Åste Dokka

Alder: 1
  RSS

Om Åste

Følgere

Forgjengelighetens fyrverkeri

Publisert rundt 1 år siden

Å være irrasjonell er dypt menneskelig.

Nyttårsaften. Et år er ugjenkallelig over, og går ut av vår tid. Så begynner et nytt.

Nyttårsaften markerer alle tings forgjengelighet og gjør oss eksistensielle. Når tida forsvinner bak oss tilskyndes vi til å heve blikket. De årene vi har fått, de dagene vi tralter oss nødtørftig gjennom, de er livene våre, livet mitt, det eneste jeg har. Hva bruker jeg det til?

Evighetens synsvinkel

En tid hadde jeg et sitat fra Johan Falkbergets Den fjerde nattevakt hengende over arbeidspulten min på kontoret: «Han så nu tilbake på sitt liv. Og dette syn gledet og henrykket ham ikke; det var visseligen et forspilt liv! Han, som engang drømte om å bli så meget, var blitt til ingen verdens ting.»

Det er klokkeren Ol-Kanelesa som snakker. Han står i kontrast til sin skaper, arbeidsjernet Falkberget, som bare trengte fem timers søvn, gav ut over 50 bøker og en nesten uoverskuelig mengde andre skrivelser.
Mens sitatet på veggen i begynnelsen gav meg et visst arbeidspress, med tilhørende skam over tida jeg kastet bort på internett og skravling med kollegene, unngikk blikket mitt etter hvert setningene, før jeg til sist tok lappen ned og aldri hengte den opp igjen. For hvem takler å leve hver time under evighetens synsvinkel? Stadig bli minnet på at du sløser med de tilmålte dagene som er gitt deg?

Teori og praksis

Nyttårsaften kunne vært dagen der vi kollektivt bestemte oss for å utholde evighetsperspektivet, utholde at tida er begrenset og at vi alle er på vandring mot graven.

Men i praksis er ikke nyttårsaften slik. I praksis er nyttårsaften dagen for å fyre opp raketter for millioner av kroner og å feste som om det ikke fantes noen morgendag. En ikke liten prosentandel av befolkningen markerer tidenes henrullen ved å drikke seg snydens og skli tynnkledd rundt på parkenes issvuller med glatte sko. Hva skal vi tro om denne menneskeheten? Som fjaser bort alvoret?

Feil klode

Slik tenkte jeg, da jeg som attenåring feiret midtnattsgudstjeneste på nyttårsleir sammen med en gjeng ungdommer som i likhet med meg var havnet på feil klode. Jeg syntes det var verdig å gå inn i det nye året i bønn. Og da klokka slo sine tre ganger tre slag og vi gikk ut på kirkebakken tenkte jeg at jeg hadde forstått noe bermen ikke hadde fått med seg, der jeg så utover det sørgelige skjørlevnet som bygdas folk hadde gitt seg over til i årets første time. Tsk tsk.

I Australia lever fuglen atlaskgartner, som ofte er avbildet omgitt av blå ting. Det er fordi hannen samler på alt blått den kan finne for å vinne hunnens gunst. Kulepenner, sugerør, bær, bare det er blått. Fuglen med sin samling framkaller en ømhet i meg - se hva den har gjort, det lille fjolset, dratt sammen rask og rusk, og slik blir den en helt i sin verden. Atlaskgartnerens verdighet er bygget på plast som skinner.

Pang!

Jeg er ikke atten år lenger, og det er sjelden jeg har sjanse til å feire det nye året med kirkegang. Jeg ble eldre. Og kanskje mer eller kanskje mindre klok. Jeg er mer forsonlig nå. For fra Guds perspektiv, høyt der oppe, må vi framstå som noen herlige, fjollete barn.

Tenk, det er nyttår. Og hva gjør disse små skapningene der nede? Jo, de har funnet noe som fyker høyt opp i lufta og sier pang! Som lyser! De har en drikk med bobler i, som senker impulskontrollen og gjør dem susete i hodet. Kvinnene har malt seg i ansiktet og noen av mennene har knyttet en sløyfe rundt halsen. For slik er menneskene. Midt i alvoret pynter vi oss med farger og bånd og bruker opp pengene på raketter og champagne. Vi er noen atlaskgartnere hele gjengen.

Himmelsk lek

Irrasjonaliteten er vanskelig å forstå, fordi den i sitt vesen er uforståelig. Den beveger seg per definisjon utenfor de opptrukne linjene av logikk og forutsigbarhet. Det er noe dypt menneskelig i å være irrasjonell. Et menneskesyn som ikke har rom for det tåpelige vil heller ikke ha rom for mennesket i sin fulle bredde.

I sin preken 1. juledag beskrev Oslos nye biskop Kari Veiteberg paradis som himmelsk lovsang og barns lek. For i Guds favn finnes ikke bare alvoret og evighetsperspektivet, kravet om å fylle dagene med nytte og fornuft. Hos Gud er også en erkjennelse av lekens verdi, av nødvendigheten av å senke blikket, ikke bare heve det, være i det som skjer, samle våre blå plastting og stå under fanfarer av smell og spraking og se at det regner vakkert gull fra himmelen nyttårsnatt.

Publisert i Vårt Land 02.01.18

Gå til innlegget

Barnet kaller

Publisert rundt 1 år siden

Barnets krav om omsorg tvinger blikket vårt bort ­ fra ­vellykkethet og mislykkethet og over til friheten i å leve for andre.

Det passer alltid dårlig med jul. Det er alltid en krig i jula. Det er alltid en krise i Midtøsten, en naturkatastrofe, humanitær nød vi ikke har klart å demme opp for, sultende og utpinte sjeler et eller annet sted eller her i vår midte. Lidelsen tar ikke pause. Det passer innmari dårlig med jul akkurat nå. Det bryter så veldig. Men det passer innmari godt med jul akkurat nå. For det bryter så veldig.

Enda en oppgave

Hva skjer i jula? Et barn er oss gitt. Midt i nøden gir Gud oss enda en oppgave, en omsorgsoppgave, som om ikke det var nok munner å mette allerede, nok av opp- gaver og mennesker som krevde alt Maria kunne gi, nok av jule- avslutninger og pepperkaker som skal pyntes. Vi som er fattige og vi som er rike gis enda en som krever å tas vare på, som fryser om vi ikke griper inn.

Den største gaven ethvert barn gir er desentreringen. Barnet er et menneske som krever selve livet av deg også når du ikke har noe du har lyst til å gi, noe å gi i det hele tatt. Når du bare ønsker å være litt fred, sove en hel natt, konsentrere deg om å lage ribba skikkelig god, sitte der og bry deg med ditt eget, kommer barnet.

Diebarnet suger kreftene og kaloriene ut av sin mors kropp, en gravid kan bli radmager, men fosteret tar til seg det det trenger. Det gjelder alle barn i alle situasjoner. Barnet er verden som trenger seg på med sitt krav om omsorg, som nekter å bli oversett eller satt til side. Barnet fra Jemen med sine store øyne og innsunkne kinn er materialiseringen av et skrik om å bli gitt livet av våre hender.

Ut av evigheten

Gud fødes som et barn inn i tida, inn i vår nød og vår overflod, vår trivialitet, inn i kulturen og inn i historien. Gud trer ut av evighetens rom og blir en annen for oss, tida blir annerledes, evigheten blir annerledes, vi blir annerledes. Hva skaper Jesusbarnet i oss?

Jesusbarnet kaller. Alle som har en gudstro ønsker på en ­eller annen måte å gjøre Guds vilje, følge det som er rett. Men hva er det? Mens mange snakker om ­etterfølgelse, å imitere Kristus med sine liv, er det egentlig en annen form for krav som synliggjøres for oss i jula. For et barn krever aldeles ikke at vi imiterer det, det krever vår konkrete omsorg og vår kjærlighet. Når Gud blir menneske, et hjelpeløst barn, er oppgaven vår klar: Guds kall er at vi tar vare på det barnet som er oss gitt, at vi setter sentrum utenfor oss selv, at vi gir barnet liv. At vi gir alle barn liv. At vi gir selv når vi bare har lyst til å være i fred.

Bare krav?

Men hvor er evangeliet i dette? Er det bare krav, ­eller er det også et godt budskap? Ja, det er det. For Guds julekall kommer midt i en sårbar tid. Midt i krigen og krisene kommer Gud, midt i vårt forsøk på å gjøre noe fint og vakkert og hyggelig. Her gjør Gud noe nytt.

For alle våre forsøk på å feire­ jul blir for mye av det ene og for lite av det andre, de bærer i seg en grunnleggende skuffelse, et brudd, for vi klarer det ikke. ­Enten er gavene for fine, og dermed ikke etiske, smaker for mye konsum og luksus, ­eller så er de for lite fine, og dermed skuffende, dårlige som gaver. Maten er for forseggjort eller for ­samlebåndsaktig.

Det finnes alltid et perspektiv som kan ramme julefeiringa di, det finnes alltid en standard du ikke kan nå, når du har nådd den ene taper du den andre. Og slik er hele livet, ikke bare jula. Vi strever og ordner, men vet at vi aldri kan lykkes, det er alltid noe å strekke seg etter.

I dette livet av forsøk og tilkortkommenhet kommer en gave som stiller en helt annen standard og et helt annet kall i sentrum.

Barnets krav om omsorg tvinger blikket vårt bort fra oss selv og våre livsprosjekter, over til kjærligheten. Bort fra vellykkethet og mislykkethet og over til friheten i å leve for andre.

Snur religionen

Jeg har egentlig aldri hatt noe spesielt til overs for religion, for hierarkier, pompøsitet, lydighet og strenge lover. Men kristendommens grunnfortelling, inkarnasjonen, er så ­spesiell og gåtefull og totalt annerledes, den uttømmer det religiøse og snur det opp ned, gjør det til noe helt annet. Og jeg slutter ikke å undre meg, slutter ikke å fascineres.

Jeg får lyst til å rope det ut, Gud ble menneske dere! Gud har blitt annerledes. Vi har blitt annerledes. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. På barnets skuldre hviler et herrevelde som er annerledes enn alle andre herre-velder. Det passer dårlig, og det er godt.

Gå til innlegget

Gammel vin, ferskt brød

Publisert over 1 år siden

Kanskje er vår tids skepsis mot tidsånden vår blindflekk?

‘ Jeg lengter efter den gamle kirken paa klippen, som aldrig har sagt at en ting er god fordi den er ny eller god fordi den er gammel, men tværtimot har til sakramente vinen som er bedst naar den er gammel og brødet som er bedst naar det er nyt.’


Sitatet er hentet fra et brev Sigrid Undset skrev til Nini Roll Anker i 1920. Utsagnet gjelder fortsatt, og det gjelder alle kirkesamfunn. Kristendommen er en historisk religion. Det betyr at vi alltid vil se oss tilbake, til de hendelsene som en gang skapte kristendommen.


Like fullt er kristendommen også en samtidsreligion. Fortida har ingen verdi i seg selv. Det er når den slår rot i det som til enhver tid er nåtid at fortida får betydning og innflytelse. Derfor er fortidas funksjon en samtidsting. Samtida er også konstituerende for kristendommen, all kristendom er inkarnert i en tid.


Gammelt og nytt

Det er ingenting kristelig som er bra utelukkende fordi det er gammelt eller fordi det er nytt. Det er ingenting kristelig som er dårlig utelukkende fordi det er gammelt eller fordi det er nytt. Noe i kirka skal være gammelt, og noe skal være nytt.


Kirkas oppgave i dag er – som det har vært i århundrene før – å skjelne mellom de to. Hva skal man holde fast ved, spare på, slik at det modnes som vin? Og hva skal man lage nytt hver dag, slik at det er ferskt som brød? Og finnes det noe som en gang var god vin, men som nå er gjæra og må helles ut?


Valget mellom det gamle og det nye blir tatt mange ganger i hver eneste gudstjeneste. Om man nedtegner en gudstjeneste - alle ordene som sies, tonene som høres og bevegelsene som gjøres - vil man raskt se at den er et konglomerat av tekster og praksiser hentet fra ulike tider.


Gamle bibelord settes side om side med en dagfersk preken, liturgien er satt sammen av tekster fra Arons tid og det Kirkemøtet vedtok ved forrige reform. Musikken vi hører kommer fra et spenn på mange hundre år. Klærne presten bærer har dype røtter og helt nye betydninger.


Det oppleves helt naturlig. Og det er det også. For i livene våre er det jo slik mening oppstår: Jeg syr hele tida sammen mitt eget syn på verden utfra de samtalene jeg deltar i, de bøkene jeg leser, det jeg erfarer, det som treffer meg i noe jeg hører på radio. Mening oppstår fra en uoversiktlig strøm av ulike kilder. Noe springer oss i møte, andre ting glir umerkelig forbi.


Det er ikke annerledes for teologien. Den kan potensielt integrere alt, alle tekster, alle erfaringer, hele verden, hele historien. Den ser stadig vekk bort fra store deler av virkeligheten.


Hvordan velge?

Men hva er egentlig det styrende prinsippet? Hvordan velges det som skal få være med ogdet man tar avstand fra, eller bare ignorerer? Spørsmålet forholder seg til en tidsakse, men også til helt andre akser.


Det må være et mål å gjøre kriteriene for valgene man tar tydelige for seg selv og andre. Alltid å spørre: Er det sant? Er det godt? Er det kristent? Slike kriterier er ikke enkle å manøvrere, og de er hele tida gjenstand for tøyning og nyfortolkning i seg selv. Det er til syvende og sist kirkas dømmekraft som får avgjøre. Og siden dømmekraften er like ufullkomment som alt annet menneskelig, kan avgjørelsene bli feil. Derfor er også ethvert teologisk utsagn usikkert, en prøveballong sendt mot himmelen. Men det avgjørende teologiske spørsmålet kan aldri bli: Har noen gjort dette før? Eller: Hvordan finne på noe nytt her?


Tidsånden

Mange kristne frykter tidsånden. Det som kommer fra vår tid, vil man styre unna. Men i kristen tro finnes det ikke noe som står utenfor tida, noe vi har tilgang til uavhengig av tid. Tid står mot tid, ikke tidsånd mot evighet. Vi må ikke forveksle det gamle med det evige, og vi må ikke forveksle det nye med det beste. Alt er eller har en gang vært en del av sin tids ånd, om det er i opposisjon til den eller i samsvar med den. Den som ikke er av tidsånden, hvor er vedkommende egentlig fra?


Alle tider har sine blindflekker. Kanskje er skepsisen mot tidsånden vår tids blindflekk? I stedet for å avvise samtida og tidsånden kan vi kanskje lære noe av den. Stille de samme spørsmålene: Er det godt? Er det sant? Er det kristelig? Da blir ikke resultatet kategoriske avvisninger eller ureflekterte omfavnelser, men en kritisk samtale mellom to tider. Slik kan kirka sette sammen et måltid av ferskt brød og gammel vin.

 

Publisert i Vårt Land 14.12.17

Gå til innlegget

En tid for å skjære ned

Publisert over 1 år siden

Det er på tide at Den norske kirke reduserer sin stab av flere hundre byråkrater.

Med avviklinga av statskirkeordningen har Den norske kirke fått en ny og sårbar økonomisk situasjon. Men allerede før skillet stod det kritisk til mange steder. Dårlig økonomi kombinert med en lenge ignorert rekrutteringskrise har gjort flere bygder permanent presteløse, for eksempel i Indre Helgeland prosti. Det kuttes i prestestillinger over hele landet og et stort antall prostier unngår systematisk å sette inn vikar ved vakanser.

Provokasjon. I denne situasjonen peker mange mistenksomt mot det voksende kirkebyråkratiet. Det er det også grunn til å gjøre. Sekretariatene til de sentralkirkelige råd og bispedømmerådene hadde i 2016 til sammen 290 ansatte. Målt opp mot de 1282 prestene i Den norske kirke er tallet høyt. I tillegg kommer flere hundre administrativt ansatte i fellesråd. Det opplevdes som en provokasjon for mange pressede lokalansatte da Kirkerådet i høst lyste ut ledige stillinger nok til å dekke en helside i Vårt Land.


Ord og sakrament. Hva er en kirkes viktigste oppgaver? Ifølge Confessio Augustana er kirka «forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett». Forsamlingen er lokal, og forvaltningen skjer ved prester. Dette er definisjonen av hva en luthersk kirke er og gjør. Det må bety at det aller viktigste er å sikre prestestillinger og andre stillinger som tjener lokalt gudstjeneste- og menighetsliv.

Byråkratiske støttefunksjoner, som lønnsutbetaling, er nødvendige. Men det som ikke er like tvingende nødvendig, er de kirkelige fagstillingene. De som sitter i sekretariatene til Kirkeråd eller bispedømmeråd og arbeider med liturgi, trosopplæring eller diakoni, har ofte nøyaktig den samme kompetansen som de som arbeider i menighetene med det samme. Slik er byråkratene ikke nødvendigvis i effekt ressurspersoner, men strømlinjeformere.

Kan ikke en prest selv skrive bønner til spesielle markeringer? Hvor mye undervisnings- og kampanjemateriell trengs fra sentralt hold? Og når det trengs særskilt kompetanse, hvorfor kan ikke Kirkerådet hente den inn fra forsker- og brukergrupper ved behov? Må alle reformer innebære så omfattende arbeid? Trenger virkelig biskopen å godkjenne trosopplæringsplanen til hver menighet?

Kirkemøtet. Kirkemøtet er også verdt en studie. Alt Kirkemøtet gjør og vedtar koster administrative utgifter og ansatt-tid. Hvor lange skal KM-sakene være? Hvor mange? Hvor ofte og hvor lenge skal KM møtes? Den norske kirke er landets desidert største organisasjon, og demokrati koster penger. Men det må like fullt stilles strenge krav til hva utgiftene kaster av seg.


Fellesrådene bygger organisasjon.
Det å ha mange ansatte på ulike steder og nivåer som jobber med samme felt krever også enormt mye ressurser til flyreiser, informasjon og koordinering. Og i tillegg til den statlig finansierte delen av kirka, bygger fellesrådslinja mange steder opp et minst like tungt apparat - de bygger organisasjon fordi de ønsker én arbeidsgiverlinje, og at alt skal ligge under kirkevergene. Å rette et kritisk blikk mot de sentralkirkelige råd og bispedømmeadministrasjonene er dermed bare halve jobben.

Kirkerådet har nedsatt et effektiviseringsutvalg, og et til er varslet. Utvalgene bør snu disse steinene og mange flere, og ikke minst: Tørre å ikke legge dem tilbake der de lå.


Vegring. Mange aktører i Den norske kirke kvier seg for å snakke høyt om nedskjæringer. De er redde for å forhåndsfrikjenne gjerrige politikere ved å legge til rette for kutt. En slik vegring er forståelig. Like fullt handler ikke dette om framtidige kutt, det handler om å håndtere dagens situasjon på den beste måten. Allerede i dag, allerede for fem år siden, hadde Den norske kirke for mange sentralkirkelige ansatte i forhold til lokalansatte.


Gir tap. Å kutte i byråkratiet vil gi definitive tap, både for ansatte, menigheter og den nasjonale sida av kirka. Byråkrater gjør en viktig jobb, og er verken latere eller mer udugelige enn andre kirkelige ansatte. Men i siste instans betyr hver byråkratstilling én menighetsstilling færre, én bygd til som mister presten sin.

Jeg har selv jobbet både som kirkebyråkrat og som prest. Jeg hadde viktige arbeidsoppgaver både i Kultur- og kirkedepartementet og i Bispemøtet. Men jeg er ikke i tvil om at å betale meg for å være kapellan gav langt rikere grøde for Den norske kirke.

 

Publisert i Vårt Land 05.12.17

Gå til innlegget

Den barmhjertige Trump

Publisert over 1 år siden

Når virkeligheten blir for grell, finner Jesus opp en ny.

La oss for våre fienders skyld dukke inn i fortellinga om den barmhjertige samaritan på nytt. Den er så kjent at vi knapt enser den, men den er radikal. Og det kanskje mest spennende med liknelsen ligger ikke i den, men forut for den.

Nektet husly

Like før Jesus forteller liknelsen i Lukas-evangeliet, har nemlig han og disiplene hans vært på reise. De beveger seg på samaritansk område, og vil ta inn i en landsby. Der blir de imidlertid, som jøder, nektet husly av samaritanene. De to folkeslagene stod hardt mot hverandre på Jesu tid, og ingen av dem anerkjente det andres krav om å være Guds folk. Selv om de i mangt hadde den samme tro og den samme forhistorien, holdt de seg med hver sin Tora og hvert sitt tempel.

Disiplene til Jesus ble rasende da de ikke fikk noe sted å sove. De bad Jesus om lov til å påkalle ild over samaritanene. Men Jesus sier nei. Jeg er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, sier han, men for å frelse.

Så, i det neste Lukas-kapittelet, blir Jesus utfordret av en skriftlærd som vil vite hvem som er verdt hans kjærlighet. Jesus svarer ved å fortelle en liknelse, ikke om hvem som skal få kjærlighet, men hvem som gir.

Fiendesituasjon

Heller ikke lar han samaritanen bli gjenstand for litt hederlig jødisk barmhjertighet, for å vise at vi alltid skal se i nåde til våre fiender.

Nei. Jesus lar den utstøtte bli helten i fortellinga. Det er uhørt. Ikke bare blir fiendebildene kastet omkull, men også maktforholdene endres når den skriftlærde ikke skal være den som gir, men en som tar imot. Fra en som skal yte i sin godhet, blir han en som skal ta imot i sin svakhet. Slik er vi hverandres neste.

Finner på

Det mest bemerkelsesverdige er likevel ikke dette, men at Jesus tar historien om samaritanen helt ut av lufta. Han beretter ikke om noe han har sett eller hørt. Han finner det rett og slett på. Når virkeligheten blir for grell, finner Jesus på en ny. Han protesterer på reelt fiendskap, på brutalitet og vold, ved å skape en historie som er så sterk at selv den mest hardbarka ateist kjenner den to tusen år etter.

Det er ikke virkeligheten som bryter inn i vår forstyrrede forestillingsverden i denne bibelteksten. Det er en forestillingsverden som bryter inn i virkeligheten. Det er ikke forestilte fiender som blir gjort til skamme av reelle venner, men reelle fiender som får plass som forestilte venner. Jesus ber oss ikke åpne øynene for realitetene, han ber oss glemme dem til fordel for en forestilt virkelighet.

Nye virkeligheter

Jesus nekter å akseptere tingene som de er, og insisterer på at det må være annerledes. Dette er kristendom på sitt mest kraftfulle, på sitt aller nødvendigste: Den har evnen til å skape nye forestillinger, tenke opp nye verdener, når realitetene er så begredelige at vi ikke orker å leve i dem. Og det er ikke en flukt. For slike forestillinger skaper ikke bare lise og håp, men også nye virkeligheter. I dag er ordet “samaritan” synonymt med et godt menneske. Vi trenger forestilte verdener for å endre oss selv, for å endre verden.

Finnes det egentlig noen bedre respons enn Jesus sin når samfunnet fragmenteres i polarisering og karikaturer? For hvilke fortellinger er det vi, i dag, i Norge, forteller om våre utstøtte, våre hatede? Den barmhjertige samaritan. Den barmhjertige islamist. Det barmhjertige nettroll. Den barmhjertige Donald Trump.

Ekstremt

I dag frykter vi ekstreme holdninger og ekstreme handlinger. Men like mye bør vi frykte den samfunnsoppløsinga som følger i kjølvannet. Tilliten til hverandre er samfunnets lim. Uten den finnes ingen solidaritet og intet vi.
Forestillingskraften er vår største mulighet i en fiendesituasjon. Den kristne tro er en protest mot verdens beskaffenhet. Alle som nekter å godta fiendskap kan med stort mot stemme i når vi snart skal synge Deilig er jorden.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere