Åste Dokka

Alder: 1
  RSS

Om Åste

Følgere

Legitim uenighet

Publisert over 1 år siden - 442 visninger

Skjeldal har ikke rett i at jeg protesterer på noens erfaring.

I Vårt Land på lørdag hevder Eskil Skjeldal at jeg ikke tar den menneskelige erfaringen på alvor i min omtale av hans bok. Men jeg protesterer ikke på noens erfaring. Snarere uttrykker jeg en legitim uenighet med et gudsbilde som har bidratt til å lede Skjeldal ut av troen, og antakelig mange med ham.

Ingen del av virkeligheten er prinsipielt unndratt teologien. Men teologien er ikke dermed et nøytralt utstillingslokale for all menneskelig erfaring. Tvert imot er det hva teologien gjør med erfaringene som er hele fagets poeng. Teologien tolker livet i lys av visse skrifter, som selv også er nedfelt erfaring. Derfor er det ikke en teologisk oppgave å heie fram hva alle og enhver måtte tro på. Jeg forstår ikke hvorfor Skjeldal mener at det er det som skulle konstituere livsnær teologi eller være TFs tradisjon.

Teologien er normativ, og vil derfor både bekrefte mennesker og anspore oss til endring, den sier både ja og nei til oss. Oppgaven er å skjelne mellom hva som er hva: Hva er god kristendom i dag? Hva er det ikke? Fordi vi alle prøver å besvare de spørsmålene, har vi en teologisk samtale gående. Den foregår i kirker, på fakulteter, i bøker og aviser. Den samtalen er både Skjeldal og jeg med i når vi velger å skrive offentlig om teologi, og da må vi også regne med å bli motsagt.

Så til nytten. Troen har selvsagt en virkning i den forstand at den hekter seg fast i noe vesentlig i livet og gjør en forskjell der. Sånn sett kan den sikkert kalles nyttig. Men om troen kan ha mange frukter, er det likevel ikke frukten som bærer greina. En tro som forventes å manifestere seg i bønnesvar eller liknende, vil bli skuffet. Det gir ikke et bærekraftig gudsbilde, noe også Skjeldal har vist i sin bok.

Gud er den Gud er, og trenger ikke rettferdiggjøres. Og jeg mener, siden Skjeldal spør og foreslår en hel rekke svar selv, at troen skal bygges på alt det som allerede er gitt oss fra Guds hånd. For å holdes fast i det må vi jobbe mot vår menneskelige impuls om stadig å forvente mer.

 

Publisert i papiravisa Vårt Land 26. april 2017

Gå til innlegget

Nådens anstøt

Publisert nesten 2 år siden - 4788 visninger

Hvilken hensikt skulle det ha å tro på Gud?

‘Men om eg ikkje får noko ut av trua, kan eg vel like godt droppe det?’ skriver Eskil Skjeldal i sin nye bok, Eg slepper deg utan at du velsigner meg. Boka forteller hvordan Skjeldal gikk fra å arbeide som prest til å miste troen.

I boka blir det klart at det gudsbildet Skjeldal først bekjenner seg til og deretter forkaster, er et instrumentelt gudsbilde. Altså: Gud er en man kan tro på eller henvende seg til for å oppnå noe. Som en del av troskrisen ber Skjeldal om fred, nærvær, tegn, men får det ikke. Gud innfrir ikke forventningene. Skjeldal ser selv at troen hans er barnslig, men klarer ikke legge om. Derfor gir han også opp, for hvorfor tro når man ikke får noe ut av det?

Gud som middel. Det er ganske utbredt å forstå religiøs tro som en transaksjon og dermed se på Gud som et middel for å oppnå noe annet. Et slikt gudsbilde sier dypest sett at Gud er en automat som vil gi oss det som er godt, bare vi lærer oss å trykke på de rette knappene. Bildet kan ofte være mer sofistikert, nesten overgrodd av intellektuelle ­bestrebelser, men like fullt bærer det en forventning om utbytte. Og nettopp fordi den troende kan vente å få noe ut av Gud, er Gud verdt å tro på. Gir du den riktige tingen – bønn, trofasthet, disiplin, offer – vil du få Guds gaver tilbake, enten det er indre fred eller ytre velstand.

Spørsmålet om nytteverdi dukker opp overalt: Hva er vitsen med misjon dersom alle kommer til himmelen? Kan ­islam skape fred? Kan kristendom skape velstand? Også for trossamfunnene­ selv er det blitt en dagligdags nødvendighet å vise til effekt av tiltakene for å kunne forsvare at de i det hele tatt eksisterer. For hvorfor skulle kommunen bevilge­ penger til den kristelige ungdomsklubben dersom den ikke gjør ungdommene mindre kriminelle? Hvorfor skal Stortinget øke tilskuddet til Den norske kirke om den ikke kan vise til samfunnsnytte og økt oppslutning?

Underlagt logikk. Samfunnet er gjennomsyret av kost-nytte-tankegang. Det er ikke noe rart at også det som hører Gud til er blitt underlagt en slik logikk, for den berører allerede hvordan vi graderer menneskeverd, effektivitet i helsevesenet, akademisk aktivitet, forholdet mellom mobbing og mottiltak i skolen og en uendelighet av andre ting. Selve nerven i «New public management» (NPM) er å telle alt for å se om det er verdt tid og penger. Dette er en mye brukt ledelses- og forvaltningsfilosofi. Men det er ikke NPM sin skyld at det ligger lett for oss mennesker å regne på ting. Historisk sett er ressursene alltid knappe, så investeringer må kaste av seg. Uten å tenke slik hadde vi ikke kunnet overleve som menneskehet eller som enkeltmennesker.

Sannhet. Vi styrer hele tida mot mål. Jesus er imidlertid ikke sitert på at han er noe mål. Snarere sier han om seg selv at han er veien, sannheten og ­livet. Tre størrelser som ikke er verdifulle­ på grunn av et endepunkt eller en avkastning, men som alle betegner det som skjer her og nå og som har kvaliteter nettopp fordi de ikke måles mot noe annet. Livet og sannheten er det de er. Veien løftes fram ikke på grunn av sin endestasjon, men på grunn av at den er en vei. De er alle gode eller vonde i seg selv, uavhengig av parametre. Det finnes noe bortenfor vår intuitive måte å fordele verdi på, noe som unndrar seg begrunnelse. Vei, sannhet, liv. Gudstro.

Det er voldsomt provoserende­ for dagarbeiderne i Matteus-evangeliets vingård at de som kun har arbeidet én time får like høy lønn som de som har arbeidet hele dagen. Man må være svært rik for ikke å kunne leve seg inn i arbeidernes frustrasjon over den urettferdigheten de opplevde: Totalt ulik innsats gav helt lik uttelling. Nåden rommer en urettferdighet som det er vanskelig å forsone seg med: De første skal faktisk bli de siste. Det er helt på tvers av den allmenne fornuft.

Anstøt. Det som med ikke-kristne øyne blir ansett som ­tåpelig, men i kristne øyne som sant, kalles anstøt. Paulus skriver i Korinterbrevet at Kristus er dårskap for hedningene. Ofte brukes dette poenget for å rettferdiggjøre martyrier for vanskelig forsvarbare saker.

Men anstøtet handler ikke om samlivsetikk, mirakler ­eller ­Bibelens ufeilbarlighet. Det vi virkelig må gi slipp på er inve­steringslogikken. Hver dag må vi ta opp det korset, for så fort noen slipper strikken, smetter den tilbake der den var. Men hos Gud er det ikke noe forhold mellom ytelse og belønning. Ingen kan forvente å få noe tilbake, uansett hvor mye de har ytt. Men de som ikke har ytt, kan få i overflod. Det er nådens anstøt.

Hvilken hensikt har det å tro på Gud? Svaret bør ligge et godt stykke utenfor formålsrasjo-nali­teten.


Gå til innlegget

Nu sonet er vår brøde

Publisert nesten 2 år siden - 8194 visninger

Hva skal vi med korset? Frelser det oss fra noe?

En gang var høy syndsbevissthet lutherdommens adelsmerke. I dag synger barnekorene «Du er du og du duger» fra kortrappa. Gudstjenestens syndsbekjennelse­ flyttes eller endres. I påskenummeret for noen år siden hadde A-magasinet en reportasje om forkynnelsen av synd i norske kirker. Etter å ha snakket med prester og teologer, konkluderte journalisten med at det sjelden snakkes om synd fra prekestolene her tillands.

Får store følger

Hvis tenkningen om synd forsvinner fra kirkerommene har det store følger for en rekke teologiske emner. Dersom synd er irrelevant, hva skal vi si om hva et menneske er? Hva skal vi si om alt det som er galt i verden? Men ikke minst får endringen i syndsteologien betydning for kristendommens sentrale fortelling: Hva skjedde på korset i påska? Hva var det Jesus døde for?

Hver søndag utspiller frelsesdramaet seg på nytt i kirkene. Liturgiens rekkefølge er ikke tilfeldig: Gudstjenesten begynner i det alminnelige menneskeliv, beveger seg til syndserkjennelse, videre til forkynnelsen av ordet og responsen i bekjennelsen av troen, og til frelsens fellesskap i nattverdsmåltidet. Med fred går menigheten så tilbake ut i verden for å tjene i glede. Gudstjenestens rasjonale er å gi rom for mye av det skapte og falne mennesket trenger, blant annet å se sin tilkortkommenhet og å ­inkluderes i Jesu frelsesverk. Men hva skjer med denne logikken dersom synden ikke lenger er en viktig faktor?

Uttrykk for synd

I norsk kristelighet har synd ofte blitt redusert til å bety umoral. Alle «Er det synd å...»-spørsmål beviser det. Men går man til Luthers teologi, er umoralen kun et uttrykk for synd. Synd er ikke en etisk kategori, men en større, teologisk kategori. Synd er navnet på den avstanden vi alltid lever i, bruddet mellom mennesket og Gud, mellom ideal og virkelighet, kløften av lidelse­ og urettferdighet som vi ikke klarer å fjerne ved egen makt. Vi er både utsatte og skyldige, fanget og utøvere i strukturer vi ikke rår over.

Luthersk teologi oppfatter synd som et absolutt vilkår for livet, og blir dermed ofte kritisert for et mørkt menneskesyn. Og ganske riktig er mennesket helt og fullt en synder i luthersk tankegang – men samtidig også helt og fullt rettferdiggjort. Mennesket er kalt til å gjøre godt for nesten. Men mennesket kan ikke bøte på tilværelsens brudd med egne hender. Det er Guds verk. Frelsen skjer på korset i Jesu seier over synd, død og djevel.

Seier over dødskreftene

Her ligger en av de viktige betydningene av korset i luthersk kristendom. Jesu død og oppstandelse setter oss fri fra noe vi ikke selv kan fri oss fra. Jesu død innlemmer mennesket i seieren over døden og destruksjonskreftene. Men dersom synd ikke er noe som hefter ved oss, eller kun handler om umoral, hva blir frelsen da? Dersom A-magasinet har rett, og synd faktisk forstås som noe uvesentlig, blir forsoningen tilsvarende meningsløs. Den skal løse et problem som ikke eksisterer. Og dersom den moralsk fokuserte syndsforståelsen vinner, er forsoningen kun en tilgivelse av umoral, og ikke livets seier over dødskreftene. Korset mister sin kvalitet som en reellt frelsende hendelse, som kan gi håp om at en annen virkelighet er mulig.

Vi er alle skyldige for alt og alle, skriver Dostojevskij. Man trenger ikke være kristen for å se at verden står til knes i uløselige problemer. Ateisten ­Søren Søberg Poulsen erklærte i Kristeligt Dagblad for en tid siden at han misunner kristendommen syndsbegrepet. Ordet gir ­mening utenfor kirkeveggene, selv om meningen er i ferd med å svekkes innenfor. Men dersom det gir mening utenfor, kan det også rehabiliteres for oss alle. Ikke for å tviholde på de gamle kristne ­ordene, men for å bruke det gode vi har når vi en gang har det.

Enhver teologi står og faller på om den gir mening for alminnelige menneskers livsfortolkning. Dersom syndsbegrepet skal rehabiliteres, må det bli navnet på noe vesentlig, si om grunnvilkårene for menneskelig eksistens. Det må bety våre reelle problemer. Generasjonene som vokser opp i dag har mindre kunnskap om kristen tro enn tidligere ­generasjoner. En av fordelene med det er at de ikke forbinder ord som synd med streng pietisme. Dermed står muligheten for en kvalifisert tale om synd åpnere enn før.

Syndere trenger frelse

Mangt kan sies om Den norske kirkes nyreviderte dåpsliturgi. Men en interessant ting er at formuleringene viser til at det faktisk skjer noe med barnet i dåpen, at dåpen er en overgang fra en tilstand til en ­annen. Liturgien uttrykker at ­dåpen er mer enn en fin tradisjon eller sted for undring og livsglede­, men også bærer av et teologisk menneskesyn som sier at vi er syndere som trenger frelse.

Først og fremst er korshendelsen en fortelling i sin egen rett. Den rommer svik, død, liv og håp på forunderlig vis. Men i teologiens behov for å systematisere og lage mening har korset også en logikk. Man skal passe seg for å gjøre folk til syndere for deretter å kunne frelse dem. Heller ikke bør en teologisk byggestein bevares i frykt for at det fine huset vil rase om den fjernes. Men det ligger en stor mulighet i å prøve å la synd være ordet for de faktiske problemene menneskeheten lever i. Mot den bakgrunnen kan også et forsoningslys fra korset skinne to tusen år etter.

Gå til innlegget

Gi meg de rene og ranke

Publisert nesten 2 år siden - 1972 visninger

Solide kristne mennesker melder seg ut av Den norske kirke og Sylvi Listhaug vil ikke kalle seg feminist. Hvorfor er det så vanskelig å være en del av en gruppe?

Det blir sagt at vi lever i individualismens tidsalder. Det er viktig å være autentisk og autonom. Folk skal ta sine egne valg, basert på sine egne vurderinger. Å følge strømmen anses som et svik mot egen integritet.

Det ligger et betydelig element av selvbedrag i en slik tenkning. For vi er alle del av samme samfunn, og våre vilkår likner naboens til forveksling. Media, reklame og samfunnsstrukturer gjør noen valg opplagte og andre utenkelige. Dermed ender vi med å leve det samme livet som andre – bare med den tro at vi gjør det som individer. 110 prosent oss selv, som det heter på TV.

Kjedelig

I samme ånd dyrkes dissenterne. De avviker fra den gjengse oppfatning om ulike ting, og hylles fordi de er politisk ukorrekte. Absurd nok er det blitt mer høyverdig å kritisere menneske­rettighetene enn å stå for dem. Det e­r 
kjedelig å mene det alle mener. Hva som er rett blir underordnet, det å skille seg ut blir det viktigste. De som rammes av tidas udemokratiske strømninger og daglig lever med undertrykkelse er kanskje ikke enig i vektinga.

For de store organisasjonene, bevegelsene og sammenslutningene er fellesskapsvegringa dårlig nytt. Skal vi ha gjennomslag for noe, må vi være flere. Skal vi feire gudstjeneste sammen, må vi være to eller tre. Men når den enkelte er så opptatt av sin egen identitet at en ikke kan søke sammen med andre av ulik identitet, smuldrer fellesskapet opp.

Utenfor

Når bevegelser splittes og ­splittes videre, skjer det blant annet fordi­ enkeltmennesker krever at bevegelsens framtoning må korrespondere helt og fullt med deres egen.

Det finnes mange partiløse, politisk ­engasjerte mennesker som ikke kan stemme­ på SV på grunn av abortpoli­tikken og ikke kan stemme på KrF på grunn av det blå samarbeidet, det finnes kirkeløse kristne som ikke kan bli med i Den katolske kirke på grunn av paven og ikke kan bli med i Den norske kirke på grunn av det sosialetiske engasjementet. Da blir de stående utenfor og uten påvirk­ningsmulighet.

Men de har kanskje fred med seg selv. De vet at de ikke har tilsmusset sin ­integritet ved å bli en del av noe som også rommer de som mener feil.

Fredfullt og lunt. Jeg kjenner det igjen i mitt eget liv. Å sitte forskanset en liten gjeng og bekrefte hverandre i salmesangen eller samtalen, er så godt. Det er en lun fristelse å slippe å møte motforestillinger, å kunne snakke fritt mens det ­stormer der ute.

Og det er like vanlig i progressive som i konservative miljøer. Vi som er vant til å være i mindretall kan bli så krenka og fulle av rettferdig harme at vi egentlig ikke har rom for så mye annet. Innerst inne er vi kanskje ikke så tolerante noen av oss.

Mitt hus

Enhver organisasjon står overfor et stadig valg om å bli enten en uren og bred folkebevegelse eller en skarp og rettroende spydspiss med liten medlemsmasse. Lengselen mot likhet, sentrifugalkraften inn mot det vi som er enige, tilliten, hvilen i å ikke frykte angrepet er nesten ikke til å stå imot.

Men svaret ligger ikke der. For det at de andre, de som også bor under samme tak som jeg, mener noe annet, det skal ikke true meg. I så fall gjør jeg deres tilhørighet viktigere enn min egen.

Lederne og alle andre kan egentlig ta så feil de bare vil. For huset er like mye mitt. Og i min fars hus er det mange rom. Bare av og til veldig tjukke vegger.

Først publisert i spalten Livssyn i Vårt Land, 31. mars 2017.

Gå til innlegget

Når presten glemmer Jesus

Publisert nesten 2 år siden - 3452 visninger

Å stirre på lyskilden kan vi bare gjøre i korte øyeblikk. Å se på hva den lyser opp, derimot, gir innsikt.

Halvveis i studietida hadde jeg min første prestepraksis. Jeg skulle holde preken, og veilederen leste den på forhånd. «Prekenen er fin,» sa hun. «Men her er et tips: Når du er ferdig med å skrive en preken, kan du lese gjennom den og forsikre deg om at du har nevnt Jesus.»

Jeg hadde bruk for rådet og tok det til meg. Det skulle jo egentlig være helt unødvendig for en prest å måtte minne seg selv på å snakke om Jesus. Like fullt tier mange av oss, av ulike årsaker, oftere om Jesus enn hva godt er.

Eyvind Skeie etterlyser en mer frimodig forkynnelse i det offentlige rom, meldte Vårt Land 28. februar. Når prester får taletid snakker vi heller om livsvisdom enn om evangeliet. Knut Tveitereid gir den beste forklaringen på hvorfor det er blitt slik: Det er vanskelig å forkynne.

Mange faktorer

Det er vanskelig å forkynne. All ære til dem som stadig bestiger prekestolen. En god forkynner må ha mye: Teologisk innsikt, bibelkunnskap, formidlingsevne, klokskap og evnen til å fortolke sin egen tid. Men disse ferdighetene er ikke verdt stort i isolasjon fra hverandre. I en virkelig god preken må de eltes sammen og reagere med hverandre. Da kan lyset fra påskedag plutselig nå inn i mitt mørke, 2.000 år seinere.

Lys over livet

Det er altså ikke nok at presten legger vekt på prekenens hvordan. For hva med prekenens hva? En preken må ha et teologisk innhold. Det betyr ikke at den ikke skal handle om livet – dypest sett er det jo menneskelivet kristendom handler om. Forkynnelse som ikke berører livet er religiøs støy, er drønnende malm. For Jesus er verdens lys.

Å stirre på lyskilden kan vi bare gjøre i korte øyeblikk. Å se på hva den lyser opp, derimot, gir innsikt. All god teologi kaster lys over livet, og alt liv er relevant for teologien. Dessverre er bevisstheten om den eksistensielle verdien av teologien for lav ved alle utdanningsinstitusjonene. Som andre fag, står teologien i konstant fare for å bli selvtilstrekkelig og miste av syne den verden den snakker fra og snakker til.

Nye ord

Tida og språket forandrer seg. Den som vil forkynne om Jesus på en måte som når fram, må forklare og kontekstualisere. Når Skeie mener det er et problem at ord som frigjøring vektlegges framfor mer sentralkristelige ting, kan det hende han glemmer at ordet frelse betyr nettopp frigjøring.

Kirka må lete fram nye ord om den skal være eksistensielt relevant, om den i det hele skal overleve. Å erstatte noen av de vante ordene med nye er kanskje nettopp det som skal til for at vi forstår de vante betyr.

Sin egen tilhører 

Kunnskapen og ordene er viktige. Men det mest sårbare med forkynnelsen er ærligheten. Å være ærlig overfor seg selv, helt åpen i sin teologiske refleksjon, er grunnleggende vanskelig fordi det truer ens identitet og sikkerhet. Alt det vi har lært, gjennom lange liv i kirke og teologisk utdanning, må avlæres. Eller, vi må våge å se bak det, forbi det. Snu på steinene vi skal trå på, se om de bærer.

Vi må spørre oss selv: Tror jeg egentlig på det jeg sier? Og hvis svaret er nei, må vi fortsette å lete. Lete etter bedre svar, sannere ord, fastere grunn. Den predikant som arbeider for å overbevise seg selv om evangeliets sannhet er sin egen beste kritiker og heiagjeng.

Innsikt utenfra 

Det er mange i samfunnet som kan si kloke ting om å leve. Det er fint. Vi trenger det. Og visdom trengs også på prekestolene. Men søndagens preken skal gi oss mer, en innsikt vi ikke kan oppnå av oss selv: Det usannsynlige lyset i mørket, det utenkelige livet i døden, den Gud som strekker ut sin hånd og vil berøre.


Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82136 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44609 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35526 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28862 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22861 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22488 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21970 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20387 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19440 visninger

Lesetips

Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 4 timer siden / 38 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 4 timer siden / 19 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 5 timer siden / 70 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 5 timer siden / 152 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 10 timer siden / 356 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 357 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 3018 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
2 dager siden / 354 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
3 dager siden / 158 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
3 dager siden / 416 visninger
Les flere

Siste innlegg

Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 1 time siden / 36 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 4 timer siden / 38 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 4 timer siden / 19 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 5 timer siden / 70 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 5 timer siden / 152 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 9 timer siden / 385 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 10 timer siden / 356 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 792 visninger
«Å ta en Ropstad»
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 757 visninger
Les flere