Alf Gjøsund

Alder: 1
  RSS

Om Alf

Konstituert sjefredaktør i Vårt Land

Følgere

Påskefred

Publisert 24 dager siden - 2581 visninger

Vi hører gjerne om oppstandelse, evig liv og håp. Men ifølge kirkens største teolog var påsken også selve generaloppgjøret med hatet.

«Jeg holder meg unna nattverden», sa pensjonisten til meg. Han hadde begynt å gå i kirken på sine gamle dager. Egentlig tilhørte han en frimenighet, men nå var han dårlig til beins. Da passet «statskirken» i nabolaget bedre.

«Du skjønner», la han forklarende til. «Allslags folk går jo til alters. Det synes jeg ikke de burde. De lever ikke akkurat som kristne...»

Jeg forsøkte å hinte om at Jesus faktisk delte nattverdsbrødet med Judas, forræderen som solgte mesteren for 30 sølvpenger i påsken. Han var den tidens Quisling, om ikke verre, i hvert fall hvis du tror at Jesus er Guds sønn.

I årets påskefilm, Maria Magdalena, tar regissøren det et stykke lenger. Scenen er fanget i bildet ovenfor. Jesu møte med den fortvilte Judas preges av varm aksept – selv om sviket er i emning. Fri diktning, selvsagt, men det harmonerer med Bibelens fortelling om den første nattverden.

Hverdagshatet

Fiendskap er en ganske vanlig tilstand for oss mennesker. Jeg sikter ikke til de tilspissede situasjonene vi ser i områder preget av krig og terror, der er fiendskapet i det minste forståelig. Jeg snakker om hverdagshatet. De norrøne røttene til ordet fiende kommer nettopp av verbet fjá – å hate. Ordet fantes på gotisk også, i faian, som betyr å bebreide.

Det finnes både gode og dårlige grunner til å ta avstand fra, og markere avsky for. Men det preger svært manges liv og hverdag. Vi prøver å fungere sammen – men noen ganger er avstanden så uendelig stor. Vi klarer ikke å se den andres perspektiver, vi greier ikke å se mennesket i hverandre. Resultatet er uendelig mange variasjoner av fiendskap.

Påskebudskapet er det motsatte. Det handler om fred. Selvsagt også om oppstandelse, evig liv, og håp. Det hører vi oftest: at livet seiret over døden på påskemorgen. Freden blir gjerne vektlagt i julen, det var var jo det englene sang om.

Men ifølge kirkens største teolog, Paulus, skjedde selve generaloppgjøret med fiendskapet i påsken.

Oppgjøret

Da han noen tiår etter Jesu død satte seg ned og dikterte et brev til den kristne menigheten i Efesos, visste han hvem han skrev til: En gruppe med etniske og kulturelle motsetninger. Den besto av jøder, som tradisjonelt ikke engang kunne spise med andre enn sine egne. Og av ikke-jøder med ulike kulturbakgrunner og ofte et særdeles avslappet forhold til Det gamle testamentets regelverk. Nå skulle de prøve å være en kirke, et fellesskap, en slags familie, basert på troen.

Det gikk ikke alltid så bra. Du hører nesten stemmen til Paulus dirre når han dikterer: «Slutt med all hardhet og hissighet (...) Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre.»

I dette brevet forklarer apostelen noe helt spesielt om påsken. Han tar leserne med seg ut på dybdene i den kristne troen, tankegangen hans er dypt fascinerende. Først gir han en slags innledning om den århundrelange avstanden mellom jøder og ikke-jøder. Han kaller det fiendskap. Og så forklarer han noe om langfredag: Der, på korset, ble fiendskapet drept.

Du skal være inne i det kristne språkuniverset for å forstå tankegangen. Logikken er at Kristus døde som representant for alle mennesker. Han sto opp igjen tredje dag som representant for alle mennesker. Derfor døde og oppsto mennesket med ham. I ham. Sammen, i hans kropp.

Den Jesus som døde, representerte det gamle, det som splittet, ødela og skapte hat. Den Kristus som sto opp, representerte det nye. Håpet, kjærligheten, enheten.

Faste kirkegjengere hører av og til at kirken er Jesu kropp. Mange tenker det betyr at de skal være hans redskaper, gjøre gode gjerninger, slik han ville gjort det. Men det er enda dypere enn det. Det er et uttrykk for den dype enheten mellom troende. De er én kropp.

I samme båt

Poenget er ikke at konflikt skal feies under teppet. Eller enda verre: urettferdighet og overgrep. Mange kristne har misforstått det, noe som har ført til at de svakeste er blitt tråkket på.

Poenget er at dypest sett er vi i samme båt. Vi har alle noe av hatet i oss. Derfor var vi alle en del av Guds oppgjør med fiendskapet. Det oppgjøret som rammet Guds sønn på langfredag. Men bak oppgjøret lå oppstandelsen, med tilbud om tilgivelse og nåde. Til alle.

Derfor forteller Paulus denne motsetningsfylte gruppen av troende mennesker at de er ett i den oppstandne. Tross alt. Avstanden de føler til hverandre er bare en del av bildet, de er først og fremst en enhet. Derfor må de gi slipp på hatet. Tilgi hverandre. Det er krevende, men kanskje litt mindre krevende hvis man tror på det.

På kne

Jeg traff igjen pensjonisten jeg nevnte. Jeg tror ikke motviljen han følte mot de andre i kirken var så alvorlig. Han tålte ikke trynet på et par av dem. Han irriterte seg over naboen, som stadig lot puddelen sin skite foran oppgangen hans. Det var sånne ting.

Men på gudstjenesten begynte han å gå til nattverd. Sammen med dem han ikke kunne fordra. De knelte foran alteret, side om side, med en åpen, utstrakt hånd. Alle trengte det samme brødet.

«Kristi kropp, gitt for deg. Kristi blod, utøst for deg.» Det var her, foran alteret han kunne få det. På kne. Ved siden av mennesker som heller ikke fortjente det.

Naboene kom ubehagelig nær, men han greide å overvinne ubehaget. Det ga ham en merkelig følelse av fred.

Først publisert i Vårt Land, 28. mars 2018.

Gå til innlegget

Ønsker vi slike miljøer?

Publisert rundt 1 måned siden - 3795 visninger

Det må være vanskelig å være ivelending for tiden. Du risikerer å bli avkrevd svar: Hva mener du om at bedehuset nekter homofile å synge i kor?

Selv er jeg – uten å være fra Iveland – blitt spurt en rekke ganger de siste ukene om mitt syn på at en homofil mann måtte slutte i «koret» fordi han levde i likekjønnet parforhold. – Det er vel et overgrep, er det ikke? spurte en journalist.

– Nei, svarte jeg.

Det var nemlig noen røde lamper som blinket. Én ting var at en vesentlig detalj i medienes framstillinger var feil. Den gikk jeg selv på, da jeg noen dager før skrev en leder i Vårt Land. Mer om det senere. En annen ting er man har vært tause om de mest grunnleggende spørsmålene saken reiser.

Skikkelige folk? 

Det finnes en del kristne organisasjoner og kirkesamfunn her i landet. Svært få har snudd i homofilispørsmålet. De mener fortsatt det er galt å ha et seksuelt forhold til en av samme kjønn.

Dersom de skulle snu – noen vil si når de snur – må bibelsynet deres endres. De må trekke den konklusjonen at enkelte etiske føringer i Bibelen rett og slett må settes til side.

Så er det bare det at religion og tro ikke lar seg endre over natten. Noen dogmer har ikke endret seg på 2.000 år, selv om de i og for seg framstår som fornuftsstridige.

Går det an å være skikkelige folk som er velintegrert i samfunnet og oppfører seg ordentlig mot sine medmennesker likevel? Selvfølgelig. De aller fleste er det.

Typisk kristent

Det er her den første røde lampen blinker. Når ting framstår som bortimot slemt og ondt, da er det ofte noe som ikke stemmer.

Vi snakker om et bedehus som er integrert i lokalsamfunnet, slik vi vil ha det i vårt religions­åpne og flerkulturelle samfunn. Her får helt vanlig, sekulær ungdom opplæring i bilmekking, slik at de skal slippe å sitte hjemme og spille Grand Theft Auto og Battlefield hele tiden. Her får flyktninger opplæring i språk og lokalkultur.

Her drives bruktbutikken som gir bygda mulighet for bærekraftig gjenbruk. Her arranger kommunen teaterforestillinger. Her drives konfirmantarbeid og andre arrangement sammen med Den norske kirke. Samarbeidet fungerer ganske greit, selv om prestene ikke nødvendigvis har det samme bibelsynet.

Selv det faktum at det er betydelig uenighet internt på Iveland bedehus om denne betente saken forteller noe viktig om miljøet. Vi snakker ikke om intolerante Trump-tilhengere med skylapper, men om et kristent miljø preget av et ganske alminnelig norsk mangfold.

To legitime syn?

Forsamlingen er innmeldt i Normisjon, en av de organisasjonene som 
driver denne typen kristent grasrotarbeid. Er slike organisasjoners tilstedværelse og innsats uønsket? Diskvalifiserer de seg for å delta i samfunnet fordi de har det tradisjonelle synet på ekteskapet?

Til sammenligning hylles nå Den norske kirke fordi man har blitt enige om at begge syn på
 ekteskapet – både det tradisjonelle og det mer liberale – er 
legitime teologiske ståsted. Selv Åpen folkekirke mener det bør være plass til to syn i kirken.

Likevel sliter åpenbart en del med å akseptere at et bedehus har det ene av disse synene.

Ikke kor

Tilbake til Vårt Lands lederartikkel. Det var som nevnt jeg som skrev den. Jeg skrev:
 «I bedehusforsamlIngen på
 Iveland i Vest- Agder nektes en person å synge om Jesus fordi han 
lever sammen med en av samme kjønn.»

For så vidt ikke direkte feil. Problemet var jeg hadde i bakhodet at vi snakket om et kor, slik avisene hadde skrevet. I virkeligheten var det noe helt annet: nemlig et lovsangsteam. Slike team – gjerne to-tre sangere og et par musikere – leder forsamlingen i tilbedelse. De er hovedpersoner i gudstjenesten.

På samme måte som Human-Etisk Forbund og Fremskrittspartiet må få lov til å kreve at deres frontfigurer står for deres grunnleggende ideologi, må et bedehus i Normisjon få lov til det. Det er kjempevondt for den personen som oppdager at «dette faktisk ikke er mitt ståsted», og derfor blir fortalt at han eller hun ikke lenger kan være frontfigur.

Men det er ikke et overgrep.

Personlig

«Saken hører ikke hjemme i media», skal bedehusledelsen ha sagt, til hoderystelser fra Sørlandets kommentatorer. Ser vi det fra bedehusets ståsted, har de selvsagt rett. Selv om vi snakker om frivillig arbeid, har saken personalmessig karakter. Ingen seriøs organisasjon kan fortelle om detaljene i slike saker.

Men vi kan resonnere oss fram til noe: Mannen har selv nevnt sin tidligere ektefelle og to barn. De tilhørte det samme gjennom­siktige miljøet, kanskje gjør de det fortsatt. Vi aner smerte, empati
 og vanskelige avveininger. Vi aner tung, emosjonell materie.

Jeg vil se den organisasjonen som håndterer slik problematikk uten at det blir vanskelig. Når det ikke finnes alternative miljøer – Iveland bedehus er det eneste reelle kristne alternativet i bygda – blir det bortimot umulig. Og så sprekker saken i media.

Det er lov til å ta stilling. Det er lov til å engasjere seg. Personlig mener jeg at kristne organisasjoner bør ønskes velkomne som aktører i norske lokalsamfunn. Også dersom de har et tradisjonelt syn på ekteskapet.

Publisert i Vårt Land 14. mars 2018.

Gå til innlegget

Kunsten å berøre

Publisert rundt 2 måneder siden - 1508 visninger

Det handler ikke lenger bare om prekenen. Dagens menigheter vil gi deg totalopplevelsen.

I Norge begynte konkurransen på livssynsmarkedet med Hans Nielsen Hauge: Det vil si, Hauges vakte venner valgte ikke bort noe, de kombinerte forkynnelsen i vennesamfunnet med den tradisjonelle gudstjenesten. Men da konventikkelplakaten senere ble opphevet i 1842, og bedehus og frikirker ble et alternativ, var det i full gang.

De nye alternativene hadde et fortrinn: Interesserte tilhørere. Kanskje var det derfor patosen ble tydeligere enn i statskirken – ingen ting engasjerer predikanten mer enn et publikum som sluker hvert ord. Men den nye kristendomsformen var også inderligere. Det handlet om å bli berørt.

Virkemidler

Selvsagt var det mer enn følelser – Den hellige ånd var også med. Noe kunne likevel tyde på at Ånden hadde de beste arbeidsvilkårene når forkynnelsen brukte visse virkemidler: Gode historier. Dramatisk stemmebruk. Et direkte budskap som gir mottakeren følelsen av å være spesiell – at Gud taler til deg. Og, etter hvert: bakgrunnsmusikk sammen med innbydelsen.

Nå er alle disse virkemidlene stjålet av reklamen og underholdningsindustrien. De er proffere og gjør det bedre enn selv den beste predikant. Det betyr ikke at menighetene er tomme for virkemidler. De har fortsatt et fortrinn: totalopplevelsen, der alle ting betyr noe, men den sosiale tilhørigheten betyr mest. Samtidig er «markedet» segmentert, «brukeren» er selektiv, og ingen kan regne med å treffe alle.

Et hjem

Mandag lanserer vi en ny spalte her i avisa: Gudstjenesteanmeldelsen. Vi er klar over at en gudstjeneste ikke kan vurderes uten deltakelse, kun den som allerede har funnet sitt åndelige hjem, kan bedømme det. Men vi vet også at mange mennesker – kanskje kan de kalles vår tids pilegrimer – går rundt og leter etter sitt hjem, uten å finne det.

De færreste oppsøker nye menigheter fysisk, det krever for mye engasjement og mot. Derfor gjør vi forarbeidet for dem, sender en person rundt i hovedstadens menigheter. Vi lar personen være anonym, og sier ikke om det er en mann eller kvinne – men kaller vedkommende St. Birgitta, etter pilegrimenes skytshelgen.

Hensikten er ikke å snakke menighetene opp eller ned. Vi gir ikke terningkast, bare et kart for tørste sjeler til ørkenens oaser.

Og så innrømmer vi at anmeldelsen er en svært personlig sjanger. St. Birgitta er subjektiv og kan ta feil. Vi er ikke engang sikre på hva St. Birgitta ser etter, eller hvorfor han eller hun legger merke til bestemte ting. Men vi tror at det vil bli nyttig lesestoff.

Mandagens anmeldelse har tittelen Som å gå attende i tid. God lesning!

Gå til innlegget

Tvedts nærlesning

Publisert rundt 2 måneder siden - 3034 visninger

Jeg tror ikke på deg, Terje Tvedt. Du har ikke «nærlest» Vårt Lands ledere mellom 2001 og 2015.

Hege Storhaug, Vebjørn Selbekk og Visjon Norge-tilknyttede Norvald Yri jubler. De har alle lest Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet. De er begeistret. Og de nevner spesielt Tvedts funn etter å ha «nærlest» Vårt Lands ledere i perioden mellom 11. september 2001 og 1. november 2015.

Ifølge Tvedt har avisen i hele denne perioden ikke hatt en eneste lederartikkel som inneholdt eller målbar kritikk av 
islam som religion eller politisk ideologi, eller som nevnte noe negativt om Koranen eller islamske trossetninger og tradisjoner. Han oppsummerer avisens holdninger med ordene «ettergivenhet» og «bekymringsløshet».

Ikke linjebrudd

Jeg må innrømme at jeg holdt på å forbigå Tvedts påstander i stillhet. Det er så mange som har påpekt
 at han tillegger menings­motstandere synspunkter de 
ikke har og trekker slutninger 
på et tvilsomt faktagrunnlag.

Dessuten uttaler han seg om Vårt Land under en annen sjefredaktør enn dagens. I en hektisk arbeidshverdag er det fristende å tenke at dagens redaksjonelle ledelse ikke hefter for gårsdagens linje, la fortiden svare for seg selv.

På den andre siden har det ikke skjedd noe linjebrudd i Vårt Lands tilnærming til
 temaene Tvedt er opptatt av. Vår nåværende sjefredaktør Åshild Mathisen var lederskribent i
 deler av perioden Tvedt analyserer, det samme var både politisk redaktør Berit Aalborg og jeg selv. For ikke å nevne at den som har skrevet mest om temaet, vår tidligere samfunnsredaktør Erling Rimehaug, fortsatt er kommentator hos oss.

I tillegg mistenker jeg at
 Tvedts påstander om Vårt Land er symptomatiske for hans behandling av kilder generelt. Det gjør det litt interessant å se nærmere på dem.

Seriøs religionskritikk

I stedet for det angivelig totale fravær av islamkritikk skal vi ha «gjentatt «som et mantra» at «det viktigste av alt var ikke å kritisere fordi det kunne føre til stigmaer som igjen kunne føre til islamisme».

Men hva betyr for eksempel å kritisere islam, eller islamske trossetninger? Tvedts syn på 
islamkritikk minner om nyateismen, som tror den kritiserer selve kristendommen når den i realiteten bare krangler med marginale fundamentaliske retninger. Hvis ikke en historieprofessor forstår at religion ikke finnes i en «ren form» og at kritikk derfor må være spesifikk og presist adressert, hvem skal da forstå det?

Hvis Vårt Land drev den typen religionskritikk Tvedt har lett etter, ville vi vært useriøse. I perioden Tvedt nevner finnes derimot mange eksempler på at Vårt Land har kritisert både 
islamske staters og norske muslimers forhold til menneskerettigheter som religions- og ytringsfrihet, samt en rekke tradisjoner innenfor deler av den islamske kultursfæren, som heldekkende hodeplagg, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og æresdrap. For ikke å nevne at vi har kritisert islamisme og salafisme i ulike avskygninger.

I lys av dette er selvsagt påstanden om at for Vårt Land var «det viktigste av alt ikke å kritisere fordi det kunne føre 
til stigmaer» helt meningsløs.

Derimot ville det vært litt underlig å rette kritikken mot 
islam eller muslimer generelt når vi stadig – i samme periode – også intervjuet muslimer som målbar den samme kritikken. De hentet for øvrig argumenter fra den samme Koranen som Tvedt etterlyser et oppgjør med.

Analyser

Vi skal videre aldri ha vært opptatt av historiske analyser om den betydningen politiske forhold i Midtøsten har hatt for utvikling innenfor islam. Det er mulig disse analysene ikke først og fremst har skjedd i den smale spalten som har tittelen leder. Selv har jeg tilgode å se en eneste artikkel på fire-fem avsnitt av Terje Tvedt som gjør noe forsøk på det samme. Om han hadde forsøkt, antar jeg at analysen ikke ville fungert innenfor den sjangeren som en avis kaller leder.

Derimot har vi hatt en rekke analyser av denne typen skrevet av våre kommentatorer, spaltister og kronikører, ofte på den framskutte plassen som ligger to centimeter til høyre for lederartikkelen. Men de er ikke med i Tvedts nærlesning.

Men det mest bemerkelsesverdige ved Vårt Lands lederartikler, skriver Tvedt, er at «de ikke stilte noe seriøst spørsmål om det kunne finnes trekk i den islamske religionen, eller i den islamske tradisjonen, som kunne gi grunnlag for IS eller for islamsk terrorisme».

Jeg kunne nevnt lederen den 17. november 2015, som ikke spurte, men tok et klart oppgjør med dem som hevdet at islamsk vold og terror «ikke har noe med islam å gjøre»: «Det er avgjørende at muslimer, og ikke minst muslimske ledere og lærde, går i seg selv etter slike grufulle angrepet,» skrev vi.

Nærsynt

Det skjedde imidlertid noen dager etter rammene Tvedt hadde satt for sin granskning, så kanskje det ikke kan forventes at han skal ha fått det med seg.

Men lederen den 20. juli 2015, da: «Det er altfor lettvint å si at IS ikke har noe med islam å gjøre. IS begrunner sine handlinger ut fra islams hellige skrifter. Hvis muslimer skal føre en effektiv ideologisk kamp mot IS, er det disse tolkningene som må konfronteres. Det krever kunnskap, men også vilje til å utfordre tradisjonelle oppfatninger som mange muslimer står for».

Også i 2012 og 2013 tar ledere i Vårt Land tydelige oppgjør med de «mange i den muslimske verden» som ikke forstår at «å ta liv er en mye verre handling enn ord og bilder som håner det man holder hellig.»

For å være helt ærlig, professor Terje Tvedt: Jeg tror ikke på deg når du hevder at du har nærlest Vårt Lands ledere. Hvis ikke nærlest betyr lest på en svært nærsynt måte.

Gå til innlegget

Hyrdestav som våpen

Publisert 3 måneder siden - 3288 visninger

Det er så du ikke tror det du leser: En menighetsleder som biter sine medlemmer, gir dem ørefiker, stikker dem med gaffel og slår med skohorn, antakelig av den lange metalltypen du får kjøpt på IKEA.

Tirsdag denne uken skrev vi nok en artikkel om Filadelfia i Knutby, hvor stadig flere rapporter forteller at de uhyggelige forholdene slett ikke stanset da pastoren Helge Fossmo i 2004 fikk livstidsdom for mordet på sin kone og drapsforsøk på naboen.

Tvert imot, Kristi brud, alias Åsa Waldau, fortsatte å regjere menigheten ved hjelp av både medpastorer og andre verktøy, formelt fram til 2009, og mer eller mindre reelt fram til 2016.

Og vi sitter og gnir oss i øynene og lurer på hvordan sånt kan skje. Vi snakker jo om vanlige mennesker, som altså lar seg utsette for en slik behandling i år etter år, uten å innse at denne menigheten kanskje ikke er noe for dem. Hvilke forutsetninger må være tilstede, hvilke mekanismer trer i kraft, hvorfor virker ingen psykologiske alarmsystemer?

Pastorspirer

Den enkleste delen av svaret er dette: Man tager ett stykk menneske med antisosial personlighetsforstyrrelse. Det finnes mange å velge blant: angivelig 2,5–5 prosent av befolkningen, det vil si kanskje så mange som 250.000 bare i Norge.

En studie omtalt i avisen Sydney Morning Herald hevder at det er like mange ledere med psykopatiske trekk i næringslivet som det er blant innsatte i fengsler – så mange som 21 prosent. Psykopater søker med andre ord makt. Dermed er de antakelig også overrepresentert blant pastorspirer og andre med lederambisjoner.

Faren er dermed stor for at menigheter uten systemer for tilsyn og kvalitetssikring får en leder med både vilje og evner til å gjøre andres liv til en forsmak på helvetet.

Selvrespekt

Spørsmålet er likevel ikke engang halvveis besvart: For disse menneskene trenger en hjord, en flokk som de kan plage med hyrdestaven, enten den er symbolsk eller har fysisk form av en gaffel eller et skohorn. Hvordan kan mennesker med respekt for seg selv la seg utsette for slike fornedrelser år etter år? Og vi snakker ikke nødvendigvis om spesielt ressurssvake mennesker – det finnes uttallige eksempler på at ofre for maktpersoner faktisk er helt normalt utrustede, det er noe helt annet i dem som er nedbrutt enn intelligensen.

Nøkkelen ligger nettopp i ordet selvrespekt . Det har vært snakket mye om hvordan voldsofre systematisk har fått brutt ned selvrespekten på en slik måte at selve kompasset, evnen til å vurdere både sin egen verdi og andres respekt for den, er blitt ødelagt.

På samme måte kan religiøse menneskers selvrespekt være en viktig målestokk for om troen er en reell, frivillig og personlig overbevisning, eller et påtvunget tankesett uten indre forankring. Det er et stort spørsmål om det siste i det hele tatt kan kalles tro.

Ansvar

Vi har snakket mye om usunt og autoritært lederskap i kristne miljøer, ikke minst i den såkalte Frelst-debatten. Selv har jeg skrevet om kjennetegn på autoritære ledere, og om etablerte kristne miljøer som unnlater å ta et oppgjør med dem, selv om alle røde lamper lyser. Kanskje burde vi snakke enda mer om hvilket ansvar alle kristne ledere har for å bygge opp medlemmenes – og da særlig ungdoms – selvrespekt, innenfor rammen av kristen forkynnelse.

Personlig har jeg veldig sans for det gamle uttrykket «det myndige lekfolk», et ideal fra Hans Nielsen Hauges tid, da man rev seg løs fra geistlighetens monopol på tolkning og forkynnelse.

Tanken var likevel aldri at man skulle være myndig og selvstendig i forhold til Bibelen og det man oppfattet som Guds bud. Det nye testamentet er full av oppfordringer til lydighet, den oppfattes som en forutsetning for troens liv, og innebærer et element av underkastelse.

Her befinner unektelig en av de største utfordringene for den autonomien som kjennetegner et menneske med selvrespekt. Spørsmålet er imidlertid hva denne underkastelsen betyr, om den handler om lydighet mot egen overbevisning, eller om lydighet mot andre mennesker.

Retten til opposisjon

Jeg mener kristne pastorer har et selvsagt ansvar for stadig å gjenta at «jeg vil forsvare din rett til å være uenig med meg» (gjerne «til døden», selv om akkurat det kan høres litt voldsomt ut).

En slik uttalelse vil imidlertid være malplassert i miljøer der teologien legger til rette for et uformelt makthierarki. Typisk for slike miljøer, er at de forkynner visse tegn som beviser og symboler på åndelig vekst og framgang, enten disse tegnene er såkalte åndelige gaver, teologisk kunnskap eller et fromt og hellig liv, noe man i den nytestementelige terminologien gjerne kaller Åndens frukter .

Det uvegerlige resultatet er at man får autoritet og status i den grad en er i besittelse av slike tegn. Å oppfordre til kritisk tenkning vil undergrave disse tegnenes verdi, og dermed hele autoritetsstrukturen.

Kanskje er hele problemet at man snakker om slike troens tegn på en uheldig måte. Personlig har jeg sans for et av bedehusbevegelsens slagord: «Ikke let etter troens frukter, for da forsvinner de!»

Dessuten bør man være kritisk til forkynnelse som knytter Guds kall til konkrete oppgaver. Det er riktig at den kristne historien er full av eksempler på mennesker som har opplevd at Gud har pålagt dem bestemte oppgaver, men i praksis er denne tolkningen gjerne retrospektiv. Dersom dette blir et krav som tres over hodet på unge i starten av livet, kan resultatet fort bli psykiske problemer.

I Det nye testamentet handler Guds kall først og fremst å leve sammen med Kristus, en slags plattform for livet, der man kan bruke sin tid, evner, interesser og egenskaper til Guds ære, men ikke et detaljert program. Hva lydigheten angår, snakkes det om troenslydighet, ikke om blind lydighet. Det førstnevnte handler om indre overbevisning, det sistnevnte om å oppfylle ett eller annet krav fra omgivelsene.

Videre bør denne lydigheten veies opp mot troens ydmykhet – nok et misbrukt uttrykk i kristen forkynnelse. Man tenker gjerne på en slags plikt til underkastelse, mens det snarere handler om å være klar over at det er svært mye man ikke vet .

I dagens avis forteller vi om to unge kvinner som opplever et kall til å starte menighet i Mo i Rana. Jeg tillater meg å tvile på at akkurat dette er Guds kall, og i stedet tro at ingen ting står eller faller ved om planen lykkes. Antakelig vil Gud bare at de skal ha et godt liv og tjene sin neste der den måtte befinne seg.

Forpliktelse

For noen er refleksjoner som dette totalt irrelevante, de er overhodet ikke kjent med en kristen tradisjon som stiller krav. Andre vil garantert bli provoserte fordi deres egen autoritet blir undergravd.

Det er ikke vanskelig å se at noen menigheter raskt vil få problemer om de gir medlemmene frihet og autonomi. Det er en kjent sak i miljøer som driver med kirkevekst at medlemmenes forpliktelse er en vesentlig faktor for å kunne vokse.

Problemet er imidlertid ikke forpliktelsen, men at Gud bringes inn i definisjonen av ordet på en måte som gjør at forpliktelsen får en avgjørende, eksistensiell betydning. Jo da, man kan få mange trofaste medlemmer på den måten, men man får like fullt medlemmer uten selvrespekt, medlemmer som er hjelpeløse neste gang det kommer en pastor som bruker hyrdestaven til å skade folk.

Og slike pastorer er det som sagt nok av.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Fordekt rasisme
4 minutter siden / 345 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
8 minutter siden / 7946 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
14 minutter siden / 7946 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
23 minutter siden / 7946 visninger
Tore Danielsen kommenterte på
9. April vil aldri skje igjen!
31 minutter siden / 482 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
34 minutter siden / 7946 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
37 minutter siden / 7946 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
41 minutter siden / 7946 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7946 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7946 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7946 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7946 visninger
Les flere