Åsta Årøen

Alder: 49
  RSS

Om Åsta

Idealist med bakgrunn i Venstre. Sitter i Bystyret i Bergen for Venstre. Utdannet jurist med master i verdibasert ledelse. Jobber i Bergen kirkelige fellesråd, Årstad menighet

Følgere

Om Høyre og abortloven.

Publisert over 7 år siden

Den egentlige abortdebatten ble ikke tatt på Høyres landsmøte. Hvordan kan gravide kvinners handlingsrom økes? Hvordan kan gravide i større grad sikres mulighet til å fullføre sitt svangerskap, når det faktisk er det de ønsker?

Høyre har på sitt landsmøte bestemt seg for å beholde dagens abortlov, etter lang debatt og mye lobbyvirksomhet. En del vil nok oppfatte vedtaket som ble fattet, som et nederlag med tanke på målet om et samfunn med rom for mangfold. Jeg tror likevel, fra mitt ståsted,  at dette var en klok beslutning. Venstre har også valgt å beholde dagens abortlov. Dette betyr ikke at kampen  i Høyre og Venstre, for annerledesbarna sin plass,  er forlatt eller blir sett på som uviktig. Spørsmålet er hva som er riktig strategi.

           Å ta vekk kvinners valgmulighet er ikke veien å gå. Jeg og Venstre tenker at kvinner sitt handlingsrom må økes. Derfor har Venstre programfestet at man må se mer på dagens praksis rundt abort etter uke 12. Det finnes i dag lite forskning om dette temaet, og forskere har også, på forespørsel, blitt nektet tilgang til situasjonene rundt diagnostikk og rådgivning, der fosteret for eksempel har kromosomfeil. Forskeren Sølvi Marie Risøy har imidlertid intervjuet en del kvinner som har valgt å avbryte svangerskap etter uke 12. Hennes arbeid er spennende, men burde fått følge av mer forskningsinteresse. Men også praksisen før uke 12 burde møtes med mer forskning. Gynekologen Anna Eskild har også gjort interessante funn om økonomi som motiverende faktor hos abortsøkende kvinner, før uke 12.

            På nrk.no http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.10975100 fortalte jeg og to andre kvinner om mangelfull oppfølging, små muligheter til å styre rådgivningssituasjonen og rådgiving som leder kvinner mot abort, når fosteret er sykt. Å gripe inn i abortloven vil ikke uten videre motvirke dette presset. Personlig mener jeg at man må styrke kvinners selvsagte rett til å fullføre svangerskap, og at dette må sies tydelig i abortloven. Dette vil komme flere grupper med utsatte gravide til unnsetning. Se også; http://m.vl.no/samfunn/venstretopp-vil-endre-abortloven/ Tanken er her at man på denne måten kan øke kvinners valgmulighet og handlingsrom. Det er grunn til å tro at eldre gravide, unge gravide, gravide med sosiale og økonomiske utfordringer, gravide med psykiske eller fysiske helseproblem, eller gravide som har eller har hatt rusavhengighet, ikke uten videre blir klappet i mål, av helsepersonell og verden ellers, når de ønsker å fullføre svangerskapet. Abort kan i slike sammenhenger,  bli sett på, av enkelte,  som en forebyggende handling der en frisk og sunn befolkning er det store målet. Legeforeningens etiske råd, med professor Markestad, i spissen,  har flere ganger demonstrert manglende forståelse for at det å kjempe for kvinners valgmulighet, faktisk også innebærer å styrke muligheten for utsatte gravide til å fullføre svangerskapet. Det hadde vært ønskelig om Legeforeningens etiske råd kunne si tydelig at abort ikke er forebygging helsearbeid, men mer en handling preget av nødverge for den enkelte kvinne. Jeg tror det er en lang vei å gå,  før det skjer, dessverre. Befolkningens sunnhet totalt sett blir fort prioritert over hensynet til en befolkning preget av mangfold, og det blir lett en forventning om at enkelte kvinner bør ta abort.

            Disiplinering av gravide har lange historiske tradisjoner. Jeg anbefaler helgens BT oppslag; http://www.bt.no/nyheter/lokalt/adopsjon/-til-det-beste-for-barnet-2889679.html, der en kvinne forteller om hvordan hun ble tvunget til å oppgi barnet sitt. Det var det beste, sies det. Kvinnens mening var ikke viktig. Er vi så sikker på at samme tenkning ikke finnes i dag, i forhold til abort?

            På Høyre sitt landsmøte ble det flere ganger uttalt at Abortloven fungerer bra. Det tror jeg er feil å si generelt, vi må anta endel kvinner har blitt presset inn i et valg som de ikke ønsket. Les her for eksempel http://www.nrk.no/ytring/moderskapets-frigjorelse-1.11005491. Designet på vår velferdsstat sier mye om hvem som er de verdige gravide.

Landsmøtet i Høyre valgte å beholde kvinners mulighet til å velge abort. det blir spennde om Høyre, som er opptatt av kvinners mulighet til å velge, i fortsettelsen klarer å markere motstand mot og rydde opp i paternalistisk tenkning overfor gravide.

Vi i Venstre kommer til å kjempe for kvinners handlingsrom, abort skal ikke påføres kvinner når kvinnene ikke er motivert for abort. Det blir spennende å se om Venstre får støtte i sin kamp for kvinner, for at gravide skal sikres handlingsrom, og ikke utsettes for paternalisme.

 

 

Åsta Årøen, leder Norges Venstrekvinnelag.

Gå til innlegget

Norge – på overdosetoppen.

Publisert over 7 år siden

Det blir spennende å se om ministeren sitt forslag om å åpne for røyking av heroin kan bety et taktskifte fra AP, der man prøver nye veier å forebygge marginalisering, høye dødstall og rekruttering til rusmiljøer. Det finnes ingen quick fix.

 

 

Positivt fra ministeren.

Helseminister Støre har på 1.mars vist vilje til å åpne for røyking av heroin for de tyngste sprøyteavhengige. Dette er selvsagt positivt, fordi man bryter med den passive linje Regjeringen over tid har hatt i forhold til de svært høye overdosetallene i Norge. Vi kan ikke godta at en gruppe mennesker, våre medborgere, mennesker med store og omfattende helseproblem, bare skal bli sendt i døden, fordi man er redd for å bruke behandlingsalternativ som vil bli oppfattet som legalisering av kritikerne. Samtidig er det viktig at en offensiv linje og utprøvning av nye tiltak mot høye overdosetall følges opp med bred rehabiliterende innsats for det enkelte menneske. Det finnes ingen quick fix på Norges dystre statistikk her.

 

Fra rus til sykdom.

Tunge og omfattende rusproblem knyttet til opiater medfører en kritisk helsetilstand. Stoltenberg-utvalget har vist erkjennelse av dette, men de ble dessverre nedkjempet av AP sine egne Stortingsrepresentanter. Det kreves handling, for å hindre skade og død, man kan ikke bare ha fastlåste oppfatninger av hva man ikke skal gjøre. Man må tenke nytt, og man må ha øynene åpne for at rusavhenige kan ha ulike behov, både i forhold til livreddende innsats og rehabilitering. Støre sier han vil åpne for røyking, en naturlig fortsettelse, tenker jeg, er å åpne for heroinassistert behandling for mennesker som har omfattende og kvalifiserte problemer knyttet til heroinavhengighet, der dette kan tenkes å gi en medisinsk gevinst, i form av sparte dødsfall. Ministeren har uttrykt reservasjon knyttet til heroinassistert behandling. Jeg tenker at vi må være villig til å prøve flere nye veier, så lenge de gir reduserende effekt på dødstallene til rusavhengige personer. Vi kan ikke tåle at en stigmatisert gruppe som de rusavhengige faktisk er, fortsatt ikke blir møtt på sine medisinske behov. Her trengs en aktiv politikk, og bred innsats,  som kan bedre overdosestatistikken og ivareta menneskeverdet til personene det gjelder.

 

Forebygge marginalisering.

Tunge rusavhengige blir ofte sett på som personer som har gjort et aktivt valg som medfører høy risiko og død. Dette er imidlertid, slik jeg ser det,  gammeldags tenkning preget av moralsk fordømmelse. Ofte kan tung rusproblematikk være forårsaket av blant annet personlige og vonde erfaringer hos personen som blir rusavhengig, samt manglende forebyggende nettverk. I stedet for å moralisere over rusavhengige som gruppe, må vi få en helsepolitikk som aktivt forebygger sykdom og død i rusmiljøene. Vi har lenge visst at det er vanskelig å bryte med tung avhengighetsproblematikk, derfor må vi gi et mangfold av behandlingsalternativ, slik at det skapes mange veier ut av en høyrisikotilværelse og inn på en tryggere vei, med utgangspunkt i den enkelte og dennes behov. Målet er å unngå sykdom og død, samt å reduserer et i dag svært rekrutterende rusmiljø. Helseministeren har gjort et viktig skritt, spørsmålet er om dette er et  symbolsk "museskritt" eller en del av en større tiltaksportefølge med nødvendig finansiering.

 

Mvh

Åsta Årøen

 

Leder av NVKL

 

2.kandidat for Hordaland Venstre

Gå til innlegget

Innlegget fra Statsministeren sitt kontor 6.februar blir det forutsatt at kvinner opplever valgfrihet i forhold til selektiv abort/diagnostikk. Arbeiderpartiet og Regjeringen underkommuniserer dermed nok en gang det sosiale presset gravide settes i.

Respekt for kvinners egne valg?

I innlegget fra Statsministeren sitt kontor, http://www.aftenposten.no/meninger/Et-inkluderende-Norge-7112975.html, blir det argumentert for at inkludering er en verdi som må settes opp mot verdien at kvinner skal bestemme over egen kropp, ” i respekt for kvinners eget valg”. Jeg mener at artikkelen baserer seg på feilaktig og forenklet oppfatning av begrepet ”kvinners egne valg”, innlegget tar overhodet ikke inn over seg de fordommer, den moralisering og de krenkelser en kvinne som vil holde fast i livet til sitt funksjonshemmede barn, vil risikere å måtte oppleve. Dette er et press som lett vil bli forsterket med en rutinemessig tidlig ultralyd med mindre man samtidig begynner å jobbe aktivt mot fordommer som er knyttet til kvinner som bærer fram foster/barn med utviklingsavvik.

Debatten om tidlig ultralyd.

Debatten om tidlig ultralyd har nå rast over lenger tid. Forkjemperne argumenterer i stor grad på at kvinner skal ha en lik rett til tjenester fra helsevesenet uavhengig av bosted og økonomi, samt at det å kunne velge bort bistandskrevende barn kan bety at en del kvinner får et lettere liv. En slik screening tenkes da å gi kvinnen større innflytelse over hvordan hennes liv blir. 9 av 10 kvinner som får påvist Downs på sitt foster, velger å avslutte svangerskapet.

Argumentasjonen imot tidlig ultralyd, går på at dette for det første er sortering av foster etter egenskaper, at det er unødig pengebruk siden teknologien er gammeldags og lite treffsikker, at mange kvinner vil bli påført engstelse og økt antall spontanaborter og at en slik teknologi vil frata kvinner muligheten til å bestemme over eget svangerskap.

Det er ikke plass til å gå i dybden på alt dette, men jeg vil gjerne kommentere Statsministeren sitt kontor sine antagelser om respekten for kvinners egne valg. Mitt ugangspunkt er i dag at vi har lite kunnskap om hvorfor så mange kvinner velger bort Down-foster eller fostre med andre tilstander. Vi kan ikke utelukke at mangelen på akseptable alternativ, for kvinnene, mangler. Vi er alle forskjellige med hensyn til verdipreferanser, og derfor skulle man tror at statistikken ville tilsi at kvinner i større grad valgte ulikt. Min hypotese er at "90 %- valget" handler om sosialt press og et styrt valg, for ukjent prosentandel kvinner. Kun forskningsinnsats kan utdype dette.

Skam og tabu.

Å føde barn med funksjonsnedsettelse har alltid vært og er fortsatt, vil jeg påstå, en handling forbundet med skam og tabu. I gamle dager, for inntil 30 år siden, var dette barn som etter hvert som de vokste til, ble innelåst på loft og stuet bort på institusjoner. Leger mente at det var best de fikk dø. Norunn Amundsen har i sin bok om sin søster, fortalt om hvordan hun opplevde familien hennes og hennes søster som hadde Downs, ble møtt av samfunnet og hvilke utfordringer dette medførte. I dag tenker vi annerledes, kan vi kanskje si. Samtidig har vi nå en annen teknologi, som mange, særlig i AP,  ivrer på å gjøre mer tilgjengelig. Mange ønsker å gi kvinnen mulighet til å velge bort en del egenskaper hos fosteret på fosterstadiet, gjennom diagnostikk og selektiv abort. Jeg tror dette standpunktet er preget av gode intesjoner, men også kunnskapsløshet og mangel på relevant dokumentasjon og analyse.

Et naturlig valg?

 Mange fostre som har kromosomavvik, dør av seg selv, mens de er foster i mors liv. En kan således argumentere for at det å bruke teknologien, bare forsterker den seleksjon naturen gjør i seg selv. Samtidig synes jeg det er grunn til å stille spørsmål ved denne slutningen. Dette er fordi en del slike fostre har potensial for liv, kort eller lengre, som fostre eller som fødte barn. Dersom fosteret kan leve noen uke til inni mor, kan dette for noen kvinner, være verdifullt. og dersom barnet blir født, kan 3 dager være mer enn ingenting. Det kommer blant annet an på morens verdisyn og innstilling til livet. Men aksepterer samfunnet at moren velger å utløse dette potensialet hos fosteret? Ytringer både i debatten, og fra helsepersonell, kan bidra til å stigmatisere kvinner som velger dette, dette vil jeg komme mer tilbake til. Min påstand er at det å aktivt fortsette svangerskapet med et foster/barn med funksjonsnedsettelse, er et valg som trosser fordommer og skam. Valget om å fortsette svangerskapet kan også være er stigmatiserende og ikke-akseptert, for kvinnen, i møtet med samfunnet rundt.

Min historie.

6.mars i fjor var jeg selv gravid. På ultralyd i uke 18 fikk jeg vite at det ikke så bra ut for min datter, Veslemøy. Hun hadde flere organfeil, mulig kromosomfeil og begrensede leveutsikter. Men jeg ville ha Veslemøy uansett, både for min og hennes skyld, for søsknene og familien ellers. Veslemøy trengte oss og vi trengte henne, slik som hun var. Hun var til i kraft av seg selv og i kraft av relasjonen til oss rundt.

Vi visste vi gikk imot en vanskelig tid, fordi slike valg ikke uten videre blir akseptert, av alle. For meg var det et poeng å understreke tydelig(for å skjerme meg og familien mot velmente ”råd”) at dette barnet, uansett livsutsikter var et ønsket barn, uavhengig av hva omgivelser og samfunn måtte mene, og det uttrykte jeg tydelig i media(http://www.bt.no/nyheter/lokalt/--Barnet-blir-kanskje-annerledes-2673772.) Jeg fikk mye støtte fra kjente og ukjente, men også mye annet. I nettdebattene kunne jeg lese mange kritiske ytringer, blant annet følgende:

”Modig? På bekostning av resten av familien? Årøen snakker selv om hvor travelt de har det med sine tre barn. Hva skal hun med flere barn da? Og hvor finner hun tid til å ta seg av et barn som er "annerledes"? Det vil gå på bekostning av resten av familien, og de tre eldste få føle at det er galt av dem hvis de også trenger omtanke og oppmerksomhet. Dette er en velkjent problemstilling i familier med dysfunksjonelle barn. Glem pratet om hjelp fra det offentlige. Selv om du har et barn som må påpasses 24 timer i døgnet, får du ingen avlastning de to første årene, med den begrunnelse at "alle så små barn trenger kontinuerlig pass". Det er selvsagt ikke riktig, blant annet sover de normalt mye av døgnet. Men dette er altså hva kan vente deg. Litt realisme etterlyses her!”

En annen kommenterte:

”Du kaller det kvinners rett til å velge. Hva med barnet da , som skal leve et vanskelig liv pga ditt valg ? Da jeg leste dine tanker rundt dette ble jeg oppriktig forundret over hvor lite opptatt du er av barnets opplevelse og ønske. Du snakker bare om at du føler at systemet ønsker at du tar abort. Det er nok ikke så rart det. I helsevesenet ser de hver dag hvilke ufattelige lidelser noen barn blir født med.
Kvinnens rett til å bestemme over egen kropp? Det er en annen liten kropp du bestemmer over her. Ikke glem det !”

Jeg synes det er vanskelig å tolke disse utsagnene som noe annet enn at debattanten syntes jeg var forpliktet til å avslutte svangerskapet og forkorte Veslemøys liv. Debattanten framstilte meg som en egoistisk og selvsentrert kvinne, som prioriterte egne behov på bekostning av Veslemøy og de andre barna. Nå er selvsagt ikke nettdebattene nødvendigvis representative for holdninger i samfunnet generelt, men jeg fikk også i den følgende debatten erfare at dette er holdninger som også finnes i det medisinske miljøet;

”– Man må tenke på barnet.Man kan ikke bare bestemme ut fra seg selv og eget behov, man se på hva slags liv barnet blir født til,”

sier Thommasen.(Barne- og anestesilege, http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/helse/lege-i-abortdebatten-syke-barn-boer-slippe-aa-bli-foedt-3750817.html) Det er vanskelig å tolke dette utsagnet som noe annet enn moralisering over kvinner som velger å hegne om og bære fram sitt syke barn. Og at man har en moralsk plikt til å avslutte slike svangerskap.

Men hvorfor er det å avslutte så veldig moralsk riktig? Lidelse og død er en del av livet. Alle barn kan bli syke og funksjonsnedsatte, dersom de har uflaks eller får dårlig omsorg. Man gir likevel behandling og oppmuntring til å velge livet. Det samme gjelder foster med behandlingsmulige tilstander, for eksempel hareskår. Da får man rådgivning og oppfølging underveis, og fødsel og operasjoner er planlagt i lang tid før fødsel, når denne tilstanden er kjent. Og fosteret som vokser,  blir anerkjent som et barn.

Vi gikk mot en forventet død for Veslemøy.  Men for helsevesenet var hun på en måte ”død” og indirekte erklært som ”ikke-menneske” fra det tidspunkt hennes organfeil og begrensede leveutsikter var kjent for helsevesenet. Oppfølging og oppmuntring av oss foreldre, inkludering og informasjon av søsken var et ikke-tema. Derimot ble vi stadig oppfordret til å si at vi ikke ville ha keisersnitt, noe vi nektet å ta stilling til, fordi vi ville vurdere situasjonen fortløpende. Da vi problematiserte den generelle mangelen på emosjonell støtte og tilknytningsstøttende oppfølging, fikk vi vite at dette var politikernes feil(jeg er selv politiker), pga manglende bevilgninger. Aldri ble Veslemøy kalt Veslemøy, av noen profesjonelle i vårt sykehusvesen, mens hun levde, inni meg. Hun ble derimot konstant kalt ”det”. Vi opplevde også at hun ble sammenlignet med et dyr. For meg personlig var dette en opplevelse av å mislykkes totalt som mor. Aldri kunne jeg få løfte henne opp og vise verden at hun var et levende lite menneske som hørte til vår familie, noe som var mitt høyeste ønske, at hun skulle bli aktivt akseptert og verdsatt, av hele verden. I etterkant tenker jeg at det helsevesenet jeg møtte har sterke fellestrekk, mest ubevisst tror jeg, i den etablerte tenkningen i legevitenskapen på 30-tallet. Legene så kanskje på døden som en slags forløsning og problemløsning, men for meg ble det en tidsfrist for alt jeg skulle utrette for Veslemøy og hennes status. Tiden ble dessverre for knapp. I etterkant må jeg si at gravferdsstøtten fra NAV, der hun ble definert som et barn, var den største seieren for meg som mor. Og da kjenner jeg at jeg blir trist, jeg syntes Veslemøy hadde fortjent mer.

I etterkant tror jeg at helsepersonell i større grad må læres opp til å ta stilling til sin verdiarv som følger med profesjonen, og de må utfordes til å komme med tydeligere verdistandpunkt. Pasienten må samtidig i større grad få velge hvem som skal være behandlende personell. Dagens ide, om såkalt verdinøytralitet, er et livsfjernt ideal, som bør forlates, det er uoppnålig og falskt. Ingen er nøytrale. Men alle har selvsagt ikke like sterke meninger. Samtidig bærer vi alle tidligere generasjoners verdier på skuldrene, og det må vi alle forstå, både pasienter og profesjoner. Ikke minst når det gjelder kvinners reproduktive handlingsrom. På alle kvinneklinkker henger 70 -tallets abortkamp i veggene. Men det som var frigjørende på 70-tallet, er ikke nødvendigvis frigjørende i dag. For ordens skyld, jeg ser selv tilhenger av selvbestemt abort... men møtet mellom Veslemøy og meg, mellom oss som familie og sykehusvesenet, har lite med 70-tallet å gjøre. Hun var mitt elskede barn, og dette båndet mellom mor og barn som vi hadde,  må dagens profesjoner akseptere og støtte opp under, når det var min bestilling. Det kan man fint gjøre, uten å tråkke på andre kvinner rett og ønske om abort.

Det kreves handling for å bekjempe skam, tabu og sosialt press rundt svangerskap med avvik.

Det finnes ulike synspunkt og ulike meningsposisjoner. Å delta i debatt krever at man tåler å bli motsagt. Jeg setter pris på at folk er ærlige, bare slik kan vi komme videre. Samtidig må det da være rom for dialog. De kritiske stemmene, for eksempel i nettdebattene, som våren 2012 kom frem i lyset viser behovet for systematisk innsats for å bedre situasjonen og verdidialogen rundt svangerskap der barnet har begrensete leveutsikter. Det er i dag, vil jeg påstå, mye sosialt press knyttet til svangerskap med avvik. Statsministeren, Statsminerens kontor og helseminister Jonas Gahr Støhre må derfor ta høyde for dette når man snakker,( både i festtalene og til hverdags), om at samfunnet og politikere skal vise respekt for kvinners egne valg. Et valg om å avbryte svangerskapet vil helt sikkert for en del kvinner oppleves som riktig, men vi kan ikke utelukke at slike valg i stor grad er presset fram av usikkerhet for fremtiden, fordommer i samfunnet og moralisering og ikke minst manglende emosjonell støtte. Eller som en mor sa til meg, ”den totale ensomhet” Å kalle den individuelle beslutning om selektiv abort for ” kvinners eget valg”, på en ukritisk måte, kan gi et misvisende bilde av den reelle situasjonen. Dagens situasjon bør påkalle politisk handling, da vi ikke kan utelukke at det å velge å fortsette svangerskapet når fosteret er sykt, kan fremprovosere en utstøtningsprosess og demonisering av kvinnen som opponerer mot majoritetsmeningen.

Men kan de ikke bare velge da?

All medisinsk intervensjon er som utgangspunktet frivillig, og det gjelder også fosterdiagnostikk og ultralyd. Frivillig-begrepet har imidlertid mange sider, Å avslå diagnostisering krever mot. Teknologien skaper muligheter, muligheter som for en del kvinner oppleves som uakseptabelt press, jf ren av mange, mange støtte-mailer jeg mottok, der en kvinne forteller om sin egen valg-situasjonen, slik hun opplevde det da hun avslo fosterdiagnostikk:

”Sjølv fekk eg to barn etter 40, yngstejenta då eg var 44, eg nekta ultralyd(veke 12). Sjølvsagt vart eg ikkje rekna som "normal" og trykket var tungt både frå helsevesen og omgjevnader. Men eg var altså tilfeldigvis "heldig", dei var friske og fine. Men kven har rett til å døma kven som har verdi eller ikkje? Ikkje staten eller helsestyresmaktene, etter mitt syn.”

Begrepet ”samtykke” kan med andre ord bli en ganske hul størrelse i slike situasjoner. Dersom man går inn for å innføre rutinemessig ultralyd i uke 12, evt annen fosterscreening rettet mot tilstander som det ikke finnes behandling for, må man i det minste jobbe systematisk for å trygge kvinner på at det å avslå diagnostikk og eventuelt det å bære fram fosteret med utviklingsavvik er et akseptert valg, også sett fra helsevesenet og samfunnet sin side. Det er også uhyre viktig å forske mer på brukererfaringene hos de aktuelle gravide-kvinnene, hvordan blir de møtt og hva slags forventninger blir de stilt overfor? I dag er slik forskning et forsømt felt, med et hederlig unntak i Sølvi Marie Risøy sin dokotogradsavhandling.

Positivt initiativ fra Helseministeren.

Det er imidlertid positivt at helseministeren nå har tatt inn over seg at vi trenger retningslinjer for gravide som får påvist avvik jfr http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/aktuelt/nyheter/2013/lindrende-omsorg-for-barn-med-begrensede.html?id=712675. Enda bedre hadde det vært om man satte ned en egen gruppe til å jobbe med dette temaet, evt utvidet gruppen, slik at man får mer spesialkompetanse på graviditet og gravide-kvinnens/ gravide-familiens behov der. Jeg venter i spenning på om Helseministeren tar hintet.

Mvh

Åsta Årøen

Leder Norges Venstrekvinnelag

2.kandidat for Hordaland Venstre.

 

Gå til innlegget

Overtramp frå Legeforeningens Etiske Råd. Av Åsta Årøen Leiar av Norges Venstrekvinnelag

 

Det var trist lesning å sjå leiar av det etiske rådet i legeforeninga, professor Markestad sitt angrep på Siri Fuglem Berg, i Vårt Land på laurdag5.januar. Markestad er ein ivrig debattant som uttaler seg i media, og det er bra, fordi slik deltaking er eit steg på vegen mot transparens. Men Markestad sitt utfall mot Siri Fuglem Berger bekymringsfullt.

I staden for å applaudere debatten om premissane for etiske vurderingar, framstår Markestad som aggressiv. Han er svært opptatt av å legitimere dagens praksis i nyfødtmedisinen og av å forsvare sine tidligare utalelser. Sjølvsagt kan det godt hende at fleirtalet i samfunnet meiner at Markestad har rett. Men i eit godt samfunn har også mindretalet sitt syn betydning. Som politikar kjenner eg igjen kampretorikken frå den politiske arenaen, og det overraskar meg når slik argumentasjon kjem i denne settinga, frå leiaren i det etiske rådet til Legeforeningaen, ja, for Markestad er vel ingen politiker? Han er ein ivrig debattant som uttaler seg i media om etiske spørsmål innanfor det medisinske faget. Ein konstruktiv debatt om medisinsk etikk i det offentlege rom krev imidlertid også at det må det rom for dialog, dialog om verdipreferansar og om prioriteringar, og Markestad bør forstå at mange, deriblant Siri Fuglem Berg, føler eit behov for at han avklarer sine verdipreferanser samt at han begrunnar sine tolkningar av statistikken.

I eigenskap av etikkrådsleiar i Den Norske Legeforening uttalte Markestad, i desember, at dagens anbefalte aldersgrenser på foster/barn innanfor norsk nyfødtmedisin ikkje bør pressast nedover. Denne uttalelsen var utgangspunktet for Siri Fuglem Bergsitt innlegg. Ikkje alle er einige med Markestad sine vurderingar her, og det er behov for ein offentleg diskusjon om premissane for konklusjonen. Når han opptrerdenne betydningsfulle rolla som leiar av eit etisk råd, hadde det vore fint om han i større grad inviterte sine meiningsmotstandarar til dialog enn det som vart gjort på 5.januar i VL. Ein slik rådsrolle er noko anna, tenker eg, enn ein politisk kamp der målet er å vinne over og nedkjempe dei som er ueinige. Dialog og lytting bør vere prioriterte oppgåver.

 

Eg har sjølv opplevd det å bere fram eit funksjonshemma barn, og eg opplever Siri Fuglem Berg som ein god talsperson for ein del av oss,i denne situasjonen. Markestad sin uttalelse før jul, er eigna til å skape tvil og usikkerheit , vedrørande om Markestad og Rådet til Legeforeningen verkeleg har ei positiv innstilling til at barn blir født med funksjonsnedsettelse. Markestad sår tvil om at eit liv med funksjonsnedsettelse kan vere eit godt liv. Det er freistande å spørje Markestad: Kor mange barn skal ikkje få behandling for at ein skal unngå at nokon av dei blir fødde med funksjonsnedsettelsar? Er det rom nok i vårt samfunn for barn med varig behov for bistand? Og har kvinner ei plikt til å velge abort og å evt nekte sine funksjonsskadde barn medisinsk behandling? På 90-taletuttalte Legeforeninga at ein statistisk reduksjon av fødslar av barn med Downs syndrom, var positivt. Heldigvis vart dette negative synet på born med kromosonfeil seinare justert,  uttalelsen vart trekt tilbake. Samtidig,  det er jo ikkje utenkjeleg at mange av oss som blir berørt av denne problemstillinga, frykter at slikt tankegods framleis lever godt, i det skjulte, kanskje heilt inn i Legeforeningen sitt etiske råd? Seinast i vår gjekk ein tidlegare barnelege ut i media, både BT og TV2, og uttalte av sjuke barn hadde rett til å sleppe å bli fødde, sjå http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/helse/lege-i-abortdebatten-syke-barn-boer-slippe-aa-bli-foedt-3750817.html

 

Heldigvis er det fleire enn meg som tenker at det å automatisk oppfordre til å velge bort born med risiko for funksjonsnedsettelse, blir feil veg å gå, når ein skal gjere valg innanfor medisinsk behandlingsintensitet. Slik sorteringspolitikk er ikkje er ein seier for kvinnekampen, slik somme vil ha det til. Derimot er det med å påføre skuld og skam på kvinner som veljer å ta imot sine funksjonsnedsette barn. Dette er ein konsekvens Legeforeningens etiske råd må ta inn over seg. Derfor ventar eg og mange andre på at Markestad skal avklare sitt eige og rådet sitt syn på funksjonsnedsette born/foster. Godt nyttår.

 

 

Gå til innlegget

Om selvbestemte valg, abort og engangsstønad.

Publisert nesten 8 år siden

Åsta Årøen, leder av NVKL: Abortdebatten i dag, er i dag stort sett er et spørsmål om paragrafer. Debatten rommer dessverre ikke konteksten rundt svangerskap og fruktbarhet. Oppleves det å øke engangsstønaden som en politisk viktig sak?

De fleste partiene er nå i gang med programarbeidet, og dermed er vi også inne i en tid der det diskuteres om grensen for abort skal flyttes, eller om man skal innføre flere vilkår/stramme inn dagens praksis. Det er interessant å merke seg at abortdebatten stort sett er et spørsmål om paragrafer, og at konteksten rundt svangerskap og fruktbarhet i liten grad blir debattert. Ingen diskuterer realiteten i selvbestemmelse for kvinner.

Selv er jeg tilhenger av selvbestemt abort fordi jeg ikke ser noen annen løsning som ivaretar hensynet til kvinnehelse. Jeg synes derfor vi skal beholde dagens lovgivning, som den er. Samtidig synes jeg det blir feil å uten videre bruke begrep som selvbestemt abort ukritisk. For hvem bestemmer? Er det så sikkert at det alltid er den enkelte kvinne som har råderett over valget, reelt sett??

Siden tidenes morgen ser det ut til at fertilitet og graviditeter noe de fleste sosiale system ønsker å kontrollere. En opptelling, dersom det var mulig, ville nok vise store mengder uvillige blivende barnefedre samt storfamilier som sanksjonerer knallhardt mot kvinner som opponerer mot samfunnsreglene eller kvinner som har vært uheldige. ”Its takes av village to raise a child”, sies det. Ikke alle, også i dag, vil være en slik landsby som bistår den gravide. Bergens Tidende hadde i sommer en dokumentarserie om kvinner som ble tvunget til å adoptere bort sine barn. Dette er bare noen få generasjoner siden. Er vi så sikre på at dagens kvinner alltid opplever valget om å fullføre eller avslutte svangerskap som et fritt valg?

Det finnes flere grupper kvinner i vårt samfunn der storsamfunnet aktivt unnlater å støtte opp under fruktbarheten. Vårt samfunn ønsker foreksempel at unge kvinner skal prioriterer utdanning og arbeid fremfor barnfødsler, og vi gir  derfor få, om enn ingen, reproduktive incentiver til denne gruppen kvinner, som vanligvis har en løs tilknytning til arbeidslivet.. Gynekologen Anna Eskild har dokumentert at økonomiske faktorer er en viktig grunn til at kvinner mellom 20 og 24 år velger abort. Kan vi kalle dette selvbestemt abort? Mange tenåringer kan nok fortelle om fordømmelse fra omgivelsene og forventing om abort. Spørsmålet fremover fremover blir om vi er villig til å kjempe for at samfunnet skal gi slipp på viljen til å displinere kvinner. 

 Det er i dag en ganske utbredt tverrpolitisk enighet om at engangsstønaden ikke må økes. Man ser for seg, tror jeg, at en eventuell økning vil medføre at tenåringer, innvandrere, flyktninger, arbeidsledige, fattige og eventuelt rusavhengige da vil bli motivert til å flere barn og at barnefødsler hos slike kvinner vil skade samfunnet og svekke arbeidslinja. Derimot, kvinner i 30 årene, som er i arbeid, blir sponset med romslige fødselspermisjoner og fertilitetsbehandling, dersom de har behov for dette. Her oppmuntrer samfunnet aktivt til bruk av kvinnelig fertilitet. Jeg er selvsagt glad for at vi har gode permisjonsordninger. Samtidig gir det meg en litt dårlig smak i munnen at de som har lite, skal ha lite, mens vi som har mye, skal få mer og mer.

For meg er det umulig å se for meg at noen annet en selvbestemt abort kan fungere som lovgivning. Samtidig tror jeg vi må være ærlige på at staten og storsamfunnet ikke framstår som normløse, men derimot aktivt og passivt prøver å kontrollere kvinners fertilitet.  Vil vi ha det slik etter tiår med slagord som "selvbestemmelse" og "råderett over egen kropp"? Vi som samfunn må være ærlige på abort ikke alltid er ”selvbestemt”. Også for abortvalget fines det normer og forventinger, og i noen tilfeller kan nok kvinner oppleve abortvalget som en plikt, mer enn som en rettighet.  Ofte ser vi at personer i den enkelte kvinnes nettverk og samt storsamfunnet som aktivt og passivt prøver å kontrollere kvinners fertilitet. Dette presset blir forsterket gjennom designet på vårt velferdssamfunn. Hvor mye reproduktiv disiplinering ønsker vi politikere? Vil vil gjøre noe praktisk for å øke kvinners selvbestemmelse? Da må fokuset på reproduktive rettigheter økes. Et sted å begynne, er å øke engangsstønanden

 

mvh Åsta Årøen, leder av Norges Venstrekvinnelag.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere