Andreas Hardhaug Olsen

Alder: 33
  RSS

Om Andreas Hardhaug

Andreas Hardhaug Olsen, skribent og forfatter av Keynes + Hayek: Hva kan Friedrich August von Hayek og John Maynard Keynes lære oss om økonomiske kriser? (2015)

Følgere

En ­ideo­logi for ­roboter

Publisert 5 måneder siden - 834 visninger

Effektive altruister er mest av alt ­opptatt av regnestykker, og forstår lite av hvordan mennesker faktisk ­tenker og føler.

(Teksten ble første gang ­publisert på waghorn.no)

Om du ikke har hørt om effektive altruister før, er dette en gjeng som beskriver seg selv som «en voksende sosial bevegelse 
basert på et ønske om å gjøre verden best mulig for alle». ­Effektive altruister er preget av utilitarismen, en filosofi som sier at riktig måte å handle på er den som maksimerer velstanden til flest mulig mennesker. Forestillingen 
finnes blant alt fra sosialister til sosialdemokrater til liberalister.

Bevegelsen er dypt rasjonalistisk, i form av at den har en nærmest karikaturliknende tro på hva kloke hoder kan oppnå, i sin tilnærming til virkeligheten. Det blir kanskje tydeligst i tekstene til aviskommentator og effektiv altruist Aksel Braanen Sterri. For eksempel når han tar til orde for å moralmedisinere befolkningen («vi ser ikke ut til å kunne løse utfordringene innenfor dagens institusjonelle rammer») eller flørter med tanken om overvåkningskameraer i hvert rom i hvert hus («barn og ektefeller utsettes for enormt mye vondt innenfor huset fire vegger»).

Samme impuls. Flere av disse forslagene krysser grensen for ­akseptabel samfunnsplanlegging, selv om ingen av dem har tatt formen til den ­planøkonomiske galskapen fra forrige århundre. 
Men målet om å maksimere velstand vil ofte lede til samme ­impuls som drev planøkonomer: Alt i samfunnet vi ser som vi ikke liker, klør vi i fingrene etter å gå inn og fikse.

Mange klassiske liberalister og konservative er skeptiske til ­utilitarismen nettopp fordi den er rasjonalistisk av natur. Kun det håndgripelige, det konkrete, gir mening for en rasjonalist: Kan du ikke sette ord på hvorfor du føler som du føler, er det du føler bare tull.

Fremfor målet om å maksimere velstand, ønsker klassiske liberalister (i tradisjonen til Adam Smith og F. A. Hayek) å maksimere frihet. Maksimering av frihet innenfor et rammeverk av velfungerende institusjoner, leder også til generell velstandsvekst. Men her går veien via generelle ­prinsipper som tilrettelegger for frihet uten at motstridende interesser lager kaos.

Pretensjonen til denne typen 
­liberalister har aldri vært å ­garantere for ønskede resultater fra en spontan samfunnsorden, men å utforme et system aktørene kan handle innenfor. Frihet vil uunngåelig føre til uheldige og uforutsette utfall for enkelte. En av de viktigste innsiktene fra den liberale tradisjonen er at mennesket har begrenset kunnskap om sine omgivelser, og må derfor veiledes av abstrakte regler – nærmest slik trafikklys sørger for orden i trafikken uten at de er styrende for bilenes retning eller endestopp.

Barnekreftforeningen. I mars skrev Sterri om den populære ­sosiale medier-kampanjen til inntekt for Barnekreftforeningen. Sterri fryktet at pengene som gis til foreningen «tas fra» andre og mer effektive tiltak, og var derfor «ikke sikker på om kampanjen kan forsvare seg» (Dagbladet, 29. mars). Dessuten er barnekreft ­allerede en prioritert oppgave i det offentlige helsevesenet.

Det mest opplagt problematiske 
med dette binære tankesettet (en krone til formål A blir automatisk en krone mindre til formål B), er den implisitte forestillingen ­
om at vi alle har et slags ­rigid og predefinert velferdsbudsjett 
vi ­porsjonerer utover rasjonelt og ryddig. Så mekanisk fungerer ikke mennesket. Selv om vi ikke kan vite antallet det gjelder: Mange av dem som gir ­under ­virale og virkningsfulle kampanjer, ville ellers ikke ha gitt noe til noen.

Tilsvarende robotaktige tanke­sett finner vi i intervjuet Aftenposten gjorde med den effektive 
altruisten Jørgen Ljønes, som ­mener at følelser aldri skal komme 
inn i vurderingen av hvilket veldedig formål som skal få penger. Videre sier han: «Å gi penger til Blindeforbundet i Norge for at de skal trene hunder, koster flere hundre ganger mer enn å gi penger til et lite kirurgisk inngrep som kan gi et fattig menneske med trakom synet tilbake. Hvis du står med disse pengene, og du mener at alle mennesker er like mye verdt, burde du bidra til at flere hundre mennesker får se, før du bidrar til at en blind får en blindehund. Den kan bare være til en viss hjelp for en blind i Norge i noen år.»

Å vekte lidelser. Skal vi ikke la følelser spille inn, blir det vanskelig å finne motivasjon til å gi i utgangspunktet. Giverglede er uløselig knyttet til medfølelse. Selv om statistikk kan fortelle oss hvilke organisasjoner som er ­effektive, trenger vi vel i første omgang å vite hvilke formål som er verdig en slant? Det er vanskelig å tenke seg et realistisk system som kan vekte forskjellige lidelser adekvat, slik at vi kjølig og rasjonelt kan plukke riktig organisasjon når vi gir penger.

Hvem skal hjelpes først av han med kreft i hjernen og hun med Parkinson? Har en alkoholiker det verre enn en dement? Skal hjelpen gå til de med akutte behov, eller skal den være del av et ledd i en langsiktig plan? Om vi ikke kan tillate oss å lytte til følelser – utviklet av egne erfaringer og verdier – når vi gir til formål, trenger vi et uhyre komplekst system for å rangere alt for oss: Hva slags sykdommer er mest kritiske, under hvilke forhold er det verst å leve, og skal alderen på dem vi hjelper (ung vs. gammel) spille inn? Hvordan kvantifiserer vi slike størrelser?

Legitim prioritering. Og vel så interessant: Når krysser vi grensen og begynner å forholde oss til dette upersonlige regnestykket til Sterri og de effektive altruistene? For jeg regner med at det finnes en grense. Om du har en datter som blir dårlig, men ikke nødvendigvis dødssyk, og sykehusregningene spiser hele inntekten din, kan vi anta at hun er en legitim prioritering?

Og kan jeg bruke penger på blindehund til bestemor (som er blind og ikke kan opereres) – ­eller havner hun etter barnet som sulter i Afrika? Bestemor har det jo opplagt ikke verst av de to. Eller hva med en venn som er ufør og blakk, skal jeg hjelpe ham, eller bør kronene gå til malarianett? Hva med en mer perifer bekjent som har angst og ikke kommer seg ut av leiligheten, bør jeg bruke ­tiden min på ham, eller skal jeg stå i Oslo sentrum og servere suppe til hjemløse? Effektive altruister sier selv de ønsker å «utgjøre en størst mulig positiv forskjell i verden». Så hvilken rettesnor skal vi forholde oss til i disse spørsmålene?

Eller hva med pengegaver til liberalistiske tankesmier, fremfor nødhjelp, i håp om at ideer vil spre seg og gjøre verdens markeder enda friere slik at flere på sikt opplever økt frihet, fred og velstandsvekst – hvordan passer dette inn i robotenes regnestykke?

Ikke er alt. Forsøk på å ta ­utgangspunktet på alvor og ­følge den absurde logikken til siste ledd, førte blogger og ­ultrarasjonalist Gunnar Tjomlid til ­konklusjonen om at datteren «ikke er alt» for ham:

«Jeg elsker henne mer enn noen annen, og synes hun ­utelukkende fortjener å ha det så godt og trygt som mulig er. Men hun er ikke alt for meg. Bare en sneversynt person vil si at én person er alt. Bare en egoistisk fjott med skylappene på vil si at én person er viktigere enn alle andre mennesker på kloden.»

Effektiv altruisme er velment, men også svøpt inn i en ­intellektuell hybris. Logikken ­bygger på et premiss som ikke er forankret i hvordan mennesker ­tenker og føler. Det er en ideologi for ­roboter.

(Teksten ble første gang ­publisert på waghorn.no)

Andreas Hardhaug Olsen

Redaktør for Waghorn

Gå til innlegget

Tenketanken Agendas blindhet

Publisert rundt 1 år siden - 1240 visninger

Tenketanken Agenda virker ukjent med politisk økonomisk teori og praksis og er blinde for at skatt påvirker økonomisk vekst negativt.

Kaia Storvik i tenketanken Agenda hevder at regjeringens skattekutt ikke skaper vekst, «noe både forskning og erfaring ­viser». Men med den forlokkende­ klangen i «vekstfremmende skattekutt» har Høyre og Frp ­likevel klart å lure stemmekveget («De dårlige ideene», Vårt Land 19. september).

Agenda hevder å ha «gått gjennom det vi i dag vet om hvordan skatt og velferd virker på vekst»: Skattekutt gjør rike rikere samtidig som veksten uteblir, fordi de rikeste sparer mer enn andre.

Slutningen bryter med elemen­tær logikk. Det er verdt å minn­e om markedsøkonomiens­ far Adam Smith sitt postulat om sløseren som «en samfunns­fiende, mens den nøysomme er en velgjører».

Vokser. Sparing er et virkemiddel for å samle opp ressurser. Noen putter penger i banken, andre i formuesgjenstander som bolig og verdipapir. I en normalt fungerende økonomi vil ikke sparing hemme økonomisk vekst. Tvert imot vokser samfunnets rikdom ved at det spares. Fra sparing får vi midlene til å investere i fabrikker, utstyr og arbeidsplasser.

Ingenting «tyder på at lavere formuesskatt og ingen arveavgift skaper arbeidsplasser,» skriver Storvik. Ikke alle er enig, som den innflytelsesrike økonomen Richard C. Koo som har rådgitt Japan om hvordan økonomien kan bedres. Et av rådene er å se til
 Hong Kongs skattesystem, med toppinntektsskatt på 17 prosent, ­ingen skatt på kursgevinster eller ­utbytte og ­ingen arveavgift. Dette stimulerer folk til å arbeide og inve­stere, og BNP per innbygger målt i kjøpe­kraft har forbigått både den til Japan og USA.

Reagensrør. Agenda skriver at regjeringen ikke dokumenterer at «milliardkuttene har skapt en eneste ny arbeidsplass». Fra noen som får betalt for å tenke, er ikke dette imponerende. Økonomien er dynamisk, ikke konstant. Forskjellige økonomiske perioder kan ikke sammenliknes i reagensrør på et laboratorium.

Selv ikke Milton Friedman mente skattekutt var stimulerende på kort sikt. Det er heller ikke irrelevant hvor skatter kuttes: Ifølge den amerikanske økonomen Mark Skousen økte skattekutt på kapitalgevinster i USA i 1978 statsinntektene, det samme gjorde skattekutt på salgsgevinster under Reagan i 1981 og Clinton i 1998. Erfaringen med inntektsskatt er riktig nok ikke like opplagt.

Storvik spør om det er riktig at «samfunn med lave skatter og mindre offentlige tjenester har mer vekst og arbeidsplasser enn samfunn med høyere skatter og god velferd», før hun selv besvarer spørsmålet: «Nei, slett ikke.» Hun etterlyser en «politikk som virker for ideene og verdiene man fremmer».

Økte. Men en liberal økonomisk politikk er faktisk blitt utprøvd. Et slående eksempel på suksessrik prøving er etterkrigstidens Vest-Tyskland. I 1948 liberaliserte CDU-politikeren Ludwig Erhard økonomien i de vestligokkuperte sonene i Tyskland. I løpet av noen uker fjernet han pris- og lønnsreguleringer og rasjoneringsdirektiver, og fikk slutt på varemangel og svarte markeder.

Mellom juni og desember 1948 økte industriproduksjonen i de tre vestlige sonene med 50 prosent. Øst-Tyskland fortsatte ­under sovjetisk styre (DDR). Selv med mindre Marshallhjelp enn både Frankrike og Storbritannia, suste Vest-Tyskland forbi dem med sitt ‘økonomiske under’.

I boken Prosperity Through Competition (1958) beskriver E­rhard, få år før han ble Tysklands forbundskansler, sammenhenger Agenda, som følge av sin skattefetisjisme ikke vil godta: I 1949 lå statens betalinger for sosialtjenester på 9.6 milliarder tyske mark. I 1955 var tallet 21 milliarder. Økningen ble ikke finansiert av hard skattlegging; Erhard så dette som «mulig kun gjennom økonomisk fremgang». Den individuelle skattebyrden økte ikke relativt, men reformene sørget en kraftig økning i nasjonalinntekten, som økte statens inntekter fra 23.7 milliarder i 1949 til 54.45 milliarder i 1956.

Ifølge Agenda er det å finansiere mer statlig velferd uten skatteøkninger utenkelig. Snarere enn å besitte økonomiske innsikter resten av faget ikke har tilgang til, tyder det meste på at Agenda lider av den samme ideologiske blindheten de hevder har rammet regjeringen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.09.2016

Andreas Hardhaug Olsen, skribent og forfatter av Keynes + Hayek: Hva kan Friedrich August von Hayek og John Maynard Keynes lære oss om økonomiske kriser? (2015)

Gå til innlegget

Dinosaurer med Facebook-profil

Publisert rundt 8 år siden - 203 visninger

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:Times; panose-1:2 0 5 0 0 0 0 0 0 0; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:auto; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:3 0 0 0 1 0;} @font-face {font-family:Cambria; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:auto; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:3 0 0 0 1 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin-top:0cm; margin-right:0cm; margin-bottom:10.0pt; margin-left:0cm; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-ascii-font-family:Cambria; mso-ascii-theme-font:minor-latin; mso-fareast-font-family:Cambria; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Cambria; mso-hansi-theme-font:minor-latin; mso-bidi-font-family:"Times New Roman"; mso-bidi-theme-font:minor-bidi; mso-ansi-language:NO-BOK; mso-fareast-language:EN-US;} p {margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:10.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-ascii-font-family:Times; mso-fareast-font-family:Cambria; mso-fareast-theme-font:minor-latin; mso-hansi-font-family:Times; mso-bidi-font-family:"Times New Roman";} @page Section1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Vi vet at det som gjør seg gjeldene i USA, kommer hit kort tid etter. President Barack Obama kan i relativt stor grad takke sitt valgteams glitrende håndtering av sosiale medier, for at han nå tar store avgjørelser bak skrivebodret i det ovale kontor. Da noen kloke hoder med grå og distingvert hårmanke i Norge tenkte at ”hei, Facebook? Twitter? Blogg? Her må vi òg være!”, var ikke disse hodene opptatt av hvor den potensielle suksessen lå. De så hva Obama gjorde, de så hvorfor han gjorde det. Men de så ikke hvordan han gjorde det.

Facebook- og Twitter-profiler ble opprettet, og rådgiverne satte i gang propagandaen sin med en naiv tro på at alle nysgjerrige velgere ville sveipe innom de forskjellige brukerprofilene tilgjengelig på de sosiale mediene, for å bli overtalt. Politikerne her til lands trodde de kunne slippe unna med å levere fra seg noen monologer til velgerne. Stikkordet i sosiale medier er interaktivitet. Énveiskommunikasjon fra politiker til velger tilhører TV-mediet. I et sosialt medium får brukerne mulighet til å engasjere seg mer direkte i enkeltsakene, de kan ha en helt unik kommunikasjon med politikere og andre velgere: Den som ønsker kan stille direkte spørsmål, og den som ønsker kan følge med. Ingen blir forhåndssensurert, ingen blir ekskludert.

I Siv Jensens tilfelle ble innvandrerhets stående uberørt på Facebook-profilen, mens Kristin Halvorsens blogg ble et skrekkeksempel på hvordan et bloggområde ikke skal se ut: null deltakelse fra SV-lederen selv, og en masse uimotsagte påstander fra publikum. Unnskyldningen Halvorsen ga Dagbladet var at hun ikke hadde tid til sin egen blogg. Men sløvhet og utilgjengelighet utgjør bare en marginal del av problemet. Formen var den største feiltakelsen. Skal man blogge, må man føre et helt annet språk enn når man legger ut tekst på en hjemmeside. En profil på Facebook eller Twitter skal likne en lek man sitter med på fritiden, ikke et kommersielt redskap for å suge til seg sympatisører. Obama skilte seg for eksempel fra Hillary Clintons korrekte og kontrollerte youtubefilmer, ved å gjøre tilgjengelig amatørfilmer. Og er det noe vi ikke har sett mye av denne valgkampen, er det autentiske og spontane politikere. Med unntak av en emosjonelt engasjert og udrillet Torstein Dahle, og tidvis emosjonelle innspill fra Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten, var det ikke stort annet å se enn båndavspillere ikledd hud og hår.

Så var det noen god idé å utstyre norske politikere med brukerprofiler på sosiale medier; mektige våpen hvor de ikke kjente til mekanismene? Vel, ja, hvis det ikke ble for hardt fakturert av rådgiverne som opererte profilene. Politikerne skjøt aldri seg selv i foten, problemet var nettopp at de aldri fant avtrekkeren. Men de få fruktene norske partier høstet av de sosiale mediene, skyldes i betydelig grad sine meningsfeller som i iver og engasjement brukte sine personlige profiler til å poste lenker til nettavisartikler og youtubefilmer med politisk innhold. Det var her diskusjonene tok sted. Det var her man lot oss rive med.

Sosiale medier er fremdeles på et prematurt stadium i norsk politikk. I stedet for å gjøre seg bedre kjent fenomenet som har kapret over 2 100 000 nordmenn, vender politikerne (med et par hederlige unntak) ryggen til og satser igjen for fullt på de konvensjonelle kanalene.

Ikke særlig smart.

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
13 dager siden / 2523 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
21 dager siden / 3331 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7625 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8232 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2468 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 2 måneder siden / 3904 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 593 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 618 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

En natt forbi?
av
Mari Norbakk
rundt 2 timer siden / 42 visninger
0 kommentarer
Se utenfor egen stuedør
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 37 visninger
0 kommentarer
La dem spise kake
av
Håvard Nyhus
rundt 12 timer siden / 229 visninger
0 kommentarer
Bytterett på livet
av
Heidi Halvorsen
rundt 22 timer siden / 218 visninger
1 kommentarer
KrFs håndtering
av
Vårt Land
rundt 23 timer siden / 693 visninger
3 kommentarer
Å gjøre det kjente nytt
av
Arne Borge
rundt 23 timer siden / 139 visninger
0 kommentarer
Frå Gudbrandsdalen til Auschwitz
av
Kjartan Ruset
rundt 23 timer siden / 131 visninger
2 kommentarer
Nye tider
av
Tove S. J Magnussen
rundt 24 timer siden / 84 visninger
0 kommentarer
Skyggenes dal
av
Joanna Bjerga
1 dag siden / 813 visninger
6 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 1 time siden / 813 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 2 timer siden / 5289 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 2 timer siden / 5289 visninger
Per Søetorp kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 2 timer siden / 813 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 5289 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 5289 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 5289 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5289 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5289 visninger
Stefan Hallman kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 11 timer siden / 813 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 11 timer siden / 5289 visninger
Les flere