Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Retten til å kutte

Publisert 7 dager siden - 5113 visninger

Kristen-Norge er samstemte i sin støtte til jødisk omskjæring. Men skulle ikke kirken stille opp for de ­svakeste?

Den norske kristen­heten har ikke akkurat ­utmerket seg med ­rørende enighet de siste tusen årene. Sprikene i ­synet på svært mange samfunnsspørsmål er like store her som i samfunnet ellers. Desto mer oppsiktsvekkende er den massive avvisningen av Fremskrittspartiets vedtak om å forby rituell omskjæring av guttebarn.

Nå står de altså i flokk og rad og uttrykker sin støtte til Norges jøder: fra de innvandringskritiske, men akkurat nå hakket mindre Frp-entusiastiske ­israelstilhengerne, via de trauste sentrumsorienterte misjonsvennene, til de teologisk – og noen ganger også politisk – mer ­radikale tilhengerne av en relativt åpen folkekirke.

Over grensen

Det betyr ikke at omskjæring av guttebarn er ukontroversielt i kirkelige sammenhenger. Mange ser det problematiske i at et barn med ­religiøs begrunnelse skal utsettes for et kirurgisk inngrep uten å velge det selv. Men et forbud – det er langt over grensen, mener de.

Hva skjer? Skulle ikke kirken stille opp for de svakeste? De fleste kirkelig aktive sier nei til dødshjelp, både som frivillig ordning og som maksimumsstraff for kriminelle. De støtter sexkjøpsloven, og sier med noen få unntak nei til tiggerforbud og ja til kriminalisering av sexkjøp. Det handler om å stå på de utsattes side. Der er kirken stort sett kompromissløs. Men altså ikke på vegne av barna som legges under kniven.

Krystallklart

Begrunnelsene­ spriker. På den lavkirkelige høyre­siden handler det om en sterk kjærlighet til både Israel og det jødiske folket. Uten dekning i en eneste meningsmåling våger jeg påstanden at Fremskrittspartiet aldri har mistet så mange tilhengere på den kristne høyresiden som nå. For å si det sånn: Om Sylvi Listhaug henger på seg alle korsene hun har arvet og poserer med en studiebibel av typen Guds Ord, greier hun ikke å kompensere for partiets landsmøtesvik mot Guds utvalgte folk.

På den diametralt motsatte siden er tonen saklig og akademisk. Prosten og lederen for Mellomkirkelig råd i Den norske kirke, Kristine Sandmæl, begrunner sitt standpunkt med at «rituell omskjæring ikke er i strid med Barnekonvensjonen eller Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen».

Konklusjonen er en krystallklar støtteerklæring til forstander Ervin Kohn i Det mosaiske trossamfund, som fastslår at «du kan ikke forby brit milah, samtidig som du hevder å være for religionsfrihet».

Naivitet

I midten – i den grad man kan slå sammen misjons- og kirkefolket – finner du en kombinasjon av disse argumentene. Svært mange opplever et religiøst slektskap med jødene og har et nøkternt støttende forhold til staten Israel. Enda flere legger avgjørende vekt på religionsfrihetsaspektet.

Men det er noe annet her. Noe ikke alle vil snakke om, dels ­fordi det kan være vanskelig å begrunne, dels fordi det berører en sterkt følelsesladd tematikk:

Mange kristne tror ikke på alle dem som sier de er så opptatt av barnas beste i spørsmålet om omskjæring. Ikke at de sistnevnte mistenkes for å lyve, men kanskje for å være litt naive på sin egen kulturs vegne.

Kulturell begrunnelse

For det første ser de at engasjementet for barns intakte kropp ikke er konsekvent. Det omfatter for eksempel ikke inngrep av kosmetiske årsaker, som å sy inn utstående ører eller andre kulturelt aksepterte kroppsmodifikasjoner. Foreldres hensikt er selvsagt den beste, man ønsker at barna skal sikres en plass innenfor et større vi. Men av en eller annen grunn ser man ikke at denne kulturelle begrunnelsen ligner jøders begrunnelse for rituell omskjæring.

For det andre deler svært mange kristne et syn på menneskeverdet der et barn defineres som et barn, også før det er født. Det er et paradoks for dem at manges engasjement for barnet starter på ett eller annet tidspunkt under svangerskapet, mens man før dette tidspunktet kjemper for retten til å avslutte – ikke bare forhuden, men selve livet.

Som noen har antydet: Ville problemet vært løst dersom inngrepet kunne vært foretatt før fødselen, innenfor abortgrensen? Jeg prøvde ut spørsmålet på en bekjent, som svarte slik: «Vel, barnet måtte levd med konsekvensen av en omskjæring hele livet. Det måtte det ikke ved en abort.»

Traff noe 

Det hadde han for så vidt rett i. Hvilket av de to alternativene­ barnet selv ville foretrukket, får vi aldri en nøyaktig statistikk på. Et paradoks som fikk Espen ­Ottosen i Misjonssambandet til 
å skrive dette på sin facebookside:

«Store deler av befolkningen mener det er helt akseptabelt å bruke ekstrem ordbruk om omskjæring. Samtidig blir det å ta livet av et bittelite barn, fordi dette befinner seg i mors mage, betraktet som en så sentral menneskerett at fastleger som ikke vil bidra til dette, må regne med å bli utskjelt. Det sekulære Norge viser frem sin intoleranse i all sin gru.»

Nå har dette spørsmålet mange nyanser som Ottosen ikke berører. Men han traff noe. En fjerdedel av de nær 2.000 facebookvennene hans responderte på innlegget. Over 150 delte det. Og da snakker vi ikke om sinte ekstrem-kristne, snarere om den store majoriteten konservative troende som helst ikke uttaler seg om abort fordi det er så kontroversielt. Men som er glade når en gjør det for dem.

Glasshus

Det handler om øyet som ser. Eller kanskje snarere om øyet som ikke ser – den kulturelle og ideologiske bakgrunnen for sine egne standpunkter. Den har vi alle sammen, uansett ståsted, og den kan være like sterkt tilstede om den ikke er direkte religiøs. Vi avviser fort det vi ikke forstår, og glemmer at mange av de våpnene vi bruker mot andre også kan vendes mot oss.

Det kler et sekulært samfunn å innse at også sekulær ideologi kan ha sine ofre. Særlig i møte med en minoritet som har vært nær ved å bli utslettet mer enn en gang. Av kulturer som ikke har innsett sine egne slagsider.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 20. mai 2017
Illustrasjon (utsnitt): Marvin Halleraker 

Gå til innlegget

De oppnår det de vil

Publisert rundt 2 måneder siden - 3807 visninger

Jo, herr justisminister. Vi endrer vårt levesett. Vi lar oss rokke. Hva med å innrømme det?

Han var så sterk og klar, justis- og beredskapsminister Per Willy Amundsen, da han uttalte seg i mediene etter terrorangrepet i Stockholm.

– Vi lar oss ikke rokke. Vi står ved våre verdier, vårt levesett, og lar oss ikke rokke av sånne monstre som begår denne typen handlinger, sa han.

Selv om noen kanskje vil vegre seg mot å bruke Ringenes herre-lignende metaforer som monstre, gjentas hovedbudskapet av statsledere og ministre hver gang et angrep skjer: «Vi lar oss ikke rokke.»

Konspirasjon

Uttalelsene passer kanskje til skremmebildet om en muslimsk konspirasjon, der hele Vesten, dels ved befolkningsvekst, dels ved list og dels ved terror, skal islamifiseres. Vår ytrings- og religionsfrihet skal bombes sønder og sammen, og til slutt skal vi underkaste oss Allah og iføre oss nikaber og sandaler alle sammen.

I dokumentaren Den norske islamisten spiller Ubaydullah Hussain på det samme skremmebildet. Han sitter og leser på nettet om terroren mot Charlie Hebdo og en jødisk butikk i Paris. Han sier at han håper «de såkalte gjerningsmennene» kommer seg i sikkerhet fra myndighetene.

Så reiser han seg opp og sier at «aksjonen er en vekkelse til Vesten om at de må slutte å krenke og håne islam.»

Som om han tror at drap av uskyldige sivile, er det som skal til. Da vil hver munn vil bli lukket, og hver tunge bekjenne at terroristenes variant av islam er sannheten.

Fem på

Selvfølgelig tror han ikke det. Selvfølgelig tror ikke IS – som påtar seg ansvaret for samtlige lastebilangrep – at islamkritikken vil avta jo mer frykt de skaper.

Tvert imot vet de at det motsatte skjer.

Når Per Willy Amundsen kaller noen monstre og forsikrer om at «vårt levesett» består, og samtidig innfører generell politibevæpning, ler terroristene av ham.  Al-hamdu lilah, han gikk fem på, sier de til hverandre.

De vet selvfølgelig at vårt levesett ikke består. De vet at terroren endrer våre verdier. Vi lar oss rokke.

De er ikke dumme.

Vi blir nemlig redde, selvfølgelig blir vi det. Vi blir sinte. Noen av oss begynner å mistenke våre egne venner og landsmenn, fredelige mennesker med muslimsk tro: Er det noe i det islamkritikerne sier? Støtter de terroristene innerst inne? Ønsker de egentlig å undertrykke oss?

Mistenkeliggjøring

Som Fremskrittspartiets ungdom gjorde, da de nylig tok til orde for en offentlig granskning av forkynnelsen i moskeene for å vurdere om de er «radikaliserende arenaer».

– Da finner vi ut av om det er et problem eller ikke. Hvis man ikke har noe å skjule er det bare å åpne dørene, sa formann Bjørn-Kristian Svensrud med tilforlatelig mine på Dagsnytt atten.

Slik prøver han å mistenkeliggjøre Rabita-forstander Basim Ghozlan, som selvsagt er imot granskningen. – Dørene til moskeene er åpne, forklarer Ghozlan, det er den institusjonaliserte mistilliten han reagerer på. Den vil føre til at flere muslimer – særlig ungdom – vil føle seg fremmede i sitt eget samfunn. Det er nettopp det terroristene ønsker.

Som terror-tilhengeren Ubaydullah Hussain også sa etter angrepene i Paris for to år siden: – Dette er samtidig en vekkelse til muslimene om å distansere seg fra de vantro.

Distanse. Splittelse. Hat. Og dermed enda større distanse, dypere splittelse og mer hat. Det er det som skjer. De oppnår akkurat det de vil. Terroren gjør at våre verdier forvitrer.

Bygge tillit

Hva med å erkjenne akkurat dette, Per Willy Amundsen, i stedet for å lire av deg floskler om at vi ikke lar oss rokke? Hva med å si: Terroristene ønsker å splitte oss. De vil klare det. Noen av oss blir mistenksomme. Noen blir sinte. Noen bruker hendelsene til å skape hat og motsetninger. Vi må være forberedt.

Og så kan du si noe om hvordan vi skal møte denne utviklingen. At ingen må la seg lure til å mistenkeliggjøre muslimer, at det er grunn til å stole på alle muslimske nordmenn som igjen og igjen beviser at deres religion er en fredens religion. At vi må bruke krefter og midler på å bygge tillit. At regjeringen vil lage en handlingsplan for dette, heretter vil man arbeide for at unge norske muslimer opplever at vi er på samme side.

Det er ikke svakhet å erkjenne at terrorister oppnår sine mål. Det er svakhet å late som det ikke stemmer.

Publisert i Vårt Land, 10. april 2017. 
Foto: Tomas Oneborg/SvD/TT/NTB Scanpix

Gå til innlegget

Hege Storhaugs engasjement

Publisert rundt 2 måneder siden - 5447 visninger

Hun er ikke noen typisk rasist eller fremmedfiendtlig, hun er en sektbekjemper. Og sekten hun slåss mot er islam.

Det har alltid vært noe kjent med islamkritiker Hege Storhaug. Hver gang jeg hører henne, føler jeg at jeg har møtt dette engasjementet før. Jeg kommer bare ikke på hvor.

Jeg fikk følelsen igjen i helgen, da jeg hørte på P2-programmet Sånn er du, med programlederne Harald Eia og Nils Brenna. De hadde personlighetstestet Storhaug. Resultatet ble presentert for henne på direkten.

– Jeg antar, sa Hege Storhaug før hun fikk dommen, og presiserte at hun ikke visste – at «mine fiender karakteriserer meg som sur, sint, bitter, aggressiv, halvgæren, psykopat».

Varme

Det kan sikkert stemme, hun har brukt sterke ord i debatten. Selv synes jeg hun ofte framstår som ærlig og velmenende – med litt av det intense engasjementet du kan se hos en misjonskvinne som er oppslukt av arbeidet men av og til må minnes om at utgangspunktet jo er å bringe noe godt til mennesker.

I 1996 utga Storhaug boken Mashallah en reise blant kvinner i Pakistan. Hun hadde blitt godt kjent med en rekke kvinner, glad i dem. Det vanskelige livet deres i den patriarkalske, religiøse kulturen hadde gjort dypt inntrykk på henne. Noen måtte fortelle om det. Men da boken kom ble det bråk. Norskpakistanske miljøer reagerte kraftig.

– Jeg hadde jo masse kjærlighet og empati med disse kvinnene og ble sjokkert av reaksjonene. Jeg hadde ikke forutsett det. Det var da det begynte, fortalte Storhaug.

Dette går an å forstå. Det finnes en mengde mennesker som lider, ikke minst undertrykte kvinner. Blir du kjent med dem, og ser hvor kynisk enkelte utnytter deres sårbarhet – for ikke å si hvor menneskefiendtlig en kultur eller et system kan være, da blir du opprørt. Det er lett å se at dette kan bli starten på et livslangt engasjement.

På bristepunktet

Men det var først da Storhaug fortalte om følelsene sine akkurat nå, at jeg gjenkjente det. Hun sa:

– Tålmodigheten min er på bristepunktet. Jeg blir så fortvilet over situasjonen, alle problemene som ikke gripes fatt i. Det er der jeg hele tiden må kjempe med meg selv: Fortvilet, forbannet, oppgitt, bekymret for framtiden. Det har mer og mer begynt å prege meg. Den blide glade Hege har en pågående krig inni seg.

Dette kjenner jeg til. Jeg har møtt dem hele livet, lenge før islam ble et tema i norsk debatt. Og Hege Storhaug er en av dem. Hun er ikke noen typisk rasist eller fremmedfiendtlig, hun er en sektbekjemper. Og sekten hun slåss mot er islam.

Tett på ofrene

Sektbekjemperen har hatt nærkontakt med det religiøse trossamfunnet hun sloss mot. Enten har hun vokst opp der selv, eller så har hun familie eller venner som er «fanget». Hun ser «ofre» som har det vondt, uten at «ofrene» nødvendigvis ser det selv. Hun ser at omgivelsene trekker på skuldrene fordi de er naive, eller fordi problematikken er for komplisert til at de bryr seg. Den likegyldigheten provoserer sektbekjemperen skrekkelig. Folk må våkne!

Det er en grunn til at anti-sekt-miljøer sliter med å få bred oppslutning, for ikke å si statsstøtte. De framstår som sinte, bitre og aggressive. Perspektivet er smalt: Ideologien, systemet og lederne må bekjempes. Den helhetlige teologiske, sosiologiske eller psykologiske forståelsen er tilsvarende tynn.

Og alle positive utviklingstrekk blir avvist. «Sektledere» som modererer seg blir mistenkeliggjort. I deres øyne er de taktiske og manipulerende, kun opptatt av å framstå som sympatiske.

Sektbekjemperne har egne grupper på sosiale medier. Forleden skrev Vårt Land om russisk høyesterett som vil forby Jehovas vitner. Noen reagerte med likes og latter. Blant kommentarene var: «Putin er en galning, men liker han mer og mer». «Jeg synes organisert religion skal forbys - roten til alt vondt!»

Polarisering

Den innbitte stemningen i antisekt-miljøene er et av hinderne for en positiv utvikling i lukkede trossamfunn. De bekrefter fordommene på innsiden: Vi er utsatte. Det er noen som hater oss. Resultatet blir polarisering.

Parallellene til islamdebatten i sosiale medier er mange. Uten å vite det, sitter Hege Storhaug med nøkkelen til både sin egen og andre sektbekjemperes gjennomslagskraft. Hun skårer lavt på studieinteresse, og erkjenner at hun «ikke har tid til abstrakte ting». – Jeg vil ha fakta på bordet, ting skal være konkrete, sier hun.

I virkelighetens verden kan det konkrete kun forstås i lys av det abstrakte. Hendelser og holdninger får en ny og utvidet mening når de ses i lys av de lange, ideologiske linjene.

Kanskje Hege Storhaug først og fremst trenger en studiepermisjon?

Gå til innlegget

Det som skjer bak sløret

Publisert rundt 2 måneder siden - 5632 visninger

Hva får en ung jente – sånn generelt – til frivillig å stenge verden ute og markere avstand?

I går var Medie-Norge samstemt: Det var ekstremt uklokt å ansette Leyla Hasic som Islamsk Råds ansikt utad. Støtten fra kulturdepartementet bør inndras. At Hasic ikke skal være ansikt utad, men administrasjonskonsulent, ble tonet litt ned. For så vidt ikke uten grunnlag, pengene fra Linda Helleland skulle jo gå til brobygging og dialog – da var det kanskje naturlig å tenke at den nyansatte skulle bygge disse broene siden generalsekretær Mehtab Afsar ikke har vært så flink til akkurat det.

Sårbart 

Selv har jeg fått mer og mer sans for å stille spørsmålet hvorfor når slike saker dukker opp. Jeg hører allerede stemmene som sier at jeg ikke holder meg til saken, men jeg insisterer likevel på å stille det. Også en sak som handler om prinsipper ser annerledes ut når vi vet hvorfor, selv en sosiopat trer for eksempel fram i et annet lys når vi får vite at han selv ble misbrukt og mishandlet gjennom oppveksten – selvsagt helt uten sammenligning med denne saken.

Så hva får en ung jente – sånn generelt – til frivillig å stenge verden ute og markere avstand? Jeg kan selvsagt ikke påberope meg kunnskap om tilfellet Leyla Hasic,  men siden jeg har levd med sterkt religiøse mennesker rundt meg store deler av livet, vet jeg litt om det å markere avstand til omgivelsene med radikale valg. Noe av det viktigste å forstå, er at en ren religiøs motivasjon ikke finnes, selv har jeg ofte blitt slått av at den ikke engang er mest fremtredende.

I de tilfellene jeg har observert, der folk av religiøse årsaker har isolert seg, valgt en livsstil som ikke vil bli forstått, eller standpunkter som vil bli fordømt, har det også vært mulig å se et ønske om å bli tilført noe som øker verdien av selvet. Noen ganger er det anerkjennelse fra andre, av typen «han er jammen helhjertet, hvem andre tar religionen så alvorlig», andre ganger handler det om å unngå en uutholdelig tomhet i tilværelsen, det jevne, hverdagslige livet folk lever, og tilføre sitt eget liv en større verdi, gi seg selv en grunn til å se seg i speilet med eller uten nikab. Det ønsket er langt mer sympatisk og gjenkjennelig enn det motivet vi ofte tillegger mennesker som stenger seg ute: avvisning, kanskje forakt, mot alle andre. Det kan for så vidt være det også, men årsaken er, så vidt jeg kan se, nesten alltid dette med verdiforøkelsen. Selv får jeg umiddelbart sympati for dette motivet, kanskje fordi jeg vet litt om hvor sårbart det er.

Biologi

Det neste hvorfor er hvorfor et islamsk råd ansetter en kvinne med nikab, til tross for at man må ha forstått at dette ikke akkurat vil øke rådets offentlige status. Svaret er selvsagt at hun var best kvalifisert, men det finnes flere alternativer. Kanskje benytter Islamsk Råd muligheten til å vise fingeren til Konsensus-Norge, som i selvvalgt uvitenhet automatisk knytter konservative religiøse holdninger til sosial kontroll og i verste fall terror og vold. Jeg må innrømme at jeg også har en viss sans for den motivasjonen – hvis den finnes. Det kan også hende at de tenker at dersom den nye medarbeideren er mest mulig lik alle andre, da blir det jo ingen brobygging, poenget med broen er at den skal gå over en kløft. Er det noen som kan bryte ned fordommer må det være en fra den andre siden som kan motbevise dem. Litt naivt, selvsagt, men de kan ha tenkt sånn.

Selv om jeg kanskje er på tynn is, kommer jeg heller ikke utenom at jeg har sett mange – som oftest menn – bli begeistret for yngres radikalitet. Kanskje er det noe evolusjonistisk ved det, noe som ligger dypt både i biologien og psykologien vår. Som oftest er fascinasjonen rettet mot yngre menn, men noen ganger blir også kvinner gjenstand for denne beundringen. I det konservative kristne miljøet jeg en gang var en del av, var for eksempel påfallende mange menn i sekstiårene i sin tid vilt begeistret for Hanne Nabintu Herland, det var noe med kombinasjonen femininitet og en styrke som ikke utfordret, men tvert imot bekreftet dem selv. Dypest sett handler det vel om selvbilde, det også.

Kommunikasjon

Det siste hvorfor handler om våre nærmest unisone reaksjoner. Mens man i andre deler av verden er vant til synet av en nikabkledd kvinne, synes vi det er fullstendig uhørt at en kvinne dekker til ansiktet, vi kan rett og slett ikke finne oss i det. Vi tror ikke det er mulig å kommunisere med henne, med god grunn, nikab-kledde kvinner skal vel egentlig ikke kommunisere særlig mye med menn.

Men ligger det også noe annet her? For alle vet jo at Leyla Hasic kommuniserer, hun har vært på TV, hun skriver på nettet, og vi liker ikke det hun skriver. I det hele tatt har vi store problemer med at noen har sterkt avvikende meninger – selv om de ikke er ulovlige. Sjansen for at vi faktisk ikke vil kommunisere med henne, er også tilstede, og da handler det muligens ikke bare om nikaben.

Hva handler det i så fall om da? Om toleranse, når det kommer til stykket? Er vi inne i evolusjonspsykologien, her også?

Publisert i Vårt Land, 30. mars, 2017.

Følg religions- og debattredaktør Alf Gjøsund på Facebook.

Gå til innlegget

To verdener kolliderer

Publisert 2 måneder siden - 3156 visninger

Dagens unge setter ekteskapet høyt. Så høyt at de blir samboere i stedet.

‘Det er nok av eksempler på «gift tidlig, skilt tidlig’, sa teo­logistudent Mar­grete Kvalbein til Vårt Land tirsdag denne uken. Hun mente frykten for skilsmisse er årsaken til at mange blir samboere i stedet for å love livslang troskap.

Underforstått: Å avslutte et ­ekteskap er mer drastisk enn å avslutte et samboerskap. Samboerskapet oppleves som mindre forpliktende.
Statistikken viser det samme. Langt flere samboerforhold enn ekteskap ender med brudd, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Ubrytelig

Forpliktelsen ­
utgjør selve essensen i ekte­skapet. Mens seremonien og 
det juridiske avtaleverket har ­variert, har forpliktelsen stått fast i flere tusen år.

Fram til velferdsstaten satte opp sikkerhetsnett, var denne forpliktelsen avgjørende, særlig for kvinnene. Ved et samlivsbrudd sto de på bar bakke. Fattighuset eller prostitusjon var ofte eneste mulighet. Heldigvis skjedde det sjelden. Ekteskapet var jo ubrytelig. Den som giftet seg hadde i vitners nærvær gitt et hellig løfte om livslang troskap.

I dag har vi ordninger som gir økonomisk beskyttelse ved skilsmisse. Derimot har vi ingen ordninger som beskytter mot de psykiske sårene en skilsmisse kan skape. Vi er dessuten blitt langt mer bevisste på hvor sårbare barn er når hjemmet oppløses.

Denne sårbarheten er uav­hengig av om samlivet er formalisert. Det var dilemmaet for bispekollegiet i 1995: Fortsatt stor sårbarhet – men en ny og mindre forpliktende samlivsform. Hva sier vi om dette?
Svaret ble å understreke at det fortsatt medfører en livslang forpliktelse å starte et samliv. Med henvisning til Jesus.

Under diskusjonen om likekjønnet vigsel – ble det gjentatt gang på gang: Ekteskapet er Guds gode ordning. Forpliktelsen er så ­avgjørende at enda flere må få muligheten.

Med en slik argumentasjon ­ville det vært inkonsekvent å oppheve uttalelsen fra 1995.

En privatsak

Verken de 30 teologistudentene som laget et opprop mot biskopenes linje, ­eller sjømannspresten Jens Bjelland Grønvold, tok seg bryet med å argumentere prinsipielt etisk eller teologisk. Antakelig oppleves saken som selvinnlysende.­ Seksualmoral er da en privatsak?

Seksualmoralen er et bakteppe for diskusjonen. Noen har faktisk opplevd at kirken drev med dyneløfting. Enkelte miljøer snakker fortsatt om hvilke­ soner på kroppen man ikke kan berøre før man gifter seg.
 Den norske kirke er langt fra det ståstedet i dag. Nå avviser man ord som «synd» og «umoral», og snakker i stedet om sårbarhet og beskyttelse for den svake part. Det er antakelig klokt. Men fraværet av temaet gjør at forbudet mot samboerskap oppleves enda mer ufor-ståelig. Folk opplever at denne debatten handler om sex – et tema kirken selv har parkert.

Også synet på troens forpliktelser har gjennomgått en privati­sering. Mens biskopene legger vekt på samsvar mellom liv og lære – presten skal tross alt forkynne kirkens syn på ekte­skapet – er dette åpenbart en fremmed tanke for mange preste­studenter.

I stedet for indre teologisk sammenheng er mange yngre­ prester opptatt av teologiens paradokser. Tro lar seg ikke forsvare rasjonelt og skal ikke kritiseres, om den er aldri så ­inkonsistent.

De har et poeng: Kirken må være ærlig om at troen ikke alltid går opp. Samtidig kan en ­ensidig subjektiv tilnærming utfordre selve eksistensgrunnlaget for en kirke. Kanskje kan biskopene ta diskusjonen om samboerskap med stor ro. Den viser at det fortsatt finnes krav og etterprøv­barhet.

For noen er det antakelig vel så urovekkende at reaksjonene synes å ha bekvemmelighetsårsaker. «Kom ikke her og krev noe av en prest»? Hører vi oppskriften på en ytterligere devaluering av presteyrket

Problemer

Så vet vi samtidig at alle langt fra er der. For noen handler motstanden mot det de opplever som rigide regler om ønsket om å beskytte hverandre. Har ikke kirkens krav også skapt store problemer?

Hvem kjenner ikke folk som aldri burde giftet seg? Noen av dem gjorde det på grunn av ­moralsk press. Og da de først var gift, ventet de altfor lenge med å skille seg, fordi pliktfølelsen var så sterk. Det er ikke rart at de reagerer på selve kravet om livslang troskap.

En løsning kan kanskje være snakke mer om skilsmisse. At det forpliktende løftet faktisk ikke er gyldig hvis ekteskapet viser seg å være skadelig. At forpliktelsen til å bryte ut av et destruktivt ekteskap noen ganger er enda større enn forpliktelsen til å bli.

Det er bedre å strekke seg etter noen idealer og komme til kort, enn å droppe dem helt.

Først publisert i Vårt Land, 23. mars 2017.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
Teologisk nonsens
15 minutter siden / 1754 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Skam
40 minutter siden / 11341 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 1 time siden / 1754 visninger
Torill Born kommenterte på
Du er nok verre enn meg
rundt 1 time siden / 172 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Omskjæring og antisemittisme
rundt 1 time siden / 365 visninger
Rune Holt kommenterte på
FrP og jødene
rundt 1 time siden / 141 visninger
Torill Born kommenterte på
FrP og jødene
rundt 1 time siden / 141 visninger
Rune Holt kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 2 timer siden / 1754 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
FrP og jødene
rundt 2 timer siden / 141 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Vil Ap forbedre mennesket?
rundt 2 timer siden / 816 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Vil Ap forbedre mennesket?
rundt 2 timer siden / 816 visninger
Les flere