Åste Dokka

Alder: 0
  RSS

Om Åste

Følgere

Ett kun i Kristus

Publisert 12 dager siden - 4242 visninger

Det er ikke grenser for hva som er galt i Den norske kirke.

Poeten og teologen Padraig Ó Tuama driver Nord-Irlands eldste organisasjon for fredsarbeid. Under Olavsfestdagene nylig sa han at det er hat og frykt som er synd, ikke forskjell. Konflikter må vi leve med, både i fellesskapene og livet ellers, spørsmålet er på hvilken måte. Det to eller tre er samlet, finnes det forskjell.

Slitsom kjærlighet. Det er noen ganger slitsomt å være glad i Den norske kirke. Det er så mye som er galt - og de frustrasjonene jeg ikke oppdager helt av meg selv, de får jeg høre fra venner som har sitt arbeidssted blant betong og nålefilt i landets gudshus.

Det er blitt en egen sjanger, å klage over tilstanden i Den norske kirke. Den som har mange kirkelige kontakter i sosiale medier og attpåtil er medlem av ulike teologiske facebook-grupper, vet godt hva jeg mener.

Ikke grenser. For det er ikke grenser for hva som er galt: Det er for lav tilgjengelighet. Det er for mye inkludering. Det er for konservativt. Det er for liberalt. Vi vil ha lovsangsteam. Vi vil ha Bach. Det er for stramt styrt ovenfra. Det er for mye variasjon. Det er for mye byråkrati. Byråkratiet er ikke proft nok. Prestene har for lang og uvesentlig utdannelse. Prestene kan ikke nok teologi. Messehakelen skal være på. Messehakelen skal være av. Og så videre.

Hver gang noen sender en av sine piler mot Den norske kirke, føler jeg meg truffet. Jeg kjenner kallet til å svare på kritikken, til å imøtegå den, eller til å rettferdiggjøre de valgene som er tatt. Det er en irrasjonell reaksjon, jeg har verken skyld eller ansvar eller mulighet til å endre. Men det skjer fordi jeg er glad i kirka. For mange av oss går identifikasjonen med Den norske kirke ganske dypt. Paradoksalt nok er det nettopp fordi vi er så glade i kirka at vi blir så sinte på den og menneskene i den.

Patos og kosmos. De som setter fram sine klagemål gjør det gjerne med stor vekt. De legger inn sin patos av moralsk indignasjon, akademiske titler, Bibelens klare ord eller tidsriktig snusfornuft. Og de har så veldig rett. De andre tar tilsvarende veldig feil. Kirkelige diskusjoner får fort kosmologiske dimensjoner, der et spørsmål som dypest sett handler om smak blir et spørsmål om evighet og etterliv. Sleng inn allmennmenneskelige trekk som retthaverskhet, aggresjon og stolthet, så har du det gående.

Kirka er mange ting. Den er et tak over hodene på oss, en grunn under føttene våre, og den er et rom, mange rom, vi kan være i. Den er også menneskene som befolker arkitekturen. Jeg undres over at vi, som vet så godt i det allmenne livet at mennesker er forskjellige, og respekterer hverandre uten problemer, ikke klarer å gi hverandre rom straks vi kommer inn i en kirke. De fleste lever problemfritt omgitt av naboer, kolleger, sine barns venner og andre mennesker de ikke har valgt. Vi registrerer at vi mener og gjør forskjellige ting, men kjenner ikke noe behov for å omvende hverandre til å spise middag klokka fem eller bruke en bestemt kulepenn. Vi lever godt med forskjellene. Utenfor kirka, vel å merke.

De fleste som kritiserer gjør det innenfra, fra sitt eget rom i Den norske kirke. De har funnet en sammenheng de trives i. De oppsøker gudstjenester de liker. I det store og hele har de det bra. Så hvorfor må de mene så mye og så sterkt om hva de gjør i nabomenigheten? I en av de andre tjenestegruppene? Må alle virkelig mene og gjøre det samme?

Respekt for rommet. Den som setter pris på sitt eget rom må også respektere de andres rom. Mitt rom er til kun så lenge jeg respekterer ditt rom. Det er respekten for andres integritet som skaper rommet for egen integritet. Uten aksept av mangfoldet kollapser hele bygningen.

Jeg tror de fleste som er glade i kirka har et litt ulykkelig kjærlighetsforhold til den. Det må nok være sånn så lenge vi er Adams barn. Ingen ekteskap er bare lykkelige. Men kunne vi prøve å være uenige på en litt mer lavmælt måte? Kunne vi diskutere uten det mål at vi skal bli enige?

Takk og pris for uenigheten. Da Ånden ble utgytt første pinsedag fikk apostlene forskjellige språk. Kirka er grunnlagt på ulikhet og variasjon. Mangfold er ikke noe som kom etterpå, men et fenomen kirka aldri har eksistert uten. De krangla i urmenigheten. Takk og pris for det. En folkekirke som skal romme en stor bredde av religiøsitet, er nødt til å være økumenisk i seg selv, anerkjenne forskjell og konflikt som legitimt.

Vi er ett i Kristus. Det får holde.

 

Kommentar publisert i avisa Vårt Land 08.08.17

Gå til innlegget

Å finne seg selv

Publisert 25 dager siden - 2187 visninger

Omvendelse er ikke å vende seg om.

I vårt hjørne av verden finnes det et ord som ­heter omvendelse­. Det er en oversettelse av det greske ­metanoia. Når det forkynnes om omvendelse brukes ofte det norske ordets etymologi for å forklare­ hva det innebærer: Et menneske er vendt mot det det lever for. Når hun vender seg om eller blir vendt om, snur hun seg vekk fra det gamle og mot noe helt annet. Det er det ­gamle, syndige livet, verden med sitt ståk og sitt statusjag, som forlates, til fordel for et liv i Jesus Kristus og etterfølgelsen i ord og gjerning.

Å endre sinn. Men metanoia betyr ikke å vende seg om. ­Engelsktalende oversetter ­metanoia til «a profound ­change of heart.» På norsk foreslås ofte å endre sinn. Det bibelske­ ­begrepet metanoia bærer altså ikke med seg en vending. Ingen snur seg. Snarere enn et radikalt brudd beskriver det en transformasjon av det som er. Det gamle forsvinner ikke, men fortsetter å være med også i det nye. Vi kaller det vekst.

At den nordiske betydningen av ordet omvendelse ­vektlegges i forkynnelsen, har betydning for hvordan vi snakker om frelse. For frelse forkynnes ofte som noe radikalt og momentant. Det skjer et knepp, det er som å slå på en bryter: Subjektet konstitueres på nytt, vi blir født på ny, blir et annet menneske. Med det følger gjerne spektakulær helbredelse og en helt ny livsholdning.

Modningsprosess. Noen – ­ytterst få – kan kjenne seg igjen i en slik brå overgang. Det er fint nok for dem det gjelder, kanskje var det akkurat det de trengte. Men det kan ikke bli mønsterdannende for hvordan vi generelt snakker om frelse. De fleste av oss opplever livsendringer som gradvise, som modnings- eller nedbrytingsprosesser, som sakte læring snarere enn ­aha-opplevelser.

Slik er det også med gudsforholdet. Vel er vi frelst en gang for alle, verdens frelse knyttes til et konkret punkt i tida, den første kristne påske. Dåpsdatoen har vi attest på. Slik kan vi si at frelsen­ er punktuell. Men det å fortolke seg selv og sitt liv i lys av Jesu frelsesverk er for mange en lang prosess, som ikke stopper så lenge livet fortsetter å bukte seg fram i ulike retninger.

Sauen som ble funnet. Den tidlige teologen Ireneus så ­verdenshistorien som én: Skapelsen og frelsen henger sammen, i en ubrutt ­bevegelse. Det betyr at han vektlegger kontinuiteten i frelsen vel så mye som bruddet. Eller, sagt på en annen måte, den transformasjonen som ligger i frelsen bærer hele tida med seg skapelsen. Det å bli frelst er ikke å bli en radikal annen, det er å bli menneske slik Gud hadde tenkt det helt fra begynnelsen av.

Da menneskefrøet ble ­plantet i paradishagens jord bar det ­allerede i seg sin fulle bloms-tring. Derfor utlegger Ireneus fortellinga om den gode hyrde slik: «For det er ikke én ting som dør og en annen som blir gitt liv, slik det ikke er én ting som blir bortkommen og en annen som blir funnet, men Herren kom for å lete etter nettopp den ­sauen som hadde forsvunnet.» Da den ene sauen ble borte, var det den eksakt­ samme sauen som ble funnet igjen. Det var ikke en fornyet sau, en geit, et fabeldyr. Det var nettopp den bortkomne sauen som ble funnet.

Ireneus har vært viktig for den skandinaviske skapelsesteologien. Men man kan lure på hvor radikaliteten er blitt av. Er det ikke noe reelt som skjer med mennesket i frelsen? Skulle vi ikke få slippe det gamle og ta imot det nye?

Ruelse. Martin Luther skrev om den daglige omvendelse og bot. Ordet han brukte var Reue, som er i slekt med det norske ­ruelse: Å angre. Å angre er å se på den man er og det man har gjort og å legge merke til de ­tingene som krever et oppgjør, å ta inn over seg at man har bidratt til å rive ned.

Luthers daglige omvendelse er altså ikke å streve for å bli en radikalt annen person hver dag, men å hele tida holde oppe speilet for oss selv og se hvem vi er. Men man angrer ikke på hele seg, her ligger det ikke et krav om å bli en annen. Snarere handler det om en nyansert selverkjennelse­. Det kan være krevende nok, men å erkjenne seg selv er ikke det samme som å forlate seg selv. Det er heller å finne seg selv. Det er radikalt nok.

Alminnelig liv. Å oppfordre mennesker til stadig å ta avstand fra den de er, vende seg bort fra den identiteten de har opparbeidet seg gjennom livet, hører ikke hjemme i en kristendom som ser Gud som livets skaper og opprettholder. Også etter utkastelsen fra hagen var Adam og Eva skapt i Guds bilde. At vi lever et alminnelig liv, med alminnelige gjøremål og alminnelig identitet, er Guds dypeste ønske for ­menneskene han har skapt.

Gå til innlegget

Hvorfor ikke en kvinne?

Publisert rundt 2 måneder siden - 3351 visninger

Den katolske kirke trekker en grense gjennom menneskeheten. På den ene sida er dem som kan ha sjefsjobbene.

Sveits er et av flere land som ikke har nok prester til å betjene de katolske menighetene. Et av resultatene av prestemangelen er at kvinner - med Vatikanets aksept - er menighetsledere.


Ikke prest

En av dem er Monika Scmid i St. Martin i Effretikon. Hun er soknets administrator, sjelesørger, kateket, hun døper, begraver, er predikant og liturg. Under gudstjenesten er hun hvitkledd og bærer et sjal i liturgiske farger. Og når nattverden finner sted har en ambulerende mannlig prest på forhånd vært innom for å konsekrere brødet - menighetslederen har tillatelse til å dele det ut. Scmid har kompetanse og ansvar. Men prest kan hun ikke bli.

Nylig meldte media at Christine Hassenstab ble ordinert i Trondheim via den amerikanske organisasjonen Roman Catholic Women Priests (RCWP). Gjennom RCWP alene har over hundre kvinner blitt ordinert de siste tiåra, og det finnes flere tilsvarende organisasjoner.


Håndspåleggelse

En katolsk prest har del i den apostoliske suksesjon. Den apostoliske suksesjon er tanken om at det går en ubrutt rekke av håndspåleggelse fra den første pave, disippelen Peter, videre i forgreininger gjennom historien og fram til i dag. Ikke alle er enig i at den er en historisk realitet, men den apostoliske suksesjon spiller like fullt en stor rolle. Flere mannlige katolske biskoper har utøvd sivil ulydighet og tatt del i ordinasjonen av kvinner. Kvinnene som er ordinert gjennom RCWP har dermed del i rekka av håndspåleggelser og apostolisk suksesjon.

Presteembetet i katolsk tenkning er et sakrament, et nådemiddel. I ordinasjonen endres mennesket for godt, det får et “umistelig preg” - character indelebilis. I likhet med dåp og konfirmasjon kan det ikke reverseres, en prest er alltid en prest.


Gyldig og umulig

Den britiske antropologen Maya Mayblin har påpekt at Vatikanet er tvunget til å ekskommunisere de kvinnelige prestene nettopp på grunn av character indelebilis og den apostoliske suksesjon. Deres ordinasjon er på en måte gyldig, samtidig som den er umulig for systemet. RCWP selv sier at de ikke aksepterer ekskommunikasjonen - de anser seg som fullverdige medlemmer og geistlige.

På Dagsnytt 18 etter Hassenstabs ordinasjon deltok biskop Bernt Eidsvig i debatt. Biskopen sa at Jesus kun utpekte mannlige disipler, og dermed har Den katolske kirke aldri hatt kvinnelige prester. Eidsvig hevdet videre at status quo ikke trenger å forsvares, kun endringer. Han syntes ikke argumentene for endring var overbevisende.


Gudbilledlike

Men hvorfor skulle status quo alltid har en egenberettigelse? Uansett om man velger å videreføre en praksis eller endre den er bevisbyrden like stor. Dessuten er disippelskapet i Det nye testamente et flytende begrep, og ikke forbeholdt de tolv mennene Det nye testamente nevner som Jesu disipler. Vi vet at kvinner ledet menigheter i urkirka, Paulus nevner for eksempel diakonen Føbe.

På sin egen nettside skriver Den katolske kirke i Norge at presten må være mann fordi han forretter nattverden i Kristi sted. “Han skal synliggjøre Guds skapende ord Kristus, som valgte å åpenbare seg som mann.”

Jesus var vitterlig mann. Men han var også en hel del annet: unnfanget av Den hellige ånd, tømrer, jøde, korsfestet. Selv om alt dette har stor teologisk relevans, krever man ikke at prester skal være noen av delene. Dessuten er det et sentralt poeng i katolsk antropologi at mennesket, av begge kjønn, er gudbilledlikt. Kvinner kan dermed i like stor grad som menn avspeile Gud.

Problematisk 

Det finnes ulike meninger om hva kjønnene dypest sett er og hvorvidt de er substansielt forskjellige på grunn av gener og kropp. Uavhengig av kjønnsteorier er imidlertid selve koblinga mellom kjønn og presterolle problematisk. For hvorfor har livmor og testikler betydning for gyldig innstiftelse av nattverden?
Den katolske kirke velger å trekke en grense gjennom menneskeheten. På den ene sida står dem som kan inneha sjefsjobbene, på den andre dem som ikke kan. Grensen kunne egentlig blitt trukket etter hvilket som helst kriterium: Hudfarge, herkomst, førlighet - eller kjønn. Vi hadde alle protestert dersom Den katolske kirke hadde nektet sine afrikanske medlemmer ordinasjon utelukkende basert på deres kroppslige karakteristika (Jesus var jo ikke svart). Men at en annen andel av befolkningen - kvinner - nektes, det er vi vant med.

Normalisert

Den kjønnsbaserte forskjellsbehandlinga er helt normalisert. For noen av oss er det en småprovoserende kuriositet, for andre uforståelig og fremmed. Men for en god del mennesker – Den katolske kirke har over en halv milliard kvinnelige medlemmer – handler det om mer: at deres gudbilledlikhet underkjennes på grunn av deres gudeskapte kropper. Det hviler et dypt alvor over å opprettholde en slik teologi.

Når Vatikanet stenger døra for kvinners prestetjeneste er det ikke til å undres over at sensus fidelium - troens folk - tar saken i egne hender. 

Først publisert i Vårt Land, 1. juli. Illustrasjon: Marvin Halleraker 

Gå til innlegget

Å sette navn på det mørke

Publisert 2 måneder siden - 3296 visninger

Uansett hvilken strategi mennesket velger å følge, vil fortvilelsen alltid være med oss.

Egentlig er det banalt. Vi vet alle at livet ikke er å gå fra seier til seier. Smerte og fortvilelse er en del av jordelivet. Likevel blir jeg like skuffet hver gang mørket skyller inn over meg. Det skal jo ikke være sånn?

Jo, det skal det.

Fortvilelse. I boka Å leve med Kierkegaard beskriver forfatteren, Sørine Gotfredsen, en hendelse tidlig i voksenlivet. Hendelsen var ytre sett ikke dramatisk, men gjorde henne sterkt fortvilet. De fleste av oss har kjent det: Plutselig er alt håpløst, vi har det ikke godt, det rumler svart i ­magen, og det som vanligvis gir oss glede sier oss ingenting lenger.

Gotfredsen ber oss stoppe opp ved fortvilelsen. Impulsen vår er ofte å fortrenge den, undertrykke den med underholdning eller gjøremål, komme oss videre til det lyse. Eller vi forsøker å finne ut hvorfor vi ble så triste: Var det noe noen sa til oss? Var det en opplevelse av å ikke strekke til? Vi ­søker tilbake til årsaken og prøver å ­reparere det som gikk i knas.

Ikke gjør det, sier Gotfredsen. Anerkjenn heller fortvilelsen som et sted for erkjennelse. Problemet er ikke at vi er fortvilet, problemet er at vi skal dø. Fortvilelsen hjelper oss å se livets forgjengelighet. Når ­døden først finnes er fortvilelsen et sunnhetstegn, i den ligger det en sannhet om livet som vi ikke skal flykte fra.

Ikke romantisk. Det er ingenting romantisk over å fortvile. Det skjer sjelden på steder og til tider der det er mulig å sette seg ned ved et fjellvann og stirre ­utover. Det er ikke tid til å vandre hvileløst rundt i regnet, for det regner ikke, og barna skal hentes og fores. De fleste av oss har en jobb som krever oss.

Vi kan ikke dyrke svart­sinnet. Og om vi hadde kunnet det, ­hadde det snarere skjedd i en sofa foran skjermen enn på en kirkebenk eller under et piletre. Fortvilelsen er grunnleggende mørk og uproduktiv.

Vi er i vår tid oppsatt på å finne lykken, se etter hvert sekunds potensial, få mest mulig ut av livet. Vi har en idé om at bare vi gjør slik og sånn, så vil vi ha det godt. Men det er ikke sant. Den kan ikke elimineres uten at vi samtidig råker ut i livsløgnen.

Nissen på lasset. Jeg har sans for å ta grep om tilværelsen. Om man oppdager at man mistrives med noe, er det best å prøve å finne ut hva det er og forsøke å gjøre noe med det. Jeg beundrer dem som snur midt i livet, ­begynner på en ny utdannelse eller flytter på seg. Men sannheten er, at selv om vi kan flytte til en mer egnet bolig eller finne en jobb vi trives bedre med, følger nissen med på lasset. Uansett hvordan vi vrir og vender på oss, vil rotasjonspunktet alltid være det samme, nemlig oss selv.

Kampen. Da Martin Luther utformet sin egen spiritualitet med bakgrunn i det klosterlivet han hadde levd, skjedde en ­interessant nyvinning. I den ­benediktinske tradisjonen hadde­ bibellesingen tre ideelle faser: Oratio (bønn), meditatio (meditasjon) og contemplatio (refleksjon). Men Luther byttet ut det siste elementet. I stedet for refleksjon satte han inn tentatio : kamp, prøvelse. For Luther var kampen en grunnform, en nødvendig og uunngåelig del av livet.

Dette er ikke elendighetsteologi. Det er ikke om å gjøre å ha det verst mulig og slik bevise sin fromhet. Snarere har kristendommen, og kanskje spesielt i luthersk tapning, vært opptatt av å sette navn på det brudne som uvegerlig finnes, på smerten og atskiltheten, på synd og død og destruksjon. Når vi sier at Jesus er verdens lys, betyr det ikke bare at han lyser opp tilværelsen. Det betyr også at han lar oss se, erkjenne, og også sette ord på det som er mørke. Og det å navngi noe er å integrere det i virkelighetsforståelsen.

En kristendom som forsøker å overdøve lidelsen og smerten kan aldri være sann. Snarere må mørket ses og aksepteres. Og ikke minst: Det må få lov til å si oss noe.

Vi har del i det selv også, fordi vi er mennesker. Vi er skapte og rettferdiggjorte, men samtidig syndere. Et velmenende menneskesyn som utelukkende ser det fantastiske ved oss, vår gudbilledlikhet eller storhet, klarer ikke fortolke tilværelsens bredde­. Eller sagt på en annen måte: et slikt menneskesyn lyver, og skaper en enda større fortvilelse idet avgrunnen plutselig åpner seg.

«Alle har sitt, stort eller litt, himmelen alene for sorgen er kvitt.»

Vårt Land forlag har gitt ut ­boken Å leve med Kierkegaard.

 

Publisert i Vårt Land 19.06.2017

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
6 minutter siden / 724 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Islamsk terror er ikke dementert.
10 minutter siden / 186 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Feelgood-kirken
10 minutter siden / 265 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nakne keisere, hele gjengen
14 minutter siden / 811 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Islamsk terror er ikke dementert.
22 minutter siden / 186 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Beina på jorda
rundt 1 time siden / 151 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Islamsk terror er ikke dementert.
rundt 1 time siden / 186 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Feelgood-kirken
rundt 2 timer siden / 265 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Feelgood-kirken
rundt 2 timer siden / 265 visninger
Les flere