Alf Gjøsund

Alder:
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Når internett og jeg er uenige

Publisert over 2 år siden - 799 visninger

Det finnes mange meninger der ute. Lær å leve med dem.

– Helseskadelige råd, tordner Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen.

– Statens helsetilsyn må gripe inn, raser medie­viter Anders S. Løvlie.

Begge to er provoserte av nettstedet guttog­jente.no som gir konservativ kristen veiledning i spørsmål om sex og samliv. Dette bør ikke ungdom utsettes for, mener de ifølge VG.

Det har de full rett til å mene. Men det finnes et alternativ til å rope på myndighetene når noe man ikke liker, dukker opp på nettet. Det er i stedet å hjelpe unge til å forholde seg til friheten i et liberalt samfunn. Det finnes mange meninger der ute, men man er ikke forpliktet til å tro på alle sammen.

Det kan for så vidt hende det er helseskadelig å vokse opp i et samfunn med ytringsfrihet. Et samfunn der konservative muslimer anbefaler ungdom å gå med slør, der semikristne sekter skremmer med dommedag, der den offisielle norske folkekirken mener ungdom ikke bør bli samboere og konservative kristne sier nei til homo­file relasjoner. Men alternativet – et samfunn der staten sensurerer synspunkter om tro og etikk – vil nok føre til enda større helseplager.

Jeg har tenåringer selv. Jeg forteller dem at de gjennom livet vil møte mennesker som er dypt uenige i deres livsvalg. «Men», sier jeg, «det er faktisk et gode, for da får dere også lov til å mene det dere vil.»

Det betyr ikke at religiøse nettsteder ikke skal ansvarliggjøres for innholdet de påvirker ungdommer med. Noen synspunkter kan være skadelig for mennesker i sårbare faser av livet. Slike synspunkter må imøtegås med det middelet et fritt og demokratisk samfunn gir oss.

Det middelet heter argumenter. Kanskje er det mer krevende å finne de gode argumentene enn å henvise til folk flests oppfatning, slik det ble gjort i denne saken. Men dersom det er slik unge mennesker utrustes til å vurdere hvem og hva de skal lytte til, kan det være verdt bryet.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN KLARTEKST I VÅRT LAND, 24. OKTOBER 2014

Gå til innlegget

1–0 til homotilhengerne

Publisert over 2 år siden - 744 visninger

De konservative mobiliserer med nettverket Levende folkekirke. De har mange odds mot seg.

Det var lite sprut over lanser­ingen av organisasjonen Åpen folkekirke i sommer.

Oppdraget var å mobilisere­ bredt i Den norske kirke for homo­saken ved kirkevalget nest­e år. Så langt framstår organisasjonen som smal – med nesten­ bare­ prester og andre kirkelig ansatte­ i styret. Navnene er relativt­ ukjente­ utenfor kirken.

Det eneste unntaket er skuespiller Geir Kvarme. Om han ikke er A-kjendis, er han folkelig i formen. Hvis han unngår båsen «sint aktivist», kan han kommunisere med mange kirkefremmede. På den annen side framstår han som ytterliggående, blant annet i surrogatidebatten. Det kan skremme bort aktive kirkemedlemmer som står på vippen i ­homofilispørsmålet.

Paradokser

Men om homo­liberale Åpen folkekirke vil møte motbakker, møter de konservative en vegg av paradokser og utfordringer.

Øivind Benestad er teologen som standhaftig og frimodig har stått for en konservativ linje i alt som handler om sex og samliv, blant annet gjennom stiftelsen MorFarBarn. Nå har han for alvor startet kampen mot Åpen folkekirke ved å lansere nettverket Levende folkekirke.

Det er mulig han satser på å få gratisstemmer fra folk som tar feil av de to nesten identiske navnene. De kan han i så fall trenge, for oppdraget hans blir krevende.

Strategien er for det første å gjøre de konservative misjonsorganisasjonene enda mer opptatt av kirkevalg. Det kan bli som å bære vann i en bøtte full av hull. Jo mer opptatt de konservative organisasjonene er av homosaken, jo mindre ønsker de nemlig å ­engasjere seg i Den norske kirke.

Paradoksalt nok har den første og foreløpig eneste organisasjonen som har sluttet seg til nettverket, Indremisjonsforbundet, allerede lansert en annen løsning på liberaliseringen av kirken: et eget kirkesamfunn. Den største av organisasjonene, Misjonssambandet, vil med all sannsynlighet gjøre det samme på sin generalforsamling. Den finner sted neste sommer, noen måneder før det avgjørende kirkevalget til høsten.

‘Råttent stillas’

Disse organisasjonene har alltid opplevd stor avstand til Den norske kirke. ­Parolen er at det levende arbeidet først og fremst skjer på bedehuset. De reduserer Den norske kirke til et stillas, en støttefunksjon for både samfunnet og det «sanne» kristne arbeidet. Mange har gitt opp dette stillaset og omtaler det som «råttent». Følelsen av teo­logisk avstand til Den norske kirke­ er like gammel som organisasjonene selv, og forsamlingene har i mer enn ti år tilbudt både dåp og nattverd til medlemmene.

Det siste gjelder også deler av Normisjon, den tredje store bede­husorganisasjonen, som har en litt nærmere tilknytning til kirken.

Det eneste Benestad kan håpe på fra de mest konservative organisasjonene, er noen støttekroner, samt en anbefaling til medlemmene om å stemme konservativt ved neste kirkevalg. Men lederne vil neppe anbefale medlemmene å la seg nominere til det samme valget.

Støtte fra homofobe?

Alt dette er Benestad klar over. Men han har en plan B for å sikre at homo­file ikke får gå opp kirkegolvet i brudeskrud. Han vil mobilisere­ «ikke-aktive kirkemedlemmer med et konservativt syn på ekte­skapet».

Sagt med andre ord: alminne­lige homokritiske mennesker.­ Problemet er at dette kan drepe­ enda mer engasjement hos kristen­konservative. Mange av dem mener at kirkevalg er for de ­aktive kristne. Passive, ikke-­bekjennende medlemmer bør holde seg unna. Stadig flere yngre­ konservative kristne tar dessuten avstand fra homofobi. De understreker at deres konservative syn på ekteskapet er et ­teologisk spørsmål og gjelder i kirkelige sammenhenger. I samfunnet ellers er de imot diskriminering. En del av disse vil betakke seg for å gjøre felles sak med vanlige, homofobe nordmenn.

Det er et like stort spørsmål om ikke-religiøse homoskeptiker­e vil la seg engasjere av de konservatives argumentasjon. Det vil være en overdrivelse å hevde at front­figur Benestad snakker deres språk.

Pengene avgjør

Det kommer til å være motiverte spillere på banen når neste omgang av homo­kampen skjer til høsten. Det avgjørende spørsmålet er hvor mange­ som møter opp. Foreløpig er stillingen 1-0 til Åpen folke­kirke. Det er ikke deres egen fortjeneste, men skyldes forspranget de har i folkeopinionen.

Benestad i Levende folkekirke har tidigere satset på annonser. Kanskje er den eneste sjansen han har å engasjere et profesjonelt reklamebyrå og pøse store summer inn i en bred kampanje for saken sin. De pengene kan bli vanskelig å skaffe. Reklamebyrået også.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 22. OKTOBER 2014

Gå til innlegget

Ett år uten tro

Publisert rundt 3 år siden - 635 visninger

Den amerikanske ekspastoren Ryan Bell prøver ut livet som ateist. Det er i hvert fall det han sier.

– Enda en PR-kåting som lager sitt eget private realityshow, sukket jeg da jeg leste gjennom et tips jeg fikk:

Den amerikanske pastoren Ryan Bell prøver ut livet som ateist. I ett år skal han droppe gudstjenester, bibellesning og bønn. I stedet for å stole på Gud, skal han «kaste seg ut i dypet av religiøs tvil». CNN er på saken, og prosessen skal dekkes i detalj på bloggen yearwithoutgod.com.

Karikert. Særlig! tenkte jeg. Nok en amerikansk kristen som karikerer ateismen. Forstår de ikke at livssyn handler om hvem du er, ikke først og fremst om hvordan du lever? Mange kristne lever som ateister hver dag. De slutter ikke å tro av den grunn.

Jeg kjenner en del ikke-religiøse, både erklærte ateister og mindre bastante agnostikere. For noen få av dem er bruddet med troen først og fremst et oppgjør med en streng, livsfornektende oppvekst. Men de aller fleste sier at sier at de ikke greier å tro. Noen misunner til og med dem som greier det.

En av dem som hevder å ha prøvd hardt, er humanetikeren Didrik Søderlind. Da han for tre-fire år siden skrev boken Kristen-Norge – en oppdagelsesreise henga han seg så til de grader til lovsangen i pinsemenigheten Filadelfia Oslo at det oppsto rykter om at han var blitt kristen. Han ba, gikk til alters og ble så beveget at han gråt da han fikk brød og vin.

Prosjektet ga Søderlind dyp respekt for mange kristne. Men han ble «bare nesten» en kristen. En liten ting manglet: Selve troen.

Trosprosjekt. Når kristne tviler gjør de gjerne det motsatte av Søderlind. De prøver ikke ut vantroen. De bekjemper den. 

I romjulen tok jeg meg tid til å lese alle tolv artikler i serien «Skuldingar mot Gud» i Dag og Tid. Her skriver teologen Eskil Skjeldal om sin egen personlige tvil. Det redaktør Magne Lerø i Ukeavisen ledelse tolket som narsissisme, opplevde jeg som en frigjørende upretensiøs religionsfilosofisk gjennomgang av tvilens tidløse begrunnelser. 

Det påfallende er Skjeldals kamp for troen gjennom hele prosjektet. Han tviler, men vil tro. Han konkluderer med at han fortsatt har håpet. Og er dermed verken ateist eller agnostiker.

Krise. I romjulen la presten Asle Rossavik ut artikkelen «En troløs prests bekjennelser» på NRK Ytring. Han havnet tilsynelatende enda lenger ut på galeien da han i 2010 oppdaget at han ikke trodde lenger. Intellektuelt føltes det som en lettelse, til tross for at han kom i en alvorlig krise.

Vendepunktet for Rossaviks «troløshet» beskrives slik: «November 2010: Jeg går fortsatt til gudstjeneste. Det føles rart. Jeg opplever at kroppen min tror, selv om hodet ikke gjør det.» 

Lengselen etter Gud lå dypere enn de rasjonelle motforestillingene og ble det lille halmstrået som gjorde at presten fant tilbake til troen. 

Vanekristendom. Tilbake til ekspastor Ryan Bell, som fortsatt tilhører Syvendedags Adventistsamfunnet. Denne kirken legger stor vekt på en livsstil som skiller seg ut fra omgivelsene. I slike miljøer er det ikke uvanlig å tro av «gammel vane». Derfor kan det være et ærlig prosjekt å bryte med livsstilen for å teste ut om troen holder uten praksis.

På den annen side er det selvsagt ikke mulig å kle på seg ateismen som om den var en dress. Som om man ikke også dro seg selv, og alle sine erfaringer gjennom livet, med seg inn i den nye dressen. 

For presten Atle Rossavik, var det muligens nettopp det positive og verdifulle ved troserfaringene som gjorde at «kroppen fortsatt trodde» tross tvilen. Det er et åpent spørsmål om den amerikanske ekspastoren, som i flere år har vært på kant med kirkesamfunnet sitt, har like mye positiv ballast fra sin religiøse bakgrunn. 

Akkurat det vil antakelig bety enda mer for hans syn på ateismen enn det faktum at begeistrede ateister donerer betydelige summer for å støtte prosjektet hans. 

Gå til innlegget

Mye homobråk framover

Publisert rundt 3 år siden - 4932 visninger

Skjønte ikke landsstyret i Normisjon hvilken sprengkraft homospørsmålet har?

Vi har nettopp fått enda en pekepinn på hvilken symbolverdi homofilispørsmålet kommer til ha i overskuelig framtid i Kristen-Norge.

Nei, jeg tenker ikke på homoboikott av Frelsesarmeen. Den er så forutsigbar at selv armeens egen kommunikasjonssjef tenderer til å gjespe av den.

Jeg sikter til nyheten som ble sluppet i går om at Normisjons nye generalsekretær Ingvar Torsvik må gå før han begynner, etter utydelige uttalelser om homovelsignelser i Den norske kirke. 

– Jeg har ikke tenkt på det, sa han til avisen Dagen og etterlot ikke bare tvil om han overhodet har tatt stilling til kirkens største stridstema siden 2. verdenskrig. I løpet av det neste minuttet skapte han også tvil om han forstår hvor sentralt spørsmålet står på Normisjons bedehus ved å kalle det «perifert».

Når hovedstyret i Normisjon nå konkluder med at «forutsetningene for tiltredelse ikke lenger er til stede» er det lett å få sympati for Torsvik. Han har aldri prøvd å late som om han kjenner verken grasrota i organisasjonen eller administrasjonen i Oslo. Han søkte jobben fordi den virket spennende, ikke fordi han identifiserte seg nevneverdig med organisasjonen på forhånd. 

Nåværende generalsekretær Rolf Kjødes tydelighet i samlivsetiske spørsmål har vært noe omstridt. Det er antakelig ikke tilfeldig at landsstyret i Normisjon ansatte en leder med en litt annen profil.

Det store spørsmålet er hvor de hadde hodet da de ansatte en utenforstående som ikke forsto sprengkraften i slike spørsmål og muligens heller ikke gjorde ham tilstrekkelig oppmerksom på dette. Skjønte de ikke at spørsmålet ville være et av de første den nye lederen ble stilt? Forsto de ikke at temaet for mange medlemmer fortsatt henger sammen med «bibeltroskap» og dermed er særdeles egnet til å skape uro?

Mye tyder på at samlivsetikk også i Normisjon kommer til å bli et større stridstema med årene. Nå har landsstyret fått erfart at det ikke er nok å ikke være Rolf Kjøde når organisasjonen skal holdes samlet.

Gå til innlegget

KrF under sperregrensen?

Publisert over 7 år siden - 5406 visninger

Før valget irriterte Vetle Lid Larsen seg i A-magasinet over at han selv og vennene hans endte opp med Kristelig folkeparti i partitestene. Han lurte på om testen var fikset. Akkurat det mente han selvfølgelig ikke, men artikkelen er et godt utgangspunkt for en refleksjon om spriket mellom programmet og profilen til Kristelig folkeparti.

Vi snakker om et partiprogram som apellerer til store deler av landets befolkning. Et program som kombinerer det beste fra begge fløyer i politikken. Et program som tar på alvor venstresidens syn for soldiaritet og kollektiv forpliktelse, men også høyresidens respekt for enkeltmenneskets frihet og ansvar. Et program som tar utgangspunkt i et verdigrunnlag store deler av befolkningen ønsker, men som også er raust og inkluderende i forhold til vårt kulturelle mangfold. Programmet til KrF er programmet til et folkeparti.

Profilen, derimot.

Den interne debatten handler om perifere ting som angår et fåtall av befolkningen. Det skal ikke mer til enn at Knut Arild Hareide ber om en viss høflighet og anstendighet overfor medmennesker, før fløyer i partiet skriker opp. “Grunnfjellet” i partiet krever et overordnet fokus på prinsipper som vel er viktige, men som handler mer om protest enn om politikk. Og bekjennelsesplikten stiller høyere krav til medlemmer med verv enn de fleste kristne menigheter gjør ved nattverdsbordet.

Kjell Magne Bondevik løftet partiet til 13,7 prosent i 1997 og 12,4 i 2001. Det var ikke fordi han kompromisset med partiets grunnlag.

Nå nærmer det seg sperregrensen. Det er heller ikke fordi man kompromisser med partiets grunnlag. Men fordi man sliter med å forstå hvordan de viktige sakene i programmet skal formidles for andre enn de mest aktive kirke- og bedehusgjengerne.

KrF fikk 5,5 prosent i år. Kristent Samlingsparti fikk to promille – en sterk økning fra forrige stortingsvalg. Disse stemmene kan meget gjerne deles litt mer likt, mener antakelig Jan Aage Torp, som maner til samarbeid på Facebook. Han kan lett få rett.

KrF har i realiteten valget mellom å sloss med Torp om stemmene til “grunnfjellet”, eller ta signalene til Inger Lise Hansen i Dagbladet fredag på alvor. Da vil kanskje Torp få flere hundre stemmer til. Men for KrF kan det stå om å være en kuriositet eller et parti med reell innflytelse.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rudi Wara kommenterte på
Trump skal bli en trompet, sier Herren for 10 år siden.
3 minutter siden / 4738 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Trump skal bli en trompet, sier Herren for 10 år siden.
25 minutter siden / 4738 visninger
Rudi Wara kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
27 minutter siden / 2447 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Trump skal bli en trompet, sier Herren for 10 år siden.
34 minutter siden / 4738 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Grums i medvind
rundt 1 time siden / 1399 visninger
Kristian Kahrs kommenterte på
Grums i medvind
rundt 1 time siden / 1399 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
rundt 1 time siden / 2447 visninger
Magnus Husøy kommenterte på
Grums i medvind
rundt 1 time siden / 1399 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Trump skal bli en trompet, sier Herren for 10 år siden.
rundt 2 timer siden / 4738 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Hva med hjertelaget?
rundt 2 timer siden / 749 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Er kirkelig likekjønnet vigsel et frelsesspørsmål?
rundt 2 timer siden / 1188 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Hva med hjertelaget?
rundt 2 timer siden / 749 visninger
Les flere