Åsta Årøen

Alder: 48
  RSS

Om Åsta

Idealist med bakgrunn i Venstre. Sitter i Bystyret i Bergen for Venstre. Utdannet jurist med master i verdibasert ledelse. Jobber i Bergen kirkelige fellesråd, Årstad menighet

Følgere

Kjære Erna!

Publisert over 3 år siden

Det seiest at det er cirka 100 mennesker per i dag som bruker nikab i Norge. Vi veit lite om nikab er eit fritt val eller noko som vert påtvinga. Men vi treng ein statsminister som er interessert i mennesket bak sløret.

Å kome til eit nytt land og slå rot, er ein spennande og krevande prosess. Ikkje minst er det ein to vegs prosess. Kva vi gjer som samfunn i møte med dei nye? Kva valg gjer dei som kjem på flukt til vårt land. Vi lever på mange måter i ei boble i vårt trygge land, men vi har ingen garanti for at dette vil fortsette. Men eg trur vi kan bli betre. Vi må stille krav til oss sjølv, ikkje berre til dei som kjem. Vi skal bygge eit godt samfunn, ikkje berre for oss sjølv, men også for dei som kjem etter oss. Eit godt vertskap tek ansvar. Nyttårstalen din Erna var fantastisk, då du snakka om at vi alle, som enkeltmenneske og som fellesskap kan bidra til å skape inkluderande fellesskap.

Alt er ikkje perfekt med Norge. For nokre år sidan, då eg var på ein stor norsk integreringskonferanse, traff eg ein ivrig flyktningkonsulent som jobba med introduksjonsprogramma. Han var svært oppgitt over kvinner i introduksjonsprogrammet som fekk mange barn, mens dei var i program. Når dei hadde fått to barn, brukte han å skrive dei ut av norskopplæringa, fortalte han. «Kvifor det», sa eg, «er det ikkje ekstra viktig å holde prosessen med å lære seg norsk språk i gang, då?», lurte eg på. Han svarte ikkje direkte på det: «Dette er kvinner som ikkje har nokon kontroll på sin eigen seksualitet», sa han, « mannen bestemmer alt. Derfor må eg gje eit signal», sa han. Kva resultat denne signalaktiviteten gav, fekk eg aldri tak på. Fekk kvinna meir makt i sitt liv på bekostning av mannen? Eg kom aldri til botnen av dette.  Men akkurat då kjønte eg at kvaliteten på introduksjonsprogramma som møter våre nye landsmenn, er varierande. Desserten vart servert og eg skifta samtalepartner. Men eg kjende meg sint, og eg tenkte at dette ikkje er slik vi skal gjere det. Vi må møte nye borgarar i vårt land med respekt, anerkjenne situasjonen dei er i og halde fast i dei, istaden for å stenge dei ute og minske handlingsrommet. Å lære ei småbarnsmor med flyktningebakgrunn, norsk språk, er ei dobbel investering, slik eg ser det. Både ho og barnet stiller sterkare. Det skjer mykje bra integrering i norske kommunar. Det er mange som har introdkusjonsprogram med høg kvalitet. Men det er naivt å trur at det berre skjer bra ting. Eg trur at ulike maktovergrep i introduksjonsprogram-aktiviteten skjer oftare enn vi likar å tru. Og kva lærer vi då i frå oss? Dette bør vi undersøke og lære av våre feil og suksesser.

Kjære Erna, eg har alltid sett med beundring på di evne til å sjå forbi vårt samfunn sitt fokus på kle og utsjånad hos kvinner. På deg bit ikkje klespoliti og terningkast, det er kunnskap og grundige resonnement som gjeld. Eg har alltid syntest du er ujålete og kunnskapsrik. Eg trur dette er grunnen til fleirtalet i Norge vil ha deg som statsminister. Du har tillit, og du står for det du sa. Eg kan vere uenig med deg, men eg har aldri vore i tvil om at din argumentasjon er saklig basert.

Eg vart likevel svært overraska over utspelet om nikab som kom, no i oktober, då du og statsråd Listhaug skulle fokusere på korleis fleire innvandrerkvinner kan komme i jobb. Du ville ikkje, dersom du var arbeidsgjevar, tilsetje nokon som går i nikab, sa du Nikab er hard politikk, ser det ut til. Dei fleste seier at nikab er kvinneundertrykkande, og det er eg einig i. Men er det frigjerande for oss som samfunn og dei aktuelle kvinnene i nikab, i å avise dei og stenge dei ute? Dersom dei er undertrykte, så har dei kanskje ikkje valgt det sjølv? Skal dei forsette å sone heime, fordi dei er kvinnner? Utstøytning frå arbeidsmarknaden er vel knapt ei frigjerande handling?

Nikab og burkini har vore ofte diskutert i det siste. Bærarane av desse draktene har sikkert ulike motivasjon, alt etter kva situasjon dei er i. Nokon kan ikkje velje, og nokon ønskjer ikkje å velje klesplagga vekk. For nokon er drakta kanskje ei politisk markering.

I sommar møtte eg ei av mine norskfødde veninner. Ho likte ikkje at eg  i at ein debatt hadde sagt at burkini var heilt greit. «Då tillet du at dei ser på oss som horer», sa ho. Men eg kjenner meg ikkje som ei hore når eg går i badedrakt, heller ikkje når eg svømmer ved sidan av ein som er meir påkledd. Og eg trur ikkje at dei eg kjenner frå innvandrermiljøet heller ser på meg på den måten, sjølv om ein del kvinner der er tungt påkledde. Eg og mi norskfødde veninna mi snakkar ikkje så mykje saman no, og iallfall ikkje om burkini og nikab. Eg veit ikkje om vi er vener lenger.

 Mange tenker som veninna mi. Vi kunne alle sjå i media, fransk politi som tvinga ei burkinikledd kvinne til å kle av seg. Det spørs om den burkinikledde kjende seg frigjort etter at politiet hadde brukt makta si. Akkurat då hadde vi trengt ein statsminister som sa at kle er berre kle, og vi treng ikkje klespoliti i Norge.

Kjære Erna, vi treng leiarar som ikkje fyller klesdrakter med politisk innhald og konflikter. Eg trur nettopp du er ein som kan klare det, som kan makte å tappe desse draktene for provokasjon. Vi kan nærme oss menneske inni klesplagget, kanskje er det eit medmenneske som treng vår hjelp?

Ein statsminister kan bety ein forskjell her. Vi treng ein medviten integreringspolitikk, der målet er å auke handlingsrommet til den enkelte. Vi treng jamn kvalitet i introduksjonsprogram og norskopplæring, vi treng å trekke menneske til oss, og møte dei med interesse og respekt. Vi treng ikkje klespoliti i Norge. Vi treng ikkje fordømmande blikk og mangel på interesse for situasjonen til den enkelte. Vi treng ein statsminister som alltid prioriterer kunnskap framfor frykt. Vi bør streve mot å vere menneske som rettar blikket mot våre medmenneske og strekker ut hendene våre til hjelp.

 

Gå til innlegget

På veg mot å bli folkevalgt?

Publisert rundt 5 år siden

Rollen som folkevalgt er stort sett eit privilegium, og ein får ofte mange gode tilbakemeldinger frå dei som bryr seg om sakene ein kjempar for. Ein del folkevalgte opplever imidlertid også svært negative tilbakemeldingar som netthat og truslar.

Folkevalgtrollen er spennande, krevande og ikkje minst lærerik. Undervegs  får vi opplæring,  internt i partiet, samt ulike opplæringsdager organisert av det folkevalgte organedt. Alt i alt veldig bra. Men ein ting forblir ofteuberørt, kanskje fordi det er tabu? Eg tenker på dei meir ubehaglege sidene ved å vere folkevalgt, netthets, tilsendte bibelord med negavtiv valør, handskrivne grisebrev mm. Sjølvsagt er slike henvendelsar i veldig mindretall, samanlikna med all den positive responsen vi vanlegvis får. Men det å vere synlig kostar litt, for nokon. På Stortinget var det i 2009 sidan gjort ei kartlegging av ubehagelege opplevingar knytt til folkevalgtrollen, via NRK. 46 % av dei 107 representantane som svarte då, har mottatt truslar. I samme retning går arbeidet til forskeren Aina Landsverk Hagen, som i publiserte i 2015 ein rapport knytt til netthat mot bloggere og journalister. Konklusjonen til Hagen er at netthat er eit demokratisk problem, og som i særleg grad rammer kvinner. Eg tror problemet knytt til denne typen ytringshindringar er større enn vi likar å tru, kanskje fordi slik reaksjoner er ulikt fordelt. Nokon møter det ofte, andre aldri. Som politikarar er vi trent på å gå i debatt og kjempe for synspunkta våre, men mange av oss er uforberedt på sjikane frå ukjende.

Politikarar flest er sannsynligvis ressurssterke, og lar seg sikkert i liten grad påverke av denne typen negative tilbakemeldingar. Sjikane er kanskje ein del av «folkevalgtpakken», har eg tenkt for min eigen del. Sjølv vart eg imidlertid litt forskrekka over at eg til tider reagerte på ulike negative henvendelsar frå ukjende. Eg hadde ikkje tenkt på at eg ville tenke slik. Harde nettkommentarer og grisebrev gjorde meg flau, ikkje minst overfor familien min. Kva hadde eg pådratt oss som familie? Samtidig var det viktig for meg å unngå offerrollen, slik at det vart litt vanskeleg å snakke om.  Alt i alt er jo det mest positiv respons. Det å vere folkevalgt er jo noko eg valgte sjølv, så kvifor sutre da, over eit mindretal henvendelsar? Eg var også usikker på om det eg opplevde var grovt nok til å snakke om. Etterkvart som eg har snakka med andre i denne situasjonen, har eg forstått at mange tenker slik. Mi løysing har vore å ignorere ubehagelege hendelsar, men er eg likevel sikker på at eg og mange andrehar erfart denne typen hendelsar, kanskje kan vi snakke om eit demokratisk problem?

               Dei ulike politiske partiene har ulike måtar å handtere negative hendelsar. I forhold til kommunale organ, trur eg KS i sitt opplæringsprogram for folkevalgte, kunne gjort ein bra jobb her, på tvers av partipolitikken. Kanskje kunne dei ulike folkevalgte organa, som kommunestyra,  bli oppfordra til å etablere lokale prosedyrer, der ein blir oppfordra til å melde ulike typar hendelsar og få dei vurdert. Vanlegvis er det sikkert lite å bekymre seg over, dei fleste truslar er nok uten substans og bare å riste av seg .

               Det blir antatt at kvinner og minioritetar blir hardast ramma av ulike former for sjikane. Kanskje er det viktig å fokusere på korleis ein skal mestre dette, slik at vi unngår at folkevalgte forsamlingar blir skeivt representert på grunn av denne typen belastningar. Per i dag er det ofte vanskeleg å få kvinner og personer med minioritetsbakgrunn til å stille på folkevalgtlister. Dette kan ha mange grunner, men det å jobbe mot bedre mestring av sjikane er uansett bra og kan bidra til betre rekruttering. Vi kan ikkje alle bli «panservogner», men dei fleste av oss kan mestre dette betre med litt støtte. Ein plass å begynne er å få dette inn i folkevalgtopplæringa.

 

Åsta Årøen(V)

Leder i Norges Venstrekvinnelag

Gå til innlegget

Felles kamp for likestilling

Publisert over 5 år siden

Norske kvinner har det svært godt. Likevel har vi fremdeles ikke likestilling i Norge. Det trengs derfor fortsatt innsats for å sikre at våre døtre og sønner får like rettigheter uavhengig av kjønn.

Likestilling handler om den enkeltes grunnleggende menneskerettigheter. Det følger av Verdenserklæringen om menneskerettigheter at alle mennesker har rett til et liv fritt for diskriminering og vold og overgrep. Likestilling er grunnleggende sett et spørsmål om rettferdighet for hver enkelt som individ. Kvinner og menn skal ha like rettigheter og muligheter til å delta i samfunnet, uavhengig av kjønn, alder, etnisk bakgrunn, tro og livssyn. Kvinner i de fire ikke-sosialistiske partiene samarbeider om viktige likestillingsutfordringer. Vi har definert 4 områder der vi sammen arbeider for økt likestilling.

  

1)Arbeidslivet

Norge har høy sysselsetting, men vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked. Vi ønsker å arbeide sammen for et kompetanseløft for de kvinnedominerte yrkene, blant annet i skole-, barnehage-, pleie- og omsorgssektoren. En annen stor likestillingsutfordring i arbeidslivet er å legge til rette for mindre ufrivillig deltid. Med mindre ufrivillig deltid vil flere kvinner bli økonomisk selvstendige, få et bedre pensjonsgrunnlag, en bedre alderdom, og en tryggere tilknytning til arbeidslivet.

Sykefraværet for kvinner har vist en klart stigende trend gjennom 20-årsperioden fra 1989-2009 som helhet, mens dette ikke har vært tilfelle for menn. Kjønnsforskjellen i sykefraværet økte dermed betydelig i den perioden. I 2013 utgjør det samlede sykefravær for menn 5,0 prosent og 8,3 prosent for kvinner, dvs at kvinner har mer enn 66 prosent høyere sykefravær enn mennene. Kvinner har vesentlig høyere sykefravær i Norge enn i de andre nordiske land, Storbritannia og Nederland.

Vi er opptatt av årsaker til kvinners og menns sykefravær fordi det er knyttet store samfunnskostnader til fraværet, men også fordi det har en kjønnsdimensjon. Det er en omfattende forskningslitteratur på kjønnsforskjeller i sykefraværet, men det finnes ingen entydige svar på årsakene til sykefraværet eller forklaringer på kvinners relative høye sykefravær. Vi mener at det generelle arbeidet med å adressere sykefravær i arbeidslivet, blant annet gjennom IA-avtalen, og videreføre tiltak som kan bidra til å redusere sykefraværet er svært viktig.

2) Kvinnehelse

Sykdomsbildet for kvinner og menn er forskjellig. Vi vet at noen sykdommer rammer i størst grad kvinner, mens andre i størst grad rammer menn, og sykdomsforløpet kan arte seg forskjellig. Det er biologiske og fysiologiske forskjeller mellom kvinner og menn og maskuline og feminine normer som kan påvirke helsen og helseatferd på ulik måte. For at alle skal ha tilgang til likeverdige helse- og omsorgstjenester av god kvalitet, må tjenestene være treffsikre. En større bevissthet på kvinner og menns ulike behov og utvikling av mer kjønnsspesifikk behandling mm, kan bidra til økt kvalitet på helse- og omsorgstjenestene. I arbeidet med å skape pasientens helsetjeneste er det derfor viktig å se på kjønn som en av variablene som påvirker pasientens behov.

3) Vold mot kvinner

Vi når ikke målet om full likestilling mellom kvinner og menn uten å bekjempe vold i nære relasjoner – en vold som i hovedsak rammer kvinner og barn i deres eget hjem, der de skulle være trygge. Hovedutfordringene i det videre arbeidet knytter seg til kvaliteten på tjenestene innenfor den strukturen som allerede eksisterer, og samarbeid og samordning innenfor de enkelte tjenestene og tjenestene imellom. Manglende kvalitet og samordning medfører at utsatte ikke får den hjelpen de har behov for, og personer i særlig sårbare situasjoner og posisjoner kan falle utenfor. Det er videre særlig behov for å styrke den forebyggende innsatsen. Dette er et arbeid de borgerlige partiene setter høyt på den politiske dagsorden.

4)Utdanning for jenter

Vi skal huske at vi som et likestilt land i verden har en plikt til å jobbe for mer likestilling i andre land. Jenters utdanning er og blir vår mest lønnsomme investering. Den øker jenters og kvinners mulighet til å delta i arbeidslivet og i samfunnsutviklingen. Utdanning gjør også at flere kvinner og barn overlever fødsel, får bedre helse og kan bidra til vekst.

Kvinne bevegelsene i de ikke sosialistiske partiene vil sammen sette et press på arbeidet for økt likestilling. Vi kan ikke ta våre rettigheter og friheter for gitt. Derfor samler vi oss for en felles innsats i disse sakene.

Av Bente Thorsen FRP, Åsta Årøen Venstrekvinnelaget, Mariam Rapp KRF Kvinner, og Julie Brodtkorb Høyres Kvinneforum

 

 

 

 

Gå til innlegget

Prekestol-perspektivet i folkekirkedebatten

Publisert nesten 6 år siden

Jeg er uenig i fokuset på høymesser og seremonier i debatten om folkekirken.

I Vårt Land har det over tid foregått en debatt om folkekirken sin eksistensberettigelse. Trenger vi Folkekirken? Er den levende? Og kan vi forvente at skattebetalerne skal betale for å holde døra inn til de (på mange steder) tomme kirkebenker åpen? Hvordan finansieringen skal skje i fremtiden, er en stor debatt. Frivillige lag og organisasjoner opplever en stor nedgang mange steder, og det er ingen grunn til å tro at denne tendensen også vil ramme trossamfunnene, når det kommer til betalingsvilje. Kanskje bør man i stedet belønne trossamfunn som bidrar med aktiviteter fremfor de som har mange medlemmer?

Gale premisser. Jeg er ansatt i kirken. Jeg er ikke prest eller forkynner, men planlegger og koordinerer aktiviteter. Og jeg mener premissene for folkekirkedebatten er helt feil, der utgangspunktet blir lagt på deltakelse på gudstjenester og seremonier, for eksempel Hagemann og Solberg 22.8 på verdidebatt.no, eller eksempel Wirgenes (20.3. i VL) som bekymrer seg over synkende dåpstall: «Dette er en av kirkens største utfordringer.» Jeg er uenig i fokuset på høymesser og seremonier.

I løpet av 2013 gjennomførte vi i vår menighet, sammen med alle de andre menighetene i Bergen kirkelig Fellesråd en besøksmåling. 21.400 personer var innom dørene i løpet av uken målingen ble foretatt, 17.744 deltok på andre aktiviteter enn gudstjeneste. Kirkeaktiviteter er altså både småbarnstreff, barneklubber, ungdomsgrupper, kor, vegetarmiddag, små samtalegrupper, eldre treff, aktiviteter for flerkulturelle, gudstjenester, kulturarrangement, rett og slett mye forskjellig for både barn og unge, voksne og eldre. Alle våre aktiviteter blir planlagt ved hjelp av teamarbeid mellom stab, MR, frivillige lag og dedikerte ildsjeler. Noe gjør vi i samarbeid med offentlige aktører.

Et hjem. Er en liten samtalegruppe mindre verdt enn det å delta på en gudstjeneste? Det er faktisk mange andre ting enn dåp og monologer fra prekestolen som er interessant. Historisk sett har begrepet kirke sitt utspring i private hjem, som etter hvert har utviklet seg til fellesskap knyttet til tro. Det er mange steder en lang vei fra dette til dagens seremonier og høymesser.

På mitt arbeidssted er mottoet «Et hjem for deg» - noe som i alle fall jeg føler er en fin linje til den første kirke sin opprinnelse. Vårt arbeid har sitt utgangspunkt i mennesket og menneskets behov, men drar selvsagt en linje mot tro og verdier. Kirken sitt største problem er at mange i dag føler seg fremmede, og nettopp dette gjør at mange velger vekk seremonier og høymesser. Jeg tenker at fremmedfølelsen er en større og mer grunnleggende utfordring enn lavt gudstjenestebesøk. Dagens kirke bør ta utgangspunkt i mennesket og mennesket sitt behov, og planlegge aktiviteter og innhold som skaper gjenkjennelse og utfordring. Skap debatt og deltakelse i stedet for monolog! Kun da skapes ekte engasjement rundt viktige tros- og verdispørsmål. Velkommen inn til folkekirken!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.9.2014

Gå til innlegget

For tiden er komiker Sigrid Bonde Tusvik ute med et meget omtalt program, ”Sigrid blir mamma”. I følge Dagbladet er det viktig for Sigrid å få greie på om barnet hadde Downs, og abort fremstår som et tilsynelatende selvfølgelig valg.

 

            Sigrid vil ikke bli mamma til et barn med Downs syndrom. Komikeren er tydelig på at hun respekterer at andre kvinner velger annerledes. Det var da enda godt.

Jeg vil rose for Sigrid for åpenheten og jeg vil også utfordre henne til å utforske mer hvorfor abort er så selvfølgelig i slike tilfeller. Er det den enkelte kvinne som velger selv, eller er valget hennes presset fram av omgivelsene? Handler det om mangel på tillit til velferdsstaten?

Mange spørsmål vil reise seg i tiden fremover. Skal kvinner ansvarliggjøres dersom barnet blir ulykkelig, sykt eller funksjonsnedsatt? Skal samfunnet kunne kreve at kvinner tar abort dersom barnet har syndrom? Er kvinner som fullfører svangerskap dårlige kvinner og ubarmhjertige mødre? Kan vi stole på at velferdsstaten stiller opp? Komikeren Sigrid har ikke tatt stilling til noen av disse spørsmålene og hun kommer kanskje ikke til å gjøre det heller. Det synes jeg er synd, vi trenger mer kritisk journalistikk rundt retningen i dagens helse- og velferdspolitikk.

Dessverre blir TV-serien ”Sigrid blir mamma” en måte å ufarliggjøre den aggressive fostermedisinen på, der sortering er en selvfølge og der abort blir forkledd som feministisk frihet, en rett for alle kvinner. Ja, for en del kvinner er abort frihet. For andre kvinner er fosterdiagnostikken et siste ledd av en mange tusenårig tradisjon der kvinnekroppen og det kommende barnet blir sett på som noe som skal forvaltes og disiplineres av fellesskapet. I en slik kontekst kan abort fort bli en plikt. Prinsippet om selvbestemmelse høres hult ut, i en slik kontekst. I det øyeblikk du velger å bære frem syndrom-barnet, blir du som gravid kvinne sett på som et ikke-rasjonelt individ og barnet blir fortolket som et ikke-vesen. Fortellinger som dette er blant annet dokumentert av forfatterne Siri Fuglem Berg og Norunn Amundsen.

Sigrid Bonde Tusvik har tidligere flagget tilhørighet til en feministisk tradisjon. Jeg synes åpenheten hennes er bra, den kan bringe oss videre, og jeg skulle så gjerne ønske at hun hadde signalisert litt mer motstand mot de paternalistiske verdiene fostermedisinen per i dag hviler på. Den gravide kvinnekroppen er blitt et objekt for legene/velferdsstaten. Vi trenger en kritisk debatt på om vi ønsker å opprettholde en slik tenkning i medisinen.

Mvh

Åsta Årøen

Leder av Norges Venstrekvinnelag

Bystyrerepresentant for Bergen Venstre

1.vara på Stortinget for Hordaland Venstre

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 1498 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
4 dager siden / 1218 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
15 dager siden / 1089 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
11 dager siden / 990 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 817 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 472 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
20 dager siden / 452 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere