Åste Dokka

Alder: 2
  RSS

Om Åste

Følgere

Hvilken erfaring?

Publisert rundt 1 år siden

Det er alltid fint å bli lest, og det er alltid interessant når folk tar seg tid til å respondere. Slik er det også med Terje Hegertuns svar (22.02) til min kommentar om tro og fyrverkeri (20.02).

 

Ingen uttømmende oppdeling. Imidlertid er jeg i stuss over Hegertuns lesning av min tekst. Han skriver at jeg deler inn verden i to mennesketyper - mens min påpekning av at vi har ulike typer følelser og følelsesintensitet var ment som en mer generell observasjon, ikke en uttømmende oppdeling av menneskeheten i to gjensidig utelukkende grupper. Jeg har heller ikke skrevet at vi ikke kan forstå hverandre, eller at følelsessterke mennesker er “bare følelsesstyrte.” Han trekker videre inn de ulike kirkesamfunnene og insinuerer at jeg har plassert de følelsessterke i de karismatiske kirkene og de nøkterne i de klassiske kirkene. Men jeg har bevisst ikke nevnt kirkesamfunnene, fordi jeg ikke tror dette bare handler om kirketilhørighet. Selv har jeg møtt forventninger om sterke følelser i Den norske kirke. Så de stereotypiene Hegertun vil utfordre har han ikke hentet fra min tekst.

Videre hevder Hegertun at jeg “skriver om dem som tilsynelatende trenger å fyre opp troen ved hjelp av sterke manifestasjoner,” og at jeg er “skeptisk” til gudsnærvær. Men jeg har ikke uttrykt noen “skepsis” til omvendelseserfaringer eller liknende, jeg bare konstaterer at de ikke gjelder meg, og at de ikke kan bli markører for sann kristendom.

Om meg selv. Her ligger kanskje kimen til Hegertuns underlige lesning av teksten min: For jeg skriver ikke om dem som “trenger å fyre opp troen,” jeg skriver om meg selv, og min egen erfaring av å ikke gjøre det. At jeg har mottatt uvanlig mange e-poster og meldinger som handler om gjenkjennelse, viser imidlertid at jeg har skrevet om flere enn meg selv. 

Hegertuns hovedanliggende ser ut til å være dette: At at en kirke må leve av Åndens nærvær og dermed satse på et erfaringsåpent språk. Så langt er jeg ikke uenig. Men slik Hegertun ser det, står enkelte kirker i fare for å legge for stramme tøyler for åndsnærværet. Og her ligger kjernen i det problemet jeg forsøkte å ta opp i min tekst: Hva betyr et slikt utsagn, om ikke at Ånden kun knyttes til bestemte, ekstraordinære erfaringer? Hegertun identifiserer indirekte “den kristne erfaringen” med lavkirkelighet og karismatikk. Men hvordan kan man gå på talerstolen for erfaringsåpenhet, og samtidig definere “den kristne erfaringen” så smalt, ja, ikke anerkjenne erfaringer som mine som nettopp åndelige og teologisk relevante?

Usynliggjør de nøkterne. For når Hegertun skriver at vi egentlig snakker om den samme virkeligheten, bare at vi har forskjellig språk, bidrar han til å usynliggjøre de nøkterne i blant oss, og forsterke opplevelsen av å ikke bli tatt på alvor som kristne uten nevneverdig opplevd gudsnærvær. Hvis det virkelig stemmer at vi snakker om den samme, så har vi et veldig stort språkproblem.

I bunn og grunn er Hegertuns posisjon et uttrykk for et eksklusivt, og ikke åpent, syn på hva åndelighet og Den hellige ånd er. I Den norske kirke sier vi i liturgien at den døpte har fått Guds ånd. Guds ånd påkalles i hver eneste gudstjeneste. Da må vi også tro at Ånden er tilstede uten at det gir seg utslag i tungetale eller merkbart nærvær. Da blir hele livet en del av den kristne erfaringen. 

Vi er ikke like. Vi kjenner ikke likt. Det bør ikke være et problem.

 

 Publisert i Vårt Land 27. februar

Gå til innlegget

Tro uten fyrverkeri

Publisert over 1 år siden

Bekjennelser fra en upersonlig kristen

I filmen Jerusalem, satt til slutten av 1800-tallet, finner en smertefull scene sted. Det er vekkelse i den svenske bygda, og forkynneren Hellgum forteller de vakte at de har fått et kall om å utvandre til Jerusalem. På et møte egger Hellgum opp forsamlingen. Gud kaller dem som er ham verdig, sier han. Kan de høre Guds røst, er de utvalgt til å reise til den hellige stad?

Under intens bønn får den ene etter den andre stjerner i øynene og beskjed fra oven om å reise. En av dem som hører Gud er Karin. Men hennes hengivne ektemann Tim er forvirret og forpint. Får han kallet, eller skal han lates ute i ensomhet? Lytt - og vent - sier Hellgum. Og noen må vente forgjeves.

Noe spektakulært. “Jeg prøvde å tro på Gud da jeg var konfirmant, men så skjedde det ingenting, så da gav jeg opp,” fortalte en venninne meg i ungdomstida. Det gikk et øyeblikk før jeg skjønte hva hun mente. Hun hadde forventet at dersom hun henvendte seg til Gud skulle det hende noe, noe spektakulært.

Selv hadde jeg alltid vært kristen, men aldri opplevd noe åndelig fyrverkeri i mitt indre eller ytre. Men gjennom ungdomstid og seinere har jeg møtt dette som en selvfølge i flere kristelige miljøer: Å være kristen innebærer at man kjenner på et guddommelig nærvær og at man har erfaringer av en annen art enn de verdslige man ellers er vant med. Noen steder gir det seg høylytte uttrykk i lovsang og tungetale, andre steder skjer det mer innadvendt og meditativt. Men under ligger sterke opplevelser.

Som ellers er det de mest glødende som får gjennomslag. Arven fra pietismen lever, og kravet om personlig omvendelse og subjektivt engasjert trosliv står fortsatt sterkt. En slik måte å tenke på er så vanlig at også ikke-religiøse, som min venninne, forventer Guds merkbare nærvær hvis de skulle komme til å be. Og det er slike omvendelseserfaringer som skiller fårene fra geitene.

Språk uten virkelighet. Hele denne kulturen var - og er - fremmed for meg. Jeg har aldri hørt Guds stemme. Jeg har aldri hatt noe jeg ville kalt en åndelig opplevelse. Kristendom handler for meg ikke om det ekstraordinære, jeg har vanskelig for å forstå hva folk mener når de snakker om at de har en gjensidig relasjon til Jesus. Jeg vet ikke hva det vil si å drikke av Ånden. Jeg synes taizé-bønn er vakkert, men kjedelig.

Det er ikke vrangvilje fra min side, jeg prøvde ganske lenge å forstå. Men det er som å møte et språk jeg ikke har virkelighet for, et lag av tilværelsen jeg ikke har tilgang til. For dette er ikke bare et spørsmål om et språk som er klamt, sentimentalt og lukket, men også om det som språket vil beskrive. Jeg kjenner det ikke. Og jeg vet at jeg ikke er alene.

Følelsesmennesker. Noen hører klokkene kalle til Jerusalem og noen gjør det ikke. Hvordan kan det ha seg? Jo mer jeg snakker med folk om dette, desto mer tror jeg at det handler om at vi er forskjellige som mennesker. Noen av oss er nøkterne og hodestyrte, andre har sterke emosjoner og regner seg som følelsesmennesker. De som ryker ut i ekstase over et fint dikt eller begynner å gråte av en blomsterbukett er de samme som kjenner at det er inderlig sterkt å være på retreat eller lovsynge Herren. Det handler ikke om å åpne sitt hjerte for Gud eller å vente tålmodig nok. Det handler om hvordan vi erfarer og responderer forskjellig på hele virkeligheten.

Selv er jeg forlengst forsont med mitt forhold til inderlighet og karismatikk, og oppsøker det ikke. Men jeg lurer på om de insisterende forkynnerne vet dette, at det er en stor kontingent av oss de aldri kan nå? At vi aldri kommer til å forstå hva de snakker om, og at vi blir fremmedgjort? Det bør være et paradoks at nettopp formidlingen av frelsesopplevelser er det som ekskluderer fra frelsesfellesskapet.

Hodekristendom. Ofte blir kristendom, spesielt slik den utfoldes i Den norske kirke, kritisert for å være for cerebral, for rettet mot hodet. Men hvorfor skulle ikke kristendommen få treffe meg i mitt viktigste organ? Hvorfor skal ikke de nøkterne blant oss også bli tiltalt?

Jeg setter pris på det sanselige, på poesi og musikk. Men det som utelukkende henvender seg til følelsene, opplever jeg som flatt og kjedelig. Jeg er ikke uberørt, kristendom er uvurderlig viktig for meg. Men den er viktig som et hjem er viktig for et barn som har det godt: ikke-spektakulært, selvsagt og trygt.

Troens øre kan høre Gud i alle ting. Troens øye kan se Gud i alle ting. Uten belysning fra fyrverkeriet.

Publisert i Vårt Land 20. februar 2018

Gå til innlegget

Bli bedre eller forsones?

Publisert over 1 år siden

Kan livet mitt bli bedre? Kan jeg bli bedre? Eller skal jeg bare forsone meg med den jeg er og hvordan jeg har det?

Den irske filosofen Peter Rollins beskriver i sin teologiske bok The Idolatry of God hvordan vi alle går rundt og har en følelse av at det vi ønsker oss i tilværelsen befinner seg like utenfor rekkevidde. Bare vi kunne strekke oss litt lenger og få tak i det vi begjærer, ville vi oppnådd sinnsro, velstand, perfeksjon. Problemet er bare at selv om vi klarer å oppnå det vi lengter etter, forsvinner ikke følelsen av å leve ufullendt, skriver Rollins.

Det er lett å være enig med ham. For slik beveger vi oss alle, fra de mest mislykkede eksistenser til de som har alt på plass, i randsonen av våre livs muligheter, og forsøker stadig å strekke oss over grensen. Vi blir ikke fornøyd, uansett om vi utvider livsrommet vårt, uansett hva vi eier av suksess og materielle goder. Det vi ønsker oss og det vi egentlig trenger viser seg å ikke være det samme.


Stagnere

Markedet flommer over av bøker og artikler som med enkle grep og ti-trinns-programmer skal hjelpe oss til å bli bedre utgaver av oss selv, realisere vårt indre potensial og lære oss selvdisiplin. Det er lett å gjøre narr av, men i bunn og grunn svarer selvhjelpssjangeren godt på våre dype behov for å være sjefen i egne liv. Hvem vil vel stagnere på sofaen med sine uutnyttede muligheter?

Jeg har lenge vært overbevist om at veien til sjelefred er å gi opp forbedringsprosjektene, gi slipp på begjæret etter å eie mer og være mer. “Alt er jag etter vind,” skriver Forkynneren i Det gamle testamente. “Hva har mennesket igjen for alt sitt arbeid, alt hjertet jager etter, for alt det strever med under solen?” Vi kommer uansett aldri til å bli fornøyd.

Det vi heller trenger er å forsones med oss selv. Det er hvile i å se sine dårlige sider, forstå seg selv som ufullkommen, og leve med erkjennelsen. Følger vi et luthersk menneskesyn, vil det alltid mangle noe på vår tilstrekkelighet. Vi kan ikke dra oss selv etter håret ut av vår situasjon som falne. Derfor har vi det bedre om vi overlater en eventuell reparasjonsjobb til Gud der framme på terskelen til evigheten.


Den rettferdiges hvile

Det er nok likevel ikke sikkert at denne hvilen på syndserkjennelsens bløte puter er den rettferdiges hvile. For i selv den mest forsonte sjel napper det: Skulle jeg ikke gjort mer? Skylder jeg ikke verden noe utover denne døsen? Burde jeg ikke i det minste prøve å være en mer tålmodig forelder? Ta vare på kroppen? Bruke timene mine til å hjelpe andre?

For det går an å bli litt vel forsont med seg selv. “Jeg kan ikke ta på meg det vervet, for jeg har ansvarsvegring,” hørte jeg fra en organisasjonsfelle en gang. Å skygge unna livets krevende oppgaver fordi man ikke har gidd, er ødeleggende for fellesskapet, og også for eget liv. Selv har jeg en tendens til en fruktesløs introspeksjon, der jeg klarer å identifisere mine svake sider, men så stopper prosessen akkurat idet det er på tide å ta tak i situasjonen. Jeg skygger unna.


Sinnsro

Den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr har skrevet en bønn som ofte blir kalt sinnsro-bønnen. Den begynner slik: “Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.”

Denne lille bønnen er genial i sin enkelhet. Den fanger opp både forbedringen og forsoningen som viktige livsveier. Og det er nettopp forstanden til å se forskjellen mellom de to som er nøkkelen til balansen mellom arbeid og hvile for sjelen.

Eller kanskje er balanse feil ord. For finnes det virkelig gylne middelveier? Går det an å være rund i alle kanter og ta de riktige, avbalanserte avgjørelsene til enhver tid?


Absolutte krav

Jesus, slik han framstår i Bergprekenen, er mer interessant. Han stiller opp absolutte krav, som er så strenge at ikke en gang den mildeste nonne vil kunne slippe gjennom. For hvem har vel ikke kalt sin neste en idiot? Begjært et annet menneske? Men de absolutte kravene følges av en absolutt nåde. Jesus er akkurat like raus som han er streng. Ingen middelvei, men en bevegelse mellom to poler som begge står fast, en dialektikk som ikke stivner.

Vi skal arbeide, og vi skal hvile. Vi skal ha med svart, og vi skal ha med hvitt. Når begge deler får stå fast, uttrykker slike paradokser tilværelsen slik den er. Den som vil måle opp riktig mengde grått og riktig mengde hvitt for å finne middelveien, går ikke på en gyllen vei, men en grå vei. 

Gå til innlegget

Oss monstre imellom

Publisert over 1 år siden

Problemet med overgripere er nettopp at de er mennesker.

Sylvi Listhaug - vår justisminister - har de siste dagene høstet mye kritikk for å insistere på å omtale barneovergripere som monstre. Fagdirektør Anine Kierulf, en av offentlighetens mest profilerte jurister, møtte Listhaug til debatt på Dagsnytt atten.

Kierulf argumenterte godt for at det ikke hjelper til noe å kalle overgripere for monstre. Det dehumaniserer og fordekker. Listhaug forsvarte seg med at hun ikke «hører på hva andre mener jeg skal si, for jeg kaller heller en spade for en spade.» Listhaug mente attpåtil at Kierulf bidro til å forsvare overgriperne og gjøre dem til ofre.

Rettsstat

En justisminister har det øverste ansvaret for landets rettsvesen og lovarbeid. Et rettferdig rettsvesen er en av demokratiets viktigste institusjoner. Norge har lavt antall fengslede og lavt tilbakefall - vi er blant verdens best fungerende rettsstater.

Alle er enige om at overgrep mot barn er en forferdelig forbrytelse, og at det skal avdekkes og straffes. Det er justisministerens jobb å se til at det skjer. Desto mer urovekkende er det at hun åpent forteller at hun ikke lytter til fagfolkene som gjør Justisdepartementets fotarbeid i bekjempelsen av sedelighetskriminalitet. Hun forsvarer altså et ikke-faglig og ukvalifisert politisk arbeid, som likevel skal ha til hensikt å hjelpe de aller svakeste.

Da er det lett å mistenke at det ikke er barnas beste Listhaug har i tankene med sin retorikk, men å sanke stemmer. Velgerne skal få bekreftet sitt grumsete kommentarfeltspråk av landets regjering. Hadde Listhaug hatt Haakon 7.'s sans for representasjon («Jeg er også kommunistenes konge»,) ville hun sagt at hun også er overgripernes justisminister. Og at hun er folkets, ekspertisens, barnas justisminister. For slik er det i demokratiet: Lederne våre har ansvar for oss alle, og skal ivareta alles interesser etter norsk lov, ikke først og fremst speile sine velgere eller opptre som mobbens 
anfører.

Metaforikk

Hva er galt med å kalle overgripere monstre? Et monster er ifølge ordboka et uhyre. Brukt som metafor er det selvsagt på sin plass dersom noen kaller sin overgriper et monster. Gro Dahle og Svein Nyhus har gitt ut en barnebok om overgrep, Blekkspruten. En liten jente opplever at broren forgriper seg på henne. Når det skjer, blir han en blekksprut: Hendene og blekket hans er overalt. Og boka om uhyret fungerer: Fordi det er en bok, og litteratur bruker språkbilder for å fortolke virkeligheten.

Noe ganske annet er det å dra slike metaforer inn i det analytiske, politiske språket og insistere på at de ikke bare skal brukes, men at de er korrekte, sakssvarende termer for å forstå fenomenet vi har foran oss.

Eksternalisering

For hva er det egentlig Listhaug gjør når hun roper monster? En av tingene er eksternalisering av ondskapen. Det er ikke vi, menneskeheten, som gjør grusomme ting, det er noen av annen avstamning, av annen slekt, noe umenneskelig og fremmed.
Men enhver som uten å bortforklare har kjent lysten til det onde i sitt hjerte, vet at muligheten for ondskap har fulgt menneskeheten siden Adams fall. Og selv om de færreste gjør seg skyldig i lovbrudd, og enda færre er overgripere, vet vi med oss selv godt hva det er når mennesker setter sine egne behov foran andres. Vi gjør det alle sammen.

Problemet med overgriperne er jo at de forgriper seg nettopp som mennesker. Men når de dehumaniseres og fremmedgjøres, ufarliggjøres også deres atferd, alle menneskers atferd. Det vi må arbeide for er det motsatte: Ansvarliggjøring.
Forbryterens ansikt

Dette er også hele rasjonalet bak rettsstaten: vi har sluttet å måle skaller for å forutsi hvem som blir forbrytere og lukke dem ute av samfunnet. Vi har et system som tar høyde for at alle kan gjøre urett. Og vi straffer deretter. Det er gjerningene, ikke personen, som fordømmes. Det bør alle mennesker være glade for, for ser vi godt etter, kan vi se oss selv i forbryterens ansikt.

Det skal sterk rygg til for å bære gode dager. Det betyr blant annet at det kreves mye av en som har makt, for eksempel at hun forstår sin egen posisjon, og ikke opptrer som om hun var en kommentarfeltkriger eller en tilfeldig forbipasserende i sine følelsers vold.

En som ikke erkjenner at de som begår urett også kan være hyggelige, oppegående mennesker, kan heller ikke ha erkjent ondskapen i sitt eget hjerte. En slik justisminister er vi ikke tjent med.

Gå til innlegget

Å lese for å leve

Publisert over 1 år siden

Empatien gjør at tanken ikke forlater det faktiske livet, de faktiske menneskene.

Av de tingene man gjør med hodet, er det to ting jeg liker aller best. Det ene er å tenke på og snakke om teologi, og det andre er å lese romaner. Har de to noe med hverandre å gjøre?


Teologi eller litteratur? Da jeg skulle begynne å studere etter videregående, vaklet jeg mellom litteraturvitenskap og teologi. Jeg tok et grunnfag i litteraturvitenskap før jeg fant min skjebne i teologien. For meg ble studiet av litteratur for tørt, i den forstand at det ikke utdypet det som var min egentlige litteraturinteresse, nemlig hva bøkene fortalte meg. Om livet generelt, om andres liv, om mitt liv, om verden. Jeg var opptatt av litteraturens hva, litteraturvitenskapen var opptatt av litteraturens hvordan.

Derfor valgte jeg teologien. Teologiens rom er et rom for eksistensiell refleksjon. Alt som skjer i teologien har noe med livet å gjøre, og alt i livet har noe med teologien å gjøre. Derfor lå teologi tettere på min kjærlighet til bøkene enn litteraturvitenskapen gjorde.


Andres liv. Teologiens materiale er hele virkeligheten. Det er ingenting i verden som prinsipielt ligger utenfor teologiens interesse. Derfor er alt som skjer i menneskers liv interessant i kristendommen.

De fleste av oss lever i den samme virkeligheten og i de samme relasjonene gjennom store deler av livet. Det antallet virkeligheter vi får erfare er derfor svært begrenset. Forskjellene mellom menneskeliv er likevel enorme, mellom tider, mellom steder, men også mellom helt nære liv. Jeg tror at bøkene gir oss innblikk i andres liv. Jeg tror litteraturen kobler oss på hverandre, ikke bare med intellektet, men med hele oss. Derfor kan også boklesing skape empati, forståelse, horisont.


På innsida. Her fôrer litteraturen teologien. For den virkeligheten kristendommen forholder seg til, fortolker og henvender seg til, den kan ingen av oss erfare fullt ut i våre egne liv. De fleste er stadig vekk i samtale med ulike mennesker. Det er bra. Men litteraturen løfter dette innblikket til et aggregert nivå.

Ikke bare er variasjonen mellom menneskelivene større i bøkenes verden enn i omgangskretsen, men vi kommer også helt på innsida. De av oss som har det godt får se at det egentlig er heldige vi er, og at ganske mange andre er uheldige. Vi får leve oss inn i håpsfortellinger og i undergangsfortellinger. Vi får vite, helt konkret og troverdig, at ting kan være bra underveis, og vi vet at alt kan gå helt galt til slutt, eller omvendt.

Percy Bysshe Shelley skriver i A Defence of Poetry dette: “For å være virkelig godt må et menneske bruke forestillingskraften intenst og i stort omfang, det må sette seg selv i en annens og i mange andres sted, hele menneskeartens sorger og gleder må bli dets egne. Forestillingskraften er det store instrumentet for det moralsk gode, og diktningen bidrar til effekten ved å virke på årsaken.” Altså: Gjennom lesing kan vi bli mer moralske mennesker. Dette istemmer jeg.

Om jeg ikke har kjærlighet, da er jeg intet, skrev Paulus. En moral eller tenkning som ikke er dypt forankret i virkeligheten, har ikke kjærlighet. Etikk er ikke et regnestykke. Empatien er helt grunnleggende for at systemene og tanken ikke skal lette og forlate det faktiske livet, de faktiske menneskene.


Empati. Man kan være skeptisk til å pålegge en kunstform (eller hva som helst) et rasjonelt formål, og så gå inn i kunstformen med den hensikt at formålet skal oppnås. Litteraturen trenger ikke noe formål for å ha en plass i verden.

Likevel tror jeg om meg selv at jeg hadde vært langt mindre empatisk dersom jeg ikke hadde lest romaner. Jeg tror jeg i enda større grad enn jeg gjør hadde tatt utgangspunkt i meg selv og mine erfaringer som om jeg var det generiske mennesket, og fortolket alle andres styrker og tilkortkommenhet kun i lys av min egen historie. Det er det viktig å forsøke å unngå, og spesielt om man arbeider med teologi og formidling, eller i det hele tatt med mennesker. Alle bør lese for å rykkes ut av sitt eget verdensbilde, og spesielt bør prester lese.


Åpen. I tillegg har litteraturen en befriende egenskap teologien ikke kan tillate seg. Den er grunnleggende åpen. Konklusjonen kan ikke forventes, og det er ikke sikkert at det finnes noe godt og oppbyggelig poeng eller at det kommer til å gå bra til sist. Litteraturen er ikke forpliktet på håpet, og derfor er den også fri for det tvungne og optimismens nødvendighet. Teologien, derimot, er forutsigbar. Det kan et menneske og en prest trenge en pustepause fra.

Publisert i Vårt Land 25.01.18

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
9 dager siden / 5067 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
20 dager siden / 4759 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 2703 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
25 dager siden / 2322 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
23 dager siden / 1806 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
10 dager siden / 1779 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
4 dager siden / 1630 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
22 dager siden / 1528 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
15 dager siden / 1399 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
14 dager siden / 1313 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere