Åste Dokka

Alder: 0
  RSS

Om Åste

Følgere

En tid for å skjære ned

Publisert 7 dager siden - 5931 visninger

Det er på tide at Den norske kirke reduserer sin stab av flere hundre byråkrater.

Med avviklinga av statskirkeordningen har Den norske kirke fått en ny og sårbar økonomisk situasjon. Men allerede før skillet stod det kritisk til mange steder. Dårlig økonomi kombinert med en lenge ignorert rekrutteringskrise har gjort flere bygder permanent presteløse, for eksempel i Indre Helgeland prosti. Det kuttes i prestestillinger over hele landet og et stort antall prostier unngår systematisk å sette inn vikar ved vakanser.

Provokasjon. I denne situasjonen peker mange mistenksomt mot det voksende kirkebyråkratiet. Det er det også grunn til å gjøre. Sekretariatene til de sentralkirkelige råd og bispedømmerådene hadde i 2016 til sammen 290 ansatte. Målt opp mot de 1282 prestene i Den norske kirke er tallet høyt. I tillegg kommer flere hundre administrativt ansatte i fellesråd. Det opplevdes som en provokasjon for mange pressede lokalansatte da Kirkerådet i høst lyste ut ledige stillinger nok til å dekke en helside i Vårt Land.


Ord og sakrament. Hva er en kirkes viktigste oppgaver? Ifølge Confessio Augustana er kirka «forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett». Forsamlingen er lokal, og forvaltningen skjer ved prester. Dette er definisjonen av hva en luthersk kirke er og gjør. Det må bety at det aller viktigste er å sikre prestestillinger og andre stillinger som tjener lokalt gudstjeneste- og menighetsliv.

Byråkratiske støttefunksjoner, som lønnsutbetaling, er nødvendige. Men det som ikke er like tvingende nødvendig, er de kirkelige fagstillingene. De som sitter i sekretariatene til Kirkeråd eller bispedømmeråd og arbeider med liturgi, trosopplæring eller diakoni, har ofte nøyaktig den samme kompetansen som de som arbeider i menighetene med det samme. Slik er byråkratene ikke nødvendigvis i effekt ressurspersoner, men strømlinjeformere.

Kan ikke en prest selv skrive bønner til spesielle markeringer? Hvor mye undervisnings- og kampanjemateriell trengs fra sentralt hold? Og når det trengs særskilt kompetanse, hvorfor kan ikke Kirkerådet hente den inn fra forsker- og brukergrupper ved behov? Må alle reformer innebære så omfattende arbeid? Trenger virkelig biskopen å godkjenne trosopplæringsplanen til hver menighet?

Kirkemøtet. Kirkemøtet er også verdt en studie. Alt Kirkemøtet gjør og vedtar koster administrative utgifter og ansatt-tid. Hvor lange skal KM-sakene være? Hvor mange? Hvor ofte og hvor lenge skal KM møtes? Den norske kirke er landets desidert største organisasjon, og demokrati koster penger. Men det må like fullt stilles strenge krav til hva utgiftene kaster av seg.


Fellesrådene bygger organisasjon.
Det å ha mange ansatte på ulike steder og nivåer som jobber med samme felt krever også enormt mye ressurser til flyreiser, informasjon og koordinering. Og i tillegg til den statlig finansierte delen av kirka, bygger fellesrådslinja mange steder opp et minst like tungt apparat - de bygger organisasjon fordi de ønsker én arbeidsgiverlinje, og at alt skal ligge under kirkevergene. Å rette et kritisk blikk mot de sentralkirkelige råd og bispedømmeadministrasjonene er dermed bare halve jobben.

Kirkerådet har nedsatt et effektiviseringsutvalg, og et til er varslet. Utvalgene bør snu disse steinene og mange flere, og ikke minst: Tørre å ikke legge dem tilbake der de lå.


Vegring. Mange aktører i Den norske kirke kvier seg for å snakke høyt om nedskjæringer. De er redde for å forhåndsfrikjenne gjerrige politikere ved å legge til rette for kutt. En slik vegring er forståelig. Like fullt handler ikke dette om framtidige kutt, det handler om å håndtere dagens situasjon på den beste måten. Allerede i dag, allerede for fem år siden, hadde Den norske kirke for mange sentralkirkelige ansatte i forhold til lokalansatte.


Gir tap. Å kutte i byråkratiet vil gi definitive tap, både for ansatte, menigheter og den nasjonale sida av kirka. Byråkrater gjør en viktig jobb, og er verken latere eller mer udugelige enn andre kirkelige ansatte. Men i siste instans betyr hver byråkratstilling én menighetsstilling færre, én bygd til som mister presten sin.

Jeg har selv jobbet både som kirkebyråkrat og som prest. Jeg hadde viktige arbeidsoppgaver både i Kultur- og kirkedepartementet og i Bispemøtet. Men jeg er ikke i tvil om at å betale meg for å være kapellan gav langt rikere grøde for Den norske kirke.

 

Publisert i Vårt Land 05.12.17

Gå til innlegget

Den barmhjertige Trump

Publisert 21 dager siden - 3331 visninger

Når virkeligheten blir for grell, finner Jesus opp en ny.

La oss for våre fienders skyld dukke inn i fortellinga om den barmhjertige samaritan på nytt. Den er så kjent at vi knapt enser den, men den er radikal. Og det kanskje mest spennende med liknelsen ligger ikke i den, men forut for den.

Nektet husly

Like før Jesus forteller liknelsen i Lukas-evangeliet, har nemlig han og disiplene hans vært på reise. De beveger seg på samaritansk område, og vil ta inn i en landsby. Der blir de imidlertid, som jøder, nektet husly av samaritanene. De to folkeslagene stod hardt mot hverandre på Jesu tid, og ingen av dem anerkjente det andres krav om å være Guds folk. Selv om de i mangt hadde den samme tro og den samme forhistorien, holdt de seg med hver sin Tora og hvert sitt tempel.

Disiplene til Jesus ble rasende da de ikke fikk noe sted å sove. De bad Jesus om lov til å påkalle ild over samaritanene. Men Jesus sier nei. Jeg er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, sier han, men for å frelse.

Så, i det neste Lukas-kapittelet, blir Jesus utfordret av en skriftlærd som vil vite hvem som er verdt hans kjærlighet. Jesus svarer ved å fortelle en liknelse, ikke om hvem som skal få kjærlighet, men hvem som gir.

Fiendesituasjon

Heller ikke lar han samaritanen bli gjenstand for litt hederlig jødisk barmhjertighet, for å vise at vi alltid skal se i nåde til våre fiender.

Nei. Jesus lar den utstøtte bli helten i fortellinga. Det er uhørt. Ikke bare blir fiendebildene kastet omkull, men også maktforholdene endres når den skriftlærde ikke skal være den som gir, men en som tar imot. Fra en som skal yte i sin godhet, blir han en som skal ta imot i sin svakhet. Slik er vi hverandres neste.

Finner på

Det mest bemerkelsesverdige er likevel ikke dette, men at Jesus tar historien om samaritanen helt ut av lufta. Han beretter ikke om noe han har sett eller hørt. Han finner det rett og slett på. Når virkeligheten blir for grell, finner Jesus på en ny. Han protesterer på reelt fiendskap, på brutalitet og vold, ved å skape en historie som er så sterk at selv den mest hardbarka ateist kjenner den to tusen år etter.

Det er ikke virkeligheten som bryter inn i vår forstyrrede forestillingsverden i denne bibelteksten. Det er en forestillingsverden som bryter inn i virkeligheten. Det er ikke forestilte fiender som blir gjort til skamme av reelle venner, men reelle fiender som får plass som forestilte venner. Jesus ber oss ikke åpne øynene for realitetene, han ber oss glemme dem til fordel for en forestilt virkelighet.

Nye virkeligheter

Jesus nekter å akseptere tingene som de er, og insisterer på at det må være annerledes. Dette er kristendom på sitt mest kraftfulle, på sitt aller nødvendigste: Den har evnen til å skape nye forestillinger, tenke opp nye verdener, når realitetene er så begredelige at vi ikke orker å leve i dem. Og det er ikke en flukt. For slike forestillinger skaper ikke bare lise og håp, men også nye virkeligheter. I dag er ordet “samaritan” synonymt med et godt menneske. Vi trenger forestilte verdener for å endre oss selv, for å endre verden.

Finnes det egentlig noen bedre respons enn Jesus sin når samfunnet fragmenteres i polarisering og karikaturer? For hvilke fortellinger er det vi, i dag, i Norge, forteller om våre utstøtte, våre hatede? Den barmhjertige samaritan. Den barmhjertige islamist. Det barmhjertige nettroll. Den barmhjertige Donald Trump.

Ekstremt

I dag frykter vi ekstreme holdninger og ekstreme handlinger. Men like mye bør vi frykte den samfunnsoppløsinga som følger i kjølvannet. Tilliten til hverandre er samfunnets lim. Uten den finnes ingen solidaritet og intet vi.
Forestillingskraften er vår største mulighet i en fiendesituasjon. Den kristne tro er en protest mot verdens beskaffenhet. Alle som nekter å godta fiendskap kan med stort mot stemme i når vi snart skal synge Deilig er jorden.

Gå til innlegget

Sivilisasjonens blodspor

Publisert rundt 1 måned siden - 2130 visninger

Send jødene i arbeidsleirer, sa Martin Luther. Fortsatt er jødedommen kristendommens karikerte antitese.

 
I dag er det 79 år siden Krystallnatten: Mellom 9. og 10. november 1938 rammet organiserte voldshandlinger jøder i Tyskland og Østerrike. Rundt 1.400 jødiske eiendommer ble rasert, 91 jøder ble drept og svimlende 30.000 jøder sendt til konsentrasjonsleirer.

Hyllet Luther

I dag er det også Martin Luthers bursdag. Han ble født i Eisleben 10. november 1483. Nazipartiet benyttet datosammenfallet til å hylle Luther under angrepene Krystallnatten.

Da Julius Streicher ble stilt for retten i Nürnberg etter krigen, sa han: «Dr. Martin Luther ville sikkert i dag ha sittet her i mitt sted hvis hans bok var blitt tatt i betraktning av anklagemyndigheten.» Det var Luthers bok Von den Juden und ihren Lügen (Om jødene og deres løgner) fra 1543 han tenkte på. Propagandaredaktøren Streicher forstod sin egen gjerning som en videreføring av arbeidet til Martin Luther.

Hatefullt

Det er godt kjent at Martin Luther hadde sterke anti-jødiske holdninger. Von den Juden er et aggressivt og hatefullt skrift. Luther hadde trodd at når den katolske vranglære var blitt avskaffet, ville jødene omvende seg til sann, protestantisk kristendom. Da det ikke skjedde, endret Luthers retorikk seg. Jødene var og ble vantro som folk.

Luthers fordømmelse stoppet ikke ved teologien, den beveget seg også over i politikken: I Von dem Juden ber han myndighetene begrense jøders livsrom, blant annet gjennom å konfiskere jødisk eiendom, brenne synagoger og jødiske skoler og internere jøder i arbeidsleirer.

Mange år seinere skulle Luther få det akkurat som han ville, og resultatet ble den vestlige kulturs største skade og skam. Å lese Luther etter holocaust er rystende, spesielt for oss som setter pris på hans teologiske arv. Mange har prøvd å forsvare Luther ved å hevde at han ikke var verre enn sine samtidige. Men det stemmer ikke - Luther var radikal i sin tid, og andre teologer prøvde å tale ham til rette.

Ikke unnskylde

En annen ting er at vi slett ikke bør prøve å unnskylde Luther. Det er umulig å ikke bruke vår egen tids målestokk på fortidige fenomener. Martin Luthers jødehat må erkjennes og fordømmes. Slik lærer vi om den moderne antisemittismens historiske røtter og vår egen tids blodspor.

Forskningshistorien, kirkehistorien og de nasjonale fortellingene kryr av grusomhetens kjemper, men like fullt er det på disse skuldrene våre sivilisasjoner og kunnskaper er bygget. Historien skal få være nøyaktig det den er, og som det den er skal den erkjennes og bedømmes.

Antitese

Imidlertid går det kristne jødehatet lenger tilbake enn Luther. I boka Faith and Fratricide beskriver Rosemary Ruether hvordan kristendommen fra begynnelsen av ble etablert som jødedommens antitese. Det som de nytestamentlige forfatterne uttrykker som en intern, jødisk uenighet, ble hos kirkefedrene oversatt til en polemisk kontrastering mellom jødedom og kristendom.

Kristent jødehat er ikke et tilfeldig fenomen. I kristendommen ligger en implisitt avvisning av jødisk tro. Historien har vist at veien mellom teologisk uenighet og hat er kort.

Vi, dagens kristne, må granske oss selv for anti-jødiske holdninger. Dere har hørt det er sagt, sier Jesus, og fortsetter: Men jeg sier dere… Kristendommen tar sats på kanten av jødedommen og skyver fra. Hva gjør vi med den innebygde kontrasteringen som setter jødedom i et dårlig lys?

Karikatur

Jødedommen vil alltid være fortida som kristendommen definerer seg i forhold til. I Det nye testamentet fungerer ordene jøde, fariseer og skriftlærd som fortellertekniske figurer som bidrar til å skape mening gjennom å etablere forskjell.

Ruether peker imidlertid på at jødedom er en nålevende religion, ikke noe som stivnet i Jesu samtid. Om vi vil vite hva jødedom er, må vi se til jødisk tenkning og praksis i dag. For selv om vi uvegerlig forstår oss selv i kontrast til andre, må ikke bildet av den andre være en karikatur.
Dessuten, sier Ruether, har kristendommen en enda ikke fullt realisert messianisme. Vi venter fortsatt på Jesu andre komme. Først da vil sannheten bli åpenbart fullt og helt for oss. Derfor bør vi være ydmyke, og også i vårt eget rydde vei for Herrens komme.

Kilder: Faith and Fratricide av Rosemary Ruether og «Hvor kommer vi fra og hvor skal vi hen? Om kristent hat mot jøder og muslimer» av Sven Thore Kloster i Dialogteologi på norsk.

På trykk i Vårt Land 10. november 2017

Gå til innlegget

Å være snill

Publisert rundt 1 måned siden - 2468 visninger

Menneskelig kontakt oppstår når vi lar våre kanter huke seg fast i andres kanter.

I min videregående skoles årbok ble hver elev tildelt noen setninger under portrettbildet. Min frykt var å få følgende tekst: «Åste er en snill og koselig jente!» For hvis det eneste som stod var at man var snill og koselig, betød det egentlig at man var ingenting. Å være snill hadde ingen verdi. Å være interessant og morsom var noe helt annet og mye bedre.

Snille. Som 15-åring bodde jeg et år i USA. I spisepausen første dag stod jeg i kantina. Jeg var usikker og forvirret og så ut over flere hundre elever, ukjente alle sammen. Jeg var skrekkslagen. Hvor kunne jeg sette meg? Var det ok å spise alene? Men så hendte det: En jente som kjente meg igjen fra tysktimen inviterte meg til hennes bord. Jeg pustet ut og satte meg ned.

Ikke kunne jeg bidra noe videre i samtalen, jeg forsto språket dårlig og kodene enda mindre. Men hver dag fikk jeg sette meg ved dette bordet. De laget ikke plass til meg fordi de likte meg, men fordi de så at jeg trengte det. De var rett og slett snille med meg.

Å nedkjempe sin egoisme. Å være snill på avstand koster meg lite. Jeg er medlem av et solidarisk politisk parti, er fast giver til humanitære organisasjoner og tilslutter meg enhver tapt sak som trenger min støtte. Det er ganske lett. Det er mye vanskeligere å være snill i det nære. Det betyr nemlig å nedkjempe sin egen egoisme i møte med andre mennesker. Det betyr å ikke tenke på hva jeg får ut av en samtale, men hva mitt medmenneske trenger. Det faller ikke naturlig.

I en tid der det er viktig å være seg selv og integriteten blir dyrket fram som vår egen personlige ledestjerne, har det å kjempe mot sin egen natur ingen plass. Ikke bare er det en vanskelig oppgave å undertrykke sterke sider av seg selv, men det trekkes også i tvil som ideal overhodet.

Del i det onde. Hele det kristne menneskesynet er imidlertid bygget på at vi selv har del i det onde, at det vi som enkeltmennesker bringer til torgs ikke bare er godt. Vi står i en ubrutt arverekke etter de første menneskers fall. Syndens lov bor i våre lemmer, for å si det med Paulus. Derfor er idealet om autensitet og å være seg selv problematisk, det overser at vi nettopp i vårt indre bærer mye som ikke bør dyrkes fram, sider som våre medmennesker bør skånes for.

Snille kristne jenter. Er det da et godt ideal å være snill? I kristne miljøer blir spesielt jentene, implisitt og eksplisitt, tildelt en rolle som godhjertede. De baker kaker, har alltid et godt smil på lager og sklir umerkelig rundt med sine nedslipte kanter. De tilpasser seg omgivelsenes behov og bygger andre opp. De er limet i enhver forsamling, men hvordan har de det egentlig med seg selv?

En kan noen ganger lure på om de er mer lydige enn de egentlig er gode. Kanskje kjemper de en daglig kamp mot impulsen til å vende seg vekk fra alle som trenger dem, kanskje er de mestere i å fornekte sin natur og leve ut en personlighet som er bestemt for dem. Å undertrykke seg selv har den kostnaden at selvet forsvinner.

Snillhetens ambivalens fortsetter: Folk som er snille uansett er det vanskelig å stole på. I snillheten visker de ut sin umiddelbarhet og særegenhet, sin kantethet og urimelighet. Vennskapet til en som ikke har uvenner er generelt, og handler ikke om individuell kontakt. For det er ikke sine sosiale preferanser de spiller ut når de snakker med deg, det er sin sosiale pliktfølelse.

Borrelås. Det er vanskelig å få tak på noe som er helt glatt. Grunnen til at borrelåsens deler fester seg til hverandre er at de er ujevne og harde, man kan til og med rispe seg opp på dem. Slik oppstår også menneskelig kontakt, slik huker vi oss fast i hverandre.

Vi tåler ikke ren godhet fordi vi aldri skylder den noe. Den gir uten forbehold om tilbakebetaling. Den som ikke feiler noe trenger heller ingen. Vi har behov for å være i gjensidighet, å selv kunne gi, å selv kunne være rause overfor andres tilkortkommenhet. Da viser kjærligheten seg. Det er ikke det samme som snillhet. Kjærligheten tåler det mørke, den hekter seg fast i både det skarpe og det myke vi bærer med oss.

Snillhet er enormt viktig, men er man snill alltid mister man seg selv og kontakten med andre. Den snillheten som handler om lydig å slipe ned sine dårlige sider hindrer sann menneskelig kontakt fordi den skjuler mennesket slik det er, det sklir unna for hekting og huking. …

Snarere enn å slipe ned våre egne kanter, trenger vi å være åpne for andres kanter.

Publisert i avisa Vårt Land 31. oktober 

 

Gå til innlegget

Tilsvar på tesene: Å spille ball med Martin Luther

Publisert rundt 2 måneder siden - 669 visninger

Det er lett å påvise paradokser i Luthers teologi. Nøyer man seg med det, går man glipp av en gave.

På hvilken måte skal vi forstå samtid og historie? Det er vanskelig nok å enes om en analyse av dagens virkelighet. Og enda verre er det å lete fram årsaksforhold bakover i tid. Hvilke hendelser ligger egentlig bak oss, og hvilke av dem har vært utslagsgivende for trekk i samfunnet i dag?

Disse spørsmålene aktualiseres både når noen skal feires, og når noen skal kritiseres. Det er derfor ingen enkel oppgave å skulle peke på svakheter ved den lutherske arv. For hva er egentlig Luthers feil? Og hva skal heller tilbakeskrives til hans etterfølgere eller andre historiske forhold? Bør Luther lastes for all teologi og alt kirkeliv som kaller seg luthersk? Og ikke minst, stemmer analysen av dagens kirkelige situasjon?

Luthers enorme skriftproduksjon kompliserer prosjektet videre. Hos ham kan man finne belegg for å hevde nokså motstridende synspunkter. Den skogen av posisjoner og skoleretninger som utgjør Luther-forskninga, er i seg selv en indikasjon på det.

Tekster lik de fem STREK og Vårt Land nå har trykket, stiller seg derfor åpne for kritikk på flere nivåer. Forfatterne fortjener honnør for at de har tatt imot en vanskelig utfordring.


De døptes tro. I sin artikkel Kirken er ikke folket (tese 4, VL 25.10) gir Ingunn Folkestad Breistein oss et interessant historisk riss over forholdet mellom stat, kirke og frikirkelige i Norge. Den norske kirke har grunn til å lytte. Men Folkestad Breistein hevder blant annet at «det er viktig ikke å tilsløre at døpte medlemmer ikke nødvendigvis er troende», med henvisning til Den norske kirke. Jeg har lyst til å spørre tilbake: Hvem er det egentlig viktig for?

Hva skal det tjene til å gå opp skiller mellom folk? Jeg foreslår at vi heller bruker døptes tvil og vantro til å tale teologisk om gjestfriheten, om alt hva kirkerommet og Gud faktisk rommer og tåler, om alt som kan skjule seg i et hjerte eller en medlemsstatus – ukjent selv for den det gjelder. Jesus forholdt seg til folk, ganske enkelt, og vi bør gjøre det samme, uten å forutsette verken det ene eller det andre hos mennesker vi taler til og med.


Elsket på tross av. Magnus Malms tekst Mennesket er mer enn sitt problem (tese 1, VL 18.10) er problematisk på mange måter. Men tematikken han reiser, er høyst relevant, for Luthers insistering på å forstå mennesket som synder, har avgjort uheldige sider. Vektleggingen av bevegelsen mellom synder og rettferdig, tegner en Gud som elsker oss utelukkende på tross av og ikke også på grunn av hvem vi er. Denne måten å snakke om mennesket på har gitt negative utslag. Joel Halldorf tematiserer noe av det samme i sin tekst Nåden er alltid større (tese 3, VL 23.10). Er mennesket alltid en synder?

Spørsmålet er betimelig. Men stilt i denne sammenhengen overser det at Luther er en høyst brukelig skapelsesteolog. Og nettopp en betoning av skapelsesteologien har vært den nordiske tradisjonens måte å forskyve antropologien på for å kommentere det samme spørsmålet. Den lutherdom som er gitt gjennom teologer som NFS Grundtvig, Knud E. Løgstrup, Gustaf Wingren og Inge Lønning, holder det vanlige, alminnelige menneskelivets teologiske verdi høyt. Synder-rettferdig-antropologien er ikke i seg selv et problem. Men når den ikke suppleres med skapelsestroen, blir den farlig. Det viser Magnus Malm godt fram.


Skapelsesteologien. Indirekte inneholder Patrik Hagmans tekst Staten er et dårlig kloster (tese 5, VL 27.10) en kritikk av Malms manglende blikk for skapelsesteologien: Ifølge Hagman fordømte Luther det at klostrene gav fromhetslivet forrang på bekostning av etikken. De fattige tapte for klosterregelen. Hagman viser altså fram en Luther i kontrast til Malms Luther, som relativiserer menneskets verdi som skapt.

Både Malm og Halldorf ville hatt nytte av Luthers coram-tenkning, hans sondring mellom menneskets ulike relasjoner. Vi lever overfor Gud og overfor mennesker, overfor verden og overfor oss selv. Disse relasjonene stiller mennesket i ulike posisjoner, med helt forskjellige logikker, samtidig (simul). Selv om relasjonene er avsondret fra hverandre, henger de sammen.

Hvis man leser Luther med coram-distinksjonene klart for seg, kan mange motstridende og skarpe utsagn om mennesket være sanne samtidig. På sitt beste svarer denne måten å tenke på godt til livets kompleksitet. Dermed kan mennesket fint være både skapt, synder og rettferdig, være helt avsondret fra Gud i synd, men likevel gjøre godt for andre mennesker, likevel være skapt og villet av Gud. Luthers simul-tankegang, hans paradokser, er fortsatt nyttige teologiske tankebilder som motstår forenkling og rasjonalisme.


Sola scriptura. Patrik Hagman og Joel Halldorf hevder i sin veltitulerte tekst Skriften kommer aldri alene (tese 2, VL 21.10) at Luther er overmodig på vegne av eksegesen, og at hans hermeneutikk ikke tillater mer enn én tolkning. Jeg mener denne analysen bommer, ikke fordi den er feil, men fordi den ikke ser det radikale potensialet i sola scriptura.

For svakheten ved Luthers hermeneutikk er ikke sola scriptura, men insisteringen på at det kun er én gyldig lesning. For det sola scriptura i praksis fører til, er en demokratisering av fortolkningen som gjør enhver lesning mulig. Luther fjerner tradisjonens, det vil si kirkeinstitusjonens, fortolkningsmonopol.

Sola scripturas logikk er å flytte fortolkningsmakten til en størrelse utenfor Kirka, til teksten selv. Nye autoriteter har opp gjennom historien prøvd å sementere tekstens mening nettopp i tekstens navn. Like fullt er den hermeneutiske effekten den at teksten alltid vil stå i posisjon til å kritisere etablerte fortolkninger av den selv og på den måten produsere fortolkningspluralisme.


Fortolkningsbredden. Dette poenget demonstrerer Hagman og Halldorf selv, når de påpeker at reformasjonen avstedkom en myriade av forskjellige forståelser av den rette lære. Sola scriptura muliggjorde denne fortolkningsbredden.

For egen del tror jeg at en av grunnene til at Luthers teologi er så kompleks, dynamisk og variert, nettopp er hans insistering på å lese teksten i dens materielle mening. Den som ønsker å ta hele Bibelen for pålydende, får ingen lett oppgave i å systematisere teologien. Derfor har Luther også gitt oss så mange paradokser å forstå kristendommen med.


Luther er en vegg. Mangt kan sies om Luther. Men han er nå der. All teologi skjer i en kontekst. Den kan vi alltid forhandle med, men den har også noen grenser. Vi slår ballen vår mot en vegg, og det er når den spretter tilbake til oss, at spillet er i gang.

For oss som tilhører den lutherske konfesjonen, er Luther og den lutherske teologien spillvegger. Noen av dem har vi revet ned, andre har vi slitt ut over tid. Og så er det noen som blir stående og som former teologien vår. Vi må aktivt velge vår kontekst: Hvilken Luther kan jeg bruke for å drive teologi? Hva bør jeg snu meg vekk fra?

Lutherdommen må frigjøre seg fra den lutherske konfesjonalisme. Det er ikke et gyldig teologisk argument å hevde at noe er sant eller rett fordi Luther eller hans disipler sa det. Luthers antisemittisme, forholdet til svermerne og den voldsfremmende fordømmelsen av bondeopprøret, gjør vondt å lese.


Takke Luther for. Men vi har fortsatt mye å hente hos Luther. Når vi sorterer mellom det vi vil fortsette å forholde oss til, og det vi vil slutte å forholde oss til, blir selve Luther-figuren og hans historiske skikkelse også mindre interessant. Kriteriet for hva som er god teologi, vil aldri kunne bli «det Luther mente» – det kommer simpelthen an på innholdet og ikke på hvem som sier det, eller hvor det står skrevet. Og det kriteriet kan vi takke Luther for.

Magnus Malm stiller et fint spørsmål til oss alle. Der Luther lurte på om han var god nok, lurer Malm på hva vi vil bruke livene våre til. Det bør være det spørsmålet som møter et menneske som trer inn i en kirke i dag, sier han. La oss, som Malm, følge i Luthers fotspor, og stille spørsmål som skaper eksistensielt relevant teologi.

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
13 dager siden / 2523 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
21 dager siden / 3331 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7625 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8232 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2468 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 2 måneder siden / 3904 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 593 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 618 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

En natt forbi?
av
Mari Norbakk
rundt 2 timer siden / 44 visninger
0 kommentarer
Se utenfor egen stuedør
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 38 visninger
0 kommentarer
La dem spise kake
av
Håvard Nyhus
rundt 12 timer siden / 231 visninger
0 kommentarer
Bytterett på livet
av
Heidi Halvorsen
rundt 22 timer siden / 220 visninger
1 kommentarer
KrFs håndtering
av
Vårt Land
rundt 23 timer siden / 698 visninger
3 kommentarer
Å gjøre det kjente nytt
av
Arne Borge
rundt 23 timer siden / 139 visninger
0 kommentarer
Frå Gudbrandsdalen til Auschwitz
av
Kjartan Ruset
rundt 23 timer siden / 131 visninger
2 kommentarer
Nye tider
av
Tove S. J Magnussen
rundt 24 timer siden / 84 visninger
0 kommentarer
Skyggenes dal
av
Joanna Bjerga
1 dag siden / 816 visninger
6 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 1 time siden / 816 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 2 timer siden / 5292 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 2 timer siden / 5292 visninger
Per Søetorp kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 2 timer siden / 816 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 5292 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 5292 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 5292 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5292 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 10 timer siden / 5292 visninger
Stefan Hallman kommenterte på
Skyggenes dal
rundt 11 timer siden / 816 visninger
Ben Økland kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 11 timer siden / 5292 visninger
Les flere