Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Sionismens jødiske forankring

Publisert over 2 år siden - 1313 visninger

Skal jødehatet bekjempes, kommer vi ikke utenom Israel og sionismen.

«Hatet lyser ut av øynene hans når han snakker om Israel!» 

Den sterke påstanden om Kåre Willoch kom fra forfatter Mona Levin etter en debatt i TV2 nylig. De hadde diskutert antisemittisme i Norge, og Levin beskyldte den tidligere statsministeren for å være jødehater. «Du finner ikke én jøde i Norge som ikke mener det samme», uttalte hun.

Det er ikke tvil om at Kåre Willoch har en viss intensitet når han er engasjert. Og det er han når han uttaler seg om konflikten mellom israelerne og palestinerne. 

Det finnes gode grunner til det. Når Willoch beskriver opprettelsen av staten Israel, siterer han ofte forskningen til Benny Morris. Den israelske historikeren rystet sine landsmenn da han for noen år siden gikk grundig gjennom nyåpnede israelske arkiver. Han dokumenterer minst et dusin voldtekter og drap av palestinske jenter under krigen i 1948. Han beskriver et 20-talls mindre og større massakrer, der mellom 800 og 900 sivile og krigsfanger ble drept. Og han beskriver hvordan 700.000 palestinere dels ble jaget, dels ble skremt, bort fra sine hjem.

Selv om den nye israelske staten offisielt tok avstand fra ugjerningene, ble bare et fåtall rettsforfulgt og straffet. Man mente at det tross alt var gunstig at det gikk som det gikk. 

Forståelig

Det er lett å forstå at både palestinere og andre muslimer i dag blir rasende når de blir minnet om Al Naqba – det arabiske ordet for «tragedien», som dette var. De opplever det som en moralsk nødvendighet å ta avstand fra staten Israel og dermed fra sionismen. 

Veien fra antisionisme til antisemittisme har imidlertid vist seg å være kort, påpeker Håkon Harket i boka Jødehat. En viktig årsak kan ligge i det faktum at sionismen har en dyp forankring i den jødiske identiteten

Siden den første fordrivningen av jøder fra Israel i 586 før Kristus har jødene drømt om å komme hjem til Sion – et annet navn på Jerusalem. Da store deler av folket ble massakrert av romerne i år 70, og de fleste gjenlevende drevet på flukt fra sitt eget land 65 år senere, ble denne drømmen en uløselig del av å være jøde. Alt i middelalderen sa de «neste år i Jerusalem» til hverandre. 

Forfølgelser og pogromer i Europa gjorde lengselen sterkere. Jødene var ikke trygge noe sted. Holocaust beviste det sionistene hadde hevdet siden slutten av 1800-tallet: Jødene trengte et nasjonalhjem i Israel. Det er dette som er sionismens grunnidé.

Historien rundt opprettelsen av staten Israel har også en annen side. Den arabiske terroren mot jøder startet straks jødene begynte å dyrke opp landeområder de hadde kjøpt på begynnelsen av 1900-tallet. Den lange listen over drap på jøder er like uhyggelig som eksemplene på jødisk terror. Bånd mellom palestinernes daværende øverste leder og nazistene, preget folkenes syn på hverandre. Det var en forgiftet atmosfære i området. 

Krigen som startet i 1947 kunne vært unngått. Det forelå en delingsplan som jødene godtok. Araberne valgte krig. Den kostet mer enn 6.000 jøder livet, flere tusen av dem sivile. For dem som identifiserer seg med Israel er det like lett å se denne siden, som for antisionister å se den motsatte. 

Identifikasjon

Et av nøkkelordene er identifikasjon. Manglende identifikasjon er årsaken til at både muslimer og mange andre er rystet av Al Naqba, men glemmer å se det i sammenheng med jødenes fortelling. 

Skal den nye antisemittismen bekjempes må ny identifikasjon skapes på begge sider. Da kommer vi ikke utenom Israel. Det holder ikke å si at «vi må skille mellom jøder og Israel». Det er et skille mellom verdens jøder og Israels politikk, men millioner av jøder over hele verden er varme tilhengere av den sionistiske ideen om et nasjonalhjem for jøder i Israel. Fordi de er jøder. 

Derfor må det også settes et kritisk lys på antisionismens bilde av det å være sionist. Å være sionist er ikke ensbetydende med støtte til terroren mot palestinerne i 1948, eller uforsonligheten mot palestinerne i dag. Også venstresiden i Israel – som er mer opptatt av å finne løsninger – er sionister.

Like viktig er det å lære nye generasjoner av alle nordmenn lære å identifisere seg med begge parters historie. Kunnskap kan skape forståelse for sionismens legitimitet, og vise at sionisme og overgrep ikke er to sider av samme sak. 

Kåre Willoch oppleves av noen norske jøder som antisemitt. Kanskje har han ikke trakket over streken prinsipielt, men årsaken til beskyldningene ligger dypere. Han gir inntrykk av å ha valgt bort helheten. At han identifiserer seg med noen menneskers historie, men ikke med andre. 

Derfor bidrar han lite i kampen mot den nye antisemittismen. Det er jo litt trist. 

Gå til innlegget

Egoismen i kjøleskapet

Publisert over 2 år siden - 937 visninger

Hva er vitsen med økologisk mat hvis den ikke er sunnere?

Folk kjøper ikke økologisk mat. Vi er lysår unna Stortingets mål om at 15 prosent av maten skal være økologisk innen 2020, fortalte Aftenposten i går. Faktisk er folk blitt mer skeptiske til økologisk. Hvorfor, vet ingen, men organisasjonen Oikos – Økologisk Norge tror det skyldes alle presse­oppslagene om at økologisk mat «ikke er sunnere» enn annen mat.

Holdningene skinner gjennom når Aftenposten stiller spørsmålet: «Så til kjernen: Er økologisk beviselig sunnere?» Svaret er nei. Det er ikke bevist at du får en helsemessig gevinst av å spise denne maten. Selv synes jeg spørsmålet er mye mer interessant enn svaret. Når ble kjernen at økologisk mat skal være spesielt sunn?

Det er helt greit at helsekostbevegelsen styrer unna mat med kunstige tilsetningsstoffer. Det er litt mindre greit at stadig flere har fått det for seg at det er sunt å kutte ut helt naturlige stoffer som gluten og laktose. Begge deler viser at det er ikke grenser for hvor langt vi kan strekke oss hvis det bare er godt for oss. Hvis bare jeg og mine barn kan få det enda litt bedre. Helst umiddelbart.

Oikos, som promoterer økologisk mat i Norge, lister opp 10 gode grunner for å velge økologisk. De påstår ikke at øko-maten er sunnere, men se på prioriteringen deres av argumenter: Nummer 1: Du slipper sprøytemidler. Nummer 2: Du får mat med mer smak. Nummer 3: Du får mat uten sminke.

Først du, så du, så du. Etterpå kommer de ­andre grunnene: dyrene, naturen og mennesker i utviklingsland.

Økologisk mat handler ikke om meg eller deg. Det handler om noe mye større og viktigere: Om jorden, luften, mennesker og dyr over hele kloden. Det handler om nye generasjoner. Det handler om ditt og mitt ansvar for ikke å spre søppel rundt oss ved å støtte en industri som gjør rovdrift på vårt eget miljø. Helt konkret handler det om at produksjonen av mat og andre produkter omstilles til noe som jorden tåler på sikt.

Det handler om å se litt lenger fram.

Artikkelen sto på trykk i spalten Klartekst i Vårt Land, 21. januar 2015.

Gå til innlegget

Når Gud støtter vold mot barn

Publisert over 2 år siden - 897 visninger

Kristne ledere forsiktige og tause når temaet er religiøs vold.

Vi har en betydelig utfordring med enkelte religiøse miljøer, fortalte lederen for den regionale barnevernstjenesten et sted på Østlandet. 

For noen måneder siden besøkte jeg dem på en fagdag om lukkede trossamfunn. Både barneverns- og familievernssektoren i regionen var samlet for å få mer kunnskap om de minst kjente delene av norsk religiøst liv. De hadde blant annet tilkalt ekspertise fra Modum bad, Norges fremste kompetansemiljø på lukkede menigheter. 

Barnevernslederen fortalte om omsorgssvikt, vold og seksuelt misbruk i familier som var tilknyttet slike miljøer. Poenget var selvsagt ikke at alle familiene i disse miljøer var dysfunksjonelle, men at det var en svært krevende oppgave å hjelpe dem som var det.

Helnorsk problem

«Vold mot barn» får tusenvis av treff på nettet når det kombineres med ordet «innvandrere». I store deler av landet er imidlertid problemet helnorske miljøer: små og store menigheter som til sammen rommer flere titalls tusen medlemmer i Norge. Og for ordens skyld: Vi snakker ikke om «indremisjonen», Pinsebevegelsen eller andre miljøer som representerer «konservative kristne» i Norge. De miljøene er langt på vei integrerte, for ikke å si assimilerte, i det norske samfunnet. 

Vi snakker om de såkalte «sektene», miljøer med kristne røtter, spredt utover landet. Miljøer som offentligheten sjelden hører om, og som selv Vårt Land sjelden skriver om. 

Selv om de fleste familiene i slike miljøer er velfungerende, har en del av barna forferdelige oppvekstvilkår. Barnevernet bruker mye tid på slike miljøer, fortalte barnevernslederen meg. 

Halvhjertet engasjement

På fagdagen diskuterte de muligheten for å bruke velfungerende familier i menighetene som ressurser og fosterhjem. Men de erkjente at problemet lå dypere. 

Hovedproblemet var menighetens – og ledernes – holdninger. Ingen av dem aksepterer seksuelle overgrep, men temaet er så tabu at situasjonen blir svært vanskelig å ta tak i. Ingen av dem ønsker omsorgssvikt i familiene, men verden utenfor er så «syndig» at de stritter imot når utenforstående prøver å hjelpe. Og selv om de best fungerende foreldrene styrer unna fysisk vold mot barna, sier enkelte tekster i Bibelen noe annet. Dermed tar lederne i beste fall bare halvhjertet avstand fra det. I verste fall anbefaler man det, som lederen i Kilden Menighet på Jæren gjorde i Vårt Land på lørdag.

Argumentene mot vold i oppdragelsen er åpenbare. Jeg har for eksempel aldri møtt en kristen som ikke har tatt sterkt avstand fra vold mot voksne. Når jeg har spurt hvorfor sårbare barn skal ha svakere rettsvern, eller hvorfor volden er mindre skadelig eller krenkende for dem, har de hatt syltynne svar.

I mange tilfeller er deres egne barn gode eksempler på at ris, ørefiker og knips mot kroppen ikke fungerer. Hvis man vil lære barn verdier som medfølelse og ansvar, er frykt og smerte dårlige virkemidler. Forskning viser dessuten at barn som utsettes for vold og overgrep oftere blir overgripere som voksne.

Ledernes ansvar

Men du kommer ikke langt med slike argumenter når Bibelen anbefaler juling med en kjepp, og når kristne tolker slike anbefalinger som påbud fra Gud. Heller ikke når ledere bagatelliserer problemene og mener norsk lov er for «streng». 

Derfor har alle kristne ledere, også dem utenfor sektene, et ansvar. De har et ansvar for å være tydelige på at vold på ingen måte hører hjemme i en kristen oppdragelse. De konservative har et ansvar for å vise at det er mulig for «bibeltro kristne» å avvise skadelige råd fra en kultur som er fjern fra vår. 

Det har ikke manglet på felles uttalelser fra disse miljøene om andre teologiske spørsmål. Når temaet er religiøs vold, blir de forsiktige og tause. De er kanskje ikke helt sikre på om Gud er imot vold mot barn.

Barnevernet som jeg besøkte, hadde ikke tid til å vente på tydelige signaler fra konservative kristne. De oppsøkte selv kunnskap om lukkede trossamfunn. Den ville de bruke til å skape tillit hos familiene de prøver å hjelpe. Det fortjener respekt.

Gå til innlegget

Derfor bombet ingen Krenk

Publisert over 2 år siden - 516 visninger

Det som fungerte krenket ikke, det som krenket fungerte ikke.

Ingen var mer sårbare enn krenkerne selv, da landets fremste komikere kom til Chateau Neuf for å krenke religiøse følelser mandag kveld.

Ikke på grunn av faren for terror. Selv om arrangørene fant det nødvendig med både kroppsvisitering og veskesjekk av de over tusen publikummerne på forhånd, og selv om enkelte islamister lett kunne skjult seg blant hipsterne i salen, så var det ingen reell fare. Om noen hadde sittet klare med hånden på avtrekkeren, ombestemte de seg under showet. Det er i så fall forståelig. 

For humor kan være forferdelig vanskelig å få til. Religiøs humor enda vanskeligere. Særlig dersom verken publikum eller komikere helt vet hva religion går ut på. 

De mest sårbare på Krenk 2015 var komikerne Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne, rett og slett fordi de var modigst. Verbalt tømte de alle kroppens etterlatenskaper over muslimers og jøders hellige bøker. Men mot er bare starten i humoren. Mistanken om at bæsjen og mensblodet kompenserte for lite kunnskap om både religion og nyhetsbildet meldte seg. 

Selv den tøffeste islamist må ha syntes synd på dem. Bra hvis de ville leve i fred for trusler. Ikke så bra for showet.

Følsomhet

Krenk 2015 var ikke bare et solidaritetsshow etter terroren i magasinet Charlie Hebdo. Det var også en markering av at norske komikere ikke vil la den religiøse makten definere grensene for humor. En god tanke som likevel har noen viktige begrensninger: Humorens egne spilleregler.

Du skal nemlig ha god følsomhet for å sparke. Oslolosen, alias Harald Eia, snakket om «hvor stive i kroppen man var før i tida». Derfor sparket man helst nedover. Ifølge humorhistorikere stemmer det. Folk flest var fattige, ubetydelige, og det var uendelig langt opp.

Spørsmålet om hva som fungerer og hvem som ler, er et ganske komplisert spørsmål om på hvilket nivå man befinner seg på en usynlig sårbarhetsstige. Skal det klaffe må både publikum, komikeren og humorobjektet være på rett trinn i forhold til hverandre. 

Hvor mange som ler i en sal, kan være et godt signal om hvordan man ser på og plasserer humorobjektet. Flinke humorister er forsiktige med grupper som de fleste mener befinner seg nederst. Romfolket, for eksempel. Mange av dem har en tragisk livssituasjon og kan ikke ta igjen. Psykisk utviklingshemmede er en annen gruppe.

Empati

John Brungott er en av flere komikere som av og til prøver ut grensene. På Chateau Neuf imiterte han en religionshistoriker som ikke lot seg stanse av at han hadde Tourettes syndrom. Da han omtalte Abraham og Jesus rant han til sin store fortvilelse fullstendig over av tiks og obskøniteter.

Noen av oss holdt nok pusten i sympati med karakteren. Mange står nær mennesker som har vanskelige livssituasjoner på grunn av psykisk og fysisk sykdom. Vi vet litt om kostnadene, om smerten, desperasjonen og kampen mot skammen. Vi har dyp respekt for dem som har greid seg og tilsvarende empati med dem som ikke greide det. 

Den samme empatien er årsaken til at det er så vanskelig å få humor om jødeutryddelsen under 2. verdenskrig til å fungere. Lederen for Det mosaiske trossamfunn, Ervin Kohn, spøkte ikke da han før showet fortalte meg at tragedien holocaust var en absolutt krenkegrense for hans del.

Men da den svensk-jødiske Aron Flam spøkte med både antisemittisme, gass og «legen uten grenser» doktor Mengele, fungerte det plutselig. Da ble posisjonene på krenkelsesstigen byttet om, og det ble mer naturlig å le. 

Og da Tourettes-karakteren til Brungott, drevet av frykt, greide å overmanne tiksene og ukvemsordene da han kom til Muhammed, fikk sketsjen en helt ny mening. Da ble temaet muslimers lave krenkelsesterskel, noe en rekke av komikerne var innom. 

Selvmotsigelse

Mange av innslagene som fungerte best, tok utgangspunkt i trosforestillinger. Det var kostelig da Lars Berrum laget en «beskyttelsesmur» av pølser foran seg på scenen. Are Kalvø tok stereotypien av en fløyeskledd, snurt og kjedelig humanetiker på kornet. Dag Sørås hadde nok religionskunnskap til å påvise både paradokser og absurditeter i troens verden. Og Bård Tufte Johansen viste at erfaringen som pastorsønn ga ham et betydelig religionssatirisk fortrinn. 

Men framfor alt viste Krenk 2015 at diskusjonen om rett til å krenke gjennom humor på mange måter er en teoretisk diskusjon. I virkeligheten er kombinasjonen god humor og krenkelse en selvmotsigelse. Den sterke krenkes ikke reelt av humor og satire. Makten hans utfordres, men det er noe helt annet. 

Når den sårbare virkelig krenkes, er det bare dem uten empati som ler. Dem som enten er mangelfullt emosjonelt uttviklet, eller ubevisst plasserer seg selv så lavt at alt blir et oppoverspark. Det er fortsatt humor. Men det er dårlig humor.

Det var ikke veldig mye krenk på Krenk. Men ganske mye latter. Det er ofte sånn humoren fungerer.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Sverre Olsen kommenterte på
Er religiøs overbevisning helsefarlig?
14 minutter siden / 220 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Noen ganger er hijab greit
14 minutter siden / 271 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
16 minutter siden / 245 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
23 minutter siden / 245 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Noen ganger er hijab greit
43 minutter siden / 271 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 1 time siden / 245 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Er religiøs overbevisning helsefarlig?
rundt 1 time siden / 220 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Er religiøs overbevisning helsefarlig?
rundt 1 time siden / 220 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 1 time siden / 245 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 2 timer siden / 245 visninger
Sverre Olsen kommenterte på
Er religiøs overbevisning helsefarlig?
rundt 3 timer siden / 220 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 3 timer siden / 959 visninger
Les flere