Åste Dokka

Alder: 0
  RSS

Om Åste

Følgere

Å sette navn på det mørke

Publisert 7 dager siden - 2804 visninger

Uansett hvilken strategi mennesket velger å følge, vil fortvilelsen alltid være med oss.

Egentlig er det banalt. Vi vet alle at livet ikke er å gå fra seier til seier. Smerte og fortvilelse er en del av jordelivet. Likevel blir jeg like skuffet hver gang mørket skyller inn over meg. Det skal jo ikke være sånn?

Jo, det skal det.

Fortvilelse. I boka Å leve med Kierkegaard beskriver forfatteren, Sørine Gotfredsen, en hendelse tidlig i voksenlivet. Hendelsen var ytre sett ikke dramatisk, men gjorde henne sterkt fortvilet. De fleste av oss har kjent det: Plutselig er alt håpløst, vi har det ikke godt, det rumler svart i ­magen, og det som vanligvis gir oss glede sier oss ingenting lenger.

Gotfredsen ber oss stoppe opp ved fortvilelsen. Impulsen vår er ofte å fortrenge den, undertrykke den med underholdning eller gjøremål, komme oss videre til det lyse. Eller vi forsøker å finne ut hvorfor vi ble så triste: Var det noe noen sa til oss? Var det en opplevelse av å ikke strekke til? Vi ­søker tilbake til årsaken og prøver å ­reparere det som gikk i knas.

Ikke gjør det, sier Gotfredsen. Anerkjenn heller fortvilelsen som et sted for erkjennelse. Problemet er ikke at vi er fortvilet, problemet er at vi skal dø. Fortvilelsen hjelper oss å se livets forgjengelighet. Når ­døden først finnes er fortvilelsen et sunnhetstegn, i den ligger det en sannhet om livet som vi ikke skal flykte fra.

Ikke romantisk. Det er ingenting romantisk over å fortvile. Det skjer sjelden på steder og til tider der det er mulig å sette seg ned ved et fjellvann og stirre ­utover. Det er ikke tid til å vandre hvileløst rundt i regnet, for det regner ikke, og barna skal hentes og fores. De fleste av oss har en jobb som krever oss.

Vi kan ikke dyrke svart­sinnet. Og om vi hadde kunnet det, ­hadde det snarere skjedd i en sofa foran skjermen enn på en kirkebenk eller under et piletre. Fortvilelsen er grunnleggende mørk og uproduktiv.

Vi er i vår tid oppsatt på å finne lykken, se etter hvert sekunds potensial, få mest mulig ut av livet. Vi har en idé om at bare vi gjør slik og sånn, så vil vi ha det godt. Men det er ikke sant. Den kan ikke elimineres uten at vi samtidig råker ut i livsløgnen.

Nissen på lasset. Jeg har sans for å ta grep om tilværelsen. Om man oppdager at man mistrives med noe, er det best å prøve å finne ut hva det er og forsøke å gjøre noe med det. Jeg beundrer dem som snur midt i livet, ­begynner på en ny utdannelse eller flytter på seg. Men sannheten er, at selv om vi kan flytte til en mer egnet bolig eller finne en jobb vi trives bedre med, følger nissen med på lasset. Uansett hvordan vi vrir og vender på oss, vil rotasjonspunktet alltid være det samme, nemlig oss selv.

Kampen. Da Martin Luther utformet sin egen spiritualitet med bakgrunn i det klosterlivet han hadde levd, skjedde en ­interessant nyvinning. I den ­benediktinske tradisjonen hadde­ bibellesingen tre ideelle faser: Oratio (bønn), meditatio (meditasjon) og contemplatio (refleksjon). Men Luther byttet ut det siste elementet. I stedet for refleksjon satte han inn tentatio : kamp, prøvelse. For Luther var kampen en grunnform, en nødvendig og uunngåelig del av livet.

Dette er ikke elendighetsteologi. Det er ikke om å gjøre å ha det verst mulig og slik bevise sin fromhet. Snarere har kristendommen, og kanskje spesielt i luthersk tapning, vært opptatt av å sette navn på det brudne som uvegerlig finnes, på smerten og atskiltheten, på synd og død og destruksjon. Når vi sier at Jesus er verdens lys, betyr det ikke bare at han lyser opp tilværelsen. Det betyr også at han lar oss se, erkjenne, og også sette ord på det som er mørke. Og det å navngi noe er å integrere det i virkelighetsforståelsen.

En kristendom som forsøker å overdøve lidelsen og smerten kan aldri være sann. Snarere må mørket ses og aksepteres. Og ikke minst: Det må få lov til å si oss noe.

Vi har del i det selv også, fordi vi er mennesker. Vi er skapte og rettferdiggjorte, men samtidig syndere. Et velmenende menneskesyn som utelukkende ser det fantastiske ved oss, vår gudbilledlikhet eller storhet, klarer ikke fortolke tilværelsens bredde­. Eller sagt på en annen måte: et slikt menneskesyn lyver, og skaper en enda større fortvilelse idet avgrunnen plutselig åpner seg.

«Alle har sitt, stort eller litt, himmelen alene for sorgen er kvitt.»

Vårt Land forlag har gitt ut ­boken Å leve med Kierkegaard.

 

Publisert i Vårt Land 19.06.2017

Gå til innlegget

Nok etikk, takk!

Publisert 19 dager siden - 4103 visninger

Først når den kirkelige etikken blir teologisk, blir den interessant.


I Vårt Land 19. mai uttrykte den britiske forfatteren Margaret Atwood sin støtte til bevegelsen Sojourners. Sojourners er en kirkelig bevegelse som arbeider for sosial rettferdighet, fred og miljø. I Norge har det blitt en selvfølge at Den norske kirke engasjerer seg i klimakamp, for sosial rettferdighet og flyktningers beskyttelsesrett. Like selvsagt er det at den politiske høyresida kritiserer engasjementet.


En etisk vending. Den lutherske toregimentslæren har i mange år holdt politisk engasjerte troende fra å bruke kirka som plattform for politikk. Den hindringen ser ut til å ha smuldret opp. Igjen står teologiens etiske vending: Over de drøyt siste hundre årene har det skjedd en langsom, men markant dreining i teologien, der etikken har fått mer og mer plass. Det gjelder både intimetikken og sosialetikken.

Ikke bare har oppmerksomheten knyttet til etikk fortrengt andre spørsmål, den har også kolonisert dem: Selv et klassisk dogmatisk spørsmål som hva frelse er, har i økende grad blitt besvart av ting som “et godt liv for alle kvinner og menn” og “et samfunn uten undertrykkelse.”
Enhver teologisk samtale kan effektivt avbrytes ved at noen spør: Hvordan kan du i det hele tatt være opptatt av noe så abstrakt, når de som syr klærne dine sulter?

Mer enn etikk. Dette er en reduserende utvikling. Kristendom er mer enn etikk. Det vet enhver som går i kirka jevnlig, for både liturgi og forkynnelse er stort sett fri for politisk agitasjon og moralprekener. Like fullt er Kirkas ansikt utad, og mange av de debattene som føres på nasjonalt plan, nesten rendyrkede etiske og politiske samtaler. Det er et problem i seg selv.

Men mer problematisk er det hvilket språk samtalene føres i. Kirka har motstandsløst gått inn i den politiske strategiens logikk og språk, og stemmer fram resolusjoner som kunne stått i et (nesten) hvilket som helst politisk partiprogram.

Loven i hjertet. Kirka vet ikke noe mer om etikk enn resten av verden. I tradisjonen etter Løgstrup er det vanskelig å se at det skulle finnes noen spesifikk kristelig etisk åpenbaring. Lovens krav er skrevet i menneskenes hjerter, sier Paulus, også hedningenes. Derfor er også etikken det allmennes domene, selvfølgelighetenes domene. For det som virkelig brenner i etikken er ikke hva vi synes, men hva vi gjør.

Kjedelig. I en anmeldelse av en teologisk bok skrev den belgiske filosofen Luce Irigaray følgende: “Sociology quickly bores me when I’m expecting the divine.” Irigaray setter fingeren rett på det ømme punktet: Et menneske som oppsøker kirke eller teologi gjør det av eksistensielle grunner. Å være et troende menneske handler om å finne mening, se sammenhenger og få hjelp til å fortolke livet og relasjonene. Det handler om noe som er for stort for fornuften og for lite for politikken.

Poteter. Selv med de beste intensjoner står kirka i fare for å gå inn i rollen som 1700-talls-potetprest. Da ble prekestolene brukt for å spre folkeopplysning om potetens fortreffeligheter. Det var et hederlig og sårt tiltrengt prosjekt, men som forkynnelse likevel for knuslete og jordvendt for den som søkte sjelebot og himmelsk sus over dette livet. Og, for å si det med Irigarays ord, det er kjedelig. Man blir tørst igjen av å drikke kokevannet etter potetene.

De fattige har dere alltid hos dere, sier Jesus, og krever at disiplenes oppmerksomhet rettes mot ham. Det akutte vil alltid være akutt. Dersom det eneste vi gjør er å avhjelpe kriser, står vi i fare for å glemme det teologiske grunnlaget og arbeidet med det.

Teologiske innspill. Paradoksalt nok blir de kirkelige innspillene til samfunnets etiske samtale interessante først når de slutter å være etiske, og tar plassen som fullt ut teologiske. Eivor Oftestad viste nettopp det i Morgenbladet for noen uker siden, da hun i abortdebatten gav lyd til et kristent menneskesyn. Det er forbilledlig deltakelse i offentlig samtale. Tom Sverre Tomren har vist noe av det samme med sin økoteologi.

Profetisk tale. Det finnes måter å målbære omsorgen for de minste på. Kirka besitter en nesten ubrukt arv, Det gamle testamentets profetiske litteratur. Her refser profetene folket når de ikke er gjestfrie overfor de fremmede i landet, når de ikke tar seg av enker og farløse, når de dyrker eiendom foran Gud. Jesaja roper ve over Israel som lar sultne savne mat og tørste mangle drikke. Herren, sier han, vil gjøre rett til målesnor og rettferdighet til vektlodd.

Og den som forstår det budskapet, må skjelve.

Kommentaren stod på trykk i avisa Vårt Land 07.06.17

Gå til innlegget

Ut av Harvest-tåka

Publisert rundt 1 måned siden - 3971 visninger

Byfolks lengsel og frykt for bondelandet.

Jeg bor i byen i leilighet. Men når venner deler lenker til FINN-annonser for rødmalte småbruk i skogkanten, klikker jeg alltid på dem. Og jeg kjenner lengselen mot skog og fjell og sjø og dyrking og gamle hus og gammelt håndverk.

Jeg er ikke alene om det. ­Etter Facebook å dømme, er nett­magasinet Harvest sine artikler om å slå med ljå og telting uforholdsmessig populære i den ­urbane middelklassen. Jeg kjenner folk som har begynt å tørke sin egen sopp. Selv har jeg lyst til å snekre mine egne møbler, bare jeg får tid.

 

Flytter ikke. Men vi flytter ikke ut. Det blir ikke solnedgang over åkeren, selvdyrkede poteter og glade barn som vokser opp i frihet, uten byens tidspress. Det hadde ikke vært så veldig vanskelig. Vi kunne solgt leiligheten, sagt opp jobbene og flyttet av gårde. Vi gjør det ikke. Vi kommer aldri til å gjøre det. Hvorfor realiserer vi ikke lengselen?
I mine verste øyeblikk tenker jeg at vegringen handler om at vi er redde for å finne ut at ­livet er meningsløst. Jeg kjenner ikke ­livet på landet, men jeg har mange­ dype fordommer: På landet er det ingenting som kan ­distrahere oss fra det faktum at det ikke kommer til å skje noe viktig, verken i våre eller verdens liv. Det blir ingen spontan tirsdagsøl, for hvem skal kjøre hjem? På landet er det langt mellom ­teatre og handlegater, få ­kafeer og antakelig ikke noe ­litteraturhus med interessante debatter annenhver kveld. Og hva er vel livet da? Når alle tilbud og all underholdning er vanskeligere å få tak i, står man i verste fall igjen med kun seg selv og den familien man har slept med seg ut i ødemarken. Og da har jeg ikke begynt å tenke på bygdedyret engang. Det er krevende å skape sin egen mening.

Dobbelt arbeid. På den andre siden vet jeg at livet på landet ikke er et liv i tomhet og ensomhet. Det er et liv i bil, i arbeid, i dobbelt og trippelt arbeid. Det er å bære ansvaret for Norges framtid og kulturlandskap og vernet bygningsmasse mens man opprettholder ideen om at man er en fri og herlig familie. Og penger må man tjene på en eller annen måte.
For man kan dessverre ikke leve av ølbrygging, såpekoking og en vakker blogg om det hele, selv om man er selvforsynt med egg. Det er masse, masse arbeid å ha et lite bruk. Jeg som tror det er slitsomt å være mor i byen, med alt innen rekke­vidde, skulle prøvd å måke to kilometer vei for å komme meg på jobb hver dag i tillegg. Paradis venter ikke.

Du blir bare Amish. I en TV-dokumentar om en Amish-familie i USA, ble husets far intervjuet. Han kunne fortelle at de innimellom ble oppsøkt av folk som ønsket seg et enklere liv, ville finne lykken i å miste sin samtid. Men den skjeggete mannen måtte skuffe dem. Du blir ikke lykkelig av å være Amish, sa han. Du blir bare Amish. Tilværelsen endrer seg ikke av hvilke regler du følger. Livet arter seg ulikt overalt, like full er det likt overalt. Og, føyde han til, det viktigste er at du følger Jesus uansett hvor du er.

Jeg leste nylig Ole Rølvaags ­roman Giants in the Earth (Verdens grøde) fra 1927. Den handler om de første norske utvandrerne til USA. Familien vi følger kommer til Nord-Dakota på 1870-tallet, til en endeløs prærie, der de er nesten totalt alene. Rundt dem følger naturen sin egen logikk, med lange, harde vintre, ødeleggende gresshoppesvermer og en monotoni som driver dem til vanvidd. Familien er fattig, overlevelsen kan kun sikres av arbeid. Utrolig hardt arbeid. De må gjøre alt selv, bygge alt selv. Det er musklene og viljen som skaper livet. Går det bra, lever de også til neste vår. Går det dårlig, vet de ikke hva som vil skje med dem og barna. Det er dypest sett sannheten om tilværelsen Rølvaag skriver fram. Ellers i verden er det slik folk lever, med trusselen om utslettelse én dags arbeid unna. Det finnes ikke romantisk.

 

Redselen. På bygda i Norge i dag ser det annerledes ut. Der finnes det flust av aktiviteter og sikkerhetsnett. Man trenger ikke være alene. Livet på prærien på 1800-tallet kan ikke sammenliknes med et gårdsliv i Norge i dag. Like fullt former nybyggerlitteraturen vårt syn på bygda. Den speiler redselen for det ­livet faktisk er, når det er helt avkledd. Og derfor flytter jeg ikke på landet. Da merker jeg, som nybyggerne, at livet er å være alene i et hav av gress. Alt som teller er muskelkraften og tilliten til at Gud vil la sola stå opp og indianerne holder seg borte i morgen også. Man blir ikke lykkelig av å bli småbruker, man blir bare småbruker.

Takke meg til byens kjas og mas.

Gå til innlegget

Fattigdom som ideal

Publisert rundt 2 måneder siden - 1666 visninger

Protestantismen gav velferd. Biskopen foretrekker fattigdom.

Den sør-sudanske biskopen Paride Taban fortalte i et NRK-intervju at han hver morgen gjentar 28 ord for seg selv. Dette er ord befolkningen i det kriserammede landet hans må ta inn over seg, sa han. Blant de 28 er ord som kjærlighet, tålmodighet og selvkontroll – godt uansett hvor man bor. Men da jeg så intervjuet merket jeg meg ved et av de andre ordene, nemlig fattigdom. For her i Norge er fattigdom slett ikke et ideal, men noe vi ønsker å bekjempe. Kan det hende at vi tar feil når vi ser velstand som et mål?


Sosialdemokrati. "Uten protestantisk tro spørs det om Norge ville vært et av verdens beste land å bo i." Slik ble Christian Anton Smedshaug sitert i Vårt land i mars, og fikk støtte av historieprofessor Nils Ivar Agøy. Han mener lutherdommen har hatt avgjørende betydning for de nordiske sosialdemokratiene.

Tanken er ikke ny. Ved reformasjonsmarkeringen har det flere ganger blitt trukket fram at protestantismen har hatt betydning for velferdsstaten og økonomien. Forskerne Francis Fukuyama og Robert Woodberry har med ulikt datagrunnlag begge hevdet at man kan spore demokrati, helse og samfunnsutvikling tilbake til protestantisk påvirkning. De bygger på teoriene til Max Weber, som sier at protestantismen innførte en ny arbeidsetikk. I vårt hjørne av verden kan vi altså takke vår majoritetskonfesjon for mye av vår velstand.


Lutherdom. Det er ikke uten stolthet og selvbevissthet at Luthers apologeter i Norge har sitert forskningen over. Den skal bevise at lutherdom er bra. Men tillegg til at det er tvilsomt å gjøre religionsvurderinger basert på økonomi, viser biskop Taban at det underliggende premisset om hva som er bra, heller ikke er selvsagt: Rikdom er ikke et mål. Det kan være verdt å la Taban kikke vår protestantiske herlighetsteologi nærmere i kortene.

I Det nye testamentet ber Jesus de rike om å kvitte seg med det de eier. I Fattigdomsbibelen (2015) er alle sitater som omhandler fattigdom og rettferdighet markert i gult. Det er en god del, for å si det forsiktig: over 3000 vers. Her i Vesten har Bibelens fattigdomsbegrep ofte udiskutert blitt fortolket som åndelig, og ikke materiell fattigdom. Derfor foretrekkes ofte saligprisningene slik de er nedskrevet hos Matteus, og ikke Lukas: Salige er de som er fattige i sin ånd. Det er altså ikke de reelt fattige som er salige, men dem som lider av åndelig fattigdom. Synes vi.


Liljene på marken. Hva betyr det at fattigdom er et ideal for Jesus? En ting er å gi bort og å dele - men da er det ikke fattigdom, men gavmildhet og solidaritet som er poenget. Jesus snakker vakkert om liljene på marken og fuglene under himmelen, som ikke samler i hus eller gjør seg sorger for morgendagen. Økonomien i Jesu samtid må ha sett radikalt annerledes ut enn vår. Den sikkerheten for morgendagen de fleste av oss tar som selvsagt, må ha vært en luksus få forunt. I det perspektivet blir fattigdomsidealet enda mer radikalt enn for oss, men samtidig enda mer befriende. Når bekymringene er reelle må frigjøringen fra dem virke desto sterkere.


Tidsånden. Deler av norsk kristenhet er opptatt av å være motkulturell og ta avstand fra tidsånden. Like fullt framstår det nokså tilfeldig hvilke kulturer man taust deltar i, og hvilke som møtes med motstand. Velstanden ser ut til å ha glidd over i det kristelig aksepterte. Kirkeledere omgir seg med statussymboler på lik linje med resten av samfunnet. Den dugnadsbaserte og lusekoftekledde bedehuskulturen er i ferd med å skrumpe inn. Isteden får vi konkurransedyktige lønninger og tidsriktige artefakter. Svenska kyrkan har fått skarp kritikk for ekstravagant pengebruk. Utenlandske predikanter hentes inn til Norge mot store honorarer.

Hva taper vi ved å motarbeide rikdommen som statusgivende? Hva vinner vi? Å romantisere fattigdom på andres vegne er en farlig vei å gå. Den betyr lidelse og død. Men å rette et kritisk lys mot oss selv og vår egen forståelse av hva som er verdt noe, er mer enn nyttig. Jesus forkynte ikke at det var greit å være rik, så lenge man ikke lot seg eie av pengene. Han forkynte at det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.

Kommentar publisert i avisen Vårt Land 10. mai 2017

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Marit Johanne Bruset kommenterte på
Barnløshet, eggdonasjon og urettferdighet
rundt 1 time siden / 156 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 2 timer siden / 4866 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
rundt 2 timer siden / 11535 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 2 timer siden / 682 visninger
Are Hegrand kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
rundt 2 timer siden / 11535 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvor er vi kristne menn når kvinnene trenger oss?
rundt 3 timer siden / 98 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 3 timer siden / 4866 visninger
Les flere