Alf Gjøsund

Alder: 1
  RSS

Om Alf

Konstituert sjefredaktør i Vårt Land

Følgere

Opprop til dugnad

Publisert rundt 22 timer siden - 1829 visninger

Kristne ledere advarer mot kristne aviser. Det kan få ganske alvorlige konsekvenser for verdiene de selv setter så høyt.

‘Sønnen min leser ikke Vårt Land, han er så lei all problematiseringen’, sa den hyggelige damen til meg på en av de kristne sommerfestivalene jeg besøkte i år.

Hun snakket om sin voksne sønn, som er engasjert i en kulturåpen, teologisk moderat storbymenighet, og nærmest inkarnasjonen av en viktig målgruppe for Vårt Land.

Utvikling

Det finnes tusenvis av dem, aktive i religiøst arbeid, som verken leser Vårt Land eller Dagen, de leser knapt aviser i det hele tatt. I stedet sjekker de snap og insta, og klikker på en og annen enkeltartikkel som dukker opp i Facebook-feeden deres.

Og mens de gjør det, endrer samfunnet seg – uendelig langt bort fra de verdiene vi trodde vi delte, raskere enn vi trodde var mulig. En ny generasjon krever kontroll over livet: frihet til å dø, frihet til å utvide abortgrenser, frihet til å sortere fostre, til å betale noen for å bære dem, og etter hvert også til å designe dem.

For ikke å si at menighetene og organisasjonene også utvikler seg, noen ledere tør knapt ta tak i et eneste kontroversielt tema, og plutselig oppdager medlemmene at de står for noe de aldri har snakket om før. Og så braker det løs.

Og kanskje er det ikke alle mulige kontroversielle og mindre kontroversielle ideologiske spørsmål man skal snakke om heller, de timene man er sammen på gudstjeneste. Det viktigste er at ting snakkes om. At den generasjonen kristne som er under 50 begynner å forholde seg like bevisst og kritisk til de strømningene som påvirker og preger samfunnet som mange eldre gjør.

LES OGSÅ: Unge Venstre-lederen vil ha fri abort til uke 24

Trump

Tidligere fantes det en arbeidsdeling mellom «katedralen» og de kristne avisene. Fra prekestolen ble evangeliet forkynt. Avisenes oppgave var å sørge for at de kristne ble holdt oppdatert på utviklingen i kirke og samfunn, og for at de deltok i debatten.

Nå blir denne arbeidsdelingen utfordret av dem som står på prekestolene. Det er ikke uvanlig at pastorer og kristenledere tar avstand fra avisene. Særlig de avisene som skriver om dem.

Det finnes en parallell i politikken. Trump og høyrepopulister tar avstand fra «mainstream media» – selvsagt ikke fordi mediene er mainstream, men fordi de utsetter dem for kritisk journalistikk.

Hadde Trump prøvd dette på 90-tallet, hadde det ikke fungert. Da måtte folk lese avisen for å føle seg orientert og opplyst. Nå trenger de ikke det. Det finnes alternative medier som holder dem oppdatert på alternative fakta.

Likegyldighet

På 90-tallet hadde det ikke fungert om kristenlederne tok avstand fra Vårt Land eller Dagen heller. Nesten ni av ti leste aviser, uten dem var du desorientert.

Nå er det alternativer. Du kan lese hva du vil, Algoritmer sørger for at du får nettopp det, samt for at du ikke får stoff som kjeder deg.

Kristenlederne – jeg kunne nevnt en rekke navn – bekrefter valget ved å antyde at kristne medier kan droppes. De er jo så problematiserende, de bygger ikke opp, de ser ikke alt det positive som skjer.

Advarslene kan få ganske alvorlige konsekvenser for verdiene de selv setter så høyt. Aktive kristne kunne vært en motkultur, en motkraft, i samfunnet. Nå er altfor mange likegyldige.

LES OGSÅ: «Hvorfor skriver dere aldri noe positivt?»

Erkjennelse: 

Jeg sier ikke at Vårt Land er perfekt. Noen kan oppleve at vi gjentar oss selv til det kjedsommelige. Vi kan overselge en sak i tittelen og ingressen. Vi kan si nei til dekning av arrangementer – ikke fordi arrangementet er dårlig, men fordi vi ikke ville greid å gjøre artikkelen bra nok.

Og vi kan ha meninger på trykk som provoserer. Eller vi kan provosere ved ikke å ha meninger om bestemte tema, eller slagsider i meningsbredden.

Noe av dette er uunngåelig. Det er ikke mulig å lage en perfekt avis, både fordi det er mennesker som jobber i den, og fordi forventningene er så ulike.

Men journalistikken utvikler seg, også hos oss. I dag leter vi mer bevisst etter spennende fenomener der vi tidligere søkte konflikt.

Etter å ha sett behovet i over et år, ansetter vi dessuten i disse dager endelig en journalist som skal prioritere rene nyhetsmeldinger fra Kristen-Norge. Og vi jobber iherdig med å knytte til oss kommentatorer som gir oss en større teologisk bredde.

Dugnad

Samtidig er det naivt hvis ledere tror at kristne grunnverdier kan prege samfunnet uten de kristne avisene. Eller at de kristne avisene blir bedre eller får større gjennomslag hvis de blir nøyaktig så konservative, eller så liberale, som lederne ønsker. Det er langt mer sannsynlig at det motsatte vil skje.

Vårt Land ble startet av mennesker som ville gi ideologiske byggematerialer til et samfunn i endring. Det var en dugnad av ildsjeler som så verdien i en kristen avis som favnet bredt.

Nå vil jeg oppfordre dagens kristne ledere til å bli med på den dugnaden. Til å løfte blikket og se stort på det de ikke liker, fordi konsekvensene av svekkede kristne aviser er for alvorlige. Til å se verdien i at journalister gir en stemme til dem som ikke har noen, også når det medfører konfliktsaker i deres egen del av kirkelandskapet.

Det vil de også tjene på.

LES OGSÅ: Vårt Land åpner nettsidene

Gå til innlegget

De nye pinsevennene

Publisert 7 dager siden - 2232 visninger

Pinsebevegelsen kunne ligget med brukket rygg. Men det har ikke skjedd. For i det stille har en ny bevegelse reist seg.

Besøkte du en tradisjonell norsk pinsemenighet for 20 år siden, var den sannsynligvis delt i to: De som var for og de som var imot den såkalte trosbevegelsen, en omstridt karismatisk retning som øvde sterk inn­flytelse på pinsebevegelsen.

Motstanderne ble stadig ­færre, og en tid kunne det se ut som hele pinsebevegelsen skulle miste sin forankring i norsk lav­kirkelig vekkelsestradisjon, der de ­reformatoriske prinsippene «nåden alene» og «troen alene» har stått sterkt.

Rystet i grunnvollene

Men så raste trosbevegelsen sammen, nærmest som et korthus. ­Norges største karismatiske menighet, Levende Ord i Bergen, mistet ­store deler av ­medlemsmassen etter et kraftig oppgjør med ­hovedpastor Enevald Flåten. Den mest toneangivende trosmenigheten i Norden, Livets ord i Uppsala, ble rystet i sine grunnvoller da grunnlegger Ulf Ekman ­konverterte til Den ­katolske ­kirke.

Og, som for å gni det inn, tok VG-journalisten Rut­ ­Helen ­Gjævert i 2016 et kraftig oppgjør med sin fortid i den ­karismatiske ungdomsbevegelsen ­Jesus ­Revolution. I kjølvannet fikk hele den karismatiske ­bevegelsen gjennomgå. Knapt noen tok til motmæle. Alle var enige om at det hadde skjedd mye uheldig.

LES OGSÅ: Talte de brente barnas sak

Tilbake kunne hele Pinse­bevegelsen ligget med brukket rygg. Men det har ikke skjedd. For i det stille har en ny ­bevegelse reist seg. I helgen ble den ­omtalt i en 12 sider lang reportasje i ­Bergens Tidende. «Mens kirke­benkene står tomme andre ­steder, holder Øystein Gjerme fire gudstjenester hver søndag», er inngangsordene.

Utdanningseksplosjon

Rep­o­rtasjen handler om pinse­menigheten Salt i Bergen. Over 700 mennesker besøker guds­tjenestene på utestedet Ricks hver søndag. Målet til menig­heten er 2.500 medlemmer – én prosent av byens befolkning. Det er ikke urealistisk.

Men før jeg forteller mer om det, må et annet viktig spørsmål stilles:

Hva skjer når en kristen ­bevegelse, som i utgangspunktet består av lekfolk med arbeiderklassebakgrunn, plutselig opplever en eksplosjon i nivået på utdanning?

Det er først nå, etter at støvet fra trosbevegelsen har lagt seg, at vi ser svaret. Og vi ser det i den yngre delen av medlemsmassen. Det er en stor avstand mellom dem vi møter i Salt-menighetene – vi snakker om den nye mainstream Pinsebevegelsen – og de pinsevennene vi møter på Jan Hanvolds TV-kanal Visjon Norge.

For det første: 

På Salts gudstjenester møter vi en pinse­bevegelse som har tonet ned den delen av særpreget som kunne skremme folk. Tungetale og helbredelser, falling og hallelujarop er dels borte, dels flyttet til den private sfære.

Etter å ha fulgt menigheten i Bergen tett gjennom et år, har jeg oppdaget et vel så påfallende utviklingstrekk: Forkynnelsen konsentrerer seg om det som er felles kristent.

Det er ikke uten grunn at ­hovedpastor Øystein ­Gjerme – som er på full fart inn i ­Pinsebevegelsens elitedivisjon av ledere – er like velkommen på Misjonssambandets ungdomsfestival som på pinevennenes egne samlinger.

Om du hadde besøkt Salt-­menigheten første pinsedag i år ville du hørt Gjerme snakke om at Den hellige ånd gjør at ­mennesker blir opptatt av Jesus. Altså, omtrent det samme som du ville hørt i Normisjon eller Den evangelisk lutherske frikirke.

LES OGSÅ: Kirkene må ikke bli luftslott

Mer ydmyke

Gjerme er ikke opptatt av det som skiller Pinse­bevegelsen fra resten av ­Kristen-Norge. I stedet snakker han opp kirkeårets høytider, salmeskatten og andre kirkesamfunn. Kanskje snakker han mer konkret om å være kristen i hverdagen enn en norsk gjennomsnittsprest, men aldri på en måte som ville fått sistnevnte til å ta avstand.

Jeg tror ikke dette bare er ­taktikk for å oppnå kirkevekst, en slags metode for å kunne ­favne bredest mulig. Det ­handler ­snarere om at disse høyt ­utdannede menneskene er vant til ­kritisk refleksjon, de vurderer intuitivt spørsmål fra flere sider. Derfor forstår de også at sære standpunkter som skiller kristne, ikke kan forsvare den splittelsen de har forårsaket.

Det betyr ikke at Salt har forlatt pinsevennenes teologi. Bare at de er langt mer ydmyke når de snakker om den enn ­tidligere ­generasjoner. Og at de legger vekt på teologiens sentrum.

Enhet

Utviklingen i Pinsebevegelsen viser noe ekstremt interessant: Den gjensidige ­påvirkningen mellom storsamfunn og kristendom trenger ikke bety utvanning og oppløsning. Tvert imot kan det bety revitalisering av det viktigste og dermed en tydeligere kristen enhet.

Det kan få betydning også for kristendommen som kraft i samfunnet. Den norske lavkirkeligheten utgjør fortsatt et betydelig antall mennesker. Dette vil ­antakelig også i framtiden være en viktig del av KrFs grunnfjell. Når de slutter å krangle, og i ­stedet bestemmer seg for å samarbeide, kan de få ganske stor gjennomslagskraft.

LES OGSÅ: Støtter Hareides skarpe skille

Gå til innlegget

Modersvingen

Publisert 23 dager siden - 495 visninger

Feministteologien er fortsatt langt unna bedehusene. Eller kanskje ikke. For der elsker de sangene til Lina Sandell.

‘Første gang jeg omtalte Gud som «hun» på en gudstjeneste i Stavanger domkirke, hoppet en del i stolsetene’, sa dialogprest Silje Trym Mathiassen til NRK Verdibørsen tidligere denne måneden.

Hun er ikke en veldig radikal feminist. Ikke vil hun utfordre bildene av Gud som far, ikke vil hun be til «Gud, vår mor». Når hun snakker om «feminine» og «maskuline» egenskaper vil mange feminister riste på hodet og tenke at det får da være måte på kategorisering.

Men det hun sier er nok til å få en del av menigheten i Stavanger domkirke til å reagere.

Tradisjonelt

Feministteologien har inspirert en del prester, men mange er likevel forsiktige. De vet at menneskers trosspråk er konservativt. Er det noe område kontinuitet og tradisjon betyr noe, er det i kirken.

I sentrums- og lavkirkelige miljøer nevnes knapt ordet feministteologi. Den er uendelig langt borte fra deres virkelighet. Noen vil mene at dette er paradoksalt. Disse miljøene har vært sterkt preget av kvinners religiøsitet. Mange av dem har vært opptatt av likestilling, ikke minst i misjonsarbeidet. Men feministteologien har ikke truffet deres trosspråk.

Antakelig henger det sammen med noen feministteologers harde kritikk av både Bibelen og kirkens tradisjon. Avstanden blir så stor at mennesker nesten ikke kjenner igjen sin egen religion.

Men kanskje henger det også sammen med strengene den kristne forkynnelsen spiller på. I vår kultur er tro noe inderlig og vart. Det er kanskje derfor den også er så privat. Troens rom er ikke pamflettenes og parolenes rom. Ikke en gang de mest iherdige abortmotstanderne og israelstilhengerne snakker om abort og Israel når de går inn sjelens «aller helligste». Der handler det om tillit, trygghet, kjærlighet og nåde.

Jeg tror kampagendaen i feministteologien oppleves like malplassert som religionskritikeren Mats Lilands versjon av Eyvind Skeies adventssang «Tenn lys». Han prøvde å plassere «rasjonalitet, empirisk evidens, progress og nysgjerrighet» i følelsenes domene.

Det forstyrrer like mye som når Gyrid Gunnes snakker om «Krista». Antakelig hører de færreste det hun prøver å si. I stedet hører de våpenglam og trusler mot noe de har kjært.

LES OGSÅ: Gyrid Gunnes mener NRK undergraver kristen forkynnelse

En nøkkel

Men det er sjelden god utsikt fra skyttergravene. Vi mister viktige perspektiver. Trym Mathiassen er inne på noe svært interessant når hun minner om at bruken av mannlige metaforer og termer om Gud, økte under rasjonalismen. I kirkens første tid var bildebruken rikere.

Kanskje finnes det en måte å åpne opp. En av nøklene er det språket som fungerer i det innerste rommet.

Her blir det nødvendig å være personlig: Mitt eget forhold til far var problematisk. Han skapte ingen trygghet i livet mitt. Stort sett var han fraværende, unntatt når han straffet. Oppveksten handlet om å gjøre ham fornøyd. Det var en umulig oppgave.

Men jeg hadde et nært forhold til Lina Sandells tekster. En av dem heter Modersvingen. 15 år før den fikk plass i Norsk salmebok sang Carola den på et album fra Kirkelig kulturverksted.

Utrykket «modersvingen» er litt rart. Det er hentet fra Matteus 23: «Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine.» Også i Det gamle testamentet kan du lese om å søke tilflukt under Guds vinger.

Da jeg første gang hørte Carola synge salmen, kjente jeg det fysisk i kroppen.

Nu vill jag sjunga om modersvingen
som mig betäcker i nödens strid.
Nu vill jag vila vid moders hjärtat,
där blir jag stilla, där får jag frid.

LES OGSÅ: – Fortsatt ikke stuerent å være feminist i kirken

Helbredende
Jeg hadde ikke tenkt så mye over hva mitt forhold til far gjorde med bildet av Gud. Jeg skjønte jo – i hodet at Gud var annerledes enn min egen far. Men begrepet far – brukt om Gud – betydde ikke noe for meg.

Jeg hadde aldri kommet på at Gud kunne sammenlignes med mor. Hennes kjærlighet sitter fortsatt i kroppen. Hun var klippen i livet. Tryggheten hos henne lindret alt som var vondt. Når hun tilga – og det gjorde hun alltid, med en gang – var livet godt igjen.

Det modershjärtat har ej sin like
i trofast kärlek, det ser jag nog!
Vem fattar höjden, vem mäter djupet...

Lina Sandell levde i Sverige på 1800-tallet. Hun var blant annet redaktør for bladet Barnens vän, som ble utgitt av Fosterlandsstiftelsen – Sveriges indremisjon. I sin egen dagbok skrev hun flammende innlegg for kvinners rett til utdanning. Og i poesien brukte hun flere ganger kvinnebilder på Gud. Noen av dem ble redigert bort.

Jeg tror Sandell var svært bevisst på at hun skrev for alminnelige, fattige mennesker, sterkt preget av kampen for overlevelse. Oppå det kom kjønnsidealer og knallharde oppdragelsesmetoder som garantert hadde betydning for gudsforholdet. Sandells tekster formidler et gudsbilde som lindrer og helbreder.

Ty jag vill glömma all livets smärta,
all tidens oro, all jordens ve,
och tyst mig gömma blott vid det hjärta
vars nåd och huldhet jag nu fått se.

Nye perspektiver møter gjerne reaksjoner og skaper debatt. Men når støvet har lagt seg kan det ligge noe verdifullt igjen.

LES OGSÅ: Pinlig få feminister i kirken

Gå til innlegget

Paulus for dummies

Publisert rundt 2 måneder siden - 5059 visninger

Tom Egeland gjør ikke annet enn å bruke det gamle retoriske grepet: Mine damer og herrer. Jeg gir dere et hatobjekt.

Tenk deg at du er romanforfatter. Du har akkurat lansert en ny bok om en arkeolog som roter seg bort i budskapet til apostelen Paulus. Og du vil ha mest mulig oppmerksomhet om boken, det er jo tross alt det du lever av.

Hva gjør du: Du skriver selvsagt en kronikk om apostelen Paulus på NRK Ytring. I valget mellom å skrive nyansert og kjedelig eller unyansert og tabloid, velger du det siste, alt annet ville vært meningsløst.

Og så smiler du litt for deg selv fordi du vet at du har trykket på noen knapper som fungerer hver eneste gang. Kristen-Norge blir sure og slår tilbake. Kanskje havner saken i Dagsnytt atten. Det er lov til å håpe.

Gunstig grep 

Jeg mener selvsagt ikke å antyde at Tom Egeland tenkte slik da han publiserte sin Paulus-kronikk denne uken. Innledningen er egentlig bare en innrømmelse av at jeg muligens ville blitt fristet til å tenke slik, dersom jeg var ham.

Det Egeland faktisk gjorde, var å stille spørsmål ved at den kristne kirke ikke bare har anerkjent Paulus som apostel – men kanskje også gjort ham til den viktigste. Egeland synes dette er uforståelig og mener Paulus er en usympatisk type som «har fått overstyre Jesu budskap om barmhjertighet, toleranse og medmenneskelighet.»

Det er gammel teknikk, egentlig: Mine damer og herrer. Jeg gir dere et hatobjekt.

Om han under utformingen av dette Paulus-bildet har møtt tilløp til intellektuell nysgjerrighet hos seg selv, har han undertrykt den ganske effektivt. Kronikken måtte skrives slik den måtte skrives.

Jeg skal ikke spekulere på om Egeland også tenkte at det kunne være et gunstig grep å klistre denne Paulus til en litt uglesett gruppe i dag. Da ville jo teksten bli mer aktuell, på en måte. Ingen liker «kreasjonister» og «indremisjonsfundamentalister» særlig godt, samtidig er de ikke like sårbare som enkelte andre grupper i samfunnet. Kjør på.

Slik får man en fiks, ferdig oppskrift på hvordan opprettholde fordommer og vrengebilder: Man tager flertallets ståsted, lukker øynene for saklige motargumenter og appellerer i stedet til den delen av oss som forarges av alt som er annerledes.

Endret verden

Hvis Egeland lurer på hvorfor Paulus har fått så stort gjennomslag, ville jeg anbefale å begynne ved et av eksemplene på dette gjennomslaget. For eksempel reformasjonen. Hva fikk egentlig Vesten til å tenke helt nytt om menneskets forhold til Gud, oppdage tankens og troens frihet og forstå verdien i at folk flest tilegnet seg personlig teologisk kunnskap?

Et vesentlig bidrag var gjenoppdagelsen av et skrift, Romerbrevet, forfattet av apostelen Paulus. Det handler om at alle – uten hensyn til etnisk bakgrunn, kjønn eller sosial status – står på samme nivå overfor Gud: Ingen har noe å skryte av. Likevel blir alle tilgitt og akseptert av Gud på grunn av en ting: Troen på Jesus. Ikke prestasjoner, bare tro.

Eller hvilken betydning kan Korinterbrevet – et annet uomtvistelig Paulus-skrift – ha fått? Det handler blant annet om kjærligheten som det siste og største, det som blir stående når alt annet er borte? Eller uttalelsen fra Galaterbrevet om at «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.»

Slike ideer, formulert for 2000 år siden, har endret verden. Både Egeland og jeg er et produkt av dem. Men neida, til helvete med Paulus.

Palstelina

Jesus, derimot. Den hyggelige og glatte Jesus som «vil vi skal omfavne alle våre medmennesker med hjertevarme, kjærlighet og respekt. Også dem som elsker noen av sitt eget kjønn.»

Ikke alle kjenner det bildet igjen, heller. Den Jesus jeg forholder meg til, avviste å behandle en syk kvinne fordi hun ikke var jøde. Han krever at jeg fornekter meg selv, tar mitt kors opp og følger ham – i så fall vil han ikke skamme seg over meg. Han sier til meg at ekteskapet er ubrytelig. Det gjorde ham ikke så populær den gangen heller.

Og jeg må, som troende, innse at jeg har verken Jesus eller Paulus i lommen. De er ikke plastelina-klumper som jeg kan kna til slik jeg vil.

Derfor kommer vi nok ikke til å huske Egelands debatt om Paulus versus Jesus om et år. Listen lå for lavt denne gangen. Han tok ingen av dem på alvor.

Gå til innlegget

En Gud som griper inn

Publisert 3 måneder siden - 5866 visninger

Kirken må gjerne be for syke. Noen opplever at det hjelper. Men den egentlige løsningen ligger et annet sted.

Vi tror ikke lenger på at Gud intervenerer, sa forstander i Det Mosaiske Trossamfund til Vårt Land torsdag. Han ble spurt om det jødiske synet på helbredelse ved bønn.

Det er ikke underlig at han avviser at Gud griper inn i menneskers liv. Underet er snarere at han som jøde i det hele tatt kan tro på Gud etter holocaust. Det er vanskelig nok å få til å gå opp at Gud skapte mennesket med et så uhyggelig potensial som holocaust viste oss. Langt mindre at Gud faktisk følger med og står klar til handling hvis noen ber om det.

Glitrende resultater

Du står i den motsatte enden av skalaen når du ikke bare tror på en Gud som intervenerer aktivt, du selger slike intervensjoner.

For det er det de gjør, predikantene som nærmest tar stykkpris, eller i det minste timespris – betalt på forhånd – for helbredelser. De finnes forresten i de fleste religioner, og alle forteller om glitrende resultater, skjønt det selvsagt er et lite forbehold om at det kanskje ikke skjer akkurat deg. Da slipper man brysomme krav om tilbakebetaling etterpå.

Kohn mistet familien sin fordi Gud ikke intervenerte. Han er en av flere millioner jøder som kan fortelle akkurat det. Som må ta inn over seg at deres kjære opplevde helvetet, før livet brutalt og meningsløst ble avsluttet.

Det oppsiktsvekkende er at Ervin Kohn ikke forbanner den Gud som folket hans har henvendt seg til og tilbedt gjennom flere tusen år – men fortsetter å be.

Tomme løfter 

Mange troende har snudd ryggen til Gud fordi han ikke grep inn. De kom til Gud i krisen, gråt, tryglet, ropte om hjelp. Svaret uteble. Det er gjerne i sånne situasjoner man blir desperat. Noen tar opp telefonen, slår nummeret, og håper at det hjelper. Men pengene, for ikke å si troen, var bortkastet.

Mennesker har gransket livet sitt etter slike kriser og spurt seg selv: «Var egentlig Gud der, noen gang? Da jeg trodde jeg opplevde et nærvær, lurte jeg bare meg selv? Finnes det en eneste hendelse som ikke like gjerne kunne vært forklart uten Gud. Var det bare tomme løfter, selv det Jesus sa ifølge Lukas: «Men dere skal få kraft ...»?»

Ikke få har konkludert med det ikke var noen kraft der. Det var ingen Gud som intervenerte.

Jeg skal ikke legge ut om de kristne svarene på hvorfor Gud lar det onde skje uten at han griper inn. De kan handle om syndefallet og menneskets utestengelse av Gud, om fri vilje og om Guds vei med hvert enkelte menneske.

For mange betyr slike svar mye, de plasserer de uløste spørsmålene i et system som gjør at det hele går opp. Men ikke for alle, særlig ikke når man står i den akutte situasjonen, redd, sliten og desillusjonert.

Det normale

Men det finnes et svar – eller kanskje snarere en observasjon – som har hjulpet mange til å finne troen igjen etterpå. Nemlig at Gud er der, hele tiden. Gud intervenerer, gjør under hver eneste dag. Det er bare så vanskelig å se det.

Den kristne kirke tror nemlig ikke at Gud skapte verden for så å snu ryggen til. Tvert imot: Gud er der som livgiver og opprettholder. Ingen ting kan eksistere uten Gud. Det skjer en kontinuerlig skapelse.

Hvorfor er det så vanskelig å se det?

For noen år siden diskuterte den nå avdøde professoren og TED talk-virtuosen Hans Rosling medias dekning av verdenssituasjonen med en journalist.

– Akkurat nå er det krig, konflikter, kaos, uro og en mengde andre problemer i verden, sa journalisten.

– Nei, du tar feil. Du tar beint fram feil, protesterte Rosling, og slengte på bordet en rekke eksempler på alt det positive som skjer hele tiden, alle tegnene på god utvikling, som media ikke dekker.

– Det kommer ikke med i nyhetene, fordi det skjer så sakte, la han til.

Vi får ikke med oss Guds kontinuerlige intervensjon fordi den skjer så sakte. Fordi den er så vanlig. Når det vonde opprører oss sånn, er det med dette bakteppet. Vi har vent oss til at det gode og det vakre, er det normale. Det vonde er avviket.

Det er i det normale vi skal lete etter Gud.

Selve perspektivet

Noen intervensjoner er likevel helt spesielle. I den kristne fortellingen er skapelsen av himmelen og jorden en av dem. Inkarnasjonen og Jesu oppstandelse fra de døde, en annen. Den siste ligger foran oss: oppstandelsen fra de døde. Det nye testamentet kaller det en forløsning. Det er da livet får sin egentlige form.

Den motviljen mot å snakke om det evige livet som vi ser hos noen få teologer i dag, er en ubetydelig parentes i kirkens historie. I 2000 år har oppstandelsen vært selve perspektivet, selve håpet, selve trøsten.

Ser vi lidelsen i lys av oppstandelsen blir den blir annerledes.

Troverdig

Men den er fortsatt vond. Forsatt skrikende urettferdig. Forsatt opprørende. Ikke til å holde ut.

Det er den for Gud også. Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg, sier Jesus i Matteusevangeliet.

Når mennesker – troende og ikke troende – nekter å akseptere det vonde, men raser i opprørt protest, da raser Gud med. Heller ikke Gud aksepterer det vonde. Oppgjøret og endringen kommer.

Det er dette som er kirkens budskap til mennesker i sykdom og lidelse. Vi snakker ikke om quick fix til 16 kroner minuttet, men vi snakker om et troverdig svar. Kirken må gjerne be for syke, på samme måte som den ber for mennesker som utsettes misbruk, undertrykkelse lidelse og død over hele verden.

Det er fint om noen opplever at situasjonen blir bedre av å bli bedt for, at Gud griper direkte inn. Men kirken tror ikke at slike erfaringer er løsningen på problemet. Løsningen ligger lenger framme.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 9 timer siden / 183 visninger
1 kommentarer
Digitale disipler
av
Ingeborg Dybvig
rundt 9 timer siden / 66 visninger
1 kommentarer
Pisken svinges i feil retning
av
Gunn Pound
rundt 12 timer siden / 37 visninger
0 kommentarer
Opprop til dugnad
av
Alf Gjøsund
rundt 22 timer siden / 1829 visninger
15 kommentarer
Trygt å gå i takt
av
Ingrid Vik
rundt 24 timer siden / 1019 visninger
4 kommentarer
Når Norge går til krig
av
Stig Lægdene
rundt 24 timer siden / 125 visninger
1 kommentarer
Stolt av barnevernet
av
Linda Hofstad Helleland
rundt 24 timer siden / 270 visninger
10 kommentarer
En barndom uten mobbing
av
Hans Fredrik Grøvan
rundt 24 timer siden / 133 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Helge Erik Solberg kommenterte på
Skinne klart
9 minutter siden / 183 visninger
Lars Slåttå kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 6 timer siden / 1829 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Digitale disipler
rundt 7 timer siden / 66 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 8 timer siden / 1829 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 8 timer siden / 270 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 8 timer siden / 270 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 8 timer siden / 270 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kyrkjeval og vallokale
rundt 8 timer siden / 189 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Trygt å gå i takt
rundt 8 timer siden / 1019 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Mer enn én Gud
rundt 9 timer siden / 1636 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 9 timer siden / 270 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 9 timer siden / 1829 visninger
Les flere