Åste Dokka

Alder: 0
  RSS

Om Åste

Følgere

Ut av Harvest-tåka

Publisert 8 dager siden - 3622 visninger

Byfolks lengsel og frykt for bondelandet.

Jeg bor i byen i leilighet. Men når venner deler lenker til FINN-annonser for rødmalte småbruk i skogkanten, klikker jeg alltid på dem. Og jeg kjenner lengselen mot skog og fjell og sjø og dyrking og gamle hus og gammelt håndverk.

Jeg er ikke alene om det. ­Etter Facebook å dømme, er nett­magasinet Harvest sine artikler om å slå med ljå og telting uforholdsmessig populære i den ­urbane middelklassen. Jeg kjenner folk som har begynt å tørke sin egen sopp. Selv har jeg lyst til å snekre mine egne møbler, bare jeg får tid.

 

Flytter ikke. Men vi flytter ikke ut. Det blir ikke solnedgang over åkeren, selvdyrkede poteter og glade barn som vokser opp i frihet, uten byens tidspress. Det hadde ikke vært så veldig vanskelig. Vi kunne solgt leiligheten, sagt opp jobbene og flyttet av gårde. Vi gjør det ikke. Vi kommer aldri til å gjøre det. Hvorfor realiserer vi ikke lengselen?
I mine verste øyeblikk tenker jeg at vegringen handler om at vi er redde for å finne ut at ­livet er meningsløst. Jeg kjenner ikke ­livet på landet, men jeg har mange­ dype fordommer: På landet er det ingenting som kan ­distrahere oss fra det faktum at det ikke kommer til å skje noe viktig, verken i våre eller verdens liv. Det blir ingen spontan tirsdagsøl, for hvem skal kjøre hjem? På landet er det langt mellom ­teatre og handlegater, få ­kafeer og antakelig ikke noe ­litteraturhus med interessante debatter annenhver kveld. Og hva er vel livet da? Når alle tilbud og all underholdning er vanskeligere å få tak i, står man i verste fall igjen med kun seg selv og den familien man har slept med seg ut i ødemarken. Og da har jeg ikke begynt å tenke på bygdedyret engang. Det er krevende å skape sin egen mening.

Dobbelt arbeid. På den andre siden vet jeg at livet på landet ikke er et liv i tomhet og ensomhet. Det er et liv i bil, i arbeid, i dobbelt og trippelt arbeid. Det er å bære ansvaret for Norges framtid og kulturlandskap og vernet bygningsmasse mens man opprettholder ideen om at man er en fri og herlig familie. Og penger må man tjene på en eller annen måte.
For man kan dessverre ikke leve av ølbrygging, såpekoking og en vakker blogg om det hele, selv om man er selvforsynt med egg. Det er masse, masse arbeid å ha et lite bruk. Jeg som tror det er slitsomt å være mor i byen, med alt innen rekke­vidde, skulle prøvd å måke to kilometer vei for å komme meg på jobb hver dag i tillegg. Paradis venter ikke.

Du blir bare Amish. I en TV-dokumentar om en Amish-familie i USA, ble husets far intervjuet. Han kunne fortelle at de innimellom ble oppsøkt av folk som ønsket seg et enklere liv, ville finne lykken i å miste sin samtid. Men den skjeggete mannen måtte skuffe dem. Du blir ikke lykkelig av å være Amish, sa han. Du blir bare Amish. Tilværelsen endrer seg ikke av hvilke regler du følger. Livet arter seg ulikt overalt, like full er det likt overalt. Og, føyde han til, det viktigste er at du følger Jesus uansett hvor du er.

Jeg leste nylig Ole Rølvaags ­roman Giants in the Earth (Verdens grøde) fra 1927. Den handler om de første norske utvandrerne til USA. Familien vi følger kommer til Nord-Dakota på 1870-tallet, til en endeløs prærie, der de er nesten totalt alene. Rundt dem følger naturen sin egen logikk, med lange, harde vintre, ødeleggende gresshoppesvermer og en monotoni som driver dem til vanvidd. Familien er fattig, overlevelsen kan kun sikres av arbeid. Utrolig hardt arbeid. De må gjøre alt selv, bygge alt selv. Det er musklene og viljen som skaper livet. Går det bra, lever de også til neste vår. Går det dårlig, vet de ikke hva som vil skje med dem og barna. Det er dypest sett sannheten om tilværelsen Rølvaag skriver fram. Ellers i verden er det slik folk lever, med trusselen om utslettelse én dags arbeid unna. Det finnes ikke romantisk.

 

Redselen. På bygda i Norge i dag ser det annerledes ut. Der finnes det flust av aktiviteter og sikkerhetsnett. Man trenger ikke være alene. Livet på prærien på 1800-tallet kan ikke sammenliknes med et gårdsliv i Norge i dag. Like fullt former nybyggerlitteraturen vårt syn på bygda. Den speiler redselen for det ­livet faktisk er, når det er helt avkledd. Og derfor flytter jeg ikke på landet. Da merker jeg, som nybyggerne, at livet er å være alene i et hav av gress. Alt som teller er muskelkraften og tilliten til at Gud vil la sola stå opp og indianerne holder seg borte i morgen også. Man blir ikke lykkelig av å bli småbruker, man blir bare småbruker.

Takke meg til byens kjas og mas.

Gå til innlegget

Fattigdom som ideal

Publisert 13 dager siden - 1631 visninger

Protestantismen gav velferd. Biskopen foretrekker fattigdom.

Den sør-sudanske biskopen Paride Taban fortalte i et NRK-intervju at han hver morgen gjentar 28 ord for seg selv. Dette er ord befolkningen i det kriserammede landet hans må ta inn over seg, sa han. Blant de 28 er ord som kjærlighet, tålmodighet og selvkontroll – godt uansett hvor man bor. Men da jeg så intervjuet merket jeg meg ved et av de andre ordene, nemlig fattigdom. For her i Norge er fattigdom slett ikke et ideal, men noe vi ønsker å bekjempe. Kan det hende at vi tar feil når vi ser velstand som et mål?


Sosialdemokrati. "Uten protestantisk tro spørs det om Norge ville vært et av verdens beste land å bo i." Slik ble Christian Anton Smedshaug sitert i Vårt land i mars, og fikk støtte av historieprofessor Nils Ivar Agøy. Han mener lutherdommen har hatt avgjørende betydning for de nordiske sosialdemokratiene.

Tanken er ikke ny. Ved reformasjonsmarkeringen har det flere ganger blitt trukket fram at protestantismen har hatt betydning for velferdsstaten og økonomien. Forskerne Francis Fukuyama og Robert Woodberry har med ulikt datagrunnlag begge hevdet at man kan spore demokrati, helse og samfunnsutvikling tilbake til protestantisk påvirkning. De bygger på teoriene til Max Weber, som sier at protestantismen innførte en ny arbeidsetikk. I vårt hjørne av verden kan vi altså takke vår majoritetskonfesjon for mye av vår velstand.


Lutherdom. Det er ikke uten stolthet og selvbevissthet at Luthers apologeter i Norge har sitert forskningen over. Den skal bevise at lutherdom er bra. Men tillegg til at det er tvilsomt å gjøre religionsvurderinger basert på økonomi, viser biskop Taban at det underliggende premisset om hva som er bra, heller ikke er selvsagt: Rikdom er ikke et mål. Det kan være verdt å la Taban kikke vår protestantiske herlighetsteologi nærmere i kortene.

I Det nye testamentet ber Jesus de rike om å kvitte seg med det de eier. I Fattigdomsbibelen (2015) er alle sitater som omhandler fattigdom og rettferdighet markert i gult. Det er en god del, for å si det forsiktig: over 3000 vers. Her i Vesten har Bibelens fattigdomsbegrep ofte udiskutert blitt fortolket som åndelig, og ikke materiell fattigdom. Derfor foretrekkes ofte saligprisningene slik de er nedskrevet hos Matteus, og ikke Lukas: Salige er de som er fattige i sin ånd. Det er altså ikke de reelt fattige som er salige, men dem som lider av åndelig fattigdom. Synes vi.


Liljene på marken. Hva betyr det at fattigdom er et ideal for Jesus? En ting er å gi bort og å dele - men da er det ikke fattigdom, men gavmildhet og solidaritet som er poenget. Jesus snakker vakkert om liljene på marken og fuglene under himmelen, som ikke samler i hus eller gjør seg sorger for morgendagen. Økonomien i Jesu samtid må ha sett radikalt annerledes ut enn vår. Den sikkerheten for morgendagen de fleste av oss tar som selvsagt, må ha vært en luksus få forunt. I det perspektivet blir fattigdomsidealet enda mer radikalt enn for oss, men samtidig enda mer befriende. Når bekymringene er reelle må frigjøringen fra dem virke desto sterkere.


Tidsånden. Deler av norsk kristenhet er opptatt av å være motkulturell og ta avstand fra tidsånden. Like fullt framstår det nokså tilfeldig hvilke kulturer man taust deltar i, og hvilke som møtes med motstand. Velstanden ser ut til å ha glidd over i det kristelig aksepterte. Kirkeledere omgir seg med statussymboler på lik linje med resten av samfunnet. Den dugnadsbaserte og lusekoftekledde bedehuskulturen er i ferd med å skrumpe inn. Isteden får vi konkurransedyktige lønninger og tidsriktige artefakter. Svenska kyrkan har fått skarp kritikk for ekstravagant pengebruk. Utenlandske predikanter hentes inn til Norge mot store honorarer.

Hva taper vi ved å motarbeide rikdommen som statusgivende? Hva vinner vi? Å romantisere fattigdom på andres vegne er en farlig vei å gå. Den betyr lidelse og død. Men å rette et kritisk lys mot oss selv og vår egen forståelse av hva som er verdt noe, er mer enn nyttig. Jesus forkynte ikke at det var greit å være rik, så lenge man ikke lot seg eie av pengene. Han forkynte at det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.

Kommentar publisert i avisen Vårt Land 10. mai 2017

Gå til innlegget

Legitim uenighet

Publisert 26 dager siden - 377 visninger

Skjeldal har ikke rett i at jeg protesterer på noens erfaring.

I Vårt Land på lørdag hevder Eskil Skjeldal at jeg ikke tar den menneskelige erfaringen på alvor i min omtale av hans bok. Men jeg protesterer ikke på noens erfaring. Snarere uttrykker jeg en legitim uenighet med et gudsbilde som har bidratt til å lede Skjeldal ut av troen, og antakelig mange med ham.

Ingen del av virkeligheten er prinsipielt unndratt teologien. Men teologien er ikke dermed et nøytralt utstillingslokale for all menneskelig erfaring. Tvert imot er det hva teologien gjør med erfaringene som er hele fagets poeng. Teologien tolker livet i lys av visse skrifter, som selv også er nedfelt erfaring. Derfor er det ikke en teologisk oppgave å heie fram hva alle og enhver måtte tro på. Jeg forstår ikke hvorfor Skjeldal mener at det er det som skulle konstituere livsnær teologi eller være TFs tradisjon.

Teologien er normativ, og vil derfor både bekrefte mennesker og anspore oss til endring, den sier både ja og nei til oss. Oppgaven er å skjelne mellom hva som er hva: Hva er god kristendom i dag? Hva er det ikke? Fordi vi alle prøver å besvare de spørsmålene, har vi en teologisk samtale gående. Den foregår i kirker, på fakulteter, i bøker og aviser. Den samtalen er både Skjeldal og jeg med i når vi velger å skrive offentlig om teologi, og da må vi også regne med å bli motsagt.

Så til nytten. Troen har selvsagt en virkning i den forstand at den hekter seg fast i noe vesentlig i livet og gjør en forskjell der. Sånn sett kan den sikkert kalles nyttig. Men om troen kan ha mange frukter, er det likevel ikke frukten som bærer greina. En tro som forventes å manifestere seg i bønnesvar eller liknende, vil bli skuffet. Det gir ikke et bærekraftig gudsbilde, noe også Skjeldal har vist i sin bok.

Gud er den Gud er, og trenger ikke rettferdiggjøres. Og jeg mener, siden Skjeldal spør og foreslår en hel rekke svar selv, at troen skal bygges på alt det som allerede er gitt oss fra Guds hånd. For å holdes fast i det må vi jobbe mot vår menneskelige impuls om stadig å forvente mer.

 

Publisert i papiravisa Vårt Land 26. april 2017

Gå til innlegget

Nådens anstøt

Publisert rundt 1 måned siden - 4518 visninger

Hvilken hensikt skulle det ha å tro på Gud?

‘Men om eg ikkje får noko ut av trua, kan eg vel like godt droppe det?’ skriver Eskil Skjeldal i sin nye bok, Eg slepper deg utan at du velsigner meg. Boka forteller hvordan Skjeldal gikk fra å arbeide som prest til å miste troen.

I boka blir det klart at det gudsbildet Skjeldal først bekjenner seg til og deretter forkaster, er et instrumentelt gudsbilde. Altså: Gud er en man kan tro på eller henvende seg til for å oppnå noe. Som en del av troskrisen ber Skjeldal om fred, nærvær, tegn, men får det ikke. Gud innfrir ikke forventningene. Skjeldal ser selv at troen hans er barnslig, men klarer ikke legge om. Derfor gir han også opp, for hvorfor tro når man ikke får noe ut av det?

Gud som middel. Det er ganske utbredt å forstå religiøs tro som en transaksjon og dermed se på Gud som et middel for å oppnå noe annet. Et slikt gudsbilde sier dypest sett at Gud er en automat som vil gi oss det som er godt, bare vi lærer oss å trykke på de rette knappene. Bildet kan ofte være mer sofistikert, nesten overgrodd av intellektuelle ­bestrebelser, men like fullt bærer det en forventning om utbytte. Og nettopp fordi den troende kan vente å få noe ut av Gud, er Gud verdt å tro på. Gir du den riktige tingen – bønn, trofasthet, disiplin, offer – vil du få Guds gaver tilbake, enten det er indre fred eller ytre velstand.

Spørsmålet om nytteverdi dukker opp overalt: Hva er vitsen med misjon dersom alle kommer til himmelen? Kan ­islam skape fred? Kan kristendom skape velstand? Også for trossamfunnene­ selv er det blitt en dagligdags nødvendighet å vise til effekt av tiltakene for å kunne forsvare at de i det hele tatt eksisterer. For hvorfor skulle kommunen bevilge­ penger til den kristelige ungdomsklubben dersom den ikke gjør ungdommene mindre kriminelle? Hvorfor skal Stortinget øke tilskuddet til Den norske kirke om den ikke kan vise til samfunnsnytte og økt oppslutning?

Underlagt logikk. Samfunnet er gjennomsyret av kost-nytte-tankegang. Det er ikke noe rart at også det som hører Gud til er blitt underlagt en slik logikk, for den berører allerede hvordan vi graderer menneskeverd, effektivitet i helsevesenet, akademisk aktivitet, forholdet mellom mobbing og mottiltak i skolen og en uendelighet av andre ting. Selve nerven i «New public management» (NPM) er å telle alt for å se om det er verdt tid og penger. Dette er en mye brukt ledelses- og forvaltningsfilosofi. Men det er ikke NPM sin skyld at det ligger lett for oss mennesker å regne på ting. Historisk sett er ressursene alltid knappe, så investeringer må kaste av seg. Uten å tenke slik hadde vi ikke kunnet overleve som menneskehet eller som enkeltmennesker.

Sannhet. Vi styrer hele tida mot mål. Jesus er imidlertid ikke sitert på at han er noe mål. Snarere sier han om seg selv at han er veien, sannheten og ­livet. Tre størrelser som ikke er verdifulle­ på grunn av et endepunkt eller en avkastning, men som alle betegner det som skjer her og nå og som har kvaliteter nettopp fordi de ikke måles mot noe annet. Livet og sannheten er det de er. Veien løftes fram ikke på grunn av sin endestasjon, men på grunn av at den er en vei. De er alle gode eller vonde i seg selv, uavhengig av parametre. Det finnes noe bortenfor vår intuitive måte å fordele verdi på, noe som unndrar seg begrunnelse. Vei, sannhet, liv. Gudstro.

Det er voldsomt provoserende­ for dagarbeiderne i Matteus-evangeliets vingård at de som kun har arbeidet én time får like høy lønn som de som har arbeidet hele dagen. Man må være svært rik for ikke å kunne leve seg inn i arbeidernes frustrasjon over den urettferdigheten de opplevde: Totalt ulik innsats gav helt lik uttelling. Nåden rommer en urettferdighet som det er vanskelig å forsone seg med: De første skal faktisk bli de siste. Det er helt på tvers av den allmenne fornuft.

Anstøt. Det som med ikke-kristne øyne blir ansett som ­tåpelig, men i kristne øyne som sant, kalles anstøt. Paulus skriver i Korinterbrevet at Kristus er dårskap for hedningene. Ofte brukes dette poenget for å rettferdiggjøre martyrier for vanskelig forsvarbare saker.

Men anstøtet handler ikke om samlivsetikk, mirakler ­eller ­Bibelens ufeilbarlighet. Det vi virkelig må gi slipp på er inve­steringslogikken. Hver dag må vi ta opp det korset, for så fort noen slipper strikken, smetter den tilbake der den var. Men hos Gud er det ikke noe forhold mellom ytelse og belønning. Ingen kan forvente å få noe tilbake, uansett hvor mye de har ytt. Men de som ikke har ytt, kan få i overflod. Det er nådens anstøt.

Hvilken hensikt har det å tro på Gud? Svaret bør ligge et godt stykke utenfor formålsrasjo-nali­teten.


Gå til innlegget

Nu sonet er vår brøde

Publisert rundt 1 måned siden - 7863 visninger

Hva skal vi med korset? Frelser det oss fra noe?

En gang var høy syndsbevissthet lutherdommens adelsmerke. I dag synger barnekorene «Du er du og du duger» fra kortrappa. Gudstjenestens syndsbekjennelse­ flyttes eller endres. I påskenummeret for noen år siden hadde A-magasinet en reportasje om forkynnelsen av synd i norske kirker. Etter å ha snakket med prester og teologer, konkluderte journalisten med at det sjelden snakkes om synd fra prekestolene her tillands.

Får store følger

Hvis tenkningen om synd forsvinner fra kirkerommene har det store følger for en rekke teologiske emner. Dersom synd er irrelevant, hva skal vi si om hva et menneske er? Hva skal vi si om alt det som er galt i verden? Men ikke minst får endringen i syndsteologien betydning for kristendommens sentrale fortelling: Hva skjedde på korset i påska? Hva var det Jesus døde for?

Hver søndag utspiller frelsesdramaet seg på nytt i kirkene. Liturgiens rekkefølge er ikke tilfeldig: Gudstjenesten begynner i det alminnelige menneskeliv, beveger seg til syndserkjennelse, videre til forkynnelsen av ordet og responsen i bekjennelsen av troen, og til frelsens fellesskap i nattverdsmåltidet. Med fred går menigheten så tilbake ut i verden for å tjene i glede. Gudstjenestens rasjonale er å gi rom for mye av det skapte og falne mennesket trenger, blant annet å se sin tilkortkommenhet og å ­inkluderes i Jesu frelsesverk. Men hva skjer med denne logikken dersom synden ikke lenger er en viktig faktor?

Uttrykk for synd

I norsk kristelighet har synd ofte blitt redusert til å bety umoral. Alle «Er det synd å...»-spørsmål beviser det. Men går man til Luthers teologi, er umoralen kun et uttrykk for synd. Synd er ikke en etisk kategori, men en større, teologisk kategori. Synd er navnet på den avstanden vi alltid lever i, bruddet mellom mennesket og Gud, mellom ideal og virkelighet, kløften av lidelse­ og urettferdighet som vi ikke klarer å fjerne ved egen makt. Vi er både utsatte og skyldige, fanget og utøvere i strukturer vi ikke rår over.

Luthersk teologi oppfatter synd som et absolutt vilkår for livet, og blir dermed ofte kritisert for et mørkt menneskesyn. Og ganske riktig er mennesket helt og fullt en synder i luthersk tankegang – men samtidig også helt og fullt rettferdiggjort. Mennesket er kalt til å gjøre godt for nesten. Men mennesket kan ikke bøte på tilværelsens brudd med egne hender. Det er Guds verk. Frelsen skjer på korset i Jesu seier over synd, død og djevel.

Seier over dødskreftene

Her ligger en av de viktige betydningene av korset i luthersk kristendom. Jesu død og oppstandelse setter oss fri fra noe vi ikke selv kan fri oss fra. Jesu død innlemmer mennesket i seieren over døden og destruksjonskreftene. Men dersom synd ikke er noe som hefter ved oss, eller kun handler om umoral, hva blir frelsen da? Dersom A-magasinet har rett, og synd faktisk forstås som noe uvesentlig, blir forsoningen tilsvarende meningsløs. Den skal løse et problem som ikke eksisterer. Og dersom den moralsk fokuserte syndsforståelsen vinner, er forsoningen kun en tilgivelse av umoral, og ikke livets seier over dødskreftene. Korset mister sin kvalitet som en reellt frelsende hendelse, som kan gi håp om at en annen virkelighet er mulig.

Vi er alle skyldige for alt og alle, skriver Dostojevskij. Man trenger ikke være kristen for å se at verden står til knes i uløselige problemer. Ateisten ­Søren Søberg Poulsen erklærte i Kristeligt Dagblad for en tid siden at han misunner kristendommen syndsbegrepet. Ordet gir ­mening utenfor kirkeveggene, selv om meningen er i ferd med å svekkes innenfor. Men dersom det gir mening utenfor, kan det også rehabiliteres for oss alle. Ikke for å tviholde på de gamle kristne ­ordene, men for å bruke det gode vi har når vi en gang har det.

Enhver teologi står og faller på om den gir mening for alminnelige menneskers livsfortolkning. Dersom syndsbegrepet skal rehabiliteres, må det bli navnet på noe vesentlig, si om grunnvilkårene for menneskelig eksistens. Det må bety våre reelle problemer. Generasjonene som vokser opp i dag har mindre kunnskap om kristen tro enn tidligere ­generasjoner. En av fordelene med det er at de ikke forbinder ord som synd med streng pietisme. Dermed står muligheten for en kvalifisert tale om synd åpnere enn før.

Syndere trenger frelse

Mangt kan sies om Den norske kirkes nyreviderte dåpsliturgi. Men en interessant ting er at formuleringene viser til at det faktisk skjer noe med barnet i dåpen, at dåpen er en overgang fra en tilstand til en ­annen. Liturgien uttrykker at ­dåpen er mer enn en fin tradisjon eller sted for undring og livsglede­, men også bærer av et teologisk menneskesyn som sier at vi er syndere som trenger frelse.

Først og fremst er korshendelsen en fortelling i sin egen rett. Den rommer svik, død, liv og håp på forunderlig vis. Men i teologiens behov for å systematisere og lage mening har korset også en logikk. Man skal passe seg for å gjøre folk til syndere for deretter å kunne frelse dem. Heller ikke bør en teologisk byggestein bevares i frykt for at det fine huset vil rase om den fjernes. Men det ligger en stor mulighet i å prøve å la synd være ordet for de faktiske problemene menneskeheten lever i. Mot den bakgrunnen kan også et forsoningslys fra korset skinne to tusen år etter.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Sanger fra andre etasje
av
Eskil Skjeldal
rundt 11 timer siden / 153 visninger
1 kommentarer
Forhud, forskning og følelser
av
Jens Espeland
rundt 11 timer siden / 97 visninger
1 kommentarer
NMS-fest i samsvar med Guds Ord?
av
Greta Aune Jotun
rundt 11 timer siden / 102 visninger
0 kommentarer
Hvor er ...?
av
Svein Ole Hansen
rundt 16 timer siden / 117 visninger
2 kommentarer
Ikke spill poker med djevelen
av
Fred Andersen
rundt 18 timer siden / 142 visninger
0 kommentarer
En god Gud i en rå verden
av
Per Bjørnar Grande
rundt 19 timer siden / 101 visninger
0 kommentarer
Eksamen i Ramadan
av
Maryam Trine Skogen
rundt 20 timer siden / 355 visninger
4 kommentarer
Kommune Norge
av
Tove S. J Magnussen
rundt 20 timer siden / 47 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Rune Tveit kommenterte på
Takk til Ham som hører bønner og berører hjerter
rundt 1 time siden / 577 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Takk til Ham som hører bønner og berører hjerter
rundt 5 timer siden / 577 visninger
Robin Tande kommenterte på
Takk til Ham som hører bønner og berører hjerter
rundt 6 timer siden / 577 visninger
Håkon Hovda kommenterte på
Har kristne glemt å være kritiske til forkynnelsen?
rundt 7 timer siden / 377 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Har kristne glemt å være kritiske til forkynnelsen?
rundt 7 timer siden / 377 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Vil Ap forbedre mennesket?
rundt 7 timer siden / 126 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Eksamen i Ramadan
rundt 8 timer siden / 355 visninger
Håkon Hovda kommenterte på
Har kristne glemt å være kritiske til forkynnelsen?
rundt 8 timer siden / 377 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Har kristne glemt å være kritiske til forkynnelsen?
rundt 8 timer siden / 377 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Vil Ap forbedre mennesket?
rundt 8 timer siden / 126 visninger
Oeen Elpeleg kommenterte på
Retten til å kutte
rundt 8 timer siden / 3739 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Nok er nok?
rundt 8 timer siden / 5351 visninger
Les flere