Åste Dokka

Alder: 1
  RSS

Om Åste

Følgere

Til mine ureligiøse venner

Publisert 5 dager siden - 5617 visninger

Legg bort fordommene: Dagens ureligiøse følger med i utviklinga og tilpasser seg en ny tid.

Jeg vokste opp i et vanlig norsk nabolag. Rundt meg var det ikke så mange som var ureligiøse. Eller, det var de kanskje, men det ble ikke snakket om. De praktiserte vel sitt livssyn hjemme, sammen med familien, men på skolen forble det skjult.

Etterhvert som jeg vokste til, ble jeg kjent med folk som viste seg å være ureligiøse, sekulære, ateister, agnostikere. De kaller seg mange ting, og selv om de ulike kategoriene glir over i hverandre, handler disse livssynene i bunn og grunn om det samme: Et liv uten Gud.


Egne valg? Jeg vil være ærlig: Jeg hadde fordommer overfor mine nye bekjente. Fikk de lov av foreldrene å dra på leir og tensing, eller var det veldig strengt hjemme hos dem? Kunne de ta sine egne valg med tanke på sex, banning og kvinnesyn? Hva sa foreldrene dersom de ville være avholds? Brøt med tradisjonene på andre måter? Feiret de jul? Og hva tenkte og trodde de egentlig på?

Jeg lurte på dette, og jeg lurte på mye annet. Men etter hvert som vi ble kjent - for ja, det går faktisk an å få ekte venner blant de dypt ureligiøse - våget jeg også å spørre dem direkte. Svarene jeg fikk varierte, for jeg måtte lære meg at familier og miljøer er forskjellige. Men etter mange samtaler ble jeg overbevist om at selv om vi ikke trodde på det samme, selv om vi så verden under ulikt lys, levde de også meningsfulle liv, med sine leveregler og forestillinger.


Familietradisjoner. Og faktisk opplevde jeg at en respekt vokste fram i meg, for mange av dem. De har vokst opp i et samfunn som skulte til dem. De har måttet tåle kjeft og mistenkeliggjøring når de klippet plenen på pinsedag eller ville fjerne korset fra flagget. For slikt er ikke vanlig hos oss.

Mine venner kommer fra familier som har sine praksiser, sine oppfatninger, og de har videreført familietradisjonene motstrøms og i mindretall. Når folk står fram uten å tro på noe, fortjener de vår respekt.


Vanlige folk. Jeg har i dag flere nære venner som ikke tror på Gud. Jeg synes det er berikende! Det er spennende å være sammen med ureligiøse, snakke med dem, lære av dem. De er vanlige folk, akkurat som deg og meg. De gjør en innsats for lokalmiljøet sitt, er trenere på fotball-laget, de er foreldre og barnløse, fattige og rike. De ønsker å være en del av samfunnet og følger stort sett landets lover og regler. De er på mange måter helt alminnelige.

Ja, de tenker kanskje annerledes enn resten av oss, og de har sine høytidssanger og livsriter som skiller seg ut. Men vi får et bedre samfunn dersom vi kan lære å respektere hverandre og knytte bånd, på tross av forskjeller. Det er det mangfold handler om.


Misjon. Jeg har også etterhvert begynt å tro mine venner når de sier at de ikke har noe behov for å omvende meg. Jeg vet at det har vært viktig i mange miljøer - og er det fortsatt, bare se på nyateistene - men moderne, humanistiske ureligiøse har respekt for vår tro. De er ikke ute etter å misjonere. Takk Gud for det.

Ureligionen er i rask endring. Ureligiøse mennesker lever her og nå og tilpasser seg vår tid. De vet at livssynet deres ble til i en bestemt ideologisk kontekst med andre forutsetninger enn våre. De har kommet langt i kunnskap og tekstkritikk, i synet på vitenskap og allmenn etikk.

Derfor er mange av dem ganske liberale. Det som var viktig før, for eksempel under den franske revolusjon, er ikke like viktig når tidene forandrer seg. De ureligiøse følger med i utviklinga, de er ikke så dogmatiske som fordommene våre tilsier. Harde ord må vike for et livssyn som tar samtid og framskritt på alvor.


En ny tid. Kanskje går vi en ny tid i møte. Jeg håper det. En tid der vi respekterer de ureligiøse, ser dem som en del av det store vi-et og legger til rette for deres behov. Hvis det er viktig for dem å ha fri på FN-dagen, så hvorfor ikke? Det bør en arbeidsgiver kunne ordne. Det truer oss ikke.

Vi trenger ikke å frykte de ureligiøse. Eller: Vi vinner ingenting på å frykte dem. For vi er alle mennesker, vi har alle den samme livspust i oss. Og jeg tror at vi egentlig tror på det samme, innerst inne: En Gud som valgte å bli menneske for å frelse verden.

Gå til innlegget

Det folk vil ha

Publisert 11 dager siden - 604 visninger

Etter min kommentar om teologi og tellekanter (08.05), har jeg fått flere svar, både i Vårt Land og på Verdidebatt. Jeg kommenterer disse samlet.

Både Økland, Moxnes og Fretheim gir meg rett i at tellekantsystemet har endret akademia og satt opp nye målestokker for hva som er viktigst i et forskerliv. Økland sier endog at systemet er kontraproduktivt for formidling og kreativitet. Moxnes, Fretheim, Leer-Salvesen og Elstad peker på fagmiljøer og enkeltpersoner som tross dette er opptatte av kirka og publiserer utenfor tellekantene. Med andre ord er vi relativt enige, det er bare det at svarene vektlegger de gode unntakene, mens jeg vektlegger hva systemet i seg selv skaper. At de henvendte teologene formidler, er strålende, men de gjør det som unntak og idealisme, uten insentiver i systemet. Det er et problem, spesielt når nye generasjoner forskere skal formes og velges til eller fra.


Jorunn Øklands svar på Verdidebatt er det mest interessante. Jeg vil kommentere deler av det. Er teologi og dogmatikk det samme? Nei. Men uten dogmatikken som en del av helheten, kunne de andre teologiske disiplinene like gjerne vært religionsvitenskapelige. Religionsvitenskapen kan vi lære mye av, men den mangler teologiens forpliktelse overfor kirka og kirkefolk.


Hvem skriver teologiske forskere for? Trass i ny tverrfaglighet: For svært begrensede grupper, på bekostning av bredden. Teologien er nå så fragmentert at en fagartikkel ikke henvender seg til enhver teolog, ikke engang enhver phd eller enhver nytestamentler, men til verdens få eksperter på marxistisk redaksjonskritikk av apokryfer fra 300-tallet. For en forsker må ligge i front, i toppen, og slik skapes veldig mange isolerte topper og fronter, utilgjengelige for vanlige klatrere. Dermed har den brede teologiske offentligheten smuldret opp.


Å produsere en vitenskapelig artikkel krever enormt mye, både fra forfatteren, fra fagfellene som skal vurdere og fra tidsskriftsredaksjonen. Jeg kan knapt tenke meg et større misforhold mellom arbeidsinnsats og lesetimer enn det som gjelder de artiklene som støver vekk i bibliotekshyllene. Det skrives for mye for få få lesere.


Men kirka og befolkningen, som i Norge er ganske overlappende, trenger teologenes innsikter. Vi behøver at våre liv blir fortolket, og at det gjøres ved akademisk velinformert, interessant og interaktiv teologi, for å parafrasere Økland. Folk vil ikke bli bygget opp av store menn, skriver hun videre. Men jeg er også folk, og jeg vil faktisk bli bygget opp, gjerne av store menn eller små kvinner eller andre. Oppbyggelse er i min bok å peke på lyset over det kaotiske, og det slutter ikke å være viktig selv om tidene skifter.

 

På trykk i Vårt Land 16. mai 2018

Gå til innlegget

Teologien og tellekantene

Publisert 19 dager siden - 2828 visninger

Teologiens akademisering går hånd i hånd med den offentlige samtalens sekularisering.

Nylig kunne både Det teologiske fakultet (TF) og Det teologiske menighetsfakultet (MF) melde at de gjorde det svært bra på den årlige målingen av akademiske publiseringspoeng. Bøker og artikler telles og veies, og det gis poeng per fagansatt. I 2017 hadde MF 2,1 poeng per hode, mens TF lå på 3,19, den beste poengsummen av alle fakultetene ved Universitetet i Oslo, og langt over landsgjennomsnittet på 0,9 poeng.

En stor tjeneste. Det er fint. TF og MF er flinke. Med det gjør de også kirka og kristenheten en stor tjeneste: Den største kunnskapsinstitusjonen i landet, Universitetet i Oslo, har i sin midte en teologisk institusjon som gjør det glimrende. Med det er det tydelig at teologien er et akademisk fag, og dermed at kristendommen har en like selvsagt plass i akademia som andre kunnskapsregimer.

 

Bismak. TF har gjentatte ganger blitt utfordret som institusjon. Kan virkelig en moderne forskningsinstitusjon som UiO holde seg med en konfesjonell presteutdannelse? TF svarer med å slå alle ned i støvlene i den olympiaden som universitetene selv har rigget.

Men er det ikke en bismak her? Det er som når Norge er flinkere til å følge EU-reglene enn EU-nasjonene: Vi er flinke, men på hvilke premisser? Til hvilken pris?

Kirka. Nær sagt alle de norske teologiske fagmiljøene, konservative som liberale, har gjort akademia til den første verden de snakker til og henter legitimitet fra. Men hva da med kirka? Skulle ikke kirka være den verden teologien snakker fra og til?

Teologien må gi gjenklang i kirkerommet, skriver teologen Niels Henrik Gregersen. Dogmatikk er til for prekestolen. Dersom dogmatikken ikke har som mål å formulere kristendom for kirka, kan den bare pakke sammen. Teologien er til for kirka, og med det er den normativ.

Kristent. På samme måte som medisinfaget er normativt – det ønsker å fremme overlevelsen til mennesket og ikke til virusene – er teologien det også. Den velger, den fortolker tekster og liv for et bestemt fellesskap, i et bestemt lys, for å si noe som er – jeg tør så vidt å si det – kristent. Ikke enhver teolog eller ethvert teologisk arbeid har det som målsetning. Men når TF og MF nå en gang produserer prester, er denne sida av teologien umistelig.

I 2014 sa førsteamanuensis ved MF Geir Otto Holmås opp sin stilling i en slags protest mot den faglige utviklinga. Selv om jeg ikke deler hans vitenskapsteoretiske holdninger, kan jeg godt forstå hans kritikk av at teologiens fremste lojalitet står til «vitenskapens sterkt disiplinerende regime og stramme spilleregler». For når teologien tilpasser seg nye betingelser, endres den også innenfra, sa Holmås til Dagen.

Bokhylla. Hva slags endring er det snakk om, og hvorfor er den problematisk? Kaster jeg et blikk på den delen av bokhylla mi som er viet teologisk litteratur, blir ett av svarene tydelig. For mens de store teologene fra midten av forrige århundre skrev sine verker for allmennheten, skriver dagens teologer for hverandre og for publikasjonstellerne.

I studietida leste jeg teologi for oppbyggelse. Wingren, Jervell, Inge Lønning, Bultmann, Bonhoeffer, Heinz Zahrnt, det var en fryd og en sang å lese. Men så har det skjedd noe. De fleste av de nyere bøkene i mitt eie er så spesialiserte, så tunge og kompliserte at jeg ikke orker å lese dem, selv om jeg har en teologisk doktorgrad. Både språk, tematikk og publikum har endret seg radikalt.

De nyere oppbyggelige bøkene jeg har, står et annet sted, de er med få unntak skrevet uten den fagligheten som 1900-tallets storheter fikk til å skinne. Teologien og henvendelsen har skilt lag. Og som forlagsredaktør vil jeg hevde at verken oppbyggelseslitteraturen eller teologien har kommet heldig ut av det.

Menneskelivet. I takt med at de akademiske idealene og rammene har endret seg, har teologien vendt seg bort fra menneskelivet, og inn mot den akademiske samtalen. Det er en gevinst for akademia, men et stort tap for den offentlige samtalen, for kirka, for menneskene. Den offentlige samtalen er nær støvsugd for teologi. Teologiens akademisering, som sikrer dens plass på universitetet, går dermed paradoksalt nok hånd i hånd med samfunnets sekularisering.

Det teologiske hegemoniet er blitt for spesialisert, for strengt, for tørt, for revisoraktig, for livsfjernt. For kirkefjernt. Den akademiske teologiske samtalen har mistet kontakten med menneskelivene, og med det har menneskelivene mistet kontakten med fagteologien.

Publisert i Vårt Land 08.05.18

Gå til innlegget

Leve vanskeligere

Publisert rundt 2 måneder siden - 1876 visninger

Jeg har nylig fått et kall. Av Lilleborg skoles musikkorps.

«Da jeg fylte mitt ellevte år, ble jeg ivrig speiderpike, travet turer ved høst og ved vår, samlet merker uten like. Mangen gang falt det kanskje litt stritt, men da husket jeg valgspråket mitt, at: Hvis ikke jeg nå holder ut, vil jeg angre det til slutt.»

Alle jentespeidere jeg har snakket med har et sterkt forhold til denne sangen. Selv hadde jeg den spillende på repeat i hodet i flere år, mens jeg strevende var speiderleder for en gjeng herlige rotehuer av 11 år gamle jenter. Plikten holdt meg fast i oppgaven. Hvis ikke jeg nå holder ut, vil jeg angre det til slutt.

 

Bryte opp eller bli? Selg alt du eier og følg meg, sier Jesus til tilfeldige folk han møter på stranda. Og så gjør de det. De bryter opp fra sin hverdag, fra sine relasjoner, fra sine eiendeler for å følge en framtid de ikke kjenner. En mann de ikke kjenner. På den ene sida er det helt uforståelig for meg at de tar det valget. På den andre sida kjenner jeg på fristelsen til å gjøre det samme, fristelsen til å bryte opp og dra av gårde. Men kanskje handler det like mye om å stikke av fra alt det herkete, som å finne noe nytt eller følge noen.

Noen ganger er det rett å dra, rett å bryte opp. Løsne teltpluggene og se framover. Andre ganger er det rett å bli. Jobbe der man er, med det man har. Leve i det herkete. «Det är också et uppdrag som kräver mod: att stanna kvar,» sier den svenske forfatteren Kristian Lundberg.

 

Leve vanskelig. Kanskje er det den største utfordringen med å leve: Å prøve å realisere sine håp og idealer midt i det rotete. Det er alt annet enn et enkelt liv, det er et vanskelig og komplisert liv.

I boka The Idolatry of God (avgudsdyrkelsen av Gud) sier Peter Rollins: «You can’t be satisfied. Life is difficult. You don’t know the secret.» Du kan aldri bli fornøyd. Livet er vanskelig. Og du vet ikke hemmeligheten.

Vi har lett for å tro at det finnes en nøkkel et sted, og bare vi finner den, så kommer ting til å ordne seg. Men sånn er det slett ikke, sier Rollins. Det finnes ingen snarveier, ingen quick-fixes. Vi kommer aldri til å bli tilfreds. Selvsagt kan vi alltid arbeide for å få det bedre med oss selv og med våre omgivelser, men bruddet i virkeligheten vil alltid være der, og vi kan ikke reparere det.

 

Kallet. Gustaf Wingren har skrevet en nydelig bok som heter Luthers lära om kallelsen. Vi er ikke isolerte eksistenser, vi er knyttet sammen til andre gjennom relasjoner, og det er Gud som har knyttet båndene oss i mellom, sier Wingren. Derfor kommer ikke kallet fra vårt indre, men fra det ytre, fra relasjonene vi står i: «En håndverkers verksted er som en bibel, og i den står det skrevet hvordan han skal bete seg mot sin neste. Verktøy og tommestokk, nål og fingerbøl, ja til og med «den bierfas» roper høyt: Bruk oss til nestens tjeneste. Tingene bærer Guds ord til oss.»

Hva skjer når vi tar på alvor at kallet vårt kan ligge akkurat der vi er, akkurat der vi lever?

 

Korpset. Jeg har nylig selv blitt kalt. Vi har en gutt som spiller trombone i skolekorpset. Da det ble innkalt til årsmøte, gikk jeg for skams skyld. Et par timer seinere ble det klart at det manglet en kandidat til styrevalget. Den eneste i rommet som egentlig var valgbar, var meg. Det var dårlig tid og ingen kunne ringes. Jeg er nå styremedlem i Lilleborg skoles musikkorps.

Jeg har ingen interesse for korps, jeg har aldri gått i korps og selv om jeg liker at barnet mitt spiller i korpset og alt det bringer med seg, kan jeg ikke si at jeg brenner for arbeidet.

Og jeg har tenkt på hvorfor dette skjedde. Hvorfor fikk jeg dette vervet som jeg egentlig ikke var motivert for? Det er ikke slik frivillighet skal være. Man skal gjøre ting man brenner for, ting som egentlig ikke er noe arbeid, fordi det oppleves som meningsfullt og gøy. Dette har jeg faktisk ikke tid til, tenkte jeg. For jeg har andre ting å gjøre, viktige ting. Eller?

 

Behov. Kall er en stemme som kommer utenfra. På tysk er ordet for yrke og kall det samme, Beruf. Verden trenger menneskers arbeid, andre mennesker trenger vårt arbeid. Og det som gir mening til vårt virke er nettopp dette behovet.

Jeg har alltid lurt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Mitt største ønske var lenge å bli headhuntet. For da har noen sett at det er bruk for meg, og vil ha meg, og jeg skal gjøre noe meningsfullt der det trengs. Det kan se ut til at ønsket har blitt oppfylt. Jeg ble kalt av korpset.

Gå til innlegget

Står om enn tårnene faller

Publisert rundt 2 måneder siden - 1189 visninger

Problemet er ikke at kirker legges ned i Oslo. Problemet er årsaken til at det er nødvendig.

Oslo kirkelige fellesråd vil legge ned ni soknekirker i Oslo, og omgjøre to til spesialkirker. Valget om å legge ned er helt riktig, men prosessen har vært fæl. I årevis har Fellesrådet gitt hint om at kirker skal legges ned, men sjelden sagt noe om hvilke. Da ni menigheter i 2015 ble slått sammen til fire, visste alle hva tanken bak var: Siden ethvert sokn etter loven må ha en soknekirke, men ikke trenger to eller tre, betød de nye sammenslåtte menighetene at en av soknets kirker ville bli lagt ned.

Denne type endringsledelse skaper usikkerhet og aggresjon. Å ha sitt arbeid på et nedleggingstruet sted gir sorg og undergangsstemning.


Hvert gatehjørne. Nå vet vi endelig. Og konklusjonen er ikke overraskende: Med synkende kirkebesøk og et vedlikeholdsetterslep på en milliard kroner, er det tydelig for enhver at det ikke er grunnlag for å drive kirke på hvert gatehjørne.

Noen har tatt til orde for at det er avviklingen av statskirkeordninga som her trer fram i sin grufulle konsekvens. Men dette har lite med statskirke å gjøre: Det er kommunekirka som agerer. At kirker legges ned er en konsekvens av sekulariseringa, ikke en årsak. I hovedstaden er rundt 50 prosent kirkemedlemmer. Det er der det virkelige problemet ligger.

Vi er i en tid der vi må nedlate oss til å tenke på penger. Menighetene er presset på alle ressurser. Ingen kan foreslå å opprettholde drift hvis de ikke har forslag til finansiering.


Vondt. Fellesrådets kuttforslag gjør likevel vondt. Det er veldig mange som har et nært kjærlighetsforhold til akkurat sitt kirkebygg, akkurat sin altertavle. Da jeg for noen år siden satt i menighetsråd og vi ble bedt om å gi innspill til nye sokn, ble det klart at soknegrensene for noen er å regne som bud fra oven: «Herren selv har sagt at husene inntil Ring 2 tilhører oss!»

Det er lett å fnise av, men engasjementet og kjærligheten som ligger under skal en ta alvorlig. Det er ikke bare på bygda at folk er glade i kirkene sine, det vi i byen også. Den lokale tilhørigheten til en håndfull kvartaler kan være like sterk som tilhørigheten til slektsgården.


Mye får mer. Det er verdt å merke seg at det først og fremst er kirker som tilhører de mindre bemidlede delene av byen som forsvinner. Etter mange års kirkegang i Oslos forskjellige kirker, er jeg helt overbevist om at antall gudstjenestedeltakere ikke har noen som helst sammenheng med kvaliteten på det som skjer i kirkerommet.

Det er fullt sammenfall mellom demografi og kirkedeltakelse: Der det er stor andel av langtidsboende middelklasse, der er det høy kirkesøkning. På det grunnlaget kan man spørre seg om det er riktig at den kirkelige ressursfordelinga skal herme etter den generelle velstandsdistribusjonen i samfunnet. Det er de menighetene som ikke kan få til å samle inn egne midler som ikke skal få ressurser til å drive videre.


Folk trekker folk. Jeg blir glad når jeg kommer til gudstjeneste og ser mange rygger i kirkebenken. Folk trekker folk. Jo flere som deltar, desto flere kommer til og ønsker å være en del av fellesskapet. Å smøre gudstjenestedeltakerne tynt utover Oslo, gjør derimot at færre vil føle tiltrekning til de glisne benkeradene.

Men vi vet ikke om færre kirker få den effekten at alle de gudstjenestefeirende samles like fullt, bare på færre steder.

Sokneprest i Grønland, Lars Martin Dahl, har pekt på at hvordan man avvikler en soknekirke er av stor betydning for hva slags resultater en sitter igjen med. I Nederland har man flere steder gått inn for å feire hva en kirke har betydd, og gått i prosesjon etter den siste gudstjenesten med kirkesølvet og andre elementer fra kirkerommet, til den nye kirka. Der har man også klart å dra med seg menigheten over til det nye huset.


Betydningsfullt skall. Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller, skrev Grundtvig i sin vakre salme da tårnet på Vor Frue kirke i København ble truffet av britisk bombardement under napoleonskrigene. Vi er Guds hus og kirke nu, bygget av levende stener, fortsetter salmen. Huset er tross alt bare et skall. Et betydningsfullt skall, men selve kirka er inni, og kan bli stående selv om skallet forsvinner.

Dersom kirka i Oslo fortsatt skal leve, er det nettopp de levende steinene som må bygge og bygges. Det er folka som er kirka, ikke huset. Og hvem vet, kanskje må noe dø for at nytt liv skal oppstå.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
Biskoper og kirkeledere utfordes.
2 minutter siden / 2629 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Barnets dåp - frelse eller inngang til Faderen/ Farshuset?
11 minutter siden / 165 visninger
Kersti Zweidorff kommenterte på
Det romantiserte hodeplagget
21 minutter siden / 2365 visninger
Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
Refusert
22 minutter siden / 921 visninger
Torgeir H. Persett kommenterte på
Det romantiserte hodeplagget
31 minutter siden / 2365 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Barnets dåp - frelse eller inngang til Faderen/ Farshuset?
rundt 9 timer siden / 165 visninger
Les flere