Åste Dokka

Alder: 2
  RSS

Om Åste

Følgere

Tydelig om det utydelige

Publisert 7 måneder siden

Er det betryggende eller foruroligende å peke på det kompliserte?

Mine to bestemødre var nokså forskjellige. Jeg husker en liten utveksling dem i mellom, da de begge var i åttiårene. Rundt middagsbordet hadde noen snakket om hvordan fjellkjedene ble dannet, at jordskorpene ble presset sammen over tusener av år. 

Det avviste min vestlandsbestemor kontant. Skriften fortalte jo at jorda ble skapt på seks dager. Punktum. Min ikke mindre kristelige, men mer grundtvigiansk oppdratte østlandsbestemor, spurte da forsiktig «Men, altså, tror du egentlig på de greiene der?». Vestlandsbestemor svarte kjapt «Neih! Men det stende no i Bibelen. Så da e det sånn det e.» 

 

Mot bedre vitende. Min vestlandsbestemor gav uttrykk for en tro mot bedre vitende. Selv om hun ikke kunne få det til å gå opp, satte hun sin lit til en tidsangivelse fra en mytologisk tekst. Hun følte ikke egentlig at hun trengte å tro på det heller, det som telte var at hun mente det.

Min vestlandsbestemor deler sin lydighetsfromhet med mange, selv om ikke alle nødvendigvis gir så ærlig uttrykk for misforholdet mellom tekst og tanke som hun. 

Det finnes mange måter å dele kristenheten i to på, og én av dem er å trekke linja mellom dem som søker bekreftelse i det betryggende, og dem som ser etter en annen form for bekreftelse, i det problematiserende.Noen blir trygge av å få dyna lagt over det ujevne. Andre blir trygge av at det ujevne blir gjenspeilet og formulert.

            

Bibelkollisjon. Alle bibel-lesere har støtt på partier som oppleves umulige, vonde, kompliserte. Teksten og jeg kolliderer. Mente Jesus virkelig dette? Hvordan kan vi tolke det?

Når tekst og leser kolliderer kan man velge mellom ulike strategier for å komme til rette med problemet. Mange, som min bestemor, velger å tenke at det er dem og deres vurderingsevne som lesere det er noe galt med. Konklusjonen er at i konflikter er det tryggest å stole på teksten. Og det eråpenbart alltid noe galt med leseren, for vi er mennesker. Men på samme måte er det gjerne noe galt med teksten, for den er skrevet av mennesker. Eller kanskje heller: Det er noe galt med synet på teksten.

 

Kompliserende. For noen er det opprørende når teologer og andre problematiserer den enkle tilliten og overgivelsen, enten den står til Gud eller Bibelen. Hvorfor peke på skyggene og ikke på lyset? Hvorfor krongle det til? 

Jeg kan forstå spørsmålet, og til en viss grad sympatisere. For hvem vil vel ikke ha tillit? Ukomplisert og trygg hvile i det som ligger fast? Svaret er vel: de fleste.

Problemet oppstår når det ikke lenger oppleves trygt å lene seg bakover. For når det virker som om grunnen under en er i ferd med å gli ut, er det farlig å stå stille. Det er ikke det å bevege seg som skaper utrygghet. Den skapes av grunnen til at bevegelsen føles nødvendig. For Bibelen inneholder uvegerlig uoverensstemmelser og beskrivelser av en brutal Gud. Og Gud selv er heller ingen enkel figur å forholde seg til. Det er sant. Spørsmålet er om det er et betryggende eller foruroligende å si det høyt.

 

Tydelighet. Klare svar etterlyses til stadighet, ikke bare i politikken, men også i kirka. Vær tydelig! heter det. Vi vil ha klare budskap. Det er imidlertid ikke alltid lett når vi skal svare på livets store spørsmål. 

Jeg har hørt prester fortelle at konfirmantene har stilt dem til veggs. Deres muslimske venner har klare rammer, regler, tydelige svar. Men kirka tilbyr dem undring og lystenning. Ungdommen har rett: Kirka gir ikke ungdom en oppskrift på livet og udiskutable svar på hva som er sant. Men kanskje er det like greit.

For klare svar er ofte også forenklende. De fanger ikke opp det paradoksale, det som skaper uro og tvil. De legger dyner på, snarere enn å rive sløret til side. 

 

Uten mistenkeliggjøring. Alle som driver med formidling må bestrebe seg for å gjøre seg forstått. Men idealet om forståelighet må ikke forveksles med forenklende svart-hvitt-tenkning. Snarere må vi snakke forståelig om det som ikke er enkelt, være tydelige om det utydelige.

Dem som ikke blir trygget av det som er likefram og enkelt, må uten mistenkeliggjøring få gruble og problematisere. Kampen er også en vei til trygghet, den er også en fromhet med krav på frirom.

            

Gå til innlegget

Festreligiøs

Publisert 8 måneder siden

Jula er over for de fleste av oss, men etterklangen av julesangene kan høres enda.

Hvis sang er det fremste folkelige uttrykk for tro, bør jula tjene som bevis på at vi er et kristent folk. For når ellers kan man høre salmesang, lovprisning og halleluja-kor fra hver en høyttaler i heis og hytte?


Pubsang. Før jul fikk jeg oppleve en for meg uvant julesangsituasjon. Vi var verken i skolens aula eller kirkerommet, men på en bråkete pub i Oslo sentrum. En mengde trettiåringer hadde presset seg sammen for å overvære at bandet The Switch holdt sin tradisjonsrike julekonsert.

Med flerstemt harmoni, orgel og andre snurrige instrumenter, rislet den ene klassikeren etter den andre over oss. Alt fra Vi må finne skjegget (Per Asplins Putti Plutti Pott) til Joy to the World (Isaac Watts' store hymne). Vi jublet og klappet. Og ikke bare det, men da turen kom til Deilig er jorden, sang vi med over ølglassene. Med tindrende øyne fylte vi lungene og lovte hverandre at slekt ville følge slekters gang, at tonen fra himmelen ikke skulle forstumme.

Det var sang, fellesskap, vin og julekjeks på bordene, en og annen bekjennelse nådde ørene mine. Det var varmt og vakkert, og det lignet og lignet ikke på en gudstjeneste.


Sangsvimmel. Under en uke etter pubkonserten vekselvis satt og sto jeg under juledagsgudstjenesten i en fullsatt Oslo domkirke. Etter det åttende verset av No koma Guds englar var jeg svimmel av sang. Salmelyden sto i taket, godt hjulpet av orgel, blåseensemble og det som må være Norges beste kirkekor. Rett bak meg satt en profesjonell sanger. På alle kanter lød det sterkt og mektig. Og jeg stod der, altså, lett i hodet av oksygenfattigdom. 

Den følelsen som løftet seg i brystet på meg var rus, overskridelse. Det både lignet og lignet ikke på en pubkonsert.


Pub og kirke. Hva skjer på pub? Det er fyll, bannskap og flørting. Det skulle ligge langt fra både tørre gudstjenester og inderlige bedehusmøter. Men på tross av forskjell i de ytre markørene er det mye som er likt.

På grunn av gudstjenestens sanselighet og kroppslige involvering er det slektskap mellom puben og kirka, festen og gudstjenesten. Ikke bare gjennom fellesskapet og sangen, men også de dypere lag av erotikk og sanselighet: Det er tydelig tilstede gjennom store deler av salmehistorien, det er innvevd i brudemystikken og i tanken om Jesus som brudgom. 


Omstendighetene. Jeg tilhører dem som gjerne synger, både rundt juletreet, på fest og i kirke. Men noen av dem som blir beklemt i en kirke, som forlegent blar i agenden framfor å synge, velger seg heller puben. Det er noe som frigjør kroppen og bevisstheten der. Omstendighetene har noe å si for sangen, og for fromheten.

Like fullt ligner fest og gudstjeneste: Lyd, stemning, løft, rus.


Flaut. Men uten en slik ramme, når en er få og uten akkompagnement, kan det bli flaut å synge sammen. For nært. Når min egen skjelvende røst skjærer akkurat litt feil eller det skurrer i toneskiftet, høres jeg bitte litt for godt, og så synger jeg litt lavere. Naboen gjør det samme, vi drar hverandre med i forstummelsens nedadgående spiral.

For sangen er felles og inkluderende, men samtidig er den kroppslig og intim. Den involverer våre lunger og munnhuler og spyttkjertler, den avslører både manglende toneregister og gehør. Vi blottstilles når vi synger. 


En bønn. Og sangen er intim også fordi ord får en fordypet betydning og klang når de kommer fra helt nederst i magen. Når vi synger tar ordene bolig i oss og vi blir bedende, lovprisende. Det går ikke an å synge Deilig er jorden og ikke kjenne et glimt av det guddommelige. I så måte gjør dogmatiske ateister det rette når de tier under julesangene. Stakkars folk.

Ingenting skaper så mye kjærlighet som å synge sammen. Så rekker jeg deg nå, med glede, min hånd, kom skynd deg og gi meg den andre. Musikk avgir glede og knytter bånd. Men ikke bare skaper den, den henvender seg også. Sangen er bønn, er henvendelse til noe større. 

Jula er over for de fleste av oss. Men fortsatt kan vi høre etterklangen av sangen. 


Publisert i Vårt Land 04.01.19





Gå til innlegget

Hvem skal ut?

Publisert 8 måneder siden

Espen Ottosen og jeg er uenige. Det må vi enten kunne leve med, eller definere hverandre ut.

Som etterspill til min kommentar «De som vokter hyrden» spør Espen Ottosen i onsdagens avis om det finnes noen grenser for kirkelig uenighet. Det synes han det gjør. Og ja, det synes jeg også. Imidlertid er det verken han eller jeg som har til oppgave å finne grensen, og jeg er glad jeg slipper både grensedragning og sanksjonering.

Løpende uenighet. Men mer spesifikt er spørsmålet om Den norske kirke kan tåle uenighet om fortapelsen. Svaret er vel allerede gitt, i og med at vi siden 50-tallet har hatt en åpen og løpende uenighet om hvorvidt det finnes et helvete. Det har ikke vært lystig, men det ser ut til at vi tåler det.

Det er ikke forpliktelsen på Bibelen som er stridspunktet, slik Ottosen skriver, men hva man henter ut av tekstene. Og siden han spør direkte – domsscenen i slutten av Matteus 25 tilsier at den som hjelper andre blir frelst. I teksten om brudepikene, derimot, nekter de forstandige å hjelpe – frelst blir de okke som. Om ikke annet bør disse tekstene, som står i samme kapittel, fortelle oss noe om at en- tydige modeller ikke er bibelsk. Det er dette som er å tolke tekster i lys av hverandre, slik Ottosen tar til orde for.

Ottosen synes alle bør være enige , fordi Luther mente at Bibelen er entydig (det siste kan vi i og for seg også diskutere). Mitt utgangspunkt er et annet: Faktum er at den bevegelsen Luther satte i gang har resultert i stor uenighet om hva Bibelen sier. Jeg observerer denne realiteten og prøver å tenke teologisk og maktkritisk om den.

Tolkningsmangfold er nødvendig. Når Ottosen forteller oss hva som er den rette tolkning og jeg er uenig, kan jeg velge å anerkjenne uenigheten som legitim, eller definere Ottosen ut. Jeg mener at en åpen holdning til tolkningsmangfold er nødvendig for at både Ottosen og jeg kan bli utfordret og for at det skal finnes rom for oss begge i det samme huset. Hvis det ikke er slik, må en av oss ut. Jeg er glad for at vi begge får bli, og jeg er glad for at vi har kirkelige ledere som ikke presser sitt syn gjennom i hele kirka.

Så er jeg forøvrig enig i at Den norske kirke ikke alltid finner fram til de riktige enighetspunktene – og heller ikke de riktige debattene. CAs status i lærespørsmål er et lysende eksempel på en debatt den så langt ikke har valgt å reise. Det er snart på tide.


Publisert i Vårt Land 20.12.18

Gå til innlegget

Det som ikke sies

Publisert 8 måneder siden

Jeg tror også at Gud er kjærlighet. Men jeg er usikker på om det hjelper å si det.

Du er god nok. Du er elsket. Gud skapte deg til akkurat den du er. Du er du og du duger. Og størst av alt er kjærligheten. Hørt det i en kirke nær deg? Da er du ikke alene.

For kjærlighetsbudskapet, insisteringen på aksept og inkludering, har blitt en del av Den norske kirkes kjernespråk. Det innebærer ikke bare at mellommenneskelige relasjoner har kommet i fokus, men også en dreining i språket om Gud. Spesielt når prester skal strekke hånda ut mot de fremmedgjorte, de brente barna, de fordomsfulle, da er budskapet like klart som det er forutsigbart: Gud er kjærlighet. 


Utålmodig. Og la det være sagt: Dette er sentralt. Det er kanskje det aller mest sentrale i kristendommen: Gud som strekker sine hender ut til verden i kjærlighet, og at denne kjærligheten skaper noe hos oss og mellom oss. Det er heller ikke noe nytt over budskapet, gudskjærligheten er gjennomgående i Det nye testamente og kirkehistorien. 

Men etter å ha hørt nok en kjærlighetspreken blir jeg likevel utålmodig. Det som sies er bra, men så er det noe viktig som ikke sies. Og det som ikke sies, truer troverdigheten til det som sies.


Åpen for ord. Det finnes folk som hver dag sier «Jeg elsker deg til» sin utkårede. For noen av de utkårede er det sikkert helt nydelig. Noen mennesker er så sensitive for et ords mening at veien inn til deres innerste står helt åpen. Sier noen til slike mennesker at de er elsket, ja, så føler de seg straks elsket. 

Men alle har det ikke slik. Det er lenger vei fra språk til hjerte for de fleste av oss. Og: hva når kjærlighetserklæringene blir stående alene? Når de svever rundt i lufta, og andre tegn til kjærlighet ikke er å sanse? Eller når kjæresten ikke for sitt bare liv kan få seg til å si hva ved deg han elsker? Fester det seg da? Tror vi på det?


Ikke rent. For dette er problemet med kjærlighetstalen: Jeg vet ikke med mitt liv at det er sant at Gud er kjærlighet. Jeg vil gjerne tro det, ja, jeg insisterer på å tro at det er sant. Men jeg erfarer det ikke. Jeg har ikke virkelighet for disse ordene. Eller - det i livet mitt som er godt, og det er mye, tenker jeg på som glimt av Guds godhet, skapt av Guds hender i verden. 

Men så er det også mye som ikke er godt. Som vi ikke kan forstå som uttrykk for en allmektig kjærlighet. Lidelse, død, taushet. Hvis Gud virkelig er god og allmektig, hva gjør kjærlighetspredikantene med alt det grusomme? Jeg hører ikke hva de sier, for verdens smerte bråker så fælt. Livet er ikke rent, og forkynnelsen skal snakke sant om livet. Da blir det uproblematiserte kjærlighetsbudskapet ikke bekreftende, men dypt forstyrrende.


Hult. Kirkas forkynnelse står alltid i fare for å bli hul. Slik er det med ord. De kan ta av fra virkeligheten og finne seg et eget lite sted å formere seg, langt unna kjensgjerningene og erfaringen. De fleste forkynnere har vel følt på smerten i å ikke få sagt det, at ordene ikke når fram, at det var noe udefinerbart feil med dem. For ikke å snakke om de fleste tilhørere: Alle har vi hørt prekener som er gått langt over hodet på oss. Ikke nødvendigvis fordi de er så avanserte, men fordi de ikke har noe med oss å gjøre.

Kanskje er vi kommet dithen med kjærlighetsforkynnelsen at den ikke lenger er kommunikasjon, men bare religiøs støy. Ikke fordi den ikke er sann - men fordi den gjør Gud endimensjonal og nok en gang kutter forbindelsen mellom erfaringen og teologien. Språket og virkeligheten henger ikke sammen. 


Syndenød. Som prest hadde jeg en mann i sjelesorg. Han kom stadig vekk tilbake til en hendelse fra tidlig ungdom, der han kunne ha grepet inn i en voldshendelse. Isteden ble han stående og se på. Jeg sa mange ganger at han ikke kunne lastes, at han praktisk talt var et barn. Jeg nådde ikke inn. 

Hva om jeg heller hadde tatt hans syndenød på alvor? Ikke bare holdt opp en rimelighetsmoral, men snarere Jesu harde ord fra bergprekenen? Da kunne jeg kanskje også fått sjansen til å tilsi ham syndenes forlatelse, slik at han kunne gått videre. Men nei. Jeg sto på skriptet, han var god nok. Og med det forspilte jeg en sjanse for å faktisk la tilgivelsens evangelium virke i en menneskesjel. 

Den som vil insistere på at vi er gode nok når vi hele tida erfarer det motsatte, må ikke bare proklamere kjærligheten, men også sannsynliggjøre den. For å kunne si noe om kjærlighet og bli hørt, er det erfaringen av tilkortkommenhet og utenforskap vi må feste blikket på.

Publisert i Vårt Land 15.12.18


Gå til innlegget

De som vokter hyrden

Publisert 9 måneder siden

Går du i kirka for å høre nøyaktig det du trodde fra før? Eller har du tillit til at en prest kan vite noe du ikke har tenkt på?

Nylig prekte en prest i Groruddalen over lignelsen om brudepikene, du vet, den om jentene som ikke hadde olje på lampa og som brudgommen derfor ikke ville vedkjenne seg. Predikanten, Vibeke Bergsjø Aas, ville ikke godta den vante fortolkninga som tilsier at Jesus er brudgommen og de uforstandige brudepikene er de vantro.Hun mente tvert imot at Jesus bruker en allerede kjent fortelling for å si noe om hva himmelriket ikke er – for Gud vil vedkjenne seg alle. Kanskje spesielt de uforstandige. Tolkningen var ny for meg, men i god harmoni med påfølgende passasjer i ­Matteus-evangeliet.

Helvetet. Bergsjø Aas tok altså til orde for det som i teologien kalles apokatastasis panton, alle tings gjenopprettelse. Hun stiller seg i rekken av historiens mange helvetesfornektere, fra Origenes til Jakob Jervell. Poenget er ikke at det ikke finnes en fortapelse å frelses fra, men at Jesu frelsesverk gjelder alle. En slik lære har et bredere bibelsk og teologisk grunnlag enn mange antar, selv om en forestilling om helvete unektelig er til stede Bibelen.

Men det skal ikke handle om helvete her. Det skal handle om den rette lære og dem som har påtatt seg å vokte den. For Bergsjø Aas’ preken gikk ikke stille ut av historien. Tvert imot ble det bråk, et bråk som om 50-tallets helvetesstrid aldri hadde skjedd.


Bråk. Bergsjø Aas la ut prekenen sin i en Facebook-gruppe for prester. Det ble diskusjon der, først og fremst fordi Bergsjø Aas i kommentarfeltet kalte lignelsen stygg.

Dernest laget avisa Dagen både oppslag og leder. Og de kommentarene som fulgte i forskjellige fora er ikke for pyser. For sjelden har jeg sett kristne i større harnisk. Teologistudenter, forkynnere og vanlige lekfolk nølte ikke med å sende Aas til det helvetet hun ikke tror på.

Under fullt navn kalte de henne en falsk slange-Satan, skrev at det er en vits at hun får lov å være prest, at hun utvanner Ordet og at hun er besatt av en falsk ånd, for å nevne noe. Og Den norske kirke fikk også sitt pass påskrevet: «Ve deg, ve deg for ditt svik, du som horer med avguder og spotter Herren din Gud dag og natt.»


Ulveflokk. De gode, kristne menn tråkket langt utenfor grensa for god oppførsel. Det er ille å heve seg over etikken, særlig når det er kristendommen man gjør seg til forsvarere av. Uenighet kan vi takle, også høy temperatur, men at denne saken slapp ut alle kjellerstuers frådende ulve-­kobbel, er dypt urovekkende.

Prester og teologer står hos ­deler av kristenheten lavt i kurs. Selv om mange prester historisk har forsterket fremmedheten til folket, er dagens mistillit underlig. Det er som om presten kan aksepteres så lenge hun gjentar konvensjonene. Men sier hun noe uventet, slipper fordømmelsens sju vintre løs.


Fra himmelen. Kirka har fått overlevert evangeliet og må til enhver tid i fellesskap finne ut hva det betyr. Innholdet i dogmer og bekjennelser er ikke tilfeldig, men like fullt er det mennesker som har formulert dem. Det gjelder også Bibelen.

Når prester forkynner er det på bakgrunn av kunnskap, om nettopp ting som dogmenes menneskelige karakter. At studier og kompetanse skulle true sannheten, er mer enn paradoksalt. Hva er det egentlig lære-røkterne frykter?


Fri Bibel. Da Luther tok et oppgjør med kirkas makt til å 
bestemme den rette tolkning, satte han samtidig Bibelen fri. Det ble opp til enhver lesekyndig å si seg opp en mening. Teologien ble demokratisert og enhver døpt sett som prest.

Dette er en styrke ved den lutherske kirke: Fordi det er 
Bibelen som har autoriteten, kan mange ulike fortolkninger oppstå og bli en del av den teologiske samtalen. Paradoksalt nok 
relativiseres dermed autoriteten fordi Bibelen beviselig produserer utrolig varierte lesninger.


Ta feil. Men er det ikke nettopp på dette grunnlaget at lekfolk kan ta sin prest i skole, at hun ikke står over andre kristne i sin lesning? Jo, slik er det. For prester kan ta feil. Men det kan også lekfolket. I den løpende samtalen teologien er, kan ingen gjøre sin lesning gjeldende som sannheten selv. Innsikten om den allmenne feilbarligheten er en grunnvoll.

Denne ydmykheten, synds-­bevisstheten, er ikke å spore hos dem som oppkaster seg til dommere ved tastaturet. Men det er på grunn av synden at vi legger våpnene fra oss i våpenhuset når vi snakker sammen i en kirke.


Publisert i Vårt Land 06.12.18

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere