Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

De sterkes tankesmie

Publisert over 2 år siden - 2018 visninger

Er Skaperkraft i ferd med å bygge opp en ny generasjon vellykkede, ­egoistiske kristne?

Jeg kan ikke huske én debatt de har skapt, sa NRK-redaktør Kyrre Nakkim sommeren 2012. Han snakket om tankesmien Skaperkraft, som da hadde eksistert i vel et år.

Etter to og et halvt nye år, har de tredoblet sin synlighet i vanlige dagsaviser. Problemet er bare at tre ganger så mye som nesten ingen ting, er fortsatt nesten ingen ting. I 2014 var Skaperkrafts navn nevnt i to-tre artikler i vanlige aviser av betydning. Det blir lite samfunnsdebatt av det.

Stolthet blant kristne

Men det er i vanlige aviser. I de kristne avisene har Skaperkraft langt større gjennomslag. Særlig avisen Dagen har dekket utspillene fra tankesmien. Den konservative avisen har omtrent halvparten av artiklene om Skaperkraft. 20 prosent står i Vårt Land.

Den kraften Skaperkraft mangler i samfunnet, tar de med andre ord igjen i den interne kristne debatten.

Det er ikke det de ønsker mest, men det er heller ikke i strid med målsettingen. Tankesmien vil nemlig engasjere konservative kristne, ha dem ut av kirkene og bedehusene med sine verdier og livssyn. Ikke med refs og fordømmelse, men med konstruktivt samfunnsengasjement.

Det finnes tegn på at de har hatt betydning for identiteten i noen kristne miljøer. «Skaperkraft har skapt en ny stolthet blant yngre kristne», sa en toneangivende kristenleder til meg. Han snakket om bredden i engasjementet, om at kristne kan snakke om sosialetikk uten at det nødvendigvis handler om homofili, abort og Israel. Han mente dette var i tråd med utviklingen i konservative, bibelorienterte kirker over hele verden.

Unge herr Skaperkraft

Så hvordan ser en slik «Skaperkraft-kristen» ut? Hvilket samfunnsyn har han? Hva engasjerer ham? Hvis vi samler tankesmiens engasjement gjennom fire år i én person, ser vi denne utviklingen:

Den første tiden famler han litt rundt, kanskje på leit etter identiteten sin. Litt sexrefs her, litt støtte til tradisjonell familiestruktur der. Han snakker om disiplin i skolen og gjør også noen forsiktige forsøk på å snakke om toleranse.

Men i 2013 skjer det noe. I kjølvannet av Stålsettutvalgets rapport forteller han at «Gud er tilbake». Det gir ham en del oppmerksomhet. Dette blir året da han etablerer seg i samfunnsdebatten.

Det er nå vi ser hva han virkelig er opptatt av. Inntrykket av en lyseblå liberalist med kristent livssyn fester seg. Han snakker om familieverdier, KRLE-undervisning, ytringsfrihet og eiendomsrett. Han legger vekt på private holdninger i integreringsdebatten. Han brenner kraftig for gründere og entrepenører og sier det er for mange kristne sykepleiere og lærere.

Han er også blitt opptatt av trafficking og slaveri. Løsningen på problemet er at folk må styrke sin private moral og gi penger til frivillig hjelpearbeid. Og politikerne må senke skatter og avgifter, slik at markedet for svarte tjenester forsvinner.

De svakeste

Det mest påfallende er alle de temaene han ikke lar seg engasjere av: Romfolk og tiggerforbud. Diskriminering av kvinner. Asylbarna. Nødhjelp og bistand.

Hvor er Skaperkraft-mannen når det gjelder samfunnets svakeste? Hva med abortsaken, som for mange konservative kristne handler om å beskytte det forsvars­løse livet. Vår manns ­engasjement handler mest om den kristne ­legens rett til reservasjon. Rusomsorg? Unge herr Skaperkraft står beskjedent i bakgrunnen, hvis vi ikke regner med et lite forsvar for hasj-legalisering.

Norske kristne har tradisjonelt vært sterkt engasjert for de svake i samfunnet. Diakoni er et honnørord blant mange lavkirkelige­ og konservative. De står bak ­organisasjoner som Evangeliesenteret og Frelsesarmeen, og de støtter et stort bistandsarbeid gjennom misjonen. Mange vil at politikk og samfunnsordninger skal preges av de samme verdiene. Det er blant annet derfor derfor­ de stemmer KrF.

De som heller til venstre politisk bruker andre ord, som solidaritet og rettferdighet, men engasjementet er det samme.

Egoisme?

Noen av disse spør seg om hvorfor vår Skaperkraft-mann er opptatt av kristne samfunns­verdier. Handler det hele om å rydde plass for seg selv i samfunnet? Er han i det hele tatt veldig opptatt av seg selv? Og tilsvarende lite engasjert for dem som virkelig trenger ham og de kristne verdiene?

Er Skaperkraft i ferd med å bygge­ opp en generasjon vellykkede, egoistiske kristne?

Det kan godt hende tankesmien skaper stolthet over at kristne endelig deltar i samfunnsdebatten uten moralisme. Men skal de skape samfunnsengasjerte kristne, må de ta en skikkelig diskusjon om hva dette engasjementet skal handle om. Liberalisten blir beskyldt for å ikke bry seg nok om dem som faller utenfor. Kan Skaperkraft ­beskyldes for det samme?

I så fall vil tankesmien få problemer med å engasjere veldig mange kristne. Egoisme har sjelden skapt folkebevegelser.

Gå til innlegget

En mørk tradisjon

Publisert over 2 år siden - 2110 visninger

Hat er hat, også når det uttales på en mild og rolig måte.

Han skjønte ingen ting, den kristne bloggeren som hadde hetset dem han var uenig med. Gikk for langt, han? Han ønsket jo bare å advare mot folk på ville veier. ­Såpass måtte de tåle.

For de fleste andre så det ut som hat.

Onsdag arrangerte statsministeren et møte om hatefulle ytringer. Noe av det som kom fram, var at «nettroll ikke sprekker i solen». Slett ikke alle opererer anonymt. Oppgjøret må gå dypere.

Mildt og uaffektert

Derfor er det på tide å snakke om det kristne hatet.

Pastoren Jan Kåre Christensen kaller navngitte mennesker for «gammel gris» og «horebukk» på bloggen til menigheten Smyrna­ i Oslo.

Abortpresten Ludvig Nessa kaller navngitte KrF-politikere for «barnemordere» på sin åpne facebookside. Han har også ­åpnet en front mot muslimer, som han blant annet kaller «femtekolonister».

Israelvennen Gro Wenske snakker åpent om å «kaste araberne ut av Israel» og mener det er galt å gi dem fulle borger-­rettigheter.

De skriver ikke i affekt. De mener de representerer en kjærlig Gud, at deres standpunkter er prinsipielle og lar seg utlede av Bibelen.

Men dersom vi snudde standpunktene mot dem de ønsker å forsvare, ville pipen fått en ­annen låt.

Dersom konservative kristne ­eller jøder ble kalt femtekolonister ville det blitt karakterisert som hat. For ikke å si når Hamas erklærer at de vil kaste jødene ut av Israel. Selv om det uttales på en mild og rolig måte i et intervju med Al Jazeera.

Er det noe Norge har lært av terroren i 2011, er det at hat kan være ganske uaffektert og prinsipielt.

Bestemor på face

Jeg har møtt kristne ledere som ser på ytterliggående kristne som utskudd. De er redde for å gi dem for stor betydning, og vil helst tie dem i hjel.

Men kristne som «liker» hatmeldingene på sosiale medier er ofte vanlige foreldre og besteforeldre. Og de er mange. De går videre til sider som «Ja til å bære korset når og hvor jeg vil» på Facebook og skriver nye meldinger. De tror de gjør en god gjerning når de forteller humanetikere som Jens Brun-Pedersen at helvete venter.

Biskoper og kristenledere tar selvsagt avstand fra hatpratet. Fra liberale og konservative er budskapet unisont: Det var ikke slik Jesus møtte mennesker.

Men det er en tradisjon for sterke ord i kristendommen. ­Utsagnene som brukes er ofte hentet fra Bibelen. Apostelen Johannes skrev for eksempel at «den som gjør synd er av djevelen». Apostelen Peter skrev at de som «forvrenger skriftene» går fortapt. Det er en skjebne verre enn døden.

– Hvorfor skal ikke vi kunne si det samme, spør kristenhaterne og lar fingrene løpe løpsk på ­tastaturet.

Tradisjon

Det finnes selvsagt innvendinger mot måten de bruker Bibelen på, men de preller av. For hatpraterne finner støtte i den norske kristne lekmannstradisjonen.

Dagens misjonsorganisasjoner ble for eksempel startet ved hjelp av vekkelsespredikanter som var kjent for grove utfall mot både prester og «vanekristne». Og da jeg for noen år siden leste meg opp på frikirkenes historie, oppdaget jeg at usaklige angrep og forsøk på å latterliggjøre meningsmotstandere snarere var regelen enn unntaket. Det kom ikke fra de sosiale utskuddene, men fra topplederne.

Det var tøffe tider for 100 år siden. Vanlige folk gjorde opprør mot en autoritær, ofte nedlatende kirkelig overklasse. Det er forståelig at det kunne bli litt ampert. Men man etablerte man en lekmannskultur der sterke ord ble akseptert.

Noen tradisjoner er seiglivede. Så sent som i 2004 kalte indremisjonsgeneralen Karl Johan Hallaråker islam for en «satanisk åndsmakt» i boken Israel i aktuelt og profetisk lys.

Det var nok ikke skrevet i affekt. Han mente garantert ikke å hate. Men dersom noen hadde kalt kristendommen for det samme, kunne det fort blitt opplevd slik.

Oppgjør ønskes

Hallaråker er moderat, sammenlignet med de tre navnene i listen foran. Jeg nevner ham fordi han gir grunn til optimisme. Tidligere i høst tok han til orde for en annen tone mot muslimer. Han ønsker dialog framfor konfrontasjon.

Dessverre sa han ingen ting om sine tidligere sterke uttalelser. Dersom han skal hjelpe andre, bør han fortelle hvorfor det som var rett før er galt nå. Og kanskje ta et oppgjør med den tradisjonelle retorikken i bevegelsen sin. Det samme må enkelte frikirkelige ledere.

Dersom det skjer, kan det kristne­ hatpratet få et skudd for baugen.

Gå til innlegget

Israelsvenn gir hatet et ansikt

Publisert over 2 år siden - 4505 visninger

Teologen Gro Wenske vil kaste araberne ut av Israel.

For noen år siden var det tette bånd mellom avisen Dagen og den kristne israelsorganisasjonen Karmelinstituttet. 

Nå tar den konservative kristne avisen tidenes oppgjør med holdningene til både denne organisasjonen og grunnleggerens datter, Gro Wenske. Hun leder i dag Stiftelsen for Bibelen og Israel.

Ingen mykis

Mandag denne uken foreslo Wenske på kronikkplass i Dagen sin løsning på konflikten mellom israelerne og palestinerne. Påstandene hun kommer med er ikke for sarte sjeler:

* Araberne må ut av Israel. De vil ikke slutte med å drepe jøder før de ser sitt eget blod flyte.

* Arabernes terror er Guds straff for jødenes unnfallenhet.

* Israel burde ikke gitt araberne fulle borgerrettigheter, bare «hus, mat og arbeid».

Sjeldent tydelig

Selv for flere tiår siden, da enhver pinsemenighet eller bedehus med respekt for seg selv hadde besøk av endetidsforkynnere, var dette sjelden kost å høre fra talerstolen. 

Man la vekt på skriftord i Det gamle testamentet som man mente ga Israel rett til store områder i Midtøsten. Palestinerne ble omtalt som potensielle terrorister og islam som en ond åndsmakt. Men de politiske konsekvensene ble gjerne ikke trukket før i kaffepausen. 

Da kunne man snakke om at «Herren skal ordne opp – og det blir ikke pent.» Eller uttrykke synspunkter av den typen Gro Wenske nå setter ord på. Hun gir hatet et ansikt og får full støtte av Karmelinstituttet, organisasjonen hun selv tidligere ledet. 

Tar avstand

De sterke ordene er først og fremst en påminnelse om generasjonskløften i det lavkirkelige Norge. Selv om noen tusen fortsatt står for slike holdninger, er mange av dem pensjonister. Yngre mennesker rister på hodet av denne typen retorikk og sier at israelske og palestinske liv er like mye verdt. 

Avisen Dagen følger opp kronikken hennes på lederplass ved å karakterisere holdningene hennes som «voldsretorikk», og kalle dem «skremmende». 

«Hun tar til orde for å begå de samme overgrepene mot araberne – deportasjon og etnisk resning – som opp gjennom tidene har blitt brukt mot det folket hun gjerne vil forsvare», skriver avisen.

Så tydelig er ikke israelsorganisasjonen Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ). «Dette er ikke noe vi står for,» sier direktør Dag Øyvind Juliussen, men gir samtidig honnør til Wenskes arbeid. 

Det blir som om Fremskrittspartiet hadde sagt at de var saklig uenige med rasistiske organisasjoner som SIAN og Stopp Innvandringen, men samtidig hadde gitt honnør til arbeidet deres. 

Skadelig

En annen relativt moderat israelsorganisasjon, Ordet og Israel, er foreløpig taus. Kanskje vet de at inntektene fra medlemmenes pensjoner blir mindre dersom de går hardt ut mot hatretorikken? Både denne organisasjonen og IKAJ har brukt Gro Wenske som taler, i likhet med en rekke bedehus og pinsemenigheter i Norge.  

Skal kristne organisasjoner beholde sin troverdighet må de ta langt tydeligere avstand fra rasisme og hatretorikk av denne typen og avstå fra samarbeid med personer og organisasjoner som målbærer slike standpunkter. Slike holdninger forsterker fiendebilder og skader både Israel, palestinerne og rennoméet til det lavkirkelige Norge. 

Gå til innlegget

Skadet i mors liv

Publisert over 2 år siden - 595 visninger

Engelske lokalmyndigheter krever voldsoffererstatning til jente som ble alkoholforgiftet i mors liv. Det er vanskelig å være prinsipiell i spørsmålet om menneskeverd.

En kvinne drikker store mengder alkohol under svangerskapet og får et barn med alvorlige, varige skader. Har barnet krav på voldsoffererstatning? I England venter mange i spenning på rettens avgjørelse etter at kommunale myndigheter har reist saken på vegne av ei seks år gammel jente. 

Spørsmålet retten skal ta stilling til er om jenta ble utsatt for en kriminell handling, eller «et drapsforsøk», for å sitere advokatene. At moren drakk alkohol til tross for alle advarsler fra helsemyndigheter er alle enige om. De ytre tegnene på alkoholforgiftning er også tydelige: Hun har såkalt føtalt alkoholsyndrom etter forgiftningen og vil trenge hjelp i mange år framover. 

Dermed blir et annet viktig spørsmål om fosteret hadde menneskeverd i juridisk forstand da det ble forgiftet. 

Ja, sier noen stater i USA, som har dømt hundrevis av kvinner til fengsel for lignende forhold. Nei, sier både britisk lov og mange samfunnsdebattanter. En av de tydeligste er redaktøren og spaltisten Simon David Jenkins, som i The Guardian peker på at kvinner strengt tatt kan ta abort i stedet for å bære barnet sitt fram. Hvis kvinnen hadde gjort det, ville ingen anklaget henne for noen forbrytelse. 

Saken viser hvor vanskelig det er å være prinsipiell i spørsmålet om menneskeverd. På den ene siden blir vordende mødre møtt av klare anbefalinger fra helsemyndigheter om å verne barnet mot skader – ikke minst i de første månedene, når vitale organer blir dannet. De fleste støtter dette intuitivt. På den andre siden blir det fort følelser dersom fosteret gis en tilsvarende verdi i abortdebatten. 

Selv om mange mener den norske abortloven er altfor liberal, har den en formulering som trekker i retning av det første verdisynet. Den fastslår nemlig som et mål at «antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig». 

Det er lett å glemme i kampens hete.

Gå til innlegget

En ond sjel?

Publisert over 2 år siden - 667 visninger

Folk flest forbinder ondskap med noe hakket verre enn Grete Knudsen.

Det kunne sikkert skremt vannet av enkelte å møte Grete Knudsen og gitaren hennes på et mørkt og øde sted. Nidvisene til den tidligere politikeren og statsråden har vært beryktet i Ap-kretser, og hennes kamp for sin fraksjon i partiet skal ha vært slitsom på begynnelsen av 2000-tallet. Men det er først nå at Gro Harlem Brundtland forteller hvor ille hun synes det har vært.

«Jeg ville aldri sagt det om henne før, men nå sier jeg det, for det er sant. Hun er en ond sjel», opplyser landsmoderen.

Påstandene er noe av det sterkeste i en bok som må ha vært vanskelig å sprite opp, nemlig den uautoriserte biografien om Ap-leder Jonas Gahr Støre som ble lansert mandag.

«Ikke personlig ond.» Grunnen til at ingen foreløpig har tatt Gros uttalelser veldig alvorlig, er kanskje at Norge har snakket mye om ondskap de siste årene. Etter 22. juli 2011 har vi knyttet begrepet til noe langt mer skremmende enn den bergenske politikeren med gitaren og det fandenivoldske smilet.

I vår kultur har begrepet ondskap lenge hatt religiøse undertoner. I middelalderen ble den rene ondskapen plassert hos djevler og demoner, men mennesker kunne bli onde ved å selge sin sjel til Satan. Forestillingen førte blant annet til hekseprosessene, et svart kapittel i Europas historie. Å gi seg over til ondskapen var den utilgivelige synden.

Noen vegret seg for å kalle Anders Behring Breivik ond. Ideologien og handlingene hans var uhyrlige og onde, men for å sitere Harald Stanghelle i et intervju med Vårt Land: «Jeg kan ikke kalle ham personlig ond. De fleste av oss er utrolig sammensatte». Psykologer og psykiatere sa det samme. Kunnskapen om hva som former våre liv og holdninger, gjør det svært vanskelig å kategorisere mennesker på den måten.

Nederste hylle. Ikke alle var like forsiktige. Terroren på Utøya senket likevel terskelen for nedvurderende karakteristikker i massemedia. Breivik ble kalt et kryp, et dyr og et monster. Fordi han var ond, kunne han ønskes alt vondt. 

På sosiale medier er det mange «breiviker» vi ønsker å ta avstand fra: overgripere, terrorister og mennesker med dyssosiale personlighetstrekk. Der velger vi ord på nederste hylle. Det er ikke grenser for hvor mye ild og svovel vi kan ønske den andre, hvis vedkommende først er er gjort til et monster eller en djevel.

Det er ikke vanskelig å forstå folks behov for å gi utløp for berettiget sinne. Sannsynligvis ligger det også beskyttelse i umenneskeliggjøringen. Den onde kan vi støte bort. Vi trenger ikke forholde oss til ham, langt mindre komme overens med, eller tilgi ham.

Vi kan selvsagt spekulere på om landsmoderens utfall mot Grete Knudsen senker terskelen for personlige karakteristikker enda et hakk. Hvem blir ikke fristet til å dehumanisere litt til tider? Når Gro kan bruke sterke ord, hvorfor kan ikke vi også kalle en «syk djevel» nettopp det, offentlig?

Samtidig var nok ikke Brundtlands karakteristikk av Grete Knudsen veldig gjennomtenkt. Jonas Gahr Støre valgte selv den mer forsiktige tilnærmingen «vi har alle vårt». Likevel låser ordene. Så lenge Gro fastholder at hennes tidligere regjeringskollega er «en ond sjel», blir det nok ingen forsoning mellom dem.

Livskvalitet. Erkebiskop Desmond Tutu møtte motstand da han snakket om tilgivelse av terroristen Breivik i høst. Høyst forståelig, ingen av oss kan tilgi på vegne av ofre og pårørende. Andre vil lure på hvorfor man skal tilgi et monster. Umenneskeliggjøring gjør tilgivelse vanskeligere. 

Selve begrepet tilgivelse er uklart definert i den offentlige samtalen. I Desmond Tutus egen bok forteller han at tilgivelse forbindes med svakhet. I virkeligheten er det motsatt, mener han. Tilgivelse er ikke å glemme, eller godta den onde handlingen. Det er ikke å frasi seg selv eller samfunnet behovet for beskyttelse mot overgriperen. Det er ikke å ta overgriperen i hånden og si at alt er greit. 

Men for å bruke ordene til Kjetil Klungland, sønnen til politimannen som ble drept under NOKAS-ranet. «Tilgivelse betyr for meg å sikre min egen livskvalitet.» Han valgte å gi slipp på hatet, nektet å la bitterheten gi ham et dårligere liv.

I en så alvorlig samtale blir Gro Harlem Brundtlands utblåsning mot Grete Knudsen nesten en parodi. Gro mister antakelig ikke nattesøvnen av bitterhet, og Grete forstår nok at hun ikke er blitt vårt nye nasjonale symbol på ondskap. Så ille er sangen hennes ikke. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.11.2014

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1148 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Har vi tatt feil?
rundt 2 timer siden / 795 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1148 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1148 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1148 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1148 visninger
Les flere