Aksel Braanen Sterri

Alder: 30
  RSS

Om Aksel Braanen

Følgere

Å ikke se ideologien for bare politikk

Publisert 16 dager siden - 523 visninger

Det Arbeiderpartiet mangler er ikke politikk, men en manglende vilje til å styre etter en ideologi.

Mange trekker i disse dager fram Arbeiderpartiets retningsløshet og mangel på idérikdom som forklaring på deres fall på meningsmålingene. Det gjør de trolig rett i.

Ideologi trengs for å ha et kompass å styre etter, til å vurdere både ny og gammel politikk, slik at man ikke forelsker seg i midlene. Strategisk trengs ideologi for å vise velgerne at politikken partiet fører ikke bare er en ansamling av enkeltsaker, men at partiet har en retning, et overordna prosjekt, en vilje.

Men hva er egentlig det sosialdemokratiske prosjekt? Hva er sosialdemokratiets politiske filosofi?

Evig eies kun et dårlig rykte­

Innen politisk filosofi nevnes sosialdemokrati sjelden som en retning det er verdt å bruke tid på. Det er liberalismen som dominerer, og på venstresiden er det sosialismen som gjerne løftes fram, mens libertarianismen (eller klassisk liberalisme) representerer den liberalistiske høyresiden. Sosialdemokratiet anses gjerne for å være en politisk retning, uten forankring i en klar ideologi eller politisk filosofi. Det er ufortjent.

Det er likevel forståelig. For selv om sosialdemokratene i Norge er stolte av verdiene de har kopiert fra den franske revolusjonen – frihet, likhet og brorskap – er det få som kan fortelle deg hva de legger i frihet, likhet og brorskap (eller fellesskap og solidaritet, som det heter i moderne språkdrakt).

Og hvis disse verdiene står i motsetning til hverandre, hva vil sosialdemokrater styre etter da? Kan friheten til noen reduseres for å fremme likhet? Hvor mye likhet er frihet verdt? Og er det en egenverdi i å fremme fellesskap, og i så fall hvilke fellesskap er det snakk om?

Troen på politikken

Det som er klart er at sosialdemokrati ikke handler om å maksimere frihet, forstått som fraværet av statlig inngripen. Er det én faktor som historisk har skilt sosialdemokratiet fra kommunister og sosialister, er det troen på ­politikken; troen på at en kunne bruke staten til å frigjøre store grupper av mennesker.

Likhet er en bedre kandidat, men hva er det som skal fordeles likt? Er det primærgoder, er det ressurser, korrigert for innsats, er det velferd, eller er det kapasiteter?

Det er alle gode kandidater, men la meg foreslå en alternativ tese: Det sosialdemokrater er mest allergiske mot er maktforskjeller. Det er disse som skal utjevnes og utlignes. Når Einar Gerhardsen ble spurt om det viktigste han hadde oppnådd, så svarte han: At ingen lenger måtte stå med lua i hånda. At alle skulle kunne stå med rak rygg.

Dette forklarer hvorfor arbeid er så viktig for sosialdemokrater. Arbeid er ikke bare en kilde til inntekt. Det er en kilde til fellesskap og mening i tilværelsen. Men viktigere, det er en kilde til uavhengighet, til makt, og dermed til frihet.

Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen

Det er også dette som verdimessig forklarer det tette båndet til fagbevegelsen. Det er bare gjennom kollektiv handling, makt i antall, at arbeiderne kan stå på lik linje med arbeidsgiver. Da går arbeid­erne sammen både for å forhindre at de underbyr hverandre, at de samarbeider framfor å konkurrere.

Det er også dette som forklarer hvorfor velferdsstaten er så viktig. Hvis du mister jobben, er du lett bytte for mennesker som vil dominere deg; du står alene, sårbar, og vil måtte bli tvunget til å stå med lua i hånda. Et sikkerhetsnett demper fallet, og demper konsekvensene av ikke lenger å ha en inntekt.

Det er imidlertid ikke hvilken som helst innretning på velferdsstaten som har denne virkningen. Det er først når velferden gis som rettighet, uten å påføre skam, og uten stor mulighet for diskresjonær makt fra en byråkrat, at velferdsstaten virkelig virker frigjørende.

Det sosialdemokrater alltid må huske, men ofte glemmer, er at også staten kan dominere. Og når du først blir dominert av statsapparatet, er det den verste formen for dominans du kan møte.

Krevende balansegang

Selv i frivillige sammenslutninger kan det utøves makt. Den sosial­demokratiske målsettingen er å utjevne denne makten gjennom statlige tiltak, uten at staten selv blir dominerende.

Av samme grunn er sosialdemokrater med rette kritisk til rusmisbruk, prostitusjon og tigging. Eksempler på ting som øker sårbarheten vår og avhengig­heten av andre.

Men når vi ønsker å bekjempe­ disse, så velges dessverre ofte feil virkemidler. Når sexkjøp og hallik­virksomhet kriminaliseres,­ gjøres sexarbeiderne mer maktesløse, ikke mindre. Når rusbruk kriminaliseres, gjøres rusmisbrukere mer sårbare, ikke mindre.­

Nettopp derfor foreslår Amnesty International legalisering av prostitusjon. Det styrker sexarbeidernes situasjon. Og derfor går flere menneskerettighets- og FN-organisasjoner inn for avkriminalisering og legalisering av rusmidler.

Dårlig anvendt ideologi

Hvis målet er å utjevne maktforskjeller, må du for all del ikke gjøre noen rettsløse – i svak forstand av ordet – slik vi i stor grad gjør med rusmisbrukere og prostituerte. Det er dårlig anvendt sosial­demokratisk ideologi.

Disse områdene er selvfølgelig ikke de eneste hvor Arbeiderpartiet kunne hatt nytte av å la seg rettlede mer av ideologi – og mindre av fokusgrupper.

De nevnes fordi de symboliserer deres mest eklatante brudd med ideologien. Bare om ­Arbeiderpartiet tar ideologien aktivt i bruk, vil de kunne utvikle god, inspirerende og frigjørende ­politikk som vinner valg.

En utvidet tekst ble første gang publisert på ­moralistene.no

Aksel Braanen Sterri, Stipendiat ved Universitetet i Oslo (UiO) og forfatter av boken Tilbake til politikken: Hvordan Arbeiderpartiet igjen skal bli folkets parti

Gå til innlegget

Kan et foster erstattes?

Publisert 5 måneder siden - 2299 visninger

Det er selvfølgelig ikke tidsdimensjonen som er avgjørende.

Vårt Land-kommentator Håvard Nyhus hiver seg inn i debatten om Downs syndrom og forsøker å angripe meg der det smerter mest. Han anklager meg, en stipendiat i filosofi, for å begå «flere logiske brølere».

Hans primære poeng er at mitt forsvar for kvinners rett til å ta abort etter uke 12, dersom de får påvist at barnet har Downs syndrom, hviler på et problematisk premiss om at fosteret kan erstattes.


Evner ikke å identifisere. Nyhus har selvfølgelig rett i at det å erstatte et foster med et annet ikke er like uproblematisk som å erstatte en bil med en annen, men han evner ikke å identifisere hvor problemet ligger.

Problemet er ifølge Nyhus at når avgjørelsen om abort tas, foreligger det ikke et annet friskt foster som kan erstatte fosteret med Downs syndrom. Men det er selvfølgelig ikke tidsdimensjonen som er avgjørende. Om du avslutter budrunden på et hus fordi du heller vil spare pengene og kjøpe et annet om noen måneder, så er det ikke en logisk brøler å påstå at det andre huset fungerer som en erstatning for det andre.


Ikke tilfelle. Det vi reagerer på her er ikke tidsdimensjonen, men sammenlikningen mellom et hus eller en bil og et foster. Ved å sitere løsrevne ord fra teksten min får Nyhus det til å framstå som om jeg tar lett på problemstillingen. Det er ikke tilfelle.

Jeg sier for det første at det å ta abort «av hensynet til det mennesket som skal settes til verden», slik jeg tror mange kvinner gjør i dag, «på et vis er [...] absurd». Det «potensielle menneske som aborteres bort vil ikke glede seg over beslutningen. Nær uansett hvor ille en forestiller seg at et liv med Downs syndrom er, så er det et liv verdt å leve.»


Kan erstattes. Skal kvinnen kunne erstatte et foster med et annet, må vi mene at fosteret kan erstattes. Som jeg skriver: «Hvis en mener at fosteret er et verneverdig liv allerede fra unnfangelsen, er det vanskelig å kjøpe kvinnens argument om at hun tar abort og prøver på ny for barnets beste; men da er det samtidig vanskelig å forsvare abort annet enn i ekstreme tilfeller.»

Et alternativ er å si at fosteret kan erstattes før uke 12, for enhver grunn, slik loven om selvbestemt abort tillater, men at fosteret etter uke 12 utvikler seg til noe som ikke kan erstattes. Men dette virker lite plausibelt, for det er vanskelig å peke på moralsk relevante egenskaper som utvikler seg mellom uke 12 og 20.

I mine øyne taler de beste argumentene for at et foster ikke bør anses som noe annet enn en potensiell person, og at det dermed bør kunne erstattes.


Som ligger i potten. Men da oppstår et annet spørsmål: Om du får vite at ditt kommende barn vil få en psykisk utviklingshemming, gir dette grunn til å erstatte det med et potensielt friskt barn? Det er det jeg har forsøkt å forsvare i denne runden i Minerva, og tidligere i Vårt Land og Morgenbladet. Det som ligger i potten er om kvinner skal få informasjon om fosterets egenskaper og om hun bør få lov til å ta abort viss egenskapen kvalifiserer for «alvorlig sykdom».

Det er i denne forbindelse jeg har hevdet at det er bedre å bli født uten en psykisk utviklingshemming enn med. «Dette er Sterris blindsone», ifølge Nyhus. I hans forståelse er det nemlig ikke kognitive evner som avgjør om vi lever gode liv.

Jeg tar gjerne selvkritikk på at jeg har formulert meg uklart på dette området.


Gjør at livet begrenses. Mitt poeng er altså ikke at et liv som filosof er det eneste rette. Å leve i kjærlige relasjoner med familie, kjæreste og venner, er sentrale ingredienser i et godt liv. Et liv i tett kontakt med naturen og det fysiske arbeidet kan være like meningsfullt som et liv foran bøkene.

Det jeg påstår er dette: Aldri å utvikle kognitive evner utover barnets gjør at livet begrenses. Det bør vi vedgå.

Det står imidlertid ikke i veien for at vi bør gjøre mer enn det vi gjør i dag for personer som trenger ekstra støtte for å leve så gode liv som de fortjener. Det bør vi gjøre.

Gå til innlegget

Dropp skremmebildene av private skoler, Ap

Publisert over 3 år siden - 770 visninger

Arbeiderpartiet bør omfavne valgfrihet og private alternativer i skolen.

Arbeiderpartiet med Trond 
Giske i spissen fører en knallhard linje mot Høyres forsøk på å slippe opp for private skoler. Etter sigende vil økt valgfrihet i skolen skape økte forskjeller mellom folk, det vil rasere felles-
skolen og gi et dårligere tilbud til de som trenger det mest.

Det er imidlertid lite som tyder på at Arbeiderpartiets skremmebilde holder vann. Snarere bør valgfrihet og aksept for private alternativer i skolen være en del av sosialdemokratisk politikk i det tjueførste århundre.

I boka Tilbake til politikken 
argumenterer jeg for at Arbeiderpartiet bør lytte til sin tidligere statsminister, Gro Harlem Brundtland, som i selvbiografien sin skriver: «Valgfriheten måtte også være et sosialdemokratisk anliggende.»

Ap og maktfordeling. Historisk har Arbeiderpartiet hatt som misjon å frigjøre folk fra tvingende 
maktstrukturer. Derfor har man jobbet for stemmerett for alle, slik at alle skulle ha medbestemmelse i de felles avgjørelser som berørte en selv. Derfor arbeidet man for bedre vern for arbeidere, 
slik at arbeiderne sto sterkere i møte med arbeidsgiver. Derfor fikk man rettighetsfestet trygd og pensjon. Da slapp man å stå med «lua i hånda» i møte med byråkratene i den gryende velferdsstaten.

Valgfrihet er en sentral del av denne frigjøringen. I helsevesenet kan du utøve selvbestemmelse ved å velge den fastlegen som gir deg den beste behandlingen. Da sipper du å bli behandlet av en lege som ikke tar deg på alvor.

I skolepolitikken har imidlertid ikke Arbeiderpartiet tatt 
konsekvensen av egen ideologi. 
Her må den enkelte i mange kommuner ta til takke med den skolen man blir plassert på. Det er ikke holdbart.

Sliter. Vi vet at mange elever sliter i den norske skolen. 1 av 5 elever 
skårer så dårlig i matematikk, norsk og naturfag at de ikke kan bruke kunnskapen i de mest 
banale situasjoner. 4 av 10 elever fullfører ikke videregående innen fem år.

Skolen passer ikke alle. Også på andre siden av skalaen 
har vi utfordringer. Få elever gjør det skarpt på internasjonale tester, og mange ressurssterke elever sier de ikke møter utfordringer nok. Dette er alle indikasjoner på at den norske «fellesskolen» ikke passer for alle.

Skolen kan bli bedre tilpasset den enkelte om vi tillater valg. Det å kunne velge skole gir elevene og deres foreldre muligheten til å velge den skolen som behandler dem på best måte. 
Det tvinger imidlertid også skolen til å bli mer lydhør overfor elever og foreldre. For uten elever mister de finansieringen.

Rom for politikk. Det betyr ikke at det er uproblematisk å tillate mer valgfrihet i skolen. Også samfunnet i stort har et ansvar overfor den enkelte elev. Derfor må politikken sette noen overordnede begrensninger på hva en skole kan og skal lære den oppvoksende generasjon. Det har vi i dag.

Det er også nødvendig at myndighetene styrker de svakeste, som potensielt vil være mindre flittige til å benytte seg av muligheten. For eksempel kan det være ønskelig å finansiere skolene per elev, og knytte en større 
mengde penger til de elevene som er minoritetsspråklige eller kommer fra hjem med lave inntekter. Det vil sikre at skolene ikke forsøker å spare kostnader ved kun å tiltrekke seg de antatt beste elevene.

For at elever og foreldre skal kunne ta fornuftige valg, er det også nødvendig å teste skolene på et bredere sett av indikatorer og spre den informasjonen til foreldre og elever.

Edruelig. Også fellesskolens idealer kan oppnås bedre med valgfrihet. Siden nærområdet mange steder er svært ensartet, gjør det at dagens nærskolemodell reflekter det. Mangfoldet i skolen kan derfor bli bedre sikret med mer valgfrihet enn at elever låses til nærskolen sin.

Skal Arbeiderpartiet evne å tiltrekke nye velgergrupper, er det nødt til å ta et edruelig blikk på noen av sine hellige kuer.

Det å tillate mer valgfrihet i skolen sitter langt inne. Det er imidlertid god sosialdemokratisk politikk.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29. APRIL 2014

Gå til innlegget

Slippery slope

Publisert over 3 år siden - 1498 visninger

Det finnes grenser for kvinners rett til selvbestemt abort. Abort på bakgrunn av kjønn kan være et slikt argument. Abort på bakgrunn av downs syndrom er det ikke.

Eirik A. Steenhoff mener at det sier noe om samfunnet vårt at mange kvinner tar abort når de får vite at de kommer til å få et barn med downs syndrom. Han sammenlikner det med praksiser i andre land med patriarkalske kulturer, hvor mange tar abort når de får vite at de kommer til å få en jente. La oss se litt nærmere på denne påstanden.

Det jeg har forsøkt å argumentere for tidligere er at det som for den enkelte kan være et fornuftig valg kan gi dårlige resultater på samfunnsnivå: kollektiv fornuft kan ende med kollektiv ufornuft.

Allmenningens tragedie

I samfunnsvitenskapen operer man gjerne med et begrep kalt allmenningens tragedie. Poenget er enkelt: Det er individuelt rasjonelt for hver enkelt fisker å fiske så mye som mulig, men om alle gjør det samme fisker man sjøen tom, og alle er verre stilt enn de ville vært om de hadde greid å samarbeide.

Én mulig måte å løse problemet med allmenningens tragedie på er at en overordnet myndighet, for eksempel staten, griper inn og fordeler fiskekvoter og sikrer at disse kvotene overholdes. I Nettavisen har jeg argumentert for at systematisk abort av et kjønn vil være et eksempel på det.

Det kan framstå som ukomplisert når den enkelte kvinne tar abort på bakgrunn av kjønn, men det får større samfunnskonsekvenser om alle kvinner tar de samme valgene. Det ville ikke være bærekraftig om alle abortere bort enten jente- eller guttebarn. Da ville ikke samfunnet vårt overlevd mange generasjoner. Slik sett står vi overfor et kollektivt handlingsproblem, som det kan argumenteres for at vi som samfunn burde hindre - om vi har muligheten til det.

Det jeg har spurt om i tidligere innlegg i Vårt Land, blant annet i mitt tilsvar til Steenhoff, er om abort av downs syndrom kan forstås som et kollektivt handlingsproblem. Da har mitt argument vært enkelt. Jeg er ganske sikker på at et samfunn uten noen med downs syndrom vil være en utilsiktet bieffekt av den enkeltes fornuftige valg. Altså tilfredsstiller det ett av kriteriene for å være et allmenningens tragedie. Det jeg er mindre sikker på, og som jeg fortsatt har til gode å se gode argumenter for, er at et slikt samfunn vil være dårligere på noen som helst måte.

Og om det ikke er dårligere, er det da grunn til å påføre den enkelte kvinne en belastning ved å gripe inn i hennes rett på selvbestemt abort?

Menneskesyn

Jeg forstår imidlertid at dette ikke er et fullgodt svar til mange av mine motdebattanter. Steenhoff ser ikke ut til å mene at vi står overfor et allmenningens tragedie. Han mener at det faktum at mange kvinner tar abort når de får vite at barnet vil bli født med downs syndrom sier «noe om et menneskesyn hos svært mange».

Aborten og hva det sier om menneskesynet henger sammen med hvordan vi har organisert samfunnet vårt, kan Steenhoff fortelle. Han sammenlikner vårt «sorteringssamfunn» med sorteringen av jentebarn i patriarkalske samfunn i India og Kina: «Kjønnsselektiv abort sier noe om de samfunn hvor dette praktiseres. På samme måte sier den systematiske abort av Downs-fostre faktisk noe om vårt eget samfunn, om hvem som har retten til liv og hvem som ikke har det.»

Her er det flere ting som det er verdt å ta tak i. Jeg er, som jeg antar Steenhoff og andre er, ingen tilhenger av samfunn hvor man har ulike muligheter bare fordi man har et annet kjønn, en annen hudfarge, en annen legning, et annet språk eller andre seksuelle preferanser. Blant annet av den grunn er jeg en tilhenger av ekteskap mellom folk av samme kjønn. Derfor er jeg også for en relativt jevn fordeling av samfunnets ressurser og lovvern mot diskriminering.

Jeg vil imidlertid være forsiktig med å tilskrive samfunnsresultater (som abort av noen med samme trekk) til individers menneskesyn (hva de enkelte menneskene tenkte når de gjorde det de gjorde). Steenhoff er ikke klar på hvordan han kan slutte fra manges atferd (abort av fosteret med påvist downs syndrom) til noe om deres menneskesyn, så det må han nesten få muligheten til å presisere, men la meg komme med en alternativ og mer uskyldig forklaring:

Individuell rasjonalitet

I India og Kina tar mange abort av jentebarn fordi de anser det som individuelt rasjonelt for dem. De lever i et samfunn hvor det lønner seg for både dem selv og for barnet deres at det er en gutt og ikke en jente som blir født. Det er synd, men slik er virkeligheten de har å forholde seg til. Det er mulig at Steenhoffs ønskede løsning på dette problemet i India og Kina er å stramme inn på selvbestemt abort, men jeg vil tro det er gal løsning. Det løser ikke det underliggende problemet og den enkelte kvinne vil oppleve det som et stort inngrep i hennes liv. Jobb heller med å utjevne forskjeller mellom mann og kvinne.

Altså har nok Steenhoff rett i at forekomsten av abort på bakgrunn av kjønn i India og Kina sier noe om det patriarkalske samfunnet. Men jeg forstår ikke hvordan det sier noe om menneskesynet til den enkelte inder eller kineser. Jeg vil derfor være forsiktig med å gi den enkelte kvinne en skamfølelse for det kollektive resultatet av hennes og mange andre kvinners handlinger.

Downs syndrom og likeverd

La oss gå videre til å se hvordan sammenlikningen med downs syndrom spiller seg ut. Kan vi gi barn med downs syndrom like muligheter som andre barn? Til en viss grad så kan vi det. Og til en stor grad så har vi gjort veldig mye for å gjøre det enklere for disse å nå sitt fulle potensial. I løpet av andre halvdel av det nittende århundre så vi en tredobling i forventet levealder hos de med downs syndrom. Det er en underkommuniset suksesshistorie. Fortsatt er det mye som gjenstår, men uansett hvilke historiske framskritt vi har sett er det det klart at mennesker med downs syndrom aldri kan bli likestilt verken på skolen eller arbeidsmarkedet på samme måte som menn og kvinner kan. Det er ikke slik noen radikale konstruktivister skal ha det til, at alle funksjonshemminger kun er et produkt av samfunnet man lever innenfor.

Jeg er en ihuga tilhenger av gode forhold for barn og voksne med funksjonshemminger. Jeg mener vi bør gjøre mye mer enn vi gjør i dag for å sikre dem et så godt liv som overhodet mulig. Jeg mener vi også kan bruke mer ressurser på å sikre at foreldre får god informasjon om hvordan det er å ha et barn med downs syndrom, slik at ikke folk tar abort på feil grunnlag.

Jeg mener imidlertid ikke at det at kvinner tar abort når de får vite at de får et barn med en såpass alvorlig funksjonshemming som downs syndrom sier noe som helst negativt om deres menneskesyn. Jeg tror heller ikke det sier spesielt mye negativt om det samfunnet vi lever i. Og her har jeg enda til gode å se argumenter som sannsynliggjør påstanden om at «sorteringssamfunnet» vi etter sigende lever i er et veldig dårlig og ekskluderende samfunn.

For meg virker det som om vi lever i et samfunn som er mer inkluderende enn noen gang, selv om vi kanskje samtidig er blitt mer perfeksjonistiske. Dette er altså mulig å kombinere, siden det å legge til rette for at folk med ulike funksjonshemminger kan fungere som alle andre er en form for normaliseringsprosess som en del konservative er redd for. Jeg derimot hyller alle de framskritt som gir folk med ulike naturlige funksjonshemminger (syn, hørsel, smak, bevegelse, kognitasjon osv.) til å ta i bruk de sansene andre har mulighet til. Det sier ingenting negativt om hva vi som samfunn eller enkeltmennesker mener om deres menneskeverd. Det sier tvert imot noe positivt om et samfunn som ønsker å inkludere alle, selv de som vi i tidligere tider ikke hadde plass til.

Så er jeg selvfølgelig helt enig i at det å sikre at barn har like muligheter ved å ta abort av alle som ikke har de samme mulighetene, ikke er et eksempel på en slik inkluderende trend som jeg skriver varmt om ovenfor. Og da er vi tilbake til argumentene over om den enkelte kvinnes valg, og hva det sier om hennes menneskesyn eller om hennes rasjonalitet at hun tar det valget.

Jeg har altså ingen grunn til å rette pekefingeren mot verken samfunn eller individ når det kommer til abort av fosteret med downs syndrom. Og jeg ser ingen grunn til å akseptere Steenhoffs forsøk på slippery slope-argumentasjon.

Gå til innlegget

Tankefeil om sortering

Publisert over 3 år siden - 1004 visninger

Er et samfunn uten noen med downs syndrom en god nok grunn til å innskrenke den enkelte kvinnes rett til å ta abort?

I Vårt Land 25. februar hevdet jeg at «sorteringssamfunnet» ikke nødvendigvis er et dårligere samfunn. Det jeg mente med det var at abort av barn med downs syndrom ikke er verre enn andre aborter, og at et samfunn bestående av folk uten downs syndrom ikke er et verre samfunn enn bestående av folk med. Leder i Katolsk studentlag ved Menighetsfakultetet, Eirik Steenhoff, mener jeg bommer. Det er kanskje ikke et problem for meg, sier han, men det er problem for de med downs syndrom.

Jeg har forståelse for at noen med downs syndrom føler at de blir utsatt for en systematisk sortering. Og hvis det var slik at myndighetene påbød abort av fostre med potensial til å få downs syndrom, ville jeg vært sterk motstander av det. Det er imidlertid viktig å presisere at om ingen med downs syndrom blir født, så er ikke det et resultat av en villet plan. Hvem skulle i så fall ha denne planen?

Jeg tror ikke at kvinner tar abort fordi de ønsker at ingen barn med downs skal bli født eller fordi de mener mennesker med downs syndrom er mindre verdt. Tror Steenhoff det? Mer sannsynlig er det at hver enkelt kvinne tar et valg på bakgrunn av private anliggender. Man kan selvfølgelig være mot kvinners rett til å ta selvbestemt abort, men jeg tolker ikke Steenhoff i den retning.

At mange med downs syndrom blir abortert bort må derfor være utilsiktet konsekvens av mange kvinners individuelle og legitime valg. Og det er produktet av disse valgene man kaller «sorteringssamfunnet».

Jeg er åpen for at det finnes grunner som gjør at man er nødt til å innskrenke en kvinnes rett til selvbestemt abort. Men er et samfunn uten mennesker med downs syndrom en slik grunn?

For spørsmålet Steenhoff og andre må stille seg er hva man ønsker å gjøre for å nå målet om et samfunn hvor barn med dows syndrom blir født? Vil man forby eller manipulere informasjonen kvinner ønsker om tilstanden til og egenskaper ved fosteret? Vil man innskrenke en kvinnes rett til å ta selvbestemt abort? Vil man anklage den enkelte kvinne, som allerede tar et vanskelig privat valg, om at hun også er medskyldig i utrydningen av downs syndrom?

Bruken av begrepet «sorteringssamfunnet» antyder et samfunn hvor kun det normale er ønsket. Men Steenhoff og andre har til gode å påvise hvordan denne sorteringen skjer i dag. Bevisbyrden må ligge på dem som ønsker å begrense den enkelte kvinnes makt over hennes egen situasjon.

Innlegget sto på trykk i Vårt Land 5. mars 2014

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Øystein Gudim kommenterte på
Internett gjør oss dummere
9 minutter siden / 4212 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Internett gjør oss dummere
12 minutter siden / 4212 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
25 minutter siden / 166 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
29 minutter siden / 166 visninger
Tore B. Krudtaa kommenterte på
Internett gjør oss dummere
30 minutter siden / 4212 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
31 minutter siden / 4212 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Fattigdom som ideal
37 minutter siden / 1756 visninger
Øystein Gudim kommenterte på
Internett gjør oss dummere
39 minutter siden / 4212 visninger
Mette Solveig Müller kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 4212 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
rundt 1 time siden / 166 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 4212 visninger
Les flere