Alf Gjøsund

Alder: 1
  RSS

Om Alf

Konstituert sjefredaktør i Vårt Land

Følgere

Fort gjort å glemme

Publisert over 2 år siden - 709 visninger

I stedet for å rødme rister vi på hodet av andre kulturer.

«Opprørende forbrytelse begått av neger mot to hvite kvinner i New York».
Nei, det er ikke medlemsbladet til Ku Klux Klan som melder dette i en relativt stor overskrift. Det er avisen Vårt Land, som ifølge initiativtaker Ronald Fangen skulle kjempe for «menneskeverdet, menneskerettighetene og det kristne menneskesynet».
Oppslaget er snart 70 år gammel. Det er kort tid, min egen foreldregenerasjon er på den alderen.

Fun facts. Vi rister – med god grunn – på hodet av Saudi Arabia som nekter halvparten av befolkningen å kjøre bil. Men hva mente vi selv for 70 år siden? Da uttalte formannen i Sjåførlærernes forbund med den største selvfølgelighet til Dagbladet at «kvinner lærer aldri å rygge».

At dette antakelig ikke ble sett på som et ekstremt standpunkt viser statistikken oss. I praksis var situasjonen nesten som i dagens Saudi-Arabia: Omtrent ingen kvinner tok førerkort på den tiden.

Tirsdag hadde Aftenposten en fun fact-liste over holdningene vi hadde til kvinner i vår nære historie: Selv på 1970-tallet var kvinner ikke fullt ut akseptert i idretten, og så sent som i 2004 ble Anette Sagen nektet å prøve-
hoppe i Vikersund fordi hun hadde feil kjønn. Først i 1990 åpnet loven for kvinnelige tron-
arvinger.

Og hva holdninger til vold angår: Ikke før 1974 ble det straffbart å voldta sin ektefelle. Så sent som i 2005 slo Høyesterett fast at det var tillatt etter loven å rise barn, noe som førte til en revidering av barneloven så sent som i 2010.

Vår nære historie er proppfull av holdninger egnet til å gjøre oss flaue. Men i stedet for å rødme, rister vi på hodet av kulturer som «befinner seg i middelalderen» hva menneskesyn og utvikling angår.

Tabu. I forrige uke fortalte jeg om min egen barndom, som var preget av oppdragelsesvold. Jeg har aldri fått så mange tilbakemeldinger på noen artikkel. Mange – de fleste «etnisk norske» – fortalte om sine egne rystende opplevelser i barndommen. Det skjedde i Norge, på 60-, 70- og 80-tallet, utført av etnisk norske foreldre, ofte med andre etnisk norske voksne som stilltiende vitner.

Grunnen til at de takket meg, var at de ikke hadde våget å fortelle om dette selv. Ordet som går igjen er «skam». Temaet er fortsatt tabu.

I 2007 gjennomførte NOVA en landsdekkende undersøkelse blant 7.033 avgangselever på videregående skoler. 25 prosent av dem hadde opplevd vold fra en av foreldrene, og i en tredjedel av tilfellene var volden grov.

Det er mange barn som blir slått, det. Og vi snakker så lite om det, at det vekker oppsikt når en hvit middelklassemann (altså meg selv) forteller at det hendte meg.
Det letteste er å snakke om holdningene i såkalte «andre kulturer».

Underrepresentert. Nå vil politikerne dokumentere familievolden i innvandrermiljøer. Den er selvsagt ikke tabu. 82 av 89 som er dømt for vold mot barn de siste tre årene, har innvandrerbakgrunn, meldte Aftenposten i helgen.

«Vi er helt avhengig av at moskeer og andre innvandrerorganisasjoner setter dette på dagsorden. Vi får ingen holdningsendring hvis ikke de selv tar tak i denne ukulturen», kommenterer barneminister Solveig Horne.

Går vi noen år tilbake, ville 100 prosent av de dømte vært etnisk norske. Sammenligner vi Aftenpostens ferske undersøkelse med NOVAs forskning, er etnisk norske grovt underrepresentert i antallet domfellelser.

Mona-Iren Hauge ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress tillater seg å gjette om hvorfor så få etnisk norske anmelder: «En forklaring kan være at man finner noe dit man retter blikket. (...) Kan det tenkes at terskelen for å sende bekymringsmelding til barnevernet er lavere når familien har innvandrerbakgrunn?» spør hun.
Det kan dessverre godt tenkes.

Gruppetenkning. For 70 år siden skrev vi om «negre» som angrep hvite kvinner. Vi ristet på hodet av kvinner som trodde de kunne kjøre bil.

Nå har vi ikke bare glemt hvordan vi selv var. Vi fortsetter å overse de mørke sidene i vår egen kultur.

Kanskje skyldes noe av glemsomheten den nesten uimotståelige trangen til gruppetenkning. Så fort vi snakker om «vi» og «dem» mobiliseres forsvarsmekanismene, og vi overser bjelken i vårt eget øye.

Vi må gjerne registrere detaljer når vi kartlegger familievold. Men ikke på en måte som ekskluderer noen fra det store «vi». Relevante kategorier kan være økonomi, utdannelse og psykisk helse. Opplevelser i barndommen. Religionstilhørighet med underkategorier. Hvilket forhold vedkommende har til alkohol.

Poenget må være å hjelpe, ikke å opprettholde vår kollektive hukommelsessvikt.

Først publisert i Vårt Land 10.3.2016

Gå til innlegget

Poenget som forsvant

Publisert over 2 år siden - 1824 visninger

Det er knallhardt å jobbe på bordell. Derfor reagerer vi så sterkt på uttalelsene til Kari Jaquesson.

Akkurat nå er det stemning for å mobbe Kari Jaquesson i Kvinnegruppa Ottar, tenkte omdømmeeksperten Jarle Aabø. Han la ut et bilde av henne på Facebook der nesen hennes var byttet ut med en erigert penis.

Så kom han antakelig på bedre tanker. Firmaet Aabø & Co skal jo, ifølge nettsidene sine, «være anerkjent som en positiv, skapende samfunnsaktør». Han fjernet bildet igjen.
Men han har rett i én ting: Det er stemning for å herje litt med Jaquesson akkurat nå. (Akkurat nå gjorde jeg en pause i skrivingen for å sjekke om sosiologen Kjetil Rolness tilfeldigvis har skrevet noe på sin vegg. Ganske riktig: Tre raljerende innlegg. Stor jubel fra fansen.)

Sammenhengen. Grunnen er at Jaquesson ifølge avisoppslagene fra talerstolen ba noen av deltakere på parolemøtet til 8. marskomiteen i Oslo om å «suge pikk ti ganger». Det var drøyt, ikke minst fordi en av dem hun henvendte seg til viste seg å være bare 17 år gammel. Jaquesson burde styrt unna kjønnsordene, uansett hvem hun snakket til.
På den andre siden er jeg glad jeg undersøkte sammenhengen. For den ser man ikke i de sinte tilbakemeldingene.

En av dem ble skrevet i Aften­posten av Amanda Schei, leder for Norges Venstrekvinnelag. Ifølge artikkelen uttalte Jaques­son sine «krenkende, aggressive­ utsagn» til 17-åringen­ Anna Dåsnes­ i Unge Venstre, fordi­ hun hadde foreslått å bytte ut parolen «håndhev sexkjøpsloven» med en parole om kvinner på flukt.

Det var ikke sant. Venstreleder Trine Skei Grande­ kommenterte også. Hun gikk ikke i detalj, men kalte Jaqessons uttalelser for «hets og utskjelling».
Det lignet det kanskje på. Men lytter du til opptakene lagt ut på Radio Novas nettsted, trer et mer nyansert bilde fram.

Utgangspunktet var et innlegg på møtet fra 19-årige ­Maria Katinka­ Lie, som er leder i Oslo liberale studentforening. Hun kalte seg feminist og sa ikke bare at hun ønsket legalisering av sexkjøp, hun foreslo også å opprette bordeller.

Det var først og fremst dett­e innlegget Kari Jaquesson reagerte­ så kraftig på. Hun sa ordrett: «Jeg vil anbefale en liten studietur til Belgia og Tyskland for å se hvor nydelig det foregår i disse ordnede formene. Og så syns jeg du skal prøve å suge pikk ti ganger i døgnet i et helt år, for å se hvor gøy det er å selge sex. Det er sexkjøp. Sexkjøp handler ikke om noen festlig, abstrakt idé om at man har rett til å gjøre hva man vil med kroppen sin.»

Knallharde realiteter. Jaques­son har et poeng. Når du går inn for å opprette bordeller, da sier du at det er OK for deg at kvinner havner i nøyaktig samme situasjon som Jaquesson så omsvøpsløst beskrev. Dette er faktisk de knallharde realitetene bak å jobbe­ på bordell.

Så er det altså ikke OK likevel. De tre liberalistene på 17, 19 og 24 år synes ikke det. Nesten ingen av oss synes det. Det er derfor Jaquessons ord høres så forferdelig brutale ut.Dessverre forsto ikke Jaquesson at uttalelsene ville gi henne bråk. Det ville ikke skjedd hvis hun i stedet hadde henvist til det ekstremt sterke innlegget i Aftenposten for to år siden, der den tidligere prostituerte danske
Tanja Rahm beskrev hva som skjedde med henne i sengen.

Det ville heller ikke skjedd om hun hadde sitert Arnulf Øverlands ord: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.» Det kunne blitt sterkt, det også, som svar til dem som mener at å gi munnsex ti ganger om dagen bør være en del av det mangfoldige sysselsettingstilbudet i Norge.

Offentlig rapport. Dette perspektivet forsvant fullstendig i debatten. Prostitusjon er en grov undertrykkelse av kvinner, uansett om media har funnet minst tre sexarbeidere som sier det motsatte. I dette spørsmålet er liberalismen usolidarisk.

Heldigvis har vi fått en sex-
kjøps­lov som ifølge rapporten til Justis-og beredskapsdepartementet har konkludert med at loven har en «normgivende effekt»,­ det er «dempet etterspørsel», et «dempet­ marked», som er «mindre attraktivt for prostitusjonsbasert menneskehandel».

Ifølge rapporten er det heller ikke grunnlag for å hevde som Trine Skei Grande gjorde i sitt forsvar for de tre unge politikerne,
at «det er et ugjenkallelig faktum volden har økt dramatisk etter at loven kom». Verken politiet, Pro Senteret eller Utekontakten finner støtte for denne antakelsen.

Men den debatten tar ingen akkurat nå. I stedet er det fest for gribber som Jarle Aabø og Kjetil Rollness.

Kari Jaquesson tabbet seg ut. Det har hun gjort før også. Så da tar vi kvinnen. Ikke ballen.

Først publisert som kommentar i Vårt Land 17. februar 2016

Gå til innlegget

Listhaug har rett

Publisert over 2 år siden - 980 visninger

Samme hvor mye kirken blånekter: Den er gjennomsyret av sosialisme.

Et massivt korps av 
skribenter og kirketalspersoner har avvist ­Sylvi Listhaugs sosialisme­anklager mot Den norske kirke.­ Jeg er en av dem. «Å oppfordre til en human behandling av mennesker i nød bør ikke flåsete ­avfeies som sosialisme», skrev jeg i avisen før jul.

Når kruttrøyken begynner å legge seg, er det på sin plass med litt ettertanke. Har ikke Listhaug et poeng? Synspunktet hennes deles garantert av mange på ­høyresiden. Det er noe som skurrer når vi har så diametralt ulike virkelighetsoppfatninger. Sannheten ligger ofte et sted imellom.

LES SYLVI LISTHAUG: Uetisk av meg å utelate det kirken utelater


Begrenset nyhetsverdi. Hva er det Listhaug observerer, som vi andre ikke vil se?
Hun observerer for det første en kirke som ikke er veldig synlig i mediene med kirkens viktigste budskap: håpet om oppstandelse og evig liv ved troen på Kristus. Det kan kirken knapt lastes for. Evangeliet forkynnes i kirkene søndag etter søndag, men har svært begrenset nyhetsverdi.

Tidligere har kirken vært opptatt av den enkeltes sedelighet og moral. Den oppgaven er delvis overtatt av de mer konservative organisasjonene, men først og fremst tonet ned. Å preke moral for en befolkning med et uavklart forhold til kirkens hovedperson, gir et inntrykk av fasadepynting. Slik forkynnelse vil mange se på som ubibelsk og enda flere som dårlig markedsføring av kirkens budskap.

Tilbake står biskopenes utspill om miljø- og asylpolitikk, samt Tor B. Jørgensens ja til høyere skattenivå. Temaet er solidaritet og velferd, og har absolutt etiske overtoner. Men innspillene er rettet mot myndighetene og systemet.

Dramatisk endring. Hvem var det som først påpekte at mangelen på velferd først og fremst hadde politiske og strukturelle årsaker? Det var ikke de konservative. Det var ikke kapitalistene. Det var sosialistene.

Kirken selv var konservativ. Den strittet imot da sosialistene ville overføre velferden fra diakonale institusjoner til myndighetene. Dette ville svekke kirkens betydning og gjøre velferd til et krav, noe man igjen mente­ kunne svekke befolkningens moral. Kirkens svar på sosialistenes rettferdighetskrav var barmhjertighet.

På slutten av 60-tallet endret dette bildet seg dramatisk. I Uppsala i 1968 gjorde Kirkens Verdensråd internasjonal solidaritet og strukturell endring til ­kirkens misjonsoppdrag. Den norske kirke­ fikk en ny generasjon kristensosialistiske prester. De var blant annet inspirert av teologen Tor Aukrust, som sammen med Norges Kristne Arbeideres Forbund fikk stor betydning for ­Arbeiderpartiets forhold til kirken.

Blant dem som ble påvirket var biskopene Erling Pettersen­ og Tor B. Jørgensen. Begge står bak ­utspill egnet til å terge høyre­siden.


Nyansert. Æres skal den som æres bør. Om kirken i prinsippet alltid har vært opptatt av de ­svakeste i samfunnet, har sosial­ismen æren for å løfte perspektivet fra individuelt nivå til samfunnsstruktur og politikk.

I dag er velferdsstaten så selvsagt i Norge at alle tar den for gitt. Men det er sosialistene som har kjempet den fram. Når kristendemokrater hevder at de representerer et selvstendig politisk alternativ, er det også av strategiske årsaker. Historisk sett har de store deler av sin sosialetikk fra sosialismen.

I det lyset er alle norske partier, selv Fremskrittspartiet, «gjennomsyret» av sosialisme. Sylvi Listhaugs mantra om at «den norske velferden er truet» er en stadig påminnelse om det.
Så er bildet selvsagt mer ­nyansert. Venstresiden vil si at de borgerlige partiene med sin liberalisme og konservatisme motarbeider velferdsstaten. Sentrumspartiene har plukket fra begge sider og spedd på med ­annen ideologi.

Også i kirken er det mange­ ­nyanser. Den er for eksempel­ også konservativ, selv om det er blitt mindre tydelig i den ­sosialetiske debatten. Kampen mot abort er redusert til en stillferdig samtale om den enkeltes holdning til menneskeverdet. Det er ikke unaturlig å spørre om ­årsaken er at synspunktet ikke er god tone innenfor det ­sosialdemokratiske paradigmet.

Paradoksalt nok er noen av de tydeligste stemmene i kirkens kamp for fosterets rettigheter preget av sosialismen. Børre Knudsen var på flere måter en radikal 68-er som oppfattet sin kamp mot abort som en soli­daritetskamp for de svakeste. Kristensosialisten Tor B. Jørgensen har vært forbilledlig tydelig, også i nyere tid.

Kirken ville vært mer ærlig­ om den hadde sagt: Mye av vår sosial­etiske tenkning er arvegods fra sosialismen. Vi står i takknemlighetsgjeld til arbeider­bevegelsen.

LES OGSÅ Hans Morten Haugen: Aps Grete Faremo var hardere mot kirken enn Listhaug er

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11.2.2016

Gå til innlegget

Unnskyld, hilsen ­kirken

Publisert over 2 år siden - 619 visninger

For noen kan kirkens beklagelse bety at de igjen kan oppsøke en guds­tjeneste uten bitre følelser.

Unnskyld! sa daværende domprost Helge Schmidt.

Mange av tilhørerne brast i gråt. Selv om det var lenge siden, hadde uretten preget hele livet deres. Smerten var der fortsatt, men på en annen måte akkurat nå. En representant for Den norske kirke hadde beklaget. Han hadde sagt at det var galt, det som skjedde.

Scenen er fra Kristiansand domkirke, 2008. Tilhørerne var tidligere barnehjemsbarn. På 1950- og 60-tallet hadde de bodd på byens barnehjem, drevet av blant annet Den norske kirke og tilknyttede kristne organisasjoner. De hadde blitt utsatt for vold og seksuelle overgrep.

Hvorfor var domprostens beklagelse så viktig? Fordi det er én ting som er verre enn urett, det er urett som ikke blir gjenopprettet. Når den skyldige ikke kan straffes, enten fordi forholdet er foreldet, eller fordi uretten ikke er straffbar i juridisk forstand, kan en erkjennelse av uretten, en bønn om unnskyldning, være viktig.

Hvor går grensen? De fleste er enige om at Helge Schmidts beklagelse til barnevernsbarna var på sin plass, selv om han ikke var personlig involvert i uretten. Men noen ganger blir det debatt. Skal kirken drive og beklage hele tiden?

I forrige uke beklaget Per Arne Dahl at Den norske kirke har «forsømt kirkens helbredende tjeneste». Uttalelsen ble tolket som en unnskyldning til Snåsamannen, Joralf Gjerstad.

Beklagelsen er blitt kritisert. Erik A. Steenhoff, katolsk teologistudent, mener unnskyldningene ikke tjener noen hensikt: «For de folkekirkelige vil beklagelsene fremstå som desperate forsøk på å innynde seg folket. For de antikirkelige vil ingen beklagelse være god nok», skrev han i Vårt Land i forrige uke.

Men mottakerne for kirkelige beklagelser er verken «folkekirkelige« eller «antikirkelige», men de som er blitt såret. I ­biskop Dahls tilfelle de som kom til kirken med ønske om å bli bedt for. De hadde lest i sin bibel at kirken kan be for syke, men ble møtt med avvisning fordi kirken ikke våget å ta sin egen tro og tradisjon på alvor.

For å si det på godt norsk: Du føler deg dum etter en slik avvisning. Du kommer nødig igjen.
For noen av disse kan kirkens beklagelser bety at de igjen kan oppsøke en kirke uten den bitre følelsen et sted dypt der inne. Betyr det noe? Selvsagt gjør det det.

Historien endres. Noen beklagelser er knyttet til hendelser for mange hundre år siden. I 2010 ba Det lutherske verdensforbund om tilgivelse for forfølgelse av baptister på 1500-tallet. Jeg kjenner selv kristne som har fått sitt syn på den lutherske kirke definert av denne historien. Dette endret historien. Det ble lettere for dem å forholde seg til lutheranere. Selvsagt betyr det noe.

I fjor ba pave Frans om tilgivelse for kirkens forfølgelse av den kristne bevegelsen «Valdenserne» på 1500- og 1600-tallet. Selv om det kom altfor sent, må det ha betydd enormt for nåværende medlemmer av valdensiske kirker. Kanskje også for andre religiøse bevegelser, som har følt seg forfulgt av Den katolske kirke. Historien er ikke lenger den samme.

Kirkens utvikling har i stor grad fulgt samfunnsutviklingen. De samme feilene som har vært gjort i samfunnet, er gjort av kirken. Det gjelder behandlingen av etniske, religiøse og seksuelle minoriteter, det gjelder synet på kvinner, på suicidale, og så videre.­ Selvsagt skyldes feilene virkelighetsforståelsen den gangen. I dag ser vi annerledes på det. Betyr det at kirken er fritatt fra skyld og kan droppe oppgjøret?

Trygghet. Svaret synes å avhenge av to forhold. For det første: egen trygghet. Du får sjelden frivillige beklagelser fra en ­­organisasjon som selv kjemper for sin berettigelse. Noen ganger kan unnskyldningen få erstatningsrettslige konsekvenser. Det står ekstra respekt av organisasjoner som sier unnskyld når de selv er i en utsatt posisjon.

Her står det lille kirkesamfunnet DELK som et lysende eksempel. I 1995 ba ledelsen nåværende og tidligere medlemmer om tilgivelse for unødig strenge regler og holdninger som ble opplevd som fordømmende. Noen forlot trossamfunnet på grunn av dette.

DELK kunne gjennomført endringene i det stille. I stedet tok de ansvar og beklaget offentlig. Jeg har snakket med nåværende og tidligere medlemmer som fortalte om et før og et etter denne beklagelsen. Den betydde enormt.

Det bringer oss til den andre forutsetningen for beklagelse: Du må rett og slett bry deg om de børene folk bærer. Slik kirken skal gjøre. Dessverre er det slett ingen selvfølge at den gjør det. Vi har nok av eksempler på det motsatte.

Når den gjør det, fortjener den støtte.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28.1.2016

LES OGSÅ: Helmuth Liessem i Kirkens Sosialtjeneste om Taterutvalget: Vi beklager opå det sterkeste

Gå til innlegget

Magazinets aksjonisme

Publisert over 2 år siden - 1926 visninger

Ville det ikke vært mer naturlig av Selbekk å si: «Bondevik, du og jeg sviktet ytringsfriheten den gangen»?

Selbekks svar på min karikaturutfordring i Vårt Land onsdag, og en del kommentarer fra støttespillere på sosiale medier, reiser spørsmål som fortjener svar. Her kommer de:

 

Hvorfor brukte jeg fortellergrepet om lesing av Magazinet på mikrofilm når artiklene jeg siterer fra finnes på internett?

 

Fordi poenget ikke var å arrestere Selbekk for tidligere feiltrinn i visse, konkrete artikler. Poenget var å forstå hvorfor det skapte så mye oppstyr at nettopp Magazinet publiserte tegningene, og ikke at andre nyhetsaviser gjorde det. Konteksten er at tegningene ble trykket i en avis full av ensidig kritikk mot islam og muslimer. Avisen gjorde aldri noe seriøst forsøk på å balansere dette bildet. Disse årgangene av Magazinet er ikke tilgjengelig på nettet, derfor måtte de leses på mikrofilm.

 

Hvorfor siterte jeg ikke Vårt Lands artikkel for ett år siden, med tittelen «Selbekk angrer dypt». Her tar jo Selbekk avstand fra sin egen lederartikkel som inneholder et kraftig angrep på Finn Graffs karikaturer av kristne og jøder?

 

Fordi Selbekk dagen etter skrev et tilsvar i samme avis der han langt på vei tilbakekaller «angeren». Han skriver: «Det er ikke riktig at jeg angrer på større vilje til å støte muslimer framfor kristne. Jeg har aldri hatt (...) spesiell vilje til å støte noen religiøse grupper.»

Min påstand er at han faktisk hadde denne viljen. Han uttrykte på den tiden at karikaturer mot kristne og israelere ikke var legitime – mens de islamkritiske var det.

    Det er viktig å huske at utgangspunktet for artikkelen var at Selbekk i forbindelse med lanseringen av boken gikk i strupen på Kjell Magne Bondevik og kritiserte ham for å ha sviktet ytringsfriheten – og for å ha skiftet linje. Det skjedde på bakgrunn av uttalelser fra sistnevnte som til forveksling var like Selbekks egne – den viktigste forskjellen var karikaturenes adressat.

    Dersom Selbekk tar selvkritikk for at han faktisk mente det samme som Bondevik om legitimiteten til visse støtende karikaturer, ville det ikke vært mer naturlig å si: «Bondevik, du og jeg sviktet faktisk ytringsfriheten den gangen»?

    Selbekk vil kunne innvende at han faktisk trykket den omtalte karikaturen til Graff. Det kunne han selvsagt gjøre uten problem. Kristendommen har jo intet forbud mot denne typen dokumentasjon, tvert imot ville Graffs tegninger antakelig styrke enkelte kristne miljøers virkelighetsoppfatning, inkludert forestillingen om å være forfulgt. Det viktige i denne debatten er imidlertid hva Selbekk mente var legitime ytringer.

 

Hvorfor leste jeg ikke Selbekks bok «Fryktens makt» og kapitlet «Da jeg sviktet» før jeg skrev?

 

Fordi jeg ikke skrev om innholdet i denne boken. Jeg skrev om angrepene på Bondevik, og til dels Jonas Gahr Støre, som kom i andre medier. Nå har jeg for ordens skyld lest boken. Det sto ingen ting der som kaster lys over det jeg skrev i min kommentar. Kapitlet Selbekk viser til, «Da jeg sviktet», handler utelukkende om Selbekks anger på at han lot seg «lure» til selv å beklage.

 

Mitt hovedpoeng er at dersom Magazinet hadde drevet med nøktern nyhetsformidling, ville antakelig også karikaturoppslaget blitt oppfattet som dette. Dessverre forstår ikke Selbekk – og mange andre – at leserne tolket karikaturene i lys av den regelrette aksjonismen Magazinet lenge hadde drevet mot islam og muslimer.

 

Det hører også med i bildet at Magazinet henvendte seg til lesere som i stor grad forsto kampen mellom islam og kristendommen som en åndskamp mellom Gud og djevelen. Selv om Magazinet i stor grad brukte et sekulært språk i sin dekning av islam (ved å konsentrere seg om terror, hijab, halalkjøtt, kvinneundertrykkelse, og så videre) sendte forsiden den 10. januar 2006 også ut et annet signal til disse leserne: Vi tør å konfrontere denne åndsmakten!

 

Selv er jeg ikke prinsipiell motstander av sårende karikaturer. Som de aller fleste mener jeg at Selbekk hadde rett til å gjøre det. Når den seriøse delen av norsk presse også alltid har vært opptatt av ytringsansvar, har ikke hensynet vært de som peker på oss med våpen, men at vi ønsker å være anstendig mot de leserne som ikke peker på oss med våpen. Å flytte grensen på grunn av trusler og terror er å la de ekstreme får bestemme agendaen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Fra oversett til overbetont
av
Pål Repstad
rundt 1 time siden / 26 visninger
0 kommentarer
Takk, adjø og farvel
av
Per Arne Dahl
rundt 1 time siden / 108 visninger
1 kommentarer
Realpresens eller preteritum
av
Tormod Wasbø
rundt 1 time siden / 35 visninger
0 kommentarer
Ingen raske løsninger
av
Joav Melchior
rundt 4 timer siden / 312 visninger
1 kommentarer
Mirakelpredikantene
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 492 visninger
4 kommentarer
Vi har henne ikke
av
Håvard Nyhus
rundt 16 timer siden / 937 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Takk, adjø og farvel
12 minutter siden / 108 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Ingen raske løsninger
16 minutter siden / 312 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Ernas Trump-problem
27 minutter siden / 1786 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Samarbeid, samkvem og samliv med syndere
34 minutter siden / 224 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 6063 visninger
Kjetil Nilsen kommenterte på
Israel og boikott
rundt 1 time siden / 1400 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Israel og boikott
rundt 2 timer siden / 1400 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 6063 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 2 timer siden / 3740 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 6063 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Israel og boikott
rundt 2 timer siden / 1400 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Vi har henne ikke
rundt 2 timer siden / 937 visninger
Les flere