med negativ omtale av islam og muslimer. De handler om muslimsk terrorisme,­ om forfølgelse av konvertitter og om muslimske menn som mishandler kvinner. De handler om integreringsproblemer, umerket halalkjøtt, opptøyer og hijabdebatt.

Jeg finner ingen eksempler på at positive, nyanserende sider ved islam og muslimske miljøer blir dekket. Muslimer selv slipper ikke til med sitt syn, med mindre de kan bekrefte problemet. Unntaket er ett avsnitt, der en muslim blir sitert på at det går an være gode naboer selv om den ene er muslim.

På fagspråket kalles dette tendensiøs journalistikk.

Ikke prinsipiell. I lederartikler skriver Selbekk om denne religionen «som produserer slike voldsmenn»: «Hva er det egentlig som forkynnes i moskeene?» spør han. «Er det virkelig korrekt at islam er en fredselskende ­religion, eller er dette ren ønsketenkning fra godtroende sekulære politikere?»

Dessuten er Selbekk opptatt av ytringsfrihet. Han dekker behørig drapet på filmskaperen Theo van Gogh og truslene mot politikeren Ayaan Hirsi Ali. Han står opp for predikanten Runar ­Søgaard, som blir truet etter å ha kalt Muhammed «en forvirret pedofil». Han bekymrer seg for «muslimsk press mot ytringsfriheten».

Men Selbekks bekymring for ytringsfriheten er ikke prinsipiell. Den handler om ytringsfrihet for en bestemt gruppe: islam-kritikerne.

At muslimer ikke får komme til orde i avisen hans er ett av flere signaler om det. At han i han i lederen «Bør hijab forbys?»
(6. okt 2005) ikke avviser kravet om et hijabforbud (i den grad hijab er en ytring), men tvert imot «har stor forståelse» for det, er et annet.

Refser Graff. Men det tydeligste signalet er Selbekks negative holdning til karikaturer som rammer andre grupper. Under tre måneder før Jyllandsposten publiserer tegningene som setter den muslimske verden i brann, skriver Selbekk lederen «Når ­hatet får styre pennen».
Der gir han en usedvanlig skarp korreks til tegneren Finn Graff, som fremstiller Erna Solberg og Carl I. Hagen som parrende griser. Like sterkt går han ut mot karikaturer som fremstiller israelske politikere, og i ett tilfelle kristne, som nazister.

Selbekks kritikk er krystallklar: «Vi er sterke tilhengere av en fri politisk meningsuveksling, også i karikaturform. Men det finnes en grense der den fullt ­legale politiske ytringen går over til å bli en forsøpling av den ­offentlige debatten og i stedet gir et bidrag til å forsterke fordommer og hat.»

Det er som å høre Kjell Magne Bondevik. Forskjellen er at for Bondevik er dette et prinsipielt standpunkt. Selbekk har et unntak: Karikaturer som rammer muslimer er greit.

Magefølelse. Det er antakelig dette som er årsaken til magefølelsen jeg og mange andre sitter med når vi holder Magazinet i hendene 10. januar 2006. På forsiden har Selbekk slått opp: «Magazinet trykker i dag tegningene som har rystet Danmark». Opplysningen står i kontrast til et bilde av Finn Graff, og opplysningen om at tegneren ikke «tør» å tegne Muhammed.

Mikrofilmene av 2005 og 2006-årgangen av Magazinet ligger fortsatt i en liten boks merket mitt navn på Nasjonalbiblioteket. Om Selbekk hadde hatt tid til å kikke litt på dem, vil han kanskje sett at innholdet har en beskjed til ham:

Kanskje det er på tide å dempe kritikken av Støre og Bondevik bitte litt?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19. JANUAR 2015

Gå til innlegget

Hva med litt dialoghjelp?

Publisert over 2 år siden - 694 visninger

Mens landets dialogprester bygger­ ­plattform med muslimer, vokser ­kløften mellom kristne fløyer.

Jeg blir glad for Kirkelig dialogsenter når jeg leser temalisten for høstens konferanser: «Antisemittisme og islamofobi», «Ungdom mot ekstremisme», «Islam og kristendom – konflikt eller dialog?»

Religion er en kilde til konflikt over hele verden, og ingen har bedre mulighet til å bygge bro over kløftene enn religiøse selv. De har førstehånds kjennskap til hvordan troende mennesker tenker, og vet hvilke drivkrefter og lengsler som ligger bak sterk overbevisning.

Vi trenger å snakke sammen. Hvorfor mener vi det vi gjør, og hvorfor så sterkt? Hva kan vi stå sammen om? Hvor må vi skille lag? Hvorfor er forskjellene viktigere enn likhetene? Har vi et dypt, felles mål bak de motstridende standpunktene?

Dialogens mål er ikke å skape enighet, men forståelse. Forståelse gjør uenigheten mindre provoserende og mindre farlig.

Mens dialogprestene samler sunnier, shiaer, jøder og buddhister til dialogmøter med servering og musikalske innslag, skuler kristne fløyer på hverandre i samme kirke og lurer på om de har samme religion.

For dialogen og forståelsen har ikke nådd kirken selv. De kirkelige dialogsentraene har ingen arrangementer der bibelfundamentalisten og TF-radikaleren kan bli kjent med hverandre, lytte til hverandre, trykke hverandres hender og bli enige om at man anerkjenner hverandres hensikter og ønsker hverandres beste.

At de mest toneangivende dialogprestene er TF-radikalere selv, trenger ikke være årsaken. Det er ikke denne typen brobygging man har får støttemidler til fra bispedømmeråd og kommunestyrer.

Men det er et faktum at midt i en uenighet som for mange er kirkesplittende, har ingen dialogprester tatt noe synlig initiativ til å bygge bro. De er utvilsomt kompetente, når de kan skape forståelse mellom konservative muslimer og norske liberale folkekirkemedlemmer. De burde ha en unik mulighet til å skape forståelse internt i kirken.

Personlig. Det ville blitt krevende. I Norge er ingen religioner direkte truet av hverandre. En dialogprest kan forholde seg til de store religionsmotsetningene på en profesjonell og distansert måte. Internt i et trossamfunn blir det straks mer personlig. Der har man interesser, allianser og posisjoner som kan trues. Det føles mer naturlig å stå på vennelisten til Åpen folkekirke enn å velge uriasposten som brobygger.

Men det er når man føler seg truet, at dialogen er viktig. Det er da man trenger å bli kjent med hverandre. Det er slik man må jobbe for å unngå religionskonflikter i andre deler av verden. Det er slik man kan unngå splittelser i Den norske kirke.

«Det har ingen hensikt», vil noen si. «Vi vet hvor de står.» Eller som Helen Bjørnøy sa til Dagbladet for mange år siden: «Jeg har gitt opp de folka.»

Er enheten i Den norske kirke så lite verdt? Hvorfor er dialogviljen så liten?

Ærlig samtale. Tenk hvis emissæren fikk møte feministteologen. Ikke i en debatt, der målet var å slå hverandre i hodet med noe tungt, men for å bli kjent. Kanskje for å høre den andres personlige troshistorie. Snakke ærlig om tvilen – uten å falle for fristelsen til å skåre teologiske poeng. Fortelle hva som gir takknemlighet – eller dårlig samvittighet for den saks skyld – uten å utlede dogmer av det.

Man kunne risikere å gjøre den oppdagelsen som noen har gjort allerede: De på den motsatte fløyen er ikke mindre ærlige, oppriktige eller fromme kristne. Noen selvsagt, men ikke flere enn på ens egen fløy.

Det er et godt sted å begynne. Forståelsen kunne kommet etter hvert:

Man risikerer å kunne si: Jeg er fortsatt ikke enig med deg, men nå forstår jeg hvorfor du mener det.

En ny dynamikk. Og så kunne man gått løs på de vanskelige spørsmålene: Hvor radikal kan man bli før man kommer på kant med selve den kristne bekjennelsen? Er det ingen grenser? Hvor konservativ kan man bli før man er over i sekterisme?

For ikke å snakke om det store, vanskelige spørsmålet som alt tilsynelatende koker ned til: bibelsynet.

Den vekkelseskristne opplever at radikaleren ikke er forpliktet på Guds ord. Radikaleren opplever at den konservative selv leser Skriften med fortolkningens briller, men uten å innrømme det.

Det finnes spørsmål som kunne gitt denne samtalen en helt ny dynamikk. Man må bare finne dem. Noen må invitere til dialog om dem. Det finnes byggemateriale til nye broer.

Er det noe Den norske kirke trenger nå, er det broer.

Først publisert i Vårt Land 5.12.2015

Gå til innlegget

Fryktens ansikt

Publisert over 2 år siden - 349 visninger

Hvorfor elsker så mange amerikanere Donald Trump? Kanskje fordi de er like redde som ham.

Begeret har lenge vært fullt for den republikanske presidentkandidaten Donald Trump, i hvert fall sett med norske øyne.

Mannen som har gitt begrepet uspiselig et ansikt, blir stadig oftere sammenlignet med Italias tidligere statsminister, Silvio Berlusconi, skjønt sistnevnte muligens hadde en anelse mer glimt i øyet.

Noen trodde at Trumps hånlige imitasjon av den funksjonshemmede journalisten Serge Kovalski for et par uker siden, skulle være dråpen som fikk det til å flyte over for amerikanske tilhengere.

Det skjedde ikke. En meningsmåling fra byrået TIPP denne uken, viser at han fortsatt holder koken. 27 prosent av de ­republikanske velgerne ønsker Trump som USAs neste president. Nummer to, den afroamerikanske kirurgen Ben Carson, ligger 12 prosent bak.

Hele 25 prosent av alle amerikanere mener Trump styrker det republikanske partiets image. Blant de republikanske velgerne er tallet 43 prosent.

Donald Trumps merittliste var lang, også før han stilte som presidentkandidat. Brutte ekteskap, missekåringer, casinovirksomhet, vodkaproduksjon og tvilsomme konkurser er ikke en bakgrunn amerikanere flest verdsetter hos en som vil styre landet.

Men i et land med stadig høyere politikerforakt kan mye skje. Nå er det et halvt år siden Trump lanserte seg selv som presidentkandidat med slagordet Make America Great Again!

Siden da har kontroversielle utsagn stått i kø:

Han har tatt til orde for å bygge en mur mellom USA og Mexico – som Mexico skal presses til å betale. Han har anklaget mexicanerne for å være dårlige mennesker og voldtektsforbrytere.

Han har kritisert utseendet til flere kvinnelige journalister og mediepersonligheter. Da han fikk kritiske spørsmål fra nyhetsanker Megyn Kelly i TV-kanalen Fox News, antydet han at hun stilte dem fordi hun hadde mensen.

Andre journalister har han kalt «dyr», «tapere», «dumskaller» og «lettvektere».

Han kaller seg selv for en «birther», en tilhenger av teorien om at president Obama har lurt USA med en falsk fødselsattest.

I november krevde at han at det skulle opprettes et register for alle landets muslimer, og nå i desember har han oppskaket mange med kravet om at muslimer helt og holdent skal forbys adgang til USA.

– Dette er så ytterliggående, og så i strid med den grunnleggende republikanske ideologien, at det kan koste ham oppslutningen, mener The Guardian-kommentatoren Ben Jacobs.

Det kan hende. Nå tar også ­toneangivende konservative kristne ledere avstand fram Trump. De frykter at kravet om registrering og innreiseforbud for muslimer senere kan bli brukt mot kristne.

Og selv om Trump har viftet med en bibel og proklamert sin kjærlighet til julen, har han også erklært at han aldri noen gang har bedt om tilgivelse for noe. Det styrker ikke akkurat hans religiøse kredibilitet.

Likevel har hver fjerde amerikaner sympati for Trumps retorikk. Hvorfor?

Svaret ligger antakelig i frykten, følelsen mange ­mener nærmest er blitt en grunnleggende faktor i den amerikanske kulturen. Amerikanerne har vært opptatt av endetiden siden lenge før den kalde krigen.

Trump er selv en del av denne­ kulturen. Vi snakker om en mann som ville stenge grensen for landets egne ebola-smittede hjelpearbeidere av frykt for smitte. Vi snakker om en mann som er så redd at han selv tidvis bærer våpen, i tilfelle han blir angrepet.

Forslagene om å bygge mur og opprette muslimregistre er umulig å tolke uten å ha den samme fryktkulturen i bakhodet.

Det nytter ikke å kritisere mennesker fordi de er redde. Det er likevel et stort problem at veien fra frykt til hat er kort. Derfor er fryktens ansikt ofte ­ekstremt usympatisk.

Slett ikke alle amerikanske kristne er preget av denne frykten. Men hvis man er det, sluker man gjerne kameler som man ellers ville holdt seg unna, et velkjent fenomen også her i Norge.

Det skal ikke mer til enn litt halvhjertet støtte til «det tradisjonelle ekteskapet», og en ­erklæring om at han vil bli den mest proisraelske amerikanske presidenten noensinne, så tenker mange at dette er Guds mann for USA.

Skjedd før. Ingen tror reelt at Donald Trump vil bli president. Men ekstreme ting har hendt før. Forhåpentlig blir amerikanerne spart for både Trump og det som kan bane veien for ham.

Først publisert i Vårt Land 9.12.2015

Gå til innlegget

Tynn hijab-teori

Publisert over 2 år siden - 469 visninger

Alle er visst enige om at barnehijab betyr seksualisering av unger.

Hijab er en seksualisering av unger, sa Hadia Tajik til Hege Storhaug og Aftenposten. Hele landet nikket. Siden hun er muslim har hun nok greie på hva hun snakker om.

Det er ikke sikkert. Hun er nemlig en liberal muslim med en oppvekst ganske lik de fleste andre nordmenn. Det er fort gjort å overtolke religionens regler hvis man ikke har opplevd dem selv.

Det er riktig at den religiøse begrunnelsen for at muslimske kvinner dekker seg til, er å unngå menns seksuelle oppmerksomhet. Det bibelske budet om å kle seg tekkelig var også årsaken til at kvinnene i det norske trossamfunnet Smiths venner gikk med skjørt da jeg vokste opp.

Håret var langt fordi apostelen Paulus skrev at det skulle være et slør. På gudstjenestene ble det dekket med et skaut. Også småjenter brukte disse plaggene.

Men det var aldri noen som så på dem som kjønnsmodne kvinner av den grunn.

Hvorfor ikke? Fordi den opprinnelige meningen bak religiøse symboler og påbud har en tendens til å komme i bakgrunnen med tiden.

For eksempel ble et helt vanlig vinkrus, som de første kristne drakk av under måltidene, etter hvert en forseggjort del av kirkens liturgiske utstyr.

På den andre siden mistet mange regler for hverdagslivet kontakten med sin opprinnelige religiøse begrunnelse.

De ble selvsagte og selvstendige regler og tradisjoner.

Slik var det også med reglene for skjørt og skaut i Smiths venner. Man var enige om at man kunne kle seg tekkelig på andre måter, men man brukte skjørt likevel. Det ble en kultur og tradisjon for kvinner.

Småjenter brukte skjørt fordi jenter over hele verden bruker kvinneklær lenge før de er kvinner. Ingen tenkte seksualobjekt når de så en liten jente av den grunn. Ikke fortell meg at muslimer er særlig annerledes.

Det finnes mange gode grunner til at både barn og voksne skal velge bort hijaben. I Smiths venner droppet man etter hvert skjørtet. Kanskje var årsaken at man innså at den opprinnelige meningen ikke gjaldt lenger.

Det kan skje med mange muslimer også. Men helst ikke legg mer i hijaben enn brukerne gjør selv.

Først publisert i Vårt Land 8.12.2015

Gå til innlegget

Hvem er naive?

Publisert over 2 år siden - 1305 visninger

Skulle tro flyktningene hadde erklært hellig krig. Alt de har gjort er å klage på maten.

Norge er rystet. 60 beboere har klaget på forholdene ved Kolstad asylmottak i Østfold. «Har asylsøkerne rett til å klage?», spør Nettavisen sine lesere­ i undersøkelsen under saken. 19.442 har svart, 93 prosent av dem et rungende «Nei».

Forholdene ved dette mottaket kunne vært bedre. Folk er isolerte, de må gå i to timer for å komme til Sarpsborg. Ingen buss, ingen penger, ingen ting å ta seg til, ingen kontakt med verden utenfor, siden det ikke er internett, bare noen få TV-er på deling. Sanitærforholdene er dårlige. Mange er sultne. Og oppi alt dette, tråkker 180 mennesker oppå hverandre, også barne­familier. Der har de måttet sitte i foreløpig fire uker – flere uker lenger enn lovet.

Regjeringspartiet Frp er også rystet. – De bør komme seg ut av landet, er den opprørte meldingen fra innvandringspolitisk talsmann Mazyar Keshvari. Statssekretær Jøran Kallmyr er like sint. – De står fritt til å reise tilbake når de vil, sier han.

Skulle tro de hadde tent fyr på asylmottaket i raseri, utført et selvmordsangrep, eller i det minste utstedt en fatwa mot noen. Det er jo den islamske ekstremismen man har vært så engstelig for. Men så skal det ikke mer til enn litt kritikk av elendige forhold – framsatt i beste demokratisk tradisjon gjennom et fredelig demonstrasjonstog som de gikk helt selv – og man går fullstendig av skaftet og vil ha dem ut av landet.

Realitetsorientering. Klager­ har også kommet fra akutt­mottaket på Brunstad, Smiths venners stevnested. Ikke mange, ­ledelsen forteller at nesten alle er takknemlige og vennlige, men noen få hadde noen kritiske ­bemerkninger. Det handlet om at de fikk det samme til middag hver dag, og at de visst ikke fikk ta med mat til barna, som lå og sov. Det kan ikke være lett for dem, langt hjemmefra, traumatisk fortid og usikker framtid. Det skulle bare mangle at ikke noen var irritable og stressede. Norske pendlere mister jo selv besinnelsen av å måtte vente på buss for tog i mer enn 20 minutter.

Men var det dette vi var så redde for? Skulle det ikke mer til enn litt klaging? I så fall må vi begynne å snakke om den naive høyresiden, som forlanger at alt skal gå glatt. Det er på tide med litt realitetsorientering:

Det kommer til å bli verre enn dette. Mange flyktninger kommer til å bli arbeidsledige og 
nav-ere. Noen kommer til å jobbe­ svart. Barnevernet kommer til å få mange nye saker, fordi vi snakker om folk som er vant til at unger som ikke oppfører seg trenger en lusing. Krisesentre og familievernkontor kommer til å få henvendelser fra kvinner som oppdager at de ikke trenger å finne seg i å bli behandlet dårlig. Lærere kommer til å fortvile over unger som ikke får dusje etter gymmen.

Det kan bli enda verre enn det også. Noen kan være radikale, eller bli det senere. De kan opprette moskeer som fordømmer homofile og undertrykker kvinner. Det vil bli behov for tiltak mot antisemittisme. I verste fall kan terroren komme nærmere.

Er det noen som ikke har forstått det? Som tror at alt skal forløpe friksjonsfritt? Jeg kjenner ingen. Var det noen som ­beskyldte noen for å være naive? Det mest enfoldige jeg har sett er politikere som er rystet over at noen klager på maten.

Den store lakmustesten. ­Ingen politikere på Stortinget mener at Norge skal gi asyl til alle, uansett beskyttelsesbehov. Selv partiet Rødt understreker det motsatte.

Men problemene som er skissert overfor ville ikke forsvunnet om vi kunne sile ut dem som ikke flykter fra krig. Lakmus­testen på ekte flyktninger er ikke at de blir lykkelige av isolasjon og lite mat i Østfolds skoger. De vil ikke bare overleve, de vil ha et godt liv, fortest mulig.

Foreløpig definerer flyktningene et godt liv annerledes enn de fleste nordmenn. Syrere er preget av sin kultur, religion og bakgrunn. Det vil ta år før forventningene tilpasses den norske kulturen. Det første møtet med landet kan være avgjørende for denne prosessen.

Derfor burde vi takket asylsøkere som sier fra hvis forholdene på et mottak ikke holder mål. Særlig når det stemmer. Det skulle bare mangle at vi ikke prøvde så godt vi kunne, innenfor ansvarlige økonomiske­ rammer.

I mellomtiden kan vi se litt på plussiden i regnskapet. Én ting er at det er sunt å ta inn over oss at det er en verden i nød der ute. At det ville gjort oss til et velstandens Nord-Korea om vi ikke gjorde det. En annen ting er de positive bidragene mennesker som har flyttet til oss faktisk gir. Den listen kunne vært like lang.

Det er ikke naivt å trekke dette også med i regnskapet. Det er realistisk.

Først publisert i Vårt Land 11.11.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

En djevelsk løgn.
av
Thor Ivar Hornnes
rundt 1 time siden / 93 visninger
4 kommentarer
Kristningen av Norge
av
Fredrik Evjen
rundt 14 timer siden / 182 visninger
4 kommentarer
Nå eller aldri
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 142 visninger
1 kommentarer
Nøkkelpersoner i kirken
av
Dag Håland
rundt 21 timer siden / 162 visninger
0 kommentarer
Våre viktige verdier i spill
av
Knut Arild Hareide
rundt 22 timer siden / 1936 visninger
6 kommentarer
En låvedørsåpen kirke
av
Ivar Bu Larssen
rundt 24 timer siden / 269 visninger
1 kommentarer
«Klassisk» er eit tvitydig ord
av
Kari Veiteberg
rundt 24 timer siden / 524 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

marton jacobsen kommenterte på
En djevelsk løgn.
1 minutt siden / 93 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
En djevelsk løgn.
12 minutter siden / 93 visninger
marton jacobsen kommenterte på
En djevelsk løgn.
15 minutter siden / 93 visninger
Rune Holt kommenterte på
En djevelsk løgn.
26 minutter siden / 93 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Fryktens Gud
27 minutter siden / 1153 visninger
Rune Holt kommenterte på
Farlig omskjærings-vedtak fra SV
31 minutter siden / 3056 visninger
Rune Holt kommenterte på
Farlig omskjærings-vedtak fra SV
43 minutter siden / 3056 visninger
Rune Holt kommenterte på
Nå eller aldri
rundt 1 time siden / 142 visninger
Rune Holt kommenterte på
Våre viktige verdier i spill
rundt 1 time siden / 1936 visninger
Rune Holt kommenterte på
Våre viktige verdier i spill
rundt 1 time siden / 1936 visninger
Les flere