Det bør være en svært høy terskel for at Staten griper inn i trosfriheten ved å nekte Jehovas Vitner statsstøtte.

Det bør være en svært høy terskel for at Staten griper inn i trosfriheten ved å nekte Jehovas Vitner statsstøtte. For det første er denne støtten ikke en støtte som sådan, men en tilbakebetaling av skatt som ellers går til å drifte Den norske kirke. Det kunne forholdt seg annerledes om dette var en støtte utbetalt av Staten for å fremme et bestemt formål, for eksempel å fremme demokratiske ferdigheter.

Videre må det være et viktig prinsipp i et liberalt demokrati å tåle det som er støtende, så lenge det ikke er snakk om oppfordring til straffbare handlinger. Jehovas Vitner er opptatt av å være lovlydige og betale skatt (jf. Rom. 13. 1-7), men de er eksplisitt apolitiske. De mener at Bibelen forbyr all politisk virksomhet, i motsetning til i andre kristne kirkesamfunn og organisasjoner, som mener det er en plikt å engasjere seg i samfunnet på grunnlag av nestekjærlighetsbudet og det kristne menneskesynet.

Det er utvilsomt støtende at en organisasjon som nyter godt av vårt samfunns goder nekter sine medlemmer å stemme. Samtidig er det når det gjør vondt, at det å hegne om trosfriheten er aller viktigst. Slik sett kan behandlingen av Jehovas Vitner sees på som en lakmustest for trosfrihetens vilkår i et land. Fordi Jehovas Vitner insisterer på at deres medlemmer ikke skal involvere seg i samfunnslivet ut over sin forkynnervirksomhet, får de ofte problemer med et lands myndigheter. I mange land forfølges de aktivt. Vårt liberale demokrati er ingen selvfølge. For å hindre at det forvitrer, må vi tåle at grupper i samfunnet velger noe annet enn det vi vil anbefale.

Terskelen for at Staten skal gripe inn med sanksjoner overfor et trossamfunn bør være høy (og å nekte tilbakeføring av skatt et medlem har betalt er utvilsomt en sanksjon). Å beskytte Jehovas Vitners rett til å stå utenfor samfunnet, politisk sett, er å beskytte oss alle.

Alexander B. Hangaas, førstekandidat for KrF i nye Tønsberg kommune

Det bør være en svært høy terskel for at Staten griper inn i trosfriheten ved å nekte Jehovas Vitner statsstøtte.

For det første er denne støtten ikke en støtte som sådan,men en tilbakebetaling av skatt som ellers går til å drifte Den norske kirke.Det kunne forholdt seg annerledes om dette var en støtte utbetalt av Staten forå fremme et bestemt formål, for eksempel å fremme demokratiske ferdigheter.

Videre må det være et viktig prinsipp i et liberalt demokrati å tåle det som er støtende, så lenge det ikke er snakk om oppfordring til straffbare handlinger. Jehovas Vitner er opptatt av å være lovlydige og betaleskatt (jf. Rom. 13. 1-7), men de er eksplisitt apolitiske. De mener at Bibelen forbyr all politisk virksomhet, i motsetning til i andre kristne kirkesamfunn og organisasjoner, som mener det er en plikt å engasjere seg i samfunnet på grunnlag av nestekjærlighetsbudet og det kristne menneskesynet. Det er utvilsomt støtende at en organisasjon som nyter godt av vårt samfunns goder nekter sinemedlemmer å stemme. Samtidig er det når det gjør vondt, at det å hegne om trosfriheten er aller viktigst. Slik sett kan behandlingen av Jehovas Vitner sees på som en lakmustest for trosfrihetens vilkår i et land. Fordi Jehovas Vitner insisterer på at deres medlemmer ikke skal involvere seg i samfunnslivet utover sin forkynnervirksomhet, får de ofte problemer med et lands myndigheter. I mange land forfølges de aktivt. Vårt liberale demokrati er ingen selvfølge. For å hindre at det forvitrer, må vi tåle at grupper i samfunnet velger noe annet enn det vi vil anbefale. Terskelen for at Staten skal gripe inn med sanksjoner overfor et trossamfunn bør være høy (og å nekte tilbakeføring av skatt et medlem har betalt er utvilsomt en sanksjon). Å beskytte Jehovas Vitners rett til å stå utenfor samfunnet, politisk sett, er å beskytte oss alle.