Aase Marie Holmberg

Alder:
  RSS

Om Aase Marie

Følgere

TROSBEKJENNELSENE OG FORKYNNELSEN I UTAKT?

Publisert 6 dager siden - 357 visninger

Bør de mest fordømmende og bastante formuleringene fjernes fra kirkens bekjennelsesskrifter?

Etter å ha skrevet et innlegg i Vårt lands verdidebatt om fortapelse, himmel og helvete, har jeg mottatt mange kommentarer både skriftlig og muntlig hvor jeg får spørsmål om hvorfor jeg foretrekker det de selektivt valgte fra kristenheten sier, uten å prøve dette på Bibelen. Mange minner meg om at vår egen bekjennelses kirke lærer at de ugudelige skal pines i evighet eller uten ende.


Vår folkekirke har følgende bekjennelsesskrifter foruten Bibelen: den Apostoliske, den Nikenske, den Atanasianske, og den Augsburgske (Augustana) trosbekjennelse. Den sistnevnte er et sentralt Luthersk bekjennelsesskrift fra 1530. Den Apostoliske trosartikkel fra 850 blir som regel brukt i den vestlige kirke i menighetens hovedgudstjeneste, den Nikenske bare på spesielle dager i kirkeåret.

Evig fortapt:
Den Atanasianske bekjennelse har følgende punkter som omhandler endetiden:
1. enhver som vil bli salig, må fram for alt holde fast på den felles kristne tro.
2. enhver som ikke bevarer denne tro hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt.
38. og når Han kommer må alle mennesker stå opp igjen med sine legemer og gjøre regnskap for sine gjerninger.
39. og de som har gjort godt skal gå inn til det evige liv, men de som har gjort ondt til den evige ild.

 

Artikkel 17 i Augustana er blitt mer «berømt» enn noen annen. Det punkt som krever oppmerksomhet er ordene «de ugudelige skal pines uten ende». Ved å føre inn tidsbegrepet uten ende, har Augustana etter mange teologers mening oversatt Bibelens evig som er i strid med selve evighetsbegrepet. Evig er ikke uten videre lik endeløs i tid. Evig betegner kvaliteten av Guds tilværelse i motsetning til vår tilværelse her, som er i tid og rom. Også pine er tvilsom ordbruk da det er blitt forstått som fysisk pine. Alvoret kommer fram i ordene: «Kristus skal ved verdens ende komme igjen for å holde dom». Augustanas artikkel 17 er et eksempel på at vi får passe på å holde fast på Skriftens «norma norman», det betyr den autoritet som også Augustana er underlagt.

 

En arbeidsgruppe, «Kjent inventar i nytt hus» som ble nedsatt av kirken i 2011 skulle arbeide med fremtidens kirkeordning. Til tross for at det ofte sies at Kirken har avskaffet Helvete, benyttet ikke utvalget seg av sjansen til å gjøre noe med de sentrale bekjennelsesskriftene der det ikke levnes noen tvil om hvilken skjebne som venter syndere og vantro. Utvalget drøftet riktignok om den Atanasianske bekjennelse burde tas ut av skriftene, og at fjerning av skriftet burde vurderes av kirken, men foreslo det ikke selv. Det var også merkelig at utvalget ikke nevnte noen av de mange fordømmelsene og lovnadene om at de ugudelige skulle pines til evig tid i den Augsburgske trosbekjennelsen. Det ble kun sagt at vi ikke behøvde å bry oss så mye om den.


Biskopene skal ta vare på den Apostoliske læren etter vår kirkes bekjennelse. Flere og flere av kirkens ledere mener nå at de tradisjonelle fortellingene i Bibelen og artiklene i bekjennelsesskriftene om evig pine og evig ild er ubibelske og absurde. Derfor er også forkynnelsen om disse ting nesten borte i kirken, og dermed i utakt med skriftene. Kanskje det nå er på tide å fjerne de mest bastante og fordømmende formuleringene?

Gå til innlegget

«Beskylder paven for kjetteri»

Publisert rundt 1 måned siden - 246 visninger

I motsetning til Oftestad og Odden mener jeg at pave Frans er i ferd med å utløse en ny vår i den katolske kirken.

Jeg ble derfor svært forundret over å lese ovennevnte beskyldning i Vårt Land, og i tillegg at det var lederen av st. Pius X- brorskapet og 62 katolske akademikere som hadde forfattet brevet til paven. Dette er en organisasjon som ble stiftet i 1970, og som holder fast ved den katolske kirkes tradisjoner før det annet Vatikankonsil, og som i alle år har motarbeidet alle reformer i kirken.

Det annet Vatikankonsil ble nevnt i artikkelen som et kirkemøte som tok opp kirkens forhold til den moderne verden. Det er riktig, men langt viktigere var nok pave Johannes 23s intensjoner da han forbauset både kirken og verden med å innkalle til et konsil bare 3 måneder etter innsettelsen. Han sa han ville feie vekk det keiserlige støv som siden keiser Konstantin hadde lagt seg på Peters stol, og gi kirken tilbake den evangeliske renhet og fylde. Jeg håper Oftestad og Odden er enig dette.

Jeg er enig med Hanne Ørne Bruce som i samme artikkel skriver at pave Frans er opptatt av kompleksiteten i forbindelse med et tema som gjengiftedes adgang til nattverden. Han er opptatt av å leve ut troen og hvordan vi kan være troverdige som kristne. Hun mener heller ikke at tidligere paver har hatt for vane å svare sine kritikere i offentligheten.

Hovedinnvendingen til Pius- X brorskapet og de andre teologene går ut på uklarheter om spørsmålet hvorvidt den enkelte prest eller biskop kan gi skilte eller gjengifte adgang til nattverden. Her er det en feil i teksten. Diskusjonen handler ikke om fraskilte som ikke har giftet seg igjen. Den handler ikke om fraskilte i det hele tatt. De har nemlig ingen begrensninger med å motta nattverden. Det dreier seg om fraskilte og gjengiftede som lever i ekteskap nummer 2 etter å ha giftet seg borgerlig. Katolikker må alltid gifte seg med kirkens velsignelse for at de skal kunne regnes som gifte, hvis de bare er borgerlig gift, synes deres forhold moralsk sett som om de bare er samboere. Katolikker kan også ta sitt avsluttede ekteskap opp i et Tribunal for å be om å få dette annullert. En slik ekteskapsvurdering er akseptert av alle. Den katolske kirke har også andre ordninger for annullering av ekteskap, som at det ikke er fullbyrdet, selv der hvor ektefellene har flere barn sammen. Sistnevnte kan virke tilfeldig og urettferdig. Hva skjer når et samboerpar mottar nattverd? Synder de da?

Oftestad stiller i artikkelen spørsmålet som melder seg, og som går dypere enn hva pave Frans mener, nemlig om den katolske kirke kan klare å holde sammen, og at kirken til nå har klart det gjennom paveautoriteten. Hvis den blir svekket er også kirkens enhet truet. Jeg tror ikke kirkens enhet er truet selv om pavens autoritet svekkes som Oftestad mener. Jeg mener det er større grunn til å frykte kirkens distansering fra hva medlemmene faktisk synes om saker som sølibat, homofili, kvinnelige prester, større deltagelse av legfolk osv. Når det gjelder gjengifte av skilte tror jeg langt flere katolikker er for at de skal få motta nattverd enn å bli stengt ute.

Pave Frants svar: «Hvem er jeg til å dømme, jeg er bare en synder»
Kanskje den sindige biskop Eidsvig har noe å tilføye.
Professor Olav Tjørhom avslutter boken «Fornyelsen som forsvant»: Kirken konstitueres ikke av paver og prelater, hierarkier og strukturer. Den skapes – og nyskapes om og om igjen – av evangeliet slik det møter oss gjennom ord og sakrament. Og den rommer et gudsfolk hvor vi har forskjellige tjenester, men hvor dåpen gir oss samme verdi. Evangeliets budskap er at Gud har blitt menneske og at Kristus «ble fattig for (vår) skyld, så (vi) skulle bli rike ved hans fattigdom» (2 Kor 8,9). Det handler altså om urokkelig solidaritet og grenseløs sjenerøsitet. Den viktigste oppgaven for Den katolske kirke framover er å gjenvinne nærhet til evangeliet. Hvis det ikke skjer kan vi knapt finne en vei ut av krisen.

Gå til innlegget

Fortapelsen, enda en gang - Finnes det to utganger på livet, himmel-helvete?

Publisert rundt 2 måneder siden - 1246 visninger

Martin Luther mente vi burde avstå fra å si noe om hva evig liv betyr, og sier: «Om det evige liv vet vi like lite som barnet i mors liv vet om det livet som venter etter fødselen.»

Jo mer jeg leser om all uenighet innen kirken om Bibelens tekster, desto viktigere er det å forstå at kjernen i uenigheten kommer av forskjellige tolkninger av Bibelen. Dette gjelder også fortapelsen. En får ofte inntrykk av det er en annen Gud som taler i det nye testamentet (DNT) enn i det gamle. I det nye testamentet må vi også lese mye av innholdet billedlig, og ikke ta bibelversene ut av sin sammenheng selv om de lenge ble forstått som realistiske. Vi har i vår tid et helt annet verdensbilde og en annen tenkemåte.
Det har skjedd mange forandringer underveis, ufrivillige feil, men også endringer bevisst foretatt av teologiske og dogmatiske grunner. Jesu ord er endret. At det er andre skrifter som burde vært med er en annen sak. Enkelte stiller spørsmål om et slikt bibelsyn gjør at Bibelen mister sin autoritet som Guds ord. Det må tvert imot sies at det gir Bibelen dens troverdighet. Det fritar leseren fra å ta alt i Bibelen som Guds ufeilbarlige ord.
Fortapelsen er et av de religiøse temaer som har splittet kristne og gjør det enda. Oppfatningene spenner seg helt fra en helveteslære med evig pine til en kristendom som avskriver evig fortapelse, og mener alle blir frelst til slutt.
Den heftigste helvetesdebatten fant sted i 1953, noe som endte med et helvete. Professor Hallesby holdt sin dommedagspreken i radio og sa at han ikke skjønte at ikke-troende torde legge seg om kvelden. Hvis de døde om natten stupte de rett i helvete. Videre sa han at de måtte omvende seg, men da hadde han tydeligvis glemt Luthers ord: «Ingen blir frelst ved skremsler.» Professor Schjelderup grep heldigvis inn og mente det ikke var plass til kjærlighetens Gud i Hallesbys religion. Kirken bestemte derimot i 1954 at det også var plass til de som ikke trodde på et helvete i kirken vår.
Helvete ble igjen et tema i 2002 da professor Jervell i sin Bibeloversettelse av de fire evangeliene skiftet ut det belastede ordet helvete med Gehenna (Hinnondalen), et bestemt geografisk sted utenfor Jerusalem. Navnet ble brukt i Bibelens greske grunntekst, og han lot det altså stå uoversatt. Her pleide man i gammel tid å henrette forbrytere og når dette ble forbudt, ble det gjort om til en søppelplass.
Hvordan forstår dagens kristne fortapelsen? Jeg tror bibelversene som omhandler fortapelsen, himmel og helvete taler om bilder, ikke fortellinger som ikke er det samme som dogmatiske premisser om hva som vil skje.

Det har alltid vært mange forskjellige læremeninger i kristendommen. Disse skifter og må skifte. De er tidsbundne, mer og mindre ufullkomne forsøk på å formulere omstridte punkter i den kristne tro. Vi kan umulig tro at Himmelen er laget av gull, og at løver og geiter beiter sammen, eller at Helvete er et sted hvor mennesker skal pines uten ende og være i en uslokkelig ild. Helt tilbake til oldtiden tvilte man på Helvetes eksistens. En av kirkens første kirkefedre, Origiens mente at ingen gikk fortapt, men at alle til slutt ble frelst. Dette er den såkalte apokatastasis tanken; tanken om alle tings gjenopprettelse. Denne bærer i seg den tro at menneskene til slutt får del i Guds evige frelse. Menneskene skal aldri ekskluderes fra fellesskapet med Gud. Vi er ikke på vei til tilintetgjørelse, men mot en ny verden der Gud skal være alt i alle. Mange kjente teologer mener at det er det onde som skal dømmes, ikke menneskene. I Guds dom er vi alle syndere. Gud er tro mot seg selv og vil ikke la noen gå fortapt som Han engang har skapt og har sagt ja til.
Gjennom kirkehistorien har det vært vanlig å fastslå fortapelsen som en tilstand eller sted borte fra Guds åsyn. De vantroende får ikke være med på bryllupsfesten de er invitert til, men må leve borte fra en Gud (i all evighet) som har forkastet dem. Det dypeste i fortapelsen er derfor samvittighetens kvaler under Guds vrede og vissheten om at det ikke lenger finnes noe håp. Et av de vanskeligste og mest omtalte kapitlene i Bibelen i forbindelse med fortapelsen, Matt.25. 31-45 handler også om dommens dag da Jesus skal komme igjen og skille folk fra hverandre; noen til evig straff, men de rettferdige til evig liv. Her handler teksten om en overraskende dom: «Herre når så vi deg sulten, tørst, fremmed uten klær, syk eller i fengsel?» (vers 37). Overraskelsen ligger i domspremissene, i Jesu identifikasjon med de sultne, tørste, de fremmede osv. Dommen felles på grunnlag av medmenneskelighet, barmhjertighet, rettferdighet, og ikke på grunn av rettroenhet. Dette er litt å tenke på. I denne skildringen av dommens dag dømmes menneskene etter sine gjerninger alene uten hensyn til alt som ellers forkynnes i Bibelen; omvendelse, tro, forsoning og nåde. Hvis kapitelet skulle tas bokstavelig må også frelse ved gjerninger alene tas bokstavelig.
Selv om mange mennesker like inn i døden velger å utelukke seg fra Guds kjærlighet, tror jeg de får en ny sjanse på dommens dag da Gud sender sin sønn tilbake for å dømme levende og døde. Biskop Lønning skrev noe for en del år siden som jeg ofte tenker på. Han sier: «Det nytter ikke å fange evigheten i kategorier som tid og rom, fortjeneste og belønning. Nåde er godhet som ikke lar seg forhåndskalkulere. Vi har lov å håpe at selv den mest plagsomme en dag skal slippe innenfor fornyet og forandret. Evangeliet kjenner bare «et tempus» for møte med Guds godhet «I dag». Men når en morgendag inntreffer skal ingen fradømmes den straff for at han lot gårsdagen glippe. Da er den vår nye «i dag», ikke som selvsagt rett, men som et nådens under.» Så langt Lønning. Dette er ord vi får grunne videre på. Kanskje trenger våre tanker en revisjon.

Middelalderens mennesker utalte ofte: «Deus semper major» Gud er alltid større, større enn alle tanker vi har om Ham. Derfor er jeg glad det er Gud som skal sende sin sønn tilbake for å dømme levende og døde.

Gå til innlegget

Syndere, foren eder!

Publisert 2 måneder siden - 138 visninger

Bemerkninger ifm. Olav E. Aunes innlegg i Vårt Land 14.9.

Han skriver:» En ting er å se over gjerdet, en annen å godta hverandres grunnleggende syn på ting: synd/gode gjerninger frelse. Og nattverden.» Her mener jeg kommentatoren ikke har fulgt med i timen.
Den offisielle fellesuttalelsen om enigheten, Læren om rettferdiggjørelsen, ble undertegnet mellom det Lutherske verdensforbund og den katolske kirke 31.10.99 («Joint Declaration»). Kardinalspørsmålet som nå gjenstår er diskusjonen om felles nattverd, det ytre tegn på enigheten. Sentralt i katolsk nattverdsforståelse er troen på realpresensen, at brød og vin faktisk forvandles til Jesu legeme og blod og forblir Jesu legeme og blod.

Den lutherske kirke mener også at Kristus er fysisk tilstede ved at han tar bolig i elementene. Altså er det ikke et minnemåltid. Den store forskjellen mellom de to store kirkesamfunnene er den biskoppelige suksesjon som betyr at den katolske kirke kan påvise en ubrutt rekke biskoppelige håndspåleggelser som er en forutsetning for biskopembetes gyldighet. Denne går helt tilbake til apostelen Peter som ble biskop av Roma og således den første pave. Den eneste instansen som kan påberope seg suksesjonen, er Peters stol, og derfor sier den katolske kirke at nattverden, den høyeste bekreftelse på kristen enhet, bare kan feires samlet av deltagerne forenet under felles kirkelig overhode. Skjønn det, den som kan.

Nå får vi håpe at ordene i pave Johannes Pauls encyklika: Et Unum Sint, som sier: «at de alle må bli et, går i oppfyllelse». Han sa også disse viktige ord: «Det virker som om den dagen er nær da enigheten kan beseires med felles nattverdsfeiring.»

 

Gå til innlegget

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?

Publisert 4 måneder siden - 383 visninger

Kommentarer til professor Bernt Oftestads artikkel LIBERAL PROTESTANTISERING. Av Aase Marie Holmberg

I sin artikkel skriver Professor Oftestad: «Det annet Vatikankonsil (1962-1965) ble betraktet som opptakten til katolisismens nødvendige tilpassing til vår tid.» Videre skriver han at «Johannes Paul 2 og Benedikt 16 satte en stopper for en utvikling i den retning av tilpassing.» Han skriver også at «pave Johannes 23 ønsket å føre kirken ajour med nåtiden», men ifølge Oftestad åpnet han selvsagt ikke for endring av kirkens (uforanderlige) lære. Paven holdt fast ved at kirken burde være «mor og lærerinne» (Mater et Magistra) for hele menneskeheten.
Disse utsagnene kan umulig være riktige. Forholdet er nemlig at Mater et Magistra først og fremst handler om kirkens sosiallære; den del av kirkens lære som handler om sosiale, kulturelle og økumeniske emner, og ikke som Oftestad gir utrykk for; om teologiske læresetninger. Det virker også som professoren har glemt at pave Johannes 23 forbauset både Kirken og verden ved som pave å innkalle til et økumenisk konsil bare 3 måneder etter innsettelsen. Han sa han ville feie vekk det keiserlige støv, som siden Konstantin hadde lagt seg på Peters stol og gi Kirken tilbake den evangeliske renhet og fylde. Oftestad sier Johannes Paul 2 slo fast at mennesket selv ikke har frihet til å bestemme hva som er sant, for sannheten er gitt og viser til dokumentet (Veritatis Splendor). Også dette dokument, som betyr «sannhetens stråleglans», viser ført og fremst til grunnleggende spørsmål om Kirkens morallære.
Nå synes jeg Oftestad heller burde bruke tid på å skrive om alt det positive som har skjedd mellom de kristne kirkesamfunnene og den katolske kirke. Jeg tenker for eksempel på dekretet om Økumenisme som ble vedtatt på det annet Vatikankonsil, og Joint Declaration i 1999 som av mange regnes som dette århundrets største gave til den kristne kirke. Som om ikke dette er nok, må også Pavene Johannes 2 og Benedikts 16 ønske om en snarlig gjenforening av den katolske kirke og de kristne kirker nevnes. Jeg tenker også ikke minst på den økumeniske gudstjenesten i Lund domkirke med paven i spissen hvor «Fra konflikt til dialog» ble undertegnet. Det sies at begges deltagelse på det annet Vatikankonsil betydde personlig omvendelse til økumenikken. Allerede på konsilet ble «De Ecclesia» vedtatt, som markerte slutten på striden mellom den katolske kirke og Det Lutherske Verdensforbund. Pave Johannes Paul 2 encyklika «Ut Unum sint» sier at de alle må bli ett. Han sier også «det virker som om den dagen er nær da enheten kan beseires med felles nattverd». Et annet utsagn fra pave Johannes Paul 2 som også anerkjennes av pave Benedikt 16 er: «utvilsomt vil tidenes Herre, han som med visdom og tålmod forfølger sin nådefulle hensikt med oss syndere, fortsette med å vekke hos de splittede kristne botens ånd og ønske om enhet». Pave Paul 5 sier at «vår tro må stilles i nestekjærlighetens tjeneste, så vel i våre økumeniske bestrebelser som i alt samarbeidet med mennesker av god vilje uansett tro og lære». Det samme gjelder pave Frans som vil ha en mindre stridbar kirke.
I en tale pave Johannes 23 holdt i 1959 nevnte han konsilet han ville invitere til, og sa han ville modernisere og fornye kirken og så invitere de adskilte brødre og søstre til samtale. Da ville utsikten for suksess bli større. Konsilets 16 dokumenter skulle være et reformkonsil med en tydelig pastoral holdning. Dekretene gjelder enda. Jeg synes det er merkelig av Oftestad å antyde at det er et nærliggende mål å tilpasse katolisismen til moderne, demokratisk liberalisme, eller en protestantisering av kirken. Hvorfor i all verden skulle det være nødvendig? Derimot synes jeg kanskje uttalelsene til de nevnte pavene bør få en viss innflytelse på kirkens videre arbeid for en gjenforening av de kristne kirkesamfunn. Tar også med dekretet Unitatis Redintegratio fra 2. vatikankonsil. Etter mange lange drøftelser ble endelig teksten lagt fram til avstemning november 1964. 2137 konsilfedre stemte for, 11 mot. Pave Paul 6 gav tekstene sin fulle tilslutning. «De Oecumenismo» ble stadfestet som den katolske kirkes offisielt vedtatte syn på økumeniske spørsmål. Biskop Gran sa i 1965: «i denne vår avkristningens tid har vi ikke lenger råd til å stå som fremmede overfor hverandre. Umistelige verdier står på spill. Høsten blir stadig større-arbeiderne strekker ikke til. Å bøte på dette er en felles oppgave for alle som tror vi er forløst i Kristus.
I motsetning til Oftestad mener jeg heller at den katolske kirke gjennom pave Frans har en form for modernisering som ikke går på tross av katolske teologiske verdier. Denne «moderniseringen» fremhever heller liberale verdier den katolske, så vel de øvrige kristne kirkesamfunn kan stå for, og som forhåpentligvis fører til samarbeid om menneskeverd, frihet og rettferdighet som står svært sterkt hos pave Frans.

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6609 visninger
296 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6886 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2236 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
24 dager siden / 3585 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 484 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 494 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3549 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8053 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2688 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 7 timer siden / 132 visninger
1 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 9 timer siden / 155 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 131 visninger
1 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 11 timer siden / 401 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 23 timer siden / 1393 visninger
11 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 24 timer siden / 852 visninger
17 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
3 minutter siden / 1996 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
7 minutter siden / 1996 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
10 minutter siden / 1996 visninger
Laurits Hallum kommenterte på
Ateisme og humanisme II
10 minutter siden / 1996 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
14 minutter siden / 1996 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
17 minutter siden / 1996 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
22 minutter siden / 1996 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
23 minutter siden / 1664 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Spor i ørkensanda
34 minutter siden / 613 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
38 minutter siden / 349 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
rundt 1 time siden / 349 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Hvorfor stemmer så mange blått? - Jeg stemmer Rødt
rundt 1 time siden / 180 visninger
Les flere