Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Mindre skremmende kristendom

Publisert over 2 år siden - 1396 visninger

Tungetalen taper terreng. Det er det gode grunner til.

Lovsangerne synger til myke toner. I salen står folk og svaier med øynene lukket. Mange har armene strakt ut, som om de tar imot noe usynlig. Noen sier «Jesus», igjen og igjen. Andre snakker på et uforståelig språk, mens tårene strømmer nedover ansiktene.

Så lenge vi vet om har folk søkt ekstasen, eller kicket, både i og utenfor religionen. I dag skjer det på konserter, i sex, rusmidler eller ekstremsport. Stemningen på tribunen under en god fotballkamp kan minne om det. Noen supporterledere er gode på suggesjon. 

Spør du folk flest hvorfor ekstasen er så attraktiv, vil du få mange svar. De fleste vil tenke at ekstasen er et biprodukt, de vil bare ha et avbrekk fra hverdagen, en god opplevelse. Kristne søker genuine erfaringer med Gud. Spør du nevrologene, vil de forklare at det handler om frigjøring av endorfiner og dopamin, kroppens egne rusmidler. Vi blir oppkvikket og ser lysere på livet etterpå.

Guds Ånd

Predikanten på podiet legger hånden på hodet til kvinnen og roper uforståelige ord. Hun faller bakover, og blir tatt imot av to menn som legger henne forsiktig ned på gulvet. Der ligger hun og rister, lenge.

For kanskje flere hundre tusen kristne i Norge er dette kjente fenomener. Minst 50.000 nordmenn tilhører såkalte karismatiske menigheter, der tungetale er helt vanlig. På verdensbasis er de 600 millioner. Langt flere kristne er kjent med tungetale og ekstase fra tverrkirkelige samlinger, eller praktiserer det privat.

Det er ikke uten grunn at omvendte alkoholikere forteller at «å bli fylt av Ånden» er en god erstatning for rus. Dermed sier de ikke bare noe om følelsen, men om hvordan mange kristne tolker dette fenomenet. For dem er det Guds egen ånd som kommer nær.

Ikke nødvendigvis ekstatisk

Det lange møtet er snart over. Da begynner kvinnen nede ved døren å si rare ord med høy stemme. Tre lange taler holder hun, og alt skal tolkes. Det hele tar 20 minutter. De voksne ser på klokken. Ungene begynner å bli grinete.

I gårsdagens avis fortalte vi om forfatteren Håvard Rem som taler i tunger på sønnens plate. Rem er oppvokst i pinsebevegelsen, i likhet med forfatteren Levi Henriksen. Begge to omtaler sin bakgrunn på en liketil og ufarliggjørende måte. De mener de ikke har tatt skade av oppveksten.

Det skyldes kanskje at mange tradisjonelle norske pinsemenigheter praktiserer tungetalen på en ganske nøktern måte. Historisk er de påvirket av statskirkens teologi og mer jordnære enn sine mer ekstreme søsterkirker i utlandet. Dessuten taper tungetalen terreng. Man har skjønt hvor underlig og skremmende den kan virke på kirkefremmede. I mange pinsemenigheter er det derfor ikke lenger god tone å tale i tunger i alminnelige gudstjenester. I forrige uke fortalte Vårt Land at yngre pinsevenner trekker i retning av tradisjonell liturgi.

Skremmende

Det er en god utvikling, for hvis ekstasen er normalsituasjon i en kirke, kan det være skadelig å være til stede. Koblingen mellom tungetale, suggesjon og Den hellige ånd har gjort mennesker svært sårbare. Noen fikk psykiske problemer fordi ukloke mennesker tråkket langt inn i intimsonen deres og fikk dem til å være med på ting de ikke var klare for. Andre havnet på B-laget fordi de sto imot. 

På samme måte som tungetale og ekstase kan virke outrert og litt nifst for utenforstående, kan det være skremmende for en pinsekristen å få fenomenet belyst i et naturvitenskapelig og psykologisk perspektiv. Mange mener fortsatt at tungetale er tegnet på at man er «døpt i Den hellige ånd», noe som regnes som en nødvendighet for en kristen. Da kan det være vanskelig å ta inn over seg at vi snakker om fenomener som også har sin vitenskapelige forklaring, med paralleller både i ulike religioner og i sekulære sammenhenger. 

I den nye fagboken Pentekostale perspektiver, skrevet av ulike akademikere med tilknytning til pinsekristendom, er dette i liten grad berørt. Kunnskapssamfunnet vil imidlertid i økende grad utfordre med sine spørsmål. Det betyr selvsagt ikke at pinsekristne skal avskrive den åndelige dimensjonen, men at det kan være viktig å snakke om hva som er psykologi, hva som er endorfiner og hva som er Den hellige ånd i det man opplever. Det kan ruste nye generasjoner pinsevenner til å møte både verden utenfor og predikanter som har vilje og evne til manipulasjon og åndelige overgrep.


Gå til innlegget

Den brysomme åpenheten

Publisert over 2 år siden - 482 visninger

Mer demokrati i Den norske kirke betyr ikke hemmeligholdelse og valg på kandidater med lik profil.

I Den norske kirke blir biskoper utnevnt etter en prosess med presentasjoner og avstemninger. Det er naturlig i en demokratisk styrt kirke, ikke minst fordi biskopene er kirkens fremste ansikter utad. Det er biskopen som svarer for hva kirken står for, hva den forkynner og hvordan den tjener mennesker. 

På den bakgrunn er det en selvfølge at kandidatene ved et bispevalg ikke skal beskyttes for belastningen ved å fortelle hvem de er og hva de står for.

Lavt bevissthetsnivå

Da bispedømmerådet i Sør-Hålogaland tirsdag offentliggjorde listen over mulige biskoper, var det uten listen med vita og presentasjon av kandidatenes profil. «Vi har sagt til kandidatene at det de har skrevet skal bli mellom bispedømmerådet og dem selv», var den oppsiktsvekkende meldingen fra stiftsdirektør Jan-Kjell Jonassen. Dette til tross for at Kirkerådet ga beskjed om at man «ved nominasjonen trengte sentrale opplysninger om kandidatene».

Det er mulig at bispedømmerådet ønsket å beskytte bispekandidatene mot debatt og brysomme spørsmål da de lovet kandidatene hemmeligholdelse. Først og fremst var det likevel en kortsynt tabbe. Mer demokrati i Den norske kirke var en av de viktigste forutsetningene for endringene av forholdet mellom kirke og stat. Her synes noen å ha hatt et oppsiktsvekkende lavt nivå av bevissthet om hva mer demokrati innebærer.

Teologisk bredde

Det kan også stilles spørsmål ved om hvor demokratisk det er av bispedømmerådet ikke å sørge for at kandidatlisten gir tilstrekkelige valgmuligheter med hensyn til den nye biskopens teologiske profil. Selv om Den norske kirke selv har slått ettertrykkelig fast at spørsmålet om likekjønnede ekteskap ikke er kirkesplittende, har dette likevel vært kirkens store stridsspørsmål i vårt årtusen. De fem navnene bispedømmerådet presenterte står alle på den liberale siden i dette spørsmålet. Det kan bli tungt å svelge for dem som står på motsatt side og mener temaet handler om troverdigheten til Den hellige skrift.

Sør-Hålogaland er ikke et utpreget konservativt bispedømme, og det er rimelig at den som blir utnevnt til biskop, gjenspeiler dette. I så fall kan det ikke bare stilles spørsmål ved hvor demokratisk det er å ha en ensidig kandidatliste, men også hvor strategisk det er. Fram til 27. mai er det mulig å fremme andre kandidater. Det er ikke usannsynlig at én relativt konservativ tilleggskandidat kan få så mange stemmer at Kirkerådet kan utnevne vedkommende, særlig hvis det er en kvinne. Og vips har bispekollegiet et konservativt flertall som kan nøytralisere et eventuelt vedtak på neste kirkemøte om kjønnsnøytral vigselsliturgi.

Det var kanskje ikke hensikten til Sør-Hålogaland bispedømmeråd. 

Gå til innlegget

Ingen beskyttet tittel

Publisert over 2 år siden - 519 visninger

Imamer med norsk utdannelse bør være mulig om få år.

Veien fram til at norske imamer får sin utdannelse ved norske universiteter er kronglete og lang, ifølge ekspertene. I Vårt Land tirsdag denne uken vektlegger Linda Alzaghari i tankesmien Minotenk de store forskjellene i bakgrunn og retninger blant norske muslimer som et hinder. Hun mener også at eldre ledere i moskeene er uvillige til å samle seg om en bestemt utdannelse. 

Sheikh Mahmoud Jalloul i den shiamuslimske menigheten Tauheed Islamic Center understreker på sin side hvor stort dette prosjektet er. Islamsk teologi er et langt og dypt studium som kan ta fra seks til ti år, opplyser han til avisen. Verken han eller Alzaghari tror det er realistisk at en norsk imamutdanning kan opprettes med det første.

Stein på stein

Et viktig spørsmål er hvor høyt man skal legge lista i første omgang. Er det mulig å bygge studiet stein på stein, på samme måte som norske frikirker har utviklet sine pastorutdanninger? På samme måte som pastortittelen er svært variert – slett ikke alle er øverste ledere i menighetene – finnes det flere typer imamer. Mens imamen i shiaislam som oftest har en autoritativ læreposisjon, er en imam i sunnislam gjerne en lokal bønneleder uten en tung teologisk utdannelse. Imam er ikke en beskyttet tittel. En moské kan så å si velge seg en imam for anledningen. 

Det åpner for eksempel for utdanning av ungdomsimamer på bachelornivå med et studium sammensatt av både teologi, samfunnskunnskap, pedagogikk og ledelse – tilsvarende den utdanningen som kvalifiserer til trosopplærer- og ungdomsarbeiderstillinger i Den norske kirke og mange frikirker. Noen sunnimumslimske menigheter vil muligens være åpne for å gjøre disse til bønneledere/imamer i bestemte sammenhenger, andre ikke. Tittelen er heller ikke det viktigste, men at man tar skrittet fra problematisering til handling. Senere kan man vurdere mer omfattende utdanning og en felles godkjenningsordning.

En sak for Isaksen

Spørsmålet er også om initiativet bør tas på et høyere nivå enn vi har sett til nå. I 2008 uttalte daværende utdanningsminister Tora Aarsland at hun var positiv til imamutdanning i statlig regi. Hennes nåværende kollega, Thorbjørn Røe Isaksen, kan ta neste skritt ved å innlede en dialog med Islamsk råd og andre toneangivende muslimske ledere om dette første skrittet på veien.

Det norske samfunnet blir mer og mer religiøst fragmentert. Utdannelse av religiøse ledere er et viktig tiltak for å fremme integrering og motvirke ekstremisme. Derfor må vi begynne å snakke om løsningene og lære av andres erfaringer. 

Gå til innlegget

Tvilernes klarsyn

Publisert over 2 år siden - 1395 visninger

Vi tvilere stiller ingen lister til kirkevalget. Ikke presser vi oss inn i 
prestestillinger heller.

Hvis du trodde skillelinjen i kirken gikk mellom konservative og liberale, var du ikke på Facebook påskemorgen. Det var jeg. Og de konservative kristne vennene mine: «Halleluja! Han er sannelig oppstanden!» Og de liberale: «Krist stod opp i påskemorgenrøde. Ære være Gud i det høye!» Hundre likes før klokken 11.

Selv listet jeg meg ut igjen uten å etterlate meg spor. Hva skulle jeg skrive? At det var en smule overskyet på fjellet i dag? God plass i løypene? Eller skulle jeg prøve meg med stemningsdødaren: «Sliter med den oppstandelsen, altså. Tjaleluja, fra meg»? Og få én sympati-like – fra Levi Fragell?

Leste du om Norsk Monitor-undersøkelsen fra Ipsos MMI i Vårt Land i påskeuken, fikk du med deg hvor et av de store skillene i kirken går: Mellom de 38 prosentene av befolkningen som tror på Gud, og de 24 som ikke vet om de tror. Skeptikerne. De som ligner på disippelen Tomas fra bibelfortellingen. Han greide ikke å identifisere seg med sine meddisiplers jubel over at Jesus skulle ha blitt levende igjen. Det var så lite sannsynlig. Den første uken etter påsken var ikke hans uke.

Tvilsomme typer

Vi tvilere har aldri hatt særlig høy status i kirken. Det finnes ingen tvilsbekjennelse, ingen kirkebønner som starter med «Hvis du finnes, Gud...». Vårt Lands fiktive intervju med tvileren Tomas for en uke siden fikk selvsagt tittelen «En tvilsom type».

Ikke for det, vi vil ikke trenge oss på med tvilen vår. Ikke har vi tenkt å stille med egne lister til kirkevalget. Ikke vil vi presse oss inn i prestestillinger heller. For en tviler føles det riktigst å ligge lavt.

For det er ubehagelig å tvile. Agnostikerne har forsonet seg med kunnskapen de aldri får, men det har ikke vi tvilere. Påskefortellingens Tomas ville stikke hånden i såret til Jesus for å få bekreftet at han ikke var et spøkelse. Litt sprøtt, synes nok enkelte. Hva som helst for å få litt mer klarhet, tenker vi tvilere. Men slike muligheter får du ikke i 2015.

Selv har jeg lett de rareste steder, særlig da jeg var yngre: På alternativmesser og i nyåndelig litteratur, i håp om i det minste å få bekreftet et ikke-materielt verdensbilde. Jeg har grillet misjonærer som hevder å ha utført demonutdrivelser og gått i sømmene på spektakulære fortellinger om mirakler blant kristne i Kina. Og jeg har selvsagt vært på karismatiske helbredelsesmøter. Det mest overnaturlige var naiviteten til dem som deltok. Alt jeg så forsterket en nagende tvil: Hva om hele Det nye testamentet er fortellinger om det man ønsket skulle skje, ikke om det som faktisk skjedde?

De viktige spørsmålene

I mange år skjulte jeg tvilen min. Det var vanskelig å være tviler i et miljø der man alltid snakket om hvor fint det var å ha troen felles. Det var vi og de andre.

Nå bryr jeg meg ikke lenger. Også venner og familiemedlemmer som er ateister får høre om hvor vanskelig det er å tro.

– Så hvorfor tar du ikke bare skrittet, og blir en ikke-troende? spurte en av dem denne påsken.

Svaret er at det finnes spørsmål som selv ikke Richard Dawkins har gode svar på. For eksempel om hvordan noe er blitt til av ingen ting. I møtet med uendeligheten dukker Gud opp. Da kommer håpet om mening også fram, om at vi er noe mer enn oppvirvlet støvfnugg. Om det likevel kan finnes en framtid.

Når jeg forteller kristne om tvilen, blir mange av dem stille.

– Er det ikke egentlig sånn de fleste av oss har det? sa en av dem nylig.

I så fall har kristne et kommunikasjonsproblem. For fra utsiden ser det ut som om de tror veldig sterkt. De er så sikre at de blir sure om noen tillater seg å la være å mene noe sterkt om innfløkte teologiske spørsmål. Spørsmål som står langt bak i køen av problemer tvilerne gjerne skulle løst.

Vi tvilere vet hva som er de viktige spørsmålene. De handler om det overhodet finnes en Gud som bryr seg. Om han har en løsning på det ondes problem. Om det er mulig å tro at han ble et menneske – som var død, men lever likevel.

Ingen vet

Jeg skulle gjerne oppfordret kristne til å være mer ærlig om tvilen. Det ville kanskje senket terskelen til gudstjenester og kristne miljøer for 1,2 millioner norske tvilere. Men det vil ikke virke. Trangen til å definere seg selv som innenfor vil alltid være sterkere enn den ubehagelige ærligheten.

Dessuten ville jeg sikkert selv svart ja på MMIs spørsmål om jeg tror på Gud. Dels på trass, dels fordi jeg mener troen kan defineres som et håp, uansett hvor svakt det kan føles. Slik tenker nok flere enn meg.

Så oppfordringen går til dem som svarte «vet ikke» på spørsmålet om de tror Gud finnes: Ikke la blikkene fra de sikre ta fra deg håpet. Eller ta fra deg kirken, for den saks skyld.

Når det kommer til stykket, er det ingen av dem som vet. De 
håper, mot alle odds, de også.

Gå til innlegget

Sionismens jødiske forankring

Publisert nesten 3 år siden - 1320 visninger

Skal jødehatet bekjempes, kommer vi ikke utenom Israel og sionismen.

«Hatet lyser ut av øynene hans når han snakker om Israel!» 

Den sterke påstanden om Kåre Willoch kom fra forfatter Mona Levin etter en debatt i TV2 nylig. De hadde diskutert antisemittisme i Norge, og Levin beskyldte den tidligere statsministeren for å være jødehater. «Du finner ikke én jøde i Norge som ikke mener det samme», uttalte hun.

Det er ikke tvil om at Kåre Willoch har en viss intensitet når han er engasjert. Og det er han når han uttaler seg om konflikten mellom israelerne og palestinerne. 

Det finnes gode grunner til det. Når Willoch beskriver opprettelsen av staten Israel, siterer han ofte forskningen til Benny Morris. Den israelske historikeren rystet sine landsmenn da han for noen år siden gikk grundig gjennom nyåpnede israelske arkiver. Han dokumenterer minst et dusin voldtekter og drap av palestinske jenter under krigen i 1948. Han beskriver et 20-talls mindre og større massakrer, der mellom 800 og 900 sivile og krigsfanger ble drept. Og han beskriver hvordan 700.000 palestinere dels ble jaget, dels ble skremt, bort fra sine hjem.

Selv om den nye israelske staten offisielt tok avstand fra ugjerningene, ble bare et fåtall rettsforfulgt og straffet. Man mente at det tross alt var gunstig at det gikk som det gikk. 

Forståelig

Det er lett å forstå at både palestinere og andre muslimer i dag blir rasende når de blir minnet om Al Naqba – det arabiske ordet for «tragedien», som dette var. De opplever det som en moralsk nødvendighet å ta avstand fra staten Israel og dermed fra sionismen. 

Veien fra antisionisme til antisemittisme har imidlertid vist seg å være kort, påpeker Håkon Harket i boka Jødehat. En viktig årsak kan ligge i det faktum at sionismen har en dyp forankring i den jødiske identiteten

Siden den første fordrivningen av jøder fra Israel i 586 før Kristus har jødene drømt om å komme hjem til Sion – et annet navn på Jerusalem. Da store deler av folket ble massakrert av romerne i år 70, og de fleste gjenlevende drevet på flukt fra sitt eget land 65 år senere, ble denne drømmen en uløselig del av å være jøde. Alt i middelalderen sa de «neste år i Jerusalem» til hverandre. 

Forfølgelser og pogromer i Europa gjorde lengselen sterkere. Jødene var ikke trygge noe sted. Holocaust beviste det sionistene hadde hevdet siden slutten av 1800-tallet: Jødene trengte et nasjonalhjem i Israel. Det er dette som er sionismens grunnidé.

Historien rundt opprettelsen av staten Israel har også en annen side. Den arabiske terroren mot jøder startet straks jødene begynte å dyrke opp landeområder de hadde kjøpt på begynnelsen av 1900-tallet. Den lange listen over drap på jøder er like uhyggelig som eksemplene på jødisk terror. Bånd mellom palestinernes daværende øverste leder og nazistene, preget folkenes syn på hverandre. Det var en forgiftet atmosfære i området. 

Krigen som startet i 1947 kunne vært unngått. Det forelå en delingsplan som jødene godtok. Araberne valgte krig. Den kostet mer enn 6.000 jøder livet, flere tusen av dem sivile. For dem som identifiserer seg med Israel er det like lett å se denne siden, som for antisionister å se den motsatte. 

Identifikasjon

Et av nøkkelordene er identifikasjon. Manglende identifikasjon er årsaken til at både muslimer og mange andre er rystet av Al Naqba, men glemmer å se det i sammenheng med jødenes fortelling. 

Skal den nye antisemittismen bekjempes må ny identifikasjon skapes på begge sider. Da kommer vi ikke utenom Israel. Det holder ikke å si at «vi må skille mellom jøder og Israel». Det er et skille mellom verdens jøder og Israels politikk, men millioner av jøder over hele verden er varme tilhengere av den sionistiske ideen om et nasjonalhjem for jøder i Israel. Fordi de er jøder. 

Derfor må det også settes et kritisk lys på antisionismens bilde av det å være sionist. Å være sionist er ikke ensbetydende med støtte til terroren mot palestinerne i 1948, eller uforsonligheten mot palestinerne i dag. Også venstresiden i Israel – som er mer opptatt av å finne løsninger – er sionister.

Like viktig er det å lære nye generasjoner av alle nordmenn lære å identifisere seg med begge parters historie. Kunnskap kan skape forståelse for sionismens legitimitet, og vise at sionisme og overgrep ikke er to sider av samme sak. 

Kåre Willoch oppleves av noen norske jøder som antisemitt. Kanskje har han ikke trakket over streken prinsipielt, men årsaken til beskyldningene ligger dypere. Han gir inntrykk av å ha valgt bort helheten. At han identifiserer seg med noen menneskers historie, men ikke med andre. 

Derfor bidrar han lite i kampen mot den nye antisemittismen. Det er jo litt trist. 

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
13 dager siden / 2523 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
21 dager siden / 3331 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7625 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8232 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2468 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 2 måneder siden / 3904 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 593 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 618 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

En natt forbi?
av
Mari Norbakk
rundt 2 timer siden / 44 visninger
0 kommentarer
Se utenfor egen stuedør
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 38 visninger
0 kommentarer
La dem spise kake
av
Håvard Nyhus
rundt 12 timer siden / 231 visninger
0 kommentarer
Bytterett på livet
av
Heidi Halvorsen
rundt 22 timer siden / 220 visninger
1 kommentarer
KrFs håndtering
av
Vårt Land
rundt 23 timer siden / 698 visninger
3 kommentarer
Å gjøre det kjente nytt
av
Arne Borge
rundt 23 timer siden / 139 visninger
0 kommentarer
Frå Gudbrandsdalen til Auschwitz
av
Kjartan Ruset
rundt 23 timer siden / 131 visninger
2 kommentarer
Nye tider
av
Tove S. J Magnussen
rundt 24 timer siden / 84 visninger
0 kommentarer
Skyggenes dal
av
Joanna Bjerga
1 dag siden / 816 visninger
6 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 1 time siden / 816 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 2 timer siden / 5292 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 2 timer siden / 5292 visninger
Per Søetorp kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 2 timer siden / 816 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 5292 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 5292 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5292 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5292 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5292 visninger
Stefan Hallman kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 11 timer siden / 816 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 11 timer siden / 5292 visninger
Les flere