Alf Gjøsund

Alder: 0
  RSS

Om Alf

Religions- og debattredaktør i Vårt Land

Følgere

Du skal ikke spise din neste

Publisert 22 dager siden - 1065 visninger

Forholdet til dyrene kan bli en av kirkens største ideologiske utfordringer i framtiden.

Jeg var en dyreelsker, men hunder likte jeg ikke. Helt til vi måtte kjøpe en valp til min yngste sønn. Legen hans anbefalte det.

Nå er Otto – valpen altså – fire og et halvt. Vi er uatskillelige venner. Jeg kjenner lengslene hans. Drømmene. Når jeg ser ham dypt inn i de mørke øynene, vet jeg hva han tenker.

«Har du tenkt å spise hele den brødskiven alene?» tenker han. Særlig dypere er han ikke, men det holder for meg. Jeg kommer til å sørge når han forlater oss.

Billig kjøtt

Nylig fortalte filmskaperen Margaret Olin om sitt forhold til dyr, særlig til hesten Fidel. Anledningen var arrangementet «Middag med mening», der tidsskriftet Samtiden bespiste­ 80 gjester. Serveringen var vegansk – altså helt uten dyre­produkter – og temaet for taler og samtale var forholdet til kjøtt.

Talen til Olin var sterk, særlig da hun fortalte om hesten hun måtte ta med til slakteriet. For henne ble det etter hvert unatur­lig å se på dyr som forbruksprodukter. Hun ble vegetarianer.

Jeg har sans for denne identifikasjonen med dyr. Olin tillegger dem ikke menneskelige egenskaper, men hun tilkjenner dem en egen integritet og viser en dyp respekt for dem. Selv tenker jeg med gru på at dyr som er vel så intelligente som vår Otto, er redusert til produkter i kjøttindustrien. At de må leve et helt liv i en bås, i et bur, i en overfylt innhegning, bli ødelagt av unaturlig fôring, for så å ende opp som ett av 10.000 kadavre på et samlebånd.

Mange dyr har det sånn. Fordi vi vil ha billig kjøtt. Det er uholdbart.

Miljø- og klimatrusselen er en annen grunn til å bli vegetarianer. Dessuten er det sunnere å spise grønnsaker enn kjøtt. Det er ikke uten grunn at adventister og andre vegetarianere lever lenger enn andre.

Ideologien bak

Mye tyder på at vegetarianisme – og i særdeleshet veganisme, der man også unngår ost, melk og egg – vil bli mye mer vanlig. Det fenomenet kommer til å gi kirken et stort omdømmeproblem i framtiden.

Ikke fordi kirken har noe imot en vegansk livsstil. Tvert imot, mange i kirken kommer til å heie på den, for ikke å si gjør det allerede. Årsakene har jeg alt nevnt.

Men fordi det følger en ideologi med veganismen som kirken absolutt ikke kan leve med. Ikke alle veganere støtter den, men den brer om seg: Anti­spesiesismen.

Spesiesisme – på norsk ofte omtalt som artsdiskriminering – er ideen om at noen levende vesener står over andre på grunn av sin art. Altså at mennesker er mer verdt enn andre vesener – fordi de er mennesker.

Antispesiesismen er motstanden mot denne holdningen. Antispesiesistene mener at alle ­levende vesener i prinsippet har samme verdi. Å mene noe annet er diskriminering på samme nivå som diskriminering på grunn av rase, kjønn og legning.

Å spise kjøtt blir dermed ganske diskriminerende. Du skal ­elske – eller i det minste respektere – din neste, ikke spise ham eller henne.

Degradering

Noen mener holdningen burde omfavnes av kirken. Den er jo er en utvidelse av nestekjærlighetsbudet. Det kan da umulig utfordre kristen tro å inkludere flere arter, er ­deres argument.

En illustrasjon kan hjelpe oss med svaret. Tenk deg at et barn og en hund befinner seg i et brennende hus. Du kan bare redde en av dem. Hvem velger du?

Spørsmålet ble nylig stilt til tre filosofer i programmet Verdi­børsen. Livssynshumanisten Kaia Melsom var tydelig på sitt ståsted: Selvfølgelig redder du barnet foran hunden. For mennesket har en spesiell verdi.

De to andre filosofene, Espen Gamlund og Ole Martin Moen argumenterte for likeverd mellom artene. Deres svar avhang av hvilket tap som ble størst hvis en av dem omkom. På vektskålen lå intelligens, evnen til å lide, summen av relasjoner, individets framtidsplaner, og så videre. Barnet trakk det lengste strået.

– Men ville dere fortsatt reddet mennesket dersom vedkommende var en dødssyk morder – og dyret var en førerhund eller redningshund? spurte programlederen.

– Det blir en komplisert diskusjon, svarte Ole Martin Moen.

Det kristne menneskesynet er mindre komplisert: Alle mennesker har like høy verdi.

Vektskål-prinsippet

Enda tydeligere ble det da programlederen spurte om verdien til «dyr vi ikke vil ha, som rotter og brunsnegler».

– Da må vi veie våre interesser mot skadedyrenes interesse av å leve. Det er fullt legitimt å si at våre interesser er mer tungtveiende enn deres. Men grunnen til at vi kvitter oss med dem skal ikke være at de ikke er mennesker, var svaret.

Problemet er at dette vektskål-prinsippet også inkluderer mennesket. Den enkeltes interesse av å leve blir en avveining mot andre interesser.

Konsekvensen ser vi i filosofien til Peter Singer, den mest toneangivende av alle antispesiesister. Singer stiller spørsmål ved å sette et menneske med mentale funksjonshemminger over et dyr. Han avviser at fostre er å betrakte som personer, fordi de mangler selvbevissthet. Han har også stilt spørsmål ved om et nyfødt menneske nødvendigvis kan regnes som en person, mens han er åpen for at dyr kan tilkjennes denne statusen. På et lignende grunnlag sier han ja til eutanasi.

Tydeligere kan det ikke illustreres: Når dyrs status kommer opp på menneskets nivå, forsvinner det absolutte i menneskeverdet. Prinsippet bak kampen mot diskriminering på grunn av hudfarge, kjønn og legning forsvinner. Står virkelig ideen om kvinners, homofiles og etniske minoriteters likeverd sterkt nok til å droppe det viktigste argumentet?

For ikke å snakke om de nye minoritetene: Ufødte flyttes ­allerede rundt på en glideskala. Mennesker med Downs syndrom opplever seg utrydningstruet. Dementes menneskeverd diskuteres heftig. Eldre i land med liberale eutanasilover føler seg presset til å avslutte livet.

Det kan bli en kamp om liv og død framover. Den som greier å mobilisere folks følelser kommer til å vinne.

Gå til innlegget

Messias-komplekset

Publisert rundt 1 måned siden - 692 visninger

Hva er dette behovet hos noen av oss menn for å gi beskjeder, for å ha tilhengere, for å utøve religiøs makt?

Brasilianeren Alvaro Theiss var bare 21 år gammel da han sto fram som profet første gang. Senere ble han overbevist om at han var den inkarnerte Kristus og byttet navn til Inri Cristo. I går fortalte VG om mannen, i første del av Magnum-fotografen ­Jonas Bendiksens reportasjeserie om selvutnevnte messiaser. Og i kveld starter TV-serien på NRK 1.

Forskjellen på Inri Cristo og mange andre med messiaskompleks er han etter alt å dømme ikke er psykotisk. I stedet har han bygget opp sin egen lille sekt og omgis av 12 disipler, de fleste av dem kvinner.

Antakelig forsto han behovet for å komme lesernes fantasier i forkjøpet da han påpekte at det ikke var noe seksuelt mellom ham og groupiene.

Mange menn

For det unektelig en eller annen link til kjønn i dette med å erkjenne at en selv er svaret på alle verdens ­problemer. Kvinnelige sektledere finnes, men du ser likevel ikke uten videre for deg en kvinnelig messias med 12 tjenende menn rundt seg.

Og selv om det kanskje litt spesielt – for ikke å si fantasiløst – å hevde at man er Jesus Kristus, så er religionshistorien full av menn som står fram med den store åpenbaringen. Etter at konventikkelplaktaten ble avskaffet sto de fram på løpende bånd, også i Norge – ikke minst da Den hellige ånd for alvor dukket opp i forkynnelsen og endret premissene for legitimitet. På begynnelsen av 1900-tallet besto det Kristen-Norge vi kjenner i dag av et uttall små og store grupper ledet av slike menn.

Og de finnes fortsatt, vi hører bare ikke om dem fordi gruppene er så små: unge menn som samler folk rundt seg i husgrupper og småmenigheter. Og som oppretter sider på Internett, der de formidler sannheten verden venter på.

Hos noen av gruppene står det eksplisitt i trosgrunnlaget: Her skal kvinner underordne seg. Andre trenger ikke si det engang. Det bare skjer, helt naturlig.

Biologi

Hva er det, dette behovet hos noen av oss menn for å framstå som det selvsagte og synlige midtpunktet? Behovet for å gi beskjeder, for å ha tilhengere, for å utøve religiøs makt? Hva ligger bak den merkelige holdningen hos enkelte menn, at selvsagt er det jeg sier mer verdt å lytte enn det andre sier?

Og hva er det som gjør at kvinner finner seg i å bli definert, stilt på sidelinjen, begrenset og umyndiggjort?

Den evolusjonære forklaringen har vært gjentatt mange ganger. Kvinner har av biologiske årsaker utviklet omsorgsevner framfor konkurranseinstinkt. Derfor ser hun også etter en mann som er sterk nok.

Menn er på jakt. Etter mat, selvsagt, men også etter den kvinnen som lar seg imponere nok av hans styrke til at han kan få plante sine gener i henne. I konkurranse med andre menn. Dypt der inne er maktbegjæret ren selvoppholdelsesdrift.

Også kulturen er evolusjon – med biologien som en del av basisen. Selv om de gamle kjønnsrollene ligger under fernisset av tenkning og dannelse, har 250 år med opplysningstid betydd noe.

Taus

Likevel, det er ikke ­bevissthet om kjønnsroller som er mest framtredende hos alle disse messiasene. Vi snakker ikke bare om sektledere, men om uttallige menn som trer fram som selvfølgelige midtpunkt i forsamlinger, husgrupper, på styre- og jobbmøter i religiøse sammenhenger, til tross for at de ofte er ganske middelmådige.

Den mest reflekterte i rommet sitter relativt taus. For hvis hun hadde brukt hans virkemidler, da ville hun i hvert fall ikke blitt hørt.

For å hente et eksempel fra den internasjonale politikken: Greier noen å se for seg en kvinnelig Trump? Hun finnes ikke, fordi oppførselen hennes effektivt ble satt på plass da hun var fem.

Hvis du ikke ser poenget er det grunn til å frykte at du heller ikke har sett etter det.

Vi ser deg

Dette vil selvsagt ikke endre seg med det første. Det er forståelig at mange kvinner ikke har behov å konkurrere mot menn ved å være som menn.

Men innsatsen som gjøres, ­betyr noe. Det betyr noe at menn oppmuntrer kvinner til å ta plass, at vi minner om at menn ikke nødvendigvis har svaret, selv om de tror det.

Det betyr noe at vi endrer strukturer som holder kvinner nede, gjennom kvotering og andre former for kompensering.

Og mens vi venter på effektene, er det greit at nye og gamle messiaser får beskjed:

Vi ser hva det handler om, denne selvsagte viljen til å stikke seg fram, ta risiko og lederansvar selv om du ikke nødvendigvis er skikket. Det handler verken om åndelig eller intellektuelt overskudd, men om selvoppholdelsesdrift fra den gangen vi jaktet på sabeltigre.

Litt bevissthet om dette gjør også menn til bedre ledere. Og kanskje litt mindre komiske.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 22. august 2017.

Gå til innlegget

Feelgood-kirken

Publisert rundt 1 måned siden - 956 visninger

Pinsebevegelsen har vært gjennom en revolusjon vel så stor som de teologiske endringene i Den norske kirke.

Kirken er ikke det den en gang var, hører vi ofte. Da tenker vi gjerne på folkekirken. Særlig etter Kirkemøtet i 2017, da alle dører ble åpnet for likekjønnede ektepar.

Men pinsevennene holder stand. Der er alt ved det gamle, tenker man. Teologien er konservativ, synden like skremmende som på 1950-tallet og behovet for omvendelse tydelig uttalt.

Det er flere grunner til at dette inntrykket har festet seg. Som at mange pinsevenner leser Dagen og Norge Idag, der leserbrev og ledere går i rette med venstre-orienterte biskoper og kulturliberale politikere. Som at pinsevenner har programmer på Visjon Norge, der det ristes på hodet over pluralisme og homofili og jubles over helbredelser og kollektinntekter.

Uten stress

Men dette bildet er ubalansert. Bli med en pinsevenn på gudstjeneste, så skjønner du det. For eksempel i en av de nye menighetene Salt, Hillsong ­eller United.

Det første du legger merke til er de vanlige folkene. Ikke vanlige som på bingoen på Torshov, men vanlig som en miks av dem du møter på Günerløkka, Sats og Kaffebrenneriet. De snakker om TV-serier, unger og Trump, men er hakket mer inkluderende enn andre du ikke kjenner. Noen av dem hilser avslappet og spør om det er første gang du er her. Det er en del av opplegget, man vil ha flere med, og det gjør man ikke ved å si «velkommen i Jesu navn», men ved å være et ­hyggelig medmenneske.

Det neste du merker er at ­musikken er bra. Kassegitarene er byttet ut med popmusikk som gir deg lyst til å bevege deg. Det er profft, uten at det blir stress av den grunn: Ingen ser på deg hvis du ikke synger, eller ikke vet om du skal stå eller sitte.

Og så legger du merke til de som snakker. De står ikke bak ­talerstoler som minner om ­kanontårn. Ingen kollekttalere prøver å manipulere deg til å gi mer enn du hadde planlagt. Og selv om pastorene kanskje sier «amen» på en litt pinsevenn-aktig måte, snakker de stort sett med helt vanlig stemme, sier ting som er lett å følge med på, har humor som fungerer, og får dette med Gud og Jesus til å virke ganske naturlig. Kanskje vanker det også en spøk om hvor ekstremt det var i gamle dager. Selv Levi Fragell ville likt seg.

Bevisst strategi

På en måte er pinsemenighetenes nye stil en revolusjon vel så stor som de teologiske endringene i Den norske kirke, men den handler om andre ting. Den har kostet blod, svette og tårer – det vil si bitre konflikter. Endringene har nemlig ikke kommet av seg selv, men skyldes en bevisst og villet strategi der man kler det gamle budskapet inn i en moderne kultur.

Ikke alle menigheter har greid å omstille seg. Mange av dem er i ferd med å dø ut. I andre har den gamle og den nye kulturen inngått våpenhvile og lever side om side. Men i de yngste menighetene har man omfavnet den nye stilen, de er rendyrkede ­resultater av en prosess som har pågått i bevegelsen i snart 20 år.

En del av denne bevisste strategien er positivitet. Man skal ikke gå ut og angripe kreti og pleti, verken i media eller forkynnelse, man skal ikke si eller gjøre ting som får folk til å føle seg uvel. Som en av de store inspiratorene, pinsepastoren Brian Houston sier i bloggposten 30 regler for taler- og lærerteamet i Hillsong Australia: «Every message is reflecting what we are for, not against (...) ­leaves people feeling better about­ themselves than when they came in.»

­Regelen innebærer ikke forbud mot å utfordre, den sier snarere noe om måten man gjør det på. Man har fortsatt ting i det teologiske grunnlaget som er egnet til å provosere, blant annet i ­synet på kjønn og sex. Det tar man potensielt i en samtalegruppe, eller i vennegjengen. Men ikke nødvendigvis, for tross alt er det mye som er enda viktigere, som å komme nærmere Gud i hverdagen.

Protest

Det er egentlig uunngåelig: Den brukervennlige formen – som startet som en strategi for å hjelpe folk over kirketerskelen – i ferd med å bli en del av identiteten til medlemmene. De relativt overflatiske kulturelle 
endringene får dypere konsekvenser. Det er rett og slett ­vanskelig å være strømlinjeformet og motstrøms samtidig. Og det blir stadig vanskeligere å stå opp for noe upopulært.

Forrige helg fikk Vårt Lands lesere et godt eksempel på hvordan dette fungerer i praksis. Vår journalist ville se på hvordan tradisjonelle syn på kjønnsroller levde i moderne pinsemenigheter og fikk noen uttalelser fra Brit Krogedal, en av hovedpastorene i Hillsong Norway, om at hun underordnet seg sin mann. Uttalelsene kunne forstås på flere måter, mannen hennes er nemlig også hennes arbeidsgiver. Men inntrykket var at de nye menighetene ikke akkurat står opp for full likestilling.

Det skapte uro. I menigheten 
Salt protesterte de kraftig, de kjente seg absolutt ikke igjen, og fra Hillsong-medlemmer fikk vi beskjed om at der ble kvinner heiet på. Sannheten var at begge disse gruppene har full åpenhet for kvinner på alle leder-
nivåer. Det tar bare tid å realisere i praksis – som i de fleste kristne organisasjoner.

Ny identitet

Muligheten for at også mer omfattende teologiske endringer skjer, uten at de blir gjenstand for særlig debatt, er absolutt tilstede. Det har skjedd før i pinsebevegelsen. Vårt Lands spaltist, teologen Joel Halldorf, nevnte det i et av sine første bidrag i avisen. Han skrev om motstanden mot idrett som bare gikk over. Helt uten oppgjør, ­refleksjoner over kursendringen, eller forklaring på hvorfor man endret seg. Og uten beklagelser til dem man hadde støtt fra seg. Det samme har skjedd i synet på dans og 
alkohol.

Det er noe skvært over ­måten endringer skjer på i Den norske kirke. Debattene er lange og seige. Det ender gjerne med at noen melder seg ut, mens resten blir enige om å være uenige. De som er såret får gjerne en skikkelig beklagelse etterpå.

Du skal være trygg som kirke for å romme en slik debattkultur. Det er ikke alle de nye pinsemenighetene. De har ikke et medlem å miste.

Likevel har de framtiden for seg. Kanskje kan Den norske ­kirke også lære noe av dem. For når alt kommer til alt, så er det ting som er viktigere for ­mange moderne mennesker enn å markere seg i teologiske strids-spørsmål: materiell og sosial trygghet, et miljø der man kan føle seg ­akseptert og inkludert, der man har gode opplevelser og kan realisere seg selv.

Eller som de selv formulerer det i visjonen sin: «Loving God, Loving People, Loving Life».

Gå til innlegget

Menn som ikke sier ifra

Publisert 3 måneder siden - 18078 visninger

Jeg ville ikke lage en scene. Jeg var redd han var en uberegnelig fyr som kunne reagere med vold.

Det går an å krenke kvinner med blikket. Jeg har sett det noen ganger. Menn som med overlegg invaderer kvinner, sluker dem, kler av dem, uten å trekke øynene til seg når de oppdages. Jeg har sett hvordan kvinnen reagerer. Hun blir uvel og redd, selv om det skjer med flere til stede. Det ser mannen også. Han nyter det. Og fortsetter.

Det er umulig å beskytte seg mot sånt. Hva skal hun gjøre? Rope ut: Ikke se på meg!? De færreste gjør det. Skal hun bli sittende, slik at han kan fortsette? Gå av bussen og risikere at han følger etter?

Jeg sier ikke at menn er sånn. Men altfor mange er sånn som meg: Jeg gjorde ingen ting. Jeg kunne gått bort til mannen og sagt tydelig at dette er uakseptabelt. «Sånn behandler vi ikke andre mennesker – du vet godt hva jeg mener.»

Jeg ville ikke lage en scene. Jeg var redd for at han var en uberegnelig fyr som kunne reagere med vold. Etter sånne episoder har jeg skammet meg over at jeg ikke grep inn.

Ubevisst

Og så er det en ting til her: Hvilken mann har ikke sett på kvinner, kanskje i smug, kanskje fordi man har tenkt for lite over hvordan man oppfører seg? Er det derfor vi holder igjen, lar være å si ifra? 

Vi ser jo dem hele tiden, og de er mange flere: Menn som ser på kvinner uten at de tror de blir sett. Menn som snakker med kvinner uten å se dem inn i øynene. I stedet flakker blikket rundt, til andre deler av kroppen.

Kvinner merker sånt og tenker sitt. Alle jeg har snakket med irriterer seg over det. De snakker om mennene, mister respekten for dem, men gidder ikke å si fra hele tiden.

Fysisk

Den overlagte krenkelsen er annerledes. Det ligger dyp forakt for kvinner i den, et budskap om at jeg ikke bryr meg om dine grenser. Og den stanser ikke med blikk.

Det er ikke uvanlig at menn også tråkker over kvinners 
fysiske intimgrenser. Bruker anledningen på bussen, legger beinet inntil henne på setet, den berømte manspreaden, eller presser seg mot henne når folk står tett i midtgangen. Da er hun enda mer hjelpeløs. Det er vanskelig å komme seg unna, og hun skal være ekstremt tøff hvis hun roper ut «hold deg unna meg» på en stappfull buss. Folk kan jo tro at hun enten er paranoid eller innbilsk. Og hvordan vil han reagere? Hun taper uansett.

Og så har du dem som sier ting, enten med stemmen eller i e-poster, meldinger og kommentarfelt. Jeg skal ikke utdype diskusjonen som pågikk før helgen, om professoren som har krenket mennesker igjen og igjen i form av både private og offentlige meldinger. Og som vanlig har det særlig skjedd med kvinner som er synlige i samfunnet.

Svært få anmelder slike meldinger. Hvor går grensen for hva som er straffbart? Hva om saken blir henlagt? Jeg er veldig stolt over min kollega Berit Aalborg, som politianmeldte, etter flere ganger å ha opplevd kjønnssjikane. Heldigvis ble mannen dømt.

Noen – dessverre altfor mange – stanses kun av en svært tydelig beskjed.

Selvforsvar

Professoren er ikke dømt for noe, men han er blitt offentlig avslørt. Jeg sier ikke at gapestokk og selvtekt i seg selv er bra. Mange ganger er det ubehagelig å se hvordan moralismen tar overhånd på sosiale medier og får mennesker til å fnyse foraktelig av dem som har gjort noe galt. Jeg sier bare at mennesker også har rett til å forsvare seg og si fra. Særlig dersom oppførselen har vært offentlig kjent, uten at noen har stanset ham. 

Professoren har nå beklaget sin opptreden. Men det er påfallende mange menn som forsvarer dem som krenker, bagatelliserer krenkelsene og sier ting som at «vi har jo alle gjort feil». Slik påfører de dem som våget å forsvare seg skyldfølelse og skam.

Dersom de samme mennene i stedet hadde reagert tydelig første gang det skjedde, hadde kvinnene sluppet å si ifra.

Et fellesprosjekt

Selv skammer jeg meg over at jeg var passiv den gangen på bussen. Eller da jeg for noen år siden så en eldre mann stryke sin svært mye yngre, og svært mye mer usikre, kvinnelige kollega nedover midjen med hånden utenfor heisen. Sånn helt tilfeldig. Som om han hadde rett til det.

Etter det har jeg begynt å si ifra. Det er ikke så farlig som jeg trodde. Og det blir satt større pris på enn jeg trodde.

Jeg synes vi menn skal gjøre det: Si ifra når vi ser og hører krenkelser. Fordi et trygt og fritt samfunn er et fellesprosjekt.

Publisert i Vårt Lands papirutgave, 10. juli 2017. 

Gå til innlegget

Provokasjoner fra et lukket univers

Publisert 3 måneder siden - 2465 visninger

Ingen er så sekulære som de liker å tro. Derfor hører også de religiøse standpunktene hjemme i den offentlige ­debatten.

Han var sint, mannen som sendte meg en melding i forrige uke: «Har dere gått helt fra vettet? Greit at kristne og ­andre religiøse ikke på noen måte ser ut til å ha en IQ over snittet, forsk­ning viser det motsatte, men dette er bare for drøyt. Shame on you!»

Årsaken var at vi hadde ­oversett et innlegg på nett­stedet verdidebatt.no, skrevet av en muslimsk konvertitt. Han argumenterte religiøst for at homofili var forkastelig, og for at «homofilismen», som han kalte ideologien bak, var totalitær.

Sletting påkrevd? 

Innlegget gikk som glovarmt hvetebrød, 18.000 hadde lest det før det ble slettet. Da vi fjernet det, var det ikke på grunn av innsenderens meninger, men fordi han stigmatiserte homofile ved å presentere grove, feilaktige fordommer som fakta.

Kunsthistoriker Lars Toft-Eriksen stiller i en kronikk noen interessante spørsmål i anledning slettingen. Han viser til dette og andre innlegg, blant annet av Nina Karin Monsen, og spør om det er slik at «alle kontroversielle stemmer nødvendigvis skaper interessant og konstruktiv debatt».

Svaret hans er nei, tvert imot, disse stemmene «undergraver» 
den saklige og informerte 
debatten. «I stedet ender vi opp med en skyttergravsdebatt preget av personangrep, såre følelser og ytterligere sjikane. Dette er svært uheldig, da det undergraver pressens samfunnsoppdrag som arena for fri og kritisk 
debatt.»

Det er vi enige i. Derfor slipper vi ikke til hva som helst på våre debattsider. På nettstedet ­verdidebatt.no har vi retningslinjer som at skribentene skal ­omtale meningsmotstandere med respekt, unngå person­angrep, ikke fordreie andres meninger, og holde seg til ­saken. Innlegg som bryter med disse ­reglene blir slettet, mange ganger med oppfordring om å redigere innlegget og prøve på nytt.

Sekulære argumenter

Det finnes like fullt en rekke religiøse standpunkter i samfunnsetiske spørsmål som ikke bryter noen regler, men likevel provoserer skrekkelig. Begrunnelsen er tilsynelatende umulig å forholde seg til for dem som ikke deler det religiøse utgangspunktet. Er det overhodet interessant å publisere sånt, eller bør det henvises til trossamfunnenes lukkede rom?

Filosofer som John Rawls og Jürgen Habermas argumenterer for at det er unaturlig å sette religionen til side i samfunns­debatten, men at argumentene bør oversettes til et språk som kan aksepteres og forstås av alle. I vår europeiske kontekst vil det fort bety debatt på tilsynelatende sekulære premisser.

Dette er absolutt et råd for ­religiøse som ønsker større ­toleranse for sine synspunkter. Espen Ottosen i Misjonssambandet er et eksempel på en kristen­konservativ som gjør dette nesten konsekvent når han debatterer i offentligheten. Samtidig kan det være problematisk å sette grensen her.

Saken er nemlig at også tilsynelatende sekulær argumentasjon kan være religiøst fundert. Etter 1.000 år med kristen kultur, har religionen preget vårt ståsted i så stor grad at den integrert i vårt forståelsesgrunnlag. Vi er rett og slett ikke så sekulære som vi liker å tro. Å filtrere bort argumenter som er forankret i ikke-rasjonelle verdier er en urealistisk ambisjon for enhver debatt­redaktør.

I et samfunn der religionen ­synes å få større, ikke mindre, betydning, kan det få svært uheldige konsekvenser å utelukke den tilsynelatende rent reli­giøse argumentasjonen. Religions­vitenskapen bør ha lært oss at selv om religiøse standpunkter påberoper seg guddommelig legitimitet, så blir religion aldri dannet i et vakuum. Den gjensidige påvirkningen mellom ­religion, kultur og samfunn har vært viktig både for religionen og samfunnet, og må fortsette. Derfor må også religiøse utsettes for motargumenter, både av religiøs og mer allmenn art.

Fordommer

Vårt Land er opptatt av ytringsfrihet, men det ­betyr ikke at alt skal publiseres av oss. Vi har våre erfaringer med hva som gir en konstruktiv debatt, og ikke minst hva som har interesse for våre lesere, som på ingen måte begrenser seg til religiøse miljøer.

Det viser seg forresten gang på gang at irrasjonelle ­fordommer er ganske religionsnøytrale. Noen av dem er dessuten ­ganske aksepterte, som holdningen til mannen jeg nevnte innledningsvis. Han var overbevist om at ­religiøse var mindre intel­ligente enn andre, og påpekte at forskning støttet dette. I Sverige begynner denne oppfatningen å bli ganske vanlig, viser studier.

Det er riktig at en dansk ­forsker har påvist at sekulære er mer intel­ligente enn reli­giøse. Han har også påvist at menn er mer intelligente enn kvinner, men ­påpeker samtidig en rekke kulturelle og sosiologiske årsaker til disse resultatene. Det er den fordomsfulle leseren som gjør lavere intelligens til en egenskap ved å være religiøs – eller kvinne.

Mannen jeg hadde en kort dia­log med – som med all grunn ­reagerte på den muslimske konvertittens fordommer – var altså selv preget av fordommer. På en litt spørrende måte bemerket jeg dette for ham, men han avviste det blankt.

Kanskje kunne en skikkelig debatt fått ham på andre 
tanker.

Først på trykk i Vårt Lands papirutgave, 5. juli 2017.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Dag Løkke kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
3 minutter siden / 830 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
43 minutter siden / 527 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 1 time siden / 527 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Når 7 blir større enn 666
rundt 8 timer siden / 1379 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 8 timer siden / 527 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 527 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 527 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 527 visninger
Steinar Skjelanger kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 527 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 527 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 527 visninger
Trond Isaksen kommenterte på
Ateistens problemer
rundt 9 timer siden / 527 visninger
Les flere