Åste Dokka

Alder: 2
  RSS

Om Åste

Følgere

Nødvendig og ubehagelig

Publisert 9 måneder siden

Kunnskapen som går og går og aldri kommer til øra.

Teologer som sier noe uvant offentlig, må regne med å møte motbør. Tidligere i sommer skrev jeg at jeg ikke synes jomfrufødselens historiske troverdighet er et interessant spørsmål.

Motbøren kom. Jeg ble både forkjetret og budt inn i debatt om nettopp det jeg syntes var uinteressant, om historisitet. Og det skjedde fordi jeg antydet noe som er ukontroversielt på teologiskre fakulteter: At vi ikke vet ikke hvor Jesu genetiske materiale kom fra, og at det også er underordnet.


Når aldri menigheten. Det meste av det en teologistudent lærer, læres fordi det kan ha betydning for prestens formidling. Men det er en god del kunnskap og detaljer som aldri når menigheten. Og godt er det. Det hadde blitt kjedelige og lange prekener.

For de som sitter i kirkebenken er ikke kommet for å bli teologer. De har ikke med noen notatblokk. Mens en foreleser skal formidle kunnskap, innsikt og forskning, skal en forkynner forkynne evangeliet om Jesus Kristus.


Skrelles av. Store deler av det akademiske stoffet skrelles derfor automatisk av når teologen inntar prekestolen: Dersom detaljer kan brukes til å drive fram et godt teologisk poeng er det flott. Hvis ikke skal de forbli usynlig reisverk.

Jeg tilstreber selv å preke slik, så nakent som mulig. Men noen ganger tror jeg at feil ting skrelles bort. Kan det hende at prestene forstummer om ikke bare det unødvendige, men også det ubehagelige, så snart stolaen legges om skuldrene?


Feighet. Jeg vet i alle fall at jeg selv har latt være å snakke om forstyrrende problemstillinger fra prekestolen. Ofte fordi jeg ikke synes det er interessant, det kan skape støy og skygge for prekenens poeng.

Men andre ganger er det av mer uklare grunner. Kanskje av feighet og for å slippe etterarbeid, har jeg formulert meg bevisst unnvikende i prekener. For å ikke bryte for mye med konvensjonene, kanskje, da jeg ble ordinert føltes ofte ille nok å være ung, kvinnelig TF-er.


Snublesteiner. Derfor er det ikke rart at folk kan bli opprørte over at en teolog åpner opp spørsmålet om Jesu herkomst – det blir aldri nevnt fra prekestolen. Selv har jeg ofte ordlagt meg slik at alle som hører på, uansett holdninger og kunnskapsnivå, kan ha sine oppfatninger i behold etter prekenen.

«Johannes forteller her om at Jesus sier…» Og ikke «Jesus sier…» Jeg har prekt over tekster med åpenbare intellektuelle snublesteiner, men unnlatt å kommentere det. Men ingen blir utfordra av det. Alle blir stående stille.

Tom Egeland sa det ganske presist i Vårt Land 2. august: «Det er jo utrolig hvor mye teologene vet som de ikke snakker om når de blir prester, for da blir de jo forkynnere.»


Klør i øret. Problemet med å snakke vagt og snilt er at man i realiteten sier noe som klør i enkelte ører, men ikke i andres. Man lar hensynet til seg selv og enkelte tilhøreres sjelefred dirigere prekenens innhold.

Jeg husker en gang jeg som ungdom gikk til en bestemt kirke for å høre en bestemt liberal teologiprofessor preke. Da han skygget unna spørsmålet om himmel og helvete som lyste i teksten, og i stedet snakket om alt det andre, ble jeg dypt skuffet. For jeg trengte at noen tok tak i det vanskelige. Noen som visste alt som var å vite, og som fortsatt hadde sin tro i behold. Jeg syntes han burde ha hjulpet meg, han som kunne det.

Både de som går ofte og er anfektet av den harmoniserende teologien, og de som bare går tilfeldig men er intellektuelt våkne, trenger denne hjelpen. De, vi, trenger den fra teologene. De som har redskapene for å få det hele til å fungere likevel.


Holde tilbake. En gang dro jeg med meg en venn, ikke-teolog, på et teologisk seminar. Han var sjokkert etterpå, sint på oss: «Hvis dere har mistenkt hele tida at ikke Gud er allmektig på den måten at han styrer verden, står bak alt som er godt og alt som er vondt, hvorfor i alle dager har dere ikke sagt det til meg før?»

Det er noe esoterisk med å holde tilbake: som om kunnskapen bare er for de få. Vi bidrar til å opprettholde antakelsen om at kunnskap er farlig, om at teologi ødelegger for troen.

Men selvsagt er det ikke slik. Sannheten skal sette oss fri, sier vi med Johannes' Jesus. Da kan vi ikke samtidig dekke over det vi tror er sannhet.


På trykk i Vårt Land 21.08.18

Gå til innlegget

Tunge tings tale

Publisert 9 måneder siden

Treningsmentaliteten i det norske folk er et symptom på en samfunnsbrist.

For et par år siden hørte jeg en lege si på TV: «Trening forlenger livet. Men ikke med flere timer enn det faktisk tar deg å jogge. Så hvis du skal løpe, bør du i det minste like det.»


En brist i samfunnet. Noen liker å spille fotball eller løpe, og da er idretten meningsfull. I tillegg er det sunt for kropp og sjel.

Folk må gjerne trene. Men la oss likevel våge å peke på det som gjemmer seg så lett i skyggene av folkehelseargumentet: Treningsmentaliteten i det norske folk er et symptom på at det er en brist i samfunnets organisering. Vi er ikke lenger opptatt av å drive idrett, av å være sunne. Vi er opptatt av trening, og hvis vi ikke er det, bør vi bli det. Vi er kommet dithen at det er moralsk påkrevd for et middelklassemenneske med selvrespekt å løpe på stedet hvil på et bånd.

All den dyrebare tida som kunne blitt brukt til slarv med venner, familiekjas, boklesing og frivillig arbeid - den bruker vi til å løfte tunge ting og sette dem ned igjen akkurat der de stod. Ikke bare er det en hån mot de tingene som faktisk trenger forflytning og de kaloriene som skal til for at det skjer, det er også en hån av vår timelighet. Livet er kort. Skal vi ikke bruke det på noe annet enn vår egen forfengelighet?


Organisk. Før i tida satt ingen av tid til å trene. Da hogde de ved, melka kyr, gikk til nabobygda eller danset. Fysisk aktivitet var en organisk del av livsførselen, ikke noe å skille ut og plotte inn i timeplan og budsjett.

Men nå kjører folk bil til treningssenteret for å løpe uten å komme fram. Vi har en egen liten motor hjemme for å slippe å hakke nøtter eller mose suppe. Men vekter løfter vi gjerne.

Det er i grunnen logisk at folk ikke klarer å motivere seg til å trene. Muskelbrukens rasjonale er forduftet: Å trene er å fordampe dyrebar energi til ingenting. Men den som derimot sløyfer armhevingene og vasker gulvet selv, som dropper bilen og går til jobb, sparer tid, miljø og utgifter. Og trenger kanskje ikke motivere seg.


Kommodifisering. Nina Bjørk skriver i Lyckliga i alla sina dagar (2012) om kommodifiseringa av samfunnet: Vi isolerer oppgaver som tilhører det alminnelige livet, og gjør dem til varer. Vi handler ikke vår egen mat, men betaler kolonial.no for å bære posene opp trappa. Vi skifter ikke dekk på sykkelen, men kjøper tjenesten i en sykkelsjappe.

Samtidig som vi betaler noen andre for å gjøre det manuelle arbeidet livene våre krever, gjør vi trening til en vare som vi må betale for. Så må vi jobbe mer for å dekke utgiftene vi helt unødvendig har skaffet oss på bekostning av fysisk fostring. Mellom lengre arbeidsdager og trening svinner timene for oss. Det er som om livene våre er komplekse bedrifter med avdelinger som ikke snakker sammen. Enhver synergi er utelukket.


Hvorfor? Det ligger sterke føringer i kulturen vår for ikke bare å være fysisk aktiv, men for å trene, drive målrettet muskelbygging etter en plan.

Og hva er målet? Målet er for en stor del å ha en optimal kropp. Det holder ikke å være sunn, vi skal løpe maraton og ha definerte muskler vi kan vise fram for hverandre. Evolusjonsbiologene må klø seg i hodet over at det nå, i en merkelig historisk unntakstilstand, har gått status i å ha lav BMI.


Penger. Som så ofte handler det om økonomisk gevinst. Vi drives av et maskineri som ikke bare vil legge press på hvordan vi skal ta oss ut, men selvsagt også vil tjene penger.

Skjønnhetsindustrien lever av å selge oss idealer bare de færreste kan nå. Dermed må resten av oss bruke uhorvelige mengder tid og penger på å skape illusjoner om at vi ligger bare et lite hakk under toppsjiktet (hold-in, sminke, hårfarging, nutrilett-barer, treningsvideoer). Slik genereres ikke bare penger for forretningsdriften, men også ulykkelige strebere. Alt i ly av statlige holdningskampanjer om å trene mer, leve sunnere.


Optimal? «Hvis du går ned tre kilo, så er kroppen din optimal.» Min venninne fikk beskjeden etter å ha utsatt seg for en gratis kroppsanalyse på arbeidsplassen. «Løper jeg noen helserisiko ved å ikke gå ned?» spurte hun analytikeren, og ble forsikret om at hun var sunn som den var.

Men hun gjentok at min venn måtte ned tre kilo om hun ville ha en optimal kropp. «Optimal i forhold til hva?» spurte min venn, for kroppen fungerte godt til hennes bruk.

Det er på tide at vi skaffer oss noen bedre mål i samfunnet.

På trykk i Vårt Land 17.08.18

Gå til innlegget

Anfektet ferie

Publisert 10 måneder siden

Sommerferien konfronterer oss nådeløst med vår timelighet.

 

Idet sommerferien starter, blir du gitt 672 timer: Fire uker er 28 dager, og 28 dager er 672 timer. Her, sier myndigheter og arbeidsgivere sammen, her har du 672 timer til fri disposisjon. Sees i august!

Og så står du der, med en hel måned foran deg, 672 timer som du kan bruke akkurat som du vil. Du må spise og sove, men utover det kan alt skje. Det er dette som er ferie.


Livets gave. Det er anfektende. For ferien er som å få livets gave på nytt, bare i miniatyr. Her er noen tilmålte timer, gitt deg, bruk dem. Og husk: egentlig er de få, så bruk dem godt. Snart er du tilbake i hamsterhjulet.

Jeg har ofte gått inn i en liten feriedepresjon så snart de forgjettede sommertimene er blitt mine. Jeg har gledet meg til å bade i tid, slappe av uten tanke for morgendagen, oppleve noe annet, tre ut av rutinen. Men med én gang ferien inntreffer, mister jeg tiltaket, piffen, begeistringen. Jeg har fått timene mine, men klarer ikke å bruke dem, og blitt sint på meg selv for det.


Tidsknapphet. Til vanlig har jeg, som de fleste arbeidende småbarnsforeldre, en sterk opplevelse av tidsknapphet. Tida strekker ikke til, ikke til alt det nyttige, nødvendige og morsomme. Den strekker ikke til for å gjøre de tingene jeg dypest sett ønsker å bruke livet mitt til, timene mine til.

For den som opplever at livet er meningsfullt, opplever også at det er for få timer til rådighet. Jeg blir aldri ferdig. Jeg får ikke lest nok for barna, lest nok for meg selv, bakt nok, gått nok turer, skapt nok, ledd nok, skrevet nok, jobba nok, vært nok tilstede, strukket meg nok. Jeg har alltid flere unådde ambisjoner og ugjorte gjøremål på lista mi idet jeg legger meg til å sove.

Og når livet vanligvis er slik, preget av mening i tidsnød, blir ferien anfektende. Vanligvis styrer jeg tidsbruken min med jernhånd, jeg velger bort alt jeg ikke synes fortjener tida det tar. Men i ferien har vi plutselig lite å gjøre og mye tid. Hvilke gjøremål er egentlig verdig de 672 timene?


Hvile. Ikke gjøre så mye. Bare slappe av, nyte timene og dagene, sier feriepsykologene som intervjues i agurktida. Koble av. Være sammen med dem du er glad i, råder de.

Jeg har sans for hvile. Jeg trenger rekreasjon og setter av tid til å sløve hver eneste dag. Jeg liker det, og jeg tror det er viktig. Men jeg tror like fullt ikke at mitt livsmål er å løse kryssord i hengekøya. Egentlig tror jeg at jeg skal noe annet. Hengekøya er en pause, en nødvendig bussbenk på en reise mot et annet mål. Har jeg kommet til denne kloden for å slappe av og nyte dagene? Kom egentlig de psykologene inn på embetsstudiet ved å koble av?

Jeg tror ikke at Gud har spesifikke planer for våre individuelle liv. Like fullt tror jeg det er mening i at vi lever, i at jeg lever, du lever. Jeg tror det finnes oppgaver for oss, meningsfulle måter å bruke evnene våre på. Gode relasjoner vi kan være i, steder der vi kan bruke oss til beste for oss selv, skaperverket og hverandre.

Om du vil, det finnes kall for enhver. Dermed finnes det meningsfulle måter å bruke livet på, og det finnes mindre meningsfulle måter. Og vi må velge, velge det meningsfulle, velge kallet.


Å grave ned talentene. Døden skrur kravet om meningsfulle liv ytterligere til. For døden lærer oss ikke bare at livet tar slutt en dag, men at vi er timelige. Livet er flyktig. Så snart vi er født, kan vi egentlig begynne å telle ned. At vi lever i dyp tidsknapphet gjør forvaltningen av timene våre enda mer alvorstung.

Liknelsen om talentene i Matteus-evangeliet legger det tungt innover oss: De gavene du får skal du ikke grave ned. Å bruke tida si til tidtrøyte, til å vente på døden, er å skygge unna for livets preg av å være både gave og oppgave.

Jeg tar livet og timene på alvor. Like fullt har jeg store innsigelser mot dem som vil selge inn det målrettede liv som en kristelig ting. Og jeg er ikke ute etter å tilfredsstille de kapitalistiske kravene om inntjening og effektivitet. Men tidsnød er likevel ikke et moderne stressfenomen som vi kan latterliggjøre, det er en eksistensiell erfaring. Den som erkjenner at vi skal dø, erkjenner også at tida er knapp.


Livsskole. Ferien er derfor en livsskole. En skole i takknemlighet for livets og timenes gave, til livets og timenes giver. En skole i timelighet og sann tidsnød. En skole i tidsforvaltningens kunst og åk.

Hadde jeg en fin ferie? spør du kanskje. Joda. Den var fin. Men hverdagen er like fullt mer meningsfull.

 

På trykk i Vårt Land 11.08.18

 

Gå til innlegget

Erobret kristendom

Publisert 10 måneder siden

Når fikk du sist sagt noe ordentlig godt om hva du tror på?

 «Tidligere anså jeg kristendom som en samling førvitenskapelige påstander om hvordan verden fungerer. Nå forstår jeg derimot kristendommen som en samling historier som sier noe om hvordan det er å være menneske i en tøff virkelighet.» Det er Thomas Haarklau Kleppestø som snakker, han er psykolog og stipendiat ved Universitetet i Oslo. Han tenker nytt om Bibelen nå, sier han videre.
 
Oppstemt og betenkt. Jeg leste dette sitatet for fjorten dager siden, i den samme avisa som du leser nå. Først gjorde det meg mildt oppstemt på kristendommens vegne – tenk, selverklærte ateister oppdager Bibelens dybder og rikdom! Men så ble jeg betenkt. For hvordan kom vi i det hele tatt dithen at rikdommen kunne glemmes? Hvordan kunne Bibelen forringes til et utdatert forsøk på å forklare verden?

Slik Haarklau Kleppestø tenkte, tenker mange. Før var han en av mange som leser Bibelen slik man leser historiebøker, naturvitenskap, o-fag generelt: Det som står mellom permene er virkeligheten og historien, bare oversatt til ord, det er en bokliggjøring av verden slik den er, bare med Guds overblikk og normer på kjøpet.

Dermed kan alt som står i Bibelen ansees som faktaopplysninger om hvilken del av virkeligheten det måtte være. Kristne er folk som tror på disse opplysningene.
 
«Alt som står i Bibelen...» En skulle tro det bare var kunnskapsløse hedninger som tenkte slik. Religiøse analfabeter, de største kverulantene blant ny-ateistene. Men slik er det jo ikke. For denne tankegangen har erobret også kristnes eget trosspråk.

Spørsmålet som stilles til kristne er gjerne om vi tror at «alt som står i Bibelen er sant», og ikke om vi tror at de siste skal bli de første eller de saktmodige skal arve jorden. Og vi svarer villig vekk – joda, jeg tror at Jesus gikk på vannet, men ikke at jorda ble skapt på seks dager. Imens forsvinner de saktmodige ut av synsfeltet sammen med alt det som faktisk er viktig for oss.

Ikke sjelden sier kristne ting som at «nå må vi tørre å stå for Bibelen, vise hva vi tror på» – altså, nå må vi stå fram som biblisister. I følge denne tankegangen har Gud ikke bare diktert hvert ord i Bibelen, men dermed er også alt som står i Bibelen sant i enhver betydning av ordet «sant». Hva slags kristen du er kan måles på hvor mange tros-kryss du kan sette på lista over usannsynlige bibelske hendelser.
 
Moderniteten. Denne måten å tenke om Bibelen på, er ny. Den er en del av arven etter moderniteten, da bibeltekstene ble underlagt historievitenskapens nye metoder. Historisk-kritisk metode er det ingenting galt i, men den har avstedkommet en faktaorientert lesemåte som har skjøvet andre aspekter ved Bibelen til side: Visdommen, fortellingene, poesien.

Vi har laget mye teologi på ateismens, eller snarere modernitetens, premisser. Så en del av skylda for Haarklau Kleppestøs tidligere villfarelse må vi ta selv. Spørsmålet om hva som er sant er blitt viktigere enn spørsmålet om hva som er relevant. Teologene begynte å tenke på historisitet, fakta og filosofisk konsistens, og kristenheten har ikke kommet seg helt siden. Deler av teologien knoter fortsatt med å svare på spørsmål som heller burde vært avfeid.
 
Bibelrasjonalisme. Den misforståtte bibelrasjonalismen rammer oss alle. For vi som ikke driver med bibelsk o-fag, forklarer vår teologi ved å ta avstand fra slikt. Vi skynder oss å slå fast at vi ikke tror på et en-til-en-forhold mellom virkelighet og skrift, og bekrefter dermed at det er en aktuell problemstilling.

Enten vi tror på «Bibelens klare tale» eller ikke, koloniserer denne logikken altså vår måte å snakke på, lage teologi på, tro på. Vi er språkfanger, tankefanger. I dette klimaet gir det ikke mye intellektuell troverdighet å være kristen, for enten er vi biblisister, eller så framstår vi som noen som velger og vraker etter egne innfall. Men Bibelen er ingen o-fags-bok. Den er eksistensiell verdenslitteratur, et univers av ressurser, rom på rom av fortolket liv.

Selv synes jeg det er helt underordnet om Maria virkelig var jomfru, om Sara var nitti år da hun fødte Isak eller om Paulus ble blindet på veien til Damaskus. Verdien av disse fortellingene, betydningen og det vi henter ut av dem, har fint lite å gjøre med hvorvidt de er troverdige vitnesbyrd om historiske hendelser. Det skjedde kanskje slik, kanskje ikke, spørsmålet er irrelevant.
 
Famling. Stilt overfor antakelsen om at kristne tror på «førvitenskapelige påstander om hvordan verden fungerer», forstummer vår egen stemme. Vi blir enten avstandstakere eller apologeter. Vi står i en årtusenlang visdomstradisjon, men famler etter ord som uttrykker våre egne anliggender, og ikke bare responderer på andres.

Det er utrolig vanskelig å skygge unna sidesporene og tulledebattene, å unngå å la dem farge våre bekjennelser. Når fikk du sist sagt noe ordentlig godt om hva du tror på?

Denne kommentaren stod på trykk i Vårt Land 21.07.2018

Gå til innlegget

Allerede sett

Publisert 12 måneder siden

Hvorfor skulle det være så ille at Facebook vet alt, når Gud allerede har sett oss?

Da jeg var yngre, var det relativt vanlig å røyke, også i det kristne ungdomsmiljøet jeg var en del av. En av jentene fortalte at noen hadde konfrontert røykinga hennes på følgende måte: Dersom Jesus kom igjen akkurat nå, mens du sto der med røyken, hadde du kunnet stå med rett rygg?

Dette spørsmålet gjør Gud til detaljdespot. Det er også lett å avfeie. Men rasjonalet bak er egentlig gyldig: Gud vet alt, ser alt. Du er ansvarlig for dine handlinger. Så hva sier du til Gud om det du fyller livet ditt med?


Storebror ser deg. Når det i dag piskes opp til frykt for hva Facebook, Google og uante kommersielle og politiske spioner faktisk vet om oss, er det kanskje fordi det er lenge siden vi tenkte tanken om at livene våre allerede er gjennomlyst. At det egentlig ikke er noe nytt at vi er sett fra oven. Selv klarer jeg ikke å komme i Storebror ser meg-panikken verden foreskriver. Ingenting av det Facebook vet kan sette meg i et dårligere lys enn det jeg allerede står i overfor meg selv, mine medmennesker og Gud.

For enten har du ikke gjort noe du skammer deg over, ikke forbrutt deg mot egen eller allmenn moral, og har ingenting å frykte. Eller så har du det. Og da er det jo ikke Storebror som er problemet? Da er problemet det moralske bruddet. At det kan dokumenteres kommer i andre rekke. En video kan sikkert ødelegge en karriere, men i bunn og grunn er det umoralen, ikke Google, som har felt karriereklatreren.


En del av virkeligheten. En pikant video er derfor problematisk fordi moralen er brutt, ikke fordi den spres. Holder vi oss innenfor moralen, spiller det ingen rolle hva Zuckerberg kan finne ut. Dersom en spredt video viser et ektepar i moralsk aksepterbar sengeaktivitet, derimot, kan det sikkert være pinlig, men ingen oppsigelsesgrunn. Det er bruddene, ikke de lovlige pinlighetene, som er fellende.

Lenge før Facebook fantes hadde Gud telt hvert hår jeg har på hodet. De tingene jeg gjør er allerede en del av virkeligheten, alle hendelser er kjedet sammen av sine årsaker og sine virkninger. Det at det ble baksnakket, begått utroskap, løyet, er allerede forårsaket, har allerede fått sine tilsiktede og utilsiktede konsekvenser. Den som vet at Gud ser, den har allerede holdt dommedag over seg selv, både før og underveis og etter hasjrøykinga.


Skaden er skjedd. I min virkelighetsforståelse finnes det ingen lukkede dører. Visst har jeg gjort ting jeg ikke burde, ting jeg ugjerne forteller om. Men for meg ligger skammen i at jeg har gjort det, ikke i at noen vet det. Skaden er alt skjedd. Jeg har forbrutt meg.

Det å bli observert er dermed ikke noen tilleggsbyrde. Hendelsen er allerede ubønnhørlig virkelighet. Jeg betyr noe, alle mennesker betyr noe, livet er uendelig kort, og derfor finnes det et mål for alt vi gjør.


Etikk. Jeg frykter ikke Guds blikk. Gud ser, men ikke som en allvitende tyrann. Mer slik at virkeligheten er grunnleggende gjennomsiktig. Og vi trenger ikke tro på Gud for å tenke på denne måten. Det holder å mene at ingenting er prinsipielt unndratt etikken. Moralen eller det sanne, det gode, kan også fungere som en absolutt etisk standard: Ting som skjer har skjedd, og alvoret ligger verken i at det blir sett eller usett.


Hvilke hender? Og her kommer forskjellen mellom Facebook og Gud fram: Vi har ingen grunn til å stole på Facebooks blikk. For i feil hender kan alle typer informasjon misbrukes. I feil hender kan min informasjon brukes til å jukse i et valg, til å hindre politisk frihet. Hva slags hender er det vi legger våre i liv i? Er det det nådige blikket eller det utnyttende blikket som ser oss?

Du er en Gud som ser meg, sier Hagar til Jahve. Den gravide Hagar har rømt fra Abram og Sarai, men en engel ber henne vende tilbake og lover henne en stor ætt. Engelen er Hagars vitne, engelen har sett at hun har blitt ydmyket i herrehuset. Hagar er den første som gir Gud navn i Det gamle testamente, og hun gir navnet ut fra Guds mest slående kvalitet: Gud ser.


Vitne. For den Gud som ser oss, er ikke bare vår dommer, men også vårt vitne. Det er ikke på grunn av overgriperne, de umoralske, jukserne og baksnakkerne at Gud ser. Nei, Gud åpner sitt øye for ofrene, de utsatte, de baksnakkede og bedratte. Gud er alle ydmykedes vitne.

Slik er Guds blikk som lyset, gjennomtrengende, åpenbarende, vitende.

 

Publisert i Vårt Land 12.06.18

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
9 dager siden / 5067 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
20 dager siden / 4759 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 2703 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
25 dager siden / 2322 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
23 dager siden / 1806 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
10 dager siden / 1779 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
4 dager siden / 1630 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
22 dager siden / 1528 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
15 dager siden / 1399 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
14 dager siden / 1313 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere