Alf Gjøsund

Alder: 2
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Ytterpunktene og nyansene

Publisert 5 måneder siden

Å fastslå et prinsipp kan hvem som helst gjøre. Å påvirke folks posisjoner er noe helt annet.

Den norske kirkes biskoper har kommet med en uttalelse om abort. Endelig. Med unntak av et forsiktig nei til tidlig ultralyd i 2012 har det vært så godt som taust i mange år.

Tausheten forteller litt om hvor vanskelig dette har vært å snakke om. Man har rett og slett ikke greid å finne formen. Ett lite feiltrinn – og uttalelsen ville utløst et raseri i den offentlige debatten. Det er svært forståelig at bispemøtet har ønsket å unngå dette. For hva bør være hensikten med en uttalelse? Den bør selvsagt være å bevege, ikke å låse. Å fastslå et prinsipp kan hvem som helst gjøre. Å påvirke folks posisjoner er noe helt annet.

Tordner

Misjonssambandets Espen Ottosen har finlest biskopenes uttalelse. Han er knallhard i kritikken. «Løsningen kan da ikke være en abortlov som gjør et foster på under 12 uker fullstendig rettsløst», tordner han på Facebook. Han skriver også at uttalelsen «faller alle de i KrF i ryggen som har problematisert dagens abortlov».

Ottosen får mange heiarop. Jeg håper at han – når temperaturen legger seg – forsøker seg på en mer prinsipiell tilnærming, der han gjør en analyse av hva biskopene faktisk sier. Akkurat nå ser biskopenes bidrag til en god samtale om de etiske sidene ved abortspørsmålet ut til å drukne i en kaskade av støy og mistenksomhet internt i Kristen-Norge.

LES OGSÅ: Hundre år med harde ord

Utvetydig om menneskeverdet

 Bispemøtets uttalelse kan deles i tre tema:

1) Menneskelivets begynnelse og dets verdi.

Her er biskopene faktisk ikke til å misforstå. De fastslår at «fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern», og på dette grunnlaget sier de at «det er positivt at det utføres færre aborter i Norge».

Noen skulle kanskje tro at biskopene ble mer utydelig når vi nærmer oss grenselandet: fostre med utviklingsavvik. Spør du folk flest er det her forståelsen er størst for at foreldre velger å avslutte svangerskapet.

Men bispemøtet er utvetydig: «Fostre med utviklingsavvik og barn med annerledes funksjonsevne er et særlig ansvar for foreldrene og samfunnet. Vi vil fremholde at menneskeverdet er gitt av Gud, og ikke avhengig av funksjonsevne. Alle mennesker kan leve fullverdige liv. Målet må være at ethvert barn skal få mulighet til å oppfylle sitt potensial ...»

Skottene fjernes

2) Kirkens signaler til kvinner som er berørt.

Her legger biskopene vekt på tonen og polariseringen som har preget abortdebatten. Hva er det folk husker fra denne debatten? Selvsagt den mest ekstreme bruken av virkemidler. Når kirken innrømmer og beklager at den var med på å ødelegge dialogen på 1970-tallet, betyr det selvsagt ikke at den mener at alle motargumenter var legitime. Dette handler om å feie for egen dør.

Det er ikke tvil om at kvinnesynet er en viktig side ved abortspørsmålet. I mange tilfeller har kirken sagt nei til abort, punktum. Man har nærmest satt et vanntett skott mellom den vanskelige situasjonen kvinner har vært i, og den prinsipielle diskusjonen om abort.

Dersom kirken på et tidligere tidspunkt hadde vært tydelig i spørsmålet om likestilling, ville man antakelig hatt en større troverdighet når man uttalte seg om rettighetene til det ufødte barnet. Dette ser vi særlig tydelig i mange deler av verden: Kvinner og (fødte) barn utsettes for vold, overgrep, neglisjering og diskriminering uten at kristne reagerer på langt nær så sterkt som i abortsaken. Hva er årsaken?

Denne tematikken sprenger rammen for en liten kommentar. Men det virker som om de som protesterer høyest mot biskopenes abortuttalelse fortsatt mener at kvinnesyn og abort ikke har noe med hverandre å gjøre. Er det helt riktig?

Aud Tønnesen: Biskopenes uttalelse er uttrykk for et helt nytt kvinnesyn i kirken 

Åpenhet for nyanser

3) Kirkens holdning til abortloven.

Det er riktig at Bispemøtet er minst tydelig når den berører dagens abortlov. Her sier man:

• Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang.

• (Bispemøtets) fokus er ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse, men et lovverk i seg selv løser ikke ethvert etisk dilemma.

Det er dette som har skapt reaksjoner. Men det er også her den prinsipielle tilnærmingen forsvinner hos de som protesterer. Ottosen skriver: «Men løsningen kan da ikke være en abortlov som gjør et foster på under 12 uker fullstendig rettsløst.»

Men hvor har bispemøtet skrevet at dette er alternativet? Det finnes mange nyanser mellom disse posisjonene. I Norge beveget man seg bort fra det absolutte forbudet i 1889. Da fikk vi en forskrift som ga legal tilgang til abort ved stor fare for kvinnens liv og helse. Dette er ukontroversielt blant kristne i dag.

I 1959 vedtok Stortinget en nemndordning. Det utvidet tilgangen til abort ytterligere, men ivaretok en prinsipiell markering av fosterets menneskeverd. På den annen side tror ingen at en slik nemnd i dag vil legge til grunn at fosterets menneskeverd starter ved unnfangelsen. Ett skritt fram og minst ett tilbake, med andre ord.

Dette er nyanser innenfor posisjonen «legal adgang til abort». Vel å merke hvis vi ser på eget land. I andre land finnes andre mellomposisjoner. For ikke å si at den norske loven i seg selv er en mellomposisjon, andre land er langt mer liberale.

Flere alternativer

I diskusjonen på Facebook skriver biskop Halvor Nordhaug at han «har sans for den tyske loven som forutsetter en obligatorisk rådgivende samtale med en lege før inngrepet eventuelt foretas». Han er ikke alene om å ha dette ståstedet. Også organisasjonen Menneskeverd har løftet dette fram som et diskusjonstema. En slik posisjon er fullt mulig innenfor biskopenes uttalelse.

Hva er KrFs posisjon? Det mest konkrete forslaget i programmet er at «avgjørelser knyttet til liv og helse tas i dialog mellom pasient og lege».

Men vil ikke Ottosens kritikk kunne rettes mot disse posisjonene? Vil ikke dette også gjøre et foster på under 12 uker fullstendig rettsløst? Det kommer an på øyet som ser. Her vil jeg utfordre Ottosen til å være mer konkret. Hva mener han egentlig, hvis han skal legge slagordene til side?

Bak biskopenes uttalelse ligger et viktig premiss: Det er ikke politisk mulig å stramme inn dagens abortlov. Derfor velger man i stedet å snakke om de etiske sidene ved abortspørsmålet. Det gjør de ved å løfte fram to avgjørende tema for å komme videre: Kvinnesynet og synet på fosteret.

Det er slett ikke sikkert at biskopene har sviktet noen som helst med denne uttalelsen. Kanskje har de i stedet lagt et grunnlag for et langt tydeligere kirkelig engasjement i spørsmålet om menneskeverdet framover. Det har mange savnet.

Bispemøtets preses: Vi har vært tause alt for lenge.  

Gå til innlegget

Politikk eller åndskamp?

Publisert 5 måneder siden

Noen mener de gode kreftene nå har inntatt regjeringskontorene. Og at de må spares for kritikk.

Hør etter når Kjell ­Ingolf Ropstad snakker. Hvor ofte han bruker Gud som argument. Hvor ofte han mener ting fordi det står i Bibelen.

Det skjer aldri.

Og det til tross for sin bakgrunn i Bedehus-Norge.

Jeg møtte ham første gang på Ungdommens Landsmøte, en årlig misjonssamling i Norsk Luthersk Misjonssamband. Jeg var journalist for bladet Utsyn. Kjell Ingolf var 16 år gammel og en av de kuleste ungdommene.

Så vidt jeg kan huske framsto Dag Inge Ulstein som hakket frommere på den tiden. Han var 21, og allerede en gjen­ganger på UL.

De andre KrF-toppene har også bedehusbakgrunn. Hans Fredrik Grøvan, Olaug Bollestad, Knut Arild Hareide – samtlige har sittet på 60-talls rørstoler og hørt lekpredikanter snakke om Israel, endetiden og om å bli ­vasket rene i lammets blod.

Men ikke en av dem trekker Gud inn i den politiske argumentasjonen sin. Kristne verdier sier de ja til. Men det er fordi de tror det er bra for landet. De ­argumenterer allment og rasjonelt, ikke religiøst.

Gud og djevelen

De fleste­ i bedehus- og frikirkelige miljøer­ aksepterer at man ikke kan ­begrunne politikk med ­bibelvers. Men ikke alle. Noen av dem snakker om åndskamp.

Åndskamp er kampen mellom Gud og djevelen. Den utspiller seg i politikken, både globalt og nasjonalt.

Særlig i Midtøsten pågår det en åndskamp. Noen av aktørene er på rett, andre er på feil side. Jeg trenger nok ikke å si hvilken side palestinerne er på.

I min oppvekst på 70- og 80-tallet ble jeg tatt med på Israel-møter i Fiskarheimen i Bergen. Dagen-redaktør Arthur Berg holdt foredrag. Far nikket og mente at de såkalte haukene i israelsk politikk, Menachem ­Begin og Itzhak Shamir, var blant de største Guds menn i vår tid. Helt uavhengig av personlig tro og livsførsel. De var på den rette siden i åndskampen.

Det mest påfallende eksemplet i dag er Donald Trump. Evangelikale kristne miljøer i USA – og noen få i Norge – har plassert ham på rett side – særdeles uavhengig av personlig tro og livsførsel.

Sekterisk

Også kirkeledere blir plassert inn i dette bildet. Man kan være så from man bare vil. Hvis man kan mistenkes for å lefle ørlite med liberal teologi plasseres man på feil side i ånds­kampen. Selv de mest konservative biskopene i Den norske kirke stryker på testen, bare ved å være biskoper.

Tankegangen er litt sekterisk. Den står sterkest i det vi forbinder med litt ytterliggående ­religiøse miljøer. Samtidig er den ikke uten paralleller i den sekulære sfæren. Mange har fortalt om lignende tendenser i politiske bevegelser. Gud er selvsagt ikke med i begrunnelsen, men ­trangen til å dele tilværelsen opp i et innenfor og et utenfor er like sterk.

Kanskje er det vi ser i debattene om abort og innvandring også: raseriet noen legger for ­dagen når andre tillater seg å være uenige – at de våger, liksom­.

Er det rett og slett sånn vi mennesker er?

Krav om støtte

Tilbake til de kristne miljøene: En konsekvens av todelingen er at man støtter de som er på Guds side. Er man kritisk kan man bli møtt med bibelord som Romerbrevet 8,33: «Hvem vil anklage Guds utvalgte?» Underforstått: Ikke engang tenk på det!

Jeg husker hvor mye bråk det ble da jeg som journalist i ­Utsyn stilte kritiske spørsmål til ledelsen­ i Misjonsambandet. Her snakker vi ikke om en sekt, men en demokratisk oppbygd organisasjon. Jeg tenkte at organisasjonsbladet var medlemmenes organ, og at spørsmålene måtte stilles på vegne av dem.

Men mange lesere reagerte. Ledelsens avgjørelser skulle ikke trekkes i tvil, men støttes, mente de.

De samme argumentene har de fleste journalister i andre­ kristne organisasjonsblad møtt. For ikke å si i dagsaviser som Vårt Land og Dagen. Problematiserer vi noe av det som skjer i den lavkirkelige delen av Kirke-Norge får vi straks høre det. Noen av våre lesere ønsker journalistikk som heier på disse miljøene, uansett.

Det hjelper ikke alltid å vise at bildet er nyansert. Den ene artikkelen som viser fram en konflikt, annullerer alt annet.

Nå også i politikken

Den politiske­ dekningen vår har gått fri fra denne kritikken. Er det noe folk forstår, er det at pressen må være kritisk til den politiske makten. At det er en av de viktigste oppgavene til en avis.

Slik har det vært fram til nå.

Men nå skjer det noe. Vi har mottatt en strøm av henvendelser de siste månedene. Hvorfor skriver dere så mye kritisk om Ropstad? spør de.

Jeg har brukt mye tid på å skrive­ svar. Jeg viser til lederartikkel etter lederartikkel som:

(1) heier på viktige KrF-gjennomslag i regjeringsplattformen,

(2) har stor forståelse for Ropstads Pride-avvisning på grunn av arrangørens syn på en del spørsmål,

(3) ikke synes det er kritikkverdig at den politiske ledelsen i Barne- og familiedepartementet går i samme menighet,

(4) forsvarer den tidligere pornoavhengige KrF-rådgiveren og berømmer ham for hans åpenhet.

Og til reportasje etter reportasje som forteller nyansert og balansert om politikken og ­debatten.

De ser det ikke. Alt blir nullet ut av de artiklene som inneholder kritiske analyser.

Hersketeknikk

Om en ­måneds tid går Oslo Symposium av stabelen.

Jeg har respekt for grupperingen som står bak. De ønsker gjennomslag for det de opplever som kristne verdier. Og de gjør det med argumenter, og med ­respekt for demokratiet.

Men det må også sies at det snakkes mye om åndskamp her. Mange av deltakerne ser det som selvsagt at Gud identifiserer seg med deres syn. At de som er ­uenig med dem, har Gud imot seg.

Det stopper enhver meningsfylt diskusjon. De som er på Guds side er uangripelige. Synspunktene er jo ikke deres, de er Guds.

Kjell Ingolf Ropstad er en av talerne. Det er selvsagt helt greit. Knut Arild Hareide deltar også.

Men Ropstad vil oppleve noe som Hareide aldri har opplevd: At deltakerne heier entusiastisk på ham. At de plasserer ham på rett side i åndskampen.

Hadde jeg vært Ropstad ville jeg tatt dette opp fra talerstolen. Kanskje sagt at det egentlig er en form for hersketeknikk, selv om det ikke er ment slik.

Men det skal mot til å adressere sånt, særlig til dem som heier på deg.

Gå til innlegget

Vårt Land beklager og presiserer

Publisert 5 måneder siden

På debattplass 8. februar kritiserte Karl Øyvind Jordell Vårt Land for å sitere og intervjue Ingeborg Mongstad Kvammen om Kirkerådets bispeutnevnelse i Stavanger: «Jeg vet ikke om Vårt Land uten videre bør bringe slike utsagn til torgs man kan blogge så mangt en sen kveldstime» og «Verre er det at Westergaard også har intervjuet henne»

Det kan ikke forstås som annet enn en hentydning av at Mongstad Kvammen ikke er tilregnelig og burde vært beskyttet mot seg selv. Dette er en måte å diskreditere en meningsmotstander på som ikke hører hjemme i en saklig debatt, og jeg beklager at vi satte det på trykk.

Jordell skriver også at undertegnede i en kommentar har hevdet at «utnevnelsen viste at Åpen folkekirke ville gjøre rent bord». Det er ikke riktig gjengitt, men formuleringen min kan kanskje forstås slik. Da jeg skrev «Nå får kirkeaktive med et tradisjonelt syn på ekteskapet bekreftet at ... medlemmene i Åpen folkekirke er innstilt på å gjøre rent bord» mente jeg å uttrykke hvordan utnevnelsen ble tolket av denne gruppen.

Gå til innlegget

Dramaet i Petrikirken

Publisert 6 måneder siden

Prost Gaard ble vraket. Domprost Ådnøy ble utnevnt. Hva handlet det egentlig om?

En novemberkveld i 2018: De fem geistlige blir små der de sitter under ­Kristus-statuen i Petrikirken i Stavanger. Bispedømmet arrangerer åpent møte med ­kandidatene til det ledige bispe­embetet. Nå blir de ­intervjuet om hvilken linje de vil føre – hvis de blir utnevnt.

Du hører på språket at kun to av dem er «skikkelige rogalendinger». Ikke overraskende er de samme to også favoritter. Domprost Anne Lise Ådnøy har allerede fungert i jobben en stund. Hun har betydelig støtte i ­Kirkerådet, men også lokalt. Prost ­Helge S. Gaard er en ­folkets mann. Det oser ikke akademiker av ham, for å si det sånn.

Sannsynligvis forstår ingen på dette tidspunktet rekkevidden av det som skjer i Petrikirken denne kvelden. Ord skal falle som kan ha vært avgjørende for at Gaard senere blir vraket som biskop, mens Ådnøy blir valgt.

– Jeg har vært med på guds­tjenester der vi har tatt nattverd før preika», sier Gaard under samtalen.

Det kan høres ut som en ­bagatellmessig detalj, men d­ersom du leste Vårt Land ­denne uken skjønner du at det ikke er det. – Ikke rør rekke­følgen! ­advarte første­amanuensis ­Merete Thomassen. Hun har hørt at de i dette bispedømmet driver og flytter på nattverden.

Presten i Bymenigheten ­Sandnes uttalte seg også. Han vil gå til sivil ulydighet for ­retten til å tilpasse gudstjenesten. Så viktig er saken for dem.

LES SAKEN: Nekter å innordne seg liturgisk ensretting

Frikirkelig påvirkning

Hva handler det om – egentlig? For å forklare det, vil jeg fortelle litt mer om Bymenigheten. Den ble ­startet av ildsjeler som ville lage en annerledes menighet, ­uavhengig av den ­tradisjonelle geografiske ­kirkestrukturen. Ikke noe ­revolusjonerende ­annerledes, men noe som l­igner mer på arbeidet i ­norske fri­menigheter og bedehus­organisasjoner.

Bymenigheten er for så vidt ikke alene om dette ­ønsket. Rundt omkring i ­Stavanger ­bispedømme er det faktisk ­ganske mange menigheter som driver og etterligner guds­tjenester utenfor Den norske ­kirke. Det handler om konkurranse. Frimenighetene har nemlig et særdeles avslappet forhold til liturgi. De tilpasser guds­tjenestene etter behov. Akkurat det med nattverden handler om at ungene skal få være med på måltidet, før de blir tatt med til et annet rom der de får et eget ­opplegg. Mange foreldre liker sånt.

Gudstjenestene Gaard snakker om, var godkjent av biskop Bjørn Bue. Senere aksepterte også ­Erling Pettersen ­tilpasningene. I hans tid hadde hele 17 menig­heter dispensasjon til å endre rekkefølgen på de liturgiske hovedelementene.

Men Bymenigheten, altså. Den har tatt det ganske langt ut, til å være en menighet i Den ­norske kirke. Når prest Vidar Bakke holder preken føler du at du like gjerne kunne vært i en fri­menighet. De dyrker ikke ­akkurat den høystemte stilen. Men den viktigste forskjellen er kanskje at Bakke snakker som om folk flest i Norge ikke er ­kristne. Han er opptatt av at de må «komme til tro på Jesus», for å sitere menighetens visjon.

Det er en sammenheng ­mellom denne visjonen og det at de ­endrer på rekkefølgen – den såkalte ordoen – i guds­tjenesten. Bymenigheten er preget av ­vekkelsestradisjonen. I denne tradisjonen er liturgi og ordninger ganske underordnet. Hvis noe i gudstjenesten hindrer hovedmålet – altså at mennesker skal begynne å tro på Jesus – er det lett for en vekkelseskristen å droppe det.

Menighetsklubber

Tilbake i Petrikirken: Anne Lise ­Ådnøy legger ikke skjul på at hun ikke ­liker det disse menighetene ­driver med. Hun kaller dem «klubber for de få». Hun ­antyder at disse «klubbene» egentlig ikke er menigheten. Menig­heten er jo større. Den er alle kirke­medlemmene i et sokn.

Ådnøy er preget av en annen kirketradisjon enn vekkelses­kristendommen, nemlig den ­nordiske folkekirketeologien. Her er utgangspunktet at kirken består av alle de 77 prosentene av landets befolkning som er medlemmer av kristne trossamfunn. For Den norske ­kirkes vedkommende handler det om 71 ­prosent. Disse er døpte, de er en del av en kristen kultur og en kirkelig ­tradisjon, og dermed kristne.

Men for teologer som Ådnøy handler dette også om synet på Gud. Gud er inkluderende og ­nådig. Gud spør ikke etter ­prestasjoner eller sterk tro. Gud er stor nok til å romme alle.

I presentasjonen Ådnøy ga av seg selv før hun ble biskop, skrev hun: «Jeg vet at troen på Jesus som frelser kan være både svak og sterk, like mye i som utenfor det såkalte trosfellesskapet. Jeg ønsker meg både en folkelighet og et menighetsarbeid som ­regner med alle.»

Med det utgangspunktet blir ikke gudstjenestene vekkelsesmøter, og liturgien blir ikke et virkemiddel for å få folk til å ta skrittet over til den rette siden. Spørsmålet blir heller ikke hva som «fungerer». I stedet er kontinuitet og tradisjon en avgjørende verdi i seg selv. Hvis du rokker ved den, rokker du ved noe helt grunnleggende.

– Vi er tjent med å ha noen overordnede, nasjonale retningslinjer. Jeg ser tendenser til at noen velger sine egne varianter av gudstjenester. Vi må ikke la «klubbene» styre alt, sier Ådnøy i Petrikirken.

Dypest sett

Når den ­samme Ådnøy senere blir utnevnt som biskop, reagerer særlig den ­fløyen i bispedømmet som er konservativ i synet på like­kjønnet ekteskap. De tror hun er favorisert fordi hun er liberal i dette spørsmålet.

Men for flertallet i Kirkerådet handler det snarere om liturgi. Og dypest sett om at Ådnøy er forankret i folkekirketeologien, ikke i vekkelsestradisjonen.

Du trenger ikke være ­«liberal» for å stå for en folkekirke­teologi. Den tidligere stavanger­biskopen Bjørn Bue var ­kanskje mer ­konservativ enn Gaard er. Når Bue møtte kirke­medlemmer ­hadde han alltid som u­tgangspunkt at de var kristne, selv om de ikke var kirkelig aktive.

Det samme utgangspunktet hadde Bo Giertz, den svenske biskopen som særlig den eldre generasjonen av de vekkelseskristne har et varmt forhold til.

Det er heller ikke nødvendigvis sånn at folk i kirken ­enten tilhører vekkelsestradisjonen ­eller folkekirketradisjonen. Gaard selv sier ja takk til begge deler. Selv om disse to linjene har konkurrert med hverandre ­siden Hans Nielsen Hauges dager, har de også påvirket hverandre i stor grad.

Tydelig nok? 

Det ­store ­problemet for folkekirke­teologien er at det norske folk blir stadig mer sekularisert. Nå tror bare 37 prosent på Gud, ­ifølge undersøkelsen Norsk Monitor. Er resten kristne, bare fordi de er døpt? Er det respektfullt å ­behandle dem som om de er det?

På den annen side: Vekkelses­kristendommen er kritisert for å lage et a- og b-lag av ­kristne. Store deler av den norske ­befolkningen tror antakelig at det ­kreves noe spesielt for å være gode nok kristne. Kanskje ville langt flere kalt seg troende hvis de ikke hadde vært engstelige for om de oppfyller kravene.

Selvsagt kan ikke kirken ­avgjøre hvem som er innenfor eller utenfor, spørsmålet er om kirken alltid er tydelig nok på hva tro er.

En sammenheng 

Prost Gaard sier det ikke direkte, men i Petrikirken er det tydelig at han ikke liker Ådnøys omtale av menighetsarbeidet enkelte steder som «klubber».

Også han er for «noen retningslinjer». Men han legger ikke vekt på retningslinjene, slik Ådnøy gjør. I stedet sier han: «Jeg håper det blir en viss frihet. At menighetene får dyrke den egenarten de ønsker.»

Når Kirkerådet senere velger biskop blir dette en avgjørende årsak til at Gaard blir vraket.

Bymenigheten i Sandnes er kanskje ett av de ­tydeligste ­eksemplene på «klubbene» ­Ådnøy er kritisk til. Vil hun greie å få dem inn i folden?

Svaret er nei. Hun har bare to valg: Hun kan akseptere dem. Eller hun kan miste dem. Det vil ikke koste dem veldig mye å bli en forsamling i No­rmisjon i stedet, slik IMI-kirken er i ­Stavanger.

Spørsmålet er om Den ­norske kirke er tjent med det. For ­dette handler ikke bare om ­Bymenigheten. Det ­handler om hvor stor plass det er til vekkelses­tradisjonen i Den ­norske kirke.

I bibelbeltet står denne tradisjonen sterkt. Det er også her Den norske kirke står sterkest. Mange mener at det er en sammenheng.

Illustrasjon: Sunniva Krogseth

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere