Åste Dokka

Alder: 1
  RSS

Om Åste

Følgere

Prost, prostere, biskop

Publisert 10 måneder siden

Hentes biskopene ut av kirkas egen bukselomme, trengs et knippe ledere med annen bakgrunn ved siden av.

Jan Otto Myrseth ble på onsdag valgt til biskop i Tunsberg bispedømme. Han etterfølger Per Arne Dahl, som har sittet i stolen siden 2014.

Myrseth har hatt flere ulike preste- og prostejobber i Den norske kirke. Nå er han domprost i Bjørgvin. Også kandidaten som fikk nest flest førstestemmer, Kjetil Haga, er prost.

Flere proster

Av de åtte biskopene som har blitt utnevnt siden 2012, ble halvparten rekruttert direkte fra prostesetet, mens ytterligere to kom fra prestestillinger. Men blant dem som fortsatt sitter fra før 2012, er det ingen forhenværende proster. Her har det med andre ord skjedd en tydelig innsnevring av rekrutteringsarenaer.

Trygge mellomledere

At Den norske kirke velger biskoper blant prostene er på mange måter forståelig. Prostene har ledelseserfaring, de kjenner organisasjonen, de jobber ofte tett på biskopen og vet noe om hva rollen innebærer. Proster er trygge og gode.

Men en prost er sjelden en stjerne, sjelden en som har markert seg i debatter eller prekt så det høres utenfor kirkerommet. En god prost er en stødig mellomleder, og prostens fremste oppgave er det utøvende personalansvar for prestene. Hovedtyngden av arbeidet administrativt.

Bredde

Bispekollegiet trenger proster, men også bredde. For at en organisasjon skal fungere godt, særlig en som er så allmenn som Den norske kirke, må flere erfaringer komme til øverste nivå. Å hente ledere ut av sin egen bukselomme har noen fordeler, men da trengs også et knippe ledere med annen bakgrunn ved siden av.

En biskop har en viktig symbolfunksjon som alles prest, regionalprest, yppersteprest i landsdelen. Biskopen skal være synlig, skal preke godt, skal ha tenkt en del interessante teologiske tanker og ikke være redd for å markere seg. Særpreget til prostejobben og særpreget til bispejobben er med andre ord ikke sammenfallende.

Profilering

En biskop med prosteherkomst kan ha lett for å se den nye rollen som en forlengelse av den gamle. Dersom hun ser rollen sin som utelukkende en overprost, har hun ikke utnyttet potensialet i den nye stillingen. Da blir hun først og fremst administrator.

God administrasjon og personalhåndtering er avgjørende, men det er tross alt oppgaver som til dels kan utføres av andre på kontoret. Å stille til intervju på radio eller i lokalavisa, derimot, er biskopens jobb. Biskopen med hele sin person må profileres, og dersom man er redd for rampelyset eller skygger unna aktuelle debatter, er det ingen andre som kan fylle rollen.

Samlende?

Det sies ofte i Den norske kirke at man ønsker samlende biskoper. Biskopen skal ikke stille seg slik at vedkommende splitter folk eller skaper uro mellom kirke og samfunn. Snarere skal vedkommende ha evne til å holde det hele sammen. Det kan ofte bety biskoper som holder seg på midten av veien.

Men det finnes minst to måter å forstå begrepet «samlende» på. Enten kan man være samlende ved å ikke tråkke utenfor strekene, slik at ingen kan holde noe mot en. Eller så kan man være samlende ved å trekke folk til seg, ved å snakke og opptre på en måte som gjør at folk vil høre og høre til.

Magnetisk

Prosten har klatret i systemet, sjelden ved å være innovativ eller karismatisk, men oftere ved å være lojal, sentrumsorientert og ukontroversiell. Så er det å håpe at Myrseth legger prosten i skuffen og markerer seg som en magnetisk, samlende biskop.

Gå til innlegget

Produkt av tellekantene?

Publisert 10 måneder siden

På samme måte som grisen ikke blir feitere av å veies, er det ikke tellinga som har formet meg som skribent.

Ole Jakob Filtvedt forteller i mandagens avis at han er glad for at tellekantsystemet eksisterer, tross dets ufullkommenheter. Han mener systemet har utviklet ham som formidler og at det produserer gode skribenter, blant andre meg. Jeg takker for komplimentet, men mener likevel at han bommer. For på samme måte som grisen ikke blir feitere av å veies, er det ikke tellinga som har formet meg som skribent.


Det er et gode at det stilles høye akademiske krav til et avhandlingsarbeid, og det er bra at teologer skriver akademiske tekster. Min kritikk handlet imidlertid om hva slags type akademiske tekster som produseres og prioriteres i dagens system, og hvordan kravene til kvantitet og spissing breier seg på bekostning av andre hederlige mål, som for eksempel bred henvendelse og eksistensiell relevans.


Selv om min egen utvikling som skribent først og fremst har skjedd på andre flater enn den akademiske, har jeg, som Filtvedt, blitt en bedre skribent av å ta en doktorgrad. Men at jeg har lært noe av phd-utdannelsen, unnskylder ikke det faktum at nesten ingen har lest doktoravhandlingen min, og heller ikke at den dessverre ikke er en spesielt god tekst. Så selv om systemet kan produsere gode skribenter, er det i mitt tilfelle ikke slik at det har produsert gode tekster.


En forestående fagfellevurdering har effekt på forfatteren. Man sørger for å skrive slik at ingen utsagn kan trekkes i tvil, at alt er underbygget av lange argumentasjonsrekker og henvisninger til fagets helter. Skrivinga handler kort sagt om å holde seg innafor. En slik sjanger skaper verken innholdsmessig eller språklig djervhet. Sjangeren motarbeider faktisk kreativitet: Den som sier noe reelt nytt, som våger å presentere noe som ikke alt har blitt drøvtygd gjennom århundrene, den bør frykte fagfellevurderinga.


Selv klarte jeg med nød og neppe å skrive knuslete én vitenskapelig artikkel i løpet av mine åtte år som stipendiat. Andre tekster har flytt lett fra pennen. Dersom jeg er beviset for at systemet produserer gode skribenter, blir det altså som når en løsgitt fange er beviset på at fengsler gir frihet.

 

På trykk i Vårt Land 30. mai 2018

Gå til innlegget

Til mine ureligiøse venner

Publisert 10 måneder siden

Legg bort fordommene: Dagens ureligiøse følger med i utviklinga og tilpasser seg en ny tid.

Jeg vokste opp i et vanlig norsk nabolag. Rundt meg var det ikke så mange som var ureligiøse. Eller, det var de kanskje, men det ble ikke snakket om. De praktiserte vel sitt livssyn hjemme, sammen med familien, men på skolen forble det skjult.

Etterhvert som jeg vokste til, ble jeg kjent med folk som viste seg å være ureligiøse, sekulære, ateister, agnostikere. De kaller seg mange ting, og selv om de ulike kategoriene glir over i hverandre, handler disse livssynene i bunn og grunn om det samme: Et liv uten Gud.


Egne valg? Jeg vil være ærlig: Jeg hadde fordommer overfor mine nye bekjente. Fikk de lov av foreldrene å dra på leir og tensing, eller var det veldig strengt hjemme hos dem? Kunne de ta sine egne valg med tanke på sex, banning og kvinnesyn? Hva sa foreldrene dersom de ville være avholds? Brøt med tradisjonene på andre måter? Feiret de jul? Og hva tenkte og trodde de egentlig på?

Jeg lurte på dette, og jeg lurte på mye annet. Men etter hvert som vi ble kjent - for ja, det går faktisk an å få ekte venner blant de dypt ureligiøse - våget jeg også å spørre dem direkte. Svarene jeg fikk varierte, for jeg måtte lære meg at familier og miljøer er forskjellige. Men etter mange samtaler ble jeg overbevist om at selv om vi ikke trodde på det samme, selv om vi så verden under ulikt lys, levde de også meningsfulle liv, med sine leveregler og forestillinger.


Familietradisjoner. Og faktisk opplevde jeg at en respekt vokste fram i meg, for mange av dem. De har vokst opp i et samfunn som skulte til dem. De har måttet tåle kjeft og mistenkeliggjøring når de klippet plenen på pinsedag eller ville fjerne korset fra flagget. For slikt er ikke vanlig hos oss.

Mine venner kommer fra familier som har sine praksiser, sine oppfatninger, og de har videreført familietradisjonene motstrøms og i mindretall. Når folk står fram uten å tro på noe, fortjener de vår respekt.


Vanlige folk. Jeg har i dag flere nære venner som ikke tror på Gud. Jeg synes det er berikende! Det er spennende å være sammen med ureligiøse, snakke med dem, lære av dem. De er vanlige folk, akkurat som deg og meg. De gjør en innsats for lokalmiljøet sitt, er trenere på fotball-laget, de er foreldre og barnløse, fattige og rike. De ønsker å være en del av samfunnet og følger stort sett landets lover og regler. De er på mange måter helt alminnelige.

Ja, de tenker kanskje annerledes enn resten av oss, og de har sine høytidssanger og livsriter som skiller seg ut. Men vi får et bedre samfunn dersom vi kan lære å respektere hverandre og knytte bånd, på tross av forskjeller. Det er det mangfold handler om.


Misjon. Jeg har også etterhvert begynt å tro mine venner når de sier at de ikke har noe behov for å omvende meg. Jeg vet at det har vært viktig i mange miljøer - og er det fortsatt, bare se på nyateistene - men moderne, humanistiske ureligiøse har respekt for vår tro. De er ikke ute etter å misjonere. Takk Gud for det.

Ureligionen er i rask endring. Ureligiøse mennesker lever her og nå og tilpasser seg vår tid. De vet at livssynet deres ble til i en bestemt ideologisk kontekst med andre forutsetninger enn våre. De har kommet langt i kunnskap og tekstkritikk, i synet på vitenskap og allmenn etikk.

Derfor er mange av dem ganske liberale. Det som var viktig før, for eksempel under den franske revolusjon, er ikke like viktig når tidene forandrer seg. De ureligiøse følger med i utviklinga, de er ikke så dogmatiske som fordommene våre tilsier. Harde ord må vike for et livssyn som tar samtid og framskritt på alvor.


En ny tid. Kanskje går vi en ny tid i møte. Jeg håper det. En tid der vi respekterer de ureligiøse, ser dem som en del av det store vi-et og legger til rette for deres behov. Hvis det er viktig for dem å ha fri på FN-dagen, så hvorfor ikke? Det bør en arbeidsgiver kunne ordne. Det truer oss ikke.

Vi trenger ikke å frykte de ureligiøse. Eller: Vi vinner ingenting på å frykte dem. For vi er alle mennesker, vi har alle den samme livspust i oss. Og jeg tror at vi egentlig tror på det samme, innerst inne: En Gud som valgte å bli menneske for å frelse verden.

Gå til innlegget

Det folk vil ha

Publisert 10 måneder siden

Etter min kommentar om teologi og tellekanter (08.05), har jeg fått flere svar, både i Vårt Land og på Verdidebatt. Jeg kommenterer disse samlet.

Både Økland, Moxnes og Fretheim gir meg rett i at tellekantsystemet har endret akademia og satt opp nye målestokker for hva som er viktigst i et forskerliv. Økland sier endog at systemet er kontraproduktivt for formidling og kreativitet. Moxnes, Fretheim, Leer-Salvesen og Elstad peker på fagmiljøer og enkeltpersoner som tross dette er opptatte av kirka og publiserer utenfor tellekantene. Med andre ord er vi relativt enige, det er bare det at svarene vektlegger de gode unntakene, mens jeg vektlegger hva systemet i seg selv skaper. At de henvendte teologene formidler, er strålende, men de gjør det som unntak og idealisme, uten insentiver i systemet. Det er et problem, spesielt når nye generasjoner forskere skal formes og velges til eller fra.


Jorunn Øklands svar på Verdidebatt er det mest interessante. Jeg vil kommentere deler av det. Er teologi og dogmatikk det samme? Nei. Men uten dogmatikken som en del av helheten, kunne de andre teologiske disiplinene like gjerne vært religionsvitenskapelige. Religionsvitenskapen kan vi lære mye av, men den mangler teologiens forpliktelse overfor kirka og kirkefolk.


Hvem skriver teologiske forskere for? Trass i ny tverrfaglighet: For svært begrensede grupper, på bekostning av bredden. Teologien er nå så fragmentert at en fagartikkel ikke henvender seg til enhver teolog, ikke engang enhver phd eller enhver nytestamentler, men til verdens få eksperter på marxistisk redaksjonskritikk av apokryfer fra 300-tallet. For en forsker må ligge i front, i toppen, og slik skapes veldig mange isolerte topper og fronter, utilgjengelige for vanlige klatrere. Dermed har den brede teologiske offentligheten smuldret opp.


Å produsere en vitenskapelig artikkel krever enormt mye, både fra forfatteren, fra fagfellene som skal vurdere og fra tidsskriftsredaksjonen. Jeg kan knapt tenke meg et større misforhold mellom arbeidsinnsats og lesetimer enn det som gjelder de artiklene som støver vekk i bibliotekshyllene. Det skrives for mye for få få lesere.


Men kirka og befolkningen, som i Norge er ganske overlappende, trenger teologenes innsikter. Vi behøver at våre liv blir fortolket, og at det gjøres ved akademisk velinformert, interessant og interaktiv teologi, for å parafrasere Økland. Folk vil ikke bli bygget opp av store menn, skriver hun videre. Men jeg er også folk, og jeg vil faktisk bli bygget opp, gjerne av store menn eller små kvinner eller andre. Oppbyggelse er i min bok å peke på lyset over det kaotiske, og det slutter ikke å være viktig selv om tidene skifter.

 

På trykk i Vårt Land 16. mai 2018

Gå til innlegget

Teologien og tellekantene

Publisert 11 måneder siden

Teologiens akademisering går hånd i hånd med den offentlige samtalens sekularisering.

Nylig kunne både Det teologiske fakultet (TF) og Det teologiske menighetsfakultet (MF) melde at de gjorde det svært bra på den årlige målingen av akademiske publiseringspoeng. Bøker og artikler telles og veies, og det gis poeng per fagansatt. I 2017 hadde MF 2,1 poeng per hode, mens TF lå på 3,19, den beste poengsummen av alle fakultetene ved Universitetet i Oslo, og langt over landsgjennomsnittet på 0,9 poeng.

En stor tjeneste. Det er fint. TF og MF er flinke. Med det gjør de også kirka og kristenheten en stor tjeneste: Den største kunnskapsinstitusjonen i landet, Universitetet i Oslo, har i sin midte en teologisk institusjon som gjør det glimrende. Med det er det tydelig at teologien er et akademisk fag, og dermed at kristendommen har en like selvsagt plass i akademia som andre kunnskapsregimer.

 

Bismak. TF har gjentatte ganger blitt utfordret som institusjon. Kan virkelig en moderne forskningsinstitusjon som UiO holde seg med en konfesjonell presteutdannelse? TF svarer med å slå alle ned i støvlene i den olympiaden som universitetene selv har rigget.

Men er det ikke en bismak her? Det er som når Norge er flinkere til å følge EU-reglene enn EU-nasjonene: Vi er flinke, men på hvilke premisser? Til hvilken pris?

Kirka. Nær sagt alle de norske teologiske fagmiljøene, konservative som liberale, har gjort akademia til den første verden de snakker til og henter legitimitet fra. Men hva da med kirka? Skulle ikke kirka være den verden teologien snakker fra og til?

Teologien må gi gjenklang i kirkerommet, skriver teologen Niels Henrik Gregersen. Dogmatikk er til for prekestolen. Dersom dogmatikken ikke har som mål å formulere kristendom for kirka, kan den bare pakke sammen. Teologien er til for kirka, og med det er den normativ.

Kristent. På samme måte som medisinfaget er normativt – det ønsker å fremme overlevelsen til mennesket og ikke til virusene – er teologien det også. Den velger, den fortolker tekster og liv for et bestemt fellesskap, i et bestemt lys, for å si noe som er – jeg tør så vidt å si det – kristent. Ikke enhver teolog eller ethvert teologisk arbeid har det som målsetning. Men når TF og MF nå en gang produserer prester, er denne sida av teologien umistelig.

I 2014 sa førsteamanuensis ved MF Geir Otto Holmås opp sin stilling i en slags protest mot den faglige utviklinga. Selv om jeg ikke deler hans vitenskapsteoretiske holdninger, kan jeg godt forstå hans kritikk av at teologiens fremste lojalitet står til «vitenskapens sterkt disiplinerende regime og stramme spilleregler». For når teologien tilpasser seg nye betingelser, endres den også innenfra, sa Holmås til Dagen.

Bokhylla. Hva slags endring er det snakk om, og hvorfor er den problematisk? Kaster jeg et blikk på den delen av bokhylla mi som er viet teologisk litteratur, blir ett av svarene tydelig. For mens de store teologene fra midten av forrige århundre skrev sine verker for allmennheten, skriver dagens teologer for hverandre og for publikasjonstellerne.

I studietida leste jeg teologi for oppbyggelse. Wingren, Jervell, Inge Lønning, Bultmann, Bonhoeffer, Heinz Zahrnt, det var en fryd og en sang å lese. Men så har det skjedd noe. De fleste av de nyere bøkene i mitt eie er så spesialiserte, så tunge og kompliserte at jeg ikke orker å lese dem, selv om jeg har en teologisk doktorgrad. Både språk, tematikk og publikum har endret seg radikalt.

De nyere oppbyggelige bøkene jeg har, står et annet sted, de er med få unntak skrevet uten den fagligheten som 1900-tallets storheter fikk til å skinne. Teologien og henvendelsen har skilt lag. Og som forlagsredaktør vil jeg hevde at verken oppbyggelseslitteraturen eller teologien har kommet heldig ut av det.

Menneskelivet. I takt med at de akademiske idealene og rammene har endret seg, har teologien vendt seg bort fra menneskelivet, og inn mot den akademiske samtalen. Det er en gevinst for akademia, men et stort tap for den offentlige samtalen, for kirka, for menneskene. Den offentlige samtalen er nær støvsugd for teologi. Teologiens akademisering, som sikrer dens plass på universitetet, går dermed paradoksalt nok hånd i hånd med samfunnets sekularisering.

Det teologiske hegemoniet er blitt for spesialisert, for strengt, for tørt, for revisoraktig, for livsfjernt. For kirkefjernt. Den akademiske teologiske samtalen har mistet kontakten med menneskelivene, og med det har menneskelivene mistet kontakten med fagteologien.

Publisert i Vårt Land 08.05.18

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere