Åste Dokka

Alder: 1
  RSS

Om Åste

Følgere

Drømmen om enhetssamfunnet

Publisert 26 dager siden

Forskjellen lærer oss noe, den er ikke bare noe vi må finne oss i.

I vår tid snakkes det stadig vekk om mangfold som en verdi i seg selv, om pluralisme, mosaikk-samfunn og regnbuefamilier. På denne bakgrunnen ønskes alle menneskelige variasjoner velkommen, i kjønn, legning, herkomst, hudfarge, kultur og religion. 

Mangfold klappes fram, heies på. Og samtidig kritiseres tankegangen, både av moderate og ytterliggående: Hvor ble det av enhetssamfunnet? Er ikke tilliten mellom oss avhengig av at vi føler slektskap med hverandre, at vi kan speile oss i naboen? Er egentlig mangfold bra i seg selv?


Fellesskapsdriv. All kjærlighet og fellesskap er bygget på at vi kjenner oss hjemme hos hverandre. Å lene seg mot andre mennesker krever at vi stoler på dem, at vi er trygge med dem. Det er først når vi ser oss selv i den andres blikk at vi kan stole på at vi er sammen om noe, at vi har noe felles. Derfor er likhet fellesskapsdrivende. I alle fall i det små.

For vi mener nok alle at det finnes måter å leve på som er bedre enn andre. Vi tror at våre valg er de beste. Vi kan gjerne tåle at andre gjør ting annerledes enn oss, men vi respekterer det sjelden, sånn på ordentlig. De fleste mener at deres egne politiske, religiøse og kulturelle overbevisninger og praksis rett og slett er de beste. Og dermed tar jo de andre feil. Kunne de ikke bare blitt som oss?


50-tallet. La oss begynne et annet sted. La oss kikke på femtitallet i Norge. På denne tida var innvandringen svært lav, og variasjonen i religion liten. Homofili var forbudt, det var også samboerskap. Samiske barn måtte snakke norsk på skolen, mange bodde i internat. Tatere ble fortsatt tvangssterilisert. Kvinner som hadde fått barn med tyske soldater ble frosset ut og straffet uten lov og dom. Alle barn hadde kristendomsundervisning på skolen. Det var flere yrker kvinner i praksis ikke hadde adgang til, og lønnsgapet mellom kvinner og menn var betydelig større enn i dag. En stor andel kvinner stod utenfor arbeidslivet og barnehager var det få av.

Det er dette vi kaller enhetssamfunnet. Det hadde åpenbart noen gode sider, men det kulturelle, juridiske og økonomiske presset for ensretting var enormt. Dette er problemet med enhetstenkning: Ensretting kan bare tvinges fram, og tvangen innebærer vold både i fysisk og overført forstand. Mangfold er naturtilstanden, og den lar seg ikke valses flat på harmonisk vis.


Hvit skole. Da jeg vokste opp gikk jeg på en av Oslos største barneskoler. Det var 5-600 elever, og da jeg begynte tror jeg at fire av dem hadde afrikansk opprinnelse, og utenom dem var ingen (bortsett fra de adopterte) brune i huden. 

Tretti år seinere går mine barn på en annen av Oslos barneskoler, og i klassene deres går det barn med røtter fra absolutt alle verdenshjørner. Mange trosretninger og språk er representert. Der jeg først på videregående kom i klasse med noen som bodde i blokk, er mine barns venner spredt i ulike typer boliger. Hva lærer de som jeg ikke lærte?


Å skille seg ut. Jeg vet i alle fall at barna mine vokser opp i et mindre homogent miljø enn jeg gjorde. Det er så langt aldri sant at alle andre har, eller alle andre får lov. Selve det å skille seg ut er normen. Når det finnes så stor variasjon allerede, er aksepten for andre typer forskjellighet mye større enn jeg opplevde som barn. Det skulle lite til for å føle seg som et utskudd i mitt oppvekstmiljø.

I dag blir barna oppdratt i et samfunn der mennesker er forskjellige. Jeg tror det vil gi dem en mer spontan aksept for ulikhet enn hva jeg har i min ryggmarg. Og jeg tror også det vil gi dem større rom til å følge sin egen vei og stole på egen integritet.


Pragmatisk. Anerkjennelsen av mangfold er først og fremst en pragmatisk ting. Det finnes ingen alternativer vi kan leve med. Og prinsipielt sett finnes det ingen øvre antallsgrense for hvor mange variasjoner samfunnet kan romme. De grensene for adferd som finnes er juridiske og etiske grenser, og handler ikke egentlig om mangfold.

Men: Difference is a teacher, sier Hannah Gadsby i forestillingen Nanette, som forøvrig er forbløffende og ulik alt annet jeg har sett på TV. Forskjellen lærer oss noe, den er ikke bare noe vi må finne oss i. Forskjell fører til både selvkritikk og styrking av integriteten.

Når jeg gir deg rom, gir du meg rom til å være meg selv. Så må vi fortsette å stå ansikt til ansikt for å få øye på oss selv også i den fremmedes øyne.



Gå til innlegget

Vi må snakke om teateret

Publisert 30 dager siden

Teateret leker med sitt eget sammenbrudd. Kan det lære noe av gudstjenesten?

Jeg liker teater: At trange rammer kan gi så vide perspektiver. Lukta, å være nært til stede idet det skjer. Jeg liker illusjonen og illusjonsbruddene. På sitt beste er teater den totale kunstform.


Teaterets undergang. Men det er ikke alltid slik, og jeg er spent på teaterets framtid. To forestillinger har virkelig satt tankene om teaterets krise i sving for meg nylig. Begge er regissert av Thorleifur Örn Arnarsson på Nationaltheatret. Den ene var Enemy of the Duck (2016) og den andre Vi må snakke om Faust (spilles nå). De er typiske for noe større enn Arnarsson.

Begge forestillingene balanserer på randen av sitt eget sammenbrudd. Enemy of the Duck er en vill og burlesk forestilling. Ikke bare snakker skuespillerne direkte til publikum, noe som snarere har blitt norm enn unntak, men de trer også ut av rollene, bruker egne navn og spiller seg selv som offentlige personer.

Stykket ender med at kulissene blir revet ned, og stykket slutter ikke, det opphører, og det er høyst symbolsk: selve teateret blir demontert i forestillingen. Men så går teppet ned, og vi klapper og skuespillerne bukker. Kollapsen er altså ikke total. Teateret har illudert sin egen ødeleggelse, laget teater av det.


Flau og lei. Vi må snakke om Faust tar det enda lenger, og oppløser også all narrativ og dramatisk struktur. Det er rett og slett ikke Faust som er satt opp. Skuespiller Mattis Herman Nyquist utbryter, i en monolog som seg selv, at forestillingen ikke stoler på materialet sitt. At han er flau og oppriktig lei seg over oppsettingen. Han synes de dekonstruerende grepene er «så 1989». 

Men like fullt: her befinner teateret seg tydeligvis fortsatt, tretti år etter postmodernismens inntog i kulturen, ytterst på legitimitetens rand. Det kommer seg verken fram eller tilbake. Det er som om Arnarsson skriker gjennom alt som skjer: «Jeg kan ikke lage teater!» Men han kunne jo latt være. Eller: Han kunne dekonstruert på en måte som gav mening. Han kunne gitt oss en Faust som formidlet årsaken til at stykket fortsatt er en klassiker. 


Funksjon. Teateret finnes fordi det har en funksjon, det skal forme oss, berøre og bevege oss med sine fortellinger. Derfor har kulturlivet også antatt en del av de kvalitetene religionen og kulten hadde i tidligere tider: Kulturen er det som bringer ånd inn i livene våre, spenner opp et større lerret, kritiserer og bekrefter oss.

Og derfor er det ikke bare et artig eksperiment når teateret leker med sitt eget fall. Det er et tegn på en krise som angår samfunnet og mennesket som mer enn biologiske eksistenser, en meningskrise.


Utfordret. På liknende måte som teateret, er også gudstjenesten utfordret. De to har fellestrekk som gjør dem sårbare for de samme tendensene i tida. Begge skal si oss noe viktig om å leve som mennesker i vår verden. Men rundt oss er autoritet, sannhetsbegrepet og den kulturelle sammenhengen stilt i tvil. Den gode fortellingen er kommet i vanry, og folket er vankelmodig. Vi er ikke lenger sikre på at vi kan stole på tekstens budskap.

De strever begge, både fra scene og fra kor. De får det ikke helt til, og de er i villrede. Hente ressursene fra historien eller fra populærkulturen? Rendyrke egenarten eller åpne opp for det nye?


Intakt tekst. Når jeg sitter i teatermørket spør jeg meg om kanskje teateret har noe å lære av gudstjenesten. Gudstjenesten har den fordelen framfor teateret at tekstene den forholder seg til blir lest opp slik ordene står på papiret. Den fortolkningen som skjer av tekstene, skjer ved siden av dem, ikke i stedet for dem. De forblir intakte mens dramaet utspiller seg. Gudstjenesten gjør nøyaktig hva Nyquist fortviler over at teateret ikke gjør: Den våger å stole på at materialet holder, selv om det knaker faretruende. 

For slik er det: Dersom man skal fortelle en fortelling, må man tørre å gjøre det uten å fortape seg i metadiskusjoner og kvaler. Dersom man tviler på prosjektet, kan man ikke erstatte materialet med tvilen, men la dem klinge sammen, ved siden av hverandre. Teateret kan ikke skapes over gudstjenestens lest, men det kan bygge en større lojalitet til teksten og dens kvaliteter.

Den tvilen som rammer både teateret og gudstjenesten skal inkluderes. Men den må være med på en måte som ikke samtidig slår beina under prosjektet og selve fenomenet teater eller gudstjeneste. For hvis det ikke er vits i å fortelle fortellingen, kan teateret like godt legge ned seg selv. 



Gå til innlegget

Samboerskapet er patriarkalsk

Publisert rundt 1 måned siden

Kvinner taper mest på samboerskap. Ekteskapet bør derfor heies av feminister. Samboerskapet - det liberale og moderne alternativet - er blitt en patriarkalsk ordning.

Hvorfor gifte seg? Spør noen. Svaret er like enkelt som det er uromantisk: Fordi ethvert samliv tar slutt. Enten går man fra hverandre, eller så dør man fra hverandre. Og hva skjer da? Hvilke lover regulerer arv, økonomi, rettigheter?

 

Overraskelse. 25 prosent av alle par er samboere, og kun 20 prosent av disse har samboerkontrakt. I kontrast er 75 prosent av par gift og underlagt ekteskapsloven. Noen er samboere fordi de ikke ønsker felleseie, å arve hverandre eller lignes sammen. Men de aller fleste samboere har et samliv til forveksling likt ektefellers: De oppfatter hverandre som nærmeste pårørende, de lever som om de har felleseie, og de har ingen planer om å gå fra hverandre.

For denne siste gruppa kommer ofte de juridiske realitetene som en ubehagelig overraskelse når partneren - eller forholdet - trer ut av tida. For samboere uten felles barn har ingen arverett. Samboere har ikke felleseie, ikke rett på hverandres midler. Staten anser dem som mennesker som ganske enkelt har havnet på samme adresse.

 

Innstramming. I 2011 strammet to ulike høyesterettsdommer inn lovfortolkningen etter at to ulike kvinner etter lang tids samboerskap krevde vederlag fra sine eks-samboere. I det ene tilfellet varte samboerskapet i 16 år og paret hadde to barn. Mens hun tok seg av barn og hjem, bygde han opp en virksomhet som ved bruddet var verdt 5 millioner kroner. Da det ble slutt fikk hun ingen ting, og satt igjen med gjeld. I det andre tilfellet ble det slutt etter 7 år. Da hadde mannen betalt ned på sitt huslån, mens kvinnen hadde brukt penger på løpende utgifter. Ingen av kvinnene fikk medhold i retten: For samboere gjelder ikke ekteskapsloven.

Det føles feil og urettferdig at det slik samboerskap er regulert - eller snarere ikke regulert. Magefølelsen tilsier at det ikke er riktig at det eneste hun eier er maten familien har spist de siste 16 årene. Bortsett fra at det er riktig, juridisk sett. 

 

Samboerlov? JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) har i flere år tatt til orde for en norsk samboerlov, seinest i Dagbladet i januar. De peker på et reelt problem: At en av partene - som oftest kvinnen - kommer svært dårlig ut av et brudd. Dette kommer også som en overraskelse på mange, fordi de tror at samboere har større gjensidige forpliktelser.

Men løsningen JURK foreslår er ikke god: Snarere enn å få flere inn i en lov vi allerede har, og har tilpasset og bearbeidet i mange hundre år, nemlig ekteskapsloven, foreslås en ny lov, en skygge av den første. Da vil også samboere få del i parets felles verdiskapning.

 

Tvangsekteskap. Samboerskap er i dag nevnt i en rekke forskjellige lover, og er definert forskjellig fra lov til lov. Å strømlinjeforme disse definisjonene er antakelig en god idé, og for den saks skyld gjerne også å samle det hele under én overskrift. 

Men JURK vil gå ett steg videre, og endre de juridiske pliktene og rettighetene for samboere. Det betyr at vi går fra en aktivt til en passivt betinget samlivsform: I dag må man selv enten inngå samboerkontrakt eller gifte seg. Men om en samboerlov vedtas, vil det bety at staten tvangsinnmelder folk i en ny sivilstatus med dertil gjeldende forpliktelser, med mindre de reserverer seg.

En del av dem som ikke ønsker å gifte seg, lar være nettopp fordi de ikke ønsker å arve hverandre eller ha felles økonomi, de synes det er friere. Det er nettopp forskjellen fra ekteskap som gjør samboerskapet attraktivt. Men med en samboerlov vil et papirløst forhold ikke lenger være mulig: Staten har bundet deg til den du deler bord og seng med, med mindre du sender inn papirer på noe annet.

I praksis betyr en samboerlov at samboerskap som a-juridisk samlivsform ikke lenger finnes. Konkubinatparagrafen er dermed gjeninnført, bare at nå er ikke straffen bøter og fengsel, men tvangsekteskap light.

 

Samlivsforsikring. Argumentene mot å gifte seg kan vanskelig trumfe ekteskapets fordeler ved skatting, arv og skilsmisse. Å tre inn i ekteskapet er en gratis samlivsforsikring som gagner den økonomisk svakere part. I dag er det først og fremst kvinner som er fattigst - og derfor bør det også være en feministsak at flere gifter seg. Samboerskapet - det liberale og moderne alternativet - er blitt en patriarkalsk ordning.

Noen synes det er uromantisk å snakke om penger og avtaler med kjæresten. Men hvis det er romantikk en er ute etter, finnes det rikelig anledning til å dynge et bryllup ned med det. Bryllup er nettopp å gjøre en juridisk avtale til noe vakkert. Og dersom man heller vil ta det en torsdags ettermiddag og ikke si det til noen, er det akkurat like bra.

Gå til innlegget

Når folk står mot folk

Publisert rundt 2 måneder siden

Ådnøy blir en god biskop. Men var det strategisk å utnevne henne?

Etter at Kirkerådet utnevnte Anne Lise Ådnøy til biskop i Stavanger forrige uke, har det kokt i oljebyen. Flere har stilt spørsmål ved Kirkerådets maktbruk og ved ordningen for bispeansettelse i det hele tatt.

Det er flere sider av denne saken. Vi kan spørre oss om Kirkerådets avgjørelse var god, om den var legitim og om den var strategisk. Og vi må også spørre hva slags utnevnelsesordning som tjener Den norske kirke best.


Godt? Var utnevnelsen av Ådnøy et godt valg? Til det er mitt svar ja. Som domprost har Ådnøy vikariert som biskop over tid. Hun har vist seg som en svært dyktig forkynner og en god leder. Hun har et mildt og tillitsvekkende vesen. At Ådnøy er kvalifisert som biskop er hevet over tvil, og formodentlig også grunnen til at Stavanger bispedømmeråd nominerte henne i første runde, og brakte henne videre i neste.


Legitimt? Var utnevnelsen av Ådnøy et legitimt valg? Svaret på dette er et klart ja. Etter ordningen er det Kirkerådet som velger hvem som blir biskop. Dette valget er imidlertid ikke fritt: Det er bispedømmerådet som bestemmer hvem som er på valg. Et komplisert system av stemmegivning og vekting - både av lokal og nasjonal art - avgjør deretter hvem de tre valgbare blir og rangeringen dem imellom. På dette grunnlaget skal Kirkerådet foreta et selvstendig valg.

Det er altså bispedømmerådet som setter grensene for Kirkerådets handlingsrom. Vi må forvente at Kirkerådet bruker handlingsrommet. Kirkerådet er like mye – og like lite – et demokratisk organ som de andre instansene i prosessen. Og Kirkerådet er dominert av Åpen folkekirke. De som stemte fram Kirkerådet gjorde det fordi de ønsket at Åpen folkekirke skulle ha rom til å handle.

Kirkerådet har rett til å sette sin egen vurdering over kjøttvekta i andre instanser, og om de ikke hadde gjort det, ville mange mene at de ikke innfridde valgløftene sine. Dette kan ikke med rimelighet sies å være et uttrykk for «rå maktutøvelse,» slik noen har hevdet. I tillegg hadde Ådnøy også et godt votum på over 22 prosent.


Strategisk? Var utnevnelsen av Ådnøy et godt valg, strategisk sett? Her blir det vanskeligere å svare. Utnevnelsen har allerede skapt mye støy. Det underliggende problemet er at Kirkerådet og i de øvrige stemmeberettigede er uenige. To demokratiske stemmer står mot hverandre.

Kirkerådet måtte enten gjøre som de gjorde, eller gå mot sin egen overbevisning. Det hadde imidlertid heller ikke vært et friksjonsfritt alternativ å utnevne Helge Gaard. Ved en slik uenighet som vi har i Den norske kirke nå - også kalt to syn - finnes det ikke nøytrale valg. Dersom Gaard hadde blitt utnevnt, hadde uroen kommet fra andre sida av debatten og med litt andre argumenter. Argumentet om at dagens utnevnelse svekker to syns-modellen, henger ikke på greip: Med to syn må også to valg være mulig.

Kirkerådet må leve med en ikke ubetydelig skuffelse og aggresjon fra tilhengere av Gaard, som formodentlig sammenfaller med motstanden mot ekteskap for likekjønnede. Det kan, som Alf Gjøsund skrev i lørdagens avis, resultere i svekket tillit til sentralkirkelige organer og Den norske kirke som helhet. Folk lurer på om det er vits i å engasjere seg og utmeldinger er varslet. Framtida vil vise om man har tapt mer enn man har vunnet.


Prosessen. Er prosessen for tilsetting av biskop god? Mange i bispedømmet opplever at de har blitt overkjørt av Kirkerådet. Ingeborg Mongstad-Kvammen spør seg i Vårt Land om hva som er hensikten med en såpass omfattende valgprosess dersom det lokale votumet ikke skal lyttes til.

Dette må leses som en prinsipiell kritikk av ordningen snarere enn en kritikk av Kirkerådets avgjørelse. Dagens ordning var oppe til diskusjon i Kirkemøtet seinest i 2018, men det er gode grunner til å reise den på nytt. Ved tilsetting av biskoper ligger hovedmakten i dag hos det synodale leddet, og nasjonale hensyn blir tatt. Men det trenger ikke være slik: Både i Danmark og Sverige har utnevnelsen større innslag av lokalt direktevalg.

Kanskje er kirka ikke tjent med en såpass langdryg og omstendelig utnevnelsesprosess. Men der Equinor og andre store selskaper tilsynelatende trekker topplederne ut av hatten i hemmelige rom, får folk både innvirkning på og innblikk i store deler av bispeprosessen. Om ikke annet gjør transparensen at kritikk blir mulig og saklig. Det er også en demokratisk styrke.

Gå til innlegget

Vipps-misjonen

Publisert 2 måneder siden

Uenigheten om pengeforvaltning i NMS peker på det vanskelige forholdet kristendommen har til penger.

Selg alt du eier og følg meg! Sa Jesus til den rike unge mannen. I følge Det nye testamente snakket Jesus stadig vekk om penger og fordeling, langt oftere enn han snakket om ting som ekteskap eller dåp. Og stort sett er budskapet hans en avstandstaken fra penger og det materielle, fra alle forsøk på å sikre seg gjennom økonomisk trygghet - den sikkerheten rekker uansett ikke langt. Jesus løfter opp de fattige, ber sine etterfølgere om å oppgi eiendomsretten og dele alt, også gi kappen hvis noen ber om skjorta di. 

Slik Jesus gav sitt liv for sine venner, skal kristne gi alt vi har for andre. Vi kan kalle det en kenotisk økonomi, hvor idealet om å uttømme seg selv, gi seg selv, gjøres til et økonomisk prinsipp. Men hva når det er tomt? Bevegelser som på 70-tallet solgte all eiendom av pur idealisme fikk snart merke at Herren ikke kom i morgen. Kenotisk romantikk varer kun én generasjon. Man kan ikke drive misjon hvis man er konkurs. 


Pengefloker. 2000 år etter Jesu liv har vi fortsatt ikke klart å finne ut hvordan vi skal forholde oss til penger på en kristelig måte, særlig ikke når det er kollektiver, som kirker og organisasjoner, som eier dem. I 2017 tok NMS (Det Norske Misjonsselskap) et grep for å profesjonalisere driften, og opprettet et underselskap, NMS Eiendommer. I en serie artikler har Vårt Land de siste ukene pekt på kritikken som har fulgt omlegginga.

Mange kristelige sammenslutninger har gjort som NMS. For hvem vil vel ha uprofesjonalitet? Om man ikke klarer å løse alle de ideologiske flokene som penger og eierskap bringer med seg, bør en i det minste sørge for drift etter alle økonomikunstens regler.


Nei til porto. Selv har jeg vært leder for Norges Kristelige Studentforbund. Jeg husker en budsjettdiskusjon der en av landsmøtedelegatene syntes vi ikke skulle bruke penger på porto. En annen syntes vi skulle ta oss råd til å pusse opp kapellet. Men hvordan sender man ut medlemsbladet uten porto? Og hvilken annen god sak måtte ut om titusener av kroner gikk til kapellet? 

Å drive organisasjon krever en god dose praktisk og økonomisk sans, som ikke alene kan styres av verdier og gode formål. 


Svak tilknytning. Men økonomisk sans og innføring av profesjonalitet løser ikke alle problemer. Det er heller ikke gitt at profesjonalitet er nøytralt og uproblematisk. For etablering av underfirmaer som skal rekruttere gode hoder fører ofte til høye, konkurransedyktige lønninger, til fancy oppussinger og en ny selvforståelse blant medarbeiderne. De er ansatt for å gjøre en jobb med debet og kredit, ikke for å bygge Guds rike. Det er i beste fall en indirekte konsekvens av dagens dont. 

Sannsynligheten er overhengende for at profesjonalisering fører til svakere tilhørighet mellom pengene og organisasjonen og dens mål. At lederen for NMS Eiendommer kastet gamle møbler heller enn å gi dem til en av NMS' mange gjenbruksbutikker, kan leses som et tegn på nettopp en slik avstand mellom penger og organisasjon. Lederen for en vegetarorganisasjon bør ikke spise kjøtt, om hun er aldri så profesjonell. 

Og endringen i selvforståelse skjer overalt: Prester i Den norske kirke har gått fra å gi sitt liv for kallet og fårene, til å få arbeidstid og streikerett. Det er gode grunner for at det er slik, men bare enkelt er det ikke.


Penger er aldri uskyldige. For en misjonsorganisasjon skal ikke bare få mest mulig misjon ut av hver giverkrone og dermed kjøre hardt på profittmaksimering og innsparing. Den skal også tjene et annet formål, veves inn i andre verdisystemer, og dermed oppstår usikkerheten og de mange veivalgene.

Historisk sett har misjonsorganisasjonene vært grasrotbevegelser, der bygdas lille misjonsforening med sitt møysommelige arbeid kunne gjøre noe for andre langt borte. At mennesker har tillit til organisasjonen, og organisasjonen verdsetter innsatsen de får tilbake, er kanskje det viktigste økonomiske kretsløpet organisasjonen er involvert i. Det er menneskene som er den største kapitalen.

Hva hvis man i all den profesjonelle pengeforvaltningen fremmedgjør de gode giverne? Hva hvis organisasjonen profesjonaliseres bort fra grasrota, og til slutt ikke får inn flere kroner? Alle basarsjefer og gode kakebakere bør frykte VIPPS-misjonen, der pengene teller, men ikke det arbeidet som genererer dem, og til syvende og sist ikke heller menneskene. 



Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere