Alf Gjøsund

Alder: 1
  RSS

Om Alf

Konstituert sjefredaktør i Vårt Land

Følgere

En Gud som griper inn

Publisert rundt 1 måned siden - 5775 visninger

Kirken må gjerne be for syke. Noen opplever at det hjelper. Men den egentlige løsningen ligger et annet sted.

Vi tror ikke lenger på at Gud intervenerer, sa forstander i Det Mosaiske Trossamfund til Vårt Land torsdag. Han ble spurt om det jødiske synet på helbredelse ved bønn.

Det er ikke underlig at han avviser at Gud griper inn i menneskers liv. Underet er snarere at han som jøde i det hele tatt kan tro på Gud etter holocaust. Det er vanskelig nok å få til å gå opp at Gud skapte mennesket med et så uhyggelig potensial som holocaust viste oss. Langt mindre at Gud faktisk følger med og står klar til handling hvis noen ber om det.

Glitrende resultater

Du står i den motsatte enden av skalaen når du ikke bare tror på en Gud som intervenerer aktivt, du selger slike intervensjoner.

For det er det de gjør, predikantene som nærmest tar stykkpris, eller i det minste timespris – betalt på forhånd – for helbredelser. De finnes forresten i de fleste religioner, og alle forteller om glitrende resultater, skjønt det selvsagt er et lite forbehold om at det kanskje ikke skjer akkurat deg. Da slipper man brysomme krav om tilbakebetaling etterpå.

Kohn mistet familien sin fordi Gud ikke intervenerte. Han er en av flere millioner jøder som kan fortelle akkurat det. Som må ta inn over seg at deres kjære opplevde helvetet, før livet brutalt og meningsløst ble avsluttet.

Det oppsiktsvekkende er at Ervin Kohn ikke forbanner den Gud som folket hans har henvendt seg til og tilbedt gjennom flere tusen år – men fortsetter å be.

Tomme løfter 

Mange troende har snudd ryggen til Gud fordi han ikke grep inn. De kom til Gud i krisen, gråt, tryglet, ropte om hjelp. Svaret uteble. Det er gjerne i sånne situasjoner man blir desperat. Noen tar opp telefonen, slår nummeret, og håper at det hjelper. Men pengene, for ikke å si troen, var bortkastet.

Mennesker har gransket livet sitt etter slike kriser og spurt seg selv: «Var egentlig Gud der, noen gang? Da jeg trodde jeg opplevde et nærvær, lurte jeg bare meg selv? Finnes det en eneste hendelse som ikke like gjerne kunne vært forklart uten Gud. Var det bare tomme løfter, selv det Jesus sa ifølge Lukas: «Men dere skal få kraft ...»?»

Ikke få har konkludert med det ikke var noen kraft der. Det var ingen Gud som intervenerte.

Jeg skal ikke legge ut om de kristne svarene på hvorfor Gud lar det onde skje uten at han griper inn. De kan handle om syndefallet og menneskets utestengelse av Gud, om fri vilje og om Guds vei med hvert enkelte menneske.

For mange betyr slike svar mye, de plasserer de uløste spørsmålene i et system som gjør at det hele går opp. Men ikke for alle, særlig ikke når man står i den akutte situasjonen, redd, sliten og desillusjonert.

Det normale

Men det finnes et svar – eller kanskje snarere en observasjon – som har hjulpet mange til å finne troen igjen etterpå. Nemlig at Gud er der, hele tiden. Gud intervenerer, gjør under hver eneste dag. Det er bare så vanskelig å se det.

Den kristne kirke tror nemlig ikke at Gud skapte verden for så å snu ryggen til. Tvert imot: Gud er der som livgiver og opprettholder. Ingen ting kan eksistere uten Gud. Det skjer en kontinuerlig skapelse.

Hvorfor er det så vanskelig å se det?

For noen år siden diskuterte den nå avdøde professoren og TED talk-virtuosen Hans Rosling medias dekning av verdenssituasjonen med en journalist.

– Akkurat nå er det krig, konflikter, kaos, uro og en mengde andre problemer i verden, sa journalisten.

– Nei, du tar feil. Du tar beint fram feil, protesterte Rosling, og slengte på bordet en rekke eksempler på alt det positive som skjer hele tiden, alle tegnene på god utvikling, som media ikke dekker.

– Det kommer ikke med i nyhetene, fordi det skjer så sakte, la han til.

Vi får ikke med oss Guds kontinuerlige intervensjon fordi den skjer så sakte. Fordi den er så vanlig. Når det vonde opprører oss sånn, er det med dette bakteppet. Vi har vent oss til at det gode og det vakre, er det normale. Det vonde er avviket.

Det er i det normale vi skal lete etter Gud.

Selve perspektivet

Noen intervensjoner er likevel helt spesielle. I den kristne fortellingen er skapelsen av himmelen og jorden en av dem. Inkarnasjonen og Jesu oppstandelse fra de døde, en annen. Den siste ligger foran oss: oppstandelsen fra de døde. Det nye testamentet kaller det en forløsning. Det er da livet får sin egentlige form.

Den motviljen mot å snakke om det evige livet som vi ser hos noen få teologer i dag, er en ubetydelig parentes i kirkens historie. I 2000 år har oppstandelsen vært selve perspektivet, selve håpet, selve trøsten.

Ser vi lidelsen i lys av oppstandelsen blir den blir annerledes.

Troverdig

Men den er fortsatt vond. Forsatt skrikende urettferdig. Forsatt opprørende. Ikke til å holde ut.

Det er den for Gud også. Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg, sier Jesus i Matteusevangeliet.

Når mennesker – troende og ikke troende – nekter å akseptere det vonde, men raser i opprørt protest, da raser Gud med. Heller ikke Gud aksepterer det vonde. Oppgjøret og endringen kommer.

Det er dette som er kirkens budskap til mennesker i sykdom og lidelse. Vi snakker ikke om quick fix til 16 kroner minuttet, men vi snakker om et troverdig svar. Kirken må gjerne be for syke, på samme måte som den ber for mennesker som utsettes misbruk, undertrykkelse lidelse og død over hele verden.

Det er fint om noen opplever at situasjonen blir bedre av å bli bedt for, at Gud griper direkte inn. Men kirken tror ikke at slike erfaringer er løsningen på problemet. Løsningen ligger lenger framme.

Gå til innlegget

Kirkens grenser

Publisert rundt 2 måneder siden - 1004 visninger

Det er blitt viktig å definere verdier igjen. Kanskje vil vi også se en kirke som benytter muligheten til å bli tydeligere.

Mange kirke- og bedehusaktive nikket anerkjennende da NRK avviste tre andakter fra presten og kunstneren Gyrid Gunnes i forrige uke. Statskanalen har ikke akkurat framstått som vokter av tradisjonell teologi, men denne gangen tok de det ansvaret en eller annen biskop burde tatt for lenge siden, er tonen.

Etter alt å dømme handler refuseringen av Gunnes mer om sjanger og publikumsbevissthet enn om innhold. Andakten skal gi et visst lyttersegment en god start på dagen, ikke opprøre dem. I Vårt Land tenker vi på en lignende måte: Andaktene skal gi leserne noe de kjenner igjen og bygges opp av. Debattene om teologiske kontroverser tar vi i andre spalter.

NRKs redaksjonelle grep reiser likevel spørsmål som er verdt å tenke gjennom: Hva er en andakt? Hva er kristen forkynnelse? Hva er kunst? Hvor langt kan man gå i å utfordre uten å komme i direkte i strid med kristen tro? Er grensene absolutte?

Relativisering

I den brede offentligheten er markering av teologiske grenser forbundet med noe negativt. Det blir fort sånn etter to hundre år med ateistisk religionskritikk. Religionen endrer tyngdepunkt. Fra å være en objektiv, normativ autoritet blir den et personlig, subjektivt ståsted.

For mange tradisjonelle kristne er dette en ulykke. De ønsker seg en kirke som ikke endres, og knytter den teologiske utviklingen til en generell devaluering og relativisering av kristendommen. Fra den politiske høyresiden anklages kirken for å være for unnvikende når det gjelder islam. Noen mener det skyldes at Den norske kirke ikke lenger våger å holde noe for sant.

Tydeligere kirke? 

Nå begynner motkreftene å røre på seg, påvirket av høyrepopulismen. Den begynte som et ytterliggående fenomen, nå blusser ulike varianter av nasjonalkonservativisme opp i de fleste partier. Det er blitt viktig å definere verdier igjen.

Kanskje skaper dette både forventning om, og aksept for, en tydeligere kirke på flere områder. Det var tankevekkende å lese Merete Thomassens presentasjon av seg selv som bispekandidat i Tunsberg i vår. Hun skriver: «Jeg vil ikke bruke begrepet «liberal» om meg sjøl, siden det kan gi signaler om en relativistisk teologi. Jeg er ingen relativist, men har tydelige normative synspunkter på kirken, teologien og samfunnet.»

Vi snakker vi om en feministteolog fra TF. Som altså vil ha seg frabedt å bli kalt relativist. Antakelig har hun vært der hele tiden. Men nå sier hun det. Er tidspunktet tilfeldig? Er det tilfeldig at NRKs avgrensninger overfor Gyrid Gunnes ikke fører til ramaskrik? Personlig tror jeg at også konservative kristne er i ferd med å få større respekt. Børre Knutsen og Arnfinn Haram er to av flere eksempler på det.

Kjernebudskapet

Den kristne kirke har noen grenser. Et kjernebudskap den ikke kan gi slipp på. Bjørn Eidsvåg utfordret grensene da han i forestillingen Etterlyst: Jesus gikk langt i å antyde at evangeliet kun handler om livet her og nå – ikke om det som skjer etter døden. Kirken kan ikke svare annet enn at den setter sin lit til oppstandelsen fra de døde.

At Kristus døde for menneskenes synder er en annen sannhet som kirken ikke kan gi slipp på. At han sto opp fra de døde tredje dag. At han er sann Gud og sant menneske. En kirke som ikke kan stå for dette er ikke lenger en kristen kirke.

Også Gyrid Gunnes utfordrer disse grensene i en av de refuserte andaktene sine. Hun skriver: «Hva om Gud har gjestet jorden som den kvinnelige Kristus, Krista, uten at samtiden har gjenkjent henne, uten at noen evangelister skrev om henne, uten at det ble noen religion ut av det.»

Mange vil tolke det slik at Gunnes er åpen for dette kan ha skjedd. I så fall er budskapet hennes utenfor det kirken definerer som kristendom. En kristen kirke aksepterer bare ett menneske som samtidig er Gud: Jesus Kristus.

Slike grenser må en kristen kirke sette. Ikke nødvendigvis ved å rykke ut offentlig mot Gunnes, men ved å være tydelig på hva den står for.

Kristus-varianter

Samtidig er ikke Gunnes bare prest, hun er også kunstner. Før man fordømmer hennes kunstneriske fremstillinger av Jesus som kvinne – dette var ikke første gangen – kan det være lurt å spørre hva hensikten hennes er. Kanskje kan det også være nyttig å granske egne reaksjoner.

Gunnes er ikke den eneste kunstneren som har presentert alternative kristuser. Maleren Henrik Sørensen sin populære variant er en ung mann med blondt hår. Bildet henger på veggen hjemme hos oss, og som altertavle i flere kirker. Vi snakker på ingen måte om den Yeshua Ben Yusuf som vokste opp i Midtøsten-provinsen Gallilea.

For ikke å snakke om bildene som er elsket i misjonskretser, av Jesus med asiatiske eller afrikanske trekk.

Poenget med slike fremstillinger er selvsagt ikke å presentere en alternativ Kristus, men å fortelle at også asiater og afrikanere rommes i Kristus. De kan identifisere seg med ham. Han identifiserer seg nemlig med dem, og representerer dem overfor Gud. Det er faktisk det som er evangeliet.

Jeg har ikke spurt Gyrid Gunnes om hva som er prosjektet hennes, men jeg gjetter at en del av prosjektet er å skape en lignende reaksjon som den afrikanske og asiatiske Kristus gjorde. At hun ønsker å åpne troens rom for en stor gruppe mennesker: dem som klar over at kirken gjennom hele sin historie ikke bare har undertrykt på grunn av etnisk opprinnelse, men vel så mye på grunn av kjønn.

Krysse grenser

Kanskje er det en utopi, men det går an å tenke seg at en kirke som er tydeligere på sitt kjernebudskap og sine grenser også kan skape et større rom for denne typen kunst. Det er noe med at du ikke blir glad for krumspring på toften hvis du tror at båten er i ferd med å synke.

Kanskje er det også grunn til å spørre seg om man er en av dem i kirken som aldri prøver å krysse grenser for evangeliet. Som ikke orker – for ikke å si gidder – å lære seg språket eller forstå perspektivene til andre enn dem man kjenner fra før.

Det er ikke sikkert at det er en bedre måte å tjene kirken på.

Gå til innlegget

Kirkens svake stemme

Publisert 2 måneder siden - 2619 visninger

Det er desidert vanskeligst å få lavkirkeligheten på banen. De vil forkynne evangeliet og bygge menighet, ikke ytre meninger offentlig.

Hvorfor tar dere ikke klart stilling? Viser hva vi kristne mener om den saken?

Da jeg var religions- og debattredaktør i Vårt Land kom slike spørsmål av og til. Som konstituert sjefredaktør får jeg dem oftere. De kommer fra engasjerte kristne, ofte ledere, som ønsker seg en stemme i offentligheten som målbærer deres standpunkter.

De ønsker støtte til Israel. Eller til palestinerne. Ja eller nei til selvbestemt abort, til likekjønnet vigsel, til en prioritert folkekirke, til samboerskap, til et tredje kjønn, til den katolske kirke, til klimatiltak, til flyktninger, til islam, for å nevne noen av temaene.

De mest overbeviste gir oss gjerne et lite spark på tampen, av typen: «Ikke rart opplaget går ned, hvis dere ikke mener noe klart om dette.»

Det er helt riktig at Vårt Land skal mene noe om mange spørsmål. Ikke alle, naturligvis. Hvis vi skulle meislet ut et tydelig ståsted i hvert eneste spørsmål kristne er uenige om, ville vi marginalisert oss selv og knapt hatt lesere igjen.

Derfor kvitterer jeg av og til med et spørsmål: Hvorfor skriver ikke du noe om dette selv?

Bak Ottosen

Selvsagt vet jeg at ikke alle har skriveferdighetens nådegave. Men spørsmålet er påfallende. Mange kristne deltar i den politiske og intellektuelle samtalen i samfunnet. Men ikke mange kirke- og organisasjonsledere. Særlig ikke fra lavkirkeligheten.

Misjonssambandet har én: Espen Ottosen. Resten av de lavkirkelige organisasjonene melder seg sjelden på i samfunnsdebatten. Det samme gjelder Frikirke-Norge.

De er ikke tause, men når de hever stemmen er temaet gjerne kirkelige, interne spørsmål. I samfunnsdebatten samler de seg bak Ottosen.

Det betyr ikke at folk fra disse organisasjonene er fraværende, men det er gjerne som privatpersoner, eller på vegne av et politisk parti. Ikke alltid kommer det tydelig fram om de ønsker å være en kristen stemme i offentligheten.

En annen oppgave

I Den norske kirke er det litt flere, fem-seks biskoper og noen prester. Samt enkelte bispedømmerådsmedlemmer og noen teologer fra MF og TF. Katolikkene har også noen meningssterke representanter, men synspunktene kommer sjelden fra offisielt hold.

Men lavkirkeligheten er altså desidert vanskeligst å få på banen. Når vi ringer dem vil de nødig bli forbundet med sterke meninger i offentligheten. Deres oppgave er å forkynne evangeliet og bygge menighet.

Jeg skjønner dem. Er det egentlig jobben til en bedehusleder eller pastor å ytre seg om samfunnsutviklingen? Det er ikke sikkert. Noen må ta seg av enkeltmenneskets åndelige velferd. Hvem skal gjøre det, om ikke kristne forsamlinger? Hvis et samfunnsengasjement hindrer det, hva er egentlig viktigst?

Riktignok greier noen å kombinere sosialetisk debatt og pastoral tjeneste i en litt Martin Luther King-aktig stil, men da må vi gjerne til sosialt engasjerte menigheter i slumstrøk utenlands.

Utvidet forståelse

Det skjedde noe i Cape Town i 2010 som kunne endret dette. Evangelikale kristenledere tilknyttet Lausanne-bevegelsen samlet seg om en utvidet forståelse av begrepet misjon. Det innebærer ikke bare evangelisering, men også å «demonstrere Guds rikes verdier og makt når vi arbeider for rettferdighet og fred og har omsorg for Guds skaperverk», som det heter i Cape Town-erklæringen.

De gjorde det til kirkens kall å være samfunnsengasjert. Ikke at dette var nytt, men mange kunne bevitne at det var underkommunisert.

Man har drevet diakonal virksomhet i alle år. Også det er et samfunnsengasjement. I Norge har den evangelikale lavkirkeligheten drevet sitt sterke arbeid gjennom organisasjoner som Frelsesarmeen, Evangeliesenteret, Blå kors og Maritastiftelsen.

I dag står mange karismatiske menigheter bak en kraftfull innsats mot moderne slaveri. Filip Rygg i Skaperkraft har gjort sitt til å utvikle dette engasjementet fra det diakonale til det politiske. Med Øyvind Håbrekkes stemme har tankesmien blitt enda mer synlig. Vi skal heller ikke glemme organisasjoner som Menneskeverd og Familie og Medier.

For ikke å glemme utenlandsmisjonen. Den står direkte og indirekte bak demokrati- og helseutvikling i mange av verdens land. Eller det partipolitiske arbeidet i Norge. KrF har rekruttert fra hele Kristen-Norge gjennom sin historie. Men da snakker vi partipolitikk med bundet mandat.

Kvalbeins strategi

Det jeg etterlyser er imidlertid hele kirkens stemme i samfunnet. At også frikirker og bedehusorganisasjoner målbærer «Guds rikes verdier» på kirkens vegne. Ikke i form av normative proklamasjoner som ikke lar seg diskutere, men faren for det er ikke overhengende. Indremisjonsforkynneren Arild Ove Halås, som for noen uker siden tok avstand fra den drøye tonen blant enkelte konservative kristne, er langt mer representativ for disse miljøene enn dem han med god grunn kritiserer.

Problemet er at lavkirkelige ledere stort sett er defensive. Man svarer når man blir angrepet, men det stopper gjerne der. Derfor blir gjerne ordene «bedehus» og «frikirke» forbundet med høyrevridde politiske holdninger, intoleranse og dømmesyke.

Jeg anbefaler den tidligere Fast Grunn-redaktøren Jon Kvalbeins strategi. På 80- og 90-tallet var han opptatt av å trekke unge ledere inn i samtalegrupper der aktuelle samfunnsspørsmål ble diskutert, og der man oppfordret hverandre til å delta i debatten. Kanskje kom det ikke så mye ut av det, men det kom i hvert fall en Espen Ottosen.

Hadde alle kristne organisasjoner og frikirker levert en Ottosen av hvert kjønn i framtiden, ville det begynt å monne.

Gå til innlegget

Den provoserende St. Birgitta

Publisert 3 måneder siden - 883 visninger

Vårt Lands «gudstjenesteanmelder» er ingen ekspert. Hun er en kirkesøkende.

I høst ble vi kontaktet av en engasjert person. Hun – jeg bruker det pronomenet siden vedkommende har fått et kvinnelig pseudonym – lette etter en menighet i Oslo, og kjente flere i samme situasjon. Hun var opptatt av at det sosiale miljøet, musikken, og opplevelsen av å bli «truffet» av budskapet, er viktigere for mange enn konfesjonell tilhørighet.

Hun var også opptatt av at terskelen for å oppsøke en menighet er høy. Mange er engstelige for ikke å passe inn. Hvis du ikke opplever deg ønsket kan du bli såret. Det kan bli lenge til neste gang du våger deg frampå.

– Hva om jeg får en anmelderspalte, der jeg prøver å være ny i ulike menigheter og skriver om det etterpå? var spørsmålet.

Jeg tok en prat med henne for å vurdere saken nærmere. Noe av det viktige var å vurdere agendaen hennes. Hadde hun et agg mot bestemte retninger i Kristen-Norge, slik vi av og til ser hos hardcore kirkegjengere? I så fall var det ikke interessant for Vårt Land. Var hun ekspert? Det var vi også skeptisk til. Vi ville ikke ha den typen anmeldelser.

Vi ble enige om å forsøke. Ikke minst fordi det finnes en generasjon kristne som slutter å være aktive når de flytter til byen. For ikke å si lar være å lese aviser som nettopp Vårt Land, fordi de ikke finner det stoffet som gjør avisen aktuell for deres generasjon.

Ydmyk

Nå har St. Birgitta skrevet fire anmeldelser. Tilbakemeldingene er delte. Mange synes tiltaket er godt, men en del synes hun er for tilbakeholdende med å mene noe, det blir vel mye skildring.

Årsaken er nettopp at hun er opptatt av å vise respekt for egenart og teologisk ståsted. Samtidig har hun også forsøkt å reflektere ståstedet til dem som leter etter en menighet. De bruker øynene og ørene, men forstår ikke alt som skjer. Derfor vurderer de sånne ting som interiør, demografi, og om gudstjenesten flyter godt. Om prekenen er lett å forstå. Om medlemmene er kontaktsøkende.

Vi var enige om at hun ikke skulle være for høytidelig, at hun skulle påpeke ting som de faste deltakerne kanskje ikke oppdager, gjerne på en uformell og humoristisk måte. Siden humor er vanskelig, måtte den være knyttet til ting som folk gjerne har et avslappet forhold til.

Jeg har sjelden opplevd en mer ydmyk artikkelforfatter enn St. Birgitta. Hver gang hun skriver en ny tekst har hun forsøkt å ta tidligere tilbakemeldinger alvorlig.

Søppel

Men reaksjonene fra en del svært kirkevante lesere har vært voldsomme. I helgen oppdaget jeg at noen av dem delte 
en tekst på verdidebatt.no der teologistudenten Erik Steenhoff bruker sterke ord.

«Søppeljournalistikk», er
Steenhoffs karakteristikk. Han latterliggjør St. Birgittas uvitenhet om Den katolske kirke. Han synes det er forkastelig at hun – etter å ha sagt at prekenen er både «djup og lettfatteleg» – savner «religiøse refleksjonar om notidas utfordringer» og at hun i faktaboksen forteller at Den katolske kirke kun vier par av ulikt kjønn.

Ifølge Steenhoff er anmeldelsen «bare dum». – Hvem i alle dager er det som har den minste interesse av å lese den, spør han retorisk.

Førstelektor i teologi, religion og filosofi ved NLA Høgskolen, Peder K. Solberg er langt på vei enig. Han synes anmelderen «fremstår som en hjelpeløst veslevoksen fyr (eller jente)», og tror ikke vedkommende er «reelt nysgjerrig».

Ny vignett

Jeg tar selvkritikk for måten vi har presentert St. Birgittas prosjekt på. Anmeldere er normalt eksperter. Vi ønsket ikke en som pakket den subjektive synsingen inn i uangripelig ekspertretorikk. Vi var redde for at utenfrablikket ikke skulle tas på alvor. Derfor sa vi ja til nettopp St. Birgitta.

Men nettopp derfor burde vi kalt spalten noe annet enn «anmeldelse». Kanskje jeg heller ikke burde snakket om «et kart for tørste sjeler» da spalten ble introdusert. St. Birgitta er jo ikke kjentmann.

Mandag kommer en ny tekst. Vi kaller den ikke lenger «gudstjenesteanmeldelse». St. Birgitta vil vise sitt reelle utgangspunkt tydeligere fram, også i teksten.

Jeg håper prester og pastorer som så langt har bladd beskjemmet forbi tekstene til St. Birgitta 
vurderer å lese dem med nye øyne. For hun representerer ganske mange av dem som lurer på om de skal besøke kirkene deres.

Disse kirkesøkende kunne vurdert saken omtrent som St. Birgitta. De forstår ikke uten videre at det forventes en god dose ydmykhet av en som ikke har teologisk utdannelse. Tvert imot er de ganske naive: De tror at kirken er interessert i deres perspektiver. Og formulerer seg deretter.


Jeg håper ikke de tar helt feil.

Publisert i Vårt Land 3. mai 2018. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rune Holt kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
5 minutter siden / 1816 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 1 time siden / 1584 visninger
Robin Tande kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 7 timer siden / 1816 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 7 timer siden / 1816 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 7 timer siden / 1816 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 7 timer siden / 1584 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 7 timer siden / 1816 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 8 timer siden / 1816 visninger
Robin Tande kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 8 timer siden / 1816 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Bibelsk økumenisme vs skjøgekirkenes falske økumenisme
rundt 8 timer siden / 1164 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 9 timer siden / 1816 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 9 timer siden / 1816 visninger
Les flere