Asle Jøssang

Alder: 57
  RSS

Om Asle

Følgere

Troens sprang

Publisert 8 dager siden - 785 visninger

Tilværelsen er alltid større enn det vi til enhver tid vet om den. Fotograf Jonas Bendiksen våger å ta dem han portretterer på alvor.

For tiden går dokumentarserien Messias på NRK. En fotoutstilling om prosjektet åpnet i Oslo i helgen. I tre år har fotograf Jonas Bendiksen reist rundt i verden og møtt menn som hevder de er Jesus som har kommet tilbake til jorden.

Bendiksen er blitt en stjernefotograf i verdensformat, som National Geographic og andre store medier benytter. Og det er slett ikke rart når du ser hvordan han jobber med sine historier. Han forsøker å formidle innenfra. Møter sine objekter med respekt og nysgjerrighet.

Slik ivaretar han deres verdighet, og de får slippe til på egne premisser.

Inspirerer til etterfølgelse

Bendiksens holdning og arbeidsmåte har stor relevans langt utover foto- og journalistikkbransjen, og bør inspirere alle som kommer i kontakt med mennesker i andre kulturelle og religiøse universer.

Som fotojournalist kunne han ha holdt seg til det kuriøse ved å presentere eksotiske historier om eksentrikere rundt omkring i verden og deres naive etterfølgere. Vi seere ville ha blitt fascinert – eller forferdet – av et pussig fenomen.

Eller han kunne ha misbrukt tilliten han opparbeidet seg og fortalt en «jeg-vet-bedre»-historie. Fra min tidligere tilværelse som misjonær og formidler av stoff tilbake til «misjonsfolket», vet jeg hvor lett det er.

Avstand til den fortegnede

«Den mest sårende måten å fornærme mennesker på er å fremstille det de tror på og holder kjært for å være gammeldags, unyttig og uten kraft», sier filosofen Richard Rorty.

Både eksotifisering og bedreviterholdning skaper avstand til den fortegnede.

I Orientalismen tok Edward Said et oppgjør med den vestlige verdens tendensiøse og imperialistiske representasjon av De Andre. Senere har mange akademikere kritisert Said for å overdrive. Vi formidlere er neppe posisjonert til å si til dem som føler seg feil representert at de ikke må ta det så tungt.

Enhver formidling – en avisreportasje, et foto, en film eller lignende – danner et kommunikasjonsforhold mellom tre parter. Det er produsenten/formidleren; seeren/mottakeren; og den som er gjenstand for formidlingen, den som blir representert.

Satt på prøve

I formidling på tvers av kulturelle univers blir disse relasjonene satt på prøve. Når produsenten og mottakeren deler det samme kulturelle universet, kan det lett oppstå en «allianse» som går utover den som blir omtalt.

Forforståelser og forutinntatte holdninger formidles gjennom bilder og ord, gjennom vinklinger og begrepsbruk som befester inntrykket man gjerne allerede har av Den Andre.

Bendiksen gjør det motsatte. Han skaper en allianse med den omtalte og utfordrer og overrasker mottakeren med nytt stoff og nye vinklinger. For å bringe alle i kommunikasjonsforholdet mer på likefot, plasserer Bendiksen seg selv inn i historien som en nysgjerrig spørrer. Han representerer oss seere og hjelper oss inn i historiene om messiasene på varsomme føtter.

Å våge spranget

Jammen, vil kanskje leseren innvende; hvor lenge skal man respektere noe som sannsynligvis ikke er sant?

Den ikke-troende Bendiksen våger tankespranget: Tenk om Jesus faktisk har kommet igjen? Det står jo i Bibelen at han skal komme igjen når og hvor man minst venter det.

«Jeg har blitt mer ydmyk overfor spørsmålet om hvor viktig er det at disse tingene faktiske er reelle og sanne, versus; den meningen det gir dem som tror», sier Bendiksen til NRK.

Uansett er det slik at undring og samtale om sannhetsspørsmål kommer lengst når partene er trygge på hverandre, og her viser Jonas Bendiksen vei.

Tilværelsen er alltid større enn det vi til enhver tid vet om den.

Gå til innlegget

Gå foran, Norge!

Publisert 4 måneder siden - 690 visninger

Det snakkes bak ryggen vår.

Hvorfor skal Norge blande seg inn i hvordan kvinner har det i Saudi-Arabia? spurte landets ambassadør til Norge indig-
nert.

Jo, herr ambassadør, det er fordi vi har en riktig forståelse sammenlignet med det som praktiseres i ditt og andre land.

Før i tiden var det stort sett bare ­misjonærer som ville endre på kultur­elle og religiøse forhold ute i verden. De fikk kjeft av det politisk korrekte Norge for å være «kulturimperialister».

Nå er forholdet snudd på hodet. Frimodigheten til å kritisere andre har tatt av, og er det som er riktig og normalt. Men virker det?

Misjonærene genererte mange ­end­ringer som i dag er etablert som riktige og normale i svært mange land. Å støtte progressive miljøer og trykke på prosesser i andre land har store muligheter i seg.

Og likevel er det massive trykket blitt noe som bekymrer i økende grad.

Irriterende

Oppfattes Norge som nok ett av disse ufordragelige, vestlige landene som ikke greier å vende seg av med imperialistiske holdninger? Bak ryggen vår snakkes det om oss. Det irriterer når vi tar definisjonsmakten basert på egne historisk formede oppfatninger og omgjør de til universelle normer for alle andre. Det snakkes om hvordan vi til enhver tid vet hvordan menneskerettighetene skal fortolkes og praktiseres.

Koranskolene i Somalia vi har hørt om i det siste, som lærer elevene å hate Vesten, er en talende reaksjon.

Forenklet

For 20 år siden ble historikeren Samuel P. Huntington kritisert for sine pessimistiske framtidsutsikter. I sin etter hvert berømte bok The Clash of ­Civilizations, maler han et bilde av en verden som spisser seg til på tvers av ­sivilisasjoner, særlig mellom den muslimske og den vestlige. Kulturforskjeller, inkludert religion og sekulariserte livssyn, vil i økende grad gi innhold til konfrontasjoner.

Tilspissinger nøres av forenklede og stereotypifiserte forestillinger, både om oss selv og om andre, skrev Huntington.

Gammel retorikk

I forbindelse med kongelig jubileum og 17. mai har vi hatt en ny runde om «norsk kultur». Overfor forestillingen om en stadig mer ustabil tid har det en indremedisinsk virkning. Det er som om folk flest er lettet over at det går an å si høyt at norsk kultur er unik og ikke må utvannes.

Samtidig ser man fra kong Harald og nedover med stigende bekymring på en tilstand der ute som minner om mellomkrigsårene. Går vi med åpne eller lukkede øyne inn i denne tilstanden?

Brune oster

Å lovprise det unike i norsk kultur er retorisk effektivt, men hva er egentlig så unikt? Ser vi riktig godt ­etter, ligner denne kulturen umiskjennelig på verdier og praksiser hos andre også (selv den eksklusive brunosten har sine søskenbarn).

Istedenfor å fornærme folk der ute med at vi ikke ønsker å bli «utvannet» av deres kulturer, kan vi bygge broer ved å snakke mer om felles verdier. Selv bak forestill­inger, skikker og praksiser som det er lett å reagere mot, kan det finnes positive hensikter, som behov for orden og trygghet. Dette kan vi kjenne igjen hos hverandre.

Lyttbart

Norge nyter faktisk også stor respekt. Den får vi når vi ikke mener så mye, men er opptatt av å legge til rette for kontakt, fred og forsoning mellom stridende parter. Her er tillitsbygging en avgjørende faktor.

Det siste er en modell vi med fordel kan videreutvikle til også å gjelde overfor forhold vi synes burde endres hos de andre. Kritikken som når lengst er den som faktisk blir lyttet til.

Tenk om Norge kunne legges merke til som et land som «sticks out of the pack». Vi trenger nye og konstruktive måter å kommunisere på.

Først publisert i spalten Overblikk, Vårt Land 23. mai 2017.

Gå til innlegget

En forutinntatt negativitet

Publisert 6 måneder siden - 1193 visninger

Å bli ydmyket for å komme fra en såkalt «middelaldersk» ­kultur er ingen oppskrift på god samfunnsbygging.

I Aftenposten i forrige uke reiser stortingsrepresentant Christian ­Tybring-Gjedde på ny et bolverk rundt en glansbildeversjon av «den norske kulturen» knyttet til 17. mai-symbolikk.

Fokuset er på hva som «skiller oss fra andre kulturer» og som bør vernes. Premisset i artikkelen er en forutinntatt negativitet overfor innvandring fra land utenfor den vestlige kulturkrets.

Ydmykelser og fornærmelser

Slik svart-hvitt tenkning er ikke egnet til så mye annet enn å fornærme og ydmyke innvandrere fra såkalte ikke-vestlige land og nøre opp om konfliktlinjer Tybring-Gjedde egentlig vil bekjempe.

En av de «norske» verdiene som ­bejubles er individualisme. Vi kjenner til hvordan det norske samfunnet ser ut når hverdagen slår inn 18. mai. Individualismens skyggesider viser seg fram i form av ensomhet, prestasjonsangst og psykiske lidelser, tapsopplevelser, mobbing, familieoppløsninger og annet. ­Ønsket om fellesskapsbyggende trygghet blir lett ­undergravet av liberalistiske verdier. Vi kan ikke skylde på innvandringen.

«Vi-kulturer»

Det er snarere grunn til å løfte fram positive og konstruktive impulser og verdier innvandrere bidrar med i konstruksjonen av det nye Norge. «Integrerte» innvandrere har selvsagt ikke lagt bak seg viktige kulturelle og religiøse verdier de har med seg fra såkalte «vi-kulturer».

Selv kan jeg for eksempel ikke få takket nok for varmen og livskvaliteten som mine gamle foreldre er blir gjenstand for av helsepersonell fra ikke-vestlige land.

Ingen god oppskrift

Istedenfor å stå vakt ved kulturgrensene mot alt som angivelig ikke passer hos oss, kan vi heller ha en større oppmerksomhet på innvandrere som ressurssterke kulturbærere. Det vil skape et bedre klima for integrering og håndtering av krevende verdispørsmål.

Få ting virker bedre enn å bli sett og anerkjent for det man er. Å bli ydmyket for å komme fra en såkalt «middelaldersk» kultur, som en dessverre ofte hører, er ingen god oppskrift på god samfunnsbygging.

Noe fellesmenneskelig

Positiv vinkling hjelper oss dessuten til å oppdage hva vi faktisk har felles med andre, istedenfor å stirre oss enøyde på forskjellene.

Noe nordmenn og innvandrere har felles er at de aller fleste av oss ikke har valgt det vi er blitt. Vi er blitt formet og avhengige av kulturelle kontekster som skaper sperrer.

Men sperrene er overkommelige når vi begynner å dra kjensel på noe fellesmenneskelig midt i det som ofte er oppkonstruert som fremmed.

Romslig nasjonalisme

Tybring-Gjedde har rett i at kulturell fragmentering og ­relativisme ikke er samfunnsbyggende, men spørsmålet er altså om det alene skyldes flerkulturalitet, slik han foreslår.

I artikkelen kommer han imidlertid inn på noen interessante tanker om en romslig form for nasjonalisme det er grunn til å utforske videre. Det åpner for en ­interkulturellforståelse av fellesskap som anerkjenner ulikheter og liv på tvers av landegrenser, samtidig som det bygger videre på det som er felles på en inkluderende måte.

Det visker ikke ut det «norske», men hjelper oss å sette vårt samfunn og våre liv inn i en kontekst som ikke lar seg rulle tilbake, nemlig en globalisert verden. Det er en tilstand som også Norge er ansvarlig for å ha skapt.

Gå til innlegget

Er vi norske nok nå?

Publisert 7 måneder siden - 441 visninger

Når jeg spør studenter om et adoptert barn fra Kinaeller en norsk-pakistaner i tredje eller fjerde generasjon kan bli ­norske, blir svarene nølende.

Kulturelle kunnskaper, forståelser og oppfatninger er flytende og grenseløse. Det er derimot sosiale og politiske forhold som gjør at mennesker har behov for å sette grenser mellom seg selv og andre, og konstruere «norsk kultur» som noe eget.

I debatten som har gått i det siste om norsk kultur og verdier, er det ikke uventet etniske nordmenn som har ført an. Debatten hadde neppe vært der hvis det ikke var fordi en er engstelig for at det kjente og kjære er truet utenifra.

Nølende svar 

Kategorien «etnisk nordmann» kom til for noen år siden som ­resultat av innvandringen. De som var her fra før hadde behov for å beskrive seg selv som opprinnelige.

Er dette kun en uskyldig beskrivelse eller har den antatt en eim av eksklusivitet som kommer i veien for god integrering?

Når jeg spør studenter om for eksempel et adoptert barn fra Kina noen gang kan bli etnisk norsk, eller om en norsk-pakistaner i tredje eller fjerde generasjon kan bli det, blir svarene nølende.

Egenskaper i bevegelse

«Er vi norske nok nå?» har vært temaet i flere avisinnlegg de siste årene skrevet av nordmenn med innvandrerbakgrunn. Overfor forestillinger om noe som regnes som mer rent og autentisk kan man lett føle seg annenrangs.

I samfunnsfaglig forstand er ikke etnisitet en stillestående egenskap. I forbindelse med «fornorskningen» av samene fant antropologer som Fredrik Barth og Harald Eidheim ut av det. Ved å forlate tegn på samiskhet og isteden ta i bruk tegn forbundet med det norske storsamfunnet, kunne samer forlate sin tidligere etnisitet, enten dette var påtvunget eller skjedde frivillig.

Etnisitet er med andre ord ikke en gitt og bestandig tilstand. Grenser kan forseres.

Tilsnikelser

Dessverre er det en statisk forståelse av etnisitet som har vunnet fram i allmennheten og den kan lett få en tilslørende virkning.

Tilslørende fordi tanken på en eksklusiv tilstand lett avføder en tilhørende forestilling om norsk kultur som noe veldig særegent. I iveren etter å hegne om norsk kultur skjer det noen tilsnikelser av ting som fremstilles som spesielt norske, men som like gjerne kan fremstilles som allmennmenneskelige og universelle.

Jeg har for eksempel møtt migranter som smiler overbærende eller sukker oppgitt når både statsråder og media gjør et nummer av at dugnad er en spesiell norsk greie. Som om ikke frivillig innsats til felleskapets beste er noe alle kjenner til.

«Fornorskinger»

«Ved å stå trygg i bevisstheten om egen arv, kan man lettere møte andre med et åpent sinn», heter det gjerne. Tryggheten kan trygges enda mer gjennom økt bevissthet på at det meste i denne arven nok ikke er våre originaloppfinnelser.

Derimot dreier det seg snarere om fellesmenneskelige grunntrekk og «fornorskninger» av impulser utenifra.

Slik trygghet bygger flere og bedre broer.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
17 minutter siden / 1030 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Internett gjør oss dummere
22 minutter siden / 3225 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
26 minutter siden / 5411 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Mot til å håpe
35 minutter siden / 164 visninger
Mette Solveig Müller kommenterte på
Internett gjør oss dummere
38 minutter siden / 3225 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 1 time siden / 1030 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 2 timer siden / 1030 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Biskopens 11.bud. "Du skal ikke spise kjøtt"
rundt 2 timer siden / 514 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Bannons bulle
rundt 3 timer siden / 626 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 8 timer siden / 1030 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 8 timer siden / 1030 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 8 timer siden / 1030 visninger
Les flere