Asle Jøssang

Alder: 57
  RSS

Om Asle

Følgere

Sammen for livet

Publisert 17 dager siden - 409 visninger

Hva har egentlig en sekulær liberalist i Unge Venstre til felles med en konservativ bedehusgjenger? Og hva betyr felles?

I bestrebelsene etter å finne ut av hva det nye flerkulturelle Norge er for noe og hvordan det best kan fungere, strever vi med begrepsbruken. Når oppfatninger blir satt under press, slik vi opplevde i fjor med debatten om «norsk kultur», blir begrepsbruken overdreven og tilslørende fordi den styres mer av følelser, ideologisk ønsketenkning og politiske interesser enn av realiteter.

Måtte 2018 bli et år der vi roer oss ned litt, rydder i begrepene og snakker mer sannferdig om nasjonsbyggingsprosjektet i vår flerkulturelle tid.

Forvirrende begrep

Multikulturalisme er et forvirrende begrep. Det blir løselig brukt som synonym for den flerkulturelle tilstanden, men har egentlig en ideologisk valør om at forskjellige kulturer skal få leve sammen «side om side» uten gjensidige påvirkninger. I sin siste bok hevder Terje Tvedt at norsk innvandrings- og integreringspolitikk har vært basert på en slags multikulturalisme.

Begrepet passer ikke. Norge har vært, og er stadig dominert av en majoritetsbefolkning. I generell forstand er norsk kultur summen av sosialt konvensjonaliserte og demokratisk etablerte forståelser, lovverk, samfunnsordninger og praksiser. Den er levende og dynamisk.

Stivelsesmiddel

I innvandringsskeptiske miljøer brukes multikulturalisme som et skremmebilde. Det driver mange inn i favnen til en motsatt overdrivelse, om «norsk kultur» som en homogen og ren størrelse med altfor mye rent stivelses­middel i seg.

Nasjonsbegrepet dukker opp her. Det er en betegnelse som brukes om en gruppe mennesker med en felles sosial og kulturell identitet. «Mange er redde for å åpne for fremmedfrykt og nasjonal sjåvinisme om vi snakker om nasjonen. Men blir vi ikke nødt til å finne ut av dette?» spør Erling Rimehaug i en artikkel i Vårt Land nylig.

Realitetsorientering

Begrepet nasjon er også modent for en realitetsorientering. Nasjonsbyggingen har alltid vært et dynamisk integreringsprosjekt; mellom bygd og by, regioner, målform og dialekter, klasseskiller, politiske og livssynsmessige ståsteder. Hva har egentlig en sekulær liberalist i Unge Venstre til felles med en konservativ bedehusgjenger? Hva betyr felles ? Hvor tykt og utbredt er det?

Innenfor rammen av lovverket har det alltid vært rom for forskjeller. Hvor grense­oppgangene for lov og skikk går, er kontinuerlig et spørsmål om påvirkninger og forhandlinger, om tilslutning og tilpasning, inkludert å ha et passivt forhold til det man ikke liker.

Det er mange ting i Norge jeg ikke har noe sans for og holder meg unna. Betyr det at jeg ikke er integrert? Som alle andre finner jeg noe som er «mitt Norge» som jeg i større eller mindre grad deler med andre.

Besinne oss

Selvsagt stiller innvandring fra ikke-vestlige land integrasjonsprosjektet på store prøver. Men å besinne oss på at integrering mellom forskjeller er noe vi i grunnen kan fordi vi alltid har drevet med det istedenfor å la oss presse til ekstreme eller fiktive definisjoner, viser riktig vei. De gangene vi historisk sett har latt oss forføre av rene kategorier, har det ført galt avsted, som tvangsfornorskning av urfolk og antisemittisme.

Interkulturell er et godt begrep å smake på. Samtidig som det gir rom for forskjeller, har det i seg en fellesmenneskelig grunntone. Vi mennesker evner å søke sammen, men det må skje på måter som forstår hvorfor forskjeller oppstår, som ivaretar gjensidighet, menneskelig respekt og integritet. Med et slikt premiss evner vi å se hverandre på nye måter.

Mitt nyttårsforsett er å bli godt kjent med minst tre nye førstegenerasjons innvandrere. Hva er ditt?

Gå til innlegget

Rett frekvens

Publisert rundt 1 måned siden - 314 visninger

Den kritikken som kan komme lengst, er den som faktisk blir lyttet til. Den forutsetter at man snakker om det samme, men først og fremst at det kommer til uttrykk en grunnleggende anerkjennelse av Den Andre som et kulturelt menneske.

Som de fleste andre ting i livet, er også kritikk kulturbetinget. Våre kunnskaper, forståelser, oppfatninger og meningstilskrivelser er formet av bestemte forutsetninger. Kultur er summen av historiske forhold som påvirker hvordan vi oppfatter tingenes tilstand.

Selv angivelig uforanderlige kilder som gudsåpenbaring og hellige skrifter, er ikke fritatt fra betinget, tidsbestemt fortolkning. Når vi kritiserer noe, tar vi utgangspunkt i en forståelse som fremstår for oss naturlig og opplagt. Men det som er opplagt kunne vært noe helt annet gitt andre omstendigheter.

Den som kritiserer, og den som blir kritisert, kan altså ha veldig ulike forståelser av tilsynelatende samme fenomen. Derfor kommer spørsmålet om vi egentlig snakker om det samme.

Religion privatisert

Ta religion, for eksempel. I et gjennombyråkratisert, sekularisert samfunn som vårt er religion blitt en «privatsak». Min grunnleggende identitet som medlem i det norske samfunnet hviler ikke lenger på religiøs identitet. Teologiske synspunkter kan kritiseres uten at det går løs på identiteten som norsk borger.

Det stiller seg annerledes i ikke- sekulariserte og kollektivistiske samfunn. Der er religion knyttet sammen med politikk, økonomi og sosial tilhørighet. Den er mangesidig og flerfunksjonell. Der kan religionskritikk som kanskje har en «begrenset» hensikt likevel bli som en klasebombe som sprenger i ulike retninger. Å få hele livet tråkket på oppleves dypt krenkende.

Den som vil kritisere må vite hva han eller hun setter i gang. Et minstemål er altså å ta høyde for at man sannsynligvis ikke uten videre snakker om det samme, at ulike forutsetninger skaper ulike forståelser.

Et godt startpunkt

«Dette blir for komplisert, vi kan ikke gå rundt og forske hele tiden før vi tør si noe», sa en venn til meg. Et godt startpunkt er uansett holdning og vilje til en ny realitetsorientering. En dag er forhåpentligvis interkulturell for­ståelse en fast del av pensum i skolen og en opplagt dimensjon i arbeidslivet.

Et annet stort skritt er å anerkjenne at Den Andre kan like lite for sin kultur­avhengighet som jeg kan for min og du for din. De fleste av oss er sosialisert inn i sammenhenger vi ikke har valgt. Og selv når vi synes å foreta frie, autonome valg, er de neppe frie for påvirkninger.

Men heldigvis – forskjellene til tross – ligger det noe universelt i bunnen av alt menneskelig og kulturelt, som begrepet interkulturell er forankret i.

Hva som regnes som rett og galt kan variere fra kontekst til kontekst, men at noe er rett og noe galt er vi felles om. Å anerkjenne hverandre som moralske mennesker før vi forsøker å universalisere våre respektive moralske kart, hører med til det interkulturelle dannelsesidealet. Nå snakker vi.

Så glapp det igjen

Men nok en gang glapp den interkulturelle muligheten, i saken om koranskolen i Somalia, som NRK la frem i november.

På rekordfart kunne hele åtte statsråder rydde sine kalendere og sette krisestab, så å si, som leverte skarpe utsagn og forslag til tiltak om hvordan norske barn kan reddes fra andres påvirkninger. Fra Somalia kom det rystende vitnemål som det var viktig og riktig å ta tak i, men som heller ikke var særlig dokumentert og verifisert.

Foreldreretten, som ellers er en viktig prinsipielt tema i norsk politikk, snakker ingen om. En empatisk anerkjennelse av at foreldre ut i fra sine kulturelle og religiøse forutsetninger sannsynligvis forsøker å oppdra sine barn så godt de kan, virker fraværende.

Frykten var heller den at integrasjon (på våre premisser) settes tilbake. Men det spørs om tvangssekularisering og liberalisering er en tillitsvekkende oppskrift.

Gå til innlegget

Skuffende om Kenya

Publisert 2 måneder siden - 380 visninger

Den norske dekningen av valget i Kenya ble skjemmet av latskap og et forkjært blikk på Afrika.

‘Kom deg i sikkerhet! lød nyhetsankerens oppfordring til NRKs korrespondent som nettopp hadde rapportert om hvordan politiet forsøkte å pasifisere steinkastende ungdommer i Kibera-slummen i Nairobi med tåregass og skarpe skudd.

Noen minutter opp Langata Road, og du kan stige inn i en annen verden på Galleria Shopping Mall og roe ned med en caffe latte på Java House.

I dag kan det eksplodere

Før omvalget 26. oktober forberedte VG oss på at det kunne bli «voldsorgie» i Kenya. «I dag kan det eksplodere i en etnisk basert krig. Der nabo står mot nabo.»

Det skjedde ikke, og siden har vi har ikke hørt noe mer fra VG.

Lurer på hva tante Magnhild på Karmøy ser for seg at skjer i Kenya. Har hun mulighet til å sette innslagene inn i en større historisk og samtidig kontekst?

Gjentatte ganger har dramatiske bilder fra gatekamper i Nairobi rullet over skjermen fra Kenya. Ja, det fantes «hotspots». Politi reagerte hardhendt.

Som bestilt

Men noen gateslag kom omtrent som bestilt der arbeidsløs og berusede ungdommer søkte action med pressen ringside. Den beryktede Mungiki-banden så sitt snitt til å røre på seg.

Selv i opposisjonslederen Raila Odingas kjerneområde Nyanza i Vest-Kenya, hvor valget ble avlyst fordi det ble for mye uro, er spørsmålet: Hvem var i gatene, hvem var der ikke?

Ifølge den kenyanske avisen Daily Nation hører det med til bildet at kriminelle elementer kamuflerte seg som politiske aksjonister i Kisumu.

Kontekstuell kunnskap

Den kenyanske mediedekningen hadde også sine dramatiske innslag. Men den hadde også så mye mer. Poenget er at i en lokal kontekst kan vi tåle noen tabloide vinklinger fordi alle vet at det ikke er hele bildet. Kontekstuell kunnskap er avgjørende for å orientere seg om hva som skjer.

Det kenyanere vet er at millioner av innbyggere forholdt seg i ro. De vet om de mange som genuint strekker seg mot en ny fremtid, som er lei av gamle politiske kamphaner og støy, som oppriktig bryr seg om sine naboer. Den lave valgdeltakelsen handlet ikke bare om å følge Odingas boikottaksjon.

Langt og dypt

Ettersom utenriksjournalistikk krysser kontekster er den nødt til å tenke på nettopp det: kryssingen. Den må se både langt og dypt.

God og etisk ansvarlig journalistikk handler ikke bare om å finne ut av «det som skjer». Det kan, som vi ser ovenfor, være krevende nok.

Det handler også om å formidle et balansert og helhetlig bilde av et land. Spørre seg hva som skal til for at vår tante Magnhild på Karmøy skal få en så riktig forståelse som mulig av Kenya.

Hva er nyhetsverdig? Utenriksjournalistikk skal rapportere hendelser, men har den ikke også et mer langsiktig globalt samfunnsansvar? At folk flest i Kenya forholder seg i ro er kanskje en ikke-nyhet, men hvilken drahjelp kan ikke positiv og konstruktiv omtale gi et land?

Elendighetsbeskrivelser

Afrikanere er lei av å bli klistret til imaget av å være det mørke kontinentet. Elendighetsbeskrivelser er ikke mer enn det. Etnisitet er et særlig ømtålig tema.

Jeg etterlyser innsiktsfulle forklaringer vi kan lære noe mer av, om hva som også ligger bak av lange historiske linjer vi i vesten selv har vært med på å legge. Og ikke minst om hva nye aktører forsøker å få til av endringer.

Til slutt en velmenende oppfordring til norske reportere som reiser i Afrika: Forsøk å uttale afrikanske steds- og personnavn på lokalt vis. Kanskje er «norsk» uttale mediehusenes språkpolitikk.

Den bør i så fall gjøres om fordi den gir et dårlig inntrykk. Et inntrykk av å være fremmed og utenpå.

Gå til innlegget

Etterlysning: verdighet

Publisert 3 måneder siden - 1365 visninger

Det viktigste i livet er oss gitt – ikke valgt. Å anerkjenne slike tilfeldigheter er en menneskeliggjørende handling som gir drahjelp til integrasjonsarbeidet.

For noen år siden holdt en profilert samfunnsdebattant et foredrag på en fagdag om det flerkulturelle Norge her på skolen hvor jeg jobber. Foredragsholderen tok for seg innvandrere som praktiserer medbrakte, men lovstridige skikker. Etter noen harde­ karakteristikker, rakk en student opp hånden og spurte: «Disse menneskene som du kriminaliserer, har de menneskeverd?»

Dette var tydeligvis et uventet spørsmål. Etter noen sekunders famling svarte gjesteforeleseren: «Det må jeg innrømme at jeg ikke har tenkt på.»

Festung Norwegen

Etter alt som står i kommentarfeltene rundt forbi om innvandrere og islam for tiden, lurer jeg på hvor mange som har det på samme måten.

Er Norge blitt et kaldere land, et Festung Norwegen med høye murer som dyrker sine egne forestillinger om seg selv og er såre fornøyd hvis færrest mulig asyl­søkere og flyktninger forsøker å komme hit?

Jeg liker dårlig at mine skattepenger går med til å spre informasjon der ute om at man bør holde seg unna Norge. Jeg er bekymret for alt som blir lagt til når det snakkes om oss i basarene, på markedsplassene og rundt bålet. På en særskilt måte befinner innvandringspolitikken seg i det globale krysset og retoriske utspill får fort bein å gå på.

Tøv, sier Siv Jensen om Rinkeby-stuntet og bagatelliserer Listhaugs retorikk med å si at realpolitiske forhold er viktigere. Tenk om disse nivåene lot seg skille så enkelt. Verdenshistorien er full av eksempler på hva retorikk fører til av beslutninger, mottrekk, aksjoner og reaksjoner.

Fastlåste definisjoner

Med skarpe ­karakteristikker av skikker, holdninger og forståelser som ikke «passer» i Norge­ og med fastlåste definisjoner på hva hijabbruk betyr og ikke betyr, kan man spørre­ seg hva integreringsministeren bidrar med. Og hva hun skaper grobunn for.

Noe som gjør inntrykk på meg, er når for eksempel professor Fátima Ali i Nairobi forteller om sin forskning blant ­europeiske ungdommer av afrikansk opprinnelse som i ren frustrasjon ender opp i bydeler i Nairobi hvor de endelig finner fellesskap de kan styrke seg på. Der er Al Shabaab og nører opp under fortellingene om å føle seg tråkket på og stigmatisert. Larvik-gutten som endte sine dager som jihadist på Westgate handlesenter var en av dem.

Til innvandringsministeren i menneske­rettighetenes høyborg, som har foreslått at det er ikke så nøye med disse rettighetene overfor asylsøkere som har fått avslag, kan man spørre: Hva tror hun de forteller når de kommer tilbake til sine opprinnelsesland? Det er krutt i oppfatninger om «vestlig dobbeltmoral».

Ministeren med korspynten

Hvordan ville vi likt å bli omtalt og behandlet? ­Ministeren med korspynten rundt halsen kjenner selvsagt til den bibelske etikken om å sette seg inn i Den Andres sted. ­Human omtale og tiltale som ­ivaretar menneskers verdighet er det som etisk riktig.

Like lite som de fleste av oss har valgt å bli norske, har mange andre valgt å bli det de er. Å innrømme hverandre en slik tilfeldig kulturell historie er en menneskeliggjørende handling som gir integrasjonsbestrebelsene god drahjelp.

Når man slipper å bli angrepet hele ­tiden, åpner man lettere for noe nytt.

Å møte andre med respekt og ivareta deres verdighet er ikke bare en del av menneskerettighetene, men er også ­essensielt i «norske verdier».

Heie fram

På bakkeplan rundt om i Norge skjer det mye fantastisk integrasjonsarbeid, med godt etisk gangsyn. Det er også en del av Listhaugs portefølje og som jeg håper hun vil heie fram i enda større grad.

Og hvis det er lov å drømme, ønsker jeg meg en integreringsminister som også fremsnakker og legger til rette for at mange­ solide og gode verdier utenifra kan få slippe til i Norge.

Gå til innlegget

Troens sprang

Publisert 4 måneder siden - 893 visninger

Tilværelsen er alltid større enn det vi til enhver tid vet om den. Fotograf Jonas Bendiksen våger å ta dem han portretterer på alvor.

For tiden går dokumentarserien Messias på NRK. En fotoutstilling om prosjektet åpnet i Oslo i helgen. I tre år har fotograf Jonas Bendiksen reist rundt i verden og møtt menn som hevder de er Jesus som har kommet tilbake til jorden.

Bendiksen er blitt en stjernefotograf i verdensformat, som National Geographic og andre store medier benytter. Og det er slett ikke rart når du ser hvordan han jobber med sine historier. Han forsøker å formidle innenfra. Møter sine objekter med respekt og nysgjerrighet.

Slik ivaretar han deres verdighet, og de får slippe til på egne premisser.

Inspirerer til etterfølgelse

Bendiksens holdning og arbeidsmåte har stor relevans langt utover foto- og journalistikkbransjen, og bør inspirere alle som kommer i kontakt med mennesker i andre kulturelle og religiøse universer.

Som fotojournalist kunne han ha holdt seg til det kuriøse ved å presentere eksotiske historier om eksentrikere rundt omkring i verden og deres naive etterfølgere. Vi seere ville ha blitt fascinert – eller forferdet – av et pussig fenomen.

Eller han kunne ha misbrukt tilliten han opparbeidet seg og fortalt en «jeg-vet-bedre»-historie. Fra min tidligere tilværelse som misjonær og formidler av stoff tilbake til «misjonsfolket», vet jeg hvor lett det er.

Avstand til den fortegnede

«Den mest sårende måten å fornærme mennesker på er å fremstille det de tror på og holder kjært for å være gammeldags, unyttig og uten kraft», sier filosofen Richard Rorty.

Både eksotifisering og bedreviterholdning skaper avstand til den fortegnede.

I Orientalismen tok Edward Said et oppgjør med den vestlige verdens tendensiøse og imperialistiske representasjon av De Andre. Senere har mange akademikere kritisert Said for å overdrive. Vi formidlere er neppe posisjonert til å si til dem som føler seg feil representert at de ikke må ta det så tungt.

Enhver formidling – en avisreportasje, et foto, en film eller lignende – danner et kommunikasjonsforhold mellom tre parter. Det er produsenten/formidleren; seeren/mottakeren; og den som er gjenstand for formidlingen, den som blir representert.

Satt på prøve

I formidling på tvers av kulturelle univers blir disse relasjonene satt på prøve. Når produsenten og mottakeren deler det samme kulturelle universet, kan det lett oppstå en «allianse» som går utover den som blir omtalt.

Forforståelser og forutinntatte holdninger formidles gjennom bilder og ord, gjennom vinklinger og begrepsbruk som befester inntrykket man gjerne allerede har av Den Andre.

Bendiksen gjør det motsatte. Han skaper en allianse med den omtalte og utfordrer og overrasker mottakeren med nytt stoff og nye vinklinger. For å bringe alle i kommunikasjonsforholdet mer på likefot, plasserer Bendiksen seg selv inn i historien som en nysgjerrig spørrer. Han representerer oss seere og hjelper oss inn i historiene om messiasene på varsomme føtter.

Å våge spranget

Jammen, vil kanskje leseren innvende; hvor lenge skal man respektere noe som sannsynligvis ikke er sant?

Den ikke-troende Bendiksen våger tankespranget: Tenk om Jesus faktisk har kommet igjen? Det står jo i Bibelen at han skal komme igjen når og hvor man minst venter det.

«Jeg har blitt mer ydmyk overfor spørsmålet om hvor viktig er det at disse tingene faktiske er reelle og sanne, versus; den meningen det gir dem som tror», sier Bendiksen til NRK.

Uansett er det slik at undring og samtale om sannhetsspørsmål kommer lengst når partene er trygge på hverandre, og her viser Jonas Bendiksen vei.

Tilværelsen er alltid større enn det vi til enhver tid vet om den.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Erlend Torp kommenterte på
Moralisme er ikke løsningen
rundt 4 timer siden / 371 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 4 timer siden / 481 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 4 timer siden / 239 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 5 timer siden / 239 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 5 timer siden / 239 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 6 timer siden / 239 visninger
Christian Lomsdalen kommenterte på
Moralisme er ikke løsningen
rundt 6 timer siden / 371 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Moralisme er ikke løsningen
rundt 6 timer siden / 371 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 6 timer siden / 239 visninger
Svein Berntsen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 6 timer siden / 481 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Trollkvinnen i Endor og dagens spiritisme.
rundt 6 timer siden / 481 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 7 timer siden / 239 visninger
Les flere