Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Menn som ikke sier ifra

Publisert 14 dager siden - 17889 visninger

Jeg ville ikke lage en scene. Jeg var redd han var en uberegnelig fyr som kunne reagere med vold.

Det går an å krenke kvinner med blikket. Jeg har sett det noen ganger. Menn som med overlegg invaderer kvinner, sluker dem, kler av dem, uten å trekke øynene til seg når de oppdages. Jeg har sett hvordan kvinnen reagerer. Hun blir uvel og redd, selv om det skjer med flere til stede. Det ser mannen også. Han nyter det. Og fortsetter.

Det er umulig å beskytte seg mot sånt. Hva skal hun gjøre? Rope ut: Ikke se på meg!? De færreste gjør det. Skal hun bli sittende, slik at han kan fortsette? Gå av bussen og risikere at han følger etter?

Jeg sier ikke at menn er sånn. Men altfor mange er sånn som meg: Jeg gjorde ingen ting. Jeg kunne gått bort til mannen og sagt tydelig at dette er uakseptabelt. «Sånn behandler vi ikke andre mennesker – du vet godt hva jeg mener.»

Jeg ville ikke lage en scene. Jeg var redd for at han var en uberegnelig fyr som kunne reagere med vold. Etter sånne episoder har jeg skammet meg over at jeg ikke grep inn.

Ubevisst

Og så er det en ting til her: Hvilken mann har ikke sett på kvinner, kanskje i smug, kanskje fordi man har tenkt for lite over hvordan man oppfører seg? Er det derfor vi holder igjen, lar være å si ifra? 

Vi ser jo dem hele tiden, og de er mange flere: Menn som ser på kvinner uten at de tror de blir sett. Menn som snakker med kvinner uten å se dem inn i øynene. I stedet flakker blikket rundt, til andre deler av kroppen.

Kvinner merker sånt og tenker sitt. Alle jeg har snakket med irriterer seg over det. De snakker om mennene, mister respekten for dem, men gidder ikke å si fra hele tiden.

Fysisk

Den overlagte krenkelsen er annerledes. Det ligger dyp forakt for kvinner i den, et budskap om at jeg ikke bryr meg om dine grenser. Og den stanser ikke med blikk.

Det er ikke uvanlig at menn også tråkker over kvinners 
fysiske intimgrenser. Bruker anledningen på bussen, legger beinet inntil henne på setet, den berømte manspreaden, eller presser seg mot henne når folk står tett i midtgangen. Da er hun enda mer hjelpeløs. Det er vanskelig å komme seg unna, og hun skal være ekstremt tøff hvis hun roper ut «hold deg unna meg» på en stappfull buss. Folk kan jo tro at hun enten er paranoid eller innbilsk. Og hvordan vil han reagere? Hun taper uansett.

Og så har du dem som sier ting, enten med stemmen eller i e-poster, meldinger og kommentarfelt. Jeg skal ikke utdype diskusjonen som pågikk før helgen, om professoren som har krenket mennesker igjen og igjen i form av både private og offentlige meldinger. Og som vanlig har det særlig skjedd med kvinner som er synlige i samfunnet.

Svært få anmelder slike meldinger. Hvor går grensen for hva som er straffbart? Hva om saken blir henlagt? Jeg er veldig stolt over min kollega Berit Aalborg, som politianmeldte, etter flere ganger å ha opplevd kjønnssjikane. Heldigvis ble mannen dømt.

Noen – dessverre altfor mange – stanses kun av en svært tydelig beskjed.

Selvforsvar

Professoren er ikke dømt for noe, men han er blitt offentlig avslørt. Jeg sier ikke at gapestokk og selvtekt i seg selv er bra. Mange ganger er det ubehagelig å se hvordan moralismen tar overhånd på sosiale medier og får mennesker til å fnyse foraktelig av dem som har gjort noe galt. Jeg sier bare at mennesker også har rett til å forsvare seg og si fra. Særlig dersom oppførselen har vært offentlig kjent, uten at noen har stanset ham. 

Professoren har nå beklaget sin opptreden. Men det er påfallende mange menn som forsvarer dem som krenker, bagatelliserer krenkelsene og sier ting som at «vi har jo alle gjort feil». Slik påfører de dem som våget å forsvare seg skyldfølelse og skam.

Dersom de samme mennene i stedet hadde reagert tydelig første gang det skjedde, hadde kvinnene sluppet å si ifra.

Et fellesprosjekt

Selv skammer jeg meg over at jeg var passiv den gangen på bussen. Eller da jeg for noen år siden så en eldre mann stryke sin svært mye yngre, og svært mye mer usikre, kvinnelige kollega nedover midjen med hånden utenfor heisen. Sånn helt tilfeldig. Som om han hadde rett til det.

Etter det har jeg begynt å si ifra. Det er ikke så farlig som jeg trodde. Og det blir satt større pris på enn jeg trodde.

Jeg synes vi menn skal gjøre det: Si ifra når vi ser og hører krenkelser. Fordi et trygt og fritt samfunn er et fellesprosjekt.

Publisert i Vårt Lands papirutgave, 10. juli 2017. 

Gå til innlegget

Provokasjoner fra et lukket univers

Publisert 19 dager siden - 2414 visninger

Ingen er så sekulære som de liker å tro. Derfor hører også de religiøse standpunktene hjemme i den offentlige ­debatten.

Han var sint, mannen som sendte meg en melding i forrige uke: «Har dere gått helt fra vettet? Greit at kristne og ­andre religiøse ikke på noen måte ser ut til å ha en IQ over snittet, forsk­ning viser det motsatte, men dette er bare for drøyt. Shame on you!»

Årsaken var at vi hadde ­oversett et innlegg på nett­stedet verdidebatt.no, skrevet av en muslimsk konvertitt. Han argumenterte religiøst for at homofili var forkastelig, og for at «homofilismen», som han kalte ideologien bak, var totalitær.

Sletting påkrevd? 

Innlegget gikk som glovarmt hvetebrød, 18.000 hadde lest det før det ble slettet. Da vi fjernet det, var det ikke på grunn av innsenderens meninger, men fordi han stigmatiserte homofile ved å presentere grove, feilaktige fordommer som fakta.

Kunsthistoriker Lars Toft-Eriksen stiller i en kronikk noen interessante spørsmål i anledning slettingen. Han viser til dette og andre innlegg, blant annet av Nina Karin Monsen, og spør om det er slik at «alle kontroversielle stemmer nødvendigvis skaper interessant og konstruktiv debatt».

Svaret hans er nei, tvert imot, disse stemmene «undergraver» 
den saklige og informerte 
debatten. «I stedet ender vi opp med en skyttergravsdebatt preget av personangrep, såre følelser og ytterligere sjikane. Dette er svært uheldig, da det undergraver pressens samfunnsoppdrag som arena for fri og kritisk 
debatt.»

Det er vi enige i. Derfor slipper vi ikke til hva som helst på våre debattsider. På nettstedet ­verdidebatt.no har vi retningslinjer som at skribentene skal ­omtale meningsmotstandere med respekt, unngå person­angrep, ikke fordreie andres meninger, og holde seg til ­saken. Innlegg som bryter med disse ­reglene blir slettet, mange ganger med oppfordring om å redigere innlegget og prøve på nytt.

Sekulære argumenter

Det finnes like fullt en rekke religiøse standpunkter i samfunnsetiske spørsmål som ikke bryter noen regler, men likevel provoserer skrekkelig. Begrunnelsen er tilsynelatende umulig å forholde seg til for dem som ikke deler det religiøse utgangspunktet. Er det overhodet interessant å publisere sånt, eller bør det henvises til trossamfunnenes lukkede rom?

Filosofer som John Rawls og Jürgen Habermas argumenterer for at det er unaturlig å sette religionen til side i samfunns­debatten, men at argumentene bør oversettes til et språk som kan aksepteres og forstås av alle. I vår europeiske kontekst vil det fort bety debatt på tilsynelatende sekulære premisser.

Dette er absolutt et råd for ­religiøse som ønsker større ­toleranse for sine synspunkter. Espen Ottosen i Misjonssambandet er et eksempel på en kristen­konservativ som gjør dette nesten konsekvent når han debatterer i offentligheten. Samtidig kan det være problematisk å sette grensen her.

Saken er nemlig at også tilsynelatende sekulær argumentasjon kan være religiøst fundert. Etter 1.000 år med kristen kultur, har religionen preget vårt ståsted i så stor grad at den integrert i vårt forståelsesgrunnlag. Vi er rett og slett ikke så sekulære som vi liker å tro. Å filtrere bort argumenter som er forankret i ikke-rasjonelle verdier er en urealistisk ambisjon for enhver debatt­redaktør.

I et samfunn der religionen ­synes å få større, ikke mindre, betydning, kan det få svært uheldige konsekvenser å utelukke den tilsynelatende rent reli­giøse argumentasjonen. Religions­vitenskapen bør ha lært oss at selv om religiøse standpunkter påberoper seg guddommelig legitimitet, så blir religion aldri dannet i et vakuum. Den gjensidige påvirkningen mellom ­religion, kultur og samfunn har vært viktig både for religionen og samfunnet, og må fortsette. Derfor må også religiøse utsettes for motargumenter, både av religiøs og mer allmenn art.

Fordommer

Vårt Land er opptatt av ytringsfrihet, men det ­betyr ikke at alt skal publiseres av oss. Vi har våre erfaringer med hva som gir en konstruktiv debatt, og ikke minst hva som har interesse for våre lesere, som på ingen måte begrenser seg til religiøse miljøer.

Det viser seg forresten gang på gang at irrasjonelle ­fordommer er ganske religionsnøytrale. Noen av dem er dessuten ­ganske aksepterte, som holdningen til mannen jeg nevnte innledningsvis. Han var overbevist om at ­religiøse var mindre intel­ligente enn andre, og påpekte at forskning støttet dette. I Sverige begynner denne oppfatningen å bli ganske vanlig, viser studier.

Det er riktig at en dansk ­forsker har påvist at sekulære er mer intel­ligente enn reli­giøse. Han har også påvist at menn er mer intelligente enn kvinner, men ­påpeker samtidig en rekke kulturelle og sosiologiske årsaker til disse resultatene. Det er den fordomsfulle leseren som gjør lavere intelligens til en egenskap ved å være religiøs – eller kvinne.

Mannen jeg hadde en kort dia­log med – som med all grunn ­reagerte på den muslimske konvertittens fordommer – var altså selv preget av fordommer. På en litt spørrende måte bemerket jeg dette for ham, men han avviste det blankt.

Kanskje kunne en skikkelig debatt fått ham på andre 
tanker.

Først på trykk i Vårt Lands papirutgave, 5. juli 2017.

Gå til innlegget

«Homofilisme» og sensur

Publisert 24 dager siden - 6493 visninger

Et nett-innlegg med muslimske synspunkter på homofili har skapt mange reaksjoner. Hva tenker Vårt Land om dette?

Vårt Lands debattnettsted verdidebatt.no er et digitalt debattforum med stor takhøyde. Tekstene her må ikke forveksles med de bestilte og redigerte innleggene vi har i papiravisen. På nettstedet er poenget å få flere stemmer til å ytre seg, slik at meninger om religion og verdier brytes mot hverandre. Engasjementet er til tider høyt, og synspunktene sterke. Vi har ikke forhåndsmoderering, innlegg godkjennes altså ikke av oss før det publiseres.

Ett innlegg som lå ute i flere dager, vakte svært sterke reaksjoner. Det hadde tittelen «Shame Day (Homofilisme I)» og handlet om skribentens syn på homofili. Dessverre tok det tid før vi ble oppmerksom på innlegget. Da vi hadde gått gjennom det, ble det straks slettet.

Ikke meningssensur

Årsaken til slettingen var ikke innsenderens syn på homofili – eller på ideologien han mente lå bak aksepten for homofili i Vesten. Dette er synspunkter vi vet finnes i konservative religiøse miljøer, både kristne og muslimske. Men mens kristnes syn på spørsmålet er gjennomdebattert, har muslimers tilnærming vært gjenstand for lite debatt. Dette kunne gjort teksten til et interessant bidrag til debatten.

Dessverre var innlegget preget av sterk stigmatisering av homofile som gruppe. Det inneholdt usaklige og udokumenterbare påstander om denne gruppen som vi som avis ikke kan stå ansvarlig for. Derfor ble det slettet.

Retningslinjer

Sletting er ingen uvanlig foreteelse på verdidebatt.no. Mange har fått innlegg og kommentarer fjernet. Ikke på grunn av meninger, men fordi tekstene bryter med våre retningslinjer. De vanligste bruddene er mot punkt 4, 1–6, som er slik:

* Vis respekt, særlig for dem du er uenig med.


* Unngå nedsettende karakteristikker, personangrep og trakassering.


* Ikke så tvil om andres motiver.


* Ikke fordrei andres meninger.


* Diskutér sak og ikke person.


* Hold deg til saken og unngå avsporinger (lag heller en ny tråd om du vil debattere at annet tema)

Drastisk

Noen vil mene at sletting av innlegg er en drastisk reaksjonsform. Det er vi enige i. Tidligere gikk vi inn og redigerte innlegg. De samme skribentene ble redigert igjen og igjen. Det var mye jobb for oss og lite læring for debattantene.

Nå har vi innført sletting som en ganske konsekvent reaksjonsform. I tillegg blir brukeren belastet med prikker. Tre slettede innlegg eller kommentarer i løpet av en måned medfører utestengelse. Dersom brukeren viser at han eller hun ikke har tilhensikt å følge retningslinjene, kan vi utestenge deltakeren for alltid. Ved særdeles alvorlige brudd på retningslinjene kan en debattant stenges ute umiddelbart.

Det har løftet debatten, men brudd forekommer fortsatt for ofte. Dessuten ser vi at kvaliteten på startinnleggene ofte er for lav. I løpet av sommeren vil vi vurdere forhåndsmoderering av alle startinnlegg. Da blir problemet med regelbrudd i disse tekstene eliminert.

Gå til innlegget

Helvete som bakteppe

Publisert rundt 1 måned siden - 4407 visninger

Hvor sunt er det å vokse opp med Satan, dommedag og fortapelse i bagasjen?

Det ble ingen storm av reaksjoner da stipendiat Gunhild Hugdal tok et oppgjør med sin oppvekst i det norske bedehusmiljøet. Ingen viral spredning av innlegget blant avhoppere, slik det skjedde da VG-journalisten Rut Gjævert laget TV-serie om ungdomstiden i karismatiske ­Jesus Revolution. Ingen stor ­debatt, som da Anders Torp skrev bok om sin oppvekst i karismatiske Oslokirken.

Er det ikke underlig? Bedehusbevegelsen tror på «Satan, domme-­dag og fortapelse» var ett av poengene til Hugdal i kronikken hun skrev i nettavisen Minerva i forrige uke. Hun har helt rett. Kan det være sunt for et lite barn å vokse opp med slike monstre i tilværelsen?

For ikke å snakke om alle ­reglene. Kravet om lydighet. Alt som klassifiseres som synd. Mistenksomheten mot andre miljøer. Det høres ut som en oppvekst barn bør beskyttes mot. Og vi snakker om titusenvis av barn.

Jeg tror det er klokt å lytte til Gunhild Hugdal. Det er ingen tvil om at mange kjenner seg igjen. Ikke bare i bedehusmiljøet, men også i mange­ frikirker som har en lignende kultur og teologi. Og likevel: Det ble ingen ny Frelst-bølge denne uken. Den kommer til å la vente på seg.

Anekdotisk

I artikkelen i Vårt Land går­ informasjonsleder Espen Ottosen­ tilsynelatende i forsvarsposisjon. Han kjenner seg ikke igjen i Hugdals beskrivelser og mener fremstillingen hennes er «anekdotisk». Plassbegrensningen i en nyhetsavis må ta noe av skylden. Når man skal formulere seg i noen få setninger, må man ­begrense seg til det viktigste.

I sitt tilsvar i Minerva er imidlertid Ottosen mer nyansert. Han avviser ikke fortellingen hennes. Han tror at «barn også i vår ­organisasjon kan bli utsatt for en uklok og usunn form for kristen tro.» Men hovedkonklusjonen er at hun svartmaler. Har han rett?

Trygghet

Det er behov for å gå et skritt tilbake: Stille det grunnleggende spørsmålet: Hva trenger et barn for å ha en god oppvekst? Ekspertene er samstemte: Behov nummer én er trygghet. Omsorgspersonene er viktigst. Hvis de er varme og ­aksepterende, tar utgangspunkt i barnets behov og opptrer på en forutsigbar og lindrende måte når tilværelsen forstyrres, blir barnet trygt.

La det være helt klart: Det finnes foreldre med ulik ballast, også i bedehusmiljøet. Men i synet på oppdragelsesmetoder er disse menneskene like oppdaterte som folk flest. Dessuten opplever trolig langt færre av barna i disse miljøene at fyll og skilsmisse kaster mørke skygger over oppveksten.

Hva med helvete, da? Hjelper det at foreldrene er trygge ­omsorgspersoner når skyggen fra Guds dom mørklegger oppveksten?

Her må det nyanseres kraftig. Det er forskjell på bedehusbevegelsen før og nå. Mange av fortellingene om frykt for fortapelsen ligger langt tilbake i tid.

I dag er det svært uvanlig at barn i de lavkirkelige miljøene hører om fortapelse overhodet. I stedet hører de om det fantastiske stedet de en gang skal til: Himmelen. At de faktisk kommer dit, tar de som en selvfølge. Billetten er jo betalt av Jesus. Han sier ja til både snille og slemme. Foreldrene kan bli sure hvis de gjør noe galt. Men Jesus blir aldri sur. Dette er luthersk, lavkirkelig barneforkynnelse om livets to utganger i et nøtteskall.

Fraværende

Da jeg jobbet i Misjonssambandet, var jeg ­redaktør for barnebladet ­Superblink i en toårsperiode. Der hadde vi en spørsmåls- og meldingstjeneste for barn. Flere tusen barn pratet med oss på nettet i Superblinkland. De var bekymret for mye. Men aldri for fortapelsen. Den var fullstendig fraværende, både i den organiserte forkynnelsen for barn og i oppdragelsen.

Det er i ungdomstiden problemene kan oppstå. For noen kan overgangen fra misjonens egne barne-, ungdoms- og videregående skoler på Jæren, til kritisk, akademisk tenkning på universitet og høyskoler i hovedstaden, bli litt krøkkete. For de fleste vil horisonten bli utvidet betraktelig. For noen betyr det at de opplever en større avstand til oppvekstmiljøet. Det er gjerne i denne alderen man for alvor oppdager hva ens eget miljø ­lærer om synd og fortapelse.

Det viktige i slike situasjoner er hvordan familien takler denne nye livsretningen hos sine håpefulle. For de fleste går det greit. Det er ingen utstøtelsesmekanismer eller krav om å ta avstand fra avhoppere i ­bedehusmiljøet. Det ligger dessuten i sakens natur at fortapelsen ikke skremmer forferdelig mye når essensen i den nye livsretningen er at man ikke lenger tror på disse tingene.

Traumatisk

De virkelige identitetsproblemene oppstår dersom man ufrivillig havner utenfor bedehusmiljøets rammer. Det skjer særlig med ungdom som utvikler eller oppdager en seksuell identitet som ikke støttes av bedehusets teologi. Bedehusgutten Arnfinn Nordbøs oppgjør med misjonsmiljøet for omlag ti år siden viser hvor vondt det kan bli.

Jeg tror ikke bedehusbevegelsen har snakket nok om det ­temaet. Om hvor traumatisk det må være å vokse opp i den forestillingen at det kristne fellesskapet er organisk, man er en stor familie der Gud er far og ­Jesus bror, og «hvor jeg snur ­eller vender meg, så er jeg midt i Guds kjærlighet». Og så – kanskje plutselig – oppdage at man må velge mellom enten å være den man er, eller å være Guds barn. At kjærlighet er ensbetydende med fortapelse. At billetten til himmelen ikke er gratis likevel, den må betales med livslangt sølibat.

Noen av dem gjør opprør. Jeg har møtt lavkirkelige som er sinte­ på disse ungdommene, som «kommer her og krever at vi skal endre teologien vår, en teologi som har vært forkynt av kirken i 2.000 år». Og glemmer den personlige krisen de samme ungdommene har vært gjennom. Det var det sinnet Arnfinn Nordbø opplevde, rettet mot seg.

Bedehusbevegelsen har gjort en jobb her også. De har funnet bedre ord på problemene og tatt et oppgjør med mobbingen. Mange­ i den oppvoksende generasjonen har et avslappet forhold til homofile. Særlig yngre har få problemer med at homofile har fulle rettigheter i samfunnet, bare ikke teologien blandes inn.

Men hovedproblemet har i­ngen løsning på kort sikt. Fortapelsens skygger gjør fortsatt at livet oppleves utrygt for denne gruppen. Det må være traumatisk å erkjenne at masse, masse kjærlighet og respekt fra foreldre ikke løser dette problemet. Et av religionens store dilemma i vår tid.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 17. juni 2017.
Illustrasjon (utsnitt): Marvin Halleraker

Gå til innlegget

En mann og hans demoner

Publisert rundt 1 måned siden - 7595 visninger

Onsdag drev en eksorsist angivelig ut demoner av besatte på et hotell i Oslo. Men hvem skal drive demonene ut av eksorsisten?

Bob Larsson driver det langt. Den selverklærte eksorsisten og pastoren jager ut dine personlige onde ånder for den nette sum av mellom fire og fem tusen kroner. Hvis du vil ha en kjapp konsultasjon på Skype, er prisen rimeligere: 3.339,-. Momsfritt.

Hver annen uke legger Larsson utdrivelsesvideoer ut på You-­Tube, der han plager stadig nye psykisk syke mennesker kun ­avbrutt av reklameinnslag for sine egne bøker. På de fleste­ bildene poserer han, alene ­eller sammen med de tre unge døtrene­ sine, med sitt spesiallagde forseggjorte kors som også selges i nettbutikken for kroner 845.

Vi snakker med andre ord om en gründer i det religiøse overgrepsmarkedet som gjør våre norske pengepredikanter til b­leke søndagsskolegutter.

Markedsgrunnlag

Det er lett å ta avstand fra Bob Larsson. De fleste norske predikanter gjør nok det. Mest på grunn av den utilslørte griskheten han legger for dagen. Derimot er det vanskeligere for en del å ta avstand fra forestillingen som danner grunnlaget for markedet hans: At det finnes en sverm av demoniske individer der ute. At de kan flytte inn i mennesker og bokstavelig talt lage et helvete i psyken deres.

Jeg kjenner mange misjonærer og predikanter som ikke bare tror at besettelser forekommer, de har selv sett mennesker som de har tolket som besatte. Selv har jeg sett det samme, men har tolket det annerledes.

Jeg har sett psykisk syke, herjede mennesker som har det forferdelig vondt. Dessuten har jeg sett mennesker som har fått sitt eget følelsesliv ødelagt og derfor oppfører seg som de reneste ­demoner mot sine medmennesker. Noen kaller dem gjerne psyko­pater.

For ikke å nevne at jeg i skriv­ende stund nettopp har sett ­videoer med Bob Larsson i hoved­rollen og tenkt at mannen har et mer akutt behov for eksorsisme enn menneskene han herjer med.

Men jeg har aldri sett mennesker der jeg har tenkt at: Ja. Han eller hun er besatt av et ondskapsfullt åndsvesen med egen personlighet, også kalt demon.

Jesu verdensbilde

Hovedgrunnen til at mange kristne fortsatt tror at demoner finnes,­ er at Jesus drev ut demoner. ­Beskrivelsen av menneskene han behandlet minner veldig om psykisk sykdom, men for noen sitter det langt inne å avvise Jesu eget verdensbilde, slik det beskrives i Det nye testamentet. Mange kristne vil få dårlig samvittighet av å tenke annerledes om dette, det handler om tilliten til Guds eget ord.

Jeg tror fortellingene handler om noe så enkelt som at Jesus virket i en verden som ikke ante noe om psykoser og epileptiske anfall. Hadde han kommet trekkende med våre moderne diagnoser ville han antakelig blitt korsfestet før tiden.

Samtidig hadde den Jesus jeg leser om i Bibelen en helt spesiell evne til gi nedbrutte mennesker verdigheten tilbake. Det forundrer ikke det minste at han kalte dette vonde, som plaget så mange mennesker, for demoner – og dermed fortalte dem at det ikke var dem som var sånn, det var noe utenfra som hadde skadet dem.

Jeg kan godt se for meg at når en mann med en sånn autoritet og styrke bokstavelig talt åpnet himmelen for mennesker, lot dem få vite at den Gud de trodde­ tok avstand fra dem tvert imot ville være nær dem, kunne han få både sykdommer og demoner til å forsvinne.

Psykiatrisk behandling

Like fullt tror jeg at kristne – også de som tror på Bibelen fra a til å – nå kan bruke andre og mer presise navn på de demonene som herjet for to tusen år siden, og for så vidt gjør det fortsatt. Om ikke for ­annet, så for å hjelpe mennesker på best mulig måte – selve poenget i fortellingene om 
Jesu og apostlenes demonutdrivelser.

I dag er den best mulige ­måten svært sjelden Bob Larssons måte. Den best mulige måten er nesten­ alltid psykiatrisk behandling, ­terapi og medisin. Muligens kunne­ en psykolog også hjulpet Bob Larsson selv.

Samtidig finnes det så mange­ vitnesbyrd om at helbredelsen skjedde på en plutselig og uforklarlig måte, at bare de mest dogmatiske nyateistene vil ­avvise det som løgn eller innbilning. Svært mange medisinere og forskere mener det finnes helbredende krefter i kroppen og i psyken som kan iverksettes under gitte omstendigheter. For noen er dette Guds inngripen. Andre skriver det på kontoen for naturlige fenomener. Og mange spør om det trenger å være noen motsetning mellom de to forklaringene.

Men i de aller fleste tilfeller er det en møysommelig prosess å bli helbredet, både fra psykiske lidelser og andre sykdommer. Noen ganger blir vi ikke friske i det hele tatt. Det er en tung jobb for de fleste av oss å akseptere dette. Men det må vi.

Det bør alle quick-fixere ta inn over seg. Kanskje kan litt færre bli skadet.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 9. juni 2017

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Boken er alltid bedre
av
Joanna Bjerga
rundt 1 time siden / 36 visninger
0 kommentarer
Vondt fordi det virker
av
Håvard Nyhus
rundt 5 timer siden / 327 visninger
1 kommentarer
Vekk med promillekjøringen
av
Odvar Omland
rundt 5 timer siden / 51 visninger
0 kommentarer
Sverdet
av
Fredrik Evjen
rundt 8 timer siden / 182 visninger
4 kommentarer
Vad är, "den andra döden"?
av
Anders Ekström
rundt 9 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Politikk og verdier
av
Knut Arild Hareide
rundt 11 timer siden / 114 visninger
0 kommentarer
Farvel, kontantstøtte
av
Sondre Hansmark Persen
rundt 12 timer siden / 444 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 1 time siden / 746 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Er Gud urettferdig - tier Gud i dag - skjuler Gud seg?
rundt 1 time siden / 52 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 2 timer siden / 746 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 2 timer siden / 4212 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 2 timer siden / 444 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 2 timer siden / 444 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 3 timer siden / 4212 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 3 timer siden / 444 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 4 timer siden / 827 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Vondt fordi det virker
rundt 4 timer siden / 327 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Vad är, "den andra döden"?
rundt 7 timer siden / 120 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Sverdet
rundt 7 timer siden / 182 visninger
Les flere