Åste Dokka

Alder: 2
  RSS

Om Åste

Følgere

Den sekulære dommedag

Publisert 6 måneder siden

Rettferdighet er punktet der Per Sandberg og Byggmester Solness møtes.

Karma vil bite dere bak, SMS-et Per Sandberg kontant etter å ha blitt gått litt for tett etter i sømmene av pressen. Byggmester Solness later til å ha samme livsholdning.

For det er som om det finnes en kosmisk rettferdighet. Selv lenge etter at Gud forsvant ut av samfunnets minste felles multiplum av livsfortolkning, står ideen støtt: Rettferdigheten må skje - den skal skje. De slemme skal betale og de snille skal belønnes. Det hele er som en sekulær dommedag, der gjengjeldelsens logikk ubønnhørlig krever oss til regnskap. Som en domstol uten dommer, en blind og rasende rettferd.


Skyld. Men i motsetning til Sandberg, plasserer Byggmester Solness seg blant dem som skal straffes. Høstens oppsetning på Nationaltheatret byr på en Solness som bærer på en enorm og bunnløs skyld. Hvorfor? Fordi hele hans karriere er bygget på hans egen families totale sammenbrudd. Riktignok hadde han ikke skyld i ulykken. Men at han hadde ønsket seg ulykken før den inntraff, uten å forutse tragedien, kun gevinsten, er ille nok. 

Solness kan aldri betale tilbake det han opplever at han skylder sin kone. Derfor lar han henne straffe ham for ting han ikke har gjort. Like fullt er han ikke interessert i å skru tida tilbake til før ulykken: Gevinsten har vært så stor. Han er den største blant byggmestere, han står på toppen i ordets rette forstand. Den posisjonen vil han for alt i verden ikke miste. Men betale for suksessen med sin skyldfølelse og sitt tomme hjem, det må og vil han. 

Det kan ikke gå godt med en mann som Solness. Kosmos krever balanse i regnskapet. 


Konsekvens. Troen på at skjebnen bærer med seg det som er rett og rimelig kan kanskje gjøre en og annen bør bedre i bakken. For noen er det lettere å forsones med egen ulykke dersom man opplever det som en konsekvens av egne handlinger. Den som har røykt halve livet har tross alt bevisst løpt risikoen for lungekreft, mens når ikke-røykeren rammes vil kreften føles som et urettmessig slag. 

For den som uforvarende får tragedie etter tragedie skyllende inn over livet sitt, er troen på kosmisk rettferdighet høyst forstyrrende. For den betyr jo at de må ha gjort seg skyldige på en eller annen måte? Det er nærliggende å akseptere premisset om at skjebnen er rettferdig. Kvinner som blir slått tror ofte de har fortjent det. Antikkens lamme og verkbrudne måtte bære skammen over selvpåførselen som en tilleggsbelastning. 

Det er derfor Job ikke kan slutte å klage til Gud. Han er sikker på at han ikke har gjort noe galt. Han har ikke fortjent å bli behandlet slik! For andre skjebneofre vendes smerten innover.


Egeninnsats. Vi lever i en tid der vi har en overtroisk tillit til individets muligheter til å skape seg selv og ta kontroll over skjebnen. Ikke bare kan enhver bli røykfri, løpe maraton og bli lege, bare de legger inn nok egeninnsats, men også kreft kan du bli kvitt hvis du tenker positivt nok. Mindfulness, ryddesjauer og steinalderdietter kan løse ethvert problem. Og om ikke de gjør det, vel, da er det deg det er noe galt med.

Og noe er åpenbart galt med oss. Eller rettere sagt: Noe er galt med virkeligheten. Gjennom verden løper en avgrunnsdyp revne, en kløft som skiller realitetene fra drømmen om det gode. Den kalles synd eller lidelse eller ondskap, alt ettersom. Forsøket på å gripe smerten gjennom karma-tenkning eller kosmisk rettferdighet er like gammel som menneskeheten. 


Frisk. Men stilt overfor sykdom og smerte, sier Jesus noe annet enn både Solness’ skrantne samvittighet og Sandbergs klokkertro på rettferdighet. Når Jesus møter den blindfødte mannen i Johannes-evangeliet, foreslår disiplene at den blinde selv eller hans foreldre har syndet. Men Jesus sier heller: Det er ikke noens skyld at du er syk. Og fra nå av er du frisk.

Logikken er nemlig ikke det interessante. Regnestykket er irrelevant. Jesus har ikke noe behov for at ligningen skal gå opp. Vi kommer aldri til å forstå hvorfor ting er som de er. 

Men det er heller ikke det viktigste. Det store spørsmålet vi må stille oss når smerten står foran oss, er ikke hvor den kommer fra, men hvordan vi kan hjelpe.

I bergprekenen avvikler Jesus ikke bare gjengjeldelsens etikk overfor menneskene, men også for Gud selv. For vår Gud lar sin sol gå opp over både onde og gode. 

Byggmester Solness: nåden er nær.

Publisert i Vårt Land 26.11.18


Gå til innlegget

Ich habe genug!

Publisert 6 måneder siden

Kristendommen vil alltid si ting om verden som ikke umiddelbart oppleves som sant.

Ich habe genug! Synger bassen ut i Bachs kantate. Jeg har nok. Han trenger ikke mer. I troen har han Kristus, og det er også alt han trenger.

En kamerat av meg fortalte at han kunne stoppe munnen på enhver telefonselger: Når de ringte og tilbød lavere priser, sa han bare: «Penger! Det er ikke noe problem for meg. Jeg kan betale.» Dermed fantes det ikke et eneste argument igjen for selgeren, som slukøret måtte legge på.


Utilstrekkelighet. Jeg har nok. Det må være en av de mest motkulturelle tankene man kan ytre i vår tid. Jeg har nok og trenger ikke mer. For rundt oss vil noen selge oss noe, vil noen ha oss til å strekke oss mot noe vi ikke har. Vi lever i en tid som fråtser på vår misnøye med oss selv og livet vi lever. Det er så mange krefter som tjener på å utvide vår opplevelse av utilstrekkelighet, slik at vi kan fortsette å streve.

Å hige oppover er en bevegelse man aldri kan bli ferdig med. Det er alltid noen som tjener mer, ser bedre ut, har mer veloppdragne barn. Det er umulig å vinne. For skulle du være den heldige ener i alle kategorier i din lille andedam, vel, da strekker du bare litt på halsen og ser at konkurranseområdet er enormt, foran deg åpner seg andedam på andedam uendelig.


Uavhengig. Hvordan kan noen mene at de ikke trenger mer? Det er lett forstyrrende å møte mennesker som ikke har et fnugg av ambisjoner på egne vegne. Er de altså fornøyd? «Jeg har nok» er et utsagn på grensen til det truende. Det er å melde seg ut av samfunnets logikk, av vår felles forståelse av at alt kan og må forbedres.

Den tilfredse truer oss fordi hun er uavhengig. Den som har nok, trenger ikke kjøpe noe, men trenger heller ikke tjenester, vennskap. For uavhengighet er til dels også suverenitet, den selvhjulpne står ikke i gjeld til noen. Den som ikke vil ta imot noe, kan ikke inngå i den gjensidige utvekslinga enhver relasjon er.


Protest. Men den som erklærer at hun har nok, har jo ikke mer enn resten av oss. For dette er ikke et spørsmål om å faktisk ha noe, eie noe, verken indre ro eller sportsutstyr i boden. Det er heller et spørsmål om livsholdning. Ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det, som det heter. Det er en proklamasjon, en protest, mot kulturens logikk.

For det vi sier er ikke bare uttrykk for noe vi opplever, det er også formativt. Vi blir det vi gjør. Det vi sier gjør noe med oss. Når jeg tar sidemannen i kirkebenken i hånda og sier Guds fred, kommer freden til oss. Det er denne magien enhver talehandling bærer på, og som liturgien også er en del av. Jeg erklærer at dere er rette ektefolk, sier presten, og med det er de to gift. Jeg tilgir deg, sier du, og så er jeg faktisk tilgitt.


Kontrafaktisk. Kristendom er alltid til en viss grad kontrafaktisk. Den vil alltid si ting om verden som ikke umiddelbart oppleves som sant. Er denne høyst gjennomsnittlige ansamlingen mennesker i benkeradene Guds folk, sier du? Jordens lys og salt? Hvem skulle trodd det. Dette brødet er Jesu kropp. Det finnes mening. Gud vil oss vel.

Det finnes tusen motargumenter til enhver kristen påstand. Jeg har mye indre protest til Ich habe genug også. For det uttrykker ikke min erfaring. Og en kristendom som ikke tar erfaringen på alvor er vel ikke stort verdt? Som ikke griper fatt i våre liv og hvordan vi opplever det, men kommer susende inn og setter en diagnose helt uavhengig av symptomene?


Gjenklang. Den danske teologen Jakob Wolf skriver at vi ikke har erfaringer for at noen er oppstått fra de døde. Derfor kan det virke meningsløst å bekjenne legemets oppstandelse. Men selv om oppstandelsestroen ikke er erfaringsbasert, så finner den likevel gjenklang i våre alminnelige livserfaringer.

Det er mye kristendom vi ikke kan utlede fra våre egne liv. Men når vi hører ordene sagt, når vi selv sier dem, så blir de likevel troverdige for oss. Det er noe ved ordene som handler om oss, selv om de kommer utenfra. For dersom ordet ikke hadde truffet noe i oss, hadde det jo bare sust videre og ut av historien. Da hadde ingen brydd seg med å lese de gamle tekstene igjen og igjen. Da hadde de blitt glemt og Jesus i høyden blitt noe for historieforskerne. Men sånn er det jo ikke. Det fremmede treffer oss.

Vi er alltid trengende. Vi vil alltid behøve hverandre. Og vi har likevel nok. Å øve seg på å si det er å la seg forme inn i en verden som kanskje likevel er mulig. Ich habe genug.

På trykk i Vårt Land 20.11.2018

Gå til innlegget

Abort i skyttergravene

Publisert 7 måneder siden

Det var ikke Kjell Ingolf Ropstad som brakte lidelsen inn i verden.

Som et Rødehav for Mose føtter deler Facebook-feeden min seg i to. Jeg har aldri sett det skje slik før. Jeg har aldri følt identiteten min som kristen, venstreorientert feminist så strukket som nå. Det hele handler om: abort.

Uenigheter i hel- og halvoffentligheten er en selvsagt ting. Det som er annerledes når det gjelder abort, er at uenighetene ikke møter hverandre. De foregår i parallelle universer.

For alle som begeistret deler Ropstads framstøt om å endre paragraf 2c i abortloven Facebook, får støtte av sine venner. Og alle som oppfordrer til demonstrasjon mot samme Ropstad, får like mye jubel i sine tråder. Ingen blander seg inn med motforestillinger, men holder seg til sine atskilte skyttergraver.


Interessekonflikt. Abort er ikke en enkel sak med opplagte svar. Abort er aldri en god løsning, men det kan være den beste av de tilgjengelige løsningene. Derfor har vi en abortlov og derfor har den bred støtte i befolkningen. Abortloven har aldri rendyrket noe prinsipp, den har alltid vært pragmatisk motivert og argumentert for. Dermed er skjønn og lytting umistelig for debatten.

Så hvordan er det vi diskuterer for tida? Det fenomenet vi søker å finne en politisk løsning på, er at en kvinne er gravid med et foster hun ikke ønsker å føde fordi fosterets egenskaper eller antall ikke er som forventet. Her står altså morens liv og livsutfoldelse mot livet i magen. De to er i en interessekonflikt.


Liv mot liv. En skulle tro at de fleste politikerne ville se denne interessekonflikten som det problemet abortdebatten skal løse. At det man er uenige om er hvordan man kan løse det best mulig.

Er det morens liv og livsutfoldelse som har størst vekt? Eller er det gryende livet mest tungtveiende? I begge tilfeller vil den enes rettigheter måtte vike for den andres. Man har bare falt ned på ulik konklusjon i hvem som skal tilgodeses.

Men slik føres ikke abortdebatten. Langt derifra. Når debatten raser er det nemlig ikke interessekonflikten som står i sentrum, det er helt andre ting.


Slangen i paradis. En kan få følelsen av at en del feminister mener ondskapen kom inn i verden med Kjell Ingolf Ropstad. At selektiv abort ikke er svaret på et problem, men noe helt nøytralt, dagligdags. Men så kommer slangen inn i paradis og legger byrder på kvinner.

For venstresida snakker som om tvillingabort alltid har vært praksis og 12-ukers-regelen falt ned fra himmelen og åpenbarte for oss når et menneskeliv begynner. At ethvert forsøk på å problematisere er å påføre kvinner skam. Det er som om abort ikke hadde vært et dilemma hvis det ikke hadde vært for KrF.


Egenrådige kvinner. På den andre sida står Ropstad. Lettere oppstemt lovet han på NRK at aborttallene ville gå ned som følge av hans politikk. Bak to skinnende øyne kunne vi skimte den Ropstad som i 2011 mente at det er egoistisk av kvinner å ta abort når det finnes barnløse som vil adoptere. Mannen forstod (forstår?) altså ikke helt hvordan det er å være gravid.

For problemet her er ikke egenrådige kvinner som ikke vil være rugekasse, men: hva skal den gravide i interessekonflikt med fosteret egentlig gjøre? Hadde Ropstad anerkjent det som problemet, hadde han krevd en tilbakestilling av endringene i pleiepengeordningen, slik KrF lovte i 2017. Da ville det blitt økonomisk mulig å ta imot annerledesbarna. Men nei. Pleiepengene har KrF knapt nevnt i denne debatten. Resultatet er at Ropstad vekker assosiasjoner til patriarkalske mørkemenn.


Symbolsak. Et overblikk over slagmarken tilsier at venstresida plutselig har blitt liberalistisk og at høyresida har mistet sin progressivitet. Hvorfor? Fordi abortspørsmålet er blitt en symbolsak. Høyre mener at Ropstads forslag ikke vil gi endringer i praksis. Altså er vi på samme sted som før det første skuddet falt, bare at vi er mer uvenner enn tidligere.

Jeg tror at de fleste av oss som støtter selvbestemmelse, ser abort som en nødløsning, den minst skadelige utveien. På samme måte tror jeg abortmotstandere på at deres motivasjon er å beskytte liv, ikke å bestemme over kvinners kropper.

Ingen er tjent med at det lages symbolpolitikk av et så komplekst spørsmål. Det betyr at vi må prøve å forstå hverandre. Vi må anerkjenne interessekonflikten i bunn. Gjør vi det, kan vi også dempe den ved å gjøre det økonomisk mulig for mødre å fortsette å leve sitt eget liv også etter fødselen.

Gå til innlegget

Om jeg ikke har kjærlighet

Publisert 7 måneder siden

Kristendommen slår beina under ethvert forsøk på å bygge en etikk.

«Jeg kommer til å fortsette å være meg selv. Jeg kan ikke være noen andre,» sa Sylvi Listhaug i møte med kritikk tidligere i år. Hun snakker helt i tråd med tida: overalt blir vi oppfordret til å være oss selv. Om du er et godt menneske måles på hvor ekte du er. Realitydeltakere har gjort autensitet til det nye idealet.

Nå er det selvsagt aldri et godt alternativ å prøve å være noen andre enn seg selv. Men en av de viktigste gavene kristendommen, ja alle religioner og etikker, gir, er idealer. Idealer er ikke bare uoppnåelige mål. De er også rettesnorer og kilder til selvkritikk.


Rotfeste. For hvilke sider av oss skal vi nedkjempe, og hvilke skal vi la blomstre? Min egoisme er en ekte del av meg, likeså min nedlatenhet og latskap. Men deres dype rotfeste i meg betyr ikke at jeg er forpliktet til å leve dem ut. 

Etikken setter standarden utenfor oss selv, og hjelper oss til å forfølge visse av våre impulser og undertrykke andre. Å være god handler altså ikke om å være hele seg. 

Hvilken etikk skal kristne følge? Denne uka handlet Vårt Land-podkasten Nyhus & Dokka om kristen etikk. Finnes det? Hva er det i så fall? Gjesten var professor i etikk og religionsfilosofi Svein Aage Christoffersen, som har skrevet og tenkt om dette i flere tiår. 


Kristen etikk. «Lovens krav står skrevet i hjertet deres,» skriver Paulus om hedningene i Romerbrevet 2. Paulus har observert at også de som ikke er kristne behandler hverandre godt. De trenger ingen kristelig åpenbaring for å skjelne mellom rett og galt. Faktisk oppstod den evnen allerede da Adam og Eva spiste av treet. Synden og etikken kom inn i verden i samme øyeblikk. Evnen til å gjøre etiske vurderinger tilhører det menneskelige, ikke det kristelige.

Det gir derfor god mening å si at det ikke finnes noen spesifikk kristelig etikk. Det finnes bare etikk. Det som er godt er godt uavhengig av kristendommen, og det ligger åpent for alle å se det og å handle etter det.

I podkasten sa Christoffersen at den medmenneskeligheten de første kristne viste, gjorde at andre ønsket å bli en del av kristenheten. På samme måte begeistres vi i dag over Kirkens Bymisjon og gir penger til arbeidet. Overgrep som skjer i kirka, derimot, får oss til å ta avstand. Den etikken vi gjenkjenner som god, trekker oss til seg, mens umoral skyver oss bort. Og denne dynamikken kommer ikke av en etisk åpenbaring, men av at vi alle har loven skrevet i våre hjerter.

Åpenbaring? Finnes det så ingen etikk som er eksklusiv kristen? Er det ingen ting vi forstår at vi skal gjøre eller ikke gjøre utelukkende fordi det har blitt åpenbart for oss? 

Den moralske impulsen i kristendommen er så sentral at kristendommen ikke kan tenkes uten den. Når Jesus forteller om den barmhjertige samaritan eller helbreder den lamme, gjenkjenner vi i oss selv trangen til medfølelse og handling. Jesus gjør denne trangen normativ, til et ideal. Jesu liv og forkynnelse løfter det beste i oss ut til noe utenfor oss. Det er denne formen for autensitet som er god.


Ta vare på. Er det mulig å gå herfra til å utlede konkrete leveregler fra Det nye testamente? Nei, mener Svein Aage Christoffersen. At vi skal ta vare på den svake, den utstøtte, at vi grunnleggende sett er forpliktet overfor hverandre, er en dypt kristen tanke. Den er ikke eksklusiv for kristendommen, men kristendommen kan ikke tenkes uten. 

Imidlertid gjør ikke det kristne bedre skikket enn andre til å finne ut av hvordan vi skal ta vare på hverandre, eller for den saks skyld: faktisk å gjøre det.


Slå beina under. Det er kanskje mulig å holde de ti bud, i alle fall i korte strekk. Men ingen kan med hånda på hjertet si at de lever fullt og helt etter Bergprekenen. 

Der krever Jesus at dersom noen tar kappen vår, skal vi gi bort skjorta også. At vi skal elske våre fiender. De færreste vil si at de prøver en gang, om de er kristne aldri så mye. Hovedfunksjonen i Bergprekenen er altså ikke å gi oss nye regler, men å slå beina under de konstruksjonene vi prøver å bygge av vår egen rettskaffenhet.

For kristen etikk er ikke å lage en liste over korrekte handlinger og så krysse av. Paulus skriver: «om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.»

Snarere enn et regelverk eller en etisk teori, er nytestamentlig etikk å alltid stille seg selv spørsmålet: Er dette godt? Er det gjort i kjærlighet?

Og en slik måte å spørre er grunnleggende selvkritisk. Det vil alltid plassere idealet utenfor oss selv, alltid slå beina under våre egne selvtilfredse systemer, regler og lister. Å være seg selv fullt og helt er aldri nok, er alltid en stykkevis etikk.


Publisert i Vårt Land 27.10.18

Gå til innlegget

Kirka og det hele mennesket

Publisert 7 måneder siden

Hvis kirka skal være for flere enn de spesielt interesserte, må den øve seg i å møte flere menneskelige behov.

Hva skal kirka egentlig drive med? I utgangspunktet – og i den augsburgske bekjennelse – skal kirka forkynne ordet og forvalte sakramentene. Men skal den si seg fornøyd med det?

Ja og nei. Ja fordi ord og sakrament faktisk er kirkas avgjørende oppgave. Det finnes ingen andre steder i verden der en får tilgang på dåp, nattverd og forkynnelse enn i kirka.

Men nei, den skal ikke nøye seg med denne forvaltningen, fordi det å utføre den krever at en del andre ting også er gjort. Det er for eksempel ikke meningsfullt at en prest forkynner for en tom kirke. Derfor må det også være en kirkelig oppgave å få folk til kirke. Og hvis kirka skal få folk til kirke, må den gjøre seg kjent, troverdig og attraktiv.

For at kirka skal kunne gjøre sin oppgave, må den derfor gjøre en hel del andre oppgaver i tillegg. Spesielt gjelder dette overfor dem av oss som ikke er spesielt religiøse. Vi trenger flere trekkfaktorer for å møte opp, og dem er det kirkas jobb å sørge for. Som vi sa der jeg jobbet som prest: Vi må gi folk en unnskyldning for å komme på gudstjeneste.

Ryddetrang. Men en slik måte å tenke på har vært uglesett i flere deler av kirkelandskapet: Så vel den skapelsesteologiske, eksistensialistiske teologien og den pietistiske, konservative teologien har vært opptatt av å skille ut det spesifikt kristelige fra alt annet.

Skapelsesteologien har gjort det for å kunne tilkjenne verden en selvstendig verdi: Hvis en kristen vil drive idrett, så gjør gjerne det! Idrett er ikke kristent, men det er likevel godt i seg selv. Pietismen har på sin side satt sine skiller mellom kirke og verden fordi verden ikke har så stor verdi - det er kun det kristelige som teller. Så en kristen trenger en egen kristelig idrettsforening for at idrett skal være spiselig.

Disse to måtene å tenke på er vidt forskjellige, men de har til felles et enormt driv mot å skille ut det spesifikt kristelige og definere det. Dette etablerer også en fremmedhet mellom kirke og verden, mellom kristelig og verdslig, en ryddetrang som rydder bort litt for mye.

Rettferdiggjort. Jeg tror denne ryddetrangen har gjort kristendommen smalere enn den kan være, og ikke minst at den har fått kirka til å konsentrere seg i for stor grad om ett punkt i menneskelivet.

I skriftet Disputatio de homine (1536) definerer Luther mennesket ene og alene ut fra gudsrelasjonen: Mennesket er det Gud rettferdiggjør. Hvis vi følger tanken videre, uten hensyn til alt det andre Luther hadde å si om mennesket, blir kirkas eneste sak fort menneskets rettferdiggjørelse, menneskets frelse.

Bredden. Men jeg tror de færreste mennesker i Norge i dag går rundt og lurer på om de er rettferdiggjort, og derfor skyndes til å gå til kirke. Vi er opptatt av helt andre ting. Vi har ganske andre lengsler og behov. Og disse behovene er høyst eksistensielle, og noen ganger religiøse.

Men Gud møter hele mennesket. Gud er ikke bare vår frelser, men også vår skaper og vår medvandrer. Kirka bør utvide perspektivet og øve seg i å møte bredden av det menneskelige. For menneskets egen skyld, selvsagt, men også for kirkas skyld: Skal Den norske kirke være en folkekirke, må den appellere til flere enn den religiøse prosenten.

Rammer og rytme. Vi trenger så mye, vi mennesker. Vi trenger sammenheng, mening, rammer og rytme. Å være sammen med andre, og å være sammen med dem om noe. Et sted å gå med vår takknemlighet og vår klage. Vi trenger å synge, vi trenger skjønnhet, fortellinger, stillhet. Korreksjon, bekreftelse, tilgivelse. Et stort rom som først og fremst rommer og ikke krever.

Alt dette kan kirka gi, gir kirka på sitt beste. Men den har i for liten grad tenkt teologisk og strategisk om det. En menighet jeg kjenner til kom nokså tilfeldig på tanken om å lage klubb etter skolen for femteklassingene, de som ikke lenger har plass på SFO. 20 meldte seg på. Det kom 58. Det fantes et behov.

Kirka må ikke treffe mennesket som en nål, men som et lys. For at kristendommen skal kunne fortolke livene våre, må den forholde seg til hele oss. En kirke som ikke gjør hele det skapte mennesket relevant, kan ikke vente å bli fylt.

Publisert i Vårt Land 23.10.18

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
9 dager siden / 5067 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
20 dager siden / 4759 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 2703 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
25 dager siden / 2322 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
23 dager siden / 1806 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
10 dager siden / 1779 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
4 dager siden / 1630 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
22 dager siden / 1528 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
15 dager siden / 1399 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
14 dager siden / 1313 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere