Ann-Helen Fjeldstad Jusnes

Alder:
  RSS

Om Ann-Helen Fjeldstad

Biskop i Sør-Hålogaland. Tidligere sokneprest i Flakstad i Lofoten.

Følgere

Tysfjord og fremtiden

Publisert over 2 år siden

Tysfjordsaken handler først og fremst om det enkelte menneske, barn, ungdom og voksne som har opplevd at andre mennesker har forbrutt seg mot dem.

HVA HANDLER Tysfjord­saken om? Det har vært flere innspill om dette i Vårt Land de siste ukene. Som biskop i Sør-Hålogaland har jeg fulgt saken om seksuelle overgrep i Tysfjord tett siden mai 2016, da historiene til elleve overgrepsofre ble publisert i VG.

Dysset ned. Og for ett år siden i disse dager fikk jeg være med da Marion Anne Knutsen ble ­kåret til Årets Nordlending av avisa Nordland og NRK Nordland. Marion Anne Knutsen var den som satte i gang raset av historier, da hun på et møte i regi av Arran Lulesamiske senter fortalte sin mors historie om overgrep, og også sin egen. Før det var det mange andre som hadde forsøkt å fortelle, men de ble ikke hørt, eller deres historie ble dysset ned.

Marion Anne Knutsen og de som har fortalt sine historier om seksuelle overgrep, enten i VG eller i den omfattende politi­etterforskningen Salten politidistrikt har foretatt i Tysfjord det siste året, er de mennesker denne­ saken først og fremst handler om. Overgrepssakene handler om de som er blitt utsatt for seksuelt misbruk og vold, de som har fått mye av sine liv ødelagt, de som i årevis har levd med smerter og skam og fortvilelse. Tysfjordsaken handler først og fremst om det enkelte menneske, barn, ungdom og voksne som har opplevd at andre mennesker har forbrutt seg mot dem.

Aldri glemme. I diskusjonen om alle forhold knyttet til miljø­, etnisitet, religion og historie må vi aldri glemme de dette egentlig gjelder. Uansett hvilke omstendigheter som kan være medvirkende, må vekten alltid ligge på at seksuelle overgrep aldri er den utsattes ansvar, at den som har opplevd dette skal møte ­respekt og hjelp for den ­situasjon hun ­eller han er i, og at over­griperen alltid er ansvarlig for sine handlinger.

I så måte er ikke sakene i Tysfjord annerledes enn alle andre overgrepssaker. Det skal være nulltoleranse for seksuelle overgrep, og det finnes ingen saker som den overgrepsutsatte skal ta skylden for.

Politirapporten politimester i Salten, Tone Vangen, og hennes medarbeidere står bak, forener på en god måte dette allmenne perspektivet med de spesifikke forhold de har funnet i Tysfjord. Jeg synes denne rapporten på en mesterlig måte makter å møte et miljø og en kultur med stor respekt og ydmykhet. Politirapporten går bak de klisje­aktige oppfatninger av det ­samiske og læstadianske miljøet, og innrømmer at den ikke har nok kunnskap om disse feltene. Derfor har politiet nærmet seg disse­ spørsmålene ved å innhente kunnskap fra lokalmiljøet selv.

Fornorskningstvang. Sør-Hålogaland bispedømme er så heldig å ha ansvaret for det lulesamiske språkområdet som Tysfjord er en viktig del av. Å være lulesame betyr å ha en historie sterkt preget av fornorskningstvang. Lulesamene var i mange år fratatt sitt språk, sin kultur og sin historie, det samiske var skjult og skambelagt. Både staten og kirken har sitt å svare for på dette området.

I et slikt miljø vil det å holde sammen, det å ha sterke bånd til hverandre i familien og gruppen man tilhører, både være en stor velsignelse og en stor fare. Men det blir helt feil å si at de sterke familiebåndene og slektstil­hørigheten i den samiske kulturen i seg selv er farlig. Som i alle andre samfunn er det når dette misbrukes, at det er farlig. Det samme må sies om den læstadianske bevegelse. Lik alle andre religiøse minoriteter kan de indre båndene bli meget tette, trosfellesskapet binder sammen på gode og mindre gode måter.

Manipulerende. Og enhver som er leder eller forkynner i en kristen sammenheng må være oppmerksom på at de tette båndene, det sterke samholdet og den fysiske kontakten kan være en åpning for seksuelle overgrep og seksuell uønsket tilnærming. På samme måte kan en sterk forkynnelse om tilgivelsen føre til at overgrep blir «løst» på en manipulerende og ødeleggende måte. Derfor er det så viktig med kunnskap om slike mekanismer.

I Tysfjord har den lokale ­menigheten i Den norske kirke­ sammen med Sør-Hålogaland bispedømme tatt initiativ til et arbeid knyttet nettopp til kunnskapstilegnelse på dette­ området­. I dette er også den læstadianske forsamling med. Målet for arbeidet er å forebygge og å støtte lokalmiljøet til å leve med de historiene som er kommet frem. Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep har bidratt på en meget god måte i dette arbeidet; det er et arbeid som involverer meget bredt.

Trygt samtalested. I Den ­norske kirke i Tysfjord har flere av de ansatte selv samisk identitet. Den kompetanse de har er avgjørende for å komme situasjonen og menneskene det gjelder i møte på en god måte. En lokal kirkegamme har her vært et fint og trygt samtalested for mange.

Det er mye sorg i Tysfjord i disse dager, mange sår som er åpnet og mange mennesker som er utsatt. Samtidig er det en stolthet å spore, stolthet over at mennesker har stått frem med sine historier, at samfunnet selv tar tak i situasjonen, at den samiske historie og kultur også er en ressurs til å løfte hodet å gå videre. Dette må storsamfunnet støtte på alle måter.

Ann-Helen F. Jusnes

Biskop i Sør-Hålogaland

Gå til innlegget

Ingen fange av språket

Publisert over 2 år siden

Er Guds vesen og navn noe som kan la seg utlede av et regnestykke?

Av:

Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, Biskop i Sør-Hålogaland bispedømme

Solveig Fiske, Biskop i Hamar bispedømme

Merete Thomassen, Førsteamanuensis


Øivind Benestad skriver i Vårt Land 5. desember om bruken av kvinnelige metaforer for Gud. Han spør: «Er det bibelsk forsvarlig å bruke et ‘kjønns­inkluderende språk’ om Gud? Er det nødvendig og ønskelig?»

Benestad svarer nei. Han har satt seg ned og talt antall ganger Gud omtales eller tiltales som far i Bibelen. Gjennom dette mener han å finne bevis for at det ikke er bibelsk forsvarlig å bruke kvinnelige gudsmetaforer, og at Guds egentlige navn er Far.

Vårt svar på Benestads spørsmål er et annet enn hans. Vi ­mener at det både er bibelsk forsvarlig, nødvendig og ønskelig. Og vi begrunner vårt svar med noe annet enn telling av forekomster av ordet Far.

Først og fremst dreier seg dette om Guds egen motstand mot å la seg fange av språket. Ikke noe ord eller uttrykk kan beskrive Gud fullt ut. Dette kommer til uttrykk i Guds egen selvpresentasjon når Moses spør etter Guds navn: «Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» (2. Mos 3,14)

«Jeg er den jeg er» er på ­hebraisk Jahve, en verbalform av «å være». Det presiseres i neste­ setning. Gud kaller seg «Jeg er». Dette svaret innebærer at Gud aldri gir fra seg navnet sitt. Gud er. Det er alt vi mennesker trenger å vite.

Like fullt er Bibelen full av metaforer for Gud, nettopp fordi menneskene ikke kjenner gudsnavnet. Metaforene er hentet fra samtid og dagligliv.

Skriker i fødselsveer. Et lite knippe av dem er Gud som beskrives som en gartner som går rundt i Edens hage for å se til at alt er vel (1.Mos.3:8ff), en rasende binne som kjemper for livet slik at hennes skapninger skal leve trygt (Hos.13.8), en kvinne som skriker i fødselsveer (Jes 42, 14), en mor som legger barnet sitt til ro (Sal. 131, 2), en hærfører som kjemper for sitt folk (1.Sam 15, 2), en konge som regjerer med rettferdighet og klokskap (Sal.47), et tårn til vern mot fienden (Sal. 61, 4), et fjell og en festning å søke tilflukt hos (Sal.31, 1-4) og en hyrde som fører sauene trygt gjennom farer som truer (Sal. 23).

Jesus bruker også en mengde metaforer når han skal snakke om Gud. Noen av dem er Gud som en bakstekone som legger inn mel i en surdeig så den blir gjennomsyret (Matt.13:33 og Luk.13:20-21), en kvinne som leter etter en sølvmynt hun har mistet og feirer med venninner når hun har funnet den (Luk 15, 8-10), en far som venter tålmodig på sin opprørske sønn (Luk. 15: 11-32), en bonde som sår korn i jorden (Mark. 4:26-27) og senneps­frø i åkeren sin (Matt.13:31-32).

Jesus lærer oss å be til Gud som far og pappa (Abba). Å bruke nærhetsmetaforer fra dagliglivet, far og pappa, var så provoserende for samtida at han ble dømt til døden for blasfemi. Jesus sprenger grens­ene for hvordan Gud kan tiltales. At ettertida har gjort Far til det eneste rette gudsnavnet, er derfor et brudd med den jødisk-kristne metaforiske teologien.

Språk er makt. Metaforer for Gud er makt. At Bibelen og kirke­historien i hovedsak har gjort bruk av maskuline metaforer, sier mer om hvordan makt og kjønn henger sammen, enn om Gud.

Det har vært mye maktbruk gjennom ord og bilder. Vi vet fra kirkas historie at kvinner har blitt usynliggjort, og at de bibelske bildene der Gud blir omtalt som kvinne og som mor, ofte er blitt nedtonet. All telling vil vise at det er de maskuline metaforene som er flest. Men sier de dermed sannheten om Gud?

Ved å bruke et kjønnsinkluderende språk i gudstjenesten, velger vi å ta på alvor fylden av Bibelens bilder om Gud. Vi velger også å ta på alvor at begge kjønn er skapt i Guds bilde, og at Gud derfor ikke er identisk med det ene eller det andre kjønnet, men har likhetstrekk med oss alle. Og som en ekstra bonus blir både kvinner og menn synliggjort i gudstjenesten, samlet foran Guds ansikt.


Gå til innlegget

Modige kvinner og menn i Tysfjord

Publisert rundt 4 år siden

Jeg håper at kommuneledelse, barnevern, helse, kirke og politi i Tysfjord kan gå sammen om å gi de overgrepsutsatte og alle berørte all hjelp de trenger.

Artikkelen i VG Helg lørdag 11. juni der menn og kvinner fra Tysfjord står frem med sine historier om seksuelle overgrep, ­berører på en svært sterk måte.

Jeg vil understreke den respekt og beundring jeg har for dem som nå ønsker å fortelle sine vonde historier. Det er ikke mulig for en utenforstående å skjønne den smerte og fortvilelse som ligger bak.

Men når de nå åpner sine fortellinger og bringer dem frem i lyset, ja, så er det kanskje starten på at fortvilelse, sorg og skam må vike for selvtillit, respekt og verdighet.

Kirken skal alltid lytte og støtte og engasjere seg når slike historier kommer fram. Sammen med fagfolk ønsker vi å bidra til at overgrep blir anmeldt til politiet, og at de som er blitt krenket alltid blir lyttet til og tatt på alvor.

Kontakt. Derfor har Den norske kirke kontaktpersoner som nettopp skal være til hjelp for overgrepsutsatte. Kontaktpersonene kan kontaktes når overgrep er begått av en kirkelig tillitsperson. I hvert bispedømme er det regionale kontaktpersoner, og i Sør-Hålogaland er en av disse samisktalende.

Det er ellers to ressurspersoner i hvert prosti som kan gi veiledning i hvordan en kan komme videre, for eksempel i det ­offentlige apparatet, og de kan også være støttepersoner i den vanskelige­ situasjonen. Vi viser også til Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep som er et nasjonalt ressurssenter som gir hjelp til bearbeiding, håndtering og forebygging. På bispedømmets hjemmeside ligger informasjon om dette.

Skyld. Det kan ikke bli sagt ofte nok at det aldri er den krenkede som har skylden for et seksuelt overgrep. Det er alltid den som forgriper seg som er ansvarlig, som har skylden. Og et overgrep må aldri dysses ned eller bagatelliseres fordi en må ta hensyn til overgriper eller familien eller miljøet en tilhører.

I lukkede miljøer med sterke samholdsbånd, familiemessig, religiøst, politisk eller etnisk ser det ut til at det er enda vanskeligere å stå frem med sine overgrepshistorier. I Tysfjord er særlig det samiske miljøet og den læstadianske forsamling nevnt som slike lukkede miljøer.

Jeg vil presisere at faren for fortielse og undertrykking finnes i alle lukkede miljøer. Og det er naturligvis ikke slik at alle i de samiske og læstadianske miljøene opplever det slik. Det er viktig å peke på fakta og forskning blant annet om overgrep i lukkede, religiøse miljøer, men det er også viktig å ikke stigmatisere hele miljøer og grupper.

Den lulesamiske befolkning i Tysfjord har vært sterkt utsatt for fornorskingsprosess og ­undertrykkelse fra storsamfunnet i flere generasjoner. Å være en minoritet er en ekstra belastning i et samfunn, og det må også vektlegges i denne sammenheng.

Ressurs. Jeg opplever at mye av den samiske kulturen er en ressurs som hele vårt samfunn trenger. Den samiske kulturen har verdier som beriker det norske miljøet. Nettopp familiesamhold og nærhet til slekt og lokalmiljø er slike verdier. Så er det også slik at det som er godt kan bli snudd til det vonde. Da kan tette familieforhold og sterke ­religiøse miljøer bli en risiko for overgrep. Det er derfor smerten blir så stor.

Jeg håper at både kommuneledelse, barnevern og helse, kirke­ og politi i Tysfjord nå kan gå sammen om å gi de overgrepsutsatte og alle de som er berørt all den hjelp de trenger. Det skal aldri være tvil om at de møter støtte og forståelse og hjelp når de åpner opp for sine historier.

Det er positivt at politimester Tone Vangen setter dette så sterkt på dagsorden nå, og jeg støtter hennes oppfordring til å anmelde og si ifra til politiet når overgrep skjer.

Rom for overgrep. Som storsamfunn må vi også se på de strukturer som skaper rom for overgrep. Her kommer både kvinnesyn, mannsrolle og likestilling, samt kunnskap om hvordan minoritetssamfunn fungerer i storsamfunnet, historiebevissthet og kompetanse på religiøse miljøer inn som viktige faktorer.

Nå er det viktig at åpenheten og motet kvinner, menn og ungdom i Tysfjord har vist ved å stå frem, ikke blir glemt den dagen mediefokuset blir borte, men at det fra alle ansvarlige hold settes inn tiltak som kan gi varig forandring og trygghet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21. JUNI 2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere