Åste Dokka

Alder: 1
  RSS

Om Åste

Følgere

Skinne klart

Publisert 7 dager siden - 1186 visninger

Anklagen om at kirka har tilpasset seg tida og dermed mistet sin sjel glemmer at Kristus også var i tida.

Forskningen på den historiske Jesus – hvem han egentlig var, bak alle tekstene – har gått gjennom flere epoker.

Enkelte forskere mente at de mest autentiske Jesus-ordene var dem som stod i størst kontrast til samtida. Hans originalitet, at han stod motstrøms, uttrykte hans sanne Jesus-het. Alt som også kunne gjenfinnes hos andre måtte være fortellergrep som skulle trekke Jesus inn i eksisterende mytologiske rammer.

Men så var det andre forskere som mente det var omvendt. Jesus stod tvert imot i harmoni med sin samtid. Han var på alle vis et barn av sin tid, og intet annet.

Problemet med begge disse tilnærmingene er at de spikker fram en Jesus i sitt eget bilde, en Jesus som er redusert. I tillegg skapes kontrasterende beskrivelser av samtida: For hvis Jesus skal skinne klart, må han skille seg ut. Hvis ikke er det ikke noe spesielt ved ham? Tida kan ikke ha farget av på Jesus.

Tilpasning. Impulsen til å søke en klarest mulig kristendom har alltid vært sterk. Ingen påvirkning eller tilpasning skal få slå kiler mellom oss og sannheten. Derfor er anklagen om at kirka har tilpasset seg tida, makten og behaget og dermed mistet sin sjel, en av de mest klassiske formene for kirkekritikk.

Å grave etter kristendommen ved å hive historie og samtid vekk, forutsetter at man tror at verden og gudsriket er grunnleggende atskilt, at kristendommens renhet avhenger av å ta mest mulig avstand fra det som til enhver tid er rådende tankegods.

Men i iveren etter å komme til kjernen, skrelles også deler av det viktige bort. For var det ikke noe i tradisjonen å ta vare på? Kan ikke noe ved Jesu samtid ha vært evangelisk? Kanskje til og med noe ved vår egen tid?

En kristelig kultur. Et motsatt standpunkt finnes også. Da kulturprotestantismen stod på sitt høyeste anså man kulturen og kristendommen som sammenfallende. Verden beveget seg framover mot fullkommenhet, og til sist ville mennesket utvikle seg inn i Paradis. Og så kom første verdenskrig og en halv generasjon europeere slaktet hverandre i skyttergravene. Alle illusjoner om menneskets godhet og kulturens kristelighet brast.

Men kulturprotestantismen er likevel ikke helt død. Hver gang noen sier «vi lever tross alt i 2018» i en kirkelig debatt, er det antakelsen om at samtidas verdier er normative som skinner gjennom.

Konkurrerende sannheter. Hvordan skal kristen tro forholde seg til samtid og til andre, ofte konkurrerende, sannheter og kunnskapssystemer? Hva skal vi ta til oss og hva skal vi tydelig avvise? Det er vanskelig å svare, og først og fremst på grunn av hvordan spørsmålet er stilt.

For spørsmålet tar ikke høyde for at forholdet mellom kristendom og andre tanker, mellom Kristus og verden, aldri har vært atskilt. Alle som er kirkemedlemmer er også samfunnsmedlemmer. Alle som tenker en kristen tanke tenker også en samtidstanke. Alle som er kristelige er også verdslige.

Men ikke minst: Kristus ble født til verden, som menneske, i en tid og på et sted. Han var allerede besudlet, påvirket, avhengig, lenge før teologene forsøkte å rense ham fra rusket.

Sammensatt samtid. Anklagen om at kirka tilpasser seg samtida ukritisk overser enda et poeng: Nemlig at samtida ikke er en enhetlig størrelse. Samtida er ikke bare åpenhet og raushet og toleranse for alle grupper. Samtida er også rasisme, kvinnehat og klimafornektelse.

Så når kirka engasjerer seg i sosial-etiske saker, tar den stilling ikke for samtida eller tidsånden, men i den: Kirka tar stilling som kulturkritisk. Etter beste evne velger den til det som er bra og bort det som er dårlig i kulturen. Og hva annet kan den egentlig gjøre hvis den ikke skal forstumme?

Å halte til begge sider. Det finnes en alarmistisk tradisjon som først og fremst pleier egoene til de selvutnevnte profetene, og det finnes en dvask kristendom som har kamuflert seg så godt mellom samtidas byggverk at det er vanskelig å se den selv når man står rett foran den.

Men behovet for å protestere er akkurat like menneskelig som behovet for å si seg enig. Det er to høyst menneskelige impulser. Derfor bør vi også være selvkritiske til begge. Hvorfor sier jeg ja til dette og nei til hint?

Svaret bør alltid være: Ikke fordi det stemmer med eller bryter med samtida. Ikke fordi Jesus er helt generell eller helt spesiell. Men fordi jeg tror det er kristelig.


På trykk i Vårt Land 19.09.18

Gå til innlegget

Borger av to riker

Publisert 22 dager siden - 1948 visninger

Fyll og hor er først og fremst et problem for kulturen - ikke for moralen.

Torsdag skrev Vårt Lands Ane Bamle Tjellaug om den nye TV-serien Ex on the Beach. Programmet handler i korte trekk om at veltrente, lettkledde unge mennesker plasseres på en solfylt strand, gis alkohol og forventes å gjøre noe pikant.

Deltakerne synes å være plukket ut spesielt for sitt utseende, ekshibisjonisme, lave impulskontroll og flytende intimgrenser. I tillegg sender TV-kanalen inn deltakernes eks-kjærester, slik at det kan oppstå mest mulig sex, drama og sjalusi.

 

Infamt. Man trenger jo ikke være kristen bestemor for å ryste på sitt indre moralske hode over slikt. For det er infamt av Dplay og FEM å lage en slik serie. Selv uten kamera til stede er det jo psykopatisk atferd å rigge feller for at folk skal gå i dem. Programskaperne bruker bevisst unge menneskers trang til å bli sett for å få dem til å gjøre ukloke ting som for alltid vil hefte ved dem.

 

Mørkemann. Men hva skal man si? En del av programkonseptet er nettopp at folk som meg skal synes det er uhyrlig, kanskje til og med så uhyrlig at vi bare må se det med egne øyne. Ved å bedrive moralsk fordømmelse danser jeg derfor en nøye koreografert dans.

I tillegg gjør jeg meg selv til mørkemann. Enhver offentlig stemme som assosieres med kristendom har et mørkemannsstempel konstant dinglende over hodet, klart til hogg. Vi bærer på en arv av kvinnediskriminering, stygg abortdebatt, anti-homo-retorikk og en generell bakstreversk, gledesløs aura.

Det en sekulær stemme kan si uten å sage av egen grein, om barns skjermtid eller skilsmisse, det kan verken partileder Hareide eller biskop Nordhaug ytre uten å bli ignorert, stille latterliggjort eller fordømt tilbake. Dette fører til en kristelig selvsensur som ofte er sunn, men noen ganger oppleves som unnfallenhet og feighet - også sett fra perspektivet til den som snakker.

 

Kulturkristendom. Jeg tenker ofte fint om kulturen vår. Vi har et nokså velfungerende demokrati, et godt offentlig ordskifte, et gnistrende teaterliv og eksepsjonelt gode forfattere.

Jeg synes til og med at kulturkristendom er et godt modus å være i: At kirka skal spille på lag med og bekrefte alt det gode vi har, bruke det i kirkerommet, åpne for det, og ikke frykte det menneskelige. Heller omfavne det. For intet menneskelig er den inkarnerte Gud fremmed.

 

En fremmed i verden. Samtidig får jeg aldri en så sterk følelse av å være borger av et annet rike som når jeg setter meg ned og ser på helekulturen. Altså, ikke den som skjer inne på Nationaltheatret, men den som skjer rett utenfor, noen timer seinere. Ikke bare P2, men hele rekka av elendige radiokanaler vi har.

Å lese om Ex on the Beach eller bevitne fylleslag i Oslos gater får meg til å tenke på Johannes-evangeliets ord om å være i verden, men ikke av verden.

Jeg føler meg som en fremmed overfor deler av kulturen vår, overfor verden. Og jeg regner egentlig med at de fleste andre, kristne eller ei, gjør det samme. For det er vel få blant oss som med hånda på hjertet kan si at vi ønsker for våre barn at de en dag får oppleve å stå gråtende i Rosenkrantzgate med opprevet strømpebukse og stjålet veske? At vi håper barna får være med i Ex on the Beach?

 

Flerkulturelt. Vi velger alle umerkelig. Vi velger i vår egen kultur, velger hva vi kjenner tilhørighet til og speiling i, hva vi anser som godt. Og så kaller vi utvalget vårt for norsk kultur og norske verdier, hyller det og glemmer resten.

Men for en som også er borger av et annet rike - om det er gudsriket eller foreldrenes hjemland - oppleves det utvalget som et valg mellom kulturer, og ikke i kulturer. Slik bærer flere av oss enn de opplagte på erfaringer av å være flerkulturelle, av å forholde oss til flere normbærere, av å vurdere, ta avstand, tilslutte oss.

Disse valgene er med nødvendighet valg som angår vårt innerste. For kulturen bor ikke bare i gatene, på skjermene og i teatrene, den bor også i oss selv, i språket vårt og i impulsene våre. Vi blir til på det sted og til den tid vi lever, og derfor er kulturen ikke noe rent eksternt, men en viktig del av vår identitet.

 

Forsøpling. Og derfor er det egentlig ikke moralsk forargelse som bør strømme over FEMs strender og det livet som foregår der. Det finnes tross alt verre umoral i verden enn sex og botox. Heller handler min hoderysten om identitet og om tilhørighet i min egen kultur. Ex on the Beach er ikke først og fremst forsøpling av moralen - det er forsøpling av en sårt tiltrengt felleskultur.

Det er dypt fremmedgjørende i en tid der vi trenger å være venner.

 

 Publisert i Vårt Land 04.09.18

Gå til innlegget

Apologetikk på ateismens premisser

Publisert 28 dager siden - 5696 visninger

Jeg synes skråplanstanken er en dårlig grunn til ikke å ville tenke rundt Bibelens ­historisitet, men jeg tror ikke det er skadelig.

I mandagens Vårt Land skriver både Bernt Falkum og Morten Stensberg om min siste kommentar. Jeg svarer samlet. Falkum slår et slag for å forstå åpningen av Lukas-evangeliet (og kanskje resten av Skriften?) som et gjennomgående troverdig historisk dokument.

Det ser ut til at han mener at dersom man først stiller spørsmål ved deler av Bibelens historisitet, rakner snart resten, og da er det like greit å la det være.

Skråplanstanken. 

Ja vel, sier jeg da. Jeg synes skråplanstanken er en dårlig grunn til ikke å ville tenke rundt Bibel­ens historisitet, men jeg tror ikke det er skadelig. Falkum og alle andre må gjerne tro at jomfrufødselen er en historisk hendelse, og alt det andre med. Det har jeg heller ikke argumentert mot. Når Falkum skriver «Hvorfor skal vi ikke tro …» og ramser opp det han anser som viktige bibelske hendelser, svarer jeg derfor: Tro det gjerne! Jeg har ikke bedt noen ta avstand fra slik tro. Faktisk har jeg i flere omganger prøvd å si at jeg ikke synes det spørsmålet er så viktig.

Da historisk-kritisk bibellesning dukket opp som en del av opplysningstidas nye historiemetodikk, fikk teologene et nytt blikk på Bibelen. De gav seg i kast med å prøve å finne ut hvordan fortida egentlig forløp, og ikke bare hva som var blitt fortalt om den. De kom fram til mye forskjellig. Det har bibelforskerne fortsatt med. Det finnes derfor mange ulike svar på hvilke historiske hendelser som ligger forut for Det nye testamentes fortellinger. Felles for alle svarene er at de ikke er sikre. Det er ikke så veldig mye av Jesu liv man kan verifisere ved hjelp av historiske metoder. Det ligger også i sakens natur at underberetninger og andre ekstraordinære hendelser aldri kan slås vitenskapelig fast. Derfor hjelper historievitenskapen oss bare et lite stykke på vei når vi skal prøve å forstå Jesu liv teologisk.

Inkarnasjonen. 

Selv er jeg kommet fram til at dersom noen kan bringe bevis for at Maria faktisk var jomfru, er det helt greit for meg. Det samme gjelder dersom noen har bevis for at Maria ikke var jomfru. Min tro hviler ikke på hva historievitenskapen kan finne ut eller ikke finne ut. Det som er viktig er hva forestillingen om unnfangelsen ved Den hellige ånd forteller meg – på godt og vondt. Hvordan ­illustrerer den inkarnasjonen? Hva forteller den om hvordan de første kristne så på Jesus? Hva forteller den om synet på seksualitet?

Men Falkum virker ikke fornøyd med at jeg ikke har samme fokus som ham. Da vil jeg minne ham på at Jesu ættetavle i både Matteus og Lukas ender med Josef, og ikke Maria. I tillegg bør det nevnes at Marias jomfrudom kun berøres av Lukas og Matteus, og ingen andre steder i NT. Dersom en så oppsiktsvekkende ting hadde vært sentral for den tidlige kristne kirke, ville flere av Bibelens forfattere antakelig nevnt det. Hvis Falkum med Bibelen i hånd spør hvorfor vi ikke skal tro på den ubesmittede unnfangelsen, har han et svar her. For heller ikke Bibelen er så entydig som det er lett å tenke.

Midt i fella. 

Men dette vil jeg egentlig ikke diskutere – for med en gang man begynner å gjøre det, forskyves oppmerksomheten fra hva og hvem Jesus var og er, til hva som kan sannsynliggjøres gjennom et mer eller mindre vitenskapelig rasjonale. Erfaringen tilsier at vi da havner i en apologetikk på ateismens premisser. Det var det jeg forsøkte å si i de to kommentarene jeg har skrevet om saken, men sannelig står jeg ikke midt i fella likevel.

Stensberg har et annet anliggende. Han har rett i at jeg mener at vi prester for ofte bedriver intellektuelt underslag. Men jeg mente ikke at det først og fremst er bibelforskningen som bør vies mer plass i forkynnelsen. Innsikter fra systematisk teologi og kirkehistorie er vel så relevant, uten at jeg med det mener at man skal holde forelesninger fra prekestolen. Stensberg sier han ikke ønsker å gjengi forskningen når han preker, men heller henter inspirasjon fra stemmer som Rudolf Bultmann og Jean Vanier. Det er god forskning, god teologi og god prekenpraksis.

Trykket i Vårt Land 29. august 2018.

Gå til innlegget

Nødvendig og ubehagelig

Publisert rundt 1 måned siden - 3301 visninger

Kunnskapen som går og går og aldri kommer til øra.

Teologer som sier noe uvant offentlig, må regne med å møte motbør. Tidligere i sommer skrev jeg at jeg ikke synes jomfrufødselens historiske troverdighet er et interessant spørsmål.

Motbøren kom. Jeg ble både forkjetret og budt inn i debatt om nettopp det jeg syntes var uinteressant, om historisitet. Og det skjedde fordi jeg antydet noe som er ukontroversielt på teologiskre fakulteter: At vi ikke vet ikke hvor Jesu genetiske materiale kom fra, og at det også er underordnet.


Når aldri menigheten. Det meste av det en teologistudent lærer, læres fordi det kan ha betydning for prestens formidling. Men det er en god del kunnskap og detaljer som aldri når menigheten. Og godt er det. Det hadde blitt kjedelige og lange prekener.

For de som sitter i kirkebenken er ikke kommet for å bli teologer. De har ikke med noen notatblokk. Mens en foreleser skal formidle kunnskap, innsikt og forskning, skal en forkynner forkynne evangeliet om Jesus Kristus.


Skrelles av. Store deler av det akademiske stoffet skrelles derfor automatisk av når teologen inntar prekestolen: Dersom detaljer kan brukes til å drive fram et godt teologisk poeng er det flott. Hvis ikke skal de forbli usynlig reisverk.

Jeg tilstreber selv å preke slik, så nakent som mulig. Men noen ganger tror jeg at feil ting skrelles bort. Kan det hende at prestene forstummer om ikke bare det unødvendige, men også det ubehagelige, så snart stolaen legges om skuldrene?


Feighet. Jeg vet i alle fall at jeg selv har latt være å snakke om forstyrrende problemstillinger fra prekestolen. Ofte fordi jeg ikke synes det er interessant, det kan skape støy og skygge for prekenens poeng.

Men andre ganger er det av mer uklare grunner. Kanskje av feighet og for å slippe etterarbeid, har jeg formulert meg bevisst unnvikende i prekener. For å ikke bryte for mye med konvensjonene, kanskje, da jeg ble ordinert føltes ofte ille nok å være ung, kvinnelig TF-er.


Snublesteiner. Derfor er det ikke rart at folk kan bli opprørte over at en teolog åpner opp spørsmålet om Jesu herkomst – det blir aldri nevnt fra prekestolen. Selv har jeg ofte ordlagt meg slik at alle som hører på, uansett holdninger og kunnskapsnivå, kan ha sine oppfatninger i behold etter prekenen.

«Johannes forteller her om at Jesus sier…» Og ikke «Jesus sier…» Jeg har prekt over tekster med åpenbare intellektuelle snublesteiner, men unnlatt å kommentere det. Men ingen blir utfordra av det. Alle blir stående stille.

Tom Egeland sa det ganske presist i Vårt Land 2. august: «Det er jo utrolig hvor mye teologene vet som de ikke snakker om når de blir prester, for da blir de jo forkynnere.»


Klør i øret. Problemet med å snakke vagt og snilt er at man i realiteten sier noe som klør i enkelte ører, men ikke i andres. Man lar hensynet til seg selv og enkelte tilhøreres sjelefred dirigere prekenens innhold.

Jeg husker en gang jeg som ungdom gikk til en bestemt kirke for å høre en bestemt liberal teologiprofessor preke. Da han skygget unna spørsmålet om himmel og helvete som lyste i teksten, og i stedet snakket om alt det andre, ble jeg dypt skuffet. For jeg trengte at noen tok tak i det vanskelige. Noen som visste alt som var å vite, og som fortsatt hadde sin tro i behold. Jeg syntes han burde ha hjulpet meg, han som kunne det.

Både de som går ofte og er anfektet av den harmoniserende teologien, og de som bare går tilfeldig men er intellektuelt våkne, trenger denne hjelpen. De, vi, trenger den fra teologene. De som har redskapene for å få det hele til å fungere likevel.


Holde tilbake. En gang dro jeg med meg en venn, ikke-teolog, på et teologisk seminar. Han var sjokkert etterpå, sint på oss: «Hvis dere har mistenkt hele tida at ikke Gud er allmektig på den måten at han styrer verden, står bak alt som er godt og alt som er vondt, hvorfor i alle dager har dere ikke sagt det til meg før?»

Det er noe esoterisk med å holde tilbake: som om kunnskapen bare er for de få. Vi bidrar til å opprettholde antakelsen om at kunnskap er farlig, om at teologi ødelegger for troen.

Men selvsagt er det ikke slik. Sannheten skal sette oss fri, sier vi med Johannes' Jesus. Da kan vi ikke samtidig dekke over det vi tror er sannhet.


På trykk i Vårt Land 21.08.18

Gå til innlegget

Tunge tings tale

Publisert rundt 1 måned siden - 13828 visninger

Treningsmentaliteten i det norske folk er et symptom på en samfunnsbrist.

For et par år siden hørte jeg en lege si på TV: «Trening forlenger livet. Men ikke med flere timer enn det faktisk tar deg å jogge. Så hvis du skal løpe, bør du i det minste like det.»


En brist i samfunnet. Noen liker å spille fotball eller løpe, og da er idretten meningsfull. I tillegg er det sunt for kropp og sjel.

Folk må gjerne trene. Men la oss likevel våge å peke på det som gjemmer seg så lett i skyggene av folkehelseargumentet: Treningsmentaliteten i det norske folk er et symptom på at det er en brist i samfunnets organisering. Vi er ikke lenger opptatt av å drive idrett, av å være sunne. Vi er opptatt av trening, og hvis vi ikke er det, bør vi bli det. Vi er kommet dithen at det er moralsk påkrevd for et middelklassemenneske med selvrespekt å løpe på stedet hvil på et bånd.

All den dyrebare tida som kunne blitt brukt til slarv med venner, familiekjas, boklesing og frivillig arbeid - den bruker vi til å løfte tunge ting og sette dem ned igjen akkurat der de stod. Ikke bare er det en hån mot de tingene som faktisk trenger forflytning og de kaloriene som skal til for at det skjer, det er også en hån av vår timelighet. Livet er kort. Skal vi ikke bruke det på noe annet enn vår egen forfengelighet?


Organisk. Før i tida satt ingen av tid til å trene. Da hogde de ved, melka kyr, gikk til nabobygda eller danset. Fysisk aktivitet var en organisk del av livsførselen, ikke noe å skille ut og plotte inn i timeplan og budsjett.

Men nå kjører folk bil til treningssenteret for å løpe uten å komme fram. Vi har en egen liten motor hjemme for å slippe å hakke nøtter eller mose suppe. Men vekter løfter vi gjerne.

Det er i grunnen logisk at folk ikke klarer å motivere seg til å trene. Muskelbrukens rasjonale er forduftet: Å trene er å fordampe dyrebar energi til ingenting. Men den som derimot sløyfer armhevingene og vasker gulvet selv, som dropper bilen og går til jobb, sparer tid, miljø og utgifter. Og trenger kanskje ikke motivere seg.


Kommodifisering. Nina Bjørk skriver i Lyckliga i alla sina dagar (2012) om kommodifiseringa av samfunnet: Vi isolerer oppgaver som tilhører det alminnelige livet, og gjør dem til varer. Vi handler ikke vår egen mat, men betaler kolonial.no for å bære posene opp trappa. Vi skifter ikke dekk på sykkelen, men kjøper tjenesten i en sykkelsjappe.

Samtidig som vi betaler noen andre for å gjøre det manuelle arbeidet livene våre krever, gjør vi trening til en vare som vi må betale for. Så må vi jobbe mer for å dekke utgiftene vi helt unødvendig har skaffet oss på bekostning av fysisk fostring. Mellom lengre arbeidsdager og trening svinner timene for oss. Det er som om livene våre er komplekse bedrifter med avdelinger som ikke snakker sammen. Enhver synergi er utelukket.


Hvorfor? Det ligger sterke føringer i kulturen vår for ikke bare å være fysisk aktiv, men for å trene, drive målrettet muskelbygging etter en plan.

Og hva er målet? Målet er for en stor del å ha en optimal kropp. Det holder ikke å være sunn, vi skal løpe maraton og ha definerte muskler vi kan vise fram for hverandre. Evolusjonsbiologene må klø seg i hodet over at det nå, i en merkelig historisk unntakstilstand, har gått status i å ha lav BMI.


Penger. Som så ofte handler det om økonomisk gevinst. Vi drives av et maskineri som ikke bare vil legge press på hvordan vi skal ta oss ut, men selvsagt også vil tjene penger.

Skjønnhetsindustrien lever av å selge oss idealer bare de færreste kan nå. Dermed må resten av oss bruke uhorvelige mengder tid og penger på å skape illusjoner om at vi ligger bare et lite hakk under toppsjiktet (hold-in, sminke, hårfarging, nutrilett-barer, treningsvideoer). Slik genereres ikke bare penger for forretningsdriften, men også ulykkelige strebere. Alt i ly av statlige holdningskampanjer om å trene mer, leve sunnere.


Optimal? «Hvis du går ned tre kilo, så er kroppen din optimal.» Min venninne fikk beskjeden etter å ha utsatt seg for en gratis kroppsanalyse på arbeidsplassen. «Løper jeg noen helserisiko ved å ikke gå ned?» spurte hun analytikeren, og ble forsikret om at hun var sunn som den var.

Men hun gjentok at min venn måtte ned tre kilo om hun ville ha en optimal kropp. «Optimal i forhold til hva?» spurte min venn, for kroppen fungerte godt til hennes bruk.

Det er på tide at vi skaffer oss noen bedre mål i samfunnet.

På trykk i Vårt Land 17.08.18

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 1149 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Nåde hos Luther - og hos Paulus, uforenlige motsetninger?
rundt 1 time siden / 412 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 1149 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Svenske tilstander
rundt 1 time siden / 2366 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1149 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 18447 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 18447 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1149 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1149 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Hva er «oppnådde resultater» i kirken?
rundt 2 timer siden / 975 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 2 timer siden / 2673 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Svenske tilstander
rundt 2 timer siden / 2366 visninger
Les flere