Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Hvem er naive?

Publisert rundt 2 år siden - 1304 visninger

Skulle tro flyktningene hadde erklært hellig krig. Alt de har gjort er å klage på maten.

Norge er rystet. 60 beboere har klaget på forholdene ved Kolstad asylmottak i Østfold. «Har asylsøkerne rett til å klage?», spør Nettavisen sine lesere­ i undersøkelsen under saken. 19.442 har svart, 93 prosent av dem et rungende «Nei».

Forholdene ved dette mottaket kunne vært bedre. Folk er isolerte, de må gå i to timer for å komme til Sarpsborg. Ingen buss, ingen penger, ingen ting å ta seg til, ingen kontakt med verden utenfor, siden det ikke er internett, bare noen få TV-er på deling. Sanitærforholdene er dårlige. Mange er sultne. Og oppi alt dette, tråkker 180 mennesker oppå hverandre, også barne­familier. Der har de måttet sitte i foreløpig fire uker – flere uker lenger enn lovet.

Regjeringspartiet Frp er også rystet. – De bør komme seg ut av landet, er den opprørte meldingen fra innvandringspolitisk talsmann Mazyar Keshvari. Statssekretær Jøran Kallmyr er like sint. – De står fritt til å reise tilbake når de vil, sier han.

Skulle tro de hadde tent fyr på asylmottaket i raseri, utført et selvmordsangrep, eller i det minste utstedt en fatwa mot noen. Det er jo den islamske ekstremismen man har vært så engstelig for. Men så skal det ikke mer til enn litt kritikk av elendige forhold – framsatt i beste demokratisk tradisjon gjennom et fredelig demonstrasjonstog som de gikk helt selv – og man går fullstendig av skaftet og vil ha dem ut av landet.

Realitetsorientering. Klager­ har også kommet fra akutt­mottaket på Brunstad, Smiths venners stevnested. Ikke mange, ­ledelsen forteller at nesten alle er takknemlige og vennlige, men noen få hadde noen kritiske ­bemerkninger. Det handlet om at de fikk det samme til middag hver dag, og at de visst ikke fikk ta med mat til barna, som lå og sov. Det kan ikke være lett for dem, langt hjemmefra, traumatisk fortid og usikker framtid. Det skulle bare mangle at ikke noen var irritable og stressede. Norske pendlere mister jo selv besinnelsen av å måtte vente på buss for tog i mer enn 20 minutter.

Men var det dette vi var så redde for? Skulle det ikke mer til enn litt klaging? I så fall må vi begynne å snakke om den naive høyresiden, som forlanger at alt skal gå glatt. Det er på tide med litt realitetsorientering:

Det kommer til å bli verre enn dette. Mange flyktninger kommer til å bli arbeidsledige og 
nav-ere. Noen kommer til å jobbe­ svart. Barnevernet kommer til å få mange nye saker, fordi vi snakker om folk som er vant til at unger som ikke oppfører seg trenger en lusing. Krisesentre og familievernkontor kommer til å få henvendelser fra kvinner som oppdager at de ikke trenger å finne seg i å bli behandlet dårlig. Lærere kommer til å fortvile over unger som ikke får dusje etter gymmen.

Det kan bli enda verre enn det også. Noen kan være radikale, eller bli det senere. De kan opprette moskeer som fordømmer homofile og undertrykker kvinner. Det vil bli behov for tiltak mot antisemittisme. I verste fall kan terroren komme nærmere.

Er det noen som ikke har forstått det? Som tror at alt skal forløpe friksjonsfritt? Jeg kjenner ingen. Var det noen som ­beskyldte noen for å være naive? Det mest enfoldige jeg har sett er politikere som er rystet over at noen klager på maten.

Den store lakmustesten. ­Ingen politikere på Stortinget mener at Norge skal gi asyl til alle, uansett beskyttelsesbehov. Selv partiet Rødt understreker det motsatte.

Men problemene som er skissert overfor ville ikke forsvunnet om vi kunne sile ut dem som ikke flykter fra krig. Lakmus­testen på ekte flyktninger er ikke at de blir lykkelige av isolasjon og lite mat i Østfolds skoger. De vil ikke bare overleve, de vil ha et godt liv, fortest mulig.

Foreløpig definerer flyktningene et godt liv annerledes enn de fleste nordmenn. Syrere er preget av sin kultur, religion og bakgrunn. Det vil ta år før forventningene tilpasses den norske kulturen. Det første møtet med landet kan være avgjørende for denne prosessen.

Derfor burde vi takket asylsøkere som sier fra hvis forholdene på et mottak ikke holder mål. Særlig når det stemmer. Det skulle bare mangle at vi ikke prøvde så godt vi kunne, innenfor ansvarlige økonomiske­ rammer.

I mellomtiden kan vi se litt på plussiden i regnskapet. Én ting er at det er sunt å ta inn over oss at det er en verden i nød der ute. At det ville gjort oss til et velstandens Nord-Korea om vi ikke gjorde det. En annen ting er de positive bidragene mennesker som har flyttet til oss faktisk gir. Den listen kunne vært like lang.

Det er ikke naivt å trekke dette også med i regnskapet. Det er realistisk.

Først publisert i Vårt Land 11.11.2015

Gå til innlegget

Forakten 
for Breivik

Publisert rundt 2 år siden - 1170 visninger

Nordmenn har fått sju nye dødssynder. De er myntet på Anders Behring Breivik
og andre hensynsløse fanatikere.

Ukens gladsak: Anders Behring Breivik vil sultestreike. Hahahahaha!

Slik kan Twitter­ og ­Facebook oppsummeres etter­ nyheten i forrige uke om at terror­dømte Breivik vil sulte seg til døde på grunn av strengere soningsforhold.

«Patetiske, ynkelige monstre» er det lov å forakte offentlig. ­Avstanden mellom slike som ham og oss er så uendelig stor. Anders Behring Breivik er ikke et menneske. Han er bare ond.

Nye dødssynder

Terroristen­ har kanskje fått direkte ­betydning for hvilke menneskelige egenskaper nordmenn tar mest avstand fra. Fanatisme er blitt en av de nye norske dødssyndene, ifølge en reportasje i 
A-magasinet­ før helgen.

Kort oppsummert har den svenske professoren Stefan Einhorn bedt tusen svensker og ­tusen nordmenn velge de verste personlige egenskapene de kan tenke seg. Inspirert av de sju dødssyndene i katolsk tradi­sjon har han laget en ny liste over «dødssynder». Den norske listen er slik: Undertrykkelse,­ falskhet, hensynsløshet, hat, fremmed­fiendtlighet, fanatisme og hevnlyst.

Det påfallende med listen er imidlertid at vi ikke gjenkjenner og aksepterer disse «syndene» hos oss selv. «Her er listen over hva vi forakter mest,» skriver journalisten allerede i ingressen.

Undertrykkelse skjer i regimer langt borte. Hvem ser på seg selv som falsk eller hensynsløs? Er det sannsynlig at vi har oss selv i tankene når vi krysser av for fremmedfiendtlighet? Professor­ Einhorn tror selv at vi har Breivik i bakhodet når vi nevner ­fanatismen.

«Det gjennomgående per­spektivet på listen er at det dreier seg om ting andre gjør», kommen­terer Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi.

Personlige problemer

Kontrasten til den klassiske listen over «dødssynder» er stor. Her er de dårlige egenskapene hovmod, begjær, fråtseri, grådighet, latskap, vrede og misunnelse.

For noen generasjoner siden var dette synder alle forholdt seg til. Det var nærmest en sjekkliste man skulle teste seg på, be om tilgivelse for, og bekjempe hos seg selv.

Nå vet vi knapt hva det er ­lenger. Hovmodet forsvant fra språket da vi tok oppgjøret med janteloven. Begjær og grådighet er nærmest positive drivkrefter i et liberalistisk og kapitalistisk samfunnssystem. Fråtsing er blitt et annet ord for å nyte livet.

Ondt potensial. Om de sju klassiske dødssyndene kan virke fremmede, var målet med listen å vise grunnleggende brister i alle mennesker. Det som gjorde Breivik til terrorist, finnes dypest sett i oss selv. Fordi vi ikke ser dette, blir avstanden mellom han og oss så stor. Da kan vi tillate oss å umenneskeliggjøre ham. ­Resultatet er åpenlys forakt.

Selv ser vi bort når vi defi­nerer det onde. Det er nettrollene som er fremmedfiendtlige, ikke vi. Det er de religiøse fundamentalistene som er fanatiske, ikke vi. Det onde er parkert så langt borte fra oss, at selv kirken har strøket setningen «... og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte» fra den felles syndsbekjennelsen.

Men vi har det onde potensialet, alle sammen. I et annet samfunn, med lavere levekår og høyere konfliktnivå, kunne du og jeg fort blitt det vi forakter nå. En krig kunne gjort mange av oss til massemordere. Et liv uten kjærlighet kunne skapt det samme flammende hatet i oss som terrorister bærer på.

Nødvendig innsikt

Det er menneskelig å være ond. Det har biskop Desmond Tutu sett mange bevis på, som leder for Sannhets- og forsoningskommisjonen etter apartheidregimets fall i Sør-Afrika. Men da han under sitt siste Norges-besøk snakket om til­givelse av Anders Behring Breivik, ble han møtt med hode­risting.

Tanken om at Breivik er som oss, er fullstendig fremmed. Vi gjenkjenner ham ikke i oss selv.

Gjenkjennelsen trenger ikke ha religiøs begrunnelse. En psykolog kunne brukt andre ­begreper for å si det samme. Men vi trenger denne innsikten. Vi trenger ordene­ som forteller oss hva det betyr å være menneske, både på godt og ondt. Vi trenger ­bekjennelsen av «den onde lyst i mitt hjerte».

Foraktens rot. Det motsatte er nemlig selvgodhet – et annet ord for hovmod. Selvgodheten gir oss ikke bare dyp forakt for Anders Behring Breivik. Den får oss til å forakte hverandre. Den gjør oss intolerante. Den får oss til å fornekte menneskeverdet som en prinsipiell verdi – som noe som gjelder alle.

Og siden selvgodheten ikke 
er forankret i den vi er, men i den vi ønsker å være, får den 
oss ­dypest sett til å forakte oss selv.

Gå til innlegget

Kampen de tapte

Publisert over 2 år siden - 1123 visninger

De som stadig anklager liberale ­biskoper for å være feige, har selv ­feiget ut i kirkevalget.

En knapp uke før kirkevalget er det bare å konstatere: Åpen folkekirke har vunnet. Alle signaler tyder på at svært mange vil slippe deres valgliste i urnen på mandag. Blir de mange nok kan Kirkemøtet si ja til en vigsels-liturgi for likekjønnede allerede neste år.

I så fall tyder lite på at biskopene vil opprettholde sitt nåværende nei til en slik liturgi. Bispemøtet har nemlig sagt enstemmig at spørsmålet ikke er kirkesplittende. Oversatt: De kan leve med både den ene og den andre løsningen.

Som fortjent

Åpen folkekirke får dermed betalt etter innsats. For de har virkelig stått på. Bare siden ­månedsskiftet har de postet oppunder 30 saker på sin Facebook-side, og høstet nærmere 20.000 likes. De har stått på stands over hele landet. De har fått med seg halve Kjendis-Norge. Mine sympatiserende venner har bombardert feeden med slagord og synspunkter.

Deres motpart, Levende folkekirke, har enten mistet troen eller fått med seg for få frivillige. Deres facebookside har til sammenligning vært steindød i hele september. Deres støttespillere er nesten fraværende i sosiale medier. Jeg har sett ett facebookbilde av en «konservativ» som driver valgkamp etter gudstjenesten, men han anbefaler kirkelig velsignelse og er ikke kommet med på listen over pålitelige konservative kandidater.

Og den eneste kjendisen jeg har sett støtte de konservatives nei til likekjønnet vigsel, er bassisten i Ole Ivars.

Noe tyder på at de ga opp for flere måneder siden.

Beklagelser

En av de konservative kandidatene i Borg bispedømme sier det ganske talende i sin presentasjon av seg selv:

«Selv om det å gå imot likekjønnet vigsel byr på store medmenneskelige problemer, særlig hva det angår å føle seg sett og elsket som hele seg, så ser jeg ikke hvordan jeg kan gå inn for dette på det nåværende tidspunkt. Det er leit og tungt, men alternativet ville føltes galt, hvor grusomt det enn er å høre meg selv si det.»

Dårligere kan man ikke anbefale det man tror på. Men kandidaten i Borg er ikke alene. Argumentasjonen mot kirkelig vielse av homofile er full av beklagelser av typen «vi er dessverre bundet av Skriften».

Hvis man mener man står for Guds vilje – og at den er god – burde man ikke anbefale den med stor entusiasme? Burde man ikke arbeide for at flest mulig ble overbevist? Man snakker om ­«bibeltroskap» – men hvilken troskap ligger det i disse beklagelsene? Ikke rart at konservative pensjonister tyr til Jan Hanvold og TV Visjon Norge. Der får man i det minste rene ord for pengene han ber om.

Krise

De konservative i kirken har tapt kirkevalget, uavhengig av resultatet. Debatten har vist en konservativ norsk kristenhet i krise. De skal vinne nye generasjoner for sitt arbeid og sin ideologi, men våger ikke anbefale den. De som stadig anklager liberale biskoper for å være feige, har selv feiget ut.

Årsaken er selvsagt sammensatt. Ingen liker å bli anklaget for å være hjerteløs, ekskluderende og homofob. Dessuten kan man alltids drive med sitt i sine egne organisasjoner, uten å få for mye negativ oppmerksomhet.

Men heller ikke her er man frimodig. Man unngår de kontroversielle spørsmålene og satser på at de positive tingene skal overskygge dem. Dessverre for dem merker ungdommene deres at de ikke er stolte av sin egen ideologi og sitt bibelsyn. Dermed kan ett av to senarioer fort bli virkelighet: De konservative organisasjonene skrumper inn til skygger av det de engang var. Eller de slutter å være konservative.

Verdifulle

Begge deler kan bli negativt for norsk kirkeliv. Én ting er at de konservative har stått for store deler av det frivillige arbeidet i kirken. Minst like viktig er det at Den norske kirke trenger motstemmer, ikke minst dersom ideologien i framtiden skal defineres av folk flest.

I Den norske kirke har konservative hatt en tydelig stemme for de svake når etikken har vært truet. Det skjedde da tatere, i tråd med rådende vitenskapelige oppfatninger, ble tvangssterilisert. Det skjedde i diskusjonen om fosterets menneskeverd. Det skjedde i debatten om samvittighetsfrihet for helsepersonell. Og det kan bli behov for det i spørsmål om surrogati, genteknologi og eutanasi i framtiden.

Hvem skal være denne motstemmen i kirken hvis de konservative er like tafatte i framtiden som de har vært ved Kirkevalget 2015? Jeg er ingen tilhenger av at konservative stemples som verken homofobe eller hjerteløse. Men hvis det er grunnen til at de gjemmer seg, er det ikke mye livskraft igjen.

Gå til innlegget

Mjøndalens redningsmann

Publisert over 2 år siden - 2436 visninger

Vegard Hansens rike bygges ikke av enere, men av gjennomsnittsmennesker.

På begynnelsen av 2000-tallet var det tidligere topplaget Mjøndalen dypt nede i tredje divisjon. Så langt nede at bare en håndfull entusiaster fikk med seg kampene på den slitne grasbanen. Få, om noen, trodde det var mulig å sette Mjøndalen på fotballkartet eller andre kart igjen. 

Men det var før Mjøndalens redningsmann kom til bygda. Han het Vegard Hansen og kom til sine egne. Ikke fordi han var en typisk «mjøndøling», men fordi han identifiserte seg 100 prosent med folket i den gamle arbeiderbygda. Én sesong, så hadde han løftet laget til andre divisjon. Én sesong til, så var de i første. «Livet er endelig brunt igjen. Se opp for Mjøndalen», skrev Aftenposten ved sesongslutt i 2007.

Etter skambankingen av Brann i to kvalikkamper i fjor høst, er de brune ikke bare i tippeligaen, men fotballkommentatorene regner med at de blir der. Noen begynner å snakke om at Vegard Hansens lederstil er i ferd med å gjøre noe med hele ligaen.

Hva gjør han, som ikke bare har løftet laget, men får hele bygda til å pynte hagene sine med brune flagg hver helg? Noe tyder på at han av ren intuisjon følger en 2000 år gammel lederstrategi.

Åpen og ærlig

Vegard Hansen har nemlig lest sin bibel og deler gjerne. Når Mjøndalen seirer, er Gud aldri langt unna. «For at han er vår beskytter når vi står overfor våre fiender.» (På bloggen etter seier over Bærum i høst.)

I prøvelsens time holder det imidlertid hardt. Som under kampen mot Ranheim i fjor: «Jeg tenkte at dette måtte være endetiden, slik den er beskrevet i Bibelen. (...) Kjære Gud, hvis du er der oppe. Jeg er rede.»

Og noen ganger blir det virkelig mørkt: «...dette var det endelige beviset - det finnes ingen Gud. Vi må klare oss selv.» 

Er det blasfemi eller mener han det? Faktum er at ingen i Mjøndalen tror Vegard Hansen tuller. Han skriver om lange våkenetter, om gråten som presser på og om ufrivillig skvetting i buksa på banen. Følelsene herjer med Mjøndalens redningsmann. På en merkelig måte. 

Nå er åpenheten blitt lagt merke til. Men for oss som bor i Mjøndalen, er det ingen bombe at laget slipper direktesendt TV inn i garderoben. Alle her vet at Vegard Hansen er ærlig om alt. Har han en ny date, forteller han om det på bloggen. Sitter han ensom hjemme og tenker på eksen, får vi vite det også. Og mener han noe sterkt, er veien fra tanke til publisering kort. 

Det får også fansen merke. Vegard Hansen gir sannheten uten betaling: «Mjøndølinger bryr seg lite om det estetiske. De kunne sikkert kost seg på en møkkahaug – så lenge det er ølservering», skrev han for noen måneder siden. Han har et poeng, men ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe. Som da han ønsket Brann velkommen til en knallhard kvalikkamp i Mjøndalen: «Her gir vi som kjent ikke ved dørene. Kun 28 kroner pr. mann i årets TV-aksjon, husker dere?»

Han ofrer seg

Man skaper ingen fotballsuksess av ærlighet alene. Det ligger et motto i bunnen av Mjøndalen Idrettsforening som Vegard Hansen har rendyrket: «Lagånd, innsats og kameratskap.» 

Selv går han foran. Hele Norge har hørt at Hansen sa nei til millionlønn etter opprykket. De fleste har fått med seg at han ofrer seg for klubben: er ryddehjelp, billett- og pølseselger, alt mulig, ved siden av trenerjobben. 

Men det store ledereksemplet viser han likevel tydeligst i forholdet til «gutta sine». Han har ikke plukket dem ut etter kvalifikasjoner. I stedet har han jobbet med dem over tid, vært mild og tålmodig mens han har renset «gullet sitt» for slagg. Og da døren til øverste divisjon åpnet seg, slapp han alle inn. Vegard Hansens rike bygges ikke av enere. Det bygges av håndverkere, barnehageonkler og næringsdrivende som fram til nå har hatt vanlige jobber ved siden av fotballen.

Som Hansen selv sier det: 

«Vi kommer fra det minste stedet, med det minste stadionet. Med det laveste budsjettet og de laveste lønningene. Morten har den trangeste drakta og Raschen har de minste skoa. Vi har en daglig leder med de største bollekinna. Ellers er vi minst på alt. Absolutt alt.» 

Men det som er lite i folks øyne, kan bli noe stort, har mjøndalstreneren bevist. For, som han sier, når det kommer til stykket er en fotballkamp «tross alt mellom to lag av 11 spillere». Der kan «de som vil mest, tåler mest og jobber hardest» vinne, ikke nødvendigvis de som får best betalt. 

Vegard Hansen har reddet bygda på sin måte. Men siden han nesten er uten messias-kompleks, kaller han det helst «Mjøndals-måten».

Gå til innlegget

«Spennende» drapsvåpen i toget

Publisert over 2 år siden - 487 visninger

Våger jeg å sende ungene i et barnetog som er så farlig at politiet må være bevæpnet?

Representanter fra politiet var ikke akkurat samstemte i sine vurderinger om våpen var nødvendig i barnetoget 17. mai. Ifølge NTB hadde politiet instruks fra Politidirektoratet om å droppe våpen i paradeuniform. En rekke lensmenn over hele landet var klare på at våpen og 17. mai ikke hørte sammen. De ville nekte å gå i tog dersom de ble pålagt å være bevæpnet. 

Nja, tja og ja

Fra store deler av landet var signalene mer uklare. Lokallagsleder Per Kristian Heitman i Politiets Fellesforbund i Trøndelag signaliserte et slags nja: Han syntes det var «helt greit at politi i festuniform dropper våpen så lenge annet politi i nærområdene har våpen», ifølge Trønderavisa.

Politistasjonssjef Bjørn Lier ved Hamar politistasjon presterte å la det være opp til 17. mai-komiteen å vurdere om de skulle ha bevæpnet politi i toget. Om de valgte å ha et våpenfritt barnetog, ville politiet holde seg unna.

Fra andre politidistrikt kom klare og rungende «ja». I Oslo troppet politiet opp med skyteklare våpen sammen med jublende barn. Og i Drammen bar ikke politiet bare våpen, de hadde også «undercover politifolk» med skjulte våpen i toget, melder Drammens Tidende.

Effektivt nok?

På grunn av faren for terror, har politiet generell tillatelse til å bære våpen fram til 7. juni. Feiringen den 17. mai ga inntrykk av betydelig forvirring i politiet om hva dette innebærer. Og kanskje en enda større forvirring om hvorfor politiet skal være med i et 17. mai-tog. 

Dersom de går i tog fordi terrorfaren er så stor, og dette er den mest effektive måten å beskytte toget på, burde de gjøre jobben skikkelig og ikke gå bak en fane i paradeuniform. I så fall ville jeg lure på om jeg ville våget å sende min åtte år gamle stesønn til noe så farlig som et barnetog. 

Dersom de derimot går i tog for å vise politiets nærhet til befolkningen i et demokratisk sivilsamfunn, for å gjøre det politiet har vært gode på i hele etterkrigstiden: bygge ned tersklene til innbyggerne, da bør de gjøre det på en egnet måte. 

Det er ikke en egnet måte å vise fram skarpe våpen i et tog hvis hensikt er å la barns uttrykke sin glede over å bo i et fredelig og godt land. En bedre vurdering ville i så fall være å droppe hele barnetoget. 

«Spennende»

Han visste muligens ikke helt hva han gjorde, ordføreren i Kristiansand, da uttalte seg til VG om barns ulike reaksjoner på pistolene: «... noen synes kanskje det er skremmende med våpen, mens andre synes det er spennende». 

Det kan godt hende både barn og enkelte voksne synes våpen er spennende. I virkeligheten er det et uhyggelig redskap som ikke skal brukes før alle andre muligheter er forsøkt. Det er en av årsakene til at vi ikke ønsker et samfunn der et bevæpnet politi er en normalsituasjon.

Selv er jeg redd for hva stadig bevæpning gjør med bildet av politiet som arbeidsplass. Jeg håper faktisk at ungdom som synes våpen er spennende, holder seg langt unna politiet. Det er mulig jeg er naiv, men jeg trodde politiet selv delte det ønsket.

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
13 dager siden / 2523 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
21 dager siden / 3331 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7625 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8232 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2468 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 2 måneder siden / 3904 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 593 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 618 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

En natt forbi?
av
Mari Norbakk
rundt 2 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Se utenfor egen stuedør
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 39 visninger
0 kommentarer
La dem spise kake
av
Håvard Nyhus
rundt 12 timer siden / 233 visninger
0 kommentarer
Bytterett på livet
av
Heidi Halvorsen
rundt 22 timer siden / 220 visninger
1 kommentarer
KrFs håndtering
av
Vårt Land
rundt 23 timer siden / 706 visninger
3 kommentarer
Å gjøre det kjente nytt
av
Arne Borge
rundt 23 timer siden / 139 visninger
0 kommentarer
Frå Gudbrandsdalen til Auschwitz
av
Kjartan Ruset
rundt 23 timer siden / 132 visninger
2 kommentarer
Nye tider
av
Tove S. J Magnussen
rundt 24 timer siden / 84 visninger
0 kommentarer
Skyggenes dal
av
Joanna Bjerga
1 dag siden / 821 visninger
6 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 2 timer siden / 821 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 2 timer siden / 5295 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 2 timer siden / 5295 visninger
Per Søetorp kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 2 timer siden / 821 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 5295 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5295 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5295 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5295 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5295 visninger
Stefan Hallman kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 11 timer siden / 821 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 11 timer siden / 5295 visninger
Les flere