Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

«Spennende» drapsvåpen i toget

Publisert over 2 år siden - 487 visninger

Våger jeg å sende ungene i et barnetog som er så farlig at politiet må være bevæpnet?

Representanter fra politiet var ikke akkurat samstemte i sine vurderinger om våpen var nødvendig i barnetoget 17. mai. Ifølge NTB hadde politiet instruks fra Politidirektoratet om å droppe våpen i paradeuniform. En rekke lensmenn over hele landet var klare på at våpen og 17. mai ikke hørte sammen. De ville nekte å gå i tog dersom de ble pålagt å være bevæpnet. 

Nja, tja og ja

Fra store deler av landet var signalene mer uklare. Lokallagsleder Per Kristian Heitman i Politiets Fellesforbund i Trøndelag signaliserte et slags nja: Han syntes det var «helt greit at politi i festuniform dropper våpen så lenge annet politi i nærområdene har våpen», ifølge Trønderavisa.

Politistasjonssjef Bjørn Lier ved Hamar politistasjon presterte å la det være opp til 17. mai-komiteen å vurdere om de skulle ha bevæpnet politi i toget. Om de valgte å ha et våpenfritt barnetog, ville politiet holde seg unna.

Fra andre politidistrikt kom klare og rungende «ja». I Oslo troppet politiet opp med skyteklare våpen sammen med jublende barn. Og i Drammen bar ikke politiet bare våpen, de hadde også «undercover politifolk» med skjulte våpen i toget, melder Drammens Tidende.

Effektivt nok?

På grunn av faren for terror, har politiet generell tillatelse til å bære våpen fram til 7. juni. Feiringen den 17. mai ga inntrykk av betydelig forvirring i politiet om hva dette innebærer. Og kanskje en enda større forvirring om hvorfor politiet skal være med i et 17. mai-tog. 

Dersom de går i tog fordi terrorfaren er så stor, og dette er den mest effektive måten å beskytte toget på, burde de gjøre jobben skikkelig og ikke gå bak en fane i paradeuniform. I så fall ville jeg lure på om jeg ville våget å sende min åtte år gamle stesønn til noe så farlig som et barnetog. 

Dersom de derimot går i tog for å vise politiets nærhet til befolkningen i et demokratisk sivilsamfunn, for å gjøre det politiet har vært gode på i hele etterkrigstiden: bygge ned tersklene til innbyggerne, da bør de gjøre det på en egnet måte. 

Det er ikke en egnet måte å vise fram skarpe våpen i et tog hvis hensikt er å la barns uttrykke sin glede over å bo i et fredelig og godt land. En bedre vurdering ville i så fall være å droppe hele barnetoget. 

«Spennende»

Han visste muligens ikke helt hva han gjorde, ordføreren i Kristiansand, da uttalte seg til VG om barns ulike reaksjoner på pistolene: «... noen synes kanskje det er skremmende med våpen, mens andre synes det er spennende». 

Det kan godt hende både barn og enkelte voksne synes våpen er spennende. I virkeligheten er det et uhyggelig redskap som ikke skal brukes før alle andre muligheter er forsøkt. Det er en av årsakene til at vi ikke ønsker et samfunn der et bevæpnet politi er en normalsituasjon.

Selv er jeg redd for hva stadig bevæpning gjør med bildet av politiet som arbeidsplass. Jeg håper faktisk at ungdom som synes våpen er spennende, holder seg langt unna politiet. Det er mulig jeg er naiv, men jeg trodde politiet selv delte det ønsket.

Gå til innlegget

Mindre skremmende kristendom

Publisert over 2 år siden - 1393 visninger

Tungetalen taper terreng. Det er det gode grunner til.

Lovsangerne synger til myke toner. I salen står folk og svaier med øynene lukket. Mange har armene strakt ut, som om de tar imot noe usynlig. Noen sier «Jesus», igjen og igjen. Andre snakker på et uforståelig språk, mens tårene strømmer nedover ansiktene.

Så lenge vi vet om har folk søkt ekstasen, eller kicket, både i og utenfor religionen. I dag skjer det på konserter, i sex, rusmidler eller ekstremsport. Stemningen på tribunen under en god fotballkamp kan minne om det. Noen supporterledere er gode på suggesjon. 

Spør du folk flest hvorfor ekstasen er så attraktiv, vil du få mange svar. De fleste vil tenke at ekstasen er et biprodukt, de vil bare ha et avbrekk fra hverdagen, en god opplevelse. Kristne søker genuine erfaringer med Gud. Spør du nevrologene, vil de forklare at det handler om frigjøring av endorfiner og dopamin, kroppens egne rusmidler. Vi blir oppkvikket og ser lysere på livet etterpå.

Guds Ånd

Predikanten på podiet legger hånden på hodet til kvinnen og roper uforståelige ord. Hun faller bakover, og blir tatt imot av to menn som legger henne forsiktig ned på gulvet. Der ligger hun og rister, lenge.

For kanskje flere hundre tusen kristne i Norge er dette kjente fenomener. Minst 50.000 nordmenn tilhører såkalte karismatiske menigheter, der tungetale er helt vanlig. På verdensbasis er de 600 millioner. Langt flere kristne er kjent med tungetale og ekstase fra tverrkirkelige samlinger, eller praktiserer det privat.

Det er ikke uten grunn at omvendte alkoholikere forteller at «å bli fylt av Ånden» er en god erstatning for rus. Dermed sier de ikke bare noe om følelsen, men om hvordan mange kristne tolker dette fenomenet. For dem er det Guds egen ånd som kommer nær.

Ikke nødvendigvis ekstatisk

Det lange møtet er snart over. Da begynner kvinnen nede ved døren å si rare ord med høy stemme. Tre lange taler holder hun, og alt skal tolkes. Det hele tar 20 minutter. De voksne ser på klokken. Ungene begynner å bli grinete.

I gårsdagens avis fortalte vi om forfatteren Håvard Rem som taler i tunger på sønnens plate. Rem er oppvokst i pinsebevegelsen, i likhet med forfatteren Levi Henriksen. Begge to omtaler sin bakgrunn på en liketil og ufarliggjørende måte. De mener de ikke har tatt skade av oppveksten.

Det skyldes kanskje at mange tradisjonelle norske pinsemenigheter praktiserer tungetalen på en ganske nøktern måte. Historisk er de påvirket av statskirkens teologi og mer jordnære enn sine mer ekstreme søsterkirker i utlandet. Dessuten taper tungetalen terreng. Man har skjønt hvor underlig og skremmende den kan virke på kirkefremmede. I mange pinsemenigheter er det derfor ikke lenger god tone å tale i tunger i alminnelige gudstjenester. I forrige uke fortalte Vårt Land at yngre pinsevenner trekker i retning av tradisjonell liturgi.

Skremmende

Det er en god utvikling, for hvis ekstasen er normalsituasjon i en kirke, kan det være skadelig å være til stede. Koblingen mellom tungetale, suggesjon og Den hellige ånd har gjort mennesker svært sårbare. Noen fikk psykiske problemer fordi ukloke mennesker tråkket langt inn i intimsonen deres og fikk dem til å være med på ting de ikke var klare for. Andre havnet på B-laget fordi de sto imot. 

På samme måte som tungetale og ekstase kan virke outrert og litt nifst for utenforstående, kan det være skremmende for en pinsekristen å få fenomenet belyst i et naturvitenskapelig og psykologisk perspektiv. Mange mener fortsatt at tungetale er tegnet på at man er «døpt i Den hellige ånd», noe som regnes som en nødvendighet for en kristen. Da kan det være vanskelig å ta inn over seg at vi snakker om fenomener som også har sin vitenskapelige forklaring, med paralleller både i ulike religioner og i sekulære sammenhenger. 

I den nye fagboken Pentekostale perspektiver, skrevet av ulike akademikere med tilknytning til pinsekristendom, er dette i liten grad berørt. Kunnskapssamfunnet vil imidlertid i økende grad utfordre med sine spørsmål. Det betyr selvsagt ikke at pinsekristne skal avskrive den åndelige dimensjonen, men at det kan være viktig å snakke om hva som er psykologi, hva som er endorfiner og hva som er Den hellige ånd i det man opplever. Det kan ruste nye generasjoner pinsevenner til å møte både verden utenfor og predikanter som har vilje og evne til manipulasjon og åndelige overgrep.


Gå til innlegget

Den brysomme åpenheten

Publisert over 2 år siden - 482 visninger

Mer demokrati i Den norske kirke betyr ikke hemmeligholdelse og valg på kandidater med lik profil.

I Den norske kirke blir biskoper utnevnt etter en prosess med presentasjoner og avstemninger. Det er naturlig i en demokratisk styrt kirke, ikke minst fordi biskopene er kirkens fremste ansikter utad. Det er biskopen som svarer for hva kirken står for, hva den forkynner og hvordan den tjener mennesker. 

På den bakgrunn er det en selvfølge at kandidatene ved et bispevalg ikke skal beskyttes for belastningen ved å fortelle hvem de er og hva de står for.

Lavt bevissthetsnivå

Da bispedømmerådet i Sør-Hålogaland tirsdag offentliggjorde listen over mulige biskoper, var det uten listen med vita og presentasjon av kandidatenes profil. «Vi har sagt til kandidatene at det de har skrevet skal bli mellom bispedømmerådet og dem selv», var den oppsiktsvekkende meldingen fra stiftsdirektør Jan-Kjell Jonassen. Dette til tross for at Kirkerådet ga beskjed om at man «ved nominasjonen trengte sentrale opplysninger om kandidatene».

Det er mulig at bispedømmerådet ønsket å beskytte bispekandidatene mot debatt og brysomme spørsmål da de lovet kandidatene hemmeligholdelse. Først og fremst var det likevel en kortsynt tabbe. Mer demokrati i Den norske kirke var en av de viktigste forutsetningene for endringene av forholdet mellom kirke og stat. Her synes noen å ha hatt et oppsiktsvekkende lavt nivå av bevissthet om hva mer demokrati innebærer.

Teologisk bredde

Det kan også stilles spørsmål ved om hvor demokratisk det er av bispedømmerådet ikke å sørge for at kandidatlisten gir tilstrekkelige valgmuligheter med hensyn til den nye biskopens teologiske profil. Selv om Den norske kirke selv har slått ettertrykkelig fast at spørsmålet om likekjønnede ekteskap ikke er kirkesplittende, har dette likevel vært kirkens store stridsspørsmål i vårt årtusen. De fem navnene bispedømmerådet presenterte står alle på den liberale siden i dette spørsmålet. Det kan bli tungt å svelge for dem som står på motsatt side og mener temaet handler om troverdigheten til Den hellige skrift.

Sør-Hålogaland er ikke et utpreget konservativt bispedømme, og det er rimelig at den som blir utnevnt til biskop, gjenspeiler dette. I så fall kan det ikke bare stilles spørsmål ved hvor demokratisk det er å ha en ensidig kandidatliste, men også hvor strategisk det er. Fram til 27. mai er det mulig å fremme andre kandidater. Det er ikke usannsynlig at én relativt konservativ tilleggskandidat kan få så mange stemmer at Kirkerådet kan utnevne vedkommende, særlig hvis det er en kvinne. Og vips har bispekollegiet et konservativt flertall som kan nøytralisere et eventuelt vedtak på neste kirkemøte om kjønnsnøytral vigselsliturgi.

Det var kanskje ikke hensikten til Sør-Hålogaland bispedømmeråd. 

Gå til innlegget

Ingen beskyttet tittel

Publisert over 2 år siden - 517 visninger

Imamer med norsk utdannelse bør være mulig om få år.

Veien fram til at norske imamer får sin utdannelse ved norske universiteter er kronglete og lang, ifølge ekspertene. I Vårt Land tirsdag denne uken vektlegger Linda Alzaghari i tankesmien Minotenk de store forskjellene i bakgrunn og retninger blant norske muslimer som et hinder. Hun mener også at eldre ledere i moskeene er uvillige til å samle seg om en bestemt utdannelse. 

Sheikh Mahmoud Jalloul i den shiamuslimske menigheten Tauheed Islamic Center understreker på sin side hvor stort dette prosjektet er. Islamsk teologi er et langt og dypt studium som kan ta fra seks til ti år, opplyser han til avisen. Verken han eller Alzaghari tror det er realistisk at en norsk imamutdanning kan opprettes med det første.

Stein på stein

Et viktig spørsmål er hvor høyt man skal legge lista i første omgang. Er det mulig å bygge studiet stein på stein, på samme måte som norske frikirker har utviklet sine pastorutdanninger? På samme måte som pastortittelen er svært variert – slett ikke alle er øverste ledere i menighetene – finnes det flere typer imamer. Mens imamen i shiaislam som oftest har en autoritativ læreposisjon, er en imam i sunnislam gjerne en lokal bønneleder uten en tung teologisk utdannelse. Imam er ikke en beskyttet tittel. En moské kan så å si velge seg en imam for anledningen. 

Det åpner for eksempel for utdanning av ungdomsimamer på bachelornivå med et studium sammensatt av både teologi, samfunnskunnskap, pedagogikk og ledelse – tilsvarende den utdanningen som kvalifiserer til trosopplærer- og ungdomsarbeiderstillinger i Den norske kirke og mange frikirker. Noen sunnimumslimske menigheter vil muligens være åpne for å gjøre disse til bønneledere/imamer i bestemte sammenhenger, andre ikke. Tittelen er heller ikke det viktigste, men at man tar skrittet fra problematisering til handling. Senere kan man vurdere mer omfattende utdanning og en felles godkjenningsordning.

En sak for Isaksen

Spørsmålet er også om initiativet bør tas på et høyere nivå enn vi har sett til nå. I 2008 uttalte daværende utdanningsminister Tora Aarsland at hun var positiv til imamutdanning i statlig regi. Hennes nåværende kollega, Thorbjørn Røe Isaksen, kan ta neste skritt ved å innlede en dialog med Islamsk råd og andre toneangivende muslimske ledere om dette første skrittet på veien.

Det norske samfunnet blir mer og mer religiøst fragmentert. Utdannelse av religiøse ledere er et viktig tiltak for å fremme integrering og motvirke ekstremisme. Derfor må vi begynne å snakke om løsningene og lære av andres erfaringer. 

Gå til innlegget

Tvilernes klarsyn

Publisert over 2 år siden - 1395 visninger

Vi tvilere stiller ingen lister til kirkevalget. Ikke presser vi oss inn i 
prestestillinger heller.

Hvis du trodde skillelinjen i kirken gikk mellom konservative og liberale, var du ikke på Facebook påskemorgen. Det var jeg. Og de konservative kristne vennene mine: «Halleluja! Han er sannelig oppstanden!» Og de liberale: «Krist stod opp i påskemorgenrøde. Ære være Gud i det høye!» Hundre likes før klokken 11.

Selv listet jeg meg ut igjen uten å etterlate meg spor. Hva skulle jeg skrive? At det var en smule overskyet på fjellet i dag? God plass i løypene? Eller skulle jeg prøve meg med stemningsdødaren: «Sliter med den oppstandelsen, altså. Tjaleluja, fra meg»? Og få én sympati-like – fra Levi Fragell?

Leste du om Norsk Monitor-undersøkelsen fra Ipsos MMI i Vårt Land i påskeuken, fikk du med deg hvor et av de store skillene i kirken går: Mellom de 38 prosentene av befolkningen som tror på Gud, og de 24 som ikke vet om de tror. Skeptikerne. De som ligner på disippelen Tomas fra bibelfortellingen. Han greide ikke å identifisere seg med sine meddisiplers jubel over at Jesus skulle ha blitt levende igjen. Det var så lite sannsynlig. Den første uken etter påsken var ikke hans uke.

Tvilsomme typer

Vi tvilere har aldri hatt særlig høy status i kirken. Det finnes ingen tvilsbekjennelse, ingen kirkebønner som starter med «Hvis du finnes, Gud...». Vårt Lands fiktive intervju med tvileren Tomas for en uke siden fikk selvsagt tittelen «En tvilsom type».

Ikke for det, vi vil ikke trenge oss på med tvilen vår. Ikke har vi tenkt å stille med egne lister til kirkevalget. Ikke vil vi presse oss inn i prestestillinger heller. For en tviler føles det riktigst å ligge lavt.

For det er ubehagelig å tvile. Agnostikerne har forsonet seg med kunnskapen de aldri får, men det har ikke vi tvilere. Påskefortellingens Tomas ville stikke hånden i såret til Jesus for å få bekreftet at han ikke var et spøkelse. Litt sprøtt, synes nok enkelte. Hva som helst for å få litt mer klarhet, tenker vi tvilere. Men slike muligheter får du ikke i 2015.

Selv har jeg lett de rareste steder, særlig da jeg var yngre: På alternativmesser og i nyåndelig litteratur, i håp om i det minste å få bekreftet et ikke-materielt verdensbilde. Jeg har grillet misjonærer som hevder å ha utført demonutdrivelser og gått i sømmene på spektakulære fortellinger om mirakler blant kristne i Kina. Og jeg har selvsagt vært på karismatiske helbredelsesmøter. Det mest overnaturlige var naiviteten til dem som deltok. Alt jeg så forsterket en nagende tvil: Hva om hele Det nye testamentet er fortellinger om det man ønsket skulle skje, ikke om det som faktisk skjedde?

De viktige spørsmålene

I mange år skjulte jeg tvilen min. Det var vanskelig å være tviler i et miljø der man alltid snakket om hvor fint det var å ha troen felles. Det var vi og de andre.

Nå bryr jeg meg ikke lenger. Også venner og familiemedlemmer som er ateister får høre om hvor vanskelig det er å tro.

– Så hvorfor tar du ikke bare skrittet, og blir en ikke-troende? spurte en av dem denne påsken.

Svaret er at det finnes spørsmål som selv ikke Richard Dawkins har gode svar på. For eksempel om hvordan noe er blitt til av ingen ting. I møtet med uendeligheten dukker Gud opp. Da kommer håpet om mening også fram, om at vi er noe mer enn oppvirvlet støvfnugg. Om det likevel kan finnes en framtid.

Når jeg forteller kristne om tvilen, blir mange av dem stille.

– Er det ikke egentlig sånn de fleste av oss har det? sa en av dem nylig.

I så fall har kristne et kommunikasjonsproblem. For fra utsiden ser det ut som om de tror veldig sterkt. De er så sikre at de blir sure om noen tillater seg å la være å mene noe sterkt om innfløkte teologiske spørsmål. Spørsmål som står langt bak i køen av problemer tvilerne gjerne skulle løst.

Vi tvilere vet hva som er de viktige spørsmålene. De handler om det overhodet finnes en Gud som bryr seg. Om han har en løsning på det ondes problem. Om det er mulig å tro at han ble et menneske – som var død, men lever likevel.

Ingen vet

Jeg skulle gjerne oppfordret kristne til å være mer ærlig om tvilen. Det ville kanskje senket terskelen til gudstjenester og kristne miljøer for 1,2 millioner norske tvilere. Men det vil ikke virke. Trangen til å definere seg selv som innenfor vil alltid være sterkere enn den ubehagelige ærligheten.

Dessuten ville jeg sikkert selv svart ja på MMIs spørsmål om jeg tror på Gud. Dels på trass, dels fordi jeg mener troen kan defineres som et håp, uansett hvor svakt det kan føles. Slik tenker nok flere enn meg.

Så oppfordringen går til dem som svarte «vet ikke» på spørsmålet om de tror Gud finnes: Ikke la blikkene fra de sikre ta fra deg håpet. Eller ta fra deg kirken, for den saks skyld.

Når det kommer til stykket, er det ingen av dem som vet. De 
håper, mot alle odds, de også.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Abrahamsen kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
12 minutter siden / 1714 visninger
Therese Utgård kommenterte på
Hva uenigheten handler om
28 minutter siden / 634 visninger
Oddvar Hægeland kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
42 minutter siden / 1714 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
44 minutter siden / 1681 visninger
Jan Bording kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 1 time siden / 1360 visninger
Ywe Carlzen kommenterte på
Restaurert Og Regresjonsfri Tro.
rundt 1 time siden / 351 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 2 timer siden / 1360 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 2 timer siden / 4645 visninger
Per Perald kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 2 timer siden / 4645 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 2 timer siden / 2785 visninger
Ben Økland kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 2 timer siden / 1360 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 2 timer siden / 2785 visninger
Les flere