Alf Gjøsund

Alder: 2
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Innestemme påkrevd

Publisert over 2 år siden

Også de med en tradisjonell kjønnsforståelse har rett til å unngå integritetskrenkelser.

Et liberalt samfunn er avhengig av at vi greier å finne løsninger på motstridende rettigheter. Som oftest går det bra. Vi tilpasser oss så godt vi kan John Lockes gylne regel om at «din frihet slutter der min begynner», men innrømmer at den er vanskelig å definere i praksis. Derfor har vi utviklet et slags rangeringssystem der ulike rettigheter vektes mot hverandre.

For eksempel trumfer religionsfriheten likestillingen i noen tilfeller. Et trossamfunn har tillatelse til å diskriminere dersom det skjer av konsistente teologiske årsaker. Derfor får Den katolske kirke lov til å nekte kvinner prestetjeneste, og Misjonssambandet får lov til å nekte en samboer stilling som lærer ved en av sine videregående skoler.

På andre områder må religionsfriheten vike. Det er for eksempel ikke tillatt å slå barn, selv om aldri så mange bibelvers anføres som begrunnelse.

Flere rettigheter

Mathilde Decaen er transkvinne, det vil si at hun biologisk sett er mann. Fra 1. juli i fjor fikk hun rett til å bli kvinne, også juridisk. Det er høyst forståelig at hun ønsker å praktisere denne statusen fullt ut, og derfor blir såret av å bli avvist fra Vestkantbadet. Det er særlig forståelig at hun reagerer på måten Vestkantbadet avviste henne på. Medarbeiderens tilbakemeldinger på Facebook var verken preget av kunnskap eller respekt.

Selv om alle mennesker har en iboende verdighet som mennesker, er verdighet også noe vi gir hverandre når vi møtes. Alt for mange tråkker som elefanter i et blomsterbed i møte med andres krenkbarhet. ­Sosiale medier har forsterket denne tendensen.

Men det finnes andre rettigheter her også. Retten til bluferdighet er en av dem. Bluferdigheten er en nedarvet kulturell følelse som mange opplever som dypt forankret i identiteten. For mange er den dessuten også forankret i religionen. Dette tar samfunnet på alvor ved at også retten til bluferdighet er forankret i lovverket.

På grunn av denne bluferdigheten vil mange oppleve det vanskelig å være tilstede uten klær med en person av motsatte kjønn. I vårt samfunn tar vi hensyn til dette ved å legge tilrette for egne garderober for begge kjønnskategorier.

Denne bluferdigheten opphørte ikke da Stortinget vedtok Lov om endring av juridisk kjønn 1. juli i fjor. Mange mennesker har fortsatt en biologisk kjønnsforståelse. Derfor vil de reagere instinktivt mot at en person som biologisk er mann er sammen med dem i garderoben.

Behov for kunnskap

Ikke alle forstår slike reaksjoner. Det er bra for dem, men ikke for saken. For også de med en tradisjonell kjønnsforståelse har rett til å unngå integritetskrenkelser.

For å komplisere saken ytterligere kan det nevnes at bluferdigheten ikke synes å bli mindre i dagens samfunn. Skjønnhetsindustrien har snevret kroppsidealet så kraftig inn at stadig færre våger å vise seg naken sammen med andre. Skolelærere melder om unaturlig skam blant elever i dusj og garderobe.

Dette gjør det mer påkrevd enn noensinne at samtalen om integritetsgrenser og bluferdighet føres med innestemme.

Det tenkte verken Vestkantbadets representant eller Mathilde Decaens støttespillere på da saken fikk oppmerksomhet på sosiale medier og nettaviser i går. Derimot forstår både Likestillingsombudet og Helse- og omsorgsdepartementet det svært godt: Ingen av dem rykker ut med klare, ensidige postulat om saken.

Andre etiske diskusjoner er blitt ført med høy og sint stemme og klare fronter. I dette spørsmålet saken ser det ut til at vi unngår det. Flere spørsmål kan med fordel møtes med den refleksen Likestillingsombudet uttrykte i går: «Vi synes det er viktig at både offentlige og private aktører innhenter kunnskap på området.»

Først publisert i Vårt Land, 11. mars 2017

Gå til innlegget

Ystebø og resten

Publisert over 2 år siden

Oslo Symposium framstår som et av Kristen-Norges mest kraftfulle tiltak akkurat nå. Det forteller mest om Kristen-Norge.

I fire valgår på rad år har de samlet høyrefløyen i Kristen-Norge til samling om verdiene de kjemper for. Pressen har ledd av dem, rast mot dem og ristet vantro på ­hodet. Men i helgen fikk Oslo Symposium større mediedekning enn noensinne – noe som ble behørig notert av en fornøyd Finn Jarle Sæle på talerstolen lørdag.

Årsaken til oppmerksomheten er antakelig likheten med den kristne høyrefløyen i USA. Deres støtte til Trump, alternative virkelighetsforståelse, og religiøse retorikk har fått mye oppmerksomhet i valgkampen.

Oslo Symposium bekrefter at det finnes en norsk parallell – en kristenfløy der Trump hylles like høyt, der skepsisen til mediene er like sterk, der feminisme og ­homofili framstår som like rart, og der muslimske flyktninger er like uønsket, som på et hvilket som helst av Trumps valgkampmøter.

Det er deilig når fiendebildene er tydelige og virkeligheten ­enkel å tolke.

Seriøse talere

Men det finnes et annet bilde som er like sant: Selv om noen av talerne er vel konspiratoriske – så er langt fra hele talerlisten det. Arrangementsleder Bjarte Ystebø vet hva han gjør når han kombinerer ­intellektuelle Torbjørn Røe Isaksen med ultrafolkelige Jan Hanvold. Slik forteller han en fortelling om et stort og viktig prosjekt, der innsatsen til Norge IDag-leseren og Visjon Norge-seeren hører med.

Jeg tror han har funnet oppskriften på noe som fort kan bre seg ut over dette segmentet og langt inn i «Dagen-land» og de etablerte lutherske organisasjonene.

For om enkelte av talerne er uspiselige for mange, presenterer andre verdier som samler relativt brede kristenlag. Her er noe for enhver smak, det krever litt romslighet, rett skal være rett, men «har vi egentlig råd til å være så kresne når kristne verdier er truet»?

Det siste er omtrent den vurderingen jeg antar at nye navn på talerlisten har gjort før de sa ja til å delta på noe de i utgangspunktet var skeptiske til.

Få stemmer

Man kan nemlig ikke velge og vrake blant kristne­ verdimønstringer. Det finnes ­ingen annen stemme som står frimodig opp for kristne verdier – og som samtidig når gjennom lydmuren.

Før fantes noe som het Geilo­møtene, som sendte ut en del tydelige signaler som ble lagt merke til.

Men det er førti år siden. Andre virkelig hørbare stemmer har det ikke vært siden. Hvis vi ikke 
skal ta med de kristne dagsavisene, som faktisk ble startet for å være tydelige stemmer ut i samfunnet. Den funksjonen avtok, kanskje fordi avisene i stedet ble tydelige stemmer innad i Kristen-Norge.

Dessuten ble det med noen aviser – Kristen-Norge greide aldri å samle seg om noe større, en skikkelig TV-kanal, for eksempel. Den arenaen ble overlatt til en gründer med en samvittighet som var tilstrekkelig fleksibel for pengeinnsamling av den litt mer insisterende typen.

Dessuten – om kristne samfunnsverdier var viktig for kristne­, var indre teologiske diskusjoner viktigere. Mens de kristne verdigrunnlaget forvitret og Kristelig Folkeparti slåss mot sperregrensen, kranglet kirken innbyrdes om hvem som hadde skylden for «avkristningen».

Så er vi altså der at mens nesten to millioner av den norske ­befolkningen fortsatt tror på Gud, så er det er liten gruppe rundt avisen Norge IDag som greier å stable på beina det eneste vellykkede arrangementet med politikk og kristne verdier på dagsorden.

Hundretusener 

Det finnes verdier som kunne samlet store deler av det troende Norge, som i aller høyeste grad har politiske konsekvenser: Som menneske­verdet. Solidariteten med de svake.

De fleste vil være enige om at disse verdiene er truet gjennom forslag om bioteknologi, surrogati og eutanasi, gjennom rovdrift på naturen og gjennom hjerteløs behandling av enkeltmennesker.

Hundretusener av kristne kunne­ protestert tydelig mot at det kristne budskapet brukes til å sette grupper og religioner opp mot hverandre, til å skape hat og motsetninger.

I stedet har de kjeklet om ­andre ting, og overlatt storscenen til dem på ytterste høyre fløy.

Er det rart Finn Jarle Sæle sier halleluja?

Felles sak

Vi må tilbake til 2. verdenskrig før vi finner et tiltak som samlet kirken i bred forstand. Ole Hallesby og Ludvig Hope sto milevis fra den «liberale» biskopen Eivind Berggrav. Quisling greide ufrivillig å forene dem. Kampen mot nazismen ble viktigere enn alt annet.

Den som greier å stable på beina en lignende forståelse av alvor, kan få til noe som virkelig gir gjenlyd.

Foreløpig ser man åpenbart ikke behovet. Det er kanskje den viktigste forskjellen på Ystebø og resten.

Gå til innlegget

Den nye sionismen

Publisert over 2 år siden

Israel ble skapt av sekulær sionisme. Nå truer den nye, ­religiøse versjonen prosjektet.

‘Støtter du sionismen?’ Kvinnen så vantro på meg. Vi satt ved et bord på Al Yasmeen Hotel i Nablus, en av de største byene i de palestinske selvstyreom­rådene.

Hun knyttet begrepet sionisme til enkelte jøders drøm om et Stor-Israel fra Middelhavet til elven Eufrat i Irak. Eller i det minste drømmen om å besitte og kontrollere stedene der de gamle, jødiske fortellingene utspiller seg: Shechem, Shilo og Beyt-Lechem ­— fordi det er gammelt jødisk kjerneområde. Om nødvendig med makt.

Nybyggere

Denne ­drømmen er grundig dokumentert av ­israelere selv. I forrige uke fortalte Vårt Land for eksempel om dokumentarfilmen The ­Settlers. Den forteller om israelske ­nybyggere med en meget systematisk strategi for å ekspandere jødisk territorium.

Begrunnelsen er religiøs og handler om at Israel ikke bare skal «innta landet», men også bli et «lys for folkeslagene». Uten å underslå at det også finnes uhyggelige eksempler på fanatisme på palestinsk side, er det nettopp dette ordet som best kan ­beskrive ideologien til disse ­religiøse ­nasjonalistene. Uten å blunke kan de påstå at det å ­undertrykke en hel befolkning av palestinere er en helt akseptabel måte å bli et slikt «lys» på.

Men det er ikke dette som er ­sionisme. Sionismen er en ­sekulær ideologi som i utgangspunktet ble avvist av de mest ­religiøse jødene. Sionismen er ideen om et nasjonalhjem for det jødiske folket i Israel. Sionismen forutsetter at dette hjemmet kan bygges uten å undertrykke noen. Den går inn for like, demokratiske rettigheter for alle som bor i dette hjemmet.

Det er vanskelig å si om ­dette noen gang var en realistisk drøm. Jeg heller til et ja, fordi den langt på vei er blitt realisert innenfor de internasjonalt godkjente grensene til staten ­Israel. Svaret vil vi aldri få, fordi ­ingen av partene våget å satse på den ­freden og det samarbeidet verdens­samfunnet oppfordret til da ­Israel ble vedtatt i 
1947.

Religiøs dreining

Den religiøse ekspan­sjonsideologien The ­Settlers viste oss, kalles i Israel for nysionisme. Den definerer seg som en motsetning til den sekulære sionismen, som nå gjerne kalles postsionisme — fordi den mener at det sionistiske prosjektet er fullført med staten Israel.

Nysionismen er sionisme pluss en høyreorientert religiøs ideo­logi. Nysionismen vil frem­skynde Messias’ komme. Derfor arbeider de også for at jøder skal vende tilbake til ortodoks tro. De er sterke motstandere av blandete ekteskap, for ikke å snakke om konvertering. Nysionistene vil annektere de palestinske ­områdene uten å gi palestinerne borgerrettigheter. Det er ­derfor de bygger bosetninger: De vil forhindre at det noensinne blir noen palestinsk stat i området.

Bevegelsen fikk bris i seilene i 1967. Da Israel nesten tapte Yom Kippur-krigen seks år senere, økte styrken. Mange israelere ville ikke være utrygge lengre. Noen åpnet seg for mer ytterliggående ideologi.

Forbudt

Mye av dagens konflikt mellom israelerne og palestinerne skyldes nysionismen. Ikke fordi alle nybyggere er nysionister, The Settlers anslår tvert imot at 80 prosent av dem ikke er det. Men fordi nysionistene er i stand til å lage svært mye bråk. De aller mest ekstreme lefler med ideologien til den nå avdøde rabbineren og politikeren Meir Kahane. For å sette det i perspektiv: Baruch Goldstein — mannen som i 1994 myrdet 29 bedende muslimer — var Kahane-tilhenger.

Dette er israelere som er villige til å gjøre svært mye for et jødisk Judea og Samaria. Og selv om organisasjoner med slik ideologi er forbudt i Israel, har politikken hele tiden vært en balansegang mellom å fordømme slike krefter, og å unngå at de blir mer voldelige.

Dersom Israel strammer inn bosetningspolitikken så mye som internasjonale krefter ønsker, er det ikke usannsynlig at de mest ­ekstreme ­nysionistene svarer med vold. Det samme vil sannsynligvis skje dersom man mot formodning går inn for det stadig flere palestinere ønsker: en énstatsløsning der palestinerne får fulle borger­rettigheter.

Voldskaos

Det hele kan ende i et volds­kaos. Årsaken er ikke minst at den palestinske siden har desto større utfordringer med ekstremisme. Som om ikke Hamas er ille nok, vil en ytterligere tilspissing kunne gi langt mer ­ekstreme grupperinger, som IS, større ­fotfeste.

Det er slike krefter israelske og palestinske politikere baler med — og det i et samfunn som i like stor grad som Europa opplever generell høyredreining og radikalisering.

Denne balansegangen vet ­norske kommunepolitikere som krever boikott lite om. For ikke å si kristne som leser Bibelen med samme briller som nysionistene. Uvitenheten gjør dem til en del av problemet, ikke av løsningen.

Først publisert i Vårt Land, 23. februar 2017

Gå til innlegget

Tro som ikke truer

Publisert over 2 år siden

De gamle stridstemaene engasjerer ikke lenger. Hva har skjedd med den religiøse debattiveren?

Du fikk perspektiver av å vokse opp i lavkirkelige miljøer på 70- og 80-tallet. De virkelig viktige sakene fikk debattspaltene til å koke: Er EU identisk med dyret i Åpenbaringen? Er barnedåpen bibelsk? Kommer Jesus igjen før, under eller etter den store trengsel? Er kristen­rocken selve tegnet på kristenhetens kapitulasjon?

For ikke å snakke om «sektene».­ De farlige trossamfunnene som lærte vrangt: Mormonerne som hadde en slags ­alternativ bibel. Adventistene, som avviste helvete og satte ­datoer for dommedag. Og Smiths­ venner som trodde på et liv uten bevisst synd.

Det kan diskuteres om spørsmålene noen gang fikk sin løsning. Nå møtes i hvert fall temaene­ med store gjesp. Det har knapt kommet reaksjoner på at Vårt Land har innført spalten «Fra sidelinjen», der representanter for Smiths venner og mormonene regelmessig kommer til orde.

Nye tema

Hva har skjedd? Har kristne miljøer nådd et ­høyere nivå av enhet og fellesskap? Blitt flinkere til å skjelne det ­vesentlige fra det uviktige? Er det postmodernismen som har gjort spørsmålet om hva som er «sant og rett» relativt, umulig å finne svar på, og dermed uvesentlig?

Jeg er ikke sikker. Det er nemlig fortsatt ikke noe å si på ­engasjementet. Temaene har bare skiftet.

For mens vår mormonske spaltist kan skrive om evige ekteskap­ uten å møte nevne­verdig motstand, skaper andre tema ­betydelig sterkere engasjement. Vårt Land anklages for å «promotere islam». Avisen ­Dagen har anslått at det koster dem flere hundre tusen i tapte­ abonnementsinntekter å ha ­Shoaib Sultan som skribent.

For ikke å snakke om den kjønnsnøytrale liturgien. Vi har måttet avvise mange bedrøvede og sinte innlegg de siste ukene. Ikke først og fremst fordi ordene er så sterke, men fordi det er så mange av dem.

Nå er det det som er viktig. Hva forteller dette om hvorfor vi blir engasjerte?

Mørke skyer

For hundre år ­siden måtte de lavkirkelig­e organi­sasjonene og frikirken­e slåss for sin eksistens. De opplevde­ seg undervurdert av statskirken, og knuffet innbyrdes­ om avgrensninger og medlemstilfang.

Under 2. verdenskrig stilnet det fordi man hadde en felles fiende, men så var den interne konkurransen i gang igjen. EF og endetiden dukket opp som en mørk sky i horisonten. Sosialisme­ og sekularisering utfordret og måtte slås tilbake for enhver pris.

Temaene jeg nevnte øverst i artikkelen, er eksempler på ­debatter som føyde seg inn i dette­ bildet. Og fellesnevneren for hele den kristelige debatt­iveren er ­ordet trussel.

Diskusjonen om kjønnsnøytrale ekteskap bekrefter bildet. For noen få år siden var homofiles støttespillere hyperaktive. De opplevde seg diskriminert og måtte forsvare sin plass i kirken.

Nå slapper de av. 95 prosent av innleggene kommer fra den motsatte fløyen. Nå er det de som føler seg mest truet.

Biskop Tor Berger Jørgensen gjorde et artig eksperiment for noen dager siden. Han gikk inn på facebooksiden til den avsatte presten, Ludvig Nessa, og foreslo dialog. «Kan jeg håpe på at du vil vise en tilsvarende respekt for at mitt standpunkt er en del av et ærlig arbeid forankret i troen,­ Skriften og menneskelivet?» spurte han.

Jeg er forsiktig når jeg sier at Tor B. ble klubbet ned. Man har ingen dialog midt i slaget. Da forsvarer man seg med alle tilgjengelige midler. Antakelig opplevde Nessa og hans venner eksbiskopens invitasjon som like hul som homofile noen år tidligere opplevde konservatives invitasjoner til «å snakke om det».

Andre konjunkturer

Sann­heten er en prosess. Den oppstår gjennom tre såkalte dialektiske­ stadier, mente Hegel: En tese blir imøtegått av en antitese. På denne­ plattformen oppstår et nytt, videreutviklet standpunkt: Syntesen.

Modellen kan være et perspektiv både på samfunnsutviklingen og i den vitenskapelige diskursen. I den ideologiske diskusjonen på grunnplanet i det religiøse Norge må vi snarere konstatere at debatten ganske enkelt tar livet av seg selv. Kanskje fordi drivkraften ikke er søken etter ny forståelse, og heller ikke det positivt motiverte ønsket om å påvirke. I stedet peker alle tegn mot en annen drivkraft: Følelsen av å være truet. Kampen for tilværelsen.

Og den påvirkes av andre konjunkturer som oppstår i et større bilde. Det er derfor kristne mer enn noe annet diskuterer islam.

Publisert i Vårt Land, 8. februar 2017.

Gå til innlegget

Queer-kirken neste?

Publisert over 2 år siden

Toleransebølger møter klipper og skjær. Vinder og strømninger snur. Det kan fort skje i spørsmålet om kjønn.

Queer-bølge skyller over den norske kirke, skrev Klassekampen fredag i forrige uke.

Dermed synes de å bekrefte den nå utmeldte Levende folkekirke-lederen Øivind Benestads skrekkvisjon: At vedtaket i går om kjønnsnøytral liturgi vil åpne for en «dekonstruksjon av kjønn» i Den norske kirke.

Det er dette som er queer-ideologi: Kjønn er en sosial konstruksjon. Man er det kjønnet man føler seg som. Derfor bør man slutte å snakke om han ­eller henne, og i stedet bruke betegnelsen hen.

Sterkt overdrevet

Jeg har snakket med flere av Øivind ­Benestads meningsfeller i ­løpet av kirkemøtet som ­deler hans syn på framtiden. Men ­ingen av dem kan peke på noen i Kirkemøtet som faktisk mener dette.

Jeg har også snakket med flere av Benestads meningsmotstandere. Heller ikke de vet om noen som vil dekonstruere tokjønnsmodellen. De vil det i hvert fall ikke.

Flere kilder i kirkemøtet enn Benestad har ikke Klassekampen. Ryktet om en bølge er dermed sterkt overdrevet.

Vi så det tydelig da Kirkemøtet behandlet ny dåpsliturgi – for øvrig en av de sakene som skapte sterkest engasjement, nest ­etter vigselssaken. En god queer­innstilling ville vært å kreve­ ­uttrykket «i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn» ­erstattet med det kjønnsnøytrale «i vår skapers, frigjørers og livgivers navn».

Sannsynligvis lander man i dag på at man valgfritt kan bruke sistnevnte uttrykk som en tilleggsforklaring. Men ­ingen har foreslått å fjerne de to hannkjønnsbetegnelsene i treenigheten.

Diskusjon

Det er ikke tvil om at queer-ideologien vil bli et diskusjonstema i Den norske kirke framover.

Klassekampen siterte kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum, som i sin tale på Kirkemøtets første plenumssamling uttrykte ønske om «rosa kompetanse». Avisen kunne også sitere organisasjonen FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold – på at de hadde hatt kurs for menigheter i Den norske kirke.

Organisasjonen står for en nokså­ gjennomført queer-ideologi, og arbeider for at «familiebegrepet ikke skal defineres ut fra religiøse eller kulturelle forestillinger om hva en familie er, eller ut fra ­heteronormative forståelser av ­familien og av foreldre».

Det er ingen ting som tyder på at Gunleiksrud Raaum legger en så radikal definisjonen av «rosa kompetanse» til grunn for sine visjoner.

Derimot ønsker mange kirke­møtemedlemmer å akseptere og inkludere transkjønnede. For ­eksempel Alex Ramstad, kirkemøtemedlem som er kategorisert som «kvinne» i fødselsattesten, men nå definerer seg som mann.

Få mener likevel at dette bør innebære en opphevelse av kjønnskategoriene. Det er heller ikke mange som tror det er realistisk å fjerne herre- og ­dametoalett-inndelingen i kirkebyggene.

Omstridt

Queer-ideologien har skapt diskusjoner i feministmiljøer over hele verden. De tradisjonelle feministene fortviler over at kvinner med mannlige kjønnsorganer hevder at også deres sak er kvinnekamp. At de skal ha rett til å bruke ­damegarderobene i svømmehallene. Mange queer-feminister ­ønsker også, som FRI, å åpne for ­polyamori og -gami.

De har tilsynelatende vind i seilene. I hvert fall hvis medie­oppmerksomheten skal legges til grunn.

Men det er skjær i sjøen her: Én ting er nemlig å akseptere at andre mennesker har en annen identitet enn en selv. Det ligger i tidens forståelse av toleranse.

En annen ting er å akseptere at ens egen selvforståelse og egne grenser omdefineres. Det er det som skjer hvis det blir slutt på definisjoner som mann og kvinne. Det er det som skjer hvis kvinner må finne seg i å dusje med mennesker som biologisk sett er menn.

Ingen automatikk

Historien viser at toleransebølger ­møter klipper og skjær. Vinder og strømninger snur. Det er ingen automatikk i at gårsdagens vedtak om likekjønnet vigsel betyr at veien nå ligger åpen for neste sjumilssteg. Verken i samfunnet eller i kirken.

Tvert imot har jeg snakket med flere i Åpen folkekirke som ­mener at det vil være naturlig å tone ned kampen for et utvidet LHBT-perspektiv. Det blir for smalt. Det blir for splittende.

På den annen side: Kirkens holdninger vil også i framtiden gjenspeile samfunnets holdninger. Det har den alltid gjort. De som vil endre kirken kan bare begynne i samfunnet.

Hvordan både kirken og samfunnet vil se ut når kjønnspolaritet ikke lenger er nødvendig for å lage barn, aner ingen av oss.

Foreløpig er det for tidlig å snakke om en bølge.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5277 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
27 dager siden / 2392 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1811 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1810 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
28 dager siden / 1793 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1689 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1474 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere