Åste Dokka

Alder:
  RSS

Om Åste

Følgere

Når presten glemmer Jesus

Publisert 25 dager siden - 3013 visninger

Å stirre på lyskilden kan vi bare gjøre i korte øyeblikk. Å se på hva den lyser opp, derimot, gir innsikt.

Halvveis i studietida hadde jeg min første prestepraksis. Jeg skulle holde preken, og veilederen leste den på forhånd. «Prekenen er fin,» sa hun. «Men her er et tips: Når du er ferdig med å skrive en preken, kan du lese gjennom den og forsikre deg om at du har nevnt Jesus.»

Jeg hadde bruk for rådet og tok det til meg. Det skulle jo egentlig være helt unødvendig for en prest å måtte minne seg selv på å snakke om Jesus. Like fullt tier mange av oss, av ulike årsaker, oftere om Jesus enn hva godt er.

Eyvind Skeie etterlyser en mer frimodig forkynnelse i det offentlige rom, meldte Vårt Land 28. februar. Når prester får taletid snakker vi heller om livsvisdom enn om evangeliet. Knut Tveitereid gir den beste forklaringen på hvorfor det er blitt slik: Det er vanskelig å forkynne.

Mange faktorer

Det er vanskelig å forkynne. All ære til dem som stadig bestiger prekestolen. En god forkynner må ha mye: Teologisk innsikt, bibelkunnskap, formidlingsevne, klokskap og evnen til å fortolke sin egen tid. Men disse ferdighetene er ikke verdt stort i isolasjon fra hverandre. I en virkelig god preken må de eltes sammen og reagere med hverandre. Da kan lyset fra påskedag plutselig nå inn i mitt mørke, 2.000 år seinere.

Lys over livet

Det er altså ikke nok at presten legger vekt på prekenens hvordan. For hva med prekenens hva? En preken må ha et teologisk innhold. Det betyr ikke at den ikke skal handle om livet – dypest sett er det jo menneskelivet kristendom handler om. Forkynnelse som ikke berører livet er religiøs støy, er drønnende malm. For Jesus er verdens lys.

Å stirre på lyskilden kan vi bare gjøre i korte øyeblikk. Å se på hva den lyser opp, derimot, gir innsikt. All god teologi kaster lys over livet, og alt liv er relevant for teologien. Dessverre er bevisstheten om den eksistensielle verdien av teologien for lav ved alle utdanningsinstitusjonene. Som andre fag, står teologien i konstant fare for å bli selvtilstrekkelig og miste av syne den verden den snakker fra og snakker til.

Nye ord

Tida og språket forandrer seg. Den som vil forkynne om Jesus på en måte som når fram, må forklare og kontekstualisere. Når Skeie mener det er et problem at ord som frigjøring vektlegges framfor mer sentralkristelige ting, kan det hende han glemmer at ordet frelse betyr nettopp frigjøring.

Kirka må lete fram nye ord om den skal være eksistensielt relevant, om den i det hele skal overleve. Å erstatte noen av de vante ordene med nye er kanskje nettopp det som skal til for at vi forstår de vante betyr.

Sin egen tilhører 

Kunnskapen og ordene er viktige. Men det mest sårbare med forkynnelsen er ærligheten. Å være ærlig overfor seg selv, helt åpen i sin teologiske refleksjon, er grunnleggende vanskelig fordi det truer ens identitet og sikkerhet. Alt det vi har lært, gjennom lange liv i kirke og teologisk utdanning, må avlæres. Eller, vi må våge å se bak det, forbi det. Snu på steinene vi skal trå på, se om de bærer.

Vi må spørre oss selv: Tror jeg egentlig på det jeg sier? Og hvis svaret er nei, må vi fortsette å lete. Lete etter bedre svar, sannere ord, fastere grunn. Den predikant som arbeider for å overbevise seg selv om evangeliets sannhet er sin egen beste kritiker og heiagjeng.

Innsikt utenfra 

Det er mange i samfunnet som kan si kloke ting om å leve. Det er fint. Vi trenger det. Og visdom trengs også på prekestolene. Men søndagens preken skal gi oss mer, en innsikt vi ikke kan oppnå av oss selv: Det usannsynlige lyset i mørket, det utenkelige livet i døden, den Gud som strekker ut sin hånd og vil berøre.


Gå til innlegget

Ottosens lesemåte

Publisert rundt 1 måned siden - 3443 visninger

Han er bekymret over at den del av oss, blant andre meg, ikke forholder oss til Bibelen slik vi burde.

Espen Ottosen skriver i Vårt Land 15. februar 
om nye teologers bibel­bruk. Ottosen er bekymret over at en del av oss, blant andre meg, ikke for­holder oss til Bibelen slik vi burde, underforstått slik ­Ottosen selv gjør.

Ottosen har gjort en helt korrekt observasjon: Ikke alle teologer sier seg enig i alle skriftsteder. For når man leser en sammensatt bok, som Bibelen er, må man gjøre valg i fortolkningen og i hva man anser som normativt. Finnes det andre muligheter enn hva Ottosen anklager «moderne teologer» for?

La oss kaste et blikk på hans egen lesemåte: Ottosen 
har lest min artikkel fra ­tidsskriftet Kirke og Kultur 
fra 2013. Han velger seg ut noen sitater som han kritiserer. Men den som leser min ­artikkel, vil se at Ottosen gir et veldig skeivt bilde av hva jeg ønsket å formidle. Mitt poeng var at vi alle gjør valg når vi leser. Noen bibelske momenter er viktigere for oss enn andre, og får derfor teologisk prioritet.

Ottosen får det imidlertid 
til å se ut som at jeg ­mener Bibelen er irrelevant i ­etiske spørsmål. Ottosens lese­strategi er altså å ta sitater ut av sin sammenheng og fortolke dem uavhengig av ­helheten. Enkeltsetninger blir viktigere enn tekstens overordnede budskap uten at noe hermeneutisk prinsipp 
gjøres rede for. Dersom ­Ottosen leser Bibelen slik han leser artikler, er det grunn til bekymring.

Ottosen mener at «moderne 
teologer» har overdreven ­tillit til menneskers erfaringer. Men er det grunn til å ha ­større tillit til Paulus’ ­erfaringer og synspunkter enn til våre egne? Er det virkelig slik at dersom Paulus avviser kvinnelig prestetjeneste, så bør vi automatisk gjøre det samme? Finnes det andre stemmer, i Bibelen og ellers, som også fortjener vårt øre?

I spenningen mellom ulike bibelske momenter og mellom Bibel og menneskelig erfaring, har vi kun oss selv å stole på. Det krever ydmykhet og selvkritikk. Derfor er ikke bibeltolkning bare «iblant vanskelig» som Ottosen sier. Det er alltid vanskelig.


FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.02.2017

Gå til innlegget

Fryktens Gud

Publisert rundt 2 måneder siden - 1011 visninger

Jeg leser fra barnebibelen om Kain og Abel som ofrer til Gud. «Hvorfor ville ikke Gud ha Kains offer, mamma?» spør ungene.

Jeg leser for ungene fra en barnebibel. 
Jeg leser om Gud som skaper verden. Om utkastelsen fra hagen. Lytter. ­Ingenting. Så synger vi.

Neste kveld leser jeg om Noa som den ene rettferdige, og Gud som lot flommen sluke alle de andre. De sier ingenting.

Jeg hopper tilbake og leser om Kain og Abel som ofrer til Gud. «Hvorfor ville ikke Gud ha Kains offer, mamma?» Jeg ­forteller om overgangen fra husdyrhold til korndyrking. Om hvordan fortellingen også handler om et nytt trinn i menneske­hetens utvikling. De hører ukonsentrert på utlegningen.

«Men Gud, mamma? Hvorfor ville han ikke ha Kains offer?»



Holder pusten

Jeg utsetter dem for fortellingene, men holder pusten. Jeg gir dem et univers der noen mennesker er rettferdige, og andre urettferdige. Der en far kun har én velsignelse å gi. Der blodet og hevntørsten flyter. Gud er sint, befaler, refser, ombestemmer seg.

Hva skjer i barna når de hører det? Hva foregår på deres språkløse sted? Bibelen 
rommer et stort mangfold av tekster. 
Mange av dem handler om fæle ting, og en del av dem beskriver en lune­full Gud.

Bibelviteren Phyllis Trible kalte ­disse tekstene «texts of terror» — fryktens ­eller terrorens tekster. I praksis unngår vi dem ofte. Vi leser sjelden om Guds forherding av Faraos hjerte, om barna som skal ­knuses mot bergveggen eller Jesu forbannelse av det fruktløse fikentreet. Tekstene skaper for mye uro i oss.


Bibelsyn

Men problemet med texts of terror er ikke den virkeligheten de beskriver. Heller ikke vi lesere, som har vanskelig for å finne tekstene oppbyggelige, er problemet. Problemet er hvilken teologisk betydning vi tillegger tekstene.

Det handler, som så mange ganger, om bibelsyn. Det er kun den som mener ­Bibelen er Guds åpenbaring som trenger 
å velge tekstene bort: De vanskelige 
­tekstene blir først vanskelige idet vi ­insisterer på at de direkte uttrykker hvem Gud er.

Det finnes tekster jeg ikke kan få meg til å avslutte med «slik lyder Herrens ord.» Det stritter imot. Men slike tekster har like fullt en avgjørende verdi i å speile virkeligheten i all sin bredde. Både ­gleden og sorgen, kjærligheten og volden finnes i menneskelivet. Derfor hører alt også til i Bibelen.



Også det voldsomme

Barna er vant med de friksjonsfrie universene fra barne-­tv, med moralsk fortolkbare karakterer i glade farger. Der en viss prosentandel snakker vestlandsdialekt, brannen alltid blir slukket og avslutningssangen aldri er forvirrende.

Det er kanskje sånn det må være. Men i likhet med folkeeventyrene presenterer bibelfortellingene også det kompliserte, voldsomme og slemme. De skygger ikke unna. Det gjør dem farlige, fascinerende og troverdige. Også for barna.


Friksjonsfritt 

En prest jeg kjenner ­sukket over at hans voksne barn ikke ­viste noen interesse for kirken. Han hadde tatt dem med på interaktive barneguds­tjenester. Sunget de fineste sangene med dem. Gitt dem det beste. Og så snudde de seg vekk.

Jeg tror den fine guden til presten var uten friksjon. I fortellingen om Jakob som slåss med den fremmede ved elvebredden, ligger innsikten om at Gud er en vi noen ganger må kjempe med, og en vi ikke skal slippe før vi blir velsignet.

For at kampen og velsignelsen skal skje må Gud være en det går an å slåss med. Det finnes ikke tiltrekning uten 
motstand.


Risiko

Å lese Bibelen for barn er å løpe en risiko. Jeg gjør det likevel, lett ­skjelvende. Jeg vil gi barna mine en Gud. Da må jeg gi dem en de kan slåss 
med.

Og når vi skal synge, hender det at det blir Jeg råde vil alle.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 03.02.2017

Gå til innlegget

Den sårbare sangen

Publisert 2 måneder siden - 437 visninger

Jeg feller gjerne en tåre over skakke barnekor som ropesynger utdaterte søndagsskolesanger. Men det er ungdomskorene som virkelig berører meg.

Det er hun med blått hår og han med skilte foreldre. Det er han med en gryende spiseforstyrrelse og hun som er redd for å stryke i matte.

Det er han som er lett av forelskelse og hun som er tung av kjærlighetssorg.

Og sammen kommer de, for å se mot dirigentens hender, for å gi sine bukhuler og sine struper og sin pust til sangen. De er et ungdomskor.

Fascinerende mennesker

Jeg feller gjerne en tåre over skakke barnekor som ropesynger utdaterte søndagsskole-sanger. Men det er ungdomskorene som virkelig berører meg.

Da jeg jobba som prest, var det konfirmantarbeidet jeg synes var morsomst. Eller, det var faktisk konfirmantene og ungdomslederne selv jeg ble glad i.

Tenåringer er fascinerende mennesker. De er lekende barn i ett øyeblikk, for så å være suverene og skjelmske i neste. De er ikke stivnet i sine meninger eller sin væremåte, de utforsker fortsatt verden og sin egen plass i den.

Kanskje de skal sparkle hele ansiktet med sminke? Eller kanskje de skal kle seg i sin bestemors avlagte bluser og kåper? Bli vegarianer? Det er bare å prøve det ut og se hva som skjer.

Lette å lese

Men det som virkelig gjør at hjertet mitt banker litt ekstra når jeg møter ungdommer, er at sårbarheten deres ligger helt oppe i dagen.

De har ikke lært seg mestringsstrate­giene enda. De vet ikke helt hvordan de skal dekke sjelen sin til. De er fortsatt lette å lese, og samtidig umulige å nå.

Det er derfor det er så vakkert når de synger. Med unntak av de tre forsagte ­reklene som mumler bak hårgardinen og han som brummer den samme tonen til alle sangene (de får fortsatt være med), er de i sangen.

De forstiller seg ikke. De har ingen ironi å skjule entusiasmen bak. De tror på det de synger idet de synger det, fordi det ­rimer og klinger så fint med tonene. Ingen grunn til å stille seg kritisk.

Intensivt

Forskning viser at det som berører oss mest i en gudstjeneste, er ­sangen. Salmesang er enormt endorfin-intensivt. Skal tro om det ikke er fordi kroppene får overstyre hjernene når vi synger. Eller, de får bestemme hva hjernen skal tenke.

Selv føler jeg meg aldri mer kristen enn når jeg synger salmer. Ordene får ny klang når de kommer fra dypt nede i magen og ikke via hjernen fra et papir.

Pietisme og barokk blir troverdige ­uttrykk for min egen samtidsorienterte­ tro. Jeg hengir meg til snirklete kristus­mystikk og dyrking av min syndeskyld.

Og det blir sant. Det gjør noe med meg. Jeg knyttes til historien og til Gud. Jeg ­bæres av stemmene rundt meg og hører min egen ta del.

Troverdighet

I nesten hele mitt ­arbeidsliv har jeg jobbet steder hvor det er et levende liturgisk liv. Jeg har fått ­muligheten til å starte hver dag med salme­sang. Det unner jeg flere.

Jeg ser for meg at det er slik for ungdommene i koret også. De er sikkert med i koret av ulike grunner, og de bærer helt ulike liv og helt ulike stemmer med seg.

Kanskje er de ikke englebarn, og kanskje er de ikke store sangere. Men til sammen, når de slipper tonen ut, lager de musikk med troverdighet. De legger ikke bare sjela si i det, men også kroppene.

Kor er kör på svensk. Det uttales likt som det franske ordet coeur. Det betyr hjerte.

Mine egne. Av og til tenker jeg på hva jeg ønsker meg for mine egne barn. Hva tenker jeg vil være et godt liv for dem? Hvilke erfaringer og hvilke milepæler ­håper jeg de får med?

Jeg vet ikke. Men jeg håper de blir forelska, og jeg håper de kommer til å synge i ungdomskor.

Gå til innlegget

Vi gir hverandre døden

Publisert 3 måneder siden - 5227 visninger

Jeg har aldri tvilt på at synd er et realistisk begrep.

Jeg har ikke dårlig samvittighet for at det ikke er plettfritt hjemme hos oss. Barna mine ser for mye på TV, og vi spiser lapskaus fra boks oftere enn de fleste. Jeg lever helt fint med det, selv om det ikke var slik jeg så for meg at det skulle være. Jeg vet at i det store perspektivet er barna mine enormt privilegerte.

Men jeg føler skyld. Jeg føler skyld for hva jeg påfører barna av vonde erfaringer.

Friksjon

Det ligger en interessemotsetning til grunn for all oppdragelse. Jeg vil at barna skal oppføre seg. De vil gjøre akkurat hva de vil. «Hvorfor kjefter du på oss?» spør de. «Hvorfor gjør dere ikke bare hva jeg sier?» spør jeg, «da hadde dere sluppet det». Sko må på føtter, det er ikke greit å slå, vi kan ikke spise nugatti hver dag, sånn er det å være menneske. Barn lever i en stadig pågående siviliseringsprosess. Å overvinne sin egen umiddelbare egoisme krever enormt mye friksjon. Å lære barn hvordan vi lever sammen, involverer at de må kjenne på skam, sinne og sorg.

Det kunne ha stoppet der, i en konstatering av at det gjør vondt for barna å lære og vondt for de voksne å påføre dem smerten. Men det er verre enn som så. Synd er ikke bare gnisningen mellom mennesker, det er også våre egne bidrag til å forsterke mekanismene.

Daglig smerte

Det å være forelder er en daglig lekse i syndsbevissthet. Jeg sårer barna mine, og jeg ser det selv. Jeg svarer bryskt. Jeg setter meg ikke ned og finner ut hva som egentlig er galt. Den som er mest kosete får flest klemmer. Jeg kan være brå, urimelig, uforutsigbar. Jeg sier nei når jeg kunne sagt ja. Fordi vi bare er helt alminnelige mennesker, klarer 
vi ikke leve uten å påføre hverandre smerte.

Jeg har aldri tvilt på at synd er et realistisk begrep. Mennesker lever ubønnhørlig under krefter som trekker mot død og destruksjon. Ikke bare er vi fanget av synden og utsatt for den, vi bidrar selv også. Alt liv lever på bekostning av annet liv. Det er relasjonalitetens skyggeside.

Sår

Alle relasjoner gjør oss sårbare. Men i en foreldre-barn-situasjon er i tillegg makten helt ute av balanse. Det som skjer i barndommen er irreversibelt. De sår jeg påfører dem vil de bære med seg resten av livet, de sår de påfører meg glemmer jeg i samme øyeblikk.

Vi skapes ikke bare av de gode tingene som skjer oss. Vi skapes også av de dårlige, uheldige og destruktive. Vi gir hverandre ikke bare livet, vi gir hverandre også døden.

Idealet

Det er ikke aktuelt å senke på krava. Idealene om kjærlige hjem må bli stående. Og hver dag må vi måle oss selv opp mot dem og erkjenne at vi har kommet til kort. Kirka gir oss et språk om synd og tilgivelse. Vi bekjenner vår synd. Vi har en liturgi som ikke forsøker å glatte over smerten vi selv skaper. Det er umistelig.

Jeg har aldri forstått dem som vil luke syndsbekjennelsen ut av gudstjenesten. Men vi har noe mer, tilsigelsen av syndenes forlatelse. Jeg tror, strevende, på en Gud som har makt til å forsone. Bekjennelsen og tilgivelsen i kirka gir oss også et mønster for det mellommenneskelige, et mønster om å si unnskyld og å tilgi.

Om du var vaken skulle jag ge dig
allt det där jag aldrig ger dig.
Men du, jag ger dig min morgon,
jag ger dig min dag.

Synger Fred Åkerstrøm. Hver kveld legger jeg meg og tenker at morgendagen skal gå bedre. Jeg skal prøve på nytt, hver eneste dag. Det er Guds gave til oss og vår gave til dem vi skal ta vare på. Mitt barn: I går gikk sånn passe. Men jeg gir deg min morgen, jeg gir deg min dag.

Publisert i Vårt Land 6. januar 2017.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Terror må forhindres
19 minutter siden / 1462 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Livets tvetydighet
19 minutter siden / 125 visninger
Randi Johnsen kommenterte på
Med et skjevt blikk på Reformasjonen
43 minutter siden / 1019 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Terror må forhindres
rundt 2 timer siden / 1462 visninger
Heidi Terese Vangen kommenterte på
Ekteskap til besvær
rundt 4 timer siden / 313 visninger
Roald Øye kommenterte på
Oslo-avtalene.
rundt 4 timer siden / 585 visninger
Reidar Mysen kommenterte på
Debatt om eutanasi
rundt 6 timer siden / 371 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Hvorfor leger ikke bør drepe pasienter
rundt 6 timer siden / 839 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Terror må forhindres
rundt 14 timer siden / 1462 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Terror må forhindres
rundt 14 timer siden / 1462 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Prinsipielt om samliv
rundt 14 timer siden / 2689 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Terror må forhindres
rundt 14 timer siden / 1462 visninger
Les flere