Asle Jøssang

Alder: 57
  RSS

Om Asle

Følgere

Skuffende om Kenya

Publisert 13 dager siden - 365 visninger

Den norske dekningen av valget i Kenya ble skjemmet av latskap og et forkjært blikk på Afrika.

‘Kom deg i sikkerhet! lød nyhetsankerens oppfordring til NRKs korrespondent som nettopp hadde rapportert om hvordan politiet forsøkte å pasifisere steinkastende ungdommer i Kibera-slummen i Nairobi med tåregass og skarpe skudd.

Noen minutter opp Langata Road, og du kan stige inn i en annen verden på Galleria Shopping Mall og roe ned med en caffe latte på Java House.

I dag kan det eksplodere

Før omvalget 26. oktober forberedte VG oss på at det kunne bli «voldsorgie» i Kenya. «I dag kan det eksplodere i en etnisk basert krig. Der nabo står mot nabo.»

Det skjedde ikke, og siden har vi har ikke hørt noe mer fra VG.

Lurer på hva tante Magnhild på Karmøy ser for seg at skjer i Kenya. Har hun mulighet til å sette innslagene inn i en større historisk og samtidig kontekst?

Gjentatte ganger har dramatiske bilder fra gatekamper i Nairobi rullet over skjermen fra Kenya. Ja, det fantes «hotspots». Politi reagerte hardhendt.

Som bestilt

Men noen gateslag kom omtrent som bestilt der arbeidsløs og berusede ungdommer søkte action med pressen ringside. Den beryktede Mungiki-banden så sitt snitt til å røre på seg.

Selv i opposisjonslederen Raila Odingas kjerneområde Nyanza i Vest-Kenya, hvor valget ble avlyst fordi det ble for mye uro, er spørsmålet: Hvem var i gatene, hvem var der ikke?

Ifølge den kenyanske avisen Daily Nation hører det med til bildet at kriminelle elementer kamuflerte seg som politiske aksjonister i Kisumu.

Kontekstuell kunnskap

Den kenyanske mediedekningen hadde også sine dramatiske innslag. Men den hadde også så mye mer. Poenget er at i en lokal kontekst kan vi tåle noen tabloide vinklinger fordi alle vet at det ikke er hele bildet. Kontekstuell kunnskap er avgjørende for å orientere seg om hva som skjer.

Det kenyanere vet er at millioner av innbyggere forholdt seg i ro. De vet om de mange som genuint strekker seg mot en ny fremtid, som er lei av gamle politiske kamphaner og støy, som oppriktig bryr seg om sine naboer. Den lave valgdeltakelsen handlet ikke bare om å følge Odingas boikottaksjon.

Langt og dypt

Ettersom utenriksjournalistikk krysser kontekster er den nødt til å tenke på nettopp det: kryssingen. Den må se både langt og dypt.

God og etisk ansvarlig journalistikk handler ikke bare om å finne ut av «det som skjer». Det kan, som vi ser ovenfor, være krevende nok.

Det handler også om å formidle et balansert og helhetlig bilde av et land. Spørre seg hva som skal til for at vår tante Magnhild på Karmøy skal få en så riktig forståelse som mulig av Kenya.

Hva er nyhetsverdig? Utenriksjournalistikk skal rapportere hendelser, men har den ikke også et mer langsiktig globalt samfunnsansvar? At folk flest i Kenya forholder seg i ro er kanskje en ikke-nyhet, men hvilken drahjelp kan ikke positiv og konstruktiv omtale gi et land?

Elendighetsbeskrivelser

Afrikanere er lei av å bli klistret til imaget av å være det mørke kontinentet. Elendighetsbeskrivelser er ikke mer enn det. Etnisitet er et særlig ømtålig tema.

Jeg etterlyser innsiktsfulle forklaringer vi kan lære noe mer av, om hva som også ligger bak av lange historiske linjer vi i vesten selv har vært med på å legge. Og ikke minst om hva nye aktører forsøker å få til av endringer.

Til slutt en velmenende oppfordring til norske reportere som reiser i Afrika: Forsøk å uttale afrikanske steds- og personnavn på lokalt vis. Kanskje er «norsk» uttale mediehusenes språkpolitikk.

Den bør i så fall gjøres om fordi den gir et dårlig inntrykk. Et inntrykk av å være fremmed og utenpå.

Gå til innlegget

Etterlysning: verdighet

Publisert rundt 1 måned siden - 1343 visninger

Det viktigste i livet er oss gitt – ikke valgt. Å anerkjenne slike tilfeldigheter er en menneskeliggjørende handling som gir drahjelp til integrasjonsarbeidet.

For noen år siden holdt en profilert samfunnsdebattant et foredrag på en fagdag om det flerkulturelle Norge her på skolen hvor jeg jobber. Foredragsholderen tok for seg innvandrere som praktiserer medbrakte, men lovstridige skikker. Etter noen harde­ karakteristikker, rakk en student opp hånden og spurte: «Disse menneskene som du kriminaliserer, har de menneskeverd?»

Dette var tydeligvis et uventet spørsmål. Etter noen sekunders famling svarte gjesteforeleseren: «Det må jeg innrømme at jeg ikke har tenkt på.»

Festung Norwegen

Etter alt som står i kommentarfeltene rundt forbi om innvandrere og islam for tiden, lurer jeg på hvor mange som har det på samme måten.

Er Norge blitt et kaldere land, et Festung Norwegen med høye murer som dyrker sine egne forestillinger om seg selv og er såre fornøyd hvis færrest mulig asyl­søkere og flyktninger forsøker å komme hit?

Jeg liker dårlig at mine skattepenger går med til å spre informasjon der ute om at man bør holde seg unna Norge. Jeg er bekymret for alt som blir lagt til når det snakkes om oss i basarene, på markedsplassene og rundt bålet. På en særskilt måte befinner innvandringspolitikken seg i det globale krysset og retoriske utspill får fort bein å gå på.

Tøv, sier Siv Jensen om Rinkeby-stuntet og bagatelliserer Listhaugs retorikk med å si at realpolitiske forhold er viktigere. Tenk om disse nivåene lot seg skille så enkelt. Verdenshistorien er full av eksempler på hva retorikk fører til av beslutninger, mottrekk, aksjoner og reaksjoner.

Fastlåste definisjoner

Med skarpe ­karakteristikker av skikker, holdninger og forståelser som ikke «passer» i Norge­ og med fastlåste definisjoner på hva hijabbruk betyr og ikke betyr, kan man spørre­ seg hva integreringsministeren bidrar med. Og hva hun skaper grobunn for.

Noe som gjør inntrykk på meg, er når for eksempel professor Fátima Ali i Nairobi forteller om sin forskning blant ­europeiske ungdommer av afrikansk opprinnelse som i ren frustrasjon ender opp i bydeler i Nairobi hvor de endelig finner fellesskap de kan styrke seg på. Der er Al Shabaab og nører opp under fortellingene om å føle seg tråkket på og stigmatisert. Larvik-gutten som endte sine dager som jihadist på Westgate handlesenter var en av dem.

Til innvandringsministeren i menneske­rettighetenes høyborg, som har foreslått at det er ikke så nøye med disse rettighetene overfor asylsøkere som har fått avslag, kan man spørre: Hva tror hun de forteller når de kommer tilbake til sine opprinnelsesland? Det er krutt i oppfatninger om «vestlig dobbeltmoral».

Ministeren med korspynten

Hvordan ville vi likt å bli omtalt og behandlet? ­Ministeren med korspynten rundt halsen kjenner selvsagt til den bibelske etikken om å sette seg inn i Den Andres sted. ­Human omtale og tiltale som ­ivaretar menneskers verdighet er det som etisk riktig.

Like lite som de fleste av oss har valgt å bli norske, har mange andre valgt å bli det de er. Å innrømme hverandre en slik tilfeldig kulturell historie er en menneskeliggjørende handling som gir integrasjonsbestrebelsene god drahjelp.

Når man slipper å bli angrepet hele ­tiden, åpner man lettere for noe nytt.

Å møte andre med respekt og ivareta deres verdighet er ikke bare en del av menneskerettighetene, men er også ­essensielt i «norske verdier».

Heie fram

På bakkeplan rundt om i Norge skjer det mye fantastisk integrasjonsarbeid, med godt etisk gangsyn. Det er også en del av Listhaugs portefølje og som jeg håper hun vil heie fram i enda større grad.

Og hvis det er lov å drømme, ønsker jeg meg en integreringsminister som også fremsnakker og legger til rette for at mange­ solide og gode verdier utenifra kan få slippe til i Norge.

Gå til innlegget

Troens sprang

Publisert 2 måneder siden - 861 visninger

Tilværelsen er alltid større enn det vi til enhver tid vet om den. Fotograf Jonas Bendiksen våger å ta dem han portretterer på alvor.

For tiden går dokumentarserien Messias på NRK. En fotoutstilling om prosjektet åpnet i Oslo i helgen. I tre år har fotograf Jonas Bendiksen reist rundt i verden og møtt menn som hevder de er Jesus som har kommet tilbake til jorden.

Bendiksen er blitt en stjernefotograf i verdensformat, som National Geographic og andre store medier benytter. Og det er slett ikke rart når du ser hvordan han jobber med sine historier. Han forsøker å formidle innenfra. Møter sine objekter med respekt og nysgjerrighet.

Slik ivaretar han deres verdighet, og de får slippe til på egne premisser.

Inspirerer til etterfølgelse

Bendiksens holdning og arbeidsmåte har stor relevans langt utover foto- og journalistikkbransjen, og bør inspirere alle som kommer i kontakt med mennesker i andre kulturelle og religiøse universer.

Som fotojournalist kunne han ha holdt seg til det kuriøse ved å presentere eksotiske historier om eksentrikere rundt omkring i verden og deres naive etterfølgere. Vi seere ville ha blitt fascinert – eller forferdet – av et pussig fenomen.

Eller han kunne ha misbrukt tilliten han opparbeidet seg og fortalt en «jeg-vet-bedre»-historie. Fra min tidligere tilværelse som misjonær og formidler av stoff tilbake til «misjonsfolket», vet jeg hvor lett det er.

Avstand til den fortegnede

«Den mest sårende måten å fornærme mennesker på er å fremstille det de tror på og holder kjært for å være gammeldags, unyttig og uten kraft», sier filosofen Richard Rorty.

Både eksotifisering og bedreviterholdning skaper avstand til den fortegnede.

I Orientalismen tok Edward Said et oppgjør med den vestlige verdens tendensiøse og imperialistiske representasjon av De Andre. Senere har mange akademikere kritisert Said for å overdrive. Vi formidlere er neppe posisjonert til å si til dem som føler seg feil representert at de ikke må ta det så tungt.

Enhver formidling – en avisreportasje, et foto, en film eller lignende – danner et kommunikasjonsforhold mellom tre parter. Det er produsenten/formidleren; seeren/mottakeren; og den som er gjenstand for formidlingen, den som blir representert.

Satt på prøve

I formidling på tvers av kulturelle univers blir disse relasjonene satt på prøve. Når produsenten og mottakeren deler det samme kulturelle universet, kan det lett oppstå en «allianse» som går utover den som blir omtalt.

Forforståelser og forutinntatte holdninger formidles gjennom bilder og ord, gjennom vinklinger og begrepsbruk som befester inntrykket man gjerne allerede har av Den Andre.

Bendiksen gjør det motsatte. Han skaper en allianse med den omtalte og utfordrer og overrasker mottakeren med nytt stoff og nye vinklinger. For å bringe alle i kommunikasjonsforholdet mer på likefot, plasserer Bendiksen seg selv inn i historien som en nysgjerrig spørrer. Han representerer oss seere og hjelper oss inn i historiene om messiasene på varsomme føtter.

Å våge spranget

Jammen, vil kanskje leseren innvende; hvor lenge skal man respektere noe som sannsynligvis ikke er sant?

Den ikke-troende Bendiksen våger tankespranget: Tenk om Jesus faktisk har kommet igjen? Det står jo i Bibelen at han skal komme igjen når og hvor man minst venter det.

«Jeg har blitt mer ydmyk overfor spørsmålet om hvor viktig er det at disse tingene faktiske er reelle og sanne, versus; den meningen det gir dem som tror», sier Bendiksen til NRK.

Uansett er det slik at undring og samtale om sannhetsspørsmål kommer lengst når partene er trygge på hverandre, og her viser Jonas Bendiksen vei.

Tilværelsen er alltid større enn det vi til enhver tid vet om den.

Gå til innlegget

Gå foran, Norge!

Publisert 6 måneder siden - 699 visninger

Det snakkes bak ryggen vår.

Hvorfor skal Norge blande seg inn i hvordan kvinner har det i Saudi-Arabia? spurte landets ambassadør til Norge indig-
nert.

Jo, herr ambassadør, det er fordi vi har en riktig forståelse sammenlignet med det som praktiseres i ditt og andre land.

Før i tiden var det stort sett bare ­misjonærer som ville endre på kultur­elle og religiøse forhold ute i verden. De fikk kjeft av det politisk korrekte Norge for å være «kulturimperialister».

Nå er forholdet snudd på hodet. Frimodigheten til å kritisere andre har tatt av, og er det som er riktig og normalt. Men virker det?

Misjonærene genererte mange ­end­ringer som i dag er etablert som riktige og normale i svært mange land. Å støtte progressive miljøer og trykke på prosesser i andre land har store muligheter i seg.

Og likevel er det massive trykket blitt noe som bekymrer i økende grad.

Irriterende

Oppfattes Norge som nok ett av disse ufordragelige, vestlige landene som ikke greier å vende seg av med imperialistiske holdninger? Bak ryggen vår snakkes det om oss. Det irriterer når vi tar definisjonsmakten basert på egne historisk formede oppfatninger og omgjør de til universelle normer for alle andre. Det snakkes om hvordan vi til enhver tid vet hvordan menneskerettighetene skal fortolkes og praktiseres.

Koranskolene i Somalia vi har hørt om i det siste, som lærer elevene å hate Vesten, er en talende reaksjon.

Forenklet

For 20 år siden ble historikeren Samuel P. Huntington kritisert for sine pessimistiske framtidsutsikter. I sin etter hvert berømte bok The Clash of ­Civilizations, maler han et bilde av en verden som spisser seg til på tvers av ­sivilisasjoner, særlig mellom den muslimske og den vestlige. Kulturforskjeller, inkludert religion og sekulariserte livssyn, vil i økende grad gi innhold til konfrontasjoner.

Tilspissinger nøres av forenklede og stereotypifiserte forestillinger, både om oss selv og om andre, skrev Huntington.

Gammel retorikk

I forbindelse med kongelig jubileum og 17. mai har vi hatt en ny runde om «norsk kultur». Overfor forestillingen om en stadig mer ustabil tid har det en indremedisinsk virkning. Det er som om folk flest er lettet over at det går an å si høyt at norsk kultur er unik og ikke må utvannes.

Samtidig ser man fra kong Harald og nedover med stigende bekymring på en tilstand der ute som minner om mellomkrigsårene. Går vi med åpne eller lukkede øyne inn i denne tilstanden?

Brune oster

Å lovprise det unike i norsk kultur er retorisk effektivt, men hva er egentlig så unikt? Ser vi riktig godt ­etter, ligner denne kulturen umiskjennelig på verdier og praksiser hos andre også (selv den eksklusive brunosten har sine søskenbarn).

Istedenfor å fornærme folk der ute med at vi ikke ønsker å bli «utvannet» av deres kulturer, kan vi bygge broer ved å snakke mer om felles verdier. Selv bak forestill­inger, skikker og praksiser som det er lett å reagere mot, kan det finnes positive hensikter, som behov for orden og trygghet. Dette kan vi kjenne igjen hos hverandre.

Lyttbart

Norge nyter faktisk også stor respekt. Den får vi når vi ikke mener så mye, men er opptatt av å legge til rette for kontakt, fred og forsoning mellom stridende parter. Her er tillitsbygging en avgjørende faktor.

Det siste er en modell vi med fordel kan videreutvikle til også å gjelde overfor forhold vi synes burde endres hos de andre. Kritikken som når lengst er den som faktisk blir lyttet til.

Tenk om Norge kunne legges merke til som et land som «sticks out of the pack». Vi trenger nye og konstruktive måter å kommunisere på.

Først publisert i spalten Overblikk, Vårt Land 23. mai 2017.

Gå til innlegget

En forutinntatt negativitet

Publisert 8 måneder siden - 1198 visninger

Å bli ydmyket for å komme fra en såkalt «middelaldersk» ­kultur er ingen oppskrift på god samfunnsbygging.

I Aftenposten i forrige uke reiser stortingsrepresentant Christian ­Tybring-Gjedde på ny et bolverk rundt en glansbildeversjon av «den norske kulturen» knyttet til 17. mai-symbolikk.

Fokuset er på hva som «skiller oss fra andre kulturer» og som bør vernes. Premisset i artikkelen er en forutinntatt negativitet overfor innvandring fra land utenfor den vestlige kulturkrets.

Ydmykelser og fornærmelser

Slik svart-hvitt tenkning er ikke egnet til så mye annet enn å fornærme og ydmyke innvandrere fra såkalte ikke-vestlige land og nøre opp om konfliktlinjer Tybring-Gjedde egentlig vil bekjempe.

En av de «norske» verdiene som ­bejubles er individualisme. Vi kjenner til hvordan det norske samfunnet ser ut når hverdagen slår inn 18. mai. Individualismens skyggesider viser seg fram i form av ensomhet, prestasjonsangst og psykiske lidelser, tapsopplevelser, mobbing, familieoppløsninger og annet. ­Ønsket om fellesskapsbyggende trygghet blir lett ­undergravet av liberalistiske verdier. Vi kan ikke skylde på innvandringen.

«Vi-kulturer»

Det er snarere grunn til å løfte fram positive og konstruktive impulser og verdier innvandrere bidrar med i konstruksjonen av det nye Norge. «Integrerte» innvandrere har selvsagt ikke lagt bak seg viktige kulturelle og religiøse verdier de har med seg fra såkalte «vi-kulturer».

Selv kan jeg for eksempel ikke få takket nok for varmen og livskvaliteten som mine gamle foreldre er blir gjenstand for av helsepersonell fra ikke-vestlige land.

Ingen god oppskrift

Istedenfor å stå vakt ved kulturgrensene mot alt som angivelig ikke passer hos oss, kan vi heller ha en større oppmerksomhet på innvandrere som ressurssterke kulturbærere. Det vil skape et bedre klima for integrering og håndtering av krevende verdispørsmål.

Få ting virker bedre enn å bli sett og anerkjent for det man er. Å bli ydmyket for å komme fra en såkalt «middelaldersk» kultur, som en dessverre ofte hører, er ingen god oppskrift på god samfunnsbygging.

Noe fellesmenneskelig

Positiv vinkling hjelper oss dessuten til å oppdage hva vi faktisk har felles med andre, istedenfor å stirre oss enøyde på forskjellene.

Noe nordmenn og innvandrere har felles er at de aller fleste av oss ikke har valgt det vi er blitt. Vi er blitt formet og avhengige av kulturelle kontekster som skaper sperrer.

Men sperrene er overkommelige når vi begynner å dra kjensel på noe fellesmenneskelig midt i det som ofte er oppkonstruert som fremmed.

Romslig nasjonalisme

Tybring-Gjedde har rett i at kulturell fragmentering og ­relativisme ikke er samfunnsbyggende, men spørsmålet er altså om det alene skyldes flerkulturalitet, slik han foreslår.

I artikkelen kommer han imidlertid inn på noen interessante tanker om en romslig form for nasjonalisme det er grunn til å utforske videre. Det åpner for en ­interkulturellforståelse av fellesskap som anerkjenner ulikheter og liv på tvers av landegrenser, samtidig som det bygger videre på det som er felles på en inkluderende måte.

Det visker ikke ut det «norske», men hjelper oss å sette vårt samfunn og våre liv inn i en kontekst som ikke lar seg rulle tilbake, nemlig en globalisert verden. Det er en tilstand som også Norge er ansvarlig for å ha skapt.

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6398 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
15 dager siden / 6852 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2224 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
23 dager siden / 3565 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 479 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 487 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3543 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8032 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2683 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 3 timer siden / 440 visninger
4 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 4 timer siden / 310 visninger
2 kommentarer
Noahs Gud hadde nåde med Noah
av
Rolf Larsen
rundt 6 timer siden / 177 visninger
3 kommentarer
Ateisme og humanisme II
av
Benth Castberg
rundt 21 timer siden / 1253 visninger
41 kommentarer
De håndplukkede menn
av
Berit Aalborg
1 dag siden / 280 visninger
1 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
2 dager siden / 141 visninger
1 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
2 dager siden / 236 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
12 minutter siden / 310 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
17 minutter siden / 310 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
18 minutter siden / 1253 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
23 minutter siden / 1253 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
31 minutter siden / 1244 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
31 minutter siden / 1253 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
31 minutter siden / 177 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
34 minutter siden / 1244 visninger
Kjetil Nilsen kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
36 minutter siden / 1244 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
38 minutter siden / 1253 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
43 minutter siden / 1253 visninger
Lise Martinussen kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 1 time siden / 1244 visninger
Les flere