Alf Gjøsund

Alder: 3
  RSS

Om Alf

Religionsredaktør i Vårt Land

Følgere

Valget som endrer visjonen

Publisert nesten 4 år siden

Åtte av 13 «liberale» kirkerådsmedlemmer stemte ­«konservativt» i bispevalget. Det vil endres manges tanker om Den norske kirkes framtid.

Bare to av 15 medlemmer i det Kirkerådet som var samlet før helgen, er på den konservative siden i spørsmålet om likekjønnede ekteskap. Da det samme rådet før helgen torsdag utnevnte ny biskop i Den norske kirke, stemte hele ti av dem for en konservativ kandidat  

Det vil endre manges oppfatning av aksen liberal/konservativ i Den norske kirke. Det vil endre manges oppfatning av organisasjonen Åpen folkekirke. Og det endrer garantert manges tanker om hvordan Den norske kirke vil se ut i framtiden.

Andre spørsmål avgjorde. Siden motstanden mot kvinnelige prester for et par tiår siden ble en sak for spesielt interesserte, har homofilispørsmålet vært den store skillelinjen i kirken. På hver sin side av dette skillet ville man ha «sine» folk inn i kirkens maktorganer.

Bispemøtet er et av de aller viktigste organene. Hver utnevnelse av en biskop med konservativt syn på ekteskapet ble sett på som et nederlag for den liberale fløyen. På den andre siden var følelsene om mulig enda sterkere.

Etter kirkemøtevedtaket om liturgi for likekjønnede tidligere i år, er det ikke lenger slik. Avgjørelsen er tatt, det er bare formaliteter som gjenstår før homofile kan gifte seg i kirken.

Derfor valgte åtte av 13 «liberale» kirkerådsmedlemmer å se bort fra denne saken da de utnevnte biskop, selv om de var fullt klar over at valget deres ville gi «konservativt» flertall i Bispemøtet.

Sprik i enigheten

Det er mange forhold som spiller inn når en biskop skal velges. Blant annet er Stavanger bispedømme bibelbeltets spenne. Avtroppende biskop Erling Pettersen møtte mye motstand de første årene. Til Vårt Land sa han i forrige uke at «jeg unner ikke min etterfølger, uansett hvem det blir, det jeg opplevde».

Det ville antakelig ikke blitt lettere for TF-teologen Torstein Lalim. Han ville blitt symbolet på at kirkevalgets vinnere ikke mente det de sa i talene sine, at de ville gi sine meningsmotstandere rom i kirken. For hvor skal man gi konservative et rom, om ikke i et av de mest konservative bispedømmene?

Det er heller ikke tvil om at en del av Kirkerådet faktisk mente at Braut var den beste kandidaten, hvis man så bort fra den allerede avgjorte kampen for likekjønnede ekteskap. Redaktør Tarjei Gilje i avisen Dagen tar feil når han skriver at «om Åpen folkekirke skulle ha valgt på fritt grunnlag, ville de neppe ha trengt så mye som fem minutter på å bestemme seg for Torstein Lalim.»

Åpen Folkekirke er ingen ensartet aktivistgruppe som konsekvent står bak «sine egne» i alle avgjørelser. Faktum er at organisasjonen spriker i synet på en rekke spørsmål, ikke minst hvor radikal teologien skal være og hvordan demokratiet skal forankres i kirken.

Skuffelse

Det blir garantert oppvask når organisasjonen kommer sammen til årsmøte i januar. Mange av medlemmene er dypt skuffet. De forventet en utnevnelse som markerte at «deres side» faktisk hadde flertall.

Noen roer seg kanskje når støvet legger seg. Ved å vrake vinneren av den kirkelige avstemningen, Karmøy-prosten Helge S. Gaard, markerte Kirkerådet i det minste at de ikke er bundet av det kirkelige votumet. Det kan få betydning når nye biskoper skal utnevnes. I Nidaros er man allerede i gang. Dernest ligger Oslo, Tunsberg og preses i løypen.

Spørsmålet er om dette er nok for Åpen folkekirkes medlemmer. Noen vil muligens kreve endringer i ordningen for bispeutnevnelser for å sikre utnevnelse av biskoper fra Det teologiske fakultet, som står i en mer radikal teologisk tradisjon. Slik det er nå, må Kirkerådet velge blant de tre kandidatene som får flest stemmer i den kirkelige avstemningen. Det er ikke bare lett for radikale kandidater å nå opp her.

Tungt

Om ny valgordning for biskoper kan bli en samlende sak, er likevel ikke sikkert. Ikke alle i Åpen folkekirke er opptatt av progressiv TF-teologi. For ikke å snakke om mindre aktive kirkemedlemmer, de bryr seg ikke om teologi i det hele tatt. De bryr seg om symbolsaker. Det kan bli vanskelig å gjøre valgordning for biskoper til en slik symbolsak. Det kan bli tungt å finne andre symbolsaker.

Uten slike saker kan det bli like tungt å mobilisere til kirkevalget i 2019. Om Åpen folkekirke greier å gjøre en forskjell – hvis de i det hele tatt eksisterer – er et åpent spørsmål.

Den viktigste erkjennelsen av forrige ukes bispevalg er derfor at Den norske kirke er like treg å snu som en gammel supertanker. Kursen er justert et par hakk. Noe tyder på at det kan bli med det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.12.2016

Gå til innlegget

Skitt og kanel i røkelsen

Publisert nesten 4 år siden

Én ting er Den katolske kirkes ulovlige medlemsregistrering. Noe helt annet er kravet om tilbakebetaling av støtte for faktiske medlemmer.

I disse dager pågår sluttforhandlingene i søksmålet Oslo katolske bispedømme har reist mot Kulturdepartementet. Kjennelsen faller kanskje før jul.

Det er vanskelig å si hvor sterk sak katolikkene har når de krever at tilbakebetalingskravet på 40 millioner fra Kulturdepartementet oppheves. Men deres tolkning av virkeligheten er i samsvar med allmenn rettsoppfatning. Vel å merke hvis allmennheten greier å holde tungen rett i munnen.

Det har den ikke greid så langt. Og det er ikke rart. For bispedømmet har rotet det kraftig til for seg selv, med dårlig ledelse og like dårlig kommunikasjon. Man kan saktens skylde på press, men mye av det presset har man skaffet seg selv.

Skitt og kanel

Saken er ­likevel så prinsipielt viktig at vi bør prøve å holde skitt og kanel – sistnevnte visstnok en viktig ingrediens i røkelsen – atskilt:

Skitten er telefonkatalogmetoden – at bispedømmet la til personer med «katolsk-klingende navn» i registeret uten å sjekke om de var katolikker. For dette er de blitt ilagt et forelegg på én million kroner. Økonomisjefen er tiltalt for bedrageri.

Fra utsiden er det uforståelig at ikke bispedømmet selv tok tak i dette. Spriket mellom praksisen og hva man kommuniserte utad er uakseptabelt. Det er ikke rart at det ble vanskelig for enkelte medarbeidere å jobbe der.

Noe helt annet er kravet fra Kulturdepartementet på om lag 40 millioner, som sannsynligvis i praksis vil fordobles fordi det vil være grunnlag for nye krav fra landets kommuner.

Det problematiske ved dette kravet er at Den katolske kirke faktisk har hatt svært mange av de medlemmene de har fått støtte for. Man har bare ikke registrert dem på en lovmessig måte.

Støtte uten medlemmer

Norske trossamfunn er forskjellige. Menighetene i De frie evangeliske forsamlinger har for eksempel i en årrekke mottatt støtte samtidig som de prinsipielt var imot formelle medlemsregistre. Det skjedde ved at ledelsen sendte en liste over medlemmer basert på hvem man «visste» hørte til i menigheten. Man lirket det til på grunnlag av regelen om at trossamfunnet selv bestemmer kriteriene for medlemskap.

De svenske, finske og islandske folkekirkenes filialer i Norge har mottatt statsstøtte uten at medlemmene har bekreftet at de også ønsket å være medlem i Norge. Rimelig, siden vi tross alt snakker om den samme kirken som i hjemlandet. Fylkesmannen har akseptert praksisen. Først etter at Den katolske kirke er kommet i søkelyset har disse kirkesamfunnene fått pålegg om andre registreringsrutiner.

De nordiske folkekirkene har likevel hatt en enkel jobb, sammenlignet med Den katolske. Vi snakker om verdens største ­kirkesamfunn, lokalisert i land uten de gode registreringsrutinene vi har hatt i Norge.

Den siste setningen var selvsagt en forsnakkelse. Er det noe vi ikke har hatt, selv i Norge, er det gode registreringsrutiner for medlemskap i landets ­folkekirke. Først nå, mot slutten av 2016, begynner vår folkekirkes medlemsregister å bli noenlunde riktig.

Med andre ord er det grunnlag for en betydelig grad av forståelse for at Den katolske kirke har har hatt den desidert vanskeligste registreringsjobben i landet.

Møteplass

Det betyr ikke at medlemmene ikke har vært der. Tvert imot er Den katolske kirke­ en viktig sosial møteplass for innvandrere fra katolske land. Integreringseffekten sier seg selv.

Det skulle bare mangle at ikke Den katolske kirke fikk den støtten alle andre trossamfunn får for arbeidet sitt. Selv om de har den vanskeligste registreringsjobben av alle. Det er den overordnede problemstillingen. I retten­ dreier det seg – jeg hadde nær sagt dessverre – om finjuss.

Poenget er ikke at vi ikke skal ha lover og regler som garanterer mot juks og fanteri. Poenget er at når praksisen har vært så forskjellig, og regelverket så ­utydelig, har også staten et ­ansvar for å rydde opp.

Det er lett å forstå at Den ­katolske kirke ikke opplever krav om tilbakebetaling av støtte for mennesker som hele tiden har vært medlemmer, som en god måte å rydde opp på. Tvert imot er det gode argumenter for at retten bør akseptere deres medlemskap, selv om bekreftelsen kom senere enn støtten.

Betale tilbake

Den katolske kirke erkjenner den ulovlige praksisen, og tilbyr seg å betale tilbake støtten for dem som ikke var medlemmer likevel.

Men den knallharde jussen med tilbakevirkende kraft som kjøres fra Kulturdepartementet i denne saken, er ikke uproblematisk. Vårt tidligere kirke-­departement burde vite alt om hvor vanskelig dette med medlemsregistrering kan være.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.12.2016

Gå til innlegget

Hitles den som hitles bør

Publisert nesten 4 år siden

Hvorfor bruke nazikortet mot Sylvi Listhaug når det finnes mer relevante historiske paralleller?

Visst var det usmakelig av Sylvi Listhaug å dra med seg TV 2 på politiets raid mot bilvaskerier og restauranter på jakt etter ulovlige innvandrere.

For det første er hun ikke ­utkastelsesminister. Det ansvaret ligger under justisminister Anders Anundsen.

For det andre er det grunn til å stille spørsmål ved hensikten bak stuntet: Antakelig ønsket Listhaug å sende to forskjellige budskap til to forskjellige grupper. Til Frps innvandringskritiske­ kjernevelgere var meldingen: Jeg ­deler ditt sterke engasjement mot innvandring og gjør det jeg kan for å få ut flest mulig.

Til Frps innvandringsvennlige­ kritikere ville hun si: Fint om dere kan hisse dere kraftig opp over dette, helst gå litt over streken. All erfaring viser nemlig at jeg og Frp tjener på det.

Full klaff. Listhaug fikk svaret­ hun håpet på. Reklamemann ­Ingebrigt Steen Jensen har et sterkt personlig engasjement mot rasisme og for flyktninger. Da han så Listhaugs siste stunt på TV 2, brukte han deportasjonen av jøder fra Norge, og tyske­ soldaters utrenskninger av Warszawa-ghettoen som parallell: «Bank-bank midt på natta! Vis oss papirene! Heraus! Til en leir langt borte, der det er natt og tåke.»

Listhaug trengte ikke kommentere det engang, det ble 1-0 til henne.

Det finnes andre historiske hendelser som ligner mer. For eksempel søkte tusenvis av europeiske jøder om opphold i tryggere land før 2. verdenskrig. 
En del av disse ble avvist.

Avslagene ble begrunnet med manglende beskyttelsesbehov eller innenrikspolitiske forhold. Noen av flyktningene omkom senere i holocaust.

Et av eksemplene er norsk: Nansenhjelpen søkte i 1939 om opphold i Norge for 100 jødiske barn fra Tsjekkoslovakia. Det ble avslått med begrunnelsen at man fryktet at de ville bli så integrerte i Norge at de ikke var returnerbare senere.

Da flyktningskipet MS St. ­Louis samme år ankom Cuba, og senere­ USA og Canada med 937 flyktninger fra nazi­regimet, ble nesten alle avvist. De måtte­ ­returnere til Europa, der en tredje­del omkom i holocaust.

Mindre omfang. Det går an å se en parallell mellom disse hendelsene og enkelte flyktningers situasjon i Norge. Det finnes nemlig eksempler på at mennesker som har fått avslag på asylsøknaden er blitt fengslet eller drept etter utsendelsen. Men omfanget er likevel ikke i nærheten av det som skjedde før 2. verdenskrig.

Det betyr ikke at ikke konsekvensen av en streng asylpolitikk er en tragedie for dem som blir sendt ut. Svært mange av de utsendte har det vondt. De ­lever under forhold vi aldri ville ­akseptert for våre egne innbyggere.

Dette skjer med blant annet Arbeiderpartiets velsignelse. Dette er sosialdemokraten Steen Jensen klar over. Det han først og fremst reagerer på er Listhaugs populisme. Hun kan beskyldes for å spille på fremmedfrykt, noen vil også si rasisme. Det vil få anklage Arbeiderpartiet for.

Faktiske paralleller. Også Nettavisens Gunnar Stavrum bruker sterke ord i denne­ ­debatten. Han mener Steen Jensen «tråkker på de ufattelige ­lidelsene som millioner av jøder og deres pårørende ble utsatt for i nazistenes folkemord».

Det er et viktig poeng at «hitling» bør forbeholdes den som «hitles» bør. Går det inflasjon i nazisammenligningene, gjør vi en urett mot minnet til seks millioner jøder som systematisk ble utryddet av det djevelske naziregimet.

Det betyr ikke at vi ikke skal trekke lærdommer av historien. Det finnes paralleller mellom holdningene til de mest islam- og innvandringskritiske miljøene i dagens Norge og holdningene til jøder i Tyskland på 20- og 30-tallet.

Dette må kunne adresseres uten at sammenligningen ­avskrives som «hitling».

Verken Sylvi Listhaug eller enkelte andre høyrepopulistiske­ politikere synes å ha et påtrengende behov for å ta et tydelig oppgjør med slike fiendtlige holdninger. Tvert imot kan de ­beskyldes for å spille nettopp på den samme frykten og motviljen for «fremmede» som preget 30-tallets europeiske innbyggere.

Dessverre måtte man ikke til nazipartiet i Tyskland for å finne slike politikere før 2. verdenskrig. Det var mange over dem i hele Europa. Ikke minst fantes de i Norge, over hele det politiske landskapet.
Det er ingen formildende omstendighet. For historien har vist oss hvor farlig fremmedhatet er. Det må være lov å påpeke.

FØRST PUBLISERT I VÅR TLAND 29.11.2016

Gå til innlegget

Humanetikernes kortslutning

Publisert nesten 4 år siden

Human-Etisk Forbund har misforstått hva kirken legger i gudstjenesten.

Det er ikke rart humanetikerne er sure på Knut Arild Hareide. Det eneste de gjør er å markere en prinsipielt begrunnet motstand mot religionsutøvelse i skoletiden. Så får de i fleisen at de har en «agenda om å ta religion vekk fra vårt samfunn».

Human-Etisk Forbunds (HEFs) bidrag i samfunnsdebatten dokumenterer det motsatte. De ønsker et religionsåpent samfunn, men ikke at utøvelsen av religion skal være en offentlig oppgave.

Deres iherdige forsvar er til liten nytte. Hareide vet hva han gjør når han bruker utestemmen i spørsmålet om skolegudstjenester. Statsminister Solberg vet hva hun gjør når hun støtter ham.

Få nordmenn deler nemlig humanetikernes sterke engasjement mot slike gudstjenester. Både debatten og spørreundersøkelser gir signaler om dette.

Så hvorfor har ikke HEF det norske folket på sin side? Antakelig fordi dette folket – som er et av verdens mest sekulære – ikke er enig i premisset deres: At det å være med på en skolegudstjeneste nødvendigvis er aktiv ­religionsutøvelse.

I så fall er det folket som har rett. HEF har misforstått hva kirken legger i gudstjenester.

Definisjon. Hva er en gudstjeneste? Jo, det er «stedet der de kristne blir synlig som en menighet; et fellesskap av mennesker som deler troen på Gud, og Jesu Kristi oppstandelse.»

Sitatet er hentet fra Den norske kirkes nettsted.
– Der ser dere! sier forbundet, og bruker det hyppig i sin argumentasjon mot skolegudstjenester.

Det er en logisk kortslutning. For selv om gudstjenesten er «stedet der de kristne blir synlig som menighet», er det ikke dermed sagt at alle som er til stede nødvendigvis er en del av denne menigheten.

Skulle vi fulgt forbundets ­logikk måtte kong Haakon ment at alle som lyttet på hans radiotaler fra London, var nordmenn, siden han innledet talene med «kjære landsmenn». Det mente han selvsagt ikke.
Ikke alle tror. Når presten sier «kjære menighet», så vet hun at den egentlige menigheten består av dem som tror på Kristus. Bare Gud vet hvem dette er. Selv tar hun ikke stilling til hvem som er deltakere og hvem som eventuelt er observatører.

I dag sitter dette i ryggmargen på de fleste prester. Derfor er det få historier i omløp om prester som presser eller manipulerer skoleelever til å tilbe Gud.

Derimot bør det være en viktig del av elevenes utdanning å bli fortrolig med rollen som observatør. I noen skolegudstjenester vil mange av elevene være ­observatører.
For disse er besøket en ekskursjon som viser en viktig side av norsk kulturtradisjon.

Hva med forkynnelsen? En gudstjeneste er da forkynnelse. Skal barn utsettes for dette i skoletiden?
Grensedragningen mot forkynnelse er ikke helt enkel. I ­realiteten er det ikke mulig å lære om religion uten å utsette elever for en slags forkynnelse.

Kirken tror for eksempel at fortellingene om Jesus har den egenskapen at de kan skape tro. De mister ikke denne egenskapen om de står i en lærebok.

Hver gang en lærer informerer om det saklige innholdet i kristendommen, utsettes altså elevene for denne «forkynnelsen». Utsagnet «kristne tror Jesus sto opp fra de døde påskemorgen» fra RLE-boken vil alltid være en gjenfortelling av det kristne vitnesbyrdet.
Slik vil det være med all ideologi, også livssynshumanisme. Bak enhver saklig innføring i ideologiens innhold ligger en utfordring til å ta stilling til det samme innholdet.

Derfor er de fleste enige om at grensen for forkynnelse går ved om læreren som klassens autoritetsperson sier at «dette er sant». Ordningen med skole-­gudstjenester impliserer ikke dette. Tvert imot skal og bør det være et klart skille mellom prestens og lærerens roller.

Reelle premisser. HEF kunne fått større gjennomslag for sin innsats mot skolegudstjenester dersom de hadde diskutert ordningen på reelle premisser. Det er uakseptabelt om elevers meldinger om fritak blir møtt med motvilje fra skolen. Dersom de presses til delta i religiøse ­ritualer, slik HEF skriver på sine nett-
steder, er dette også svært kritikkverdig.

I alle samfunn står majoriteten i fare for å diskriminere minoriteter. Derfor er det en klok kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum som kommer HEF i møte i gårsdagens kronikk i Vårt Land. Samtidig gjør hun det uten å akseptere deres forståelse av hva en skolegudstjeneste er. Det er også klokt.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.11.2016

Gå til innlegget

Hanvolds råkjør

Publisert nesten 4 år siden

Mens Jesus drev kremmerne ut av Guds tempel med en pisk, står kristne ledere i kø for å være passasjerer på Jan Hanvolds hensynsløse kjøretur gjennom livet.

Marsdagen var en av de våteste i året. Jeg tråkket i svære skritt over de største vanndammene, men ble litt for sent oppmerksom på SUV-en som kom mot meg. Slapsen sprutet meterhøyt fra forhjulene. Det var nytteløst å komme unna. Jeg viftet med armene til sjåføren, som så på meg med et spørrende blikk. Et sekund senere var jeg full av slaps og søle.

Jeg kjente sjåføren. Han bor i samme gate som meg og heter Jan Hanvold.
Nå ler jeg av episoden. Jeg hadde­ nok ikke irritert meg hvis ikke alle andre hadde kjørt så hensynsfullt den dagen. ­Eller hvis jeg ikke hadde tolket 
blikket hans som totalt uforstående.

Sterk i troen. – Tror Hanvold på det han driver med selv, eller er han en gjennomført luring? spurte en bekjent da vi kom inn på Hanvolds arbeidsmetoder.
Vi snakket om det samme som NRK Brennpunkt viste på TV i går kveld – at Hanvold på ­manipulerende vis får trygdede og minstepensjonister til å tro at de gir til Gud når de over­fører store summer til TV-­arbeidet hans. At han systematisk over­fører mye av disse pengene til sine egne private selskaper gjennom leiekontrakter. Hvilke ­verdier som ville ligget i disse selskapene uten disse pengene, får vi antakelig aldri vite.

Jeg tror Hanvold tror på det han gjør. At han ikke forstår at dette er uetisk. Det er jo ingen lover som forbyr det. På samme måte som det ikke står spesifikt i veitrafikkloven at man skal kjøre spesielt hensynsfullt når veien er dekket av ti centimeter med snøslaps. Korvaldveien i Mjøndalen har ikke fortau. Da er den vel laget for SUV-en hans, er den ikke?

Men det er uetisk å drive kristent arbeid slik Hanvold driver det. Det er uetisk fordi han sier til de minst ressurssterke at de gir til Gud, og at Gud gir tilbake til dem hvis de gjør det. Og fordi han putter de samme pengene i egen lomme. Det er vanskelig å forby slik virksomhet, men noen må fortelle til Hanvold at dette er uetisk. Så tydelig at han forstår det. Det gjør ikke Kristen-Norge.

Paradoks. Dagen-redaktør Tarjei Gilje tror ikke støtten til Visjon Norge vil avta vesentlig etter gårsdagens Brennpunkt. Han mener at kanalen samler kristne mennesker som er dypt skuffet over Kristen-Norges tilbakegang de siste tiårene. Deres romslighet for Hanvolds krumspring er stor. «Han sier og gjør jo så mye annet bra.»

Gilje har helt rett, noe som er et stort paradoks. Det lavkirkelige Norge er selektiv med hvem man samarbeider med. Prester og artister på den teologiske venstresiden holder man seg unna. Men der Jesus fant seg en pisk og drev kremmerne ut av Guds tempel, står kristne ledere i kø for å få taletid på Hanvolds TV-kanal.

Blant dem som har opptrådt i programmet Studio Direkte sammen med Hanvold er Elin Linde Fagerbakke, Dag Øyivind Juliussen, Arild og Lotta Svartdahl, Norvald Yri, Svein Andersen, Karl Johan Hallaråker, David og Josef Østby, Øivind Benestad, Konrad Myrland, Øyvind Gaarder Andersen, Anfinn Skaaheim, Vebjørn Selbekk, Espen Ottosen og Anne Lise Strøm.

Det kan være gode grunner til å benytte seg av Hanvolds plattform til å fremme sine egne budskap. Men du skal ikke være rakettforsker for å forstå at Hanvolds legitimitet er avhengig av at så mange kjente kristennavn er passasjerer på hans mange kjøreturer.

På samme måte som fundraising-selskapet Profundo, med historiske bånd til Strømmestiftelsen og mottoet «Vi hjelper deg å gjøre verden bedre» gir Hanvold legitimitet ved å bistå ham i innsamlingsarbeidet. På samme måte som en rekke kristne organisasjoner gir ham legitimitet ved å bruke ham som leverandør av TV-tjenester på konferanser.

Lønnsomhet. Hvorfor gjør de det? Fordi det lønner seg. Ikke nødvendigvis for dem personlig, men for virksomheten deres. Det handler om penger og synlighet.
Noen av dem er enige i at det er problematisk. Men vektskålen med fordeler veier tyngst.

Da passer det ikke med tyde­lige budskap til Hanvold. Den jobben overlater de til Levi ­Fragell, hvis raseri øker proporsjonalt med deres unnfallenhet. Noe som igjen bekrefter Hanvolds verdensbilde: Noen er ute etter ham. Og de står definitivt ikke på Guds side i åndskampen.

Dersom Hanvold holder seg på rett side av loven, kommer han til å fortsette med sin tvilsomme virksomhet til han ikke orker mer. I hjulsporene hans kommer det til å befinne seg mennesker som er mer tilsølet enn jeg var, den regnværsdagen i begynnelsen av mars.

Og Hanvold kommer til å være like forundret. Er ikke veien ­
laget for ham og SUV-en hans? Passasjerene ser da ut til å nyte turen!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.10.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3544 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1232 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 924 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
11 dager siden / 824 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
11 dager siden / 634 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 567 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 442 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere