Alf Gjøsund

Alder: 1
  RSS

Om Alf

Konstituert sjefredaktør i Vårt Land

Følgere

Et nasjonalt problem

Publisert 12 dager siden - 1347 visninger

De er privilegerte, hvite, tilsynelatende velintegrerte nordmenn. Men inni seg opplever de seg som outsidere.

'Jeg kunne aldri valgt Hareides alternativ', sa hun med ettertrykk.

Jeg møtte henne ute i mingleområdet under Kristelig Folkepartis landsmøte. Hun var en av delegatene fra Vestlandet. Hun karakteriserte seg som en konservativ kristen, og hun var stolt av det.

– På venstresiden forakter de sånne som meg, forklarte hun overbevist.

– Så det handler ikke først og fremst om politisk avstand?

– Nei, vi er like uenige med høyresiden. Det handler om at venstresiden avskyr oss og alt vi står for.

Personlig

Jeg var klar over at følelser var en del av bildet. Likevel fikk jeg en aha-opplevelse der og da. Til tross for at jeg har hørt det så mange ganger før, hadde jeg glemt hvor personlige følelser vi snakket om. Følelsen av ikke å være inkludert.

Selvsagt var det ikke slik for alle som stemte Hareide ut av KrFs ledelse på fredag. For mange handlet det om politikken, om at sakene de er mest opptatt av er saker høyresiden støtter.

Men for noen i KrF handler det om følelsen av utenforskap. De er privilegerte, hvite, tilsyne­latende velintegrerte nordmenn. Men inni seg opplever de seg som outsidere. Som ikke akseptert. Særlig av venstresiden.

Snur seg bort

Lørdag fikk vi et eksempel på noe som skaper denne typen følelser. Per Anders Torvik Langerød er leder for
Arbeiderpartiet på Grünerløkka. Han er glad for at KrF ikke valgte dem. I et innlegg på dagbladet.no forklarer han hvorfor.

«Jeg vil ikke at noen skal peke moraliserende på mine valg av partner eller livsførsel», skrev han. Han beskrev hvor viktig det var å «stå oppreist selv om presten rister på hodet over valgene du tar, eller at legen av samvittighetsgrunner ikke vil hjelpe deg».

LES OGSÅ: Hareide tror KrF-vekst vil glippe

Langerød ser ikke på den konservative KrF-eren som en outsider, slik han kanskje ville sett på en muslimsk innvandrer med lignende moralske standpunkter. Han ser på henne som en med pekefinger. En som anklager ham og alt han har kjært. Han krymper seg ikke, han retter ryggen og snur seg bort.

Disse menneskene vil han ikke finne løsninger sammen med. Og det er gjensidig. I en situasjon – i en tid – hvor det er viktigere enn på lenge å finne løsninger.

Selvrespekt

Jeg får lyst til å ta en skikkelig prat med folk som blir dypt krenket av at mennesker vurderer verdispørsmål annerledes enn dem. Fortelle dem at sånn er det i et fritt samfunn, alle tjener på det, omfavn friheten i stedet for å la deg såre.

Og jeg får lyst til å ta tak i kristne som føler seg foraktet. Fortelle dem hvor privilegerte
de er, peke på dem som har
 det verre. Alt handler ikke om deg og din gruppe, har jeg lyst til å si.

Men det er gode grunner til at det finnes noe som heter identitetspolitikk. Mennesker med bestemte egenskaper er blitt undertrykt og foraktet gjennom hele historien. Ved å betrakte seg selv som gruppe kan de vinne tilbake selvrespekten, kreve sin rett, få slutt på urettferdighetene.

LES OGSÅ: Kan dette være den nye KrF-lederen?

Den åpenbare svakheten ved identitetspolitikken er den manglende viljen til å se likhetene. Se hverandre som mennesker. Se at også andre opplever seg som en utsatt minoritet.

Er det ikke sånn det er på det personlige planet også? Den som føler seg liten selv, greier ikke å rose den som trenger det. Den som kjemper for å holde seg oppreist, har ikke kapasitet til å støtte sitt medmenneske.

Ingen opphører å være menneske når de går inn i politikken. Selv om spørsmålene er store, forblir menneskene små.

For oss små mennesker er det lett å overse at maktpersoner snakker ned noen hvis de i det minste snakker opp meg.

Lære aksept

Kampen om KrFs retning er nok et eksempel på at vi trenger møtestedene. Ikke for å bli enige. Ikke en gang for å forstå hverandres ståsteder, det er antakelig for mye forlangt.

Men for å se hverandre som mennesker. For å lære aksept og respekt, for å lære å leve med forskjeller.

Det kan høres ut som svada. Er det noe som irriterer når man prøver å diskutere sak, er det dem som går på talerstolen og snakker om at vi må «bli flinkere til å se hverandre».

LES OGSÅ: Olaug Bollestad følte seg båret

KrFs landsmøte på fredag viser at det er noe i det.

De politiske vedtakene som vil bli gjort av et samkjørt blågult flertall, kommer ikke til å ødelegge landet. Men møteplassene kan bli færre.

Det følger av de politiske 
naturlovene. Nå har venstresiden én oppgave fram mot stortingsvalget i 2021: Å bygge seg selv opp som alternativ ved å markere avstand til regjeringen. Retorikken vil bli skarpere. Angrepene vil hardne til. Det vil bli mer polarisering, ikke mindre.

Og KrF-kvinnen på Vestlandet vil føle det enda sterkere enn hun har gjort denne høsten: Venstresiden forakter henne, og alt hun står for.

Selv om det ikke nødvendigvis er sant. Mange har oppdaget at vi ikke først og fremst er grupper. Vi er først og fremst mennesker.

Gå til innlegget

Valget som bekrefter seg selv

Publisert 14 dager siden - 3523 visninger

Nå vil opposisjonen på Stortinget markere avstand fra KrF i stedet for forståelse. Det kan styrke partiets negative følelser for venstresiden.

«Dette kan gå veien», sa noen av de røde delegatene da Knut Arild Hareide hadde holdt talen sin på starten av KrFs ekstraordinære landsmøte. Det er lett å forstå at de tenkte det. Talen var en av partilederens sterkeste på lang tid. Argumentasjonen var fornyet. Nok en gang framsto han som tydelig – men samtidig med samlende retorikk. At han la seg selv i potten overrasket ingen. 

Resten av landssmøtet var et pliktløp. Delegatene sa stort sett det de hadde planlagt å si. Og gnistene fra Hareides tale sluknet under et teppe av resignasjon. Stadig færre nevnte de åtte usikre delegatene som noen på rød side hadde håpet å snu. 

Les også: Blå side vant skjebnevalget i KrF

Da utfallet ble lest opp av ordstyrer Hans Olav Syvertsen, var Hareide-fløyen blek. Dette var de forberedt på, sa de. Men var de det? Kan man egentlig være godt nok forberedt på et slikt nederlag? 

 En krevende tid

Noen ristet nemlig svakt på hodet av Ropstads proklamasjon av at «Landsmøtet har gitt en tydelig retning.» Det stemte for så vidt, men resultatet ville blitt uavgjort dersom fylkesårsmøtet i Rogaland hadde gjort som resten - fulgt partiledelsens spilleregler. 

Selv om mange sa som Hareide – at KrF er deres parti uansett, at partiets sjel ikke ligger i valget av side – begynner en krevende tid. Nå kommer hver eneste utmeldte medlem, hvert eneste kompromiss, alt som bekrefter hvor vanskelig det er å samarbeide til høyre, vekke til live tanken på at dette kunne vært annerledes, hadde det ikke vært for Rogaland. Og dersom Ropstad blir konstituert som partileder vil hver eneste feil han gjør bli sammenlignet med hva den forrige partilederen ville gjort. 

Les også: – Nå er det bare tomt

Dersom veivalget bare gir mer av det samme – og i tillegg en tammere partiledelse når Frp leverer nye, splittende utspill – da ser det mørkt ut for partiet. Veldig mørkt.  

 En ny æra

På den annen side: I dag har noen fått oppfylt drømmen sin. For dem begynner en ny æra. De ønsker et tydelig borgerlig parti. Noen av dem også et tydelig kristenkonservativt parti. De har fått sin retning bekreftet. 

Hvis partiet ender opp som planlagt – i regjering – kommer denne høyresiden til å få enda flere bekreftelser i tiden framover. De vil oppleve en venstreside som selvsagt markerer en mye tydeligere avstand til regjeringspartiene enn om resultatet ble annerledes. Dette vil antakelig styrke de negative følelsene for venstresiden. Det kan bli vanskeligere – ikke lettere – å samarbeide i motsatt retning senere.

Det verste som kan skje framover er en ny regjering uten et veldig tydelig KrF-fotavtrykk. Uten en endret paragraf 2c i abortloven har ingen fått uttelling for innsatsen. For partiets skyld er det derfor grunn til å håpe at Ropstads flokk lykkes. At de faktisk får det gjennomslaget de håper på. At politikken blir varmere, ikke kaldere.

Les også: Varig merket av drama

Gå til innlegget

Partiet for spesielt interesserte

Publisert 15 dager siden - 3206 visninger

Dette valget vil KrF egentlig ikke ta. Høyre eller venstre er irrelevant for dem.

Det er det som har gått opp for meg de siste ukene. Sammen med resten av Norge har jeg sittet klistret til skjermen. Hørt på Hareide, nestlederne og ­hundrevis av engasjerte årsmøtedeltakere rundt i landet.

Disse folkene vil bare ha gjennomslag for KrFs politikk. For det kristne menneskesynet. For et varmere samfunn. De er gule, stort sett hele gjengen.

Virkeligheten

Er det noen som har kommentert hvor likt de snakker, Hareide og Ropstad? Det er de samme sakene de trekker fram. De gremmer seg like mye over at du må helt tilbake til før krigen for å finne et år med lavere oppslutning. Forskjellen er at da var de på vei opp. Nå er de på vei ned.

I drømmene sine løfter de seg over det norske skydekket og flyr sørover, over Skagerrak, forbi de danske bøkeskogene, til Tyskland. Der har CDU vært en maktbastion siden slutten av 40-tallet. Det var sånn det burde vært.

Hver eneste morgen må de må de ta virkeligheten inn over seg: I Norge er ikke kristendemokratiet en nasjonsbyggende ideologi. I våre daler og fjorder har 200 år med vekkelse gitt ordet «kristen» betydningen av et engasjement for spesielt interesserte.

LES OGSÅ: Vondt blod bak stemmekrangel i KrF

Det kunne se ut til å bli annerledes i 1997. Da greide Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland å vise fram et annet parti. Man kan le av Verdikommisjonen i ettertid. Men den var uttrykk for et parti som hadde fjernet seg fra det smale og sære. KrF ble et parti for varme og nestekjærlighet, for de varige verdiene.

Så ble det litt krampaktig. Man fikk et behov for å vise tydelig at man ikke var så «kristne» som folk trodde, og poserte med sigar og rødvinsglass. Det fikk samme effekt som ungdomsprestenes forsøk på å vise fram en «kul» Jesus – i stedet for å skape identifikasjon skapte man avstand. Noen ville åpne enda mer, partiet begynte å krangle om homofili og bekjennelsesparagraf. KrF ble små igjen.

Valgomat-vinner

Det er ikke først og fremst mangelen på retning til høyre eller venstre som er KrFs problem. Ikke partiets politikk heller. Det som står i partiprogrammet gjør KrF til en maktfaktor i Valgomat-Norge.

Problemet er kranglene. Om ting som resten av Norge ser på som selvsagte. Hver gang kranglene kommer, får landet bekreftet fordommene sine. De trumfer programmet.

Akkurat idet en tredel av folket synes Hareide er helt topp, må han for eksempel ut og dempe bråket i partiet fordi en stortingsrepresentant som også er prest, vier to kvinner.

Les også: Melder seg ut ved høyresving

Jeg sier ikke at diskusjonen ikke var legitim, eller at dem som reagerte er moralister. Men folk der ute oppfatter det slik. De får bekreftet sine forestillinger om at partiet er noe sært og rart – en oppsamlingsplass for folk som er sure fordi samfunnet utvikler seg videre.

Det interessante er at slike fordommer kan svekke engasjementet for partiet langt inn i konservative kristne kretser. Forkynnelsen til de toneangivende frikirkepastorene går i motsatt retning: Du skal ikke gå rundt og klage over det du misliker i samfunnet. Du skal velsigne, tjene og bygge. Du skal gjøre felles sak med de nedbrutte.

Hva vil skje? 

En av de viktige vurderingene landsmøtet i KrF må gjøre, er å spørre seg om hva som kan fjerne fordommene.

Da må de også spørre seg om hva som vil skje om partiet går til høyre. Det er et faktum at den delen av partiet som er mest engasjert i spørsmål som skaper avstand, er på høyresiden i partiet. De vipper mellom KrF og partiet De kristne, og har en urealistisk tro på at hvis de får sine saker gjennom, vil partiet nå nye høyder.

Går partiet i regjering med Frp, blir denne fløyen euforisk. Forblir de i opposisjon, men støtter høyresiden, har de fortsatt en kampsak.

Ting skjer

Knut Arild Hareide vil aldri si det selv. Ingen andre i partiet heller. Men for KrF ­ville det antakelig være bedre om man gjorde opp boet med denne fløyen.

Den mest effektive måten det kan skje på er ved at partiet går til venstre. Spørsmålet er om prisen blir for høy.

Jeg vet ikke. Men jeg leser venstresidens dagsavis, Klassekampen, hver dag. Der er den nylig avgåtte sjefredaktøren Bjørgulv Braanen fortsatt en viktig stemme.

Tirsdag denne uken skrev han kommentaren Det er lov å lytte. Den handler om tvillingabort og sortering av fostre med Downs syndrom. Og litt om samvittighetsfrihet. «Dette må vi kunne diskutere uten at vi karikerer hverandres synspunkter», skriver Braanen.

Les også: Slik ryster KrF-dramaet de andre partiene

Kommentaren går langt i å forstå KrFs linje i disse spørsmålene. Men han gjør det med fintfølelse og argumenter som går hjem på venstresiden.

Jeg tror ikke på dem som sier at venstresiden er låst i for­tiden. Rett og slett fordi jeg ikke bare leser Dagen, jeg leser også ­Klassekampen og følger med på utviklingen i Tankesmien Agenda.­ Og fordi jeg ser at samfunnet hele tiden endrer seg.

Mange har innsett at sekularismen i seg selv ikke gir oss et verdifundament. At utviklingen innen bioteknologi må møtes med gjennomtenkte svar. At solidariteten må omfatte enda flere.

Akkurat nå kan se ut som om KrF er i ferd med å låse døren for et samarbeid i denne retningen. Men fram til fredag ettermiddag har de fortsatt nøkkelen.

Gå til innlegget

Vårt Land og politikken

Publisert rundt 1 måned siden - 4203 visninger

Allerede året før Vårt Land kom ut, ble avisens politiske linje definert. Den har vært førende siden starten.

En mørk desemberdag i 1944 reiste en delegasjon fra interimsstyret i det planlagte «dagbladet» Vårt Land til Ronald Fangens gård i Ringsaker. De skulle diskutere den nye avisens profil. Da de forlot gården hadde de med seg et notat med tanker om avisens kristelige, kulturelle og politiske profil. På nyåret ga styret sin tilslutning til Fangens linje.

Ifølge Per Voksøs bok I strid siden freden ble det politiske programmet omtrent slik formulert: Avisen skulle være ubundet av politiske partier, men ikke upolitisk. Tvert imot skulle den «ta opp et målbevisst arbeide for å prege våre sosiale ordninger og vårt politiske liv ut fra kristne direktiver og en kristen ånd». Avisen skulle «stille seg til tjeneste i alt arbeide for større sosial rettferdighet, samtidig som den motarbeider alle former for kollektivisme som ikke lar seg forene med det kristne menneskesyn».

Stort klarere kan ikke en sentrumsprofil, med utgangspunkt i kristen tenkning, defineres. Og der har Vårt Land ligget siden. Tett på, men aldri bundet av Kristelig Folkeparti. I kamp for sosial rettferdighet, verken kapitalistisk eller liberalistisk, men heller ikke sosialistisk.

Sentrums gjennomslag

De tydeligste politiske signalene de siste tiårene har vært advarsler mot liberalisme og populisme. De gangene et regjeringssamarbeid med Frp har vært diskutert, har Vårt Land vært skeptisk.

Nå har Frp regjert med Høyre siden 2013. De har vist seg regjeringsdyktige. Vårt Lands sympati for en slik regjering vil henge tett sammen med sentrumsverdienes gjennomslag. Populistisk retorikk og liberalistisk utvikling er vi fortsatt kritiske til.

Det samme gjelder i motsatt retning: Avstanden mellom venstresiden og Kristen-Norge er ikke like stor som før. Vårt Lands syn på en regjering med tyngdepunkt i sentrum og på venstresiden vil igjen være knyttet til sentrumsverdienes gjennomslag. Dersom et slikt prosjekt var preget av statlig overstyring og manglende respekt for sivilsamfunnets institusjoner, lokalsamfunnets råderett og enkeltmenneskets grunnleggende rettigheter, ville Vårt Land reagert kraftig.

LES OGSÅ: KrFU-topper i e-post: «Dere dolker oss i ryggen»

Intet brudd

I ganske mange år har Vårt Land vært kritisert av deler av den kristne høyresiden for denne linjen. De siste årene har vår politiske redaktør Berit Aalborg vært skyteskiven. Jeg mener hun har stått støtt i avisens tradisjon. Når hun har analysert bevegelsene i politikken, har muligheten til gjennomslag for det kristne menneskesynet, og for sosial rettferdighet, ligget til grunn.

Det er intet brudd med Vårt Lands tradisjon å si at «hvis sentrumspartiet KrF noen gang skal søke gjennomslag og samarbeid med Ap, er tiden inne nå», slik Aalborg skrev i sin analyse i forkant av Hareides boklansering. Det er tvert imot en fair sak å basere sin kommentarjournalistikk på det faktum at KrF prinsipielt er åpent for å samarbeide med begge sider i norsk politikk.

Den politiske analysen innebærer også å vurdere ulike aktørers posisjonering og beveggrunner. Dette er nødvendig for å hjelpe leserne til å forstå hva som skjer. Det er en grunn til at Vårt Land stadig er representert i riksmedia når sentrumspolitikk er på agendaen. Vi har hatt en presisjon få andre har hatt i vurderingene av utviklingen. Bak ligger mange timer med bakgrunnssamtaler med ledere, tillitsvalgte og grasrota i partiene – særlig i KrF.

Når Aalborg fredag 12. oktober kommenterte utspillet fra Steinar Reiten og Hans Fredrik Grøvan, der de «relanserer» opposisjonsalternativet som en «tredje vei» for KrF, er det på dette grunnlaget. Aalborg tolker dette som et kreativt forsøk på å svekke Hareides alternativ, noe som faller de to nevnte stortingsrepresentantene tungt for brystet.

«Dette er en form for journalistikk som ikke er etterrettelig, en standard vi skulle tro VL ikke ønsker å ha som sitt varemerke», skriver de to i et svarinnlegg i gårsdagens Vårt Land. De hevder at Aalborg «setter sin egen politiske agenda foran etterrettelighet».

Signaleffekt

Selvsagt er det forståelig at politikere som av tilsynelatende prinsipielle årsaker ikke vil samarbeide med venstresiden, er kritiske til slike analyser. Men derfra til å hevde at dette er en «agenda» som «kommer foran etterrettelighet» er et stykke.

LES OGSÅ: – Grøvan prøver å låse KrF til høyresiden

Det er litt overraskende at Reiten og Grøvan ikke forstår signaleffekten av sitt eget tidspunkt for å lansere en «tredje vei» for partiet. Alborg vurderte dette i lys av at Grøvan i 2013 var tydelig på at KrF må søke regjeringsmakt sammen med Venstre, Høyre og Frp.

Det var i 2013, poengterer Grøvan. Han og Reiten understreker at de i den senere tid har «gitt tydelig utrykk for at vi ut fra våre valgløfter i 2017 ikke burde gå inn i regjering – verken til høyre- eller til venstresiden».

Dette er nok en litt tendensiøs tolkning av KrFs valgløfte. Partileder Knut Arild Hareide sa før valget at KrF «mest sannsynlig går i opposisjon» dersom Høyre velger Frp, men han utelukket ikke andre alternativer. Han lovet heller ikke at han ville frede regjeringen Solberg.

At Reiten og Grøvan er uenige med disse signalene er en ærlig sak. De representerer sine velgere, sannsynligvis på en god måte. Men også dette blir et element som sammen med andre signaler gjør Aalborgs tolkninger interessante. Dersom Aalborg ikke vurderte denne typen signaler, ville hun ikke gjort jobben sin.

Så er det mulig at taktisk politisk spill ikke er noe man snakker høyt om i et parti som KrF. Kanskje skyldes dette forankringen i kristne verdier – Mesteren sa jo: «eders tale skal være ja, ja og nei nei».

Men alle som har fulgt eller engasjert seg i KrF vet at spillet finnes her også. Da ville det være underlig om ikke en politisk kommentator skulle kunne vurdere ulike utspill som et eksempel på den typen strategi og taktikk som utgjør det politiske håndverket.

LES OGSÅ: Verdikonservative frykter å tape KrF

Gå til innlegget

Vitnesbyrdets kraft

Publisert rundt 1 måned siden - 1565 visninger

Det er ikke god teologi å tenke at man skal omvende mennesker. Ingen av oss kan omvende noen, det kan bare Gud.

‘Islam har framgang her’, sa misjonæren fra Norsk Luthersk Misjonssamband.

Vi sto på en høyde og så ut over byen Bumba i Tanzania. Solen var i ferd med å gå ned, og bønne­ropene fra minaretene konkurrerte med støyen fra fredagsrushet i hovedgatene.

– Hvorfor det? spurte jeg.

– De driver et veldig aktivt ­misjonsarbeid.

Han sa det uten nag eller bebreidelser. De hadde like stor rett til å være der som ham selv, mente han. Selv hadde han møtt flere ahmadiyya-misjonærer – skikkelige folk som det gikk an å snakke med.

Kontroversielt

Islam er en misjonerende religion. Du skal ikke langt utenfor Norges grenser før du risikerer å få en traktat i hånden, eller opplever at en muslim forsøker å overbevise deg om at islam er sannheten.

Her hjemme ligger muslimer lavere. Antakelig fordi misjon er så kontroversielt i Norge. Vi tåler knapt kristen evangelisering, framstøt fra islamske misjonærer ville irritert mer enn husbesøkene fra Jehovas vitner.

I prinsippet burde ikke misjon være så kontroversielt. Politisk påvirkning er jo helt innenfor, vi skjønner at vi trenger å få presentert flere syn, at demokratiet avhenger av det. Verdier vi identifiserer oss med, som menneske­rettigheter og likestilling, er enda mer akseptert, de forkynner vi over hele verden.

Det er forståelig at noen har et anstrengt forhold til religiøs forkynnelse. Likevel er det tankevekkende at vi ikke setter like stor pris på et påvirk­ningsmangfold i livssynsspørsmål.

LES OGSÅ: Dialog er ikke religiøs forhandling

Kirkens DNA

Også kristendommen er en misjonerende ­religion. Det ligger i kirkens DNA å forkynne Jesus som veien, sannheten og livet. «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler», sa Jesus i misjonsbefalingen.

Men gjør kirken dette? Eller er den på defensiven. Den tidligere presten Ivar Bu Larssen mener det siste. I et debattinnlegg i Vårt Land forleden skrev han at «kirken faktisk ikke følger misjonsbefalingen i møte med muslimer».

Kanskje har han et poeng, skjønt jeg tviler på at det i så fall bare gjelder i møte med muslimer. I vårt største trossamfunn, Den norske kirke, er det dialogen som snakkes opp.

Diakoni

Det er gode grunner til at dialogen står høyt i kurs. Dialogarbeidet hører med under kirkens diakonale oppdrag: Å hjelpe mennesker, stifte fred, gjøre verden og lokalmiljøet bedre. Ikke noe av dette gjør du for å omvende mennesker. Du gjør det fordi Jesus har sagt det. Fordi sånn er Guds kjærlighet. Den retter seg mot mennesker uten baktanker og betingelser.

Selvsagt er det også flere grunner til at vi trenger religionsdialogen. En viktig del av å være menneske er å søke kunnskap, bli kjent med mennesker, lære av dem. Selv har jeg lært mye av muslimer. Om islam, om meg selv, om å bli et bedre menneske.

For eksempel ble jeg inspirert av tekstene til Bushra Ishaq i ­boken Tro på tvers. Hun skriver om nestekjærlighet, men også om egoisme og forbruk, på en måte som treffer meg som kristen. Jeg har også fått mye fra den jødiske tradisjonen.

Alt dette ligger i den såkalte allmenne åpenbaringen – sannheter som ligger åpent for alle mennesker. Å avvise muligheten for å bli inspirert av andre tradisjoner enn den kristne på dette nivået, er i strid med både Bibelen og klassisk kristen tenkning.

LES OGSÅ: Støtter kristen og muslimsk dialog

Også misjon?

Men går det an å ha to tanker i hodet samtidig? Å delta i religionsdialog, samtidig som du ønsker at mennesker skal komme til tro på Jesus?

Ja, mener styrelederen for Kirke­lig dialogsenter i Bergen, Øystein Skauge, som også er prost. Han viser til apostelen Paulus, som talte til filosofene på fjellet Areopagos i Athen: Han tok utgangspunkt i tilhørernes egne gudsforestillinger, og bygget bro til det han selv sto for. Men han forkynte like fullt.

Nja, sier Areopagos-direktør Raag Rolfsen, som sitter i samme styre som Skauge. Han siterer dialogekspert Anne Hege Grung på at dialog ikke handler om å forandre den andre, men om «å ta del i den gjensidige forandringen som kan skje gjennom et møte».

Begge to har skrevet om dette på Vårt Lands debattsider etter utgivelsen av boken Tro på tvers.

Jeg tror de snakker forbi hverandre. Jeg tror Rolfsen er klar over at det aldri finnes noen dia­log uten et ønske om å påvirke. Siden religionsdialog sjelden handler om frelsesspørsmål, er denne agendaen mindre synlig. Men ønsket om at ens eget bidrag skal bety noe for den andre vil alltid ligge under. På begge sider.

Ikke bare fordi både kristendommen og islam er misjonerende religioner, men også fordi vi er mennesker. Mennesker har slike interesser i møte med den andre, bevisst eller ubevisst.

LES OGSÅ: Har dialog erstattet misjon?

Omvende? 

På den annen side tror jeg Skauge er klar over at ikke alle er bevisste på hvordan denne agendaen preger møtet med den andre. Når mennesker hører ord som «misjon» og «forkynnelse» tenker mange at «du vil omvende meg». Det finnes mange­ eksempler på manipulerende kristen forkynnelse.

Men det er ikke god teologi å tenke at man skal omvende mennesker. Ingen av oss kan omvende noen, det kan bare Gud. Det man kan gjøre, er å vitne. Så er det Guds oppgave å overbevise om sannheten.

Og vitnesbyrdet er det alltid rom for i en dialogsamtale. Et godt vitnesbyrd er ikke truende, det er åpent, personlig og ærlig. Ofte er det også sårbart.

I en dialog er anledningen til vitnesbyrd gjensidig. Derfor skjer påvirkningen begge veier. Man utsetter seg for muligheten til å bli overbevist av den andre.

Men slik er det jo i alle sosiale sammenhenger. Man kan ikke leve i et fellesskap uten å påvirkes av andre. «Faren» for at man selv endrer oppfatning henger sammen med hvor forankret man selv er i sin egen tro. Det finnes mange vitnesbyrd om at denne forankringen er blitt sterkere gjennom dialogen, ikke svakere.

Dyp respekt

Den store forskjellen, enten vi snakker om dialog eller forkynnelse, ligger i hvordan man ser på den andre. Ser man seg selv i sin neste? ­Behandler man den andre slik en selv vil bli behandlet? Har man en dyp respekt for den andres integritet?

Det var det de hadde, søstrene på Katarinahjemmet i Oslo, da de en høstkveld i 1999 fikk ansvaret for den 16 år gamle muslimske jenta Milica Javdan. Hun hadde ingen familie i Norge, men fikk en tilhørighet i klosteret på ­Majorstua i Oslo.

Den dagen Javdan fylte atten, opplevde hun det som skulle bli hennes viktigste minne fra klosteret. Hun, som ikke var bortskjemt med gaver, fant en pakke­ utenfor døren. I pakken lå en norsk utgave av Koranen.

Var det en selvutslettende gave? Hadde søstrene glemt kirkens oppgave, å vitne om Jesus? På ingen måte. Javdan konkluderer slik i artikkelen, som ligger åpent på Katarinahjemmets nettside:

«Søstrene utviste en egen evne til å inkludere uten å misjonere. Dette vekket min interesse for kristendommen og Bibelen».

Kan vi kalle det vitnesbyrdets kraft?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Farlig retorikk
rundt 8 timer siden / 978 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 9 timer siden / 6718 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 9 timer siden / 1192 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 9 timer siden / 1192 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 9 timer siden / 6718 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 9 timer siden / 6718 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6718 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1192 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6718 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1192 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1192 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1192 visninger
Les flere