Åste Dokka

Alder: 1
  RSS

Om Åste

Følgere

Leve vanskeligere

Publisert 9 måneder siden - 2064 visninger

Jeg har nylig fått et kall. Av Lilleborg skoles musikkorps.

«Da jeg fylte mitt ellevte år, ble jeg ivrig speiderpike, travet turer ved høst og ved vår, samlet merker uten like. Mangen gang falt det kanskje litt stritt, men da husket jeg valgspråket mitt, at: Hvis ikke jeg nå holder ut, vil jeg angre det til slutt.»

Alle jentespeidere jeg har snakket med har et sterkt forhold til denne sangen. Selv hadde jeg den spillende på repeat i hodet i flere år, mens jeg strevende var speiderleder for en gjeng herlige rotehuer av 11 år gamle jenter. Plikten holdt meg fast i oppgaven. Hvis ikke jeg nå holder ut, vil jeg angre det til slutt.

 

Bryte opp eller bli? Selg alt du eier og følg meg, sier Jesus til tilfeldige folk han møter på stranda. Og så gjør de det. De bryter opp fra sin hverdag, fra sine relasjoner, fra sine eiendeler for å følge en framtid de ikke kjenner. En mann de ikke kjenner. På den ene sida er det helt uforståelig for meg at de tar det valget. På den andre sida kjenner jeg på fristelsen til å gjøre det samme, fristelsen til å bryte opp og dra av gårde. Men kanskje handler det like mye om å stikke av fra alt det herkete, som å finne noe nytt eller følge noen.

Noen ganger er det rett å dra, rett å bryte opp. Løsne teltpluggene og se framover. Andre ganger er det rett å bli. Jobbe der man er, med det man har. Leve i det herkete. «Det är också et uppdrag som kräver mod: att stanna kvar,» sier den svenske forfatteren Kristian Lundberg.

 

Leve vanskelig. Kanskje er det den største utfordringen med å leve: Å prøve å realisere sine håp og idealer midt i det rotete. Det er alt annet enn et enkelt liv, det er et vanskelig og komplisert liv.

I boka The Idolatry of God (avgudsdyrkelsen av Gud) sier Peter Rollins: «You can’t be satisfied. Life is difficult. You don’t know the secret.» Du kan aldri bli fornøyd. Livet er vanskelig. Og du vet ikke hemmeligheten.

Vi har lett for å tro at det finnes en nøkkel et sted, og bare vi finner den, så kommer ting til å ordne seg. Men sånn er det slett ikke, sier Rollins. Det finnes ingen snarveier, ingen quick-fixes. Vi kommer aldri til å bli tilfreds. Selvsagt kan vi alltid arbeide for å få det bedre med oss selv og med våre omgivelser, men bruddet i virkeligheten vil alltid være der, og vi kan ikke reparere det.

 

Kallet. Gustaf Wingren har skrevet en nydelig bok som heter Luthers lära om kallelsen. Vi er ikke isolerte eksistenser, vi er knyttet sammen til andre gjennom relasjoner, og det er Gud som har knyttet båndene oss i mellom, sier Wingren. Derfor kommer ikke kallet fra vårt indre, men fra det ytre, fra relasjonene vi står i: «En håndverkers verksted er som en bibel, og i den står det skrevet hvordan han skal bete seg mot sin neste. Verktøy og tommestokk, nål og fingerbøl, ja til og med «den bierfas» roper høyt: Bruk oss til nestens tjeneste. Tingene bærer Guds ord til oss.»

Hva skjer når vi tar på alvor at kallet vårt kan ligge akkurat der vi er, akkurat der vi lever?

 

Korpset. Jeg har nylig selv blitt kalt. Vi har en gutt som spiller trombone i skolekorpset. Da det ble innkalt til årsmøte, gikk jeg for skams skyld. Et par timer seinere ble det klart at det manglet en kandidat til styrevalget. Den eneste i rommet som egentlig var valgbar, var meg. Det var dårlig tid og ingen kunne ringes. Jeg er nå styremedlem i Lilleborg skoles musikkorps.

Jeg har ingen interesse for korps, jeg har aldri gått i korps og selv om jeg liker at barnet mitt spiller i korpset og alt det bringer med seg, kan jeg ikke si at jeg brenner for arbeidet.

Og jeg har tenkt på hvorfor dette skjedde. Hvorfor fikk jeg dette vervet som jeg egentlig ikke var motivert for? Det er ikke slik frivillighet skal være. Man skal gjøre ting man brenner for, ting som egentlig ikke er noe arbeid, fordi det oppleves som meningsfullt og gøy. Dette har jeg faktisk ikke tid til, tenkte jeg. For jeg har andre ting å gjøre, viktige ting. Eller?

 

Behov. Kall er en stemme som kommer utenfra. På tysk er ordet for yrke og kall det samme, Beruf. Verden trenger menneskers arbeid, andre mennesker trenger vårt arbeid. Og det som gir mening til vårt virke er nettopp dette behovet.

Jeg har alltid lurt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Mitt største ønske var lenge å bli headhuntet. For da har noen sett at det er bruk for meg, og vil ha meg, og jeg skal gjøre noe meningsfullt der det trengs. Det kan se ut til at ønsket har blitt oppfylt. Jeg ble kalt av korpset.

Gå til innlegget

Står om enn tårnene faller

Publisert 10 måneder siden - 1237 visninger

Problemet er ikke at kirker legges ned i Oslo. Problemet er årsaken til at det er nødvendig.

Oslo kirkelige fellesråd vil legge ned ni soknekirker i Oslo, og omgjøre to til spesialkirker. Valget om å legge ned er helt riktig, men prosessen har vært fæl. I årevis har Fellesrådet gitt hint om at kirker skal legges ned, men sjelden sagt noe om hvilke. Da ni menigheter i 2015 ble slått sammen til fire, visste alle hva tanken bak var: Siden ethvert sokn etter loven må ha en soknekirke, men ikke trenger to eller tre, betød de nye sammenslåtte menighetene at en av soknets kirker ville bli lagt ned.

Denne type endringsledelse skaper usikkerhet og aggresjon. Å ha sitt arbeid på et nedleggingstruet sted gir sorg og undergangsstemning.


Hvert gatehjørne. Nå vet vi endelig. Og konklusjonen er ikke overraskende: Med synkende kirkebesøk og et vedlikeholdsetterslep på en milliard kroner, er det tydelig for enhver at det ikke er grunnlag for å drive kirke på hvert gatehjørne.

Noen har tatt til orde for at det er avviklingen av statskirkeordninga som her trer fram i sin grufulle konsekvens. Men dette har lite med statskirke å gjøre: Det er kommunekirka som agerer. At kirker legges ned er en konsekvens av sekulariseringa, ikke en årsak. I hovedstaden er rundt 50 prosent kirkemedlemmer. Det er der det virkelige problemet ligger.

Vi er i en tid der vi må nedlate oss til å tenke på penger. Menighetene er presset på alle ressurser. Ingen kan foreslå å opprettholde drift hvis de ikke har forslag til finansiering.


Vondt. Fellesrådets kuttforslag gjør likevel vondt. Det er veldig mange som har et nært kjærlighetsforhold til akkurat sitt kirkebygg, akkurat sin altertavle. Da jeg for noen år siden satt i menighetsråd og vi ble bedt om å gi innspill til nye sokn, ble det klart at soknegrensene for noen er å regne som bud fra oven: «Herren selv har sagt at husene inntil Ring 2 tilhører oss!»

Det er lett å fnise av, men engasjementet og kjærligheten som ligger under skal en ta alvorlig. Det er ikke bare på bygda at folk er glade i kirkene sine, det vi i byen også. Den lokale tilhørigheten til en håndfull kvartaler kan være like sterk som tilhørigheten til slektsgården.


Mye får mer. Det er verdt å merke seg at det først og fremst er kirker som tilhører de mindre bemidlede delene av byen som forsvinner. Etter mange års kirkegang i Oslos forskjellige kirker, er jeg helt overbevist om at antall gudstjenestedeltakere ikke har noen som helst sammenheng med kvaliteten på det som skjer i kirkerommet.

Det er fullt sammenfall mellom demografi og kirkedeltakelse: Der det er stor andel av langtidsboende middelklasse, der er det høy kirkesøkning. På det grunnlaget kan man spørre seg om det er riktig at den kirkelige ressursfordelinga skal herme etter den generelle velstandsdistribusjonen i samfunnet. Det er de menighetene som ikke kan få til å samle inn egne midler som ikke skal få ressurser til å drive videre.


Folk trekker folk. Jeg blir glad når jeg kommer til gudstjeneste og ser mange rygger i kirkebenken. Folk trekker folk. Jo flere som deltar, desto flere kommer til og ønsker å være en del av fellesskapet. Å smøre gudstjenestedeltakerne tynt utover Oslo, gjør derimot at færre vil føle tiltrekning til de glisne benkeradene.

Men vi vet ikke om færre kirker få den effekten at alle de gudstjenestefeirende samles like fullt, bare på færre steder.

Sokneprest i Grønland, Lars Martin Dahl, har pekt på at hvordan man avvikler en soknekirke er av stor betydning for hva slags resultater en sitter igjen med. I Nederland har man flere steder gått inn for å feire hva en kirke har betydd, og gått i prosesjon etter den siste gudstjenesten med kirkesølvet og andre elementer fra kirkerommet, til den nye kirka. Der har man også klart å dra med seg menigheten over til det nye huset.


Betydningsfullt skall. Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller, skrev Grundtvig i sin vakre salme da tårnet på Vor Frue kirke i København ble truffet av britisk bombardement under napoleonskrigene. Vi er Guds hus og kirke nu, bygget av levende stener, fortsetter salmen. Huset er tross alt bare et skall. Et betydningsfullt skall, men selve kirka er inni, og kan bli stående selv om skallet forsvinner.

Dersom kirka i Oslo fortsatt skal leve, er det nettopp de levende steinene som må bygge og bygges. Det er folka som er kirka, ikke huset. Og hvem vet, kanskje må noe dø for at nytt liv skal oppstå.

Gå til innlegget

Ung og lovende

Publisert 10 måneder siden - 2100 visninger

Å være kristen er en stor og komplisert jobb.

 

Vi lever i en sekularisert tid. Det betyr ikke bare at Den norske kirke har mistet sin særstilling, eller at kristendomsfaget er ute av skolen. Det betyr også at et selvsagt bakteppe for den enkeltes meningsdannelse er i ferd med å forvitre ut i ingenting.


Ingen selvfølge. Den som søker mening og gudstro i vår tid, vender seg like gjerne til en annen religion eller tankesystem som til kristendommen. Det norske folk har gått fra statlig kristendomsplikt til å stå fri til å velge troen til eller fra.

Men nå er vi et helt nytt sted. Vi trenger ikke engang å stille oss spørsmålet om vi er kristne eller ikke, på samme måte som vi sjelden konfronteres med spørsmålet om vi vil flytte til Mongolia heller enn å fortsette å bo i Norge. Kristendommen oppleves som en av tusen like relevante eller irrelevante muligheter. Man trenger ikke grunngi sitt forhold til den, verken for seg selv eller andre. Kristendommens selvsagte plass og betydning borte.

Men alle er vi mennesker. Alle søker vi noe forbi tingene og hverdagen og de heseblesende opplevelsene. Vi ser etter veiskilt, etter en større eksistensiell logikk, vi søker fellesskap og livsdybde på klønete måter. Som mennesker lever vi alle i et meningsunderskudd, i større eller mindre grad.


Unge lovende. Sjelden blir underskuddet mer åpenbart enn i dystopiske tv-serier om våre privilegerte, men fåfengte måter å leve på. NRK har nylig sluppet tredje sesong av suksessen Unge lovende, der tre unge kvinner forsøker å skape seg en karriere i medie- og kulturverdenen.

I et bråkete og feststemt, men deprimerende Oslo, haster de fra det ene destruktive forholdet til det neste, møter avslag og lukkede dører, prøver å fortelle hva de har å gi, og ender i lidenskapsløse sengeøvelser med tilfeldige partnere.

Ambisjonene er store for alle karakterene i serien, men spørsmålet seeren stiller er hele tida hvorfor. Hvorfor dra ensom til New York for å bli en av tusen som kjemper forgjeves om småroller de ikke vil ha? Hvorfor fortsette å prøve å få dødsdømte kjærlighetsforhold til å fungere? Hvorfor prøve igjen og igjen å slå gjennom når man i forsøket må utlevere sine nærmeste og miste integriteten?

Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? spør Jesus i Matteus-evangeliet. Og ville du egentlig ha denne verdenen? Ville den ha deg?


Drittliv. Det er lett å dømme andres liv som meningsløse og fattige. Og serieskaperne har kanskje uforvarende gjort det for enkelt for oss som er kommet gjennom tjueåra og landet trygt med jobb, stabile forhold og verdisystemene på plass. Seeropplevelsen min er preget av en sterk følelse av hvor utrolig heldig jeg er som slipper å leve et sånt drittliv.


Mulighetsrom. Men hva så? Hva kan jeg og alle andre som tror at kristendommen er svaret møte en slik virkelighet med? Kan vi tilby noe som framstår som relevant og godt? Hva er kristendommens mulighetsrom for folk i villrede i dag?

Skal jeg være ærlig, vet jeg ikke svaret. For det oppleves ikke som en hvile å være kristen, det oppleves som et arbeid. Mens en del ser ut til å fortolke kristendommens relevans automatisk inn i sine liv, er det flere av oss som jobber hardt med å få til det samme.


Hindringer. Det er så mange hindringer i hodene og hjertene våre. Når vi hører trosutsagn eller leser bibeltekster, er det noen ganger lysende klart og treffende. Andre ganger framstår det banalt eller fremmed. Mye av det vi holder oss med er skrevet i en annen tid, for mennesker som tenkte annerledes, under andre forutsetninger.

Jeg har brukt et usannsynlig antall timer på å lese og gruble, samtale og synge, lytte og snakke om kristendom. Det har gitt meg uvurderlige skatter tilbake. Men kan jeg tro noen utenfra vil ha den jobben?


Enkelhet. Kanskje gjør jeg det for komplisert. For håpet mitt er at evangeliets enkelhet likevel kan bryte gjennom stengslene. I gudstjenesten møtes vi med ord om fred, tilgivelse, mot og fellesskap. Hvem vil vel ikke ha det? Det kan tale til alle.

Kanskje er vi nå omtrent der vi var da kristendommen var ny: Ordene fra en ukjent mester lyder, og mennesker som ikke visste at de søkte ham, blir berørt. Kanskje er kristendommen fortsatt ung og lovende. Kanskje må vi stole på Gud.

Publisert i Vårt Land 03.04.18

Gå til innlegget

Guds vrede og vår frykt

Publisert 10 måneder siden - 755 visninger

Kraften som ligger i Guds sinne vil drive rettferdigheten fram.

På søndag var det Maria budskapsdag, og i landets kirker lød Marias lovsang. Etter engelens mystiske besøk og møtet med Elisabet, utbryter Maria: «Fra slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter ham.»

Guds miskunn får man altså ved å frykte Gud. Men «gudsfrykt« er et ord som knapt er i bruk i dag. Det henger sammen med vår tids gudsbilde. Vår tids Gud ser med et mildt blikk på verden, gjerne med et smil om munnen, og med en omsorg og varme som ikke kan overstiges av noe. Hvorfor skulle vi frykte denne guden?


En krenket Gud? Den objektive forsoningslære sier at Guds ære er krenket av menneskenes synd. Gjennom Jesu offerdød forsones Gud med menneskeheten og hans ære blir gjenopprettet. Å slik tenke at Gud er krenkbar og rasende på egne vegne, tegner et bilde av en despotisk og ærekjær Gud. Er Gud virkelig slik, må vi også frykte.

Men er Gud slik? Mange velger å se til andre måter å tenke om forsoningen. Både den klassiske og den subjektive forsoningslæren fortolker logikken i Jesu korsdød annerledes, og lar en annen Gud komme til syne. Det er ikke Guds vrede vi skal frelses fra, men synd, død og djevel. Er den sinte gud med det forsvunnet?


Disse mine minste. Teologidagene for Den norske kirke ble avholdt for første gang for noen uker siden. Anders Runesson, professor ved Teologisk fakultet, holdt et mildt sagt vekkende foredrag om Guds vrede og frelse i Matteus-evangeliet.

Jesu identifikasjon med «disse mine minste» i domstalen mot slutten av evangeliet er skarp som knivseggen: Når vi overser et menneske i nød, i fengsel, sultende eller naken, er det Jesus vi overser. Og når vi hjelper en av disse, er det Jesus vi hjelper. Jesus er i offeret, i den utstøtte, marginaliserte og fortvilte. Slik er Gud avhengig av vår medmenneskelighet. Så sier også Maria i sin lovsang «Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave.»


En lidende Gud. At Jesus går inn og tar plass mellom de utsatte gjør Gud til en lidende gud. Jesus blir et menneske i ytterkanten, en uten makt og mulighet til å endre sin stilling.

Hvordan skal vi som lever midt i velstanden og mulighetene forholde oss til denne lidende guden? Svaret gir Jesus selv: Vi skal besøke de fengslede, kle de nakne, mette de sultende og ta imot de fremmede.

Etikk er viktig for oss. Selvsagt skal vi gjøre det som er rett. Dostojevskijs berømte sitat «vi er alle skyldige for hverandre – i alt,» viser det store ansvaret som ligger på ethvert menneskes skuldre. Men hos Matteus får etikken en betydning som ikke kun er mellommenneskelig, men også teologisk. Det vi gjør mot hverandre, gjør vi også mot Gud.


Sinne. Den lidende Gud i domstalen åpner også døra for den rasende Gud. Hvordan? Et menneske som blir tråkket på og nektet livets grunnleggende behov, er ikke bare et nedbøyet menneske. Det er også et sint menneske. Sinnet kan kultiveres og temmes, men det forsvinner ikke. Brevet Martin Luther King skrev fra fengselscella i Birmingham er en eneste lang oppvisning i behersket raseri. «Den tid kommer da utholdenhetens beger renner over, og menn ikke lenger er villig til å kastes i desperasjonens avgrunn.»

Når Gud trer inn blant lidende mennesker, tar Gud også på seg all den undertrykkelse og nød som de opplever. Gjennom hele historien har mennesker levd og dødd i urett, til enhver tid finnes det millioner av mennesker på randen av eksistensen, fordrevne folk i Sudan, sultende barn og maktesløse mødre i Jemen, overgrepsofre i Telford og på Filippinene, barnløse fedre i Syria, amerikanske klasserom med altfor mange tomme pulter.

Og Jesus sier: Det dere har gjort mot disse mine minste har dere også gjort mot meg. Og han er sint, han er rasende.


Se oss i speilet. Det er all grunn til å frykte Gud. Vi kan bare se oss i speilet, se på våre liv. Vi kan prøve å se oss selv gjennom øynene til de millionene som lider under vår klimaødeleggende livsførsel, grådige valg og følgene av vestlig imperialisme gjennom århundrene. Hvem frykter ikke da de lidendes Gud?

Gud er ikke sint på egne vegne. Men Gud er sint. Gud er sint på vegne av millioner. Den kraften som ligger i Guds sinne er det som en dag vil drive rettferdigheten fram til fullendelse.

 

 

Gå til innlegget

Døden og myten

Publisert 11 måneder siden - 674 visninger

Hvor finner døden sitt språk og sin fortelling?

Enhver forelder frykter å miste sitt barn, for med kjærligheten kommer også angsten for døden. Og når det noen ganger skjer, når et barn dør, er det en tragedie så voldsom at den oppleves naturstridig. Finnes et språk som kan romme dette mørket?

I det siste har jeg ganske tilfeldig lest tre bøker om å miste et barn. Bøkene plasserer på forskjellige måter sorgen i større eksistensielle fortolkningsrammer. Forsøket på å forstå døden driver de tre bøkene inn i teologien og myten.


En teologi for døden. I Sorgens gåva är en vigdad blick forteller teologen Patrik Hagman om sønnen Joel, som etter flere års kamp mot kreft dør seks år gammel. Kort tid etter dør Hagmanns kone Kika av hjerneslag. Det er forferdelig trist. Men bokas tittel bærer bud om en sorg som ikke bare er mørke. I døden finner Hagman mulighet for å se livet med et større blikk.

Hagman finner ingen mening i skjebnen som har rammet ham. Men han vender seg til teologien, og finner en innsikt om prøvelser. De tilhører ethvert liv, skriver Hagman. Ingen kan vente seg å være forskånet. Og sorgen hans er gjennomsyret av takknemlighet, av vissheten om at virkeligheten er større enn våre enkeltliv på jorda. Han skriver: “Joel levde ett helt liv här. Ett liv behöver inte vara sjuttio år långt för att vara helt. Det som påbörjas här fortsätter i evigheten. Detsamma måste jag nu tänka om Kika. Och på ett märkligt sätt verkar det stämma.”


Gå videre. George Saunders hyllede bok Lincoln in the Bardo tar utgangspunkt i dødsfallet til Willie, den elleve-årige sønnen til Abraham Lincoln. Dette er en roman med et særegent litterært grep, der Saunders lar et knippe døde karakterer leve videre i en slags skyggevirkelighet, bardo. Begrepet stammer fra tibetansk religion, og er mellomtilstanden etter døden og før reinkarnasjon.

I romanen fungerer dette mytologiske universet som et utvidet rom der karakterene kan se tilværelsen i et nytt lys etter at livet er over. Ved å pakke fortellinga inn i en mytologi, får Saunders det hele til å framstå meningsfullt, som om døden er trist, men like fullt en nødvendig del av verdens regnestykke. Derfor trekker også leseren et lettelsens sukk når lille Willie mot slutten velger å forlate mellomtilstanden og gå videre, dit han skal. Først da blir ting riktig igjen.

Språkets sammenbrudd. I Har døden har tatt noe fra deg så gi det tilbake av Naja Marie Aidt går ikke bare livet, men også språket i stykker. Aidt er en etablert dansk forfatter, og i en ulykke dør hennes 25 år gamle sønn. Tilbake står en lamslått familie, og ikke minst: En forfatter som ikke lenger kan skrive, som ikke får ordene til å hekte seg i hverandre. Aidt viser oss innsida av sorgen, det totale meningstapet, og hvordan det rammer språket.

Aidt, som skriver at hun ikke tror på noe, leter hos andre forfattere og i mytologien. Hun går helt tilbake til det 4000 år gamle mesopotamiske Gilgamesj-eposet, som inneholder både myter om både verdens skapelse og en syndeflod. Men det sirkler også inn Gilgamesj, som sørger over sin venn Enkidus død. Han klarer ikke slippe. Vi kommer forunderlig tett på smerten.


Myten og døden. Den eldste diktning som finnes i vår kulturkrets dreier seg altså om død og om tap. Handler diktning dypest sett om å håndtere døden? Tvang litteraturen seg fram fordi vi trengte å systematisere, å forstå, sette grenser for døden, protestere, holde den døde fast? Skapes myter for å gi oss mening i det meningsløse?

Paradoksalt nok framtvinger dødens meningsløshet ikke bare et språklig sammenbrudd, men også skrift i seg selv. For ikke bare Aidt, men også de andre forfatterne har respondert på døden ved å skrive.


En logisk verden? Hagman, Saunders og Aidt skriver fram det aller vondeste, svarteste, språkløse. Det å miste et barn er et tap som rokker ved hele livsfølelsen, ved vår forventning om at slekt skal følge slekters gang. Det framstår så uforståelig at den større sammenhengen i tilværelsen rakner for dem som lider tap i bøkene. Og hvem kan gjøre verden logisk igjen da? Hvilke fortellinger har makt til å bære en verden som har gått i stykker?

Når Peter i Matteusevangeliet ber om at Jesus ikke må dø, avviser Jesus ham bryskt. Livet har, smertelig, sin grense i døden. Det må myten romme. “Bra teologi måste hålla när livet går sönder,” skriver Hagman. I krise blir det tydelig hva som tåler en belastning, og hva som ikke kan bære.

Åste Dokka er redaktør i Vårt Land forlag, som i 2018 gir ut Hagmans bok på norsk.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82142 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44611 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35537 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28865 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22862 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22494 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21981 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20387 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19440 visninger

Lesetips

Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 5 timer siden / 46 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 5 timer siden / 20 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 6 timer siden / 77 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 6 timer siden / 155 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 11 timer siden / 365 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 357 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 3036 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
2 dager siden / 360 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
3 dager siden / 158 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
3 dager siden / 416 visninger
Les flere

Siste innlegg

Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 47 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 5 timer siden / 46 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 5 timer siden / 20 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 6 timer siden / 77 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 6 timer siden / 155 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 10 timer siden / 403 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 11 timer siden / 365 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 818 visninger
«Å ta en Ropstad»
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 773 visninger
Les flere