Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Kunsten å bli krenket med et smil

Publisert over 2 år siden - 311 visninger

Seks tips til muslimer og andre som ikke liker å bli tråkket på.

Kristne er like uenige om trykking av karikaturer fra Charles Hebdo som andre. Mens en folkelig høyreside roper «trykk i vei», maner en litt mer elitistisk venstreside til respekt og forsiktighet.

Men kristnes diskusjon gjelder kun islamkritiske karikaturer. Satire rettet mot kristendommen gidder vi knapt diskutere. Det er lenge siden vi overlevde Life of Brian. Og hvis du spør oss hva vi egentlig mener om muhammedkarikaturene, er alle i enige: Innerst inne forstår vi ikke hvorfor muslimene gidder å bry seg. 

År med ondskapens yppersteprest Otto Jespersen har gitt kristne tung kompetanse i å leve med krenkelser. Det ville være direkte uansvarlig å holde denne for oss selv. Derfor seks enkle selvhjelpstips:

1. Bli en del av majoriteten

I andre deler av verden blir kristne fortsatt krenket av karikaturer og satire. Da snakker vi om kristne som enten er en minoritet, fattige eller begge deler. I 2008 trykket en indisk avis et bilde av Jesus med en øl i den ene hånda og en sigarett i den andre. De kristne ble så rasende at de stormet redaksjonslokalet etter gudstjenesten. 

Du ser ikke for deg norske kristne ungdommer droppe ølen etter fredagsmøtet for å prioritere noe sånt. 

2. Bli markedstilpasset

For 40 år siden skjønte kristne at det ikke fungerte å skremme med helvete. Siden da har kristen rekruttering i Norge handlet om å gjøre seg attraktiv for målgruppen. Det har de gjort ved å framstå som kule og humoristiske, og ved å le enda høyere enn ikke-kristne av satire. Nå er Jesus så kul at det nevnte bildet av ham med sigg og øl kunne hengt på kontoret til hvilken som helst ungdomspastor. 

3. Bli sekulær

Rockeprest Bjørn Eidsvåg er symbolet på hele Kristen-Norges utvikling: Da han var ung på 70-tallet, var mange kristne opptatt av å ta avstand fra verden. Til deres bestyrtelse omfavnet Bjørn den verdslige underholdningskulturen og ble til slutt helt integrert. Nå er det nesten ikke noen tro igjen å krenke hos ham. Det eneste han blir provosert av, er folk som tror mer på Gud enn han gjør. 

4. Krangl med hverandre

Når folk får lov til å tolke sin egen religion, blir det mye intern krangel. Da jeg spurte en kristen venn hva hun ble støtt av, svarte hun: «Av kristne som mener jeg ikke er god nok fordi jeg er liberal.» Kristne opplever seg fordømt av hverandre hele tiden fordi de er uenig om bibelforståelse og homofile ekteskap. Noen skarve karikaturer blir bare krusninger til sammenligning.

5. Send satiren videre

Kristne har for lengst funnet ut at satire rettet mot Gud og Jesus egentlig ikke er rettet mot Gud og Jesus. Den er rettet mot med de kristne, fortrinnsvis noen andre kristne, som har gitt et skjevt bilde av Gud og Jesus. Derfor sender de alltid krenkelsene videre til noen som er mer konservative enn dem selv. Til slutt ender den opp hos den gruppen jeg omtaler i neste punkt.

6. Møt satiren med et smil

Det finnes fortsatt en liten minoritet av konservative kristne. De er i teorien fortsatt krenkbare, men bare i teorien. De vet nemlig at satirikeren en vakker dag vil sitte med skjegget i postkassen. Derfor føles det mer naturlig å synes synd på vedkommende enn å bli sint. En god strategi, siden ingen ting er så irriterende for en satiriker som å bli møtt med et mildt, medlidende smil.

Det ordner seg

Selvsagt trenger ikke muslimene denne listen for å utvikle seg i samme retning. I et rikt, liberalt samfunn som Norge skal du være veldig standhaftig for å holde ut som fundamentalist over lengre tid. Når noen kristne fortsatt kalles konservative, er det fordi definisjonen har endret seg betydelig siden 1980.

Se bare på Smiths venner, som jeg vokste opp i. Da jeg var barn, brukte kvinnene lange skjørt og en slags hijab, alle sammen. Nå bruker ingen det. En forsker regnet på hvor mange de ville bli, siden de hadde så store barneflokker. De oppdaget prevensjonen lenge før de nådde det tallet.

Jeg ser det samme hos mine muslimske venner. Da de kom til Norge, var de konservative. Jentene måtte holde seg innendørs. Nå er de avslappet og integrerte. Rett og slett fordi folk flest helst vil ha gode, behagelige liv for seg og sine. Religionen følger sakte etter.  

Fremmedfryktere som Pegida-tilhenger Max Hermansen kan slappe rolig av. Dette vil gå seg til. Å sprenge seg selv i luften vil alltid være forbeholdt spesielt interesserte. Den store majoriteten muslimer i Norge vil ikke ha sharia en gang. 

Om ikke veldig lenge vil selv Arfan Bhatti og vennene hans gå tidlig hjem etter fredagsbønnen for å rekke Skavlan. Det er sånn vi mennesker er.

Artikkelen sto på trykk i Vårt Lands papirutgave 20. januar, 2015.

Gå til innlegget

Når presten blir kremmer

Publisert over 2 år siden - 350 visninger

Sjelesorg er ikke coaching mot betaling, men individuelt rettet forkynnelse. Den er i prinsippet gratis.

– Vi vil være nær troens kilder og nær dagens mennesker, heter det i mottoet til Den norske kirke i Mandal. Nå blir begge deler utfordret av presten Solfrid Bjørkelid Dyrøy, som starter «supplerende» virksomhet i byen. Hennes tilbud er ikke gratis. I fredagens Vårt Land gir vi leserne prislisten:

* Samtale: 600 kroner for 50 minutter

* Bryllup: 4.500 kroner

* Begravelsesseremoni: 3.000 kroner

Biskopen i Agder og Telemark, Stein Reinertsen er forsiktig i sin reaksjon. Han sier at dette «ikke er vanlig» og at han ikke tror «veien er å lage firmaer som skal tilby slike tjenester på et generelt grunnlag for betaling». 

Han kunne sagt at dette er i strid med Mandal kirkes eget motto. Som alle menigheter i Den norske kirke, tilbyr også Mandal kirke nøyaktig de samme tjenestene – gratis. Det er en naturlig konsekvens av ønsket om å være nær dagens mennesker. For eksempel minstepensjonister, rusmisbrukere og gjeldsofre, grupper som ikke alltid kan betale, men som kan ha minst like store behov som de pengesterke. 

Prinsippet om gratis tjenester er også en naturlig konsekvens av ønsket om å være nær troens kilder. Du trenger ikke være religionsforsker for å forstå at den kristne tro ville vært ukjent i dag, dersom Jesus tok stykkbetaling for sine tjenester. I stedet ga han disiplene sine følgende instruks da han sendte dem ut: «Gi som gave, det dere har fått som gave». 

Det er blitt innvendt at gratisprinsippet ikke lar seg overføre til vår tid. – Betaler ikke alle for kirkens tjenester gjennom skatteseddelen? – Tar ikke alle kristne menigheter kollekt for å finansiere sine virksomheter? – Herrens tjenere må også ha lønn. Dette er argumenter vi kan høre, blant annet fra helbredelsespredikanter i teletorgbransjen. 

Men kollekt og skattefinansiering er en inntektsmetode som nettopp sikrer at kirkens tjenester er gratis, også for dem med dårlig råd. Dette er et ubrytelig prinsipp for de aller fleste norske kristne trossamfunn og organisasjoner. 

Det er mulig å få sympati med presten Bjørkeli Dyrøy, som begrunner virksomheten med at hun ikke har greid å få en passende jobb. Men argumentet setter hele det diakonale prinsippet på hodet. Diakoni er ikke en byttehandel, men en kjærlighetshandling. Sjelesorg er ikke coaching mot betaling, men individuelt rettet forkynnelse. 

«Nåde» betyr «gratis». Det bør være et tungtveiende prinsipp for den kristne kirke.

Gå til innlegget

Aktivistene til listene

Publisert over 2 år siden - 268 visninger

Så du vil til Kirkemøtet for å bestemme Den norske kirkes homosyn? Prisen er fire lange år med kirkepolitikk.

– Jeg har fått spørsmål om jeg vil la meg foreslå som kandidat til kirkevalget. Svarfristen er midten av januar, sa en gjest i et av romjulens middagsselskaper. 

Hun er ett av av noen tusen kirkemedlemmer som har fått dette spørsmålet i desember. Selv fikk hun det fra menighetsrådet, som vil foreslå henne for bispedømmets egen valgkomité. Andre vil bli spurt av aksjonsgruppen Åpen folkekirke, som har varslet egne valglister.

Benkesliter

Jeg minnet henne på at høstens kirkevalg kommer til bli tidenes homovalg. Mediene har selv signalisert det. Om de glemmer det, vil Åpen folkekirke minne dem på det. Siden de har kjønnsnøytral vigselsliturgi som kampsak, er dette deres eneste sjanse til å få oppmerksomhet. 

Det tar min bekjente med stor ro, siden hun er en liberaler i dette spørsmålet. Samtidig er hun opptatt av langt mer enn de homofiles situasjon. Det kommer vel med når hun skal vurdere om hun har tid og arbeidslyst nok til å stille til valg. Blir hun stemt inn, betyr det fire års hardt frivillig arbeid for bispedømmet sitt.

Der handler det ikke om ja eller nei til homobryllup. Der blir det budsjetter, tjenesteboliger, gravferdsforskrifter og leting etter kandidater til lokale råd og utvalg. Det blir personalkonflikter med bare tapere og valg av kandidater fra tomme søkerlister til prestestillinger som er utlyst for tredje gang.

Og når hun endelig kommer til Kirkemøtet, og den store kampen om vigselsliturgi for likekjønnete er unnagjort, så venter alle de andre sakene: tekstrekker, tilskuddsforvaltning og valgregler. Tilstandsrapporter skal leses og kveldene brukes til komitéarbeid om formelle strukturer. Alt sammen for en kirke som kanskje har havnet på et motsatt standpunkt av hennes eget i homofilispørsmålet. 

Man må ikke elske forvaltning og byråkratiske utredninger for å være medlem av bispedømmerådet. Men hvis man ikke gjør det, bør man brenne seriøst for Den norske kirke.

Hjertesaken

Noen mener det vil være uheldig om homosaken blir det ene spørsmålet som avgjør stemmegivningen ved kirkevalget. De har et poeng. Jeg har selv sett hvor dårlig det tar seg ut å være aktivisten som stort sett sløver når de ordinære sakene behandles, men kvikner til når ene, store hjertesaken kommer opp.

På den annen side er det grunn til å tro at de fleste nominerte ligner på min bekjente. De er ikke bare aktivister, men identifiserer seg med hele kirkens arbeid. Det gjelder forhåpentlig også de som stiller opp for Åpen folkekirke. 

I så fall sier de ja til nominasjon fordi de etter en nøye vurdering har havnet på et ja til ekteskapsloven. De ser behovet for at også homofile skal kunne gi hverandre et løfte om livslangt samliv. At kirken bør velsigne alles ønsker om troskap og forpliktende rammer i parforhold. 

De fleste har også respekt for dem som tenker tradisjonelt om slike spørsmål. De er enige om at kirken bør ha rom for mer konservative prester. De ser dessuten behovet for etiske grenser i en rekke andre spørsmål, som samboerskap og surrogati. 

Det må gi en viss bismak at mange av dem som legger navnet deres i urnen, ikke vil ta slike spørsmål veldig alvorlig. De ønsker kandidater som sier ja til flertallets mening. Hadde de visst at selv de mest homovennlige biskopene sier nei til å bo sammen uten å gifte seg, ville noen av dem kanskje droppet hele valget. 

Disse velgerne vil bli dypt skuffet når lokalavisen melder at du ikke vil gi fast ansettelse til den populære prestevikaren fordi han ikke vil gifte seg med samboeren. Du gikk da vitterlig til valg på et ja til kjærligheten. 

Konservative aktivister

Problemet kan bli like aktuelt på høyrefløyen i Den norske kirke. Den varslede homovinklingen vil gjøre terskelen høyere for å la seg nominere. Det gir en større mulighet for at også konservative aktivister melder seg til valg. Noen av dem vil slite med engasjementet dersom det endelige resultatet av homokampen blir motsatt av det de håpet.

Dessuten må også de ta inn over seg kirkens behov for praktiske løsninger. De må svare for kompromisser som vil vekke mishag blant de konservative velgerne. Og er det noe høyrefløyen i kirken har til felles med venstresiden, er det det at kompromisser gjør dem veldig, veldig skuffet.  

Om dette ikke tar fra deg motivasjonen til å jobbe samvittighetsfullt på fritiden med små og store saker, til å stå rakrygget i en kirke der muligheten til anonymitet er i ferd med å forsvinne – i fire lange år – da er det deg kirken trenger.

Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave tirsdag 6. januar.

Alf Gjøsund er kommentator i Vårt Land

Gå til innlegget

HEF - kirkens beste venn

Publisert over 2 år siden - 1200 visninger

Hvem står opp for sårbare mennesker når kristendommen bikker over og blir skadelig?

Det er ikke så populært å være humanetiker lenger. Du hører det på stønnene fra folk flest – ikke når NRK sender 60 timer med salmer, men når humanetikerne klager på det. Du ser det på skuldertrekkene når forbundet krever slutt på skolegudstjenestene for 58. år på rad.

Og du ser det på presisjonsnivået til kritikerne. Du sammenligner ikke Human-Etisk Forbund med Taliban, som Trond Blindheim gjorde i begynnelsen av desember, med mindre du vet at folk unner dem litt tyn.

Men nå er både førjulsdebattene og julemiddagen unnagjort. Vi kan slakke på beltet og tillate oss litt ettertanke. Fortjener egentlig humanetikerne all denne kritikken?

Skal vi koste på oss litt ærlighet, er kanskje avstanden mellom kristne og humanetikere noe overdrevet. Hva var det misjonsmannen Espen Ottosen skrev i en bok forleden? At han til tider kjenner seg dratt mot ateismen. At han noen ganger synes det er vanskelig å tro at det finnes en allmektig Gud og et evig liv.

Når man kan tvile såpass i Misjonssambandet, hva da med vanlige kirkefolk? Antakelig er det ganske mange kristne som i mørke stunder fristes til å sette nettleseren på privat og sniktitte litt på forbundets medlemssider.

Når vi også vet at selv de mest innavlede humanetikerne knepper hendene i utrengsmål, må vi kanskje slå fast at vi er likere enn vi liker.

Men det er i mørke stunder. Til daglig har vi stikk motsatte agendaer, tenker noen.

Jeg er ikke så sikker på det. I mange saker fortjener Human-Etisk Forbund takk for samarbeidet.

Og da tenker jeg ikke på at ingen ting samler den Den norske kirke mer enn en real fight mot forbundet. Vi snakker om en kirke som ellers er i konstant strid med seg selv og kaller hverandre kjettere i diskusjoner om bibelsyn, politikk og samlivsspørsmål.

Men så skjer denne underlige magien hver advent: Noen humanetikere ymter frampå om ikke et sivilisert samfunn bør slutte med gudstjenester i skoletiden. Og kirkens medlemmer reiser seg, fra det trangeste bedehus til den romsligste domkirke, og står side om side i kampen mot sin felles fiende. Ingen artikkel genererer så mange heiarop og likes på tvers av teologiske skillelinjer som et sleivete spark mot Jens Brun-Pedersen.

Langt viktigere er det at humanetikerne tar tak i problemer som burde være kirkens ansvar.

For hvem står opp for sårbare mennesker når kristendommen bikker over og blir skadelig? Når barn utsettes for usunn karismatikk og syke pensjonister lures til å betale for det de håper er et mirakel?

For en engasjert humanetiker er ingen pastor for betydningsløs eller rar til å konfronteres med sunn fornuft. Jeg kjenner en del av disse humanetikerne, og har aldri opplevd at det er kristendomshat som driver dem. I mange tilfeller er det ærlig, real solidaritet.

For ikke å snakke om kampen mot kommersiell, nyreligiøs utnyttelse av mennesker. De som har vært på alternativmesse vet hva jeg snakker om.

Teologer, som burde ha den beste kompetanse på religion, sitter med lua i fanget. Det er kanskje ikke så lett å advare mot auralesing til tusen kroner timen når man selv tjener en halv million i året på å forkynne noe overnaturlig. Men skeptikerne i Human-Etisk Forbund tar saken med klar og rasjonell argumentasjon. Kanskje noen ganger uten særlig mye forståelse for årsaken til at folk søker det uforklarlige, men oppgjøret er likevel nødvendig.

Vi kunne også snakket om kampen for likebehandling av livssyn. Etter manges mening har Den norske kirke på ingen måte tatt inn over seg hvordan det er å være minoritet. Der frikirkene mer eller mindre høflig har innfunnet seg i skyggen av den store statskirken, har humanetikerne frimodig tatt opp kampen. Igjen og igjen har de advart majoritetskirken mot å ta sin plass i samfunnet som en selvfølge, helt til frikirkene i kjølvannet av livssynsutvalgets rapport tok bladet fra munnen og sa: Det stemmer. Forbundet snakker for oss også.

Man kan være enig eller uenig med forbundet i denne kampen, men den har vært prinsipiell og konsekvent. Den norske kirke gjør klokt i å lytte. Hvis ikke kan det oppfattes som arroganse. Det vil ikke lønne seg i en tid med fallende dåpstall.

Mens kristne feirer at Gud ble menneske, og humanetikerne mumser ribbe og medisterkaker fordi de mener vi har gjort dette siden Tor og Odin, er det på sin plass å takke humanetikerne for kampen for mennesket. På vegne av kirken. Siden den ikke sier det selv:

Dere ønskes en fortsatt fredfull julehøytid. Men bare til over nyttår. Da trenger vi dere igjen.

Gå til innlegget

De sterkes tankesmie

Publisert over 2 år siden - 2019 visninger

Er Skaperkraft i ferd med å bygge opp en ny generasjon vellykkede, ­egoistiske kristne?

Jeg kan ikke huske én debatt de har skapt, sa NRK-redaktør Kyrre Nakkim sommeren 2012. Han snakket om tankesmien Skaperkraft, som da hadde eksistert i vel et år.

Etter to og et halvt nye år, har de tredoblet sin synlighet i vanlige dagsaviser. Problemet er bare at tre ganger så mye som nesten ingen ting, er fortsatt nesten ingen ting. I 2014 var Skaperkrafts navn nevnt i to-tre artikler i vanlige aviser av betydning. Det blir lite samfunnsdebatt av det.

Stolthet blant kristne

Men det er i vanlige aviser. I de kristne avisene har Skaperkraft langt større gjennomslag. Særlig avisen Dagen har dekket utspillene fra tankesmien. Den konservative avisen har omtrent halvparten av artiklene om Skaperkraft. 20 prosent står i Vårt Land.

Den kraften Skaperkraft mangler i samfunnet, tar de med andre ord igjen i den interne kristne debatten.

Det er ikke det de ønsker mest, men det er heller ikke i strid med målsettingen. Tankesmien vil nemlig engasjere konservative kristne, ha dem ut av kirkene og bedehusene med sine verdier og livssyn. Ikke med refs og fordømmelse, men med konstruktivt samfunnsengasjement.

Det finnes tegn på at de har hatt betydning for identiteten i noen kristne miljøer. «Skaperkraft har skapt en ny stolthet blant yngre kristne», sa en toneangivende kristenleder til meg. Han snakket om bredden i engasjementet, om at kristne kan snakke om sosialetikk uten at det nødvendigvis handler om homofili, abort og Israel. Han mente dette var i tråd med utviklingen i konservative, bibelorienterte kirker over hele verden.

Unge herr Skaperkraft

Så hvordan ser en slik «Skaperkraft-kristen» ut? Hvilket samfunnsyn har han? Hva engasjerer ham? Hvis vi samler tankesmiens engasjement gjennom fire år i én person, ser vi denne utviklingen:

Den første tiden famler han litt rundt, kanskje på leit etter identiteten sin. Litt sexrefs her, litt støtte til tradisjonell familiestruktur der. Han snakker om disiplin i skolen og gjør også noen forsiktige forsøk på å snakke om toleranse.

Men i 2013 skjer det noe. I kjølvannet av Stålsettutvalgets rapport forteller han at «Gud er tilbake». Det gir ham en del oppmerksomhet. Dette blir året da han etablerer seg i samfunnsdebatten.

Det er nå vi ser hva han virkelig er opptatt av. Inntrykket av en lyseblå liberalist med kristent livssyn fester seg. Han snakker om familieverdier, KRLE-undervisning, ytringsfrihet og eiendomsrett. Han legger vekt på private holdninger i integreringsdebatten. Han brenner kraftig for gründere og entrepenører og sier det er for mange kristne sykepleiere og lærere.

Han er også blitt opptatt av trafficking og slaveri. Løsningen på problemet er at folk må styrke sin private moral og gi penger til frivillig hjelpearbeid. Og politikerne må senke skatter og avgifter, slik at markedet for svarte tjenester forsvinner.

De svakeste

Det mest påfallende er alle de temaene han ikke lar seg engasjere av: Romfolk og tiggerforbud. Diskriminering av kvinner. Asylbarna. Nødhjelp og bistand.

Hvor er Skaperkraft-mannen når det gjelder samfunnets svakeste? Hva med abortsaken, som for mange konservative kristne handler om å beskytte det forsvars­løse livet. Vår manns ­engasjement handler mest om den kristne ­legens rett til reservasjon. Rusomsorg? Unge herr Skaperkraft står beskjedent i bakgrunnen, hvis vi ikke regner med et lite forsvar for hasj-legalisering.

Norske kristne har tradisjonelt vært sterkt engasjert for de svake i samfunnet. Diakoni er et honnørord blant mange lavkirkelige­ og konservative. De står bak ­organisasjoner som Evangeliesenteret og Frelsesarmeen, og de støtter et stort bistandsarbeid gjennom misjonen. Mange vil at politikk og samfunnsordninger skal preges av de samme verdiene. Det er blant annet derfor derfor­ de stemmer KrF.

De som heller til venstre politisk bruker andre ord, som solidaritet og rettferdighet, men engasjementet er det samme.

Egoisme?

Noen av disse spør seg om hvorfor vår Skaperkraft-mann er opptatt av kristne samfunns­verdier. Handler det hele om å rydde plass for seg selv i samfunnet? Er han i det hele tatt veldig opptatt av seg selv? Og tilsvarende lite engasjert for dem som virkelig trenger ham og de kristne verdiene?

Er Skaperkraft i ferd med å bygge­ opp en generasjon vellykkede, egoistiske kristne?

Det kan godt hende tankesmien skaper stolthet over at kristne endelig deltar i samfunnsdebatten uten moralisme. Men skal de skape samfunnsengasjerte kristne, må de ta en skikkelig diskusjon om hva dette engasjementet skal handle om. Liberalisten blir beskyldt for å ikke bry seg nok om dem som faller utenfor. Kan Skaperkraft ­beskyldes for det samme?

I så fall vil tankesmien få problemer med å engasjere veldig mange kristne. Egoisme har sjelden skapt folkebevegelser.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Sverre Olsen kommenterte på
Er religiøs overbevisning helsefarlig?
11 minutter siden / 218 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Noen ganger er hijab greit
11 minutter siden / 259 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
12 minutter siden / 243 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
20 minutter siden / 243 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Noen ganger er hijab greit
40 minutter siden / 259 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
42 minutter siden / 243 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Er religiøs overbevisning helsefarlig?
rundt 1 time siden / 218 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Er religiøs overbevisning helsefarlig?
rundt 1 time siden / 218 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 1 time siden / 243 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 2 timer siden / 243 visninger
Sverre Olsen kommenterte på
Er religiøs overbevisning helsefarlig?
rundt 3 timer siden / 218 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 3 timer siden / 958 visninger
Les flere