Alf-Erik Hallert

Alder:
  RSS

Om Alf-Erik

Fjellstrand på Nesodden.

Følgere

Den blå blomsten som visnet

Publisert 18 dager siden - 147 visninger

Verden viste seg slett ikke rikere enn hva vitenskapen kunne ta høyde for.

vitenskapsteori

‘Troen er et sprang. Et bonde­offer i fjerde trekk, som kanskje eller kanskje ikke betaler seg på sikt. Troen er et gløtt bakenfor. Et plutselig møte med en blå blomst», skriver Håvard Nyhus i kommentaren «Hvetekornets lov», der han trekker en linje mellom Søren Kierkegaard, Joh. 12,23–24., André Bjerke og sjakk­åpningen som er Evans gambit.

Ofret gjerne. 

Jeg leste Spillet i mitt liv som ung, og jeg husker den som god. Boka bekreftet mitt selvbilde som romantiker. Spillestilen min var dristig. Jeg likte å gå uortodoks til verks, og jeg ofret gjerne. Dette gjorde at jeg kunne oppnå gode
resultater mot spillere med langt høyere rating enn meg, men også bukke skjebnesvangert for småunger. Jeg elsket denne romantiske formen for sjakk, men i 1997 viste blåfargen til den blå blomsten seg blek og blass i møte med vitenskapens dypblå.

Blomsten falmet da jeg veddet med en kompis på hvem som kom til å vinne. Vi var begge aktive i den lokale sjakklubben. Han holdt på Kasparov, mens jeg satte pengene på Deep Blue – mest fordi jeg hadde jobbet som EDB-operatør midt på 1970-tallet. Jeg hadde allerede den gang forstått hvor menneskelig en maskin kunne gjøres, så jeg fryktet det verste; at maskinen ikke bare skulle vise seg menneskelig, men til og med overmenneskelig.

Jeg vant veddemålet, men jeg ble slett ikke glad for det. Det føltes temmelig ille, men det skulle bli verre. Siden 1997 har den blå blomsten ikke bare falmet ytterligere, men visnet helt. Maskin mot menneske er i dag rått parti. Nå konkurrerer derfor maskin mot maskin og menneske mot menneske, der enhver ung sjakkspiller med ambisjoner går i lære hos en maskin.

Den naive troen. 

Trylleringen var brutt. For verden viste seg slett ikke rikere enn hva vitenskapen kunne ta høyde for. Mysteriet og «mirakelets faste grunn» kunne kalkuleres. Vitenskapelig metode og elektroniske kretser viste seg overlegen den naive troen på at mennesket har en gudegitt sjel. Du kan tro Gud Fader har gitt deg så mye vilje, følelse og dype tanker som bare det, men maskinen vinner likevel – en maskin så dyptpløyende, at du kan ikke annet enn resignere.

Om det finnes andre blå blomster enn i sjakken skal likevel være usagt. Jeg er ikke kar om å overskue alt og alle steder til enhver tid, og det finnes trolig fremdeles ungdom som med glede kan lese Novalis, men i sjakken er den blå blomsten i hvert fall en saga blott.

Gå til innlegget

Evolusjon og/eller gudstro?

Publisert 5 måneder siden - 166 visninger

Det er synd ordskiftet mellom Håvard Nyhus og Espen Ottosen om evolusjon og gudstro ser ut til å være over. Jeg håper de møtes igjen ved en neste korsvei, siden ordskiftet hadde ansatser til å kunne bli langt mer opplysende og interessant enn det ble.

Det er vanskelig for meg, som ateist, å følge resonnementene når kristne diskuterer tro seg imellom. Hvis jeg likevel skal gjøre et forsøk på å forstå standpunktene i diskusjonen mellom Nyhus og Ottosen om evolusjon og gudstro, så mener Nyhus at naturvitenskap hverken utfordrer eller befordrer kristen tro, mens Ottosen mener enkelte naturvitenskapelige begreper, særlig begreper om evolusjon, kan være utfordrende for tro. Hos Nyhus er evolusjonslære irrelevant for skapertro, siden evolusjonslære besvarer spørsmål om hvordan liv utvikler seg på jorden, mens skapertro besvarer spørsmål om hvorfor vi er her. Hos Ottosen er evolusjonslære relevant for tro, siden både evolusjonslære og skapertro handler om levende og døde organismer/skapninger. 


Vi er altså i utgangspunktet stilt overfor to ulike standpunkter til forholdet mellom evolusjonslære og skapertro. Hos Nyhus representerer evolusjonslære og skapertro to adskilte problemstillinger, hos Ottosen deler evolusjonslære og tro objekt. Det er imidlertid vanskelig for Nyhus å benekte at både evolusjonslære og skapertro handler om levende og døde organismer/skapninger, mens Ottosen på sin side vanskelig kan gjøre rede for hvorfor evolusjonslære utfordrer skapertro, eller for den saks skyld, hvorfor fininnstilling befordrer kristen tro. Det er med andre ord vanskelig å se hva uenigheten bunner i annet enn uenighet om strategi for trosforsvar.


Både Nyhus og Ottosen tyr til metaforer for å anskueliggjøre sine posisjoner. Nyhus hevder at tro – til forskjell fra evolusjonslære – gir bud om pusten bak. Ottosen viser til Paleys kjente metafor om klokkemakeren, og Dawkins sin tolkning av denne. Bruken av metaforer i stedet for definisjoner gjør standpunktene anskuelige, men vidåpne for tolkning. De blir vanskelige å begripe. Ottosens klokkemaker er imidlertid ikke mindre uangripelig enn Nyhus sin bakenforliggende pust. Vi vet hva en klokkemaker gjør, men ingen vet hva en klokkemaker utenfor tid og rom gjør. Vi vet hva pust er, men ingen vet hva pusten bak pust er. I Dagsnytt atten for en ukes tid siden introduserte Nyhus for øvrig en annen metafor, der forholdet mellom Gud og skaperverket er som forholdet mellom forfatter og roman, uten at posisjonen hans ble noe klarere av den grunn. Vi er fortsatt prisgitt en antydning om noe mystisk og gåtefullt hinsides tid og rom. 

 
Det å gjøre noe – enten det nå er å designe klokker, skrive romaner, eller puste – forutsetter tid og rom. Og det er der, i tid og rom, som de undersøkte objektene og mekanismene, som er forsøkt belyst av evolusjonslæren, finnes. Nyhus bommer derfor når han okker og bærer seg over at en kan mene at evolusjonslæren er ateistisk. Begreper om guder spiller ingen rolle i evolusjonslæren. Biologers forskning og bidrag til læren bedømmes ikke etter forskernes livssyn eller religiøse tro. Livssyn og tro legger føringer for og motiverer den enkelte forskers engasjement, jf. for eksempel Michael Behes engasjement for intelligent design, og R. A. Fishers engasjement for rasehygiene, men livssyn og tro hverken kvalifiserer eller diskvalifiserer en forsker. Fisher var kristen og politisk konservativ. J. B. S. Haldane var marxist. Begge sto for fremragende forskning på evolusjon.

 
De vitenskapelige evolusjonsteoriene handler hverken om pusten bak, eller om kreative designere og forfattere hinsides tid og rom. Gud eller guder inngår rett og slett ikke som faktorer. Teoriene er grunnleggende ateistiske. Dersom teoriene skal gjøres teistiske, så må dette gjøres med uvitenskapelige argumenter og metaforer. (Både filosofisk og teologisk er det mulig å integrere teoriene i en videre fortelling enn de reduksjonistiske fortellingene som naturvitenskapene alene står for. Teistiske evolusjonslærer er imidlertid som regel litesigende og ytterst spekulative, men mulige uten å komme i konflikt med vitenskapelig begrunnet evolusjonslære.) Hvorvidt evolusjonslæren inngår i et dilemma beror derfor på om en oppfatter vitenskap om organismer som alternativ til mystifiserende og gåtefulle fortellinger om skapninger. 

 
Nyhus tar feil når han mener at det ikke finnes grunner for å oppfatte evolusjonslære som alternativ til skapertro, selv om en som Ottosen, forstår og aksepterer at troens objekt er mystisk og gåtefull. Det er helt nødvendig å vurdere alternativer der hvor evolusjonslære og skapertro er gjenstand for politikk, dvs. gjenstand for valg. Det politiske spørsmålet handler blant annet om hva vi bør formidle til barn og unge, deriblant konfirmanter. Bør vi fremheve gåtefulle fortellinger og eventyr på bekostning av vitenskap? Eller omvendt? Eller bør vi likestille? Bør vi lære barn og unge å skjelne mellom fantasi og virkelighet?

I USA er kreasjonister stadig på den politiske banen med krav om at undervisning i ID sidestilles med undervisning i evolusjon. Tidligere hadde skoler i USA undervisning i skapertro, mens evolusjonslære ble fortiet, eller til og med ulovlig å undervise i. Først på 1960-tallet ble undervisning i evolusjonslære obligatorisk. I Norge i 1986 la daværende statsråd Kjell Magne Bondevik fram ny læreplan for grunnskolen. Der kunne en for naturfagets vedkommende lese: «Skolen må opplyse om at det ikke foreligger noe endelig svar når det gjelder menneskehetens historie, og at det ikke behøver å være noe motsetningsforhold mellom naturvitenskapelige teorier og Bibelens lære om skapelsen.» Det ble selvsagt bråk, men samme år ble det regjeringsskifte. Arbeiderparti-regjeringen valgte å trekke Bondeviks plan tilbake.

 
Hvis en er hellig overbevist om at en er en åndelig person, velsignet med åndelige gaver gitt av et åndelig vesen hjemmehørende i en åndelig sfære, så kan det hende en blir fornærmet over å høre at en er et dyr. Det er kanskje fordi evolusjonslæren forteller at mennesker er dyr, at en del kristne og muslimer har så vanskelig for å akseptere læren. Jeg vet ikke, men det kan sikkert være vondt og vanskelig å innse at menneskers liv er avgrenset i tid og rom – at vi er sårbare og dødelige dyr. Slik innsikt og selverkjennelse kan gi en følelse av angst og avmakt. Fantasifulle fortellinger om gode hjelpere hinsides tid og rom tyder på det. Også bønner og vitnesbyrd om bønnesvar kan tolkes i den retning. Avmaktsfølelsen kompenseres og angsten dempes av forestillinger om å være på parti med hinsidige makter mektigere enn en selv. Suttekluter og gulrøtter – i form av utsikter til guders assistanse her på jorden, og til himmelsk herlighet i all evighet – er til trøst og motivasjon, men jo mektigere slike makter sies å være, jo viktigere er det å være på parti med disse framfor å havne i unåde. Aller viktigst er det å være på parti med den angivelig største og mektigste makten av dem alle. Det å havne i den allmektiges unåde må være det verst tenkelige. Ondskapsfulle forestillinger om evig fortapelse, ild og helvetes pinsler er derfor gjerne integrert i fortellingene om det hinsidige. Pisk er like anvendelig som gulrot. Det vet enhver som vil herske og herje.    

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77437 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43471 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34851 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27811 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22445 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22152 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20057 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19060 visninger

Lesetips

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
42 minutter siden / 201 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 1 time siden / 12 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 1 time siden / 7 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 1 time siden / 23 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
1 dag siden / 170 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
3 dager siden / 368 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
3 dager siden / 140 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
3 dager siden / 124 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 179 visninger
Les flere

Siste innlegg

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
42 minutter siden / 201 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 1 time siden / 12 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 1 time siden / 7 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 1 time siden / 23 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 2 timer siden / 12 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 10 timer siden / 45 visninger
Evolusjon – hvorfor er det så skummelt ?
av
Morten Andreassen
rundt 10 timer siden / 67 visninger
Evolusjon – hvorfor er det så skummelt ?
av
Morten Andreassen
rundt 10 timer siden / 58 visninger
Tvangsdigitalisering av Bærumsskolen
av
Ole Jørgen Anfindsen
rundt 10 timer siden / 68 visninger
Les flere