Steinar Aanstad

Alder:
  RSS

Om Steinar

Tidligere medlem av kirkemøtet og Tunsberg Bispedømmeråd

Følgere

Tro og tjeneste

Publisert 7 måneder siden

I Lukas 17, 5-10 finner vi et litt merkelig avsnitt med overskriften "Tro og tjeneste"

Disiplene sier til Jesus. «Gi oss større tro», og Jesus svarer med å fortelle at det skal veldig lite tro til (som et sennepsfrø) for at mirakuløse ting skal skje, som at et tre hopper ut i havet og slår rot der. Men så fortsetter Jesus med en lignelse som kan virke litt malplassert i forholdtil det disiplene spurte etter, nemlig om forholdet mellom en Herre og en tjener, og at en tjener utfører herrens ønske uten å forvente takk eller gjentjenester. Jeg tror Jesus her ønsker å fortelle disiplene og oss noe om hvordan ting fungerer mellom skaperen og skaperverket, i den åndelige verden som i den fysiske. Akkurat slik som offiseren i Kapernaum forklarte for Jesus i kapittel 7 at en soldat som er under kommando utfører i lydighet det han blir bedt om, slik virker Jesu ord som en kommando for skaperverket. 

Jesus hadde tidligere, som det er beskrevet i kapittel 9, gitt disiplene myndighet over alle onde ånder og makt til å lege sykdommer, og siden det samme i kapittel 10 med 72 andre. Når altså disiplene etter å ha opplevd at mirakler skjedde når de nevnte Jesu navn, så ber de om større tro, for de opplevde jo også at det ikke alltid skjedde noe, selv når de ba i Jesu navn, så svarer Jesus med å fortelle om forholdet mellom en Herre og hans tjener og jeg tror altså det skal fortelle oss noe om forholdet mellom Skaperen, altså Jesus, og det han har skapt. Siden Jesus er gitt all makt, er det makt i hans navn, og skaperverket som hans tjener må adlyde når hans navn nevnes og det som forventes å skje er i henhold til Herrens plan og vilje. Skaperverket har ikke noe valg, det må bare adlyde. Det er som med en tjener som adlyder sin Herre uten å forvente noe tilbake. Slik dette er en lov og en forventning i fysiske hverdagslige mellommenneskelige forhold, slik er det også en åndelig lov. 

Den troen som disiplene etterspør er ikke noe annet enn barnlig tillit til at Jesus har all makt og at skaperverket lystrer når han befaler. Tro er å bringe det vanskelige til Jesus, for han har makt til å frelse. En «større tro», som disiplene spør etter, er først og fremst tillit til Jesus. Vi må innse vår egen svakhet og avhengighet av Jesu makt og inngripen for at det skal skje som vi håper på. Vi trenger ingen stor tro. Det er nok med en liten tro, men vi trenger en stor Jesus, en som har all makt, og det har vi! Det er det vi skal sette vår lit til. La oss derfor ha «blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus» (Hebr. 12,2). Han skaper troen, tilliten, i oss, og han skal fullende den ved å la under skje når vi på hans befaling ber om helbredelser og mirakler. 

Så må vi selvsagt søke å leve i nærhet med vår Herre for å ledes til å gjøre det som er etter hans vilje, gå når han befaler, ikke når vi selv vil, men når han vil, for det er hans vilje som må skje, ikke min. Og la oss ikke miste motet når ting ikke skjer som vi håper på, for det er ikke vårt ansvar om det skjer noe eller ikke, det er helt opp til Ham. «Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser» (Hebr. 11,1). Vi må bare stole på at han som ser «det store bildet» både bakover og fremover i tid vet hva som er til det beste. For «vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud»(Rom 8,28). Vi skal gå i lydighet. «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille» (2 Mos 14,14). «Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene. Om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem, og når de legger hendene på syke, skal de bli friske.» (Mark 16, 17-18)  

Gå til innlegget

Hvordan skapes liv?

Publisert 9 måneder siden

Som mennesker har vi fra Adams tid og til i dag lengtet etter å være som Gud, med muligheten for å skape, og særlig da lengselen etter å skape liv. Vi begeistres over det underfulle i et frø som legges i jorden og forundres over øyeblikket da det begynner å spire av seg selv, og over det som skjer når det nyfødte barnet åpner sine øyne for første gang og ser på oss. Vi begeistres over livet. Men det er bare Gud som kan skape liv.

  Selv om vi som mennesker kan både prøve ut og fantasere om metoder for å skape liv, og bruke avansert teknologi for å etterligne det skapte liv, så er det til syvende og siste ikke innenfor vår rekkevidde å få det til. Vi kan legge til rette, og sørge for at de riktige elementene er tilstede, men livet skapes av Skaperen. 

På samme måte er det også med andre øyeblikk og hendelser hvor vi er avhengig av guddommelig inngripen for at det vi opplever skal bli noe annet enn en etterligning av det guddommelige. 

- Det er bare Gud som gjør sitt ord levende for de som møtes av ordet, og skaper et nytt og evig liv på innsiden av det som er forgjengelig. Vi kan legge til rette, og formidle ordet, men bare Han kan skape liv. 

- Det er bare Gud som kan sette oss fri fra de ting i våre liv som er ødeleggende for vårt forhold til Ham. Vi kan be om tilgivelse, og ønske å legge ting bak oss, men bare Han kan sette oss fri. 

- Det er bare Gud som kan helbrede fra sykdom. Vi kan legge våre hender på mennesker, og be, men det er Gud som handler. 

- Det er bare Gud som ved sitt løfte kan la oss få del i Jesus og tilgivelsen i brød og vin i nattverden. 

- Det er bare Gud som kan legge til rette for de forunderlige «gudfeldigheter» i våre liv der vi på tross av våre feil og mangler, får møter med mennesker som trenger det Gud kan bruke oss til der og da. 

- Det er bare Gud som kan gi oss del i sin guddommelige kjærlighet, som er noe helt annet enn bare medlidenhet, og som gjør at vi kan velsigne de mennesker vi møter, også de som forfølger oss 

Dette er liv. Dette er Livet. Og det er bare Gud som kan skape det, der han vil og når han vil. Vi trenger ikke forstå alt, men vi vet at vi er «et annerledes folk» som er «i verden, men ikke av verden». Vi trenger ikke være «redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen». For oss er «livet Kristus, og døden en vinning». Og når «alt tjener til det gode for dem som elsker Gud», hva trenger vi da å frykte? 

Israelsfolket på Jesu tid var under beleiring av romerne, og de var vant til å bli tvunget til å gjøre ting som utfordret deres rettigheter som mennesker, men hva sier Jesus om dette? «Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med en mil, så gå to med ham» (Mat 5,39-42). 

Dette er vanskelig å forstå for den sekulære verden, men som kristne er ikke vår kamp for rettigheter, de kan vi med glede gi avkall på, for vi har noe som er mye bedre. Vår kamp er for livet, det livet som bare Gud kan skape og som også derfor bare Gud kan ta fra oss. Derfor kjemper vi for de svakeste, de som ikke kan tale sin egen sak, for også de har på underfullt vis fått livet i gave av Gud, helt uavhengig av hva vi som mennesker har gjort eller latt være å gjøre for at de skal få denne gaven. «Det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme» (1.Kor 1,27). 

Hvorfor tar vi ikke livet av gamle og syke som snart skal dø, eller nyfødte barn som er født med alvorlige handikap? Fordi det livet de har er gitt dem av Gud, det er ikke opp til oss å ta det fra dem. Vi kan etterligne og tro at vi har overtatt Guds rolle, men det er en farlig vei å gå. Derfor kan ikke kristne være med på å ta liv, eller bidra til dette. Derfor har også DnKs kirkemøte sagt at «vi er kalt til å verne om mennesket fra unnfangelse og til livets slutt». Det er forståelig og fornuftig at samfunnet for øvrig legger opp til at dersom en abort må utføres for å redde et liv, så kan det gjøres av fagkyndig helsepersonell, men som kristne og som en kristen kirke kan vi ikke forsvare å ta et liv som Gud har skapt. 

La oss derfor fortsette og stå på i kampen for livet, for det som anses som svakt i verden og for å ta vare på Guds skaperverk og legge til rette for at han kan fortsette sin gjerning, gjennom at vi er der vi er over alt i verden som mennesker som har tro på at han kan bruke oss til å gjøre de små praktiske og enkle tingene han ber oss om i hverdagen, slik at han kan tre inn og skape! 

Gå til innlegget

Jeg ser at utrykket «mørkemann» brukes ofte i media i disse dager, og da som regel som et stempel på de som har et klassisk bibelsyn. I tillegg omtales det som «et gufs fra en fjern fortid» når disse «mørkemenn» uttaler seg med bibelen som utgangspunkt.

For meg er utrykket «mørkemann» rimelig selvmotsigende, og jeg har derfor lyst til å omdefinere dette til å ha en helt annen betydning.

La oss heller definere en mørkemann som en som:
- En som har noe å skjule
- En som ikke ønsker at lyset blir satt på slik at man ser hva som skjuler seg i krokene
- En som har en skjult agenda, og da gjerne noe som er til egen vinning
- En som setter opp en fin fasade, men som på innsiden er en helt annen
- En som må lyve for at sannheten ikke skal komme frem
- En som ikke vil kalle en spade for en spade

Så sier du kanskje at dette er vel i utgangspunktet en treffende beskrivelse på de fleste av oss. Jo, det stemmer nok, og det er slik bibelen også beskriver mennesker som «lever i mørket» og «holder sannheten nede i urett». Aktuelle debatter for tiden viser ganske tydelig at vi er på vei mot et samfunn med utgangspunkt i Darwins «The survival of the fittest» der vi har klatra så langt opp i behovspyramiden og blitt så selvopptatte at vi ikke lenger vil kalle noe for synd eller galt i seg selv, så lenge de valg vi gjør øker vår velferd. Vi lever også i et demokrati, og da er det er fristende å være mer opptatt av rettigheter enn av hva som er rett.

Jeg tror ikke det er «gufset fra fortiden» vi bør frykte, men heller hva vi kan se for oss i fremtiden dersom vi fortsetter i samme retning som vi nå gjør, hvor det fremholdes som allmenngyldig at det ikke finnes en absolutt sannhet om hva som er rett og hva som er galt. Hvem bestemmer f.eks. om et liv har verdi i seg selv?

Han som skapte oss ønsket ikke at vi skulle fortsette å leve «i mørket» uten holdepunkt og uten noe å forholde seg til som er fast og uforanderlig. Han ville sette oss fri fra uvissheten og «mørket» og sendte oss sønnen som er Veien, Sannheten og Livet som et lys i mørket, for å vise oss hvem vi egentlig er, på innsiden, og sette oss fri fra den makt som våre feilaktige valg har over oss, og den byrde av skyld de har skapt.

«Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. (Jes. 53,6)».

En kjent TV-personlighet uttalte for en stund siden: «Vi har et valg: Å gjøre det som er enkelt eller det som er rett». Og når lyset blir satt på våre liv, er den enkleste løsningen å snu ryggen til eller forsøke å bortforklare. Den rette løsningen er å innrømme våre svakheter og feil, og ta imot tilgivelsen og det nye livet i lyset og i frihet fra det som binder oss. Da er vi ikke «mørkemenn», men lysets menn og kvinner.

La oss med det samme definere begrepet frihet. Det er ikke frihet fra normer og regler og frihet til å gjøre som vi vil og følge våre lyster som gir oss frihet. En slik misforstått frihet fører bare til at vi blir selvopptatte slaver av våre egne feilaktige valg. Virkelig frihet er når vi blir satt fri fra dette slaveriet og er fri til å tjene hverandre og vår skaper og får del i tryggheten som det nye evige livet gir.

Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (Joh. 8 34-36)

Det nærmer seg et nytt kirkevalg i den norske kirke. Det er viktig at kirken og lysets menn og kvinner fortsatt har bibelen som høyeste autoritet og veileder til et liv i lyset, uansett om det skulle gi oss et urettmessig «mørkemannsstempel».

Derfor kommer nå til slutt et par oppfordringer før kirkevalget for å forhindre at bispedømmerådene og kirkemøtet i Den norske kirke til slutt bare vil bestå av populister med politisk korrekte meninger:

1: Du som går og/eller jobber frivillig i Den norske kirke og mener det er viktig at Guds ord har høyere autoritet enn menneskelige erfaringer, ta kontakt med menighetsrådet og si du vil stille som kandidat til bispedømmeråd og kirkemøte.

2: Det oppfordres til alle som sitter i nominasjonskomiteene rundt om i landet til å sørge for at også folk med et klassisk bibelsyn kommer inn på listene og oppfyller kravet om bredde i kandidatenes syn på aktuelle spørsmål.

Gå til innlegget

Sorteringssamfunnet

Publisert over 2 år siden

- Er et liv mer verdt enn et annet fordi det ene livet er ønsket og det andre ikke? - Er et liv mer verdt enn et annet fordi det ene livet ikke selv kan forsvare seg, mens det andre kan?- Er et liv mer verdt enn et annet fordi begge er i nød og man må velge hvem som skal overleve?

Norge er på vei mot å bli et sorterings-samfunn. Det kristne menneskesynet og den kristne etikken har fokus på at livet er hellig og at alle mennesker er like mye verdt. Derfor kan vi ikke sitte stille og se på når landet vårt nå går i feil retning i forhold til dette. Eksempler som er med å peke i retning av sorteringssamfunnet er både at vår helseminister sier ja til en blodprøve som kan avdekke Downs syndrom og at gravide kan få fjernet ett av to tvillingfostre ved såkalt fosterreduksjon. Kirkens egen nødhjelpsorganisasjon har gått ut med at de vil legge til rette for trygge aborter for kvinner som ellers ville valgt en ulovlig eller utrygg abort. Begrunnelsen her er den grunnleggende menneskerettighet i retten til å bestemme over egen kropp og helse. Det er riktig at dette er en grunnleggende menneskerettighet. Som kristne har vi imidlertid også et annet anliggende, og jeg siterer her fra vedtaket i DNK’s kirkemøtesak 9/14: «Menneskerettighetene verner mennesket fra fødselen av. Det kristne menneskesynet og etikken går lenger enn dette og vil verne om mennesket fra unnfangelsen til livets slutt». I alle eksemplene som er nevnt ovenfor står man overfor et valg som gjelder menneskeverd:

- Er et liv mer verdt enn et annet fordi det ene livet er ønsket og det andre ikke?
- Er et liv mer verdt enn et annet fordi det ene livet ikke selv kan forsvare seg, mens det andre kan?
- Er et liv mer verdt enn et annet fordi begge er i nød og man må velge hvem som skal overleve?

Livet er skapt av Gud. Som mennesker har vi ingen rett til å velge om et menneskeliv er mer verdt enn et annet. Vi er kalt til å verne om livet. Da kan det ikke brukes argumenter som at siden det allikevel vil bli en abort, kan vi like gjerne sørge for at det skjer trygt. Slike argumenter kunne like gjerne vært brukt til å legitimere hjelp til et trygt selvmord; til å avslutte livet på en trygg måte. Som kristne kan vi ikke argumentere slik. Vi skal verne om livet, fra unnfangelsen til livets slutt.

I debatten om sorteringssamfunnet er det også på sin plass å sitere fra vedtaket i DNK’s kirkemøtesak 9/12: «Kirkemøtet vil advare mot en praksis som kan føre til at fostre med Downs syndrom eller tilsvarende funksjonshemninger velges bort ved abort. Dette kan i praksis fungere som sortering av mennesker og rangering av liv».

Som kristne kirkeledere må vi stå frem og være tydelige røster i saker som dette. Jesus sier: «Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene (Mat 5,13)»


Steinar Aanstad
Lek medlem i Tunsberg bispedømmeråd og Mellomkirkelig råd

Gå til innlegget

Den norske kirke trenger en ny reformasjon

Publisert nesten 3 år siden

I reformasjonsåret 2017 er det tid for å tenke tilbake, både 500 år tilbake, og kanskje litt lenger. Hva var det egentlig Luther og reformatorene ville? Ville de starte på nytt med en ny og helt annerledes kirke? Egentlig ikke!

 Slagord fra reformasjonen er «Nåden alene», «Troen alene» og «Skriften alene». Det som vi i dag kaller den katolske kirke ville da i tillegg til nåden, troen og skriften også ha med seg tradisjonen, dvs. de ordninger, rutiner og ritualer som hadde utviklet seg i kirkens 1500-årige historie, og som bl.a. la utilbørlige byrder på de troende og ga de geistlige alt for stor makt, ikke helt ulikt noe av det som hadde skjedd med geistligheten også på Jesu tid. Reformatorene ville tilbake til de enkle absolutte sannheter og at alle selv kunne lære Gud å kjenne ved å lese bibelen på sitt eget språk. Det å finne veien til Gud gjennom selv å lese Guds eget ord slik det har blitt bevart gjennom historien, og selv kjenne hvordan ordet ved Guds ånd kaller til omvendelse og skaper tro, er et bedre utgangspunkt for sann kristendom enn alle opparbeidede tradisjoner og alle utbroderte teologiske utlegninger. Og selv ikke en «dåre» skal fare vill, sier skriften. 

Kirken må fra tid til annen stoppe opp og vurdere sine tradisjoner, ritualer og samværsformer for å se om de er tjenlige. Det bør passe bra å gjøre i et reformasjonsår, særlig når reformasjonen vi feirer var et opprør mot ødeleggende tradisjonsbånd. Og hvilke kriterier skal vi sette opp for å vurdere om våre tradisjoner er verdt å videreføre? Mitt forslag er at de bør oppfylle følgende: 

  1. Bidra til at mennesker finner veien til Gud gjennom Jesus
    Jesus sier i Joh 14,6: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg»

  2. Bidra til å lære Jesus bedre å kjenne og styrke troen og fellesskapet med ham
    Fil 3,8: «Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd»

  3. Bidra til at Gud får ære.
    Fil 2,10-11: «I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»

  4. Bidra til enhet blant de troende.
    Jesus sier i Joh 17,21: «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.»

  5. Bidra til å skape tilhørighet og et inkluderende fellesskap
    Apg 4,32: «Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles»
     

Vår kirke i dag har også tradisjoner og ritualer som bør vurderes, og en av tradisjonene som vi nå absolutt bør sette søkelys på er kirkelig vigsel/ekteskapsinngåelse. Selv om dette er kontroversielt mener jeg det nå er på tide at kirken frasier seg vigselsretten. Hvorfor? 

La oss forsøke å sjekke denne tradisjonen mot punktene ovenfor: 

  1. Bidrar kirkelig vigsel til at mennesker finner veien til Gud gjennom Jesus?
    Det går selvsagt an å finne eksempler på at noen har kommet til tro i et kirkebryllup, for det leses fortsatt fra Bibelen, og ordet virker, men her er fokuset i så stor grad rettet mot det vordende ekteparet, at det i svært liten grad legges til rette for at så skal skje.

  2. Bidrar kirkelig vigsel til å lære Jesus bedre å kjenne og styrke troen og fellesskapet med ham?
    Som nevnt i punkt 1 er fokuset et helt annet og de fleste er mest opptatt av at alt skal gå riktig for seg og at alle husker det de skal gjøre og si. Ikke mye trosstyrkende i det.

  3. Bidrar kirkelig vigsel til at Gud får ære?
    Nok en gang: Fokuset og æren er her i stor grad forbeholdt det vordende ekteparet og andre medvirkende. Gud kommer langt ned i rekka.

  4. Bidrar kirkelig vigsel til enhet blant de troende?
    Her er det vel ikke noe tvil om at vi nå faller helt igjennom. Det er vel knapt noe ritual som har skapt større splid og debatt i kirken en dette. Og selv om noen påstår at å leve med to syn om kirkelig vigsel av likekjønnede ikke er kirkesplittende, så ser vi allerede nå at her er enheten langt unna.

  5. Bidrar kirkelig vigsel til å skape tilhørighet og et inkluderende fellesskap?
    Det var kanskje slik tidligere, at kirkebryllup i den lokale kirken var en del av de viktige livshendelsene i nærmiljøet der man vokste opp. I stor grad er det ikke slik lenger. Svært mange flytter og gifter seg et annet sted enn der de vokste opp, og velger kanskje også kirke for bryllupet etter hvilken kirke som er den vakreste, og en del velger sågar å ta med seg både presten og bryllupsfølget et helt annet sted enn kirken for denne seremonien. Og pga. de mange som i etterkant gjennomgår skilsmisse er ikke minnet om bryllupet noe som skaper tilhørighet. Det er i mye større grad kirken man er døpt og konfirmert i, som man kan få en tilhørighet til, for dåpen og konfirmasjonen er ritualer som er knyttet til våre foreldres og våre egne valg i forhold til tro og kirke. 

Det er også interessant å gå litt lenger tilbake i tid, og se på hva som var opphavet til denne tradisjonen, for det er ikke en tradisjon som går tilbake til de først kristne menighetene, men som dukket opp mye seinere. I kirkens spede begynnelse var ekteskapsinngåelse blant de kristne som for folk flest, en «sedvanlig lovlig overenskomst» uten noen kirkelig medvirkning. Etter hvert ble det en skikk at ekteskapet ble innviet/velsignet av biskopen, men det foregikk i hjemmet. Det var først i middelalderen at adelen kom med et ønske om ekteskapsinngåelse i kirken fordi de ville ha noe juridisk forpliktende som kunne sikre barna deres arverett. Og siden da har tradisjonen satt seg, og det ble obligatorisk først på slutten av 15-hundretallet. Kirken og de kristne klarte seg altså fint i mange hundre år uten denne ordningen. 

 Luther forstod ekteskapet som en skaperordning og han kalte det også en verdslig ordning selv om han holdt frem at ordningen var guddommelig. For Luther var «husholdet»/ekteskapet samfunnets mest grunnleggende institusjon, og den livsform Gud hadde valgt ut og gitt sin velsignelse. Og akkurat dette med velsignelse er interessant. For Luther var det vesentlig å forklare forskjellen på hva som skjer når Gud velsigner noe og når vi velsigner. Luther sier at velsignelse egentlig betyr ”økning”. Når vi velsigner, gjør vi ikke annet enn å ønske godt, men det vi ønsker, kan vi ikke utføre. Guds velsignelse innebærer imidlertid en ”økning”, og den er virksom, sier Luther. Vi kan gjerne ha denne definisjonen i minne, når vi tenker igjennom hvor lenge det er hensiktsmessig at vi i kirken skal bruke tid og ressurser på å velsigne en samlivsform. Gud har innstiftet og velsignet den skaperordning som ekteskapet er, og hans velsignelse vil være virksom for alle som holder seg til de løfter og den pakt som gis ved ekteskapsinngåelsen, helt uavhengig av en kirkelig velsignelse. 
Luther var også genuint opptatt av kirken aldri må bli stat, og staten aldri blir kirke, så et skille mellom stat og kirke ville han nok absolutt satt pris på. Derfor tror jeg også, tatt i betraktning dagens ekteskapslovgivning og forholdet mellom stat og kirke, at Luther ville ha ivret for at all ekteskapsinngåelse skulle være et statlig anliggende, og at noen kirkelig velsignelse i etterkant heller ikke, etter hans målestokk, ville hatt noen hensiktsmessig funksjon. 

Vi kommer imidlertid ikke utenom å ta opp dette med bibelens bruk av ekteskapet som et bilde på forholdet mellom Kristus og kirken. Luther refererer også til dette når han tar oppgjøret mot ekteskapsinngåelsen som sakrament: "Ekteskapet kan være et bilde på Kristus og kirken, men det er ikke noe guddommelig innstiftet sakramente. Dette er noe mennesker i kirken har funnet på.". Dette er et bilde som det er flittig referert til i det nye testamente, men det er dog kun et bilde, og bildebruk har vi jo mye av i bibelen (f.eks.  Lammet – Jesus, Sennepskornet/Perlen – Himmelriket), så det at det er brukt som et bilde er i seg selv ingen grunn til å gjøre ekteskapsinngåelsen til noe som hører til i kirkens ansvarsområde. 

Alt i alt finns det mange gode grunner til at kirken bør si fra seg vigselsretten, og kanskje det er strategisk at vi sier i fra oss denne retten, før politikerne tar den fra oss, kanskje i forbindelse med ny lovgivning og stortingsmelding  om tros- og livssyn som er på trappene. For kirken foretar i dag vigsel på vegne av staten, siden dette er et juridisk og statlig anliggende. 

Det er flere enn meg som på et tidspunkt har innsett at å fjerne vigselsretten fra kirken hadde vært den beste løsningen for dagens og fremtidens kirke.  Jeg kan nevne: 

  • - Høyres utkast til partiprogram i Vårt Land 13.9.2012: «Høyre: Vil frata kirken vigselsretten»

  • - Forfatter Gyrid Gunnes i Aftenposten 30.10.2013: «Kirken bør frasi seg vigselsretten»

  • - Audun Lysbakken i Vårt Land, 14.4.2104: «SV-Lysbakken vi frata kirken vigselsretten»

  • - Biskop Per Arne Dahl i Dagen, 25.11.2014: «Kirken bør vurdere å si fra seg vigselsretten»

  • - Aftenpostens redaksjon 1.12.2014: «Kirken bør frasi seg vigselsretten»

  • - Sten Sørensen og Gunnar Jeppestøl i Dagen, 4.12.2014: «Kirken bør frasi seg vigselsretten»

  • - Bjørn Eidsvåg i Dagbladet Magasinet 5.9.2015: «..en bedre utgang er at kirken ikke lenger får lov å vie»

  • - Flere sogneprester i Dagen 29.3.2016: «Enden på dette bør være at Kirken sier fra seg vigselsretten» 

Jeg forstår at folk reagerer når vi vil ta bort muligheten til et flott og minneverdig bryllup i kirken, men skal vi få ro i kirken og mulighet til å fokusere på kirkens oppdrag, så tror jeg dette er det eneste rette. Og i parentes bemerket: Jeg tror også det er mulig å gjøre seremoniene hos sorenskriveren mer personlige og «kirke-lignende» ved å få med seg noen som kan spille brudemarsj! Det har jeg vært med på og det var flott!  

 Siden jeg er kirkemøtedelegat gjorde jeg et forsøk på å få opp saken om at kirken bør frasi seg vigselsretten til kirkemøtet nå i 2017, men det ble avvist. Tar imidlertid her med en Komitemerknad fra kirkemøtekomiteen i KM 14/14 (2014): «Saken om ekteskapsforståelsen i et evangelisk-luthersk perspektiv har aktualisert spørsmålet om hvorvidt kirken skal frasi seg den statlige vigselsretten. Komiteen ber derfor om at saken utredes og forberedes til behandling i et kirkemøte så snart det er mulig. For et flertall i komiteen (11 medlemmer) er anliggendet begrunnet i et ønske om å finne en vei for kirkens videre samhold.» 
Jeg håper det er mulig å få opp en debatt om hvordan vi skal finne en vei for kirkens videre samhold, og kanskje er det å si fra seg vigselsretten eneste vei å gå.

 

Steinar Aanstad

Lek medlem i Tunsberg Bispedømmeråd

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 5521 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
20 dager siden / 3740 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
21 dager siden / 1334 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1221 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
7 dager siden / 1179 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
16 dager siden / 1087 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
5 dager siden / 1086 visninger
Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1001 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere