Åste Dokka

Alder: 1
  RSS

Om Åste

Følgere

Sivilisasjonens blodspor

Publisert rundt 1 år siden - 2213 visninger

Send jødene i arbeidsleirer, sa Martin Luther. Fortsatt er jødedommen kristendommens karikerte antitese.

 
I dag er det 79 år siden Krystallnatten: Mellom 9. og 10. november 1938 rammet organiserte voldshandlinger jøder i Tyskland og Østerrike. Rundt 1.400 jødiske eiendommer ble rasert, 91 jøder ble drept og svimlende 30.000 jøder sendt til konsentrasjonsleirer.

Hyllet Luther

I dag er det også Martin Luthers bursdag. Han ble født i Eisleben 10. november 1483. Nazipartiet benyttet datosammenfallet til å hylle Luther under angrepene Krystallnatten.

Da Julius Streicher ble stilt for retten i Nürnberg etter krigen, sa han: «Dr. Martin Luther ville sikkert i dag ha sittet her i mitt sted hvis hans bok var blitt tatt i betraktning av anklagemyndigheten.» Det var Luthers bok Von den Juden und ihren Lügen (Om jødene og deres løgner) fra 1543 han tenkte på. Propagandaredaktøren Streicher forstod sin egen gjerning som en videreføring av arbeidet til Martin Luther.

Hatefullt

Det er godt kjent at Martin Luther hadde sterke anti-jødiske holdninger. Von den Juden er et aggressivt og hatefullt skrift. Luther hadde trodd at når den katolske vranglære var blitt avskaffet, ville jødene omvende seg til sann, protestantisk kristendom. Da det ikke skjedde, endret Luthers retorikk seg. Jødene var og ble vantro som folk.

Luthers fordømmelse stoppet ikke ved teologien, den beveget seg også over i politikken: I Von dem Juden ber han myndighetene begrense jøders livsrom, blant annet gjennom å konfiskere jødisk eiendom, brenne synagoger og jødiske skoler og internere jøder i arbeidsleirer.

Mange år seinere skulle Luther få det akkurat som han ville, og resultatet ble den vestlige kulturs største skade og skam. Å lese Luther etter holocaust er rystende, spesielt for oss som setter pris på hans teologiske arv. Mange har prøvd å forsvare Luther ved å hevde at han ikke var verre enn sine samtidige. Men det stemmer ikke - Luther var radikal i sin tid, og andre teologer prøvde å tale ham til rette.

Ikke unnskylde

En annen ting er at vi slett ikke bør prøve å unnskylde Luther. Det er umulig å ikke bruke vår egen tids målestokk på fortidige fenomener. Martin Luthers jødehat må erkjennes og fordømmes. Slik lærer vi om den moderne antisemittismens historiske røtter og vår egen tids blodspor.

Forskningshistorien, kirkehistorien og de nasjonale fortellingene kryr av grusomhetens kjemper, men like fullt er det på disse skuldrene våre sivilisasjoner og kunnskaper er bygget. Historien skal få være nøyaktig det den er, og som det den er skal den erkjennes og bedømmes.

Antitese

Imidlertid går det kristne jødehatet lenger tilbake enn Luther. I boka Faith and Fratricide beskriver Rosemary Ruether hvordan kristendommen fra begynnelsen av ble etablert som jødedommens antitese. Det som de nytestamentlige forfatterne uttrykker som en intern, jødisk uenighet, ble hos kirkefedrene oversatt til en polemisk kontrastering mellom jødedom og kristendom.

Kristent jødehat er ikke et tilfeldig fenomen. I kristendommen ligger en implisitt avvisning av jødisk tro. Historien har vist at veien mellom teologisk uenighet og hat er kort.

Vi, dagens kristne, må granske oss selv for anti-jødiske holdninger. Dere har hørt det er sagt, sier Jesus, og fortsetter: Men jeg sier dere… Kristendommen tar sats på kanten av jødedommen og skyver fra. Hva gjør vi med den innebygde kontrasteringen som setter jødedom i et dårlig lys?

Karikatur

Jødedommen vil alltid være fortida som kristendommen definerer seg i forhold til. I Det nye testamentet fungerer ordene jøde, fariseer og skriftlærd som fortellertekniske figurer som bidrar til å skape mening gjennom å etablere forskjell.

Ruether peker imidlertid på at jødedom er en nålevende religion, ikke noe som stivnet i Jesu samtid. Om vi vil vite hva jødedom er, må vi se til jødisk tenkning og praksis i dag. For selv om vi uvegerlig forstår oss selv i kontrast til andre, må ikke bildet av den andre være en karikatur.
Dessuten, sier Ruether, har kristendommen en enda ikke fullt realisert messianisme. Vi venter fortsatt på Jesu andre komme. Først da vil sannheten bli åpenbart fullt og helt for oss. Derfor bør vi være ydmyke, og også i vårt eget rydde vei for Herrens komme.

Kilder: Faith and Fratricide av Rosemary Ruether og «Hvor kommer vi fra og hvor skal vi hen? Om kristent hat mot jøder og muslimer» av Sven Thore Kloster i Dialogteologi på norsk.

På trykk i Vårt Land 10. november 2017

Gå til innlegget

Å være snill

Publisert rundt 1 år siden - 2771 visninger

Menneskelig kontakt oppstår når vi lar våre kanter huke seg fast i andres kanter.

I min videregående skoles årbok ble hver elev tildelt noen setninger under portrettbildet. Min frykt var å få følgende tekst: «Åste er en snill og koselig jente!» For hvis det eneste som stod var at man var snill og koselig, betød det egentlig at man var ingenting. Å være snill hadde ingen verdi. Å være interessant og morsom var noe helt annet og mye bedre.

Snille. Som 15-åring bodde jeg et år i USA. I spisepausen første dag stod jeg i kantina. Jeg var usikker og forvirret og så ut over flere hundre elever, ukjente alle sammen. Jeg var skrekkslagen. Hvor kunne jeg sette meg? Var det ok å spise alene? Men så hendte det: En jente som kjente meg igjen fra tysktimen inviterte meg til hennes bord. Jeg pustet ut og satte meg ned.

Ikke kunne jeg bidra noe videre i samtalen, jeg forsto språket dårlig og kodene enda mindre. Men hver dag fikk jeg sette meg ved dette bordet. De laget ikke plass til meg fordi de likte meg, men fordi de så at jeg trengte det. De var rett og slett snille med meg.

Å nedkjempe sin egoisme. Å være snill på avstand koster meg lite. Jeg er medlem av et solidarisk politisk parti, er fast giver til humanitære organisasjoner og tilslutter meg enhver tapt sak som trenger min støtte. Det er ganske lett. Det er mye vanskeligere å være snill i det nære. Det betyr nemlig å nedkjempe sin egen egoisme i møte med andre mennesker. Det betyr å ikke tenke på hva jeg får ut av en samtale, men hva mitt medmenneske trenger. Det faller ikke naturlig.

I en tid der det er viktig å være seg selv og integriteten blir dyrket fram som vår egen personlige ledestjerne, har det å kjempe mot sin egen natur ingen plass. Ikke bare er det en vanskelig oppgave å undertrykke sterke sider av seg selv, men det trekkes også i tvil som ideal overhodet.

Del i det onde. Hele det kristne menneskesynet er imidlertid bygget på at vi selv har del i det onde, at det vi som enkeltmennesker bringer til torgs ikke bare er godt. Vi står i en ubrutt arverekke etter de første menneskers fall. Syndens lov bor i våre lemmer, for å si det med Paulus. Derfor er idealet om autensitet og å være seg selv problematisk, det overser at vi nettopp i vårt indre bærer mye som ikke bør dyrkes fram, sider som våre medmennesker bør skånes for.

Snille kristne jenter. Er det da et godt ideal å være snill? I kristne miljøer blir spesielt jentene, implisitt og eksplisitt, tildelt en rolle som godhjertede. De baker kaker, har alltid et godt smil på lager og sklir umerkelig rundt med sine nedslipte kanter. De tilpasser seg omgivelsenes behov og bygger andre opp. De er limet i enhver forsamling, men hvordan har de det egentlig med seg selv?

En kan noen ganger lure på om de er mer lydige enn de egentlig er gode. Kanskje kjemper de en daglig kamp mot impulsen til å vende seg vekk fra alle som trenger dem, kanskje er de mestere i å fornekte sin natur og leve ut en personlighet som er bestemt for dem. Å undertrykke seg selv har den kostnaden at selvet forsvinner.

Snillhetens ambivalens fortsetter: Folk som er snille uansett er det vanskelig å stole på. I snillheten visker de ut sin umiddelbarhet og særegenhet, sin kantethet og urimelighet. Vennskapet til en som ikke har uvenner er generelt, og handler ikke om individuell kontakt. For det er ikke sine sosiale preferanser de spiller ut når de snakker med deg, det er sin sosiale pliktfølelse.

Borrelås. Det er vanskelig å få tak på noe som er helt glatt. Grunnen til at borrelåsens deler fester seg til hverandre er at de er ujevne og harde, man kan til og med rispe seg opp på dem. Slik oppstår også menneskelig kontakt, slik huker vi oss fast i hverandre.

Vi tåler ikke ren godhet fordi vi aldri skylder den noe. Den gir uten forbehold om tilbakebetaling. Den som ikke feiler noe trenger heller ingen. Vi har behov for å være i gjensidighet, å selv kunne gi, å selv kunne være rause overfor andres tilkortkommenhet. Da viser kjærligheten seg. Det er ikke det samme som snillhet. Kjærligheten tåler det mørke, den hekter seg fast i både det skarpe og det myke vi bærer med oss.

Snillhet er enormt viktig, men er man snill alltid mister man seg selv og kontakten med andre. Den snillheten som handler om lydig å slipe ned sine dårlige sider hindrer sann menneskelig kontakt fordi den skjuler mennesket slik det er, det sklir unna for hekting og huking. …

Snarere enn å slipe ned våre egne kanter, trenger vi å være åpne for andres kanter.

Publisert i avisa Vårt Land 31. oktober 

 

Gå til innlegget

Tilsvar på tesene: Å spille ball med Martin Luther

Publisert rundt 1 år siden - 719 visninger

Det er lett å påvise paradokser i Luthers teologi. Nøyer man seg med det, går man glipp av en gave.

På hvilken måte skal vi forstå samtid og historie? Det er vanskelig nok å enes om en analyse av dagens virkelighet. Og enda verre er det å lete fram årsaksforhold bakover i tid. Hvilke hendelser ligger egentlig bak oss, og hvilke av dem har vært utslagsgivende for trekk i samfunnet i dag?

Disse spørsmålene aktualiseres både når noen skal feires, og når noen skal kritiseres. Det er derfor ingen enkel oppgave å skulle peke på svakheter ved den lutherske arv. For hva er egentlig Luthers feil? Og hva skal heller tilbakeskrives til hans etterfølgere eller andre historiske forhold? Bør Luther lastes for all teologi og alt kirkeliv som kaller seg luthersk? Og ikke minst, stemmer analysen av dagens kirkelige situasjon?

Luthers enorme skriftproduksjon kompliserer prosjektet videre. Hos ham kan man finne belegg for å hevde nokså motstridende synspunkter. Den skogen av posisjoner og skoleretninger som utgjør Luther-forskninga, er i seg selv en indikasjon på det.

Tekster lik de fem STREK og Vårt Land nå har trykket, stiller seg derfor åpne for kritikk på flere nivåer. Forfatterne fortjener honnør for at de har tatt imot en vanskelig utfordring.


De døptes tro. I sin artikkel Kirken er ikke folket (tese 4, VL 25.10) gir Ingunn Folkestad Breistein oss et interessant historisk riss over forholdet mellom stat, kirke og frikirkelige i Norge. Den norske kirke har grunn til å lytte. Men Folkestad Breistein hevder blant annet at «det er viktig ikke å tilsløre at døpte medlemmer ikke nødvendigvis er troende», med henvisning til Den norske kirke. Jeg har lyst til å spørre tilbake: Hvem er det egentlig viktig for?

Hva skal det tjene til å gå opp skiller mellom folk? Jeg foreslår at vi heller bruker døptes tvil og vantro til å tale teologisk om gjestfriheten, om alt hva kirkerommet og Gud faktisk rommer og tåler, om alt som kan skjule seg i et hjerte eller en medlemsstatus – ukjent selv for den det gjelder. Jesus forholdt seg til folk, ganske enkelt, og vi bør gjøre det samme, uten å forutsette verken det ene eller det andre hos mennesker vi taler til og med.


Elsket på tross av. Magnus Malms tekst Mennesket er mer enn sitt problem (tese 1, VL 18.10) er problematisk på mange måter. Men tematikken han reiser, er høyst relevant, for Luthers insistering på å forstå mennesket som synder, har avgjort uheldige sider. Vektleggingen av bevegelsen mellom synder og rettferdig, tegner en Gud som elsker oss utelukkende på tross av og ikke også på grunn av hvem vi er. Denne måten å snakke om mennesket på har gitt negative utslag. Joel Halldorf tematiserer noe av det samme i sin tekst Nåden er alltid større (tese 3, VL 23.10). Er mennesket alltid en synder?

Spørsmålet er betimelig. Men stilt i denne sammenhengen overser det at Luther er en høyst brukelig skapelsesteolog. Og nettopp en betoning av skapelsesteologien har vært den nordiske tradisjonens måte å forskyve antropologien på for å kommentere det samme spørsmålet. Den lutherdom som er gitt gjennom teologer som NFS Grundtvig, Knud E. Løgstrup, Gustaf Wingren og Inge Lønning, holder det vanlige, alminnelige menneskelivets teologiske verdi høyt. Synder-rettferdig-antropologien er ikke i seg selv et problem. Men når den ikke suppleres med skapelsestroen, blir den farlig. Det viser Magnus Malm godt fram.


Skapelsesteologien. Indirekte inneholder Patrik Hagmans tekst Staten er et dårlig kloster (tese 5, VL 27.10) en kritikk av Malms manglende blikk for skapelsesteologien: Ifølge Hagman fordømte Luther det at klostrene gav fromhetslivet forrang på bekostning av etikken. De fattige tapte for klosterregelen. Hagman viser altså fram en Luther i kontrast til Malms Luther, som relativiserer menneskets verdi som skapt.

Både Malm og Halldorf ville hatt nytte av Luthers coram-tenkning, hans sondring mellom menneskets ulike relasjoner. Vi lever overfor Gud og overfor mennesker, overfor verden og overfor oss selv. Disse relasjonene stiller mennesket i ulike posisjoner, med helt forskjellige logikker, samtidig (simul). Selv om relasjonene er avsondret fra hverandre, henger de sammen.

Hvis man leser Luther med coram-distinksjonene klart for seg, kan mange motstridende og skarpe utsagn om mennesket være sanne samtidig. På sitt beste svarer denne måten å tenke på godt til livets kompleksitet. Dermed kan mennesket fint være både skapt, synder og rettferdig, være helt avsondret fra Gud i synd, men likevel gjøre godt for andre mennesker, likevel være skapt og villet av Gud. Luthers simul-tankegang, hans paradokser, er fortsatt nyttige teologiske tankebilder som motstår forenkling og rasjonalisme.


Sola scriptura. Patrik Hagman og Joel Halldorf hevder i sin veltitulerte tekst Skriften kommer aldri alene (tese 2, VL 21.10) at Luther er overmodig på vegne av eksegesen, og at hans hermeneutikk ikke tillater mer enn én tolkning. Jeg mener denne analysen bommer, ikke fordi den er feil, men fordi den ikke ser det radikale potensialet i sola scriptura.

For svakheten ved Luthers hermeneutikk er ikke sola scriptura, men insisteringen på at det kun er én gyldig lesning. For det sola scriptura i praksis fører til, er en demokratisering av fortolkningen som gjør enhver lesning mulig. Luther fjerner tradisjonens, det vil si kirkeinstitusjonens, fortolkningsmonopol.

Sola scripturas logikk er å flytte fortolkningsmakten til en størrelse utenfor Kirka, til teksten selv. Nye autoriteter har opp gjennom historien prøvd å sementere tekstens mening nettopp i tekstens navn. Like fullt er den hermeneutiske effekten den at teksten alltid vil stå i posisjon til å kritisere etablerte fortolkninger av den selv og på den måten produsere fortolkningspluralisme.


Fortolkningsbredden. Dette poenget demonstrerer Hagman og Halldorf selv, når de påpeker at reformasjonen avstedkom en myriade av forskjellige forståelser av den rette lære. Sola scriptura muliggjorde denne fortolkningsbredden.

For egen del tror jeg at en av grunnene til at Luthers teologi er så kompleks, dynamisk og variert, nettopp er hans insistering på å lese teksten i dens materielle mening. Den som ønsker å ta hele Bibelen for pålydende, får ingen lett oppgave i å systematisere teologien. Derfor har Luther også gitt oss så mange paradokser å forstå kristendommen med.


Luther er en vegg. Mangt kan sies om Luther. Men han er nå der. All teologi skjer i en kontekst. Den kan vi alltid forhandle med, men den har også noen grenser. Vi slår ballen vår mot en vegg, og det er når den spretter tilbake til oss, at spillet er i gang.

For oss som tilhører den lutherske konfesjonen, er Luther og den lutherske teologien spillvegger. Noen av dem har vi revet ned, andre har vi slitt ut over tid. Og så er det noen som blir stående og som former teologien vår. Vi må aktivt velge vår kontekst: Hvilken Luther kan jeg bruke for å drive teologi? Hva bør jeg snu meg vekk fra?

Lutherdommen må frigjøre seg fra den lutherske konfesjonalisme. Det er ikke et gyldig teologisk argument å hevde at noe er sant eller rett fordi Luther eller hans disipler sa det. Luthers antisemittisme, forholdet til svermerne og den voldsfremmende fordømmelsen av bondeopprøret, gjør vondt å lese.


Takke Luther for. Men vi har fortsatt mye å hente hos Luther. Når vi sorterer mellom det vi vil fortsette å forholde oss til, og det vi vil slutte å forholde oss til, blir selve Luther-figuren og hans historiske skikkelse også mindre interessant. Kriteriet for hva som er god teologi, vil aldri kunne bli «det Luther mente» – det kommer simpelthen an på innholdet og ikke på hvem som sier det, eller hvor det står skrevet. Og det kriteriet kan vi takke Luther for.

Magnus Malm stiller et fint spørsmål til oss alle. Der Luther lurte på om han var god nok, lurer Malm på hva vi vil bruke livene våre til. Det bør være det spørsmålet som møter et menneske som trer inn i en kirke i dag, sier han. La oss, som Malm, følge i Luthers fotspor, og stille spørsmål som skaper eksistensielt relevant teologi.

Gå til innlegget

Å følge en ytre stjerne

Publisert over 1 år siden - 2325 visninger

Hvordan setter vi vår tillit til noe utenfor oss selv?

De store fortellingene om Gud er ikke ­lenger selvsagte – heller ikke for kristne. For i en viss forstand er vi alle sekulære og postmoderne, og Gud må ­gjøres logisk igjen i et avfortryllet univers.

Vi må også etablere betydningen av å tro på Gud. For kristentro er noe mer enn antakelsen om at Gud eksisterer, det er også effekten det har på livene våre. Kristendom handler ikke bare om erkjennelse, men setter hele oss under et nytt lys. Hvordan lever vi i lyset?

Vi er vårt eget sentrum

I vår tids individfokus og dragning mot at all mening produseres i selvet, kalles vi til å følge vår indre stjerne. Paulo Coehlo skriver i Alkymisten at «når du virkelig ønsker deg noe, vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt». Det er lett å avfeie en slik kosmisk logikk som ­ønsketenkning.

Like fullt er tanken om at nøkkelen alltid ligger hos oss selv, sann. For vi er alltid selv sentrum i våre liv, uansett hvilken stjerne vi velger å følge er det vi som velger den. Vi kommer ikke utenom den menneskelige autonomien.

En Gud som er større

Det går ikke an å tro på Gud uten å tro at Gud er større enn oss selv. Ikke bare gir Gud oss livet, men Gud vet på en eller annen måte bedre­ enn oss. Dermed settes det ­moderne mennesket i en nokså uutholdelig situasjon: Jeg må avgi noe av min egen suverenitet idet jeg tilslutter meg de kristne fortellingene. Alt stritter imot, og med god grunn.

Ord som lydighet og underkastelse lyder ikke godt i vår tid. Ikke bare er det vanskelig å få tak på hva Gud egentlig byr oss å gjøre:­ Etter utkastelsen fra paradis-­hagen er ikke Gud lenger lett å se og lett å tyde. Men det er også etisk ytterst problematisk å avgi sin dømmekraft til noen andre enn seg selv. Et autonomt menneske søker ikke underkastelse. Hva gjør vi så med vår gudstro?

Tillit

For Luther er tillit et nøkkelord for å forstå hva tro er. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er din Gud, skriver han i Store katekisme. Tillit er å støtte seg mot noe og stole på at det bærer.

Hva setter vi vår tillit til? Hvilke­ meningssystemer lar vi våre liv veves inn i? ­Mesteparten av den tilliten vi yter verden er ubevisst og uartikulert. Når jeg tenker meg om. merker jeg at jeg har tillit mine nærmeste,­ til NRK, Herborg Kråkevik og Trond Berg Eriksen. Verre er det at jeg lever som om jeg har tillit til mote-­industrien og den samlede formidlinga fra sosiale og kommersielle medier. Jeg lar dem fortelle meg sannheten om verden og meg selv, jeg strekker meg et stykke for å forstå hva de sier og for å integrere det i min virkelighetsforståelse. Jeg lar dem fortelle meg hvem jeg er og hva som er rett og galt.

Lytting og korreksjon

For dagens mennesker har virkelig ikke bare tillit til seg selv, men også til eksterne instanser. Har vi tillit, lytter vi, og med lytting følger viljen til å la seg korrigere. Gudstro er å ta peiling på noen orienteringspunkter utenfor seg selv, fyrtårn man ikke selv har kontroll på, og forholde seg ­eksistensielt til dem.

Å være kristen er å la et bestemt mytologisk univers være resonansbunnen for våre liv, være fyrtårn som lyser opp landskapet.

Det er å velge å høre på stemmene som roper i ødemarken. Følge skinnende stjerner på natte-
himmelen. Sette seg i kirkebenken og åpne sansene.

Produktiv uro

Tillit er å la hele seg bli sett, og dermed stille seg åpen for mulig kritikk og mulig bekreftelse, hvile i det, arbeide i det.

Lar vi oss snakke til, er vi også sårbare, for å ha tatt feil og for å endre kurs. Det skaper uro, men uroen er produktiv.

Kallet i luthersk forstand roper ikke til oss fra vårt indre sjeledyp, men utenfra, fra vår nestes behov for å bli tatt vare på, fra ugjorte oppgaver. I responsen på det ytre kallet ligger vår livsgjerning. Mening oppstår ikke når vi graver i vårt indre, men når vi forsøksvis flytter sentrum bort fra selvet.

Grunnsynden i luthersk teologi er å være innkrøket i seg selv. Kristendommen ber oss vende oss utover.

Orienteringspunkt

Gudstro er å ta peiling på noen orienteringspunkter utenfor seg selv, fyrtårn man ikke selv har kontroll på, og forholde seg eksistensielt til dem.

Gå til innlegget

Når Jesus banker på

Publisert over 1 år siden - 11202 visninger

HEF erfarer at det å ha et livssyn setter grenser for toleransen.

Midt i Oslo ligger “Humanismens hus”. Huset er lokalene til HEF (Human-Etisk Forbund). Imidlertid sammenfaller humanismens ideologiske bredde og faktiske utbredelse i verden ikke med HEF.


Kulturell kanon. HEF har kommet i hardt vær etter en human-etisk begravelse der de pårørende ble nektet å høre Pie Jesu. Som mange har påpekt erfarer nå HEF det samme som Den norske kirke lenge har levd med: De som oppsøker livssynssamfunnets tjenester er ikke bekjennende i noen retning, men ønsker en høytidelig ramme rundt liv og død. Og de kommer med sine smakspreferanser og favorittlåter, som slett ikke forholder seg til livssynssamfunnets kulturelle kanon.

Flere har uttrykt undring og sinne over at HEF, som har vunnet en aura av toleranse og menneskefokus, her viser sin intoleranse og setter prinsipper før menneskers ønsker. Imidlertid har HEF ikke gjort noe annet enn å ta sitt eget livssyn på alvor. De har gjort en innholdsmessig vurdering av hva som hører til i en human-etisk gravferd og hva som forkynner et annet budskap.


Med og uten Gud. Situasjonen til Den norske kirke og HEF er like fullt litt ulik. Mens intet menneskelig er Gud fremmed, og verden derfor har sin plass også innenfor kirkeveggene, er Gud fremmed for HEF. Dermed kan en kirkelig handling gjerne inneholde sanger som ikke nevner Gud, mens HEFs riter ikke bør inneholde sanger som nevner Gud. Selv om HEF og kirka i prinsippet gjør det samme når de velger og velger bort, er den human-etiske tankegangen i seg selv mer begrensende.

Egentlig er denne debatten en god ting. Jeg har hørt frivillige medarbeidere i HEF i ramme alvor hevde at organisasjonen er åpen for alt, og ikke driver normativ formidling. Dette er ikke bare en direkte feil virkelighetsoppfatning, det er også et håpløst utgangspunkt for et livssynssamfunn. Det er selvsagt ikke nøytralt, og bør heller ikke være det.


Vondt for selvbildet. Det kan hende gravferdsrabalderet gjør litt vondt for HEF-erne. En restriktiv praksis stemmer ikke med selvbildet. De har oppdaget at det koster å ha et definert livssyn og at toleranse kan komme dårlig overens med å hevde egne synspunkter: Den som holder noe for sant og bygger en organisasjon rundt det, kan ikke samtidig føre en praksis som om alle andre sannheter er like viktige, spesielt ikke innad i organisasjonen.

HEF må velge hva de skal være: En paraplyorganisasjon for alle slags utmeldte med hang til ritualisering, eller en livssynsorganisasjon med tilhørende lære. HEF viser med sin gravferdspraksis at de velger det siste. Med lærens grenser følger også en oppfatning av ortodoksi og kjetteri, og hvor inkvisitorisk det enn høres ut er slike grenseoppdragninger helt uunngåelige.

Til dilemmaet hører også de to begrepene humanisme og human-etikk. Der human-etikk er et spesifikt livssyn som HEF med all rett har eierskap til, kan definere og forvalte som de vil, er humanisme noe ganske annet.


Erasmus av Rotterdam. Humanisme er et bredt begrep, som inkluderer både filosofiske strømninger, verdier og livssyn. Den største blant de tidlige humanistene var Erasmus av Rotterdam - teolog, bibeloversetter og alt annet enn gudløs. Heller ikke dagens humanisme defineres som ateistisk. Store norske leksikon sier at humanisme “gjør mennesket, dets velferd og dets verdier, til det sentrale”. At en organisasjon som HEF skulle ta eierskap til termen og til og med definere religiøst tankegods ut av den er absurd. Jeg kjenner knapt et kristent menneske som ikke også er humanist.

Mange av dem som oppsøker HEF er ikke ideologiske human-etikere, men kan gjerne identifisere seg som humanister. Derfor har de ikke det samme dogmatiske synet på kulturuttrykk som de som bestemmer i HEF. De vil ha noe fint, HEF vil ha noe riktig. Humanistenes salmeønsker i møte med human-etikerne forteller at vår kultur er gjennomsyret av kristne uttrykk, og at disse kan ha sterk betydning også for mennesker uten gudstro.

Når de pårørende blir skuffa er det blant annet fordi HEF stadig vekk omtaler sitt eget livssyn som humanisme. Det bør de slutte med.

 

Kommentaren stod på trykk i avisa Vårt Land 29.09.17

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82136 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44609 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35526 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28862 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22861 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22488 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21970 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20387 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19440 visninger

Lesetips

Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 4 timer siden / 38 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 4 timer siden / 19 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 5 timer siden / 70 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 5 timer siden / 152 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 10 timer siden / 356 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 357 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 3018 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
2 dager siden / 354 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
3 dager siden / 158 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
3 dager siden / 416 visninger
Les flere

Siste innlegg

Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 1 time siden / 36 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 4 timer siden / 38 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 4 timer siden / 19 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 5 timer siden / 70 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 5 timer siden / 152 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 9 timer siden / 385 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 10 timer siden / 356 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 792 visninger
«Å ta en Ropstad»
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 757 visninger
Les flere