Åste Dokka

Alder: 1
  RSS

Om Åste

Følgere

Vipps-misjonen

Publisert 1 dag siden - 1712 visninger

Uenigheten om pengeforvaltning i NMS peker på det vanskelige forholdet kristendommen har til penger.

Selg alt du eier og følg meg! Sa Jesus til den rike unge mannen. I følge Det nye testamente snakket Jesus stadig vekk om penger og fordeling, langt oftere enn han snakket om ting som ekteskap eller dåp. Og stort sett er budskapet hans en avstandstaken fra penger og det materielle, fra alle forsøk på å sikre seg gjennom økonomisk trygghet - den sikkerheten rekker uansett ikke langt. Jesus løfter opp de fattige, ber sine etterfølgere om å oppgi eiendomsretten og dele alt, også gi kappen hvis noen ber om skjorta di. 

Slik Jesus gav sitt liv for sine venner, skal kristne gi alt vi har for andre. Vi kan kalle det en kenotisk økonomi, hvor idealet om å uttømme seg selv, gi seg selv, gjøres til et økonomisk prinsipp. Men hva når det er tomt? Bevegelser som på 70-tallet solgte all eiendom av pur idealisme fikk snart merke at Herren ikke kom i morgen. Kenotisk romantikk varer kun én generasjon. Man kan ikke drive misjon hvis man er konkurs. 


Pengefloker. 2000 år etter Jesu liv har vi fortsatt ikke klart å finne ut hvordan vi skal forholde oss til penger på en kristelig måte, særlig ikke når det er kollektiver, som kirker og organisasjoner, som eier dem. I 2017 tok NMS (Det Norske Misjonsselskap) et grep for å profesjonalisere driften, og opprettet et underselskap, NMS Eiendommer. I en serie artikler har Vårt Land de siste ukene pekt på kritikken som har fulgt omlegginga.

Mange kristelige sammenslutninger har gjort som NMS. For hvem vil vel ha uprofesjonalitet? Om man ikke klarer å løse alle de ideologiske flokene som penger og eierskap bringer med seg, bør en i det minste sørge for drift etter alle økonomikunstens regler.


Nei til porto. Selv har jeg vært leder for Norges Kristelige Studentforbund. Jeg husker en budsjettdiskusjon der en av landsmøtedelegatene syntes vi ikke skulle bruke penger på porto. En annen syntes vi skulle ta oss råd til å pusse opp kapellet. Men hvordan sender man ut medlemsbladet uten porto? Og hvilken annen god sak måtte ut om titusener av kroner gikk til kapellet? 

Å drive organisasjon krever en god dose praktisk og økonomisk sans, som ikke alene kan styres av verdier og gode formål. 


Svak tilknytning. Men økonomisk sans og innføring av profesjonalitet løser ikke alle problemer. Det er heller ikke gitt at profesjonalitet er nøytralt og uproblematisk. For etablering av underfirmaer som skal rekruttere gode hoder fører ofte til høye, konkurransedyktige lønninger, til fancy oppussinger og en ny selvforståelse blant medarbeiderne. De er ansatt for å gjøre en jobb med debet og kredit, ikke for å bygge Guds rike. Det er i beste fall en indirekte konsekvens av dagens dont. 

Sannsynligheten er overhengende for at profesjonalisering fører til svakere tilhørighet mellom pengene og organisasjonen og dens mål. At lederen for NMS Eiendommer kastet gamle møbler heller enn å gi dem til en av NMS' mange gjenbruksbutikker, kan leses som et tegn på nettopp en slik avstand mellom penger og organisasjon. Lederen for en vegetarorganisasjon bør ikke spise kjøtt, om hun er aldri så profesjonell. 

Og endringen i selvforståelse skjer overalt: Prester i Den norske kirke har gått fra å gi sitt liv for kallet og fårene, til å få arbeidstid og streikerett. Det er gode grunner for at det er slik, men bare enkelt er det ikke.


Penger er aldri uskyldige. For en misjonsorganisasjon skal ikke bare få mest mulig misjon ut av hver giverkrone og dermed kjøre hardt på profittmaksimering og innsparing. Den skal også tjene et annet formål, veves inn i andre verdisystemer, og dermed oppstår usikkerheten og de mange veivalgene.

Historisk sett har misjonsorganisasjonene vært grasrotbevegelser, der bygdas lille misjonsforening med sitt møysommelige arbeid kunne gjøre noe for andre langt borte. At mennesker har tillit til organisasjonen, og organisasjonen verdsetter innsatsen de får tilbake, er kanskje det viktigste økonomiske kretsløpet organisasjonen er involvert i. Det er menneskene som er den største kapitalen.

Hva hvis man i all den profesjonelle pengeforvaltningen fremmedgjør de gode giverne? Hva hvis organisasjonen profesjonaliseres bort fra grasrota, og til slutt ikke får inn flere kroner? Alle basarsjefer og gode kakebakere bør frykte VIPPS-misjonen, der pengene teller, men ikke det arbeidet som genererer dem, og til syvende og sist ikke heller menneskene. 



Gå til innlegget

Tydelig om det utydelige

Publisert 11 dager siden - 1134 visninger

Er det betryggende eller foruroligende å peke på det kompliserte?

Mine to bestemødre var nokså forskjellige. Jeg husker en liten utveksling dem i mellom, da de begge var i åttiårene. Rundt middagsbordet hadde noen snakket om hvordan fjellkjedene ble dannet, at jordskorpene ble presset sammen over tusener av år. 

Det avviste min vestlandsbestemor kontant. Skriften fortalte jo at jorda ble skapt på seks dager. Punktum. Min ikke mindre kristelige, men mer grundtvigiansk oppdratte østlandsbestemor, spurte da forsiktig «Men, altså, tror du egentlig på de greiene der?». Vestlandsbestemor svarte kjapt «Neih! Men det stende no i Bibelen. Så da e det sånn det e.» 

 

Mot bedre vitende. Min vestlandsbestemor gav uttrykk for en tro mot bedre vitende. Selv om hun ikke kunne få det til å gå opp, satte hun sin lit til en tidsangivelse fra en mytologisk tekst. Hun følte ikke egentlig at hun trengte å tro på det heller, det som telte var at hun mente det.

Min vestlandsbestemor deler sin lydighetsfromhet med mange, selv om ikke alle nødvendigvis gir så ærlig uttrykk for misforholdet mellom tekst og tanke som hun. 

Det finnes mange måter å dele kristenheten i to på, og én av dem er å trekke linja mellom dem som søker bekreftelse i det betryggende, og dem som ser etter en annen form for bekreftelse, i det problematiserende.Noen blir trygge av å få dyna lagt over det ujevne. Andre blir trygge av at det ujevne blir gjenspeilet og formulert.

            

Bibelkollisjon. Alle bibel-lesere har støtt på partier som oppleves umulige, vonde, kompliserte. Teksten og jeg kolliderer. Mente Jesus virkelig dette? Hvordan kan vi tolke det?

Når tekst og leser kolliderer kan man velge mellom ulike strategier for å komme til rette med problemet. Mange, som min bestemor, velger å tenke at det er dem og deres vurderingsevne som lesere det er noe galt med. Konklusjonen er at i konflikter er det tryggest å stole på teksten. Og det eråpenbart alltid noe galt med leseren, for vi er mennesker. Men på samme måte er det gjerne noe galt med teksten, for den er skrevet av mennesker. Eller kanskje heller: Det er noe galt med synet på teksten.

 

Kompliserende. For noen er det opprørende når teologer og andre problematiserer den enkle tilliten og overgivelsen, enten den står til Gud eller Bibelen. Hvorfor peke på skyggene og ikke på lyset? Hvorfor krongle det til? 

Jeg kan forstå spørsmålet, og til en viss grad sympatisere. For hvem vil vel ikke ha tillit? Ukomplisert og trygg hvile i det som ligger fast? Svaret er vel: de fleste.

Problemet oppstår når det ikke lenger oppleves trygt å lene seg bakover. For når det virker som om grunnen under en er i ferd med å gli ut, er det farlig å stå stille. Det er ikke det å bevege seg som skaper utrygghet. Den skapes av grunnen til at bevegelsen føles nødvendig. For Bibelen inneholder uvegerlig uoverensstemmelser og beskrivelser av en brutal Gud. Og Gud selv er heller ingen enkel figur å forholde seg til. Det er sant. Spørsmålet er om det er et betryggende eller foruroligende å si det høyt.

 

Tydelighet. Klare svar etterlyses til stadighet, ikke bare i politikken, men også i kirka. Vær tydelig! heter det. Vi vil ha klare budskap. Det er imidlertid ikke alltid lett når vi skal svare på livets store spørsmål. 

Jeg har hørt prester fortelle at konfirmantene har stilt dem til veggs. Deres muslimske venner har klare rammer, regler, tydelige svar. Men kirka tilbyr dem undring og lystenning. Ungdommen har rett: Kirka gir ikke ungdom en oppskrift på livet og udiskutable svar på hva som er sant. Men kanskje er det like greit.

For klare svar er ofte også forenklende. De fanger ikke opp det paradoksale, det som skaper uro og tvil. De legger dyner på, snarere enn å rive sløret til side. 

 

Uten mistenkeliggjøring. Alle som driver med formidling må bestrebe seg for å gjøre seg forstått. Men idealet om forståelighet må ikke forveksles med forenklende svart-hvitt-tenkning. Snarere må vi snakke forståelig om det som ikke er enkelt, være tydelige om det utydelige.

Dem som ikke blir trygget av det som er likefram og enkelt, må uten mistenkeliggjøring få gruble og problematisere. Kampen er også en vei til trygghet, den er også en fromhet med krav på frirom.

            

Gå til innlegget

Festreligiøs

Publisert 19 dager siden - 887 visninger

Jula er over for de fleste av oss, men etterklangen av julesangene kan høres enda.

Hvis sang er det fremste folkelige uttrykk for tro, bør jula tjene som bevis på at vi er et kristent folk. For når ellers kan man høre salmesang, lovprisning og halleluja-kor fra hver en høyttaler i heis og hytte?


Pubsang. Før jul fikk jeg oppleve en for meg uvant julesangsituasjon. Vi var verken i skolens aula eller kirkerommet, men på en bråkete pub i Oslo sentrum. En mengde trettiåringer hadde presset seg sammen for å overvære at bandet The Switch holdt sin tradisjonsrike julekonsert.

Med flerstemt harmoni, orgel og andre snurrige instrumenter, rislet den ene klassikeren etter den andre over oss. Alt fra Vi må finne skjegget (Per Asplins Putti Plutti Pott) til Joy to the World (Isaac Watts' store hymne). Vi jublet og klappet. Og ikke bare det, men da turen kom til Deilig er jorden, sang vi med over ølglassene. Med tindrende øyne fylte vi lungene og lovte hverandre at slekt ville følge slekters gang, at tonen fra himmelen ikke skulle forstumme.

Det var sang, fellesskap, vin og julekjeks på bordene, en og annen bekjennelse nådde ørene mine. Det var varmt og vakkert, og det lignet og lignet ikke på en gudstjeneste.


Sangsvimmel. Under en uke etter pubkonserten vekselvis satt og sto jeg under juledagsgudstjenesten i en fullsatt Oslo domkirke. Etter det åttende verset av No koma Guds englar var jeg svimmel av sang. Salmelyden sto i taket, godt hjulpet av orgel, blåseensemble og det som må være Norges beste kirkekor. Rett bak meg satt en profesjonell sanger. På alle kanter lød det sterkt og mektig. Og jeg stod der, altså, lett i hodet av oksygenfattigdom. 

Den følelsen som løftet seg i brystet på meg var rus, overskridelse. Det både lignet og lignet ikke på en pubkonsert.


Pub og kirke. Hva skjer på pub? Det er fyll, bannskap og flørting. Det skulle ligge langt fra både tørre gudstjenester og inderlige bedehusmøter. Men på tross av forskjell i de ytre markørene er det mye som er likt.

På grunn av gudstjenestens sanselighet og kroppslige involvering er det slektskap mellom puben og kirka, festen og gudstjenesten. Ikke bare gjennom fellesskapet og sangen, men også de dypere lag av erotikk og sanselighet: Det er tydelig tilstede gjennom store deler av salmehistorien, det er innvevd i brudemystikken og i tanken om Jesus som brudgom. 


Omstendighetene. Jeg tilhører dem som gjerne synger, både rundt juletreet, på fest og i kirke. Men noen av dem som blir beklemt i en kirke, som forlegent blar i agenden framfor å synge, velger seg heller puben. Det er noe som frigjør kroppen og bevisstheten der. Omstendighetene har noe å si for sangen, og for fromheten.

Like fullt ligner fest og gudstjeneste: Lyd, stemning, løft, rus.


Flaut. Men uten en slik ramme, når en er få og uten akkompagnement, kan det bli flaut å synge sammen. For nært. Når min egen skjelvende røst skjærer akkurat litt feil eller det skurrer i toneskiftet, høres jeg bitte litt for godt, og så synger jeg litt lavere. Naboen gjør det samme, vi drar hverandre med i forstummelsens nedadgående spiral.

For sangen er felles og inkluderende, men samtidig er den kroppslig og intim. Den involverer våre lunger og munnhuler og spyttkjertler, den avslører både manglende toneregister og gehør. Vi blottstilles når vi synger. 


En bønn. Og sangen er intim også fordi ord får en fordypet betydning og klang når de kommer fra helt nederst i magen. Når vi synger tar ordene bolig i oss og vi blir bedende, lovprisende. Det går ikke an å synge Deilig er jorden og ikke kjenne et glimt av det guddommelige. I så måte gjør dogmatiske ateister det rette når de tier under julesangene. Stakkars folk.

Ingenting skaper så mye kjærlighet som å synge sammen. Så rekker jeg deg nå, med glede, min hånd, kom skynd deg og gi meg den andre. Musikk avgir glede og knytter bånd. Men ikke bare skaper den, den henvender seg også. Sangen er bønn, er henvendelse til noe større. 

Jula er over for de fleste av oss. Men fortsatt kan vi høre etterklangen av sangen. 


Publisert i Vårt Land 04.01.19





Gå til innlegget

Hvem skal ut?

Publisert rundt 1 måned siden - 243 visninger

Espen Ottosen og jeg er uenige. Det må vi enten kunne leve med, eller definere hverandre ut.

Som etterspill til min kommentar «De som vokter hyrden» spør Espen Ottosen i onsdagens avis om det finnes noen grenser for kirkelig uenighet. Det synes han det gjør. Og ja, det synes jeg også. Imidlertid er det verken han eller jeg som har til oppgave å finne grensen, og jeg er glad jeg slipper både grensedragning og sanksjonering.

Løpende uenighet. Men mer spesifikt er spørsmålet om Den norske kirke kan tåle uenighet om fortapelsen. Svaret er vel allerede gitt, i og med at vi siden 50-tallet har hatt en åpen og løpende uenighet om hvorvidt det finnes et helvete. Det har ikke vært lystig, men det ser ut til at vi tåler det.

Det er ikke forpliktelsen på Bibelen som er stridspunktet, slik Ottosen skriver, men hva man henter ut av tekstene. Og siden han spør direkte – domsscenen i slutten av Matteus 25 tilsier at den som hjelper andre blir frelst. I teksten om brudepikene, derimot, nekter de forstandige å hjelpe – frelst blir de okke som. Om ikke annet bør disse tekstene, som står i samme kapittel, fortelle oss noe om at en- tydige modeller ikke er bibelsk. Det er dette som er å tolke tekster i lys av hverandre, slik Ottosen tar til orde for.

Ottosen synes alle bør være enige , fordi Luther mente at Bibelen er entydig (det siste kan vi i og for seg også diskutere). Mitt utgangspunkt er et annet: Faktum er at den bevegelsen Luther satte i gang har resultert i stor uenighet om hva Bibelen sier. Jeg observerer denne realiteten og prøver å tenke teologisk og maktkritisk om den.

Tolkningsmangfold er nødvendig. Når Ottosen forteller oss hva som er den rette tolkning og jeg er uenig, kan jeg velge å anerkjenne uenigheten som legitim, eller definere Ottosen ut. Jeg mener at en åpen holdning til tolkningsmangfold er nødvendig for at både Ottosen og jeg kan bli utfordret og for at det skal finnes rom for oss begge i det samme huset. Hvis det ikke er slik, må en av oss ut. Jeg er glad for at vi begge får bli, og jeg er glad for at vi har kirkelige ledere som ikke presser sitt syn gjennom i hele kirka.

Så er jeg forøvrig enig i at Den norske kirke ikke alltid finner fram til de riktige enighetspunktene – og heller ikke de riktige debattene. CAs status i lærespørsmål er et lysende eksempel på en debatt den så langt ikke har valgt å reise. Det er snart på tide.


Publisert i Vårt Land 20.12.18

Gå til innlegget

Det som ikke sies

Publisert rundt 1 måned siden - 2120 visninger

Jeg tror også at Gud er kjærlighet. Men jeg er usikker på om det hjelper å si det.

Du er god nok. Du er elsket. Gud skapte deg til akkurat den du er. Du er du og du duger. Og størst av alt er kjærligheten. Hørt det i en kirke nær deg? Da er du ikke alene.

For kjærlighetsbudskapet, insisteringen på aksept og inkludering, har blitt en del av Den norske kirkes kjernespråk. Det innebærer ikke bare at mellommenneskelige relasjoner har kommet i fokus, men også en dreining i språket om Gud. Spesielt når prester skal strekke hånda ut mot de fremmedgjorte, de brente barna, de fordomsfulle, da er budskapet like klart som det er forutsigbart: Gud er kjærlighet. 


Utålmodig. Og la det være sagt: Dette er sentralt. Det er kanskje det aller mest sentrale i kristendommen: Gud som strekker sine hender ut til verden i kjærlighet, og at denne kjærligheten skaper noe hos oss og mellom oss. Det er heller ikke noe nytt over budskapet, gudskjærligheten er gjennomgående i Det nye testamente og kirkehistorien. 

Men etter å ha hørt nok en kjærlighetspreken blir jeg likevel utålmodig. Det som sies er bra, men så er det noe viktig som ikke sies. Og det som ikke sies, truer troverdigheten til det som sies.


Åpen for ord. Det finnes folk som hver dag sier «Jeg elsker deg til» sin utkårede. For noen av de utkårede er det sikkert helt nydelig. Noen mennesker er så sensitive for et ords mening at veien inn til deres innerste står helt åpen. Sier noen til slike mennesker at de er elsket, ja, så føler de seg straks elsket. 

Men alle har det ikke slik. Det er lenger vei fra språk til hjerte for de fleste av oss. Og: hva når kjærlighetserklæringene blir stående alene? Når de svever rundt i lufta, og andre tegn til kjærlighet ikke er å sanse? Eller når kjæresten ikke for sitt bare liv kan få seg til å si hva ved deg han elsker? Fester det seg da? Tror vi på det?


Ikke rent. For dette er problemet med kjærlighetstalen: Jeg vet ikke med mitt liv at det er sant at Gud er kjærlighet. Jeg vil gjerne tro det, ja, jeg insisterer på å tro at det er sant. Men jeg erfarer det ikke. Jeg har ikke virkelighet for disse ordene. Eller - det i livet mitt som er godt, og det er mye, tenker jeg på som glimt av Guds godhet, skapt av Guds hender i verden. 

Men så er det også mye som ikke er godt. Som vi ikke kan forstå som uttrykk for en allmektig kjærlighet. Lidelse, død, taushet. Hvis Gud virkelig er god og allmektig, hva gjør kjærlighetspredikantene med alt det grusomme? Jeg hører ikke hva de sier, for verdens smerte bråker så fælt. Livet er ikke rent, og forkynnelsen skal snakke sant om livet. Da blir det uproblematiserte kjærlighetsbudskapet ikke bekreftende, men dypt forstyrrende.


Hult. Kirkas forkynnelse står alltid i fare for å bli hul. Slik er det med ord. De kan ta av fra virkeligheten og finne seg et eget lite sted å formere seg, langt unna kjensgjerningene og erfaringen. De fleste forkynnere har vel følt på smerten i å ikke få sagt det, at ordene ikke når fram, at det var noe udefinerbart feil med dem. For ikke å snakke om de fleste tilhørere: Alle har vi hørt prekener som er gått langt over hodet på oss. Ikke nødvendigvis fordi de er så avanserte, men fordi de ikke har noe med oss å gjøre.

Kanskje er vi kommet dithen med kjærlighetsforkynnelsen at den ikke lenger er kommunikasjon, men bare religiøs støy. Ikke fordi den ikke er sann - men fordi den gjør Gud endimensjonal og nok en gang kutter forbindelsen mellom erfaringen og teologien. Språket og virkeligheten henger ikke sammen. 


Syndenød. Som prest hadde jeg en mann i sjelesorg. Han kom stadig vekk tilbake til en hendelse fra tidlig ungdom, der han kunne ha grepet inn i en voldshendelse. Isteden ble han stående og se på. Jeg sa mange ganger at han ikke kunne lastes, at han praktisk talt var et barn. Jeg nådde ikke inn. 

Hva om jeg heller hadde tatt hans syndenød på alvor? Ikke bare holdt opp en rimelighetsmoral, men snarere Jesu harde ord fra bergprekenen? Da kunne jeg kanskje også fått sjansen til å tilsi ham syndenes forlatelse, slik at han kunne gått videre. Men nei. Jeg sto på skriptet, han var god nok. Og med det forspilte jeg en sjanse for å faktisk la tilgivelsens evangelium virke i en menneskesjel. 

Den som vil insistere på at vi er gode nok når vi hele tida erfarer det motsatte, må ikke bare proklamere kjærligheten, men også sannsynliggjøre den. For å kunne si noe om kjærlighet og bli hørt, er det erfaringen av tilkortkommenhet og utenforskap vi må feste blikket på.

Publisert i Vårt Land 15.12.18


Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82731 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44695 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35589 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
9 måneder siden / 28935 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22890 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22514 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 22367 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20420 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19465 visninger

Lesetips

Radikal kjønnsideologi
av
Marit Johanne Bruset
13 minutter siden / 10 visninger
Har du ulikhetsbrillene på, Astrup?
av
Catharina Bu
13 minutter siden / 12 visninger
Å redde verden uten å bli hekse-jegere
av
Bjørn Stærk
rundt 1 time siden / 39 visninger
I fredens telt
av
Torstein Try
rundt 1 time siden / 25 visninger
Jeg melder meg ut av KrF
av
Lars Sørumshagen
rundt 6 timer siden / 253 visninger
Sett fra grasrota
av
Arna Østnor
rundt 6 timer siden / 119 visninger
Hamskifte for norsk landbruk?
av
Trond Klaape
rundt 6 timer siden / 195 visninger
Svar til innlegg fra Karl Øyvind Jordell
av
Ole Inge Bekkelund
rundt 6 timer siden / 47 visninger
Skader KrF, ikke Frp!
av
Ola Ødegaard
rundt 6 timer siden / 83 visninger
Les flere

Siste innlegg

Radikal kjønnsideologi
av
Marit Johanne Bruset
13 minutter siden / 10 visninger
Har du ulikhetsbrillene på, Astrup?
av
Catharina Bu
13 minutter siden / 12 visninger
Å redde verden uten å bli hekse-jegere
av
Bjørn Stærk
rundt 1 time siden / 39 visninger
I fredens telt
av
Torstein Try
rundt 1 time siden / 25 visninger
Nå treng KrF samling
av
Karl Johan Hallaråker
rundt 4 timer siden / 59 visninger
Hvorfor feilet Hareide?
av
Lars Kolbeinstveit
rundt 6 timer siden / 445 visninger
Les flere