Alf Gjøsund

Alder: 3
  RSS

Om Alf

Religionsredaktør i Vårt Land

Følgere

Vårt Land og lukkede trossamfunn

Publisert 7 måneder siden

Vi er en avis, ikke en interesseorganisasjon.

Hilde Langvann i Hjelpekilden mener at den kristne dagspressen bidrar til å sabotere det som kunne vært en viktig debatt om lukkede trossamfunn. Eksemplet er undertegnedes bidrag til debatten i kommentaren «1-0 til Smiths venner» og en uttalelse om at Oslo-kirken er et marginalt miljø. Dette kalles «ubehagelige teknikker som brukes for å avvise debatten».

Les innlegget fra Langvann her.

For Vårt Land er debatten om lukkede trossamfunn viktig. Vi ga i 2016 Petter Dass-prisen til VG-journalisten Rut Giævert for sin innsats for å sette temaet på dagsorden. Et søk på Presse-Norges arkivportal Retriever viser at Vårt Land er den avisen i Norge som har dette temaet oftest på agendaen. Vi er også den avisen som har sitert Langvann flest ganger.

De konkrete eksemplene er ikke eksempler på at debatten blir avvist. Derimot er det bidrag til å gjøre debatten mer faktabasert. Vi er en avis, ikke en interesseorganisasjon. Er det ett felt som ikke er tjent med skyttergravskrig, er det religionsfeltet. Derfor er det viktig for oss å vise fram nyansene.

Det hadde vært fint om Langvann konkretiserte hva som var et forsøk på å «sabotere debatten» i kommentaren «1-0 til Smiths venner». Hva panelsamtalen etter visningen av filmen Disco angår, var dette et arrangement Vårt Land selv sto bak for å fremme debatten.

Les kommentaren 1-0 til Smiths venner her.

Uttalelsene Langvann bruker som eksempel på «sabotasje» handlet om hvorvidt institusjonaliserte fysiske overgrep – som ble vist mot slutten av filmen Disco – var representativt for norske kristne miljøer. Her sa jeg i praksis det samme som regissør Jorunn Myklebust Syversen. Hun uttalte at denne delen av filmen var «en grøt av ting jeg har funnet i researchen, basert på ting som ikke finnes i Norge, men som er inspirert av USA.»

At overgrep finnes bak lukkede dører i kristne miljøer – utført av enkeltpersoner og pastorer – ble sagt tydelig av undertegnede. Jeg sa også tydelig at Christine Andreassen forteller om sine erfaringer på «en sterkt og uhyre troverdig måte» og at jeg håpet at veldig mange lyttet til hennes fortelling.


LES OGSÅ: Full sal da Vårt Land viste Disco – hør debatten i opptak her

Gå til innlegget

Ytterpunktene og nyansene

Publisert over 1 år siden

Å fastslå et prinsipp kan hvem som helst gjøre. Å påvirke folks posisjoner er noe helt annet.

Den norske kirkes biskoper har kommet med en uttalelse om abort. Endelig. Med unntak av et forsiktig nei til tidlig ultralyd i 2012 har det vært så godt som taust i mange år.

Tausheten forteller litt om hvor vanskelig dette har vært å snakke om. Man har rett og slett ikke greid å finne formen. Ett lite feiltrinn – og uttalelsen ville utløst et raseri i den offentlige debatten. Det er svært forståelig at bispemøtet har ønsket å unngå dette. For hva bør være hensikten med en uttalelse? Den bør selvsagt være å bevege, ikke å låse. Å fastslå et prinsipp kan hvem som helst gjøre. Å påvirke folks posisjoner er noe helt annet.

Tordner

Misjonssambandets Espen Ottosen har finlest biskopenes uttalelse. Han er knallhard i kritikken. «Løsningen kan da ikke være en abortlov som gjør et foster på under 12 uker fullstendig rettsløst», tordner han på Facebook. Han skriver også at uttalelsen «faller alle de i KrF i ryggen som har problematisert dagens abortlov».

Ottosen får mange heiarop. Jeg håper at han – når temperaturen legger seg – forsøker seg på en mer prinsipiell tilnærming, der han gjør en analyse av hva biskopene faktisk sier. Akkurat nå ser biskopenes bidrag til en god samtale om de etiske sidene ved abortspørsmålet ut til å drukne i en kaskade av støy og mistenksomhet internt i Kristen-Norge.

LES OGSÅ: Hundre år med harde ord

Utvetydig om menneskeverdet

 Bispemøtets uttalelse kan deles i tre tema:

1) Menneskelivets begynnelse og dets verdi.

Her er biskopene faktisk ikke til å misforstå. De fastslår at «fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern», og på dette grunnlaget sier de at «det er positivt at det utføres færre aborter i Norge».

Noen skulle kanskje tro at biskopene ble mer utydelig når vi nærmer oss grenselandet: fostre med utviklingsavvik. Spør du folk flest er det her forståelsen er størst for at foreldre velger å avslutte svangerskapet.

Men bispemøtet er utvetydig: «Fostre med utviklingsavvik og barn med annerledes funksjonsevne er et særlig ansvar for foreldrene og samfunnet. Vi vil fremholde at menneskeverdet er gitt av Gud, og ikke avhengig av funksjonsevne. Alle mennesker kan leve fullverdige liv. Målet må være at ethvert barn skal få mulighet til å oppfylle sitt potensial ...»

Skottene fjernes

2) Kirkens signaler til kvinner som er berørt.

Her legger biskopene vekt på tonen og polariseringen som har preget abortdebatten. Hva er det folk husker fra denne debatten? Selvsagt den mest ekstreme bruken av virkemidler. Når kirken innrømmer og beklager at den var med på å ødelegge dialogen på 1970-tallet, betyr det selvsagt ikke at den mener at alle motargumenter var legitime. Dette handler om å feie for egen dør.

Det er ikke tvil om at kvinnesynet er en viktig side ved abortspørsmålet. I mange tilfeller har kirken sagt nei til abort, punktum. Man har nærmest satt et vanntett skott mellom den vanskelige situasjonen kvinner har vært i, og den prinsipielle diskusjonen om abort.

Dersom kirken på et tidligere tidspunkt hadde vært tydelig i spørsmålet om likestilling, ville man antakelig hatt en større troverdighet når man uttalte seg om rettighetene til det ufødte barnet. Dette ser vi særlig tydelig i mange deler av verden: Kvinner og (fødte) barn utsettes for vold, overgrep, neglisjering og diskriminering uten at kristne reagerer på langt nær så sterkt som i abortsaken. Hva er årsaken?

Denne tematikken sprenger rammen for en liten kommentar. Men det virker som om de som protesterer høyest mot biskopenes abortuttalelse fortsatt mener at kvinnesyn og abort ikke har noe med hverandre å gjøre. Er det helt riktig?

Aud Tønnesen: Biskopenes uttalelse er uttrykk for et helt nytt kvinnesyn i kirken 

Åpenhet for nyanser

3) Kirkens holdning til abortloven.

Det er riktig at Bispemøtet er minst tydelig når den berører dagens abortlov. Her sier man:

• Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang.

• (Bispemøtets) fokus er ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse, men et lovverk i seg selv løser ikke ethvert etisk dilemma.

Det er dette som har skapt reaksjoner. Men det er også her den prinsipielle tilnærmingen forsvinner hos de som protesterer. Ottosen skriver: «Men løsningen kan da ikke være en abortlov som gjør et foster på under 12 uker fullstendig rettsløst.»

Men hvor har bispemøtet skrevet at dette er alternativet? Det finnes mange nyanser mellom disse posisjonene. I Norge beveget man seg bort fra det absolutte forbudet i 1889. Da fikk vi en forskrift som ga legal tilgang til abort ved stor fare for kvinnens liv og helse. Dette er ukontroversielt blant kristne i dag.

I 1959 vedtok Stortinget en nemndordning. Det utvidet tilgangen til abort ytterligere, men ivaretok en prinsipiell markering av fosterets menneskeverd. På den annen side tror ingen at en slik nemnd i dag vil legge til grunn at fosterets menneskeverd starter ved unnfangelsen. Ett skritt fram og minst ett tilbake, med andre ord.

Dette er nyanser innenfor posisjonen «legal adgang til abort». Vel å merke hvis vi ser på eget land. I andre land finnes andre mellomposisjoner. For ikke å si at den norske loven i seg selv er en mellomposisjon, andre land er langt mer liberale.

Flere alternativer

I diskusjonen på Facebook skriver biskop Halvor Nordhaug at han «har sans for den tyske loven som forutsetter en obligatorisk rådgivende samtale med en lege før inngrepet eventuelt foretas». Han er ikke alene om å ha dette ståstedet. Også organisasjonen Menneskeverd har løftet dette fram som et diskusjonstema. En slik posisjon er fullt mulig innenfor biskopenes uttalelse.

Hva er KrFs posisjon? Det mest konkrete forslaget i programmet er at «avgjørelser knyttet til liv og helse tas i dialog mellom pasient og lege».

Men vil ikke Ottosens kritikk kunne rettes mot disse posisjonene? Vil ikke dette også gjøre et foster på under 12 uker fullstendig rettsløst? Det kommer an på øyet som ser. Her vil jeg utfordre Ottosen til å være mer konkret. Hva mener han egentlig, hvis han skal legge slagordene til side?

Bak biskopenes uttalelse ligger et viktig premiss: Det er ikke politisk mulig å stramme inn dagens abortlov. Derfor velger man i stedet å snakke om de etiske sidene ved abortspørsmålet. Det gjør de ved å løfte fram to avgjørende tema for å komme videre: Kvinnesynet og synet på fosteret.

Det er slett ikke sikkert at biskopene har sviktet noen som helst med denne uttalelsen. Kanskje har de i stedet lagt et grunnlag for et langt tydeligere kirkelig engasjement i spørsmålet om menneskeverdet framover. Det har mange savnet.

Bispemøtets preses: Vi har vært tause alt for lenge.  

Gå til innlegget

Politikk eller åndskamp?

Publisert over 1 år siden

Noen mener de gode kreftene nå har inntatt regjeringskontorene. Og at de må spares for kritikk.

Hør etter når Kjell ­Ingolf Ropstad snakker. Hvor ofte han bruker Gud som argument. Hvor ofte han mener ting fordi det står i Bibelen.

Det skjer aldri.

Og det til tross for sin bakgrunn i Bedehus-Norge.

Jeg møtte ham første gang på Ungdommens Landsmøte, en årlig misjonssamling i Norsk Luthersk Misjonssamband. Jeg var journalist for bladet Utsyn. Kjell Ingolf var 16 år gammel og en av de kuleste ungdommene.

Så vidt jeg kan huske framsto Dag Inge Ulstein som hakket frommere på den tiden. Han var 21, og allerede en gjen­ganger på UL.

De andre KrF-toppene har også bedehusbakgrunn. Hans Fredrik Grøvan, Olaug Bollestad, Knut Arild Hareide – samtlige har sittet på 60-talls rørstoler og hørt lekpredikanter snakke om Israel, endetiden og om å bli ­vasket rene i lammets blod.

Men ikke en av dem trekker Gud inn i den politiske argumentasjonen sin. Kristne verdier sier de ja til. Men det er fordi de tror det er bra for landet. De ­argumenterer allment og rasjonelt, ikke religiøst.

Gud og djevelen

De fleste­ i bedehus- og frikirkelige miljøer­ aksepterer at man ikke kan ­begrunne politikk med ­bibelvers. Men ikke alle. Noen av dem snakker om åndskamp.

Åndskamp er kampen mellom Gud og djevelen. Den utspiller seg i politikken, både globalt og nasjonalt.

Særlig i Midtøsten pågår det en åndskamp. Noen av aktørene er på rett, andre er på feil side. Jeg trenger nok ikke å si hvilken side palestinerne er på.

I min oppvekst på 70- og 80-tallet ble jeg tatt med på Israel-møter i Fiskarheimen i Bergen. Dagen-redaktør Arthur Berg holdt foredrag. Far nikket og mente at de såkalte haukene i israelsk politikk, Menachem ­Begin og Itzhak Shamir, var blant de største Guds menn i vår tid. Helt uavhengig av personlig tro og livsførsel. De var på den rette siden i åndskampen.

Det mest påfallende eksemplet i dag er Donald Trump. Evangelikale kristne miljøer i USA – og noen få i Norge – har plassert ham på rett side – særdeles uavhengig av personlig tro og livsførsel.

Sekterisk

Også kirkeledere blir plassert inn i dette bildet. Man kan være så from man bare vil. Hvis man kan mistenkes for å lefle ørlite med liberal teologi plasseres man på feil side i ånds­kampen. Selv de mest konservative biskopene i Den norske kirke stryker på testen, bare ved å være biskoper.

Tankegangen er litt sekterisk. Den står sterkest i det vi forbinder med litt ytterliggående ­religiøse miljøer. Samtidig er den ikke uten paralleller i den sekulære sfæren. Mange har fortalt om lignende tendenser i politiske bevegelser. Gud er selvsagt ikke med i begrunnelsen, men ­trangen til å dele tilværelsen opp i et innenfor og et utenfor er like sterk.

Kanskje er det vi ser i debattene om abort og innvandring også: raseriet noen legger for ­dagen når andre tillater seg å være uenige – at de våger, liksom­.

Er det rett og slett sånn vi mennesker er?

Krav om støtte

Tilbake til de kristne miljøene: En konsekvens av todelingen er at man støtter de som er på Guds side. Er man kritisk kan man bli møtt med bibelord som Romerbrevet 8,33: «Hvem vil anklage Guds utvalgte?» Underforstått: Ikke engang tenk på det!

Jeg husker hvor mye bråk det ble da jeg som journalist i ­Utsyn stilte kritiske spørsmål til ledelsen­ i Misjonsambandet. Her snakker vi ikke om en sekt, men en demokratisk oppbygd organisasjon. Jeg tenkte at organisasjonsbladet var medlemmenes organ, og at spørsmålene måtte stilles på vegne av dem.

Men mange lesere reagerte. Ledelsens avgjørelser skulle ikke trekkes i tvil, men støttes, mente de.

De samme argumentene har de fleste journalister i andre­ kristne organisasjonsblad møtt. For ikke å si i dagsaviser som Vårt Land og Dagen. Problematiserer vi noe av det som skjer i den lavkirkelige delen av Kirke-Norge får vi straks høre det. Noen av våre lesere ønsker journalistikk som heier på disse miljøene, uansett.

Det hjelper ikke alltid å vise at bildet er nyansert. Den ene artikkelen som viser fram en konflikt, annullerer alt annet.

Nå også i politikken

Den politiske­ dekningen vår har gått fri fra denne kritikken. Er det noe folk forstår, er det at pressen må være kritisk til den politiske makten. At det er en av de viktigste oppgavene til en avis.

Slik har det vært fram til nå.

Men nå skjer det noe. Vi har mottatt en strøm av henvendelser de siste månedene. Hvorfor skriver dere så mye kritisk om Ropstad? spør de.

Jeg har brukt mye tid på å skrive­ svar. Jeg viser til lederartikkel etter lederartikkel som:

(1) heier på viktige KrF-gjennomslag i regjeringsplattformen,

(2) har stor forståelse for Ropstads Pride-avvisning på grunn av arrangørens syn på en del spørsmål,

(3) ikke synes det er kritikkverdig at den politiske ledelsen i Barne- og familiedepartementet går i samme menighet,

(4) forsvarer den tidligere pornoavhengige KrF-rådgiveren og berømmer ham for hans åpenhet.

Og til reportasje etter reportasje som forteller nyansert og balansert om politikken og ­debatten.

De ser det ikke. Alt blir nullet ut av de artiklene som inneholder kritiske analyser.

Hersketeknikk

Om en ­måneds tid går Oslo Symposium av stabelen.

Jeg har respekt for grupperingen som står bak. De ønsker gjennomslag for det de opplever som kristne verdier. Og de gjør det med argumenter, og med ­respekt for demokratiet.

Men det må også sies at det snakkes mye om åndskamp her. Mange av deltakerne ser det som selvsagt at Gud identifiserer seg med deres syn. At de som er ­uenig med dem, har Gud imot seg.

Det stopper enhver meningsfylt diskusjon. De som er på Guds side er uangripelige. Synspunktene er jo ikke deres, de er Guds.

Kjell Ingolf Ropstad er en av talerne. Det er selvsagt helt greit. Knut Arild Hareide deltar også.

Men Ropstad vil oppleve noe som Hareide aldri har opplevd: At deltakerne heier entusiastisk på ham. At de plasserer ham på rett side i åndskampen.

Hadde jeg vært Ropstad ville jeg tatt dette opp fra talerstolen. Kanskje sagt at det egentlig er en form for hersketeknikk, selv om det ikke er ment slik.

Men det skal mot til å adressere sånt, særlig til dem som heier på deg.

Gå til innlegget

Vårt Land beklager og presiserer

Publisert over 1 år siden

På debattplass 8. februar kritiserte Karl Øyvind Jordell Vårt Land for å sitere og intervjue Ingeborg Mongstad Kvammen om Kirkerådets bispeutnevnelse i Stavanger: «Jeg vet ikke om Vårt Land uten videre bør bringe slike utsagn til torgs man kan blogge så mangt en sen kveldstime» og «Verre er det at Westergaard også har intervjuet henne»

Det kan ikke forstås som annet enn en hentydning av at Mongstad Kvammen ikke er tilregnelig og burde vært beskyttet mot seg selv. Dette er en måte å diskreditere en meningsmotstander på som ikke hører hjemme i en saklig debatt, og jeg beklager at vi satte det på trykk.

Jordell skriver også at undertegnede i en kommentar har hevdet at «utnevnelsen viste at Åpen folkekirke ville gjøre rent bord». Det er ikke riktig gjengitt, men formuleringen min kan kanskje forstås slik. Da jeg skrev «Nå får kirkeaktive med et tradisjonelt syn på ekteskapet bekreftet at ... medlemmene i Åpen folkekirke er innstilt på å gjøre rent bord» mente jeg å uttrykke hvordan utnevnelsen ble tolket av denne gruppen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
15 dager siden / 1448 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
25 dager siden / 1284 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
29 dager siden / 1278 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
1 dag siden / 762 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
5 dager siden / 739 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
23 dager siden / 546 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere