Åste Dokka

Alder: 1
  RSS

Om Åste

Følgere

Abort i skyttergravene

Publisert 6 dager siden - 3722 visninger

Det var ikke Kjell Ingolf Ropstad som brakte lidelsen inn i verden.

Som et Rødehav for Mose føtter deler Facebook-feeden min seg i to. Jeg har aldri sett det skje slik før. Jeg har aldri følt identiteten min som kristen, venstreorientert feminist så strukket som nå. Det hele handler om: abort.

Uenigheter i hel- og halvoffentligheten er en selvsagt ting. Det som er annerledes når det gjelder abort, er at uenighetene ikke møter hverandre. De foregår i parallelle universer.

For alle som begeistret deler Ropstads framstøt om å endre paragraf 2c i abortloven Facebook, får støtte av sine venner. Og alle som oppfordrer til demonstrasjon mot samme Ropstad, får like mye jubel i sine tråder. Ingen blander seg inn med motforestillinger, men holder seg til sine atskilte skyttergraver.


Interessekonflikt. Abort er ikke en enkel sak med opplagte svar. Abort er aldri en god løsning, men det kan være den beste av de tilgjengelige løsningene. Derfor har vi en abortlov og derfor har den bred støtte i befolkningen. Abortloven har aldri rendyrket noe prinsipp, den har alltid vært pragmatisk motivert og argumentert for. Dermed er skjønn og lytting umistelig for debatten.

Så hvordan er det vi diskuterer for tida? Det fenomenet vi søker å finne en politisk løsning på, er at en kvinne er gravid med et foster hun ikke ønsker å føde fordi fosterets egenskaper eller antall ikke er som forventet. Her står altså morens liv og livsutfoldelse mot livet i magen. De to er i en interessekonflikt.


Liv mot liv. En skulle tro at de fleste politikerne ville se denne interessekonflikten som det problemet abortdebatten skal løse. At det man er uenige om er hvordan man kan løse det best mulig.

Er det morens liv og livsutfoldelse som har størst vekt? Eller er det gryende livet mest tungtveiende? I begge tilfeller vil den enes rettigheter måtte vike for den andres. Man har bare falt ned på ulik konklusjon i hvem som skal tilgodeses.

Men slik føres ikke abortdebatten. Langt derifra. Når debatten raser er det nemlig ikke interessekonflikten som står i sentrum, det er helt andre ting.


Slangen i paradis. En kan få følelsen av at en del feminister mener ondskapen kom inn i verden med Kjell Ingolf Ropstad. At selektiv abort ikke er svaret på et problem, men noe helt nøytralt, dagligdags. Men så kommer slangen inn i paradis og legger byrder på kvinner.

For venstresida snakker som om tvillingabort alltid har vært praksis og 12-ukers-regelen falt ned fra himmelen og åpenbarte for oss når et menneskeliv begynner. At ethvert forsøk på å problematisere er å påføre kvinner skam. Det er som om abort ikke hadde vært et dilemma hvis det ikke hadde vært for KrF.


Egenrådige kvinner. På den andre sida står Ropstad. Lettere oppstemt lovet han på NRK at aborttallene ville gå ned som følge av hans politikk. Bak to skinnende øyne kunne vi skimte den Ropstad som i 2011 mente at det er egoistisk av kvinner å ta abort når det finnes barnløse som vil adoptere. Mannen forstod (forstår?) altså ikke helt hvordan det er å være gravid.

For problemet her er ikke egenrådige kvinner som ikke vil være rugekasse, men: hva skal den gravide i interessekonflikt med fosteret egentlig gjøre? Hadde Ropstad anerkjent det som problemet, hadde han krevd en tilbakestilling av endringene i pleiepengeordningen, slik KrF lovte i 2017. Da ville det blitt økonomisk mulig å ta imot annerledesbarna. Men nei. Pleiepengene har KrF knapt nevnt i denne debatten. Resultatet er at Ropstad vekker assosiasjoner til patriarkalske mørkemenn.


Symbolsak. Et overblikk over slagmarken tilsier at venstresida plutselig har blitt liberalistisk og at høyresida har mistet sin progressivitet. Hvorfor? Fordi abortspørsmålet er blitt en symbolsak. Høyre mener at Ropstads forslag ikke vil gi endringer i praksis. Altså er vi på samme sted som før det første skuddet falt, bare at vi er mer uvenner enn tidligere.

Jeg tror at de fleste av oss som støtter selvbestemmelse, ser abort som en nødløsning, den minst skadelige utveien. På samme måte tror jeg abortmotstandere på at deres motivasjon er å beskytte liv, ikke å bestemme over kvinners kropper.

Ingen er tjent med at det lages symbolpolitikk av et så komplekst spørsmål. Det betyr at vi må prøve å forstå hverandre. Vi må anerkjenne interessekonflikten i bunn. Gjør vi det, kan vi også dempe den ved å gjøre det økonomisk mulig for mødre å fortsette å leve sitt eget liv også etter fødselen.

Gå til innlegget

Om jeg ikke har kjærlighet

Publisert 17 dager siden - 2496 visninger

Kristendommen slår beina under ethvert forsøk på å bygge en etikk.

«Jeg kommer til å fortsette å være meg selv. Jeg kan ikke være noen andre,» sa Sylvi Listhaug i møte med kritikk tidligere i år. Hun snakker helt i tråd med tida: overalt blir vi oppfordret til å være oss selv. Om du er et godt menneske måles på hvor ekte du er. Realitydeltakere har gjort autensitet til det nye idealet.

Nå er det selvsagt aldri et godt alternativ å prøve å være noen andre enn seg selv. Men en av de viktigste gavene kristendommen, ja alle religioner og etikker, gir, er idealer. Idealer er ikke bare uoppnåelige mål. De er også rettesnorer og kilder til selvkritikk.


Rotfeste. For hvilke sider av oss skal vi nedkjempe, og hvilke skal vi la blomstre? Min egoisme er en ekte del av meg, likeså min nedlatenhet og latskap. Men deres dype rotfeste i meg betyr ikke at jeg er forpliktet til å leve dem ut. 

Etikken setter standarden utenfor oss selv, og hjelper oss til å forfølge visse av våre impulser og undertrykke andre. Å være god handler altså ikke om å være hele seg. 

Hvilken etikk skal kristne følge? Denne uka handlet Vårt Land-podkasten Nyhus & Dokka om kristen etikk. Finnes det? Hva er det i så fall? Gjesten var professor i etikk og religionsfilosofi Svein Aage Christoffersen, som har skrevet og tenkt om dette i flere tiår. 


Kristen etikk. «Lovens krav står skrevet i hjertet deres,» skriver Paulus om hedningene i Romerbrevet 2. Paulus har observert at også de som ikke er kristne behandler hverandre godt. De trenger ingen kristelig åpenbaring for å skjelne mellom rett og galt. Faktisk oppstod den evnen allerede da Adam og Eva spiste av treet. Synden og etikken kom inn i verden i samme øyeblikk. Evnen til å gjøre etiske vurderinger tilhører det menneskelige, ikke det kristelige.

Det gir derfor god mening å si at det ikke finnes noen spesifikk kristelig etikk. Det finnes bare etikk. Det som er godt er godt uavhengig av kristendommen, og det ligger åpent for alle å se det og å handle etter det.

I podkasten sa Christoffersen at den medmenneskeligheten de første kristne viste, gjorde at andre ønsket å bli en del av kristenheten. På samme måte begeistres vi i dag over Kirkens Bymisjon og gir penger til arbeidet. Overgrep som skjer i kirka, derimot, får oss til å ta avstand. Den etikken vi gjenkjenner som god, trekker oss til seg, mens umoral skyver oss bort. Og denne dynamikken kommer ikke av en etisk åpenbaring, men av at vi alle har loven skrevet i våre hjerter.

Åpenbaring? Finnes det så ingen etikk som er eksklusiv kristen? Er det ingen ting vi forstår at vi skal gjøre eller ikke gjøre utelukkende fordi det har blitt åpenbart for oss? 

Den moralske impulsen i kristendommen er så sentral at kristendommen ikke kan tenkes uten den. Når Jesus forteller om den barmhjertige samaritan eller helbreder den lamme, gjenkjenner vi i oss selv trangen til medfølelse og handling. Jesus gjør denne trangen normativ, til et ideal. Jesu liv og forkynnelse løfter det beste i oss ut til noe utenfor oss. Det er denne formen for autensitet som er god.


Ta vare på. Er det mulig å gå herfra til å utlede konkrete leveregler fra Det nye testamente? Nei, mener Svein Aage Christoffersen. At vi skal ta vare på den svake, den utstøtte, at vi grunnleggende sett er forpliktet overfor hverandre, er en dypt kristen tanke. Den er ikke eksklusiv for kristendommen, men kristendommen kan ikke tenkes uten. 

Imidlertid gjør ikke det kristne bedre skikket enn andre til å finne ut av hvordan vi skal ta vare på hverandre, eller for den saks skyld: faktisk å gjøre det.


Slå beina under. Det er kanskje mulig å holde de ti bud, i alle fall i korte strekk. Men ingen kan med hånda på hjertet si at de lever fullt og helt etter Bergprekenen. 

Der krever Jesus at dersom noen tar kappen vår, skal vi gi bort skjorta også. At vi skal elske våre fiender. De færreste vil si at de prøver en gang, om de er kristne aldri så mye. Hovedfunksjonen i Bergprekenen er altså ikke å gi oss nye regler, men å slå beina under de konstruksjonene vi prøver å bygge av vår egen rettskaffenhet.

For kristen etikk er ikke å lage en liste over korrekte handlinger og så krysse av. Paulus skriver: «om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.»

Snarere enn et regelverk eller en etisk teori, er nytestamentlig etikk å alltid stille seg selv spørsmålet: Er dette godt? Er det gjort i kjærlighet?

Og en slik måte å spørre er grunnleggende selvkritisk. Det vil alltid plassere idealet utenfor oss selv, alltid slå beina under våre egne selvtilfredse systemer, regler og lister. Å være seg selv fullt og helt er aldri nok, er alltid en stykkevis etikk.


Publisert i Vårt Land 27.10.18

Gå til innlegget

Kirka og det hele mennesket

Publisert 21 dager siden - 1153 visninger

Hvis kirka skal være for flere enn de spesielt interesserte, må den øve seg i å møte flere menneskelige behov.

Hva skal kirka egentlig drive med? I utgangspunktet – og i den augsburgske bekjennelse – skal kirka forkynne ordet og forvalte sakramentene. Men skal den si seg fornøyd med det?

Ja og nei. Ja fordi ord og sakrament faktisk er kirkas avgjørende oppgave. Det finnes ingen andre steder i verden der en får tilgang på dåp, nattverd og forkynnelse enn i kirka.

Men nei, den skal ikke nøye seg med denne forvaltningen, fordi det å utføre den krever at en del andre ting også er gjort. Det er for eksempel ikke meningsfullt at en prest forkynner for en tom kirke. Derfor må det også være en kirkelig oppgave å få folk til kirke. Og hvis kirka skal få folk til kirke, må den gjøre seg kjent, troverdig og attraktiv.

For at kirka skal kunne gjøre sin oppgave, må den derfor gjøre en hel del andre oppgaver i tillegg. Spesielt gjelder dette overfor dem av oss som ikke er spesielt religiøse. Vi trenger flere trekkfaktorer for å møte opp, og dem er det kirkas jobb å sørge for. Som vi sa der jeg jobbet som prest: Vi må gi folk en unnskyldning for å komme på gudstjeneste.

Ryddetrang. Men en slik måte å tenke på har vært uglesett i flere deler av kirkelandskapet: Så vel den skapelsesteologiske, eksistensialistiske teologien og den pietistiske, konservative teologien har vært opptatt av å skille ut det spesifikt kristelige fra alt annet.

Skapelsesteologien har gjort det for å kunne tilkjenne verden en selvstendig verdi: Hvis en kristen vil drive idrett, så gjør gjerne det! Idrett er ikke kristent, men det er likevel godt i seg selv. Pietismen har på sin side satt sine skiller mellom kirke og verden fordi verden ikke har så stor verdi - det er kun det kristelige som teller. Så en kristen trenger en egen kristelig idrettsforening for at idrett skal være spiselig.

Disse to måtene å tenke på er vidt forskjellige, men de har til felles et enormt driv mot å skille ut det spesifikt kristelige og definere det. Dette etablerer også en fremmedhet mellom kirke og verden, mellom kristelig og verdslig, en ryddetrang som rydder bort litt for mye.

Rettferdiggjort. Jeg tror denne ryddetrangen har gjort kristendommen smalere enn den kan være, og ikke minst at den har fått kirka til å konsentrere seg i for stor grad om ett punkt i menneskelivet.

I skriftet Disputatio de homine (1536) definerer Luther mennesket ene og alene ut fra gudsrelasjonen: Mennesket er det Gud rettferdiggjør. Hvis vi følger tanken videre, uten hensyn til alt det andre Luther hadde å si om mennesket, blir kirkas eneste sak fort menneskets rettferdiggjørelse, menneskets frelse.

Bredden. Men jeg tror de færreste mennesker i Norge i dag går rundt og lurer på om de er rettferdiggjort, og derfor skyndes til å gå til kirke. Vi er opptatt av helt andre ting. Vi har ganske andre lengsler og behov. Og disse behovene er høyst eksistensielle, og noen ganger religiøse.

Men Gud møter hele mennesket. Gud er ikke bare vår frelser, men også vår skaper og vår medvandrer. Kirka bør utvide perspektivet og øve seg i å møte bredden av det menneskelige. For menneskets egen skyld, selvsagt, men også for kirkas skyld: Skal Den norske kirke være en folkekirke, må den appellere til flere enn den religiøse prosenten.

Rammer og rytme. Vi trenger så mye, vi mennesker. Vi trenger sammenheng, mening, rammer og rytme. Å være sammen med andre, og å være sammen med dem om noe. Et sted å gå med vår takknemlighet og vår klage. Vi trenger å synge, vi trenger skjønnhet, fortellinger, stillhet. Korreksjon, bekreftelse, tilgivelse. Et stort rom som først og fremst rommer og ikke krever.

Alt dette kan kirka gi, gir kirka på sitt beste. Men den har i for liten grad tenkt teologisk og strategisk om det. En menighet jeg kjenner til kom nokså tilfeldig på tanken om å lage klubb etter skolen for femteklassingene, de som ikke lenger har plass på SFO. 20 meldte seg på. Det kom 58. Det fantes et behov.

Kirka må ikke treffe mennesket som en nål, men som et lys. For at kristendommen skal kunne fortolke livene våre, må den forholde seg til hele oss. En kirke som ikke gjør hele det skapte mennesket relevant, kan ikke vente å bli fylt.

Publisert i Vårt Land 23.10.18

Gå til innlegget

Leve lokalt

Publisert rundt 1 måned siden - 3664 visninger

Kanskje folk ikke skal kjøre barna til trening eller ha jobb i nabokommunen.

Jeg klarte aldri å ta lappen og jeg prøver hardt å fly så lite som mulig. Resultatet er at jeg lever ganske begrenset. Og ikke bare jeg, men også familien min er hindret av min manglende rekkevidde.

Vi bor, jobber, går på skole og barnehage innenfor noen få kilometers radius, ja lever generelt ganske lokalt. Vi kan sykle og gå dit vi skal i hverdagen. Barna mine kommer aldri til å spille sjakk på Oppsal eller gå slalåm-kurs på Tryvann. Det er ikke det at vi ikke kunne ha lyst, men det er bare ikke gjennomførbart når vi ikke har bil.

Bompenger. I disse dager tuter illsinte bilister i protest mot nye bomstasjoner. Myndighetene vil begrense biltrafikken, og dermed går også bilførerens vante livsutfoldelse med i dragsuget. Bomringer settes opp, antallet parkeringsplasser reduseres, innfartsårer strupes. Så hvordan skal bilistene kjøre barna til håndballtrening nå? Hvordan skal de komme seg til jobb i nabokommunen?

Svaret kan jo være å ta bussen. Men det kan også være at folk kanskje ikke skal kjøre barna til trening eller ha jobb i nabokommunen.

Rekreasjon. Da mine besteforeldre bygde hytte på 1950-tallet, hadde de ikke bil. Idet skoleferien begynte reiste de på hytta. De pakket med seg tre små barn, bagasje og barnevogn og tok bussen til byen, gikk til Vestbanen, tok toget til Kongsberg, og så rutebuss til Sandvoldbrua, en liten kilometer unna hyttedøra. To måneder seinere knotet de seg gjennom samme reise i omvendt rekkefølge og rakk tilbake til byen før skolestart.

Slik var ikke bare ferien, men hele livet deres. Da de gifta seg bestod festen bare av en liten håndfull slekt og venner. For ingen hadde bil. For dem var helgene rekreasjon, det var uansett ikke snakk om å dra på utdrikningslag i Riga eller fotballcup i Hønefoss.

Vi tar det for gitt at hverdagen blir mer lettvint med bil, enklere. Men jeg tror at mine besteforeldre hadde det vel så lettvint uten. De måtte si nei til en hel del ting. Til gjengjeld hadde de roligere helger og bedre hytteferie.

Slutte å reise. Klimakatastrofen kommer til å forandre livene våre. Denne bil- og flyalderen vi befinner oss i nå, var bare et skjebnesvangert blaff i menneskehetens historie. Vi går en tid i møte der vi kommer til å måtte finne oss i å måtte slutte å reise.

For noen av oss er tanken uvant: Skal vi ikke gi oss selv og barna alle muligheter? Men tanken er feil, det er jo ingen som gir barna sine alle muligheter. Mine barn kan ikke bli gode surfere eller reinkjørere. Og det er begrensninger vi lever godt med – alt handler om hva man i utgangspunktet synes livet skal inneholde.

Når bilførere protesterer mot at bilkjøringa strupes, er det altså først og fremst deres forventninger til livet som ikke blir innfridd, ikke en naturgitt levemåte. Å kunne kjøre bil til jobb er ikke noe mer selvsagt enn å kunne kjøre fly til jobb. For begrensning er en helt naturlig del av våre livsvilkår. Vi er alle alltid begrensa. Og de grensene angir rammene for hva som er tenkelig og mulig.

Leve lokalt. Hva skjer med samfunnet dersom vi slutter å røre så mye på oss? Antakelig blir vi mer bundet til stedet vi bor. Vi handler lokalt, går tur lokalt, har lokale relasjoner. Blir kjent med ungene i gata og legger merke til den som alltid går alene. Kanskje går vi oftere til gudstjeneste og engasjerer oss i foreningslivet. Vi investerer tid og penger og føler eierskap til nærområdet. For hvis jeg er tvunget til å bruke tida mi akkurat her, så skal det i det minste være fint å leve her.

Sinnsro. Dette er den samfunnsmessige nytten av å leve lokalt. Og i tillegg til den og klima- nytten, finnes det også en eksistensiell befrielse i å leve avgrenset. Det å ikke ha så mange valgmuligheter, frigjør enormt med tankekapasitet og energi. Enhver som har gått på en diett vet det: Når du vet nøyaktig hva du skal spise, slipper du å ta stilling de tusen fristelsene. Når du har uniform på jobb, slipper du å tenke på hva du skal ha på deg.

Derfor har vi rutiner: Hvis jeg hver dag vet når jeg skal stå opp, når jeg skal spise, om jeg skal dusje, så slipper jeg faktisk å tenke på det, slipper å ta stilling. Selv om begrensninger per definisjon er negativt, har de også med seg en gave i ermet: frihet og sinnsro. Den som ikke har valgfrihet har i det minste frihet fra valgene. I ett perspektiv lever man fattigere. I et annet lever man bedre.

Gå til innlegget

En kirke av penger og ansatte

Publisert rundt 2 måneder siden - 10808 visninger

Stadig færre spør seg om de er gode nok for kirka. De spør seg heller om kirka er god nok for dem.

Det er ikke krise for Den norske kirke. Ikke nå. Nå har vi bare problemer. Men dagens problemer er morgendagens katastrofer, hvis ikke skuta snur.

Under 10 prosent av barnekullet blir døpt i Church of England. Tallet har falt som en stein på få tiår. I Norge ligger vi fortsatt på rundt 55 prosent, men det var langt høyere for kort tid siden.

En kirke er forsamlingen av de troende. Men hvis disse ikke er forsamlet eller ikke troende, eller verst av alt, ingen av delene, er det kanskje ikke lenger en kirke vi ser på. Kirkebenkene er ikke tomme, ikke nå. Men de kan fort bli det.

Finnes det håp? Ja. Men les først dette:

Skjulte kristne

Et av mantraene i folkekirketenkningen er at det finnes mye skjult tro der ute: Folk som forholder seg til Vårherre og kjenner tilhørighet til kirka, men som ikke har ord for hvilken følelse og stillingstaken dette er. Men de er kristne, sier rause prester ofte, de står ikke tilbake for de høylytt bekjennende. Det er for deres skyld vi høvler ned tersklene.

Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum var sistemann ute i slikt ærend, da hun skrev om Folkekirka i Aftenposten nylig: «altfor mange (...) opplever at deres tro ikke er bra nok, at deres liv ikke er bra nok. Den norske kirke ønsker ikke å snakke ned menneskers tro, eller legge inn terskler.»

Jeg er enig med Raaum. Jeg har til og med skrevet liknende ting selv. Jeg tror ikke at Gud gjør forskjell på folk. Og i skyggen av omvendelseskristendommen er slik tenkning både sunn og logisk. Selv om du ikke kan mestre det ideelle kristenliv eller kjenner Jesus romstere der inne i hjertet, er du like fullt et Guds barn.

LES OGSÅ: 3 av 5 vil ikke vies i kirken

Ingen krav

Men verden står ikke stille. Det er en mannsalder siden Ole Hallesby i sin mørke radiotale gjorde sitt forsøk på å skremme folk til himmels. I dag har de færreste hørt en prest snakke om helvete, blitt bedt om å vinke verden farvel og legge sitt liv for Jesu fot.

De fleste prester i dag, og i generasjonen forut, har lagt seg tungt i selen for å kommunisere åpenhet, gjøre kirka så imøtekommende som mulig. Her stilles det ikke krav.

Prestene har jobbet hardt i stereotypiens motbakker, og møter ikke lenger folk med mistenksomhet. Jeg tror det har hjulpet. Dere iherdige menn og kvinner som har klart å være folkelige prester, som i mildhet har fortsatt å gi og gi: Dere har gitt folket tilbake deres religiøse selvtillit. Well done.

Men det er ikke det det står på lenger.

God nok?

Når folk ikke kjenner seg hjemme i kirka, når de ikke døper barna sine, er det ikke fordi de ikke kjenner seg gode nok for kirka. Det er fordi de ikke anser kirka som god nok for dem. I sin selvstendighet har de gjort seg opp en mening: De tror ikke på Gud. Eller, det gjør de kanskje, men Gud er ikke viktig. Like lett som folk har flommet inn over tersklene, renner de ut igjen.

Teologien er briller å se verden gjennom. Vi må våge å spørre om den folkekirketeologien vi har sett verden med til nå er blitt utdatert, at den tåkelegger realitetene i stedet for å vise dem fram. Manglende kirkegang har en gang handlet om tilkortkommenhet, men i dag handler det først og fremst om likegyldighet.

LES OGSÅ: Andelen ikke-religiøse tredoblet siden 1991

Erkjenner vi dette, må vi også stille oss selv det mest ubehagelige spørsmålet: Er virkelig kirka god nok for folk? Svarer vi på behovene?

Èn joggetur

Nei, kirka er selvsagt ikke god nok, ikke for noen av oss. På samme måte som ingen ting er bra når man ikke investerer. Jeg har vært i kirka, sier noen. Jeg vet at det er kjedelig. Men på samme måte som det å ta én joggetur ikke påvirker helsa, og i alle fall ikke gir noen forståelse av hva trening er, nytter det ikke å gå i kirke én gang.

I alle andre sammenhenger er vi villige til å lære oss ting for å forstå, vi kjøper utstyr og følger med. Men i kirka forventer vi å få, ikke å gjøre en innsats. Folk tenker at kirka er de der framme i koret. Men kirka er ikke det. Den er alle som er i rommet. Så når det er kjedelig i kirka, er det faktisk du som er kjedelig. Den som kan synge med og be, den kjeder seg ikke.

Dåpserosjon

Min egen tradisjon står for en dåpsteologi som i pervertert form ikke bryr seg om hvorvidt folk går i kirka eller ei. Det viktigste er å få folk døpt. Det er som om vi forventer at dåpsfølget skal marsjere ut av kirka i resesjonen og ikke vende tilbake igjen før neste generasjon blir født. Men de døpte ikke-kirkegjengerne døper i stadig synkende grad barna sine. Den teologien som gjør dåpen til det ene viktige, eroderer altså grunnlaget for dåpen i neste omgang.

Kun 10 prosent av Den norske kirkes 3,7 millioner medlemmer går jevnlig til gudstjeneste. Men en kirke kan ikke overleve på ansatte og penger, den trenger folk. Folk er nødt til å gå i kirka. Ikke for Guds skyld, og kanskje ikke i første rekke for sin egen, men for kirkas skyld: Gå i kirka.

LES OGSÅ: Kristne organisasjoner vil redde kirkene i Groruddalen

Kirker som ikke brukes, må legges ned, og legges de ned er de heller ikke der når de plutselig trengs. For å kunne være landets eksistensielle beredskapsstyrke, må kirka også være landets eksistensielle hverdagsrom.

Tette lekkasjene

Enhver tendensforlengelse av tallene tilsier at Den norske kirke står overfor den største utfordringa den noensinne har møtt. Da er det på tide at vi tetter energilekkasjene. Konservative som liberale må slutte å dyrke splittelse og egne samvittigheter, og heller konsentrere seg om at grunnen er i ferd med å forsvinne under oss.

Alle mennesker lengter etter fellesskap, etter mening, håp og korrigering. Det finnes faktisk i kirka. Så utfordringen er gitt: Dere 90 % av 3,7 millioner – dere må få fart på kirkegangen. Dette er den tida du skal gå i kirke på, så lenge du bryr deg i det hele tatt. Kom som du er, og sett ditt preg på kirka. I gave får du en større himmel, en håpefull livsfortolkning, tilgivelse, et sted å gå med din takknemlighet og dine sorger.

Kirkebenkene trenger å bli sittet på. Himlingen trenger sang som får den til å vibrere. Døpefonten trenger et lite hode tjue centimeter lenger oppe. Hvis ikke er det bare tre, metall og mur igjen.

LES OGSÅ: Trossamfunnene mener Den norske kirke må endre forventningene

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
Matematikk og evolusjon
10 minutter siden / 5171 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Matematikk og evolusjon
15 minutter siden / 5171 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Matematikk og evolusjon
19 minutter siden / 5171 visninger
Øyvind Hasting kommenterte på
Kjønnsforskning som skyteskive
22 minutter siden / 363 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Matematikk og evolusjon
22 minutter siden / 5171 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Matematikk og evolusjon
24 minutter siden / 5171 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Kjønnsforskning som skyteskive
26 minutter siden / 363 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
29 minutter siden / 5171 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Matematikk og evolusjon
29 minutter siden / 5171 visninger
Morten Gabrielsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
30 minutter siden / 39 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Matematikk og evolusjon
32 minutter siden / 5171 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Matematikk og evolusjon
33 minutter siden / 5171 visninger
Les flere