Åste Dokka

Alder: 0
  RSS

Om Åste

Følgere

Å følge en ytre stjerne

Publisert 1 dag siden - 1712 visninger

Hvordan setter vi vår tillit til noe utenfor oss selv?

De store fortellingene om Gud er ikke ­lenger selvsagte – heller ikke for kristne. For i en viss forstand er vi alle sekulære og postmoderne, og Gud må ­gjøres logisk igjen i et avfortryllet univers.

Vi må også etablere betydningen av å tro på Gud. For kristentro er noe mer enn antakelsen om at Gud eksisterer, det er også effekten det har på livene våre. Kristendom handler ikke bare om erkjennelse, men setter hele oss under et nytt lys. Hvordan lever vi i lyset?

Vi er vårt eget sentrum

I vår tids individfokus og dragning mot at all mening produseres i selvet, kalles vi til å følge vår indre stjerne. Paulo Coehlo skriver i Alkymisten at «når du virkelig ønsker deg noe, vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt». Det er lett å avfeie en slik kosmisk logikk som ­ønsketenkning.

Like fullt er tanken om at nøkkelen alltid ligger hos oss selv, sann. For vi er alltid selv sentrum i våre liv, uansett hvilken stjerne vi velger å følge er det vi som velger den. Vi kommer ikke utenom den menneskelige autonomien.

En Gud som er større

Det går ikke an å tro på Gud uten å tro at Gud er større enn oss selv. Ikke bare gir Gud oss livet, men Gud vet på en eller annen måte bedre­ enn oss. Dermed settes det ­moderne mennesket i en nokså uutholdelig situasjon: Jeg må avgi noe av min egen suverenitet idet jeg tilslutter meg de kristne fortellingene. Alt stritter imot, og med god grunn.

Ord som lydighet og underkastelse lyder ikke godt i vår tid. Ikke bare er det vanskelig å få tak på hva Gud egentlig byr oss å gjøre:­ Etter utkastelsen fra paradis-­hagen er ikke Gud lenger lett å se og lett å tyde. Men det er også etisk ytterst problematisk å avgi sin dømmekraft til noen andre enn seg selv. Et autonomt menneske søker ikke underkastelse. Hva gjør vi så med vår gudstro?

Tillit

For Luther er tillit et nøkkelord for å forstå hva tro er. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er din Gud, skriver han i Store katekisme. Tillit er å støtte seg mot noe og stole på at det bærer.

Hva setter vi vår tillit til? Hvilke­ meningssystemer lar vi våre liv veves inn i? ­Mesteparten av den tilliten vi yter verden er ubevisst og uartikulert. Når jeg tenker meg om. merker jeg at jeg har tillit mine nærmeste,­ til NRK, Herborg Kråkevik og Trond Berg Eriksen. Verre er det at jeg lever som om jeg har tillit til mote-­industrien og den samlede formidlinga fra sosiale og kommersielle medier. Jeg lar dem fortelle meg sannheten om verden og meg selv, jeg strekker meg et stykke for å forstå hva de sier og for å integrere det i min virkelighetsforståelse. Jeg lar dem fortelle meg hvem jeg er og hva som er rett og galt.

Lytting og korreksjon

For dagens mennesker har virkelig ikke bare tillit til seg selv, men også til eksterne instanser. Har vi tillit, lytter vi, og med lytting følger viljen til å la seg korrigere. Gudstro er å ta peiling på noen orienteringspunkter utenfor seg selv, fyrtårn man ikke selv har kontroll på, og forholde seg ­eksistensielt til dem.

Å være kristen er å la et bestemt mytologisk univers være resonansbunnen for våre liv, være fyrtårn som lyser opp landskapet.

Det er å velge å høre på stemmene som roper i ødemarken. Følge skinnende stjerner på natte-
himmelen. Sette seg i kirkebenken og åpne sansene.

Produktiv uro

Tillit er å la hele seg bli sett, og dermed stille seg åpen for mulig kritikk og mulig bekreftelse, hvile i det, arbeide i det.

Lar vi oss snakke til, er vi også sårbare, for å ha tatt feil og for å endre kurs. Det skaper uro, men uroen er produktiv.

Kallet i luthersk forstand roper ikke til oss fra vårt indre sjeledyp, men utenfra, fra vår nestes behov for å bli tatt vare på, fra ugjorte oppgaver. I responsen på det ytre kallet ligger vår livsgjerning. Mening oppstår ikke når vi graver i vårt indre, men når vi forsøksvis flytter sentrum bort fra selvet.

Grunnsynden i luthersk teologi er å være innkrøket i seg selv. Kristendommen ber oss vende oss utover.

Orienteringspunkt

Gudstro er å ta peiling på noen orienteringspunkter utenfor seg selv, fyrtårn man ikke selv har kontroll på, og forholde seg eksistensielt til dem.

Gå til innlegget

Når Jesus banker på

Publisert 23 dager siden - 11016 visninger

HEF erfarer at det å ha et livssyn setter grenser for toleransen.

Midt i Oslo ligger “Humanismens hus”. Huset er lokalene til HEF (Human-Etisk Forbund). Imidlertid sammenfaller humanismens ideologiske bredde og faktiske utbredelse i verden ikke med HEF.


Kulturell kanon. HEF har kommet i hardt vær etter en human-etisk begravelse der de pårørende ble nektet å høre Pie Jesu. Som mange har påpekt erfarer nå HEF det samme som Den norske kirke lenge har levd med: De som oppsøker livssynssamfunnets tjenester er ikke bekjennende i noen retning, men ønsker en høytidelig ramme rundt liv og død. Og de kommer med sine smakspreferanser og favorittlåter, som slett ikke forholder seg til livssynssamfunnets kulturelle kanon.

Flere har uttrykt undring og sinne over at HEF, som har vunnet en aura av toleranse og menneskefokus, her viser sin intoleranse og setter prinsipper før menneskers ønsker. Imidlertid har HEF ikke gjort noe annet enn å ta sitt eget livssyn på alvor. De har gjort en innholdsmessig vurdering av hva som hører til i en human-etisk gravferd og hva som forkynner et annet budskap.


Med og uten Gud. Situasjonen til Den norske kirke og HEF er like fullt litt ulik. Mens intet menneskelig er Gud fremmed, og verden derfor har sin plass også innenfor kirkeveggene, er Gud fremmed for HEF. Dermed kan en kirkelig handling gjerne inneholde sanger som ikke nevner Gud, mens HEFs riter ikke bør inneholde sanger som nevner Gud. Selv om HEF og kirka i prinsippet gjør det samme når de velger og velger bort, er den human-etiske tankegangen i seg selv mer begrensende.

Egentlig er denne debatten en god ting. Jeg har hørt frivillige medarbeidere i HEF i ramme alvor hevde at organisasjonen er åpen for alt, og ikke driver normativ formidling. Dette er ikke bare en direkte feil virkelighetsoppfatning, det er også et håpløst utgangspunkt for et livssynssamfunn. Det er selvsagt ikke nøytralt, og bør heller ikke være det.


Vondt for selvbildet. Det kan hende gravferdsrabalderet gjør litt vondt for HEF-erne. En restriktiv praksis stemmer ikke med selvbildet. De har oppdaget at det koster å ha et definert livssyn og at toleranse kan komme dårlig overens med å hevde egne synspunkter: Den som holder noe for sant og bygger en organisasjon rundt det, kan ikke samtidig føre en praksis som om alle andre sannheter er like viktige, spesielt ikke innad i organisasjonen.

HEF må velge hva de skal være: En paraplyorganisasjon for alle slags utmeldte med hang til ritualisering, eller en livssynsorganisasjon med tilhørende lære. HEF viser med sin gravferdspraksis at de velger det siste. Med lærens grenser følger også en oppfatning av ortodoksi og kjetteri, og hvor inkvisitorisk det enn høres ut er slike grenseoppdragninger helt uunngåelige.

Til dilemmaet hører også de to begrepene humanisme og human-etikk. Der human-etikk er et spesifikt livssyn som HEF med all rett har eierskap til, kan definere og forvalte som de vil, er humanisme noe ganske annet.


Erasmus av Rotterdam. Humanisme er et bredt begrep, som inkluderer både filosofiske strømninger, verdier og livssyn. Den største blant de tidlige humanistene var Erasmus av Rotterdam - teolog, bibeloversetter og alt annet enn gudløs. Heller ikke dagens humanisme defineres som ateistisk. Store norske leksikon sier at humanisme “gjør mennesket, dets velferd og dets verdier, til det sentrale”. At en organisasjon som HEF skulle ta eierskap til termen og til og med definere religiøst tankegods ut av den er absurd. Jeg kjenner knapt et kristent menneske som ikke også er humanist.

Mange av dem som oppsøker HEF er ikke ideologiske human-etikere, men kan gjerne identifisere seg som humanister. Derfor har de ikke det samme dogmatiske synet på kulturuttrykk som de som bestemmer i HEF. De vil ha noe fint, HEF vil ha noe riktig. Humanistenes salmeønsker i møte med human-etikerne forteller at vår kultur er gjennomsyret av kristne uttrykk, og at disse kan ha sterk betydning også for mennesker uten gudstro.

Når de pårørende blir skuffa er det blant annet fordi HEF stadig vekk omtaler sitt eget livssyn som humanisme. Det bør de slutte med.

 

Kommentaren stod på trykk i avisa Vårt Land 29.09.17

Gå til innlegget

Den som kommer

Publisert rundt 1 måned siden - 992 visninger

Jakten på det hellige handler om blikket som ser.

Teologen og religionsviteren Rudolf Otto beskrev i sin klassiker Das Heilige (1917) hva religion dypest sett er: Erfaringen av å stå overfor «det som er helt annerledes,» det paradoksale og overveldende, det numinøse. Det hellige både skremmer oss og tiltrekker oss.

Kirker som hus

Det er tydelig at Otto aldri har satt sine bein i en gjennomsnittlig norsk kirke. Få av dem kan sies å være særlig skremmende eller mystisk tiltrekkende. De fleste gudshusene her til lands er først og fremst preget av å være hus, ikke av å romme en Gud som er helt ­annerledes. Det finnes unntak, men kirkene består stort sett av betong, furu og nedtråkkede tepper, av slitasje og tilfeldigheter.

Likedan er det med guds­tjenestene. Det skraper i høyttaleren. Et av tallene på salmetavla henger skeivt. Presten må forlate sin plass i toget og ta grep når barnet med prosesjonskorset vingler, og vi skrider sammen fram i en helt alminnelig kirke, fomlende i salmeboka for å få sunget med på de siste versene av inngangssalmen.

Den prosaiske kirke

En del folk har bestemt seg for at Den norske kirke er håpløst prosaisk og mangler åndelig schwung og ritualenes obskure mystikk. Det er kanskje ikke rart at de ikke finner det når de ikke dukker opp for å lete. Jeg leste engang et intervju med en kvinne som hadde meldt seg ut av Den norske kirke under abortdebattene på 70-tallet. Hun kunne ikke leve med så harde og fordømmende ord mot abortsøkende kvinner. På spørsmål om hun kunne tenke seg å melde seg inn igjen, svarte hun at det i så fall måtte bli i Den katolske kirke. Det er et rimelig paradoksalt utsagn med tanke på grunnen hennes til å melde seg ut. Samtidig vitner det om at det som er omhyllet av mystikk har en større tiltrekningskraft enn det som er tilforlatelig og fornuftig.

Min erfaring er at dem som lager gudstjenestene ønsker at folk som kommer skal erfare noe som er annerledes. Kirka kan bruke musikken, språket, bildene og arkitekturen, intet menneskelig er den fremmed. Vi har tilgang på alt som finnes mellom himmel og jord. Det guddommelige, derimot, rår vi ikke over. Det lar seg ikke ­fange i våre representasjoner. Det glipper unna når vi prøver. Det er, som Otto sier, fundamentalt annerledes. Det som er annerledes passer per definisjon ikke inn i det kjente og tilgjengelige. Det er vanskelig å gi et glimt av himmel med det vi har av halvgode formuleringer og den beste vilje.

Tid står mot tid

For å skape erfaringen av annerledeshet griper vi ofte til det som er eksotisk og fremmed. Kirka henter ord, praksiser og kunst fra en to tusen år lang historie. Når det gamle bringes inn i vår nåtidige kontekst får det en aura av evighet. Men i realiteten er dette et narrespill: Det gamle er ­akkurat like timelig som det nye. Tid står mot tid, ikke tid mot evighet. En bønn fra 300-tallet er akkurat like langt unna og like nær Gud som en bønn fra 2011. De er begge skrevet av mennesker, i menneskers språk, på menneskers vis.

Gud lar seg ikke fange

Men Gud berører like fullt virkeligheten vår og alle tider på ­samme måte. Da Ordet ble født som kjøtt og blod kollapset ­avstanden. Det som var annerledes ble helt likt. Gud ble menneske. På tross av ­ettertidas gylne bilder og legende­spinn var det ingenting spesielt over barnet i ­krybben. Skal tro om ikke furuen var ­flisete i stallens bærebjelker og det som var av gulvdekke var nokså nedslitt.

Øyet som ser

Visst er det glimt av det hellige i den ­tilforlatelige høymessa. Men den finnes ikke numinøs. Den er snarere hverdagslig. Gjerne høytidelig på samme tid, men det som skjer i kirka kjenner vi igjen fra livet utenfor veggene: Det er preget av alle de samme feil og ­suksesser som verden og livet forøvrig. Jeg liker det. Jeg kan til og med bli rørt og berørt. Og jeg tror Gud lar seg finne i alt sammen, for det øyet som vil se. Den som ­leter etter mystikk og ­numinøse erfaringer finner dem, også der hverdagen preger rommet. Det gjelder å se det hellige i det ­alminnelige, å fortsette å vente på det uventede.

Ottos system tar ikke høyde for inkarnasjonen og en Gud som tar bolig i vårt språk og vår historie, i vår menneskelighet. Gud har gjort seg selv prosaisk i ­Jesus Kristus. Samtidig representerer Kristus den som til ­enhver tid bryter inn i vår virkelighet utenfra. Messias er alltid den som skal komme – ikke den vi allerede eier og har underlagt våre begreper.

Gå til innlegget

Ett kun i Kristus

Publisert 2 måneder siden - 4335 visninger

Det er ikke grenser for hva som er galt i Den norske kirke.

Poeten og teologen Padraig Ó Tuama driver Nord-Irlands eldste organisasjon for fredsarbeid. Under Olavsfestdagene nylig sa han at det er hat og frykt som er synd, ikke forskjell. Konflikter må vi leve med, både i fellesskapene og livet ellers, spørsmålet er på hvilken måte. Det to eller tre er samlet, finnes det forskjell.

Slitsom kjærlighet. Det er noen ganger slitsomt å være glad i Den norske kirke. Det er så mye som er galt - og de frustrasjonene jeg ikke oppdager helt av meg selv, de får jeg høre fra venner som har sitt arbeidssted blant betong og nålefilt i landets gudshus.

Det er blitt en egen sjanger, å klage over tilstanden i Den norske kirke. Den som har mange kirkelige kontakter i sosiale medier og attpåtil er medlem av ulike teologiske facebook-grupper, vet godt hva jeg mener.

Ikke grenser. For det er ikke grenser for hva som er galt: Det er for lav tilgjengelighet. Det er for mye inkludering. Det er for konservativt. Det er for liberalt. Vi vil ha lovsangsteam. Vi vil ha Bach. Det er for stramt styrt ovenfra. Det er for mye variasjon. Det er for mye byråkrati. Byråkratiet er ikke proft nok. Prestene har for lang og uvesentlig utdannelse. Prestene kan ikke nok teologi. Messehakelen skal være på. Messehakelen skal være av. Og så videre.

Hver gang noen sender en av sine piler mot Den norske kirke, føler jeg meg truffet. Jeg kjenner kallet til å svare på kritikken, til å imøtegå den, eller til å rettferdiggjøre de valgene som er tatt. Det er en irrasjonell reaksjon, jeg har verken skyld eller ansvar eller mulighet til å endre. Men det skjer fordi jeg er glad i kirka. For mange av oss går identifikasjonen med Den norske kirke ganske dypt. Paradoksalt nok er det nettopp fordi vi er så glade i kirka at vi blir så sinte på den og menneskene i den.

Patos og kosmos. De som setter fram sine klagemål gjør det gjerne med stor vekt. De legger inn sin patos av moralsk indignasjon, akademiske titler, Bibelens klare ord eller tidsriktig snusfornuft. Og de har så veldig rett. De andre tar tilsvarende veldig feil. Kirkelige diskusjoner får fort kosmologiske dimensjoner, der et spørsmål som dypest sett handler om smak blir et spørsmål om evighet og etterliv. Sleng inn allmennmenneskelige trekk som retthaverskhet, aggresjon og stolthet, så har du det gående.

Kirka er mange ting. Den er et tak over hodene på oss, en grunn under føttene våre, og den er et rom, mange rom, vi kan være i. Den er også menneskene som befolker arkitekturen. Jeg undres over at vi, som vet så godt i det allmenne livet at mennesker er forskjellige, og respekterer hverandre uten problemer, ikke klarer å gi hverandre rom straks vi kommer inn i en kirke. De fleste lever problemfritt omgitt av naboer, kolleger, sine barns venner og andre mennesker de ikke har valgt. Vi registrerer at vi mener og gjør forskjellige ting, men kjenner ikke noe behov for å omvende hverandre til å spise middag klokka fem eller bruke en bestemt kulepenn. Vi lever godt med forskjellene. Utenfor kirka, vel å merke.

De fleste som kritiserer gjør det innenfra, fra sitt eget rom i Den norske kirke. De har funnet en sammenheng de trives i. De oppsøker gudstjenester de liker. I det store og hele har de det bra. Så hvorfor må de mene så mye og så sterkt om hva de gjør i nabomenigheten? I en av de andre tjenestegruppene? Må alle virkelig mene og gjøre det samme?

Respekt for rommet. Den som setter pris på sitt eget rom må også respektere de andres rom. Mitt rom er til kun så lenge jeg respekterer ditt rom. Det er respekten for andres integritet som skaper rommet for egen integritet. Uten aksept av mangfoldet kollapser hele bygningen.

Jeg tror de fleste som er glade i kirka har et litt ulykkelig kjærlighetsforhold til den. Det må nok være sånn så lenge vi er Adams barn. Ingen ekteskap er bare lykkelige. Men kunne vi prøve å være uenige på en litt mer lavmælt måte? Kunne vi diskutere uten det mål at vi skal bli enige?

Takk og pris for uenigheten. Da Ånden ble utgytt første pinsedag fikk apostlene forskjellige språk. Kirka er grunnlagt på ulikhet og variasjon. Mangfold er ikke noe som kom etterpå, men et fenomen kirka aldri har eksistert uten. De krangla i urmenigheten. Takk og pris for det. En folkekirke som skal romme en stor bredde av religiøsitet, er nødt til å være økumenisk i seg selv, anerkjenne forskjell og konflikt som legitimt.

Vi er ett i Kristus. Det får holde.

 

Kommentar publisert i avisa Vårt Land 08.08.17

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Abrahamsen kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
9 minutter siden / 1712 visninger
Therese Utgård kommenterte på
Hva uenigheten handler om
25 minutter siden / 629 visninger
Oddvar Hægeland kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
39 minutter siden / 1712 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
41 minutter siden / 1681 visninger
Jan Bording kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 1 time siden / 1358 visninger
Ywe Carlzen kommenterte på
Restaurert Og Regresjonsfri Tro.
rundt 1 time siden / 351 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 1 time siden / 1358 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 1 time siden / 4643 visninger
Per Perald kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 2 timer siden / 4643 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 2 timer siden / 2785 visninger
Ben Økland kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 2 timer siden / 1358 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 2 timer siden / 2785 visninger
Les flere