Åste Dokka

Alder: 0
  RSS

Om Åste

Følgere

Bli bedre eller forsones?

Publisert 14 dager siden - 1427 visninger

Kan livet mitt bli bedre? Kan jeg bli bedre? Eller skal jeg bare forsone meg med den jeg er og hvordan jeg har det?

Den irske filosofen Peter Rollins beskriver i sin teologiske bok The Idolatry of God hvordan vi alle går rundt og har en følelse av at det vi ønsker oss i tilværelsen befinner seg like utenfor rekkevidde. Bare vi kunne strekke oss litt lenger og få tak i det vi begjærer, ville vi oppnådd sinnsro, velstand, perfeksjon. Problemet er bare at selv om vi klarer å oppnå det vi lengter etter, forsvinner ikke følelsen av å leve ufullendt, skriver Rollins.

Det er lett å være enig med ham. For slik beveger vi oss alle, fra de mest mislykkede eksistenser til de som har alt på plass, i randsonen av våre livs muligheter, og forsøker stadig å strekke oss over grensen. Vi blir ikke fornøyd, uansett om vi utvider livsrommet vårt, uansett hva vi eier av suksess og materielle goder. Det vi ønsker oss og det vi egentlig trenger viser seg å ikke være det samme.


Stagnere

Markedet flommer over av bøker og artikler som med enkle grep og ti-trinns-programmer skal hjelpe oss til å bli bedre utgaver av oss selv, realisere vårt indre potensial og lære oss selvdisiplin. Det er lett å gjøre narr av, men i bunn og grunn svarer selvhjelpssjangeren godt på våre dype behov for å være sjefen i egne liv. Hvem vil vel stagnere på sofaen med sine uutnyttede muligheter?

Jeg har lenge vært overbevist om at veien til sjelefred er å gi opp forbedringsprosjektene, gi slipp på begjæret etter å eie mer og være mer. “Alt er jag etter vind,” skriver Forkynneren i Det gamle testamente. “Hva har mennesket igjen for alt sitt arbeid, alt hjertet jager etter, for alt det strever med under solen?” Vi kommer uansett aldri til å bli fornøyd.

Det vi heller trenger er å forsones med oss selv. Det er hvile i å se sine dårlige sider, forstå seg selv som ufullkommen, og leve med erkjennelsen. Følger vi et luthersk menneskesyn, vil det alltid mangle noe på vår tilstrekkelighet. Vi kan ikke dra oss selv etter håret ut av vår situasjon som falne. Derfor har vi det bedre om vi overlater en eventuell reparasjonsjobb til Gud der framme på terskelen til evigheten.


Den rettferdiges hvile

Det er nok likevel ikke sikkert at denne hvilen på syndserkjennelsens bløte puter er den rettferdiges hvile. For i selv den mest forsonte sjel napper det: Skulle jeg ikke gjort mer? Skylder jeg ikke verden noe utover denne døsen? Burde jeg ikke i det minste prøve å være en mer tålmodig forelder? Ta vare på kroppen? Bruke timene mine til å hjelpe andre?

For det går an å bli litt vel forsont med seg selv. “Jeg kan ikke ta på meg det vervet, for jeg har ansvarsvegring,” hørte jeg fra en organisasjonsfelle en gang. Å skygge unna livets krevende oppgaver fordi man ikke har gidd, er ødeleggende for fellesskapet, og også for eget liv. Selv har jeg en tendens til en fruktesløs introspeksjon, der jeg klarer å identifisere mine svake sider, men så stopper prosessen akkurat idet det er på tide å ta tak i situasjonen. Jeg skygger unna.


Sinnsro

Den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr har skrevet en bønn som ofte blir kalt sinnsro-bønnen. Den begynner slik: “Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.”

Denne lille bønnen er genial i sin enkelhet. Den fanger opp både forbedringen og forsoningen som viktige livsveier. Og det er nettopp forstanden til å se forskjellen mellom de to som er nøkkelen til balansen mellom arbeid og hvile for sjelen.

Eller kanskje er balanse feil ord. For finnes det virkelig gylne middelveier? Går det an å være rund i alle kanter og ta de riktige, avbalanserte avgjørelsene til enhver tid?


Absolutte krav

Jesus, slik han framstår i Bergprekenen, er mer interessant. Han stiller opp absolutte krav, som er så strenge at ikke en gang den mildeste nonne vil kunne slippe gjennom. For hvem har vel ikke kalt sin neste en idiot? Begjært et annet menneske? Men de absolutte kravene følges av en absolutt nåde. Jesus er akkurat like raus som han er streng. Ingen middelvei, men en bevegelse mellom to poler som begge står fast, en dialektikk som ikke stivner.

Vi skal arbeide, og vi skal hvile. Vi skal ha med svart, og vi skal ha med hvitt. Når begge deler får stå fast, uttrykker slike paradokser tilværelsen slik den er. Den som vil måle opp riktig mengde grått og riktig mengde hvitt for å finne middelveien, går ikke på en gyllen vei, men en grå vei. 

Gå til innlegget

Oss monstre imellom

Publisert 18 dager siden - 7665 visninger

Problemet med overgripere er nettopp at de er mennesker.

Sylvi Listhaug - vår justisminister - har de siste dagene høstet mye kritikk for å insistere på å omtale barneovergripere som monstre. Fagdirektør Anine Kierulf, en av offentlighetens mest profilerte jurister, møtte Listhaug til debatt på Dagsnytt atten.

Kierulf argumenterte godt for at det ikke hjelper til noe å kalle overgripere for monstre. Det dehumaniserer og fordekker. Listhaug forsvarte seg med at hun ikke «hører på hva andre mener jeg skal si, for jeg kaller heller en spade for en spade.» Listhaug mente attpåtil at Kierulf bidro til å forsvare overgriperne og gjøre dem til ofre.

Rettsstat

En justisminister har det øverste ansvaret for landets rettsvesen og lovarbeid. Et rettferdig rettsvesen er en av demokratiets viktigste institusjoner. Norge har lavt antall fengslede og lavt tilbakefall - vi er blant verdens best fungerende rettsstater.

Alle er enige om at overgrep mot barn er en forferdelig forbrytelse, og at det skal avdekkes og straffes. Det er justisministerens jobb å se til at det skjer. Desto mer urovekkende er det at hun åpent forteller at hun ikke lytter til fagfolkene som gjør Justisdepartementets fotarbeid i bekjempelsen av sedelighetskriminalitet. Hun forsvarer altså et ikke-faglig og ukvalifisert politisk arbeid, som likevel skal ha til hensikt å hjelpe de aller svakeste.

Da er det lett å mistenke at det ikke er barnas beste Listhaug har i tankene med sin retorikk, men å sanke stemmer. Velgerne skal få bekreftet sitt grumsete kommentarfeltspråk av landets regjering. Hadde Listhaug hatt Haakon 7.'s sans for representasjon («Jeg er også kommunistenes konge»,) ville hun sagt at hun også er overgripernes justisminister. Og at hun er folkets, ekspertisens, barnas justisminister. For slik er det i demokratiet: Lederne våre har ansvar for oss alle, og skal ivareta alles interesser etter norsk lov, ikke først og fremst speile sine velgere eller opptre som mobbens 
anfører.

Metaforikk

Hva er galt med å kalle overgripere monstre? Et monster er ifølge ordboka et uhyre. Brukt som metafor er det selvsagt på sin plass dersom noen kaller sin overgriper et monster. Gro Dahle og Svein Nyhus har gitt ut en barnebok om overgrep, Blekkspruten. En liten jente opplever at broren forgriper seg på henne. Når det skjer, blir han en blekksprut: Hendene og blekket hans er overalt. Og boka om uhyret fungerer: Fordi det er en bok, og litteratur bruker språkbilder for å fortolke virkeligheten.

Noe ganske annet er det å dra slike metaforer inn i det analytiske, politiske språket og insistere på at de ikke bare skal brukes, men at de er korrekte, sakssvarende termer for å forstå fenomenet vi har foran oss.

Eksternalisering

For hva er det egentlig Listhaug gjør når hun roper monster? En av tingene er eksternalisering av ondskapen. Det er ikke vi, menneskeheten, som gjør grusomme ting, det er noen av annen avstamning, av annen slekt, noe umenneskelig og fremmed.
Men enhver som uten å bortforklare har kjent lysten til det onde i sitt hjerte, vet at muligheten for ondskap har fulgt menneskeheten siden Adams fall. Og selv om de færreste gjør seg skyldig i lovbrudd, og enda færre er overgripere, vet vi med oss selv godt hva det er når mennesker setter sine egne behov foran andres. Vi gjør det alle sammen.

Problemet med overgriperne er jo at de forgriper seg nettopp som mennesker. Men når de dehumaniseres og fremmedgjøres, ufarliggjøres også deres atferd, alle menneskers atferd. Det vi må arbeide for er det motsatte: Ansvarliggjøring.
Forbryterens ansikt

Dette er også hele rasjonalet bak rettsstaten: vi har sluttet å måle skaller for å forutsi hvem som blir forbrytere og lukke dem ute av samfunnet. Vi har et system som tar høyde for at alle kan gjøre urett. Og vi straffer deretter. Det er gjerningene, ikke personen, som fordømmes. Det bør alle mennesker være glade for, for ser vi godt etter, kan vi se oss selv i forbryterens ansikt.

Det skal sterk rygg til for å bære gode dager. Det betyr blant annet at det kreves mye av en som har makt, for eksempel at hun forstår sin egen posisjon, og ikke opptrer som om hun var en kommentarfeltkriger eller en tilfeldig forbipasserende i sine følelsers vold.

En som ikke erkjenner at de som begår urett også kan være hyggelige, oppegående mennesker, kan heller ikke ha erkjent ondskapen i sitt eget hjerte. En slik justisminister er vi ikke tjent med.

Gå til innlegget

Å lese for å leve

Publisert 25 dager siden - 1564 visninger

Empatien gjør at tanken ikke forlater det faktiske livet, de faktiske menneskene.

Av de tingene man gjør med hodet, er det to ting jeg liker aller best. Det ene er å tenke på og snakke om teologi, og det andre er å lese romaner. Har de to noe med hverandre å gjøre?


Teologi eller litteratur? Da jeg skulle begynne å studere etter videregående, vaklet jeg mellom litteraturvitenskap og teologi. Jeg tok et grunnfag i litteraturvitenskap før jeg fant min skjebne i teologien. For meg ble studiet av litteratur for tørt, i den forstand at det ikke utdypet det som var min egentlige litteraturinteresse, nemlig hva bøkene fortalte meg. Om livet generelt, om andres liv, om mitt liv, om verden. Jeg var opptatt av litteraturens hva, litteraturvitenskapen var opptatt av litteraturens hvordan.

Derfor valgte jeg teologien. Teologiens rom er et rom for eksistensiell refleksjon. Alt som skjer i teologien har noe med livet å gjøre, og alt i livet har noe med teologien å gjøre. Derfor lå teologi tettere på min kjærlighet til bøkene enn litteraturvitenskapen gjorde.


Andres liv. Teologiens materiale er hele virkeligheten. Det er ingenting i verden som prinsipielt ligger utenfor teologiens interesse. Derfor er alt som skjer i menneskers liv interessant i kristendommen.

De fleste av oss lever i den samme virkeligheten og i de samme relasjonene gjennom store deler av livet. Det antallet virkeligheter vi får erfare er derfor svært begrenset. Forskjellene mellom menneskeliv er likevel enorme, mellom tider, mellom steder, men også mellom helt nære liv. Jeg tror at bøkene gir oss innblikk i andres liv. Jeg tror litteraturen kobler oss på hverandre, ikke bare med intellektet, men med hele oss. Derfor kan også boklesing skape empati, forståelse, horisont.


På innsida. Her fôrer litteraturen teologien. For den virkeligheten kristendommen forholder seg til, fortolker og henvender seg til, den kan ingen av oss erfare fullt ut i våre egne liv. De fleste er stadig vekk i samtale med ulike mennesker. Det er bra. Men litteraturen løfter dette innblikket til et aggregert nivå.

Ikke bare er variasjonen mellom menneskelivene større i bøkenes verden enn i omgangskretsen, men vi kommer også helt på innsida. De av oss som har det godt får se at det egentlig er heldige vi er, og at ganske mange andre er uheldige. Vi får leve oss inn i håpsfortellinger og i undergangsfortellinger. Vi får vite, helt konkret og troverdig, at ting kan være bra underveis, og vi vet at alt kan gå helt galt til slutt, eller omvendt.

Percy Bysshe Shelley skriver i A Defence of Poetry dette: “For å være virkelig godt må et menneske bruke forestillingskraften intenst og i stort omfang, det må sette seg selv i en annens og i mange andres sted, hele menneskeartens sorger og gleder må bli dets egne. Forestillingskraften er det store instrumentet for det moralsk gode, og diktningen bidrar til effekten ved å virke på årsaken.” Altså: Gjennom lesing kan vi bli mer moralske mennesker. Dette istemmer jeg.

Om jeg ikke har kjærlighet, da er jeg intet, skrev Paulus. En moral eller tenkning som ikke er dypt forankret i virkeligheten, har ikke kjærlighet. Etikk er ikke et regnestykke. Empatien er helt grunnleggende for at systemene og tanken ikke skal lette og forlate det faktiske livet, de faktiske menneskene.


Empati. Man kan være skeptisk til å pålegge en kunstform (eller hva som helst) et rasjonelt formål, og så gå inn i kunstformen med den hensikt at formålet skal oppnås. Litteraturen trenger ikke noe formål for å ha en plass i verden.

Likevel tror jeg om meg selv at jeg hadde vært langt mindre empatisk dersom jeg ikke hadde lest romaner. Jeg tror jeg i enda større grad enn jeg gjør hadde tatt utgangspunkt i meg selv og mine erfaringer som om jeg var det generiske mennesket, og fortolket alle andres styrker og tilkortkommenhet kun i lys av min egen historie. Det er det viktig å forsøke å unngå, og spesielt om man arbeider med teologi og formidling, eller i det hele tatt med mennesker. Alle bør lese for å rykkes ut av sitt eget verdensbilde, og spesielt bør prester lese.


Åpen. I tillegg har litteraturen en befriende egenskap teologien ikke kan tillate seg. Den er grunnleggende åpen. Konklusjonen kan ikke forventes, og det er ikke sikkert at det finnes noe godt og oppbyggelig poeng eller at det kommer til å gå bra til sist. Litteraturen er ikke forpliktet på håpet, og derfor er den også fri for det tvungne og optimismens nødvendighet. Teologien, derimot, er forutsigbar. Det kan et menneske og en prest trenge en pustepause fra.

Publisert i Vårt Land 25.01.18

Gå til innlegget

Forgjengelighetens fyrverkeri

Publisert rundt 2 måneder siden - 1047 visninger

Å være irrasjonell er dypt menneskelig.

Nyttårsaften. Et år er ugjenkallelig over, og går ut av vår tid. Så begynner et nytt.

Nyttårsaften markerer alle tings forgjengelighet og gjør oss eksistensielle. Når tida forsvinner bak oss tilskyndes vi til å heve blikket. De årene vi har fått, de dagene vi tralter oss nødtørftig gjennom, de er livene våre, livet mitt, det eneste jeg har. Hva bruker jeg det til?

Evighetens synsvinkel

En tid hadde jeg et sitat fra Johan Falkbergets Den fjerde nattevakt hengende over arbeidspulten min på kontoret: «Han så nu tilbake på sitt liv. Og dette syn gledet og henrykket ham ikke; det var visseligen et forspilt liv! Han, som engang drømte om å bli så meget, var blitt til ingen verdens ting.»

Det er klokkeren Ol-Kanelesa som snakker. Han står i kontrast til sin skaper, arbeidsjernet Falkberget, som bare trengte fem timers søvn, gav ut over 50 bøker og en nesten uoverskuelig mengde andre skrivelser.
Mens sitatet på veggen i begynnelsen gav meg et visst arbeidspress, med tilhørende skam over tida jeg kastet bort på internett og skravling med kollegene, unngikk blikket mitt etter hvert setningene, før jeg til sist tok lappen ned og aldri hengte den opp igjen. For hvem takler å leve hver time under evighetens synsvinkel? Stadig bli minnet på at du sløser med de tilmålte dagene som er gitt deg?

Teori og praksis

Nyttårsaften kunne vært dagen der vi kollektivt bestemte oss for å utholde evighetsperspektivet, utholde at tida er begrenset og at vi alle er på vandring mot graven.

Men i praksis er ikke nyttårsaften slik. I praksis er nyttårsaften dagen for å fyre opp raketter for millioner av kroner og å feste som om det ikke fantes noen morgendag. En ikke liten prosentandel av befolkningen markerer tidenes henrullen ved å drikke seg snydens og skli tynnkledd rundt på parkenes issvuller med glatte sko. Hva skal vi tro om denne menneskeheten? Som fjaser bort alvoret?

Feil klode

Slik tenkte jeg, da jeg som attenåring feiret midtnattsgudstjeneste på nyttårsleir sammen med en gjeng ungdommer som i likhet med meg var havnet på feil klode. Jeg syntes det var verdig å gå inn i det nye året i bønn. Og da klokka slo sine tre ganger tre slag og vi gikk ut på kirkebakken tenkte jeg at jeg hadde forstått noe bermen ikke hadde fått med seg, der jeg så utover det sørgelige skjørlevnet som bygdas folk hadde gitt seg over til i årets første time. Tsk tsk.

I Australia lever fuglen atlaskgartner, som ofte er avbildet omgitt av blå ting. Det er fordi hannen samler på alt blått den kan finne for å vinne hunnens gunst. Kulepenner, sugerør, bær, bare det er blått. Fuglen med sin samling framkaller en ømhet i meg - se hva den har gjort, det lille fjolset, dratt sammen rask og rusk, og slik blir den en helt i sin verden. Atlaskgartnerens verdighet er bygget på plast som skinner.

Pang!

Jeg er ikke atten år lenger, og det er sjelden jeg har sjanse til å feire det nye året med kirkegang. Jeg ble eldre. Og kanskje mer eller kanskje mindre klok. Jeg er mer forsonlig nå. For fra Guds perspektiv, høyt der oppe, må vi framstå som noen herlige, fjollete barn.

Tenk, det er nyttår. Og hva gjør disse små skapningene der nede? Jo, de har funnet noe som fyker høyt opp i lufta og sier pang! Som lyser! De har en drikk med bobler i, som senker impulskontrollen og gjør dem susete i hodet. Kvinnene har malt seg i ansiktet og noen av mennene har knyttet en sløyfe rundt halsen. For slik er menneskene. Midt i alvoret pynter vi oss med farger og bånd og bruker opp pengene på raketter og champagne. Vi er noen atlaskgartnere hele gjengen.

Himmelsk lek

Irrasjonaliteten er vanskelig å forstå, fordi den i sitt vesen er uforståelig. Den beveger seg per definisjon utenfor de opptrukne linjene av logikk og forutsigbarhet. Det er noe dypt menneskelig i å være irrasjonell. Et menneskesyn som ikke har rom for det tåpelige vil heller ikke ha rom for mennesket i sin fulle bredde.

I sin preken 1. juledag beskrev Oslos nye biskop Kari Veiteberg paradis som himmelsk lovsang og barns lek. For i Guds favn finnes ikke bare alvoret og evighetsperspektivet, kravet om å fylle dagene med nytte og fornuft. Hos Gud er også en erkjennelse av lekens verdi, av nødvendigheten av å senke blikket, ikke bare heve det, være i det som skjer, samle våre blå plastting og stå under fanfarer av smell og spraking og se at det regner vakkert gull fra himmelen nyttårsnatt.

Publisert i Vårt Land 02.01.18

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Ungt opprør mot våpen
av
Une Bratberg
rundt 3 timer siden / 84 visninger
1 kommentarer
Lignelsen om navlestrengen
av
Kris Guleng
rundt 6 timer siden / 102 visninger
0 kommentarer
Rosa kompetanse
av
Lars Jørgen Vik
rundt 6 timer siden / 82 visninger
0 kommentarer
La ungene være, kristne venner!
av
Levi Fragell
rundt 7 timer siden / 1006 visninger
0 kommentarer
Tro på himmelen
av
Pernille Veland
rundt 11 timer siden / 95 visninger
0 kommentarer
"The New State Solution"
av
Roald Øye
rundt 12 timer siden / 270 visninger
8 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Idear og deira forførande makt
rundt 1 time siden / 168 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ungt opprør mot våpen
rundt 2 timer siden / 84 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 2 timer siden / 270 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Idear og deira forførande makt
rundt 2 timer siden / 168 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 2 timer siden / 1074 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 2 timer siden / 270 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 3 timer siden / 270 visninger
Roald Øye kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 3 timer siden / 270 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
"The New State Solution"
rundt 4 timer siden / 270 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Etter fallet kommer hevnen
rundt 4 timer siden / 25387 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Etter fallet kommer hevnen
rundt 4 timer siden / 25387 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor akkurat Bibelen?
rundt 5 timer siden / 1967 visninger
Les flere