Åste Dokka

Alder: 2
  RSS

Om Åste

Følgere

Leve lokalt

Publisert 10 måneder siden

Kanskje folk ikke skal kjøre barna til trening eller ha jobb i nabokommunen.

Jeg klarte aldri å ta lappen og jeg prøver hardt å fly så lite som mulig. Resultatet er at jeg lever ganske begrenset. Og ikke bare jeg, men også familien min er hindret av min manglende rekkevidde.

Vi bor, jobber, går på skole og barnehage innenfor noen få kilometers radius, ja lever generelt ganske lokalt. Vi kan sykle og gå dit vi skal i hverdagen. Barna mine kommer aldri til å spille sjakk på Oppsal eller gå slalåm-kurs på Tryvann. Det er ikke det at vi ikke kunne ha lyst, men det er bare ikke gjennomførbart når vi ikke har bil.

Bompenger. I disse dager tuter illsinte bilister i protest mot nye bomstasjoner. Myndighetene vil begrense biltrafikken, og dermed går også bilførerens vante livsutfoldelse med i dragsuget. Bomringer settes opp, antallet parkeringsplasser reduseres, innfartsårer strupes. Så hvordan skal bilistene kjøre barna til håndballtrening nå? Hvordan skal de komme seg til jobb i nabokommunen?

Svaret kan jo være å ta bussen. Men det kan også være at folk kanskje ikke skal kjøre barna til trening eller ha jobb i nabokommunen.

Rekreasjon. Da mine besteforeldre bygde hytte på 1950-tallet, hadde de ikke bil. Idet skoleferien begynte reiste de på hytta. De pakket med seg tre små barn, bagasje og barnevogn og tok bussen til byen, gikk til Vestbanen, tok toget til Kongsberg, og så rutebuss til Sandvoldbrua, en liten kilometer unna hyttedøra. To måneder seinere knotet de seg gjennom samme reise i omvendt rekkefølge og rakk tilbake til byen før skolestart.

Slik var ikke bare ferien, men hele livet deres. Da de gifta seg bestod festen bare av en liten håndfull slekt og venner. For ingen hadde bil. For dem var helgene rekreasjon, det var uansett ikke snakk om å dra på utdrikningslag i Riga eller fotballcup i Hønefoss.

Vi tar det for gitt at hverdagen blir mer lettvint med bil, enklere. Men jeg tror at mine besteforeldre hadde det vel så lettvint uten. De måtte si nei til en hel del ting. Til gjengjeld hadde de roligere helger og bedre hytteferie.

Slutte å reise. Klimakatastrofen kommer til å forandre livene våre. Denne bil- og flyalderen vi befinner oss i nå, var bare et skjebnesvangert blaff i menneskehetens historie. Vi går en tid i møte der vi kommer til å måtte finne oss i å måtte slutte å reise.

For noen av oss er tanken uvant: Skal vi ikke gi oss selv og barna alle muligheter? Men tanken er feil, det er jo ingen som gir barna sine alle muligheter. Mine barn kan ikke bli gode surfere eller reinkjørere. Og det er begrensninger vi lever godt med – alt handler om hva man i utgangspunktet synes livet skal inneholde.

Når bilførere protesterer mot at bilkjøringa strupes, er det altså først og fremst deres forventninger til livet som ikke blir innfridd, ikke en naturgitt levemåte. Å kunne kjøre bil til jobb er ikke noe mer selvsagt enn å kunne kjøre fly til jobb. For begrensning er en helt naturlig del av våre livsvilkår. Vi er alle alltid begrensa. Og de grensene angir rammene for hva som er tenkelig og mulig.

Leve lokalt. Hva skjer med samfunnet dersom vi slutter å røre så mye på oss? Antakelig blir vi mer bundet til stedet vi bor. Vi handler lokalt, går tur lokalt, har lokale relasjoner. Blir kjent med ungene i gata og legger merke til den som alltid går alene. Kanskje går vi oftere til gudstjeneste og engasjerer oss i foreningslivet. Vi investerer tid og penger og føler eierskap til nærområdet. For hvis jeg er tvunget til å bruke tida mi akkurat her, så skal det i det minste være fint å leve her.

Sinnsro. Dette er den samfunnsmessige nytten av å leve lokalt. Og i tillegg til den og klima- nytten, finnes det også en eksistensiell befrielse i å leve avgrenset. Det å ikke ha så mange valgmuligheter, frigjør enormt med tankekapasitet og energi. Enhver som har gått på en diett vet det: Når du vet nøyaktig hva du skal spise, slipper du å ta stilling de tusen fristelsene. Når du har uniform på jobb, slipper du å tenke på hva du skal ha på deg.

Derfor har vi rutiner: Hvis jeg hver dag vet når jeg skal stå opp, når jeg skal spise, om jeg skal dusje, så slipper jeg faktisk å tenke på det, slipper å ta stilling. Selv om begrensninger per definisjon er negativt, har de også med seg en gave i ermet: frihet og sinnsro. Den som ikke har valgfrihet har i det minste frihet fra valgene. I ett perspektiv lever man fattigere. I et annet lever man bedre.

Gå til innlegget

En kirke av penger og ansatte

Publisert 11 måneder siden

Stadig færre spør seg om de er gode nok for kirka. De spør seg heller om kirka er god nok for dem.

Det er ikke krise for Den norske kirke. Ikke nå. Nå har vi bare problemer. Men dagens problemer er morgendagens katastrofer, hvis ikke skuta snur.

Under 10 prosent av barnekullet blir døpt i Church of England. Tallet har falt som en stein på få tiår. I Norge ligger vi fortsatt på rundt 55 prosent, men det var langt høyere for kort tid siden.

En kirke er forsamlingen av de troende. Men hvis disse ikke er forsamlet eller ikke troende, eller verst av alt, ingen av delene, er det kanskje ikke lenger en kirke vi ser på. Kirkebenkene er ikke tomme, ikke nå. Men de kan fort bli det.

Finnes det håp? Ja. Men les først dette:

Skjulte kristne

Et av mantraene i folkekirketenkningen er at det finnes mye skjult tro der ute: Folk som forholder seg til Vårherre og kjenner tilhørighet til kirka, men som ikke har ord for hvilken følelse og stillingstaken dette er. Men de er kristne, sier rause prester ofte, de står ikke tilbake for de høylytt bekjennende. Det er for deres skyld vi høvler ned tersklene.

Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum var sistemann ute i slikt ærend, da hun skrev om Folkekirka i Aftenposten nylig: «altfor mange (...) opplever at deres tro ikke er bra nok, at deres liv ikke er bra nok. Den norske kirke ønsker ikke å snakke ned menneskers tro, eller legge inn terskler.»

Jeg er enig med Raaum. Jeg har til og med skrevet liknende ting selv. Jeg tror ikke at Gud gjør forskjell på folk. Og i skyggen av omvendelseskristendommen er slik tenkning både sunn og logisk. Selv om du ikke kan mestre det ideelle kristenliv eller kjenner Jesus romstere der inne i hjertet, er du like fullt et Guds barn.

LES OGSÅ: 3 av 5 vil ikke vies i kirken

Ingen krav

Men verden står ikke stille. Det er en mannsalder siden Ole Hallesby i sin mørke radiotale gjorde sitt forsøk på å skremme folk til himmels. I dag har de færreste hørt en prest snakke om helvete, blitt bedt om å vinke verden farvel og legge sitt liv for Jesu fot.

De fleste prester i dag, og i generasjonen forut, har lagt seg tungt i selen for å kommunisere åpenhet, gjøre kirka så imøtekommende som mulig. Her stilles det ikke krav.

Prestene har jobbet hardt i stereotypiens motbakker, og møter ikke lenger folk med mistenksomhet. Jeg tror det har hjulpet. Dere iherdige menn og kvinner som har klart å være folkelige prester, som i mildhet har fortsatt å gi og gi: Dere har gitt folket tilbake deres religiøse selvtillit. Well done.

Men det er ikke det det står på lenger.

God nok?

Når folk ikke kjenner seg hjemme i kirka, når de ikke døper barna sine, er det ikke fordi de ikke kjenner seg gode nok for kirka. Det er fordi de ikke anser kirka som god nok for dem. I sin selvstendighet har de gjort seg opp en mening: De tror ikke på Gud. Eller, det gjør de kanskje, men Gud er ikke viktig. Like lett som folk har flommet inn over tersklene, renner de ut igjen.

Teologien er briller å se verden gjennom. Vi må våge å spørre om den folkekirketeologien vi har sett verden med til nå er blitt utdatert, at den tåkelegger realitetene i stedet for å vise dem fram. Manglende kirkegang har en gang handlet om tilkortkommenhet, men i dag handler det først og fremst om likegyldighet.

LES OGSÅ: Andelen ikke-religiøse tredoblet siden 1991

Erkjenner vi dette, må vi også stille oss selv det mest ubehagelige spørsmålet: Er virkelig kirka god nok for folk? Svarer vi på behovene?

Èn joggetur

Nei, kirka er selvsagt ikke god nok, ikke for noen av oss. På samme måte som ingen ting er bra når man ikke investerer. Jeg har vært i kirka, sier noen. Jeg vet at det er kjedelig. Men på samme måte som det å ta én joggetur ikke påvirker helsa, og i alle fall ikke gir noen forståelse av hva trening er, nytter det ikke å gå i kirke én gang.

I alle andre sammenhenger er vi villige til å lære oss ting for å forstå, vi kjøper utstyr og følger med. Men i kirka forventer vi å få, ikke å gjøre en innsats. Folk tenker at kirka er de der framme i koret. Men kirka er ikke det. Den er alle som er i rommet. Så når det er kjedelig i kirka, er det faktisk du som er kjedelig. Den som kan synge med og be, den kjeder seg ikke.

Dåpserosjon

Min egen tradisjon står for en dåpsteologi som i pervertert form ikke bryr seg om hvorvidt folk går i kirka eller ei. Det viktigste er å få folk døpt. Det er som om vi forventer at dåpsfølget skal marsjere ut av kirka i resesjonen og ikke vende tilbake igjen før neste generasjon blir født. Men de døpte ikke-kirkegjengerne døper i stadig synkende grad barna sine. Den teologien som gjør dåpen til det ene viktige, eroderer altså grunnlaget for dåpen i neste omgang.

Kun 10 prosent av Den norske kirkes 3,7 millioner medlemmer går jevnlig til gudstjeneste. Men en kirke kan ikke overleve på ansatte og penger, den trenger folk. Folk er nødt til å gå i kirka. Ikke for Guds skyld, og kanskje ikke i første rekke for sin egen, men for kirkas skyld: Gå i kirka.

LES OGSÅ: Kristne organisasjoner vil redde kirkene i Groruddalen

Kirker som ikke brukes, må legges ned, og legges de ned er de heller ikke der når de plutselig trengs. For å kunne være landets eksistensielle beredskapsstyrke, må kirka også være landets eksistensielle hverdagsrom.

Tette lekkasjene

Enhver tendensforlengelse av tallene tilsier at Den norske kirke står overfor den største utfordringa den noensinne har møtt. Da er det på tide at vi tetter energilekkasjene. Konservative som liberale må slutte å dyrke splittelse og egne samvittigheter, og heller konsentrere seg om at grunnen er i ferd med å forsvinne under oss.

Alle mennesker lengter etter fellesskap, etter mening, håp og korrigering. Det finnes faktisk i kirka. Så utfordringen er gitt: Dere 90 % av 3,7 millioner – dere må få fart på kirkegangen. Dette er den tida du skal gå i kirke på, så lenge du bryr deg i det hele tatt. Kom som du er, og sett ditt preg på kirka. I gave får du en større himmel, en håpefull livsfortolkning, tilgivelse, et sted å gå med din takknemlighet og dine sorger.

Kirkebenkene trenger å bli sittet på. Himlingen trenger sang som får den til å vibrere. Døpefonten trenger et lite hode tjue centimeter lenger oppe. Hvis ikke er det bare tre, metall og mur igjen.

LES OGSÅ: Trossamfunnene mener Den norske kirke må endre forventningene

Gå til innlegget

Skinne klart

Publisert 11 måneder siden

Anklagen om at kirka har tilpasset seg tida og dermed mistet sin sjel glemmer at Kristus også var i tida.

Forskningen på den historiske Jesus – hvem han egentlig var, bak alle tekstene – har gått gjennom flere epoker.

Enkelte forskere mente at de mest autentiske Jesus-ordene var dem som stod i størst kontrast til samtida. Hans originalitet, at han stod motstrøms, uttrykte hans sanne Jesus-het. Alt som også kunne gjenfinnes hos andre måtte være fortellergrep som skulle trekke Jesus inn i eksisterende mytologiske rammer.

Men så var det andre forskere som mente det var omvendt. Jesus stod tvert imot i harmoni med sin samtid. Han var på alle vis et barn av sin tid, og intet annet.

Problemet med begge disse tilnærmingene er at de spikker fram en Jesus i sitt eget bilde, en Jesus som er redusert. I tillegg skapes kontrasterende beskrivelser av samtida: For hvis Jesus skal skinne klart, må han skille seg ut. Hvis ikke er det ikke noe spesielt ved ham? Tida kan ikke ha farget av på Jesus.

Tilpasning. Impulsen til å søke en klarest mulig kristendom har alltid vært sterk. Ingen påvirkning eller tilpasning skal få slå kiler mellom oss og sannheten. Derfor er anklagen om at kirka har tilpasset seg tida, makten og behaget og dermed mistet sin sjel, en av de mest klassiske formene for kirkekritikk.

Å grave etter kristendommen ved å hive historie og samtid vekk, forutsetter at man tror at verden og gudsriket er grunnleggende atskilt, at kristendommens renhet avhenger av å ta mest mulig avstand fra det som til enhver tid er rådende tankegods.

Men i iveren etter å komme til kjernen, skrelles også deler av det viktige bort. For var det ikke noe i tradisjonen å ta vare på? Kan ikke noe ved Jesu samtid ha vært evangelisk? Kanskje til og med noe ved vår egen tid?

En kristelig kultur. Et motsatt standpunkt finnes også. Da kulturprotestantismen stod på sitt høyeste anså man kulturen og kristendommen som sammenfallende. Verden beveget seg framover mot fullkommenhet, og til sist ville mennesket utvikle seg inn i Paradis. Og så kom første verdenskrig og en halv generasjon europeere slaktet hverandre i skyttergravene. Alle illusjoner om menneskets godhet og kulturens kristelighet brast.

Men kulturprotestantismen er likevel ikke helt død. Hver gang noen sier «vi lever tross alt i 2018» i en kirkelig debatt, er det antakelsen om at samtidas verdier er normative som skinner gjennom.

Konkurrerende sannheter. Hvordan skal kristen tro forholde seg til samtid og til andre, ofte konkurrerende, sannheter og kunnskapssystemer? Hva skal vi ta til oss og hva skal vi tydelig avvise? Det er vanskelig å svare, og først og fremst på grunn av hvordan spørsmålet er stilt.

For spørsmålet tar ikke høyde for at forholdet mellom kristendom og andre tanker, mellom Kristus og verden, aldri har vært atskilt. Alle som er kirkemedlemmer er også samfunnsmedlemmer. Alle som tenker en kristen tanke tenker også en samtidstanke. Alle som er kristelige er også verdslige.

Men ikke minst: Kristus ble født til verden, som menneske, i en tid og på et sted. Han var allerede besudlet, påvirket, avhengig, lenge før teologene forsøkte å rense ham fra rusket.

Sammensatt samtid. Anklagen om at kirka tilpasser seg samtida ukritisk overser enda et poeng: Nemlig at samtida ikke er en enhetlig størrelse. Samtida er ikke bare åpenhet og raushet og toleranse for alle grupper. Samtida er også rasisme, kvinnehat og klimafornektelse.

Så når kirka engasjerer seg i sosial-etiske saker, tar den stilling ikke for samtida eller tidsånden, men i den: Kirka tar stilling som kulturkritisk. Etter beste evne velger den til det som er bra og bort det som er dårlig i kulturen. Og hva annet kan den egentlig gjøre hvis den ikke skal forstumme?

Å halte til begge sider. Det finnes en alarmistisk tradisjon som først og fremst pleier egoene til de selvutnevnte profetene, og det finnes en dvask kristendom som har kamuflert seg så godt mellom samtidas byggverk at det er vanskelig å se den selv når man står rett foran den.

Men behovet for å protestere er akkurat like menneskelig som behovet for å si seg enig. Det er to høyst menneskelige impulser. Derfor bør vi også være selvkritiske til begge. Hvorfor sier jeg ja til dette og nei til hint?

Svaret bør alltid være: Ikke fordi det stemmer med eller bryter med samtida. Ikke fordi Jesus er helt generell eller helt spesiell. Men fordi jeg tror det er kristelig.


På trykk i Vårt Land 19.09.18

Gå til innlegget

Borger av to riker

Publisert 12 måneder siden

Fyll og hor er først og fremst et problem for kulturen - ikke for moralen.

Torsdag skrev Vårt Lands Ane Bamle Tjellaug om den nye TV-serien Ex on the Beach. Programmet handler i korte trekk om at veltrente, lettkledde unge mennesker plasseres på en solfylt strand, gis alkohol og forventes å gjøre noe pikant.

Deltakerne synes å være plukket ut spesielt for sitt utseende, ekshibisjonisme, lave impulskontroll og flytende intimgrenser. I tillegg sender TV-kanalen inn deltakernes eks-kjærester, slik at det kan oppstå mest mulig sex, drama og sjalusi.

 

Infamt. Man trenger jo ikke være kristen bestemor for å ryste på sitt indre moralske hode over slikt. For det er infamt av Dplay og FEM å lage en slik serie. Selv uten kamera til stede er det jo psykopatisk atferd å rigge feller for at folk skal gå i dem. Programskaperne bruker bevisst unge menneskers trang til å bli sett for å få dem til å gjøre ukloke ting som for alltid vil hefte ved dem.

 

Mørkemann. Men hva skal man si? En del av programkonseptet er nettopp at folk som meg skal synes det er uhyrlig, kanskje til og med så uhyrlig at vi bare må se det med egne øyne. Ved å bedrive moralsk fordømmelse danser jeg derfor en nøye koreografert dans.

I tillegg gjør jeg meg selv til mørkemann. Enhver offentlig stemme som assosieres med kristendom har et mørkemannsstempel konstant dinglende over hodet, klart til hogg. Vi bærer på en arv av kvinnediskriminering, stygg abortdebatt, anti-homo-retorikk og en generell bakstreversk, gledesløs aura.

Det en sekulær stemme kan si uten å sage av egen grein, om barns skjermtid eller skilsmisse, det kan verken partileder Hareide eller biskop Nordhaug ytre uten å bli ignorert, stille latterliggjort eller fordømt tilbake. Dette fører til en kristelig selvsensur som ofte er sunn, men noen ganger oppleves som unnfallenhet og feighet - også sett fra perspektivet til den som snakker.

 

Kulturkristendom. Jeg tenker ofte fint om kulturen vår. Vi har et nokså velfungerende demokrati, et godt offentlig ordskifte, et gnistrende teaterliv og eksepsjonelt gode forfattere.

Jeg synes til og med at kulturkristendom er et godt modus å være i: At kirka skal spille på lag med og bekrefte alt det gode vi har, bruke det i kirkerommet, åpne for det, og ikke frykte det menneskelige. Heller omfavne det. For intet menneskelig er den inkarnerte Gud fremmed.

 

En fremmed i verden. Samtidig får jeg aldri en så sterk følelse av å være borger av et annet rike som når jeg setter meg ned og ser på helekulturen. Altså, ikke den som skjer inne på Nationaltheatret, men den som skjer rett utenfor, noen timer seinere. Ikke bare P2, men hele rekka av elendige radiokanaler vi har.

Å lese om Ex on the Beach eller bevitne fylleslag i Oslos gater får meg til å tenke på Johannes-evangeliets ord om å være i verden, men ikke av verden.

Jeg føler meg som en fremmed overfor deler av kulturen vår, overfor verden. Og jeg regner egentlig med at de fleste andre, kristne eller ei, gjør det samme. For det er vel få blant oss som med hånda på hjertet kan si at vi ønsker for våre barn at de en dag får oppleve å stå gråtende i Rosenkrantzgate med opprevet strømpebukse og stjålet veske? At vi håper barna får være med i Ex on the Beach?

 

Flerkulturelt. Vi velger alle umerkelig. Vi velger i vår egen kultur, velger hva vi kjenner tilhørighet til og speiling i, hva vi anser som godt. Og så kaller vi utvalget vårt for norsk kultur og norske verdier, hyller det og glemmer resten.

Men for en som også er borger av et annet rike - om det er gudsriket eller foreldrenes hjemland - oppleves det utvalget som et valg mellom kulturer, og ikke i kulturer. Slik bærer flere av oss enn de opplagte på erfaringer av å være flerkulturelle, av å forholde oss til flere normbærere, av å vurdere, ta avstand, tilslutte oss.

Disse valgene er med nødvendighet valg som angår vårt innerste. For kulturen bor ikke bare i gatene, på skjermene og i teatrene, den bor også i oss selv, i språket vårt og i impulsene våre. Vi blir til på det sted og til den tid vi lever, og derfor er kulturen ikke noe rent eksternt, men en viktig del av vår identitet.

 

Forsøpling. Og derfor er det egentlig ikke moralsk forargelse som bør strømme over FEMs strender og det livet som foregår der. Det finnes tross alt verre umoral i verden enn sex og botox. Heller handler min hoderysten om identitet og om tilhørighet i min egen kultur. Ex on the Beach er ikke først og fremst forsøpling av moralen - det er forsøpling av en sårt tiltrengt felleskultur.

Det er dypt fremmedgjørende i en tid der vi trenger å være venner.

 

 Publisert i Vårt Land 04.09.18

Gå til innlegget

Apologetikk på ateismens premisser

Publisert 12 måneder siden

Jeg synes skråplanstanken er en dårlig grunn til ikke å ville tenke rundt Bibelens ­historisitet, men jeg tror ikke det er skadelig.

I mandagens Vårt Land skriver både Bernt Falkum og Morten Stensberg om min siste kommentar. Jeg svarer samlet. Falkum slår et slag for å forstå åpningen av Lukas-evangeliet (og kanskje resten av Skriften?) som et gjennomgående troverdig historisk dokument.

Det ser ut til at han mener at dersom man først stiller spørsmål ved deler av Bibelens historisitet, rakner snart resten, og da er det like greit å la det være.

Skråplanstanken. 

Ja vel, sier jeg da. Jeg synes skråplanstanken er en dårlig grunn til ikke å ville tenke rundt Bibel­ens historisitet, men jeg tror ikke det er skadelig. Falkum og alle andre må gjerne tro at jomfrufødselen er en historisk hendelse, og alt det andre med. Det har jeg heller ikke argumentert mot. Når Falkum skriver «Hvorfor skal vi ikke tro …» og ramser opp det han anser som viktige bibelske hendelser, svarer jeg derfor: Tro det gjerne! Jeg har ikke bedt noen ta avstand fra slik tro. Faktisk har jeg i flere omganger prøvd å si at jeg ikke synes det spørsmålet er så viktig.

Da historisk-kritisk bibellesning dukket opp som en del av opplysningstidas nye historiemetodikk, fikk teologene et nytt blikk på Bibelen. De gav seg i kast med å prøve å finne ut hvordan fortida egentlig forløp, og ikke bare hva som var blitt fortalt om den. De kom fram til mye forskjellig. Det har bibelforskerne fortsatt med. Det finnes derfor mange ulike svar på hvilke historiske hendelser som ligger forut for Det nye testamentes fortellinger. Felles for alle svarene er at de ikke er sikre. Det er ikke så veldig mye av Jesu liv man kan verifisere ved hjelp av historiske metoder. Det ligger også i sakens natur at underberetninger og andre ekstraordinære hendelser aldri kan slås vitenskapelig fast. Derfor hjelper historievitenskapen oss bare et lite stykke på vei når vi skal prøve å forstå Jesu liv teologisk.

Inkarnasjonen. 

Selv er jeg kommet fram til at dersom noen kan bringe bevis for at Maria faktisk var jomfru, er det helt greit for meg. Det samme gjelder dersom noen har bevis for at Maria ikke var jomfru. Min tro hviler ikke på hva historievitenskapen kan finne ut eller ikke finne ut. Det som er viktig er hva forestillingen om unnfangelsen ved Den hellige ånd forteller meg – på godt og vondt. Hvordan ­illustrerer den inkarnasjonen? Hva forteller den om hvordan de første kristne så på Jesus? Hva forteller den om synet på seksualitet?

Men Falkum virker ikke fornøyd med at jeg ikke har samme fokus som ham. Da vil jeg minne ham på at Jesu ættetavle i både Matteus og Lukas ender med Josef, og ikke Maria. I tillegg bør det nevnes at Marias jomfrudom kun berøres av Lukas og Matteus, og ingen andre steder i NT. Dersom en så oppsiktsvekkende ting hadde vært sentral for den tidlige kristne kirke, ville flere av Bibelens forfattere antakelig nevnt det. Hvis Falkum med Bibelen i hånd spør hvorfor vi ikke skal tro på den ubesmittede unnfangelsen, har han et svar her. For heller ikke Bibelen er så entydig som det er lett å tenke.

Midt i fella. 

Men dette vil jeg egentlig ikke diskutere – for med en gang man begynner å gjøre det, forskyves oppmerksomheten fra hva og hvem Jesus var og er, til hva som kan sannsynliggjøres gjennom et mer eller mindre vitenskapelig rasjonale. Erfaringen tilsier at vi da havner i en apologetikk på ateismens premisser. Det var det jeg forsøkte å si i de to kommentarene jeg har skrevet om saken, men sannelig står jeg ikke midt i fella likevel.

Stensberg har et annet anliggende. Han har rett i at jeg mener at vi prester for ofte bedriver intellektuelt underslag. Men jeg mente ikke at det først og fremst er bibelforskningen som bør vies mer plass i forkynnelsen. Innsikter fra systematisk teologi og kirkehistorie er vel så relevant, uten at jeg med det mener at man skal holde forelesninger fra prekestolen. Stensberg sier han ikke ønsker å gjengi forskningen når han preker, men heller henter inspirasjon fra stemmer som Rudolf Bultmann og Jean Vanier. Det er god forskning, god teologi og god prekenpraksis.

Trykket i Vårt Land 29. august 2018.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 3421 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
28 dager siden / 2459 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
16 dager siden / 2457 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 2369 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1833 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
13 dager siden / 1667 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
29 dager siden / 1511 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
10 dager siden / 1405 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere