Ann Jeanette Søndbø

Simonnes advarer mot familieoverhodets moralisme, Utaker peker på offerrollen i det multikulturelle dramaet. Selv iakttar jeg det hele på avstand. Sitter i skrivende stund i en av Aleppos mange bakgater.

Nå. Denne stadige samtalen om muslimene – de derre.

Er ikke det hele et uttrykk for vårt mislykkede møte med en kultur så fundamentalt annerledes fra vår egen – og visa versa. At vi er redde for en utvikling a´la Danmark er vi vel alle enige om, men hvem skal bære byrden for at vi likevel rusler sakte, men sikkert i nevnte retning?

I et land så lykkelig forvillet inn i et konsept av sekularistisk liberalisme, overrasker det kanskje at en av våre største utfordringer ser ut til å være håndteringen av hva vi anser være vårt demokratiske fundament. Hvorfor evner vi ikke leve side om side med den andre?

Ikke er jeg statsviter, religionshistoriker eller for den del passert den modne 22års alderen. Ideelt skal jeg derfor ifølge min professor holde meg godt på sidelinjen og la de med klart mer innsikt på området tale. Men jeg her jeg rusler gatelangs i Syria, har jeg likevel gjort meg noen tanker som ikke ser ut til å holde seg i ro.

Flere forskere har vist til at USA har en klart mer vellykket integrering av arabiske muslimer enn mange europeiske land. Hvorfor? Jo, de setter krav! Her kan vi lett legge skylden på evneveike politikere og medier som i frykt for rasiststempelet forholder seg relativt stille. Men den norske kulturen kan vel ikke alene legges i hendene på de som tilsynelatende seiler skuta Norge?

Det er på tide at vi - Ola og Kari - tar vår del av ansvaret. Det er ingen hemmelighet at nordmenn heller skyver problemer under teppet, enn å la konflikter se dagens lys. Men hvordan jeg forholder meg til naboen kan ikke legges på en stortingsrepresentants skuldre.

Våg å lytt. I mangel på en konstruktiv dialog  på politisk, så vel som grasrot nivå, utgjør nordmenn selv den størst trusselen mot norsk kultur.

Det vakuum den sekularistiske liberalismen har forsøk å skape, slår sprekker og ser sine siste dager – forhåpentligvis. Norge er et land med en kristen kulturarv, at vi heller definerer det som humanistisk er så sin sak. Vår historie vil alltid definere oss, så hvorfor ikke la den gjøre det?

Første steg i riktig retning ser jeg derfor være en klarere stemme mot hva vi anser uakseptabelt i en norsk kultur. Om dette så er niqab eller omskjærelse av kvinner. Dette elementer som i en arabisk-muslimsk kultur er akseptabelt, for her verken kan eller skal de møtes med våre vestlige verdier. Men i Norge kan og nødvendigvis må vi nettopp møte det med vår kulturelle arv i minne, samtidig som vi har det multikulturelle miljø for øyet – to baller i lufta på en og samme gang.

I den største respekt for min neste - dette være seg kristen eller muslim - kan ikke alt legitimeres i religionens(kulturelle) navn.

Ingen er tjent med en blind toleranse.