Asle Jøssang

Alder: 58
  RSS

Om Asle

Følgere

Formidling fra det globale Sør

Publisert 2 måneder siden - 962 visninger

Hvor grensene går for personvern er en gammel debatt. Men den må holdes levende.

Episoden som kronprinsesse Mette-­Marit forårsaket har brent seg fast. Det skjedde under kronprins­parets besøk i Etiopia før jul.

Kronprinsparet hilser på pasienter på et sykehus, med en ivrig presse på slep. Så bryter Mette-Marit inn og ber kameramennene holde seg på gangen – av hensyn til pasientenes personvern.

Før hun grep inn

NRK rapporterte om hendelsen, men viste pussig nok likevel bilder av pasienter som lå i sengene med dramatiske sår. Begrunnelsen var at de fikk filme «før kronprinsessen grep inn».

Noe lignende ville aldri ha skjedd på sykehus i Norge. Også mye annet som rapporteres fra andre himmelstrøk ville det vært skandaløst å rapportere fra her.

Stadig kommer en annonse fra Plan Norge som viser bilde av en navngitt ­jente som sitter hjemme i Afrika et sted og ­venter på at mamma skal komme hjem fra arbeid. De har ikke råd til barne­hageplass, og givere oppfordres om å trå til.

Jeg skulle likt å ha sett hva som ­hadde skjedd dersom det sto en annonse om en Emma i Ålesund som var i samme ­situasjon.

Levende debatt

Å rapportere fra land i det globale sør og drive informasjonsarbeid for bistands- og misjons­organisasjoner som er avhengig av ­varme ­givere, er vanskelig. Hvor grensene går for ­personvern er en gammel debatt. Men den må holdes levende.

Aftenposten-serien «Stuck» har opprørt mange. Videoserien ønsker å engasjere norsk ungdom om spørsmål knyttet til grelle og reelle problemer som seksualisert vold. I serien følger vi Emilie Beck (25) til Asia og Latin-Amerika for å møte ofre. Det blir opprørte og gråtkvalte møter.

Produsentene har svart at ­kritikken om at serien formidler stereotype ­«tredje-verden»-forestillinger er en akademisk debatt som ikke tar vekk det faktum at problemene der ute er ­reelle. Til ­Bistandsaktuelt sier Jonas Brenna at hoved­hensikten er å «vekke et ungt ­publikum ut av dvalen».

Stakkarsliggjørende

Serien ­lykkes ­angivelig med å opprøre seere. Det bør ikke være vanskelig når temaet er ­seksualisert vold og jenters rettigheter. Men greier den å rykke antatt uengasjerte ungdommer ut av (tipper jeg) forutinntatte og stakkarsliggjørende fordommer om land og forhold i det globale Sør?

Hvorfor kunne man ikke prøve å få til begge deler, plassere engasjement inn i en nyansert kontekst som også får frem nye forståelser?

Enhver formidling skaper et kommunikasjonsforhold mellom tre parter; den som produserer og publiserer, den som er mottakeren av produksjonen, og det eller de som er gjenstand for produksjonen. Hvor ligger definisjonsmakten? I ­hvilken grad spiller produsent og mottaker «på lag» gjennom å aktivere ­felles ­kulturelle forforståelser som går på ­bekostning av den objektiverte tredjeparten? Hvem får stadig reprodusert og bekreftet sitt selvdefinerte verdensbilde? Her ligger ­røntgenbildet av veldig mange ­reportasjer fra såkalte utviklingsland.

Spiller på lag

Da er det noe annet med formidling som går motsatt veg, ­publisisten «spiller på lag» med den ­representerte. Som igjen benytter seg av virkemidler og innhold som ­subjektiverer den det handler om. Og som både kan overraske og utfordre mottakeren med nye kunnskaper og forståelser. Ikke minst handler det om etikk, om at folk skal få eie sin egen fortelling, om respekt for folks selvforståelse og om personvern.

«Stuck» lar jenter få slippe til med sine historier, men det er likevel noe med den helhetlige representasjonen som gjør at det er grunn til å spørre om seerne blir engasjert på en ugrei måte.

Gode hensikter ligger som oftest til grunn for reportasjer og annonser om forhold i det globale Sør. Men nettopp fordi verden blir stadig mer global og lik tross ulikheter, er fokus på like etiske kjøreregler i representasjon og formidling et overordnet anliggende.

Gå til innlegget

Å være hvit

Publisert 3 måneder siden - 1044 visninger

«Shithole»-kommentaren var så voldsom at den ikke var mulig å overse. Men hva med alle de små ordene?

Å være hvit er ikke noe du trenger tenke på’, sa den afro-amerikanske forfatteren James Baldwin en gang. Det er å være vant til å være på historien og tilværelsens overside, å ta definisjonsmakten, å vite hva som er best for oss selv og alle andre.

Opptatt av andre ting

Her om dagen spurte en venn i Nairobi om Trumps «shithole-countries»-kommentar hadde gjort inntrykk på oss ettersom Norge ble stilt på motsatt side. Vi ble jo forferdet over den skandaleløse kommentaren, svarte jeg, men nå var nyhetsbildet opptatt av andre ting.

«Ja, det som ikke rammer dere selv glir vel fort forbi», svarte han lakonisk.

Den massive reaksjonen fra samtlige afrikanske stater sa sitt om gamle sår som fortsatt svir, om hvordan det er å leve med en flere hundre år lang historie om nedverdigelse og stigmatisering, og være gjenstand for andres definisjonsmakt.

På den rette siden

Vi hadde sjansen til å melde oss på den rette siden mot drittsnakket. Ikke så lett for regjeringsledelsen, kanskje, som nettopp var blitt gjenstand for amerikansk smiger. Tenk, hele toppledelsen møtte statsministeren! Innvandringsministeren befant seg på besøk i flyktningleirer i Øst-Afrika, i kjernen av det Trump kommenterte. Hun hilste på menneskene han hadde nedverdiget. Jeg håpet at hun kanskje ville nytte anledning til virkelig å stå opp for dem. Men nei.

Isteden fikk vi høre om det hun allerede visste fra før, at det er best å hjelpe dem i sine nærområder. Mest effekt av pengene, og forøvrig bør de se og slutte med sine barbariske skikker. Paternalisme i ny støpning, nå med et norsk pressekorps til stede som mikrofonstativ. Lurer på hva som ble sagt når den norske delegasjonen hadde reist sin vei.

Det høres så riktig ut å få mer ut av hver krone. Det formalistiske språket om at streng innvandrerpolitikk handler om å beskytte asylinstituttet høres også riktig ut. Men jeg kan ikke fri meg fra mistanken om at iveren etter å hjelpe «der de er» også passer med ønsket om at de da holder seg unna oss .

Den lange fortellingen

«Shithole»-kommentaren var så voldsom at den var lett å se. Men hva med alle de små og større uttalelser og handlinger som der ute oppleves å veve seg inn i den lange fortellingen om å bli stilt i skammekroken, om at alt «det hvite og vestlige» er best? De vi knapt merker selv. Som James Baldwin sier: «Hvite er fanget i sin egen historie på måter de ikke skjønner selv.»

I så måte er det for eksempel bra at Terje Tvedt rusker i spørsmålet om hvorvidt menneskerettighetene er universelle ­eller om det er vi som er blitt så vant til å universalisere vår til enhver tid korrekte versjon. Premisset om at rettighetene er universelle i seg selv, må godtgjøres og forklares på måter som overbeviser både oss selv og andre og fører til nye former for reell inkludering og gjensidig kritisk dialog. Det gir et annet tyngdepunkt enn å si at menneskerettighetene er blitt universelle «fordi de har spredt seg». For da vil de som mener seg å sitte nærmest kildene stadig bli fristet til å vite bedre.

Stereotypisk formspråk

Videre er det på sin plass at Aftenpostens TV-serie for ungdom Stuck blir utfordret på sitt reduksjonistiske og stereotypiske formspråk om å følge en engasjert, men nokså uopplyst norsk jente i møte med på forhånd definerte og løsrevne problemer i sør. Hun blir selvsagt både opprørt og rørt, og vil ordne opp. Her er lite og ingenting om hvordan å forstå forhold innenfra i sine større sammenhenger eller om hvordan ting blir tatt tak i lokalt.

Nå har vi fått en bistandsminister som er våken overfor den lange fortellingen. Noe av det første Nikolai Astrup understreket ved sin tiltredelse var at god utvikling handler om at land får eie den selv. Norsk bistand skal kalibreres deretter. Dette er oppløftende toner.

Gå til innlegget

Sammen for livet

Publisert 4 måneder siden - 422 visninger

Hva har egentlig en sekulær liberalist i Unge Venstre til felles med en konservativ bedehusgjenger? Og hva betyr felles?

I bestrebelsene etter å finne ut av hva det nye flerkulturelle Norge er for noe og hvordan det best kan fungere, strever vi med begrepsbruken. Når oppfatninger blir satt under press, slik vi opplevde i fjor med debatten om «norsk kultur», blir begrepsbruken overdreven og tilslørende fordi den styres mer av følelser, ideologisk ønsketenkning og politiske interesser enn av realiteter.

Måtte 2018 bli et år der vi roer oss ned litt, rydder i begrepene og snakker mer sannferdig om nasjonsbyggingsprosjektet i vår flerkulturelle tid.

Forvirrende begrep

Multikulturalisme er et forvirrende begrep. Det blir løselig brukt som synonym for den flerkulturelle tilstanden, men har egentlig en ideologisk valør om at forskjellige kulturer skal få leve sammen «side om side» uten gjensidige påvirkninger. I sin siste bok hevder Terje Tvedt at norsk innvandrings- og integreringspolitikk har vært basert på en slags multikulturalisme.

Begrepet passer ikke. Norge har vært, og er stadig dominert av en majoritetsbefolkning. I generell forstand er norsk kultur summen av sosialt konvensjonaliserte og demokratisk etablerte forståelser, lovverk, samfunnsordninger og praksiser. Den er levende og dynamisk.

Stivelsesmiddel

I innvandringsskeptiske miljøer brukes multikulturalisme som et skremmebilde. Det driver mange inn i favnen til en motsatt overdrivelse, om «norsk kultur» som en homogen og ren størrelse med altfor mye rent stivelses­middel i seg.

Nasjonsbegrepet dukker opp her. Det er en betegnelse som brukes om en gruppe mennesker med en felles sosial og kulturell identitet. «Mange er redde for å åpne for fremmedfrykt og nasjonal sjåvinisme om vi snakker om nasjonen. Men blir vi ikke nødt til å finne ut av dette?» spør Erling Rimehaug i en artikkel i Vårt Land nylig.

Realitetsorientering

Begrepet nasjon er også modent for en realitetsorientering. Nasjonsbyggingen har alltid vært et dynamisk integreringsprosjekt; mellom bygd og by, regioner, målform og dialekter, klasseskiller, politiske og livssynsmessige ståsteder. Hva har egentlig en sekulær liberalist i Unge Venstre til felles med en konservativ bedehusgjenger? Hva betyr felles ? Hvor tykt og utbredt er det?

Innenfor rammen av lovverket har det alltid vært rom for forskjeller. Hvor grense­oppgangene for lov og skikk går, er kontinuerlig et spørsmål om påvirkninger og forhandlinger, om tilslutning og tilpasning, inkludert å ha et passivt forhold til det man ikke liker.

Det er mange ting i Norge jeg ikke har noe sans for og holder meg unna. Betyr det at jeg ikke er integrert? Som alle andre finner jeg noe som er «mitt Norge» som jeg i større eller mindre grad deler med andre.

Besinne oss

Selvsagt stiller innvandring fra ikke-vestlige land integrasjonsprosjektet på store prøver. Men å besinne oss på at integrering mellom forskjeller er noe vi i grunnen kan fordi vi alltid har drevet med det istedenfor å la oss presse til ekstreme eller fiktive definisjoner, viser riktig vei. De gangene vi historisk sett har latt oss forføre av rene kategorier, har det ført galt avsted, som tvangsfornorskning av urfolk og antisemittisme.

Interkulturell er et godt begrep å smake på. Samtidig som det gir rom for forskjeller, har det i seg en fellesmenneskelig grunntone. Vi mennesker evner å søke sammen, men det må skje på måter som forstår hvorfor forskjeller oppstår, som ivaretar gjensidighet, menneskelig respekt og integritet. Med et slikt premiss evner vi å se hverandre på nye måter.

Mitt nyttårsforsett er å bli godt kjent med minst tre nye førstegenerasjons innvandrere. Hva er ditt?

Gå til innlegget

Rett frekvens

Publisert 5 måneder siden - 324 visninger

Den kritikken som kan komme lengst, er den som faktisk blir lyttet til. Den forutsetter at man snakker om det samme, men først og fremst at det kommer til uttrykk en grunnleggende anerkjennelse av Den Andre som et kulturelt menneske.

Som de fleste andre ting i livet, er også kritikk kulturbetinget. Våre kunnskaper, forståelser, oppfatninger og meningstilskrivelser er formet av bestemte forutsetninger. Kultur er summen av historiske forhold som påvirker hvordan vi oppfatter tingenes tilstand.

Selv angivelig uforanderlige kilder som gudsåpenbaring og hellige skrifter, er ikke fritatt fra betinget, tidsbestemt fortolkning. Når vi kritiserer noe, tar vi utgangspunkt i en forståelse som fremstår for oss naturlig og opplagt. Men det som er opplagt kunne vært noe helt annet gitt andre omstendigheter.

Den som kritiserer, og den som blir kritisert, kan altså ha veldig ulike forståelser av tilsynelatende samme fenomen. Derfor kommer spørsmålet om vi egentlig snakker om det samme.

Religion privatisert

Ta religion, for eksempel. I et gjennombyråkratisert, sekularisert samfunn som vårt er religion blitt en «privatsak». Min grunnleggende identitet som medlem i det norske samfunnet hviler ikke lenger på religiøs identitet. Teologiske synspunkter kan kritiseres uten at det går løs på identiteten som norsk borger.

Det stiller seg annerledes i ikke- sekulariserte og kollektivistiske samfunn. Der er religion knyttet sammen med politikk, økonomi og sosial tilhørighet. Den er mangesidig og flerfunksjonell. Der kan religionskritikk som kanskje har en «begrenset» hensikt likevel bli som en klasebombe som sprenger i ulike retninger. Å få hele livet tråkket på oppleves dypt krenkende.

Den som vil kritisere må vite hva han eller hun setter i gang. Et minstemål er altså å ta høyde for at man sannsynligvis ikke uten videre snakker om det samme, at ulike forutsetninger skaper ulike forståelser.

Et godt startpunkt

«Dette blir for komplisert, vi kan ikke gå rundt og forske hele tiden før vi tør si noe», sa en venn til meg. Et godt startpunkt er uansett holdning og vilje til en ny realitetsorientering. En dag er forhåpentligvis interkulturell for­ståelse en fast del av pensum i skolen og en opplagt dimensjon i arbeidslivet.

Et annet stort skritt er å anerkjenne at Den Andre kan like lite for sin kultur­avhengighet som jeg kan for min og du for din. De fleste av oss er sosialisert inn i sammenhenger vi ikke har valgt. Og selv når vi synes å foreta frie, autonome valg, er de neppe frie for påvirkninger.

Men heldigvis – forskjellene til tross – ligger det noe universelt i bunnen av alt menneskelig og kulturelt, som begrepet interkulturell er forankret i.

Hva som regnes som rett og galt kan variere fra kontekst til kontekst, men at noe er rett og noe galt er vi felles om. Å anerkjenne hverandre som moralske mennesker før vi forsøker å universalisere våre respektive moralske kart, hører med til det interkulturelle dannelsesidealet. Nå snakker vi.

Så glapp det igjen

Men nok en gang glapp den interkulturelle muligheten, i saken om koranskolen i Somalia, som NRK la frem i november.

På rekordfart kunne hele åtte statsråder rydde sine kalendere og sette krisestab, så å si, som leverte skarpe utsagn og forslag til tiltak om hvordan norske barn kan reddes fra andres påvirkninger. Fra Somalia kom det rystende vitnemål som det var viktig og riktig å ta tak i, men som heller ikke var særlig dokumentert og verifisert.

Foreldreretten, som ellers er en viktig prinsipielt tema i norsk politikk, snakker ingen om. En empatisk anerkjennelse av at foreldre ut i fra sine kulturelle og religiøse forutsetninger sannsynligvis forsøker å oppdra sine barn så godt de kan, virker fraværende.

Frykten var heller den at integrasjon (på våre premisser) settes tilbake. Men det spørs om tvangssekularisering og liberalisering er en tillitsvekkende oppskrift.

Gå til innlegget

Skuffende om Kenya

Publisert 6 måneder siden - 386 visninger

Den norske dekningen av valget i Kenya ble skjemmet av latskap og et forkjært blikk på Afrika.

‘Kom deg i sikkerhet! lød nyhetsankerens oppfordring til NRKs korrespondent som nettopp hadde rapportert om hvordan politiet forsøkte å pasifisere steinkastende ungdommer i Kibera-slummen i Nairobi med tåregass og skarpe skudd.

Noen minutter opp Langata Road, og du kan stige inn i en annen verden på Galleria Shopping Mall og roe ned med en caffe latte på Java House.

I dag kan det eksplodere

Før omvalget 26. oktober forberedte VG oss på at det kunne bli «voldsorgie» i Kenya. «I dag kan det eksplodere i en etnisk basert krig. Der nabo står mot nabo.»

Det skjedde ikke, og siden har vi har ikke hørt noe mer fra VG.

Lurer på hva tante Magnhild på Karmøy ser for seg at skjer i Kenya. Har hun mulighet til å sette innslagene inn i en større historisk og samtidig kontekst?

Gjentatte ganger har dramatiske bilder fra gatekamper i Nairobi rullet over skjermen fra Kenya. Ja, det fantes «hotspots». Politi reagerte hardhendt.

Som bestilt

Men noen gateslag kom omtrent som bestilt der arbeidsløs og berusede ungdommer søkte action med pressen ringside. Den beryktede Mungiki-banden så sitt snitt til å røre på seg.

Selv i opposisjonslederen Raila Odingas kjerneområde Nyanza i Vest-Kenya, hvor valget ble avlyst fordi det ble for mye uro, er spørsmålet: Hvem var i gatene, hvem var der ikke?

Ifølge den kenyanske avisen Daily Nation hører det med til bildet at kriminelle elementer kamuflerte seg som politiske aksjonister i Kisumu.

Kontekstuell kunnskap

Den kenyanske mediedekningen hadde også sine dramatiske innslag. Men den hadde også så mye mer. Poenget er at i en lokal kontekst kan vi tåle noen tabloide vinklinger fordi alle vet at det ikke er hele bildet. Kontekstuell kunnskap er avgjørende for å orientere seg om hva som skjer.

Det kenyanere vet er at millioner av innbyggere forholdt seg i ro. De vet om de mange som genuint strekker seg mot en ny fremtid, som er lei av gamle politiske kamphaner og støy, som oppriktig bryr seg om sine naboer. Den lave valgdeltakelsen handlet ikke bare om å følge Odingas boikottaksjon.

Langt og dypt

Ettersom utenriksjournalistikk krysser kontekster er den nødt til å tenke på nettopp det: kryssingen. Den må se både langt og dypt.

God og etisk ansvarlig journalistikk handler ikke bare om å finne ut av «det som skjer». Det kan, som vi ser ovenfor, være krevende nok.

Det handler også om å formidle et balansert og helhetlig bilde av et land. Spørre seg hva som skal til for at vår tante Magnhild på Karmøy skal få en så riktig forståelse som mulig av Kenya.

Hva er nyhetsverdig? Utenriksjournalistikk skal rapportere hendelser, men har den ikke også et mer langsiktig globalt samfunnsansvar? At folk flest i Kenya forholder seg i ro er kanskje en ikke-nyhet, men hvilken drahjelp kan ikke positiv og konstruktiv omtale gi et land?

Elendighetsbeskrivelser

Afrikanere er lei av å bli klistret til imaget av å være det mørke kontinentet. Elendighetsbeskrivelser er ikke mer enn det. Etnisitet er et særlig ømtålig tema.

Jeg etterlyser innsiktsfulle forklaringer vi kan lære noe mer av, om hva som også ligger bak av lange historiske linjer vi i vesten selv har vært med på å legge. Og ikke minst om hva nye aktører forsøker å få til av endringer.

Til slutt en velmenende oppfordring til norske reportere som reiser i Afrika: Forsøk å uttale afrikanske steds- og personnavn på lokalt vis. Kanskje er «norsk» uttale mediehusenes språkpolitikk.

Den bør i så fall gjøres om fordi den gir et dårlig inntrykk. Et inntrykk av å være fremmed og utenpå.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 3 timer siden / 550 visninger
Tore Olsen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 3 timer siden / 550 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 4 timer siden / 550 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 4 timer siden / 550 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
rundt 5 timer siden / 391 visninger
Tore Olsen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 5 timer siden / 550 visninger
Rune Staven kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 5 timer siden / 550 visninger
Håkon Jensen-Tveit kommenterte på
Hvordan være intim i en homofil relasjon hvis man er kristen?
rundt 5 timer siden / 1755 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 6 timer siden / 550 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 6 timer siden / 550 visninger
Roar Flacké kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
rundt 6 timer siden / 391 visninger
Tore Olsen kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 6 timer siden / 550 visninger
Les flere