Ågot Cecilie Heiberg-Jacobsen

I mitt innlegg "Makt og avmakt" har jeg valgt å ta utgangspunkt i personlige erfaringer. Med fare for å bli oppfattet som utleverende, har jeg skrevet om opplevelser og deltagelse i et miljø som var veldig usunt for meg. Mange av mine erfaringer deler jeg med flere andre kvinner og menn, jeg har truffet. Når jeg snakker med andre som har opplevd det samme har jeg personlig kommet relativt godt fra det. Likevel vet jeg at livet mitt ville vært veldig annerledes, viss jeg hadde blitt møtt på en annen måte. Det er mange alvorligere saker, som aldri kommer på bordet. 

Noen går videre, uten å ta stilling til det de opplever. Noen klarer å legge det bak seg. Noen fortrenger det. Andre må gå i terapi i årevis for å bearbeide opplevelser av overgrep. Vi husker de samme opplevelsene på forskjellige måter og vi bærer med oss forskjellige episoder fra de samme miljøene. Jeg ser ikke bort fra at noen kanskje ikke ville opplevd det jeg opplevde som et overgrep. Jeg tar ikke avstand fra forbønn for syke, ei heller å legge hånden på noen som ber om det og føler at de trenger det. Jeg tror på helbredelse ved bønn, og har positive opplevelser med varme hender.

Når jeg velger å være så personlig kan det være vanskelig å starte en tråd, det ser jeg. Jeg vet at mange ønsker å fortie debatten om "demonutdrivelse" og noen av de karismatiske miljøene i og utenfor den norske kirke!  Kanskje er det fordi mange av oss ikke ønsker å ta stilling til det. Kanskje er det fordi vi tror at det som ikke snakkes om forsvinner. Jeg tror også at mange faktisk tenker at "demonutdrivelse" er et tilbakelagt stadium, i alle fall i den norske kirke. 

Dette gjør det mulig å gjøre overgriper til offer. Dette gjør det mulig at det fremdeles skapes nye ofre. Jeg skriver om dette fordi det overrasker meg at fremdeles er det lettere for kristne å diskutere,(og for mange ta avstand fra) homoseksualitet, mens man fremdeles nekter å ta innover seg rapporter om seksuelle og åndelige overgrep i kirken.

Selvfølgelig er det umulig å stå på utsiden å se hva som blir snakket om på prestekontor, bispemøter,  menighetsrådsmøter eller andre fora der kristne leder og medlemmer møter. For ofrene for overgrep, ville det betydd mye å se at de som har slitt med psykiske problemer i etterkant av en opplevelse eller det å ha vært del av et karismatisk miljø,  endelig blir tatt alvorlig. Vi har sett det i forbindelse med overgrep mot tatere, overgrep som skjedde på barnehjem, drevet av kristne organisasjoner. Vi har sett det på internatskoler i utlandet der barn av norske misjonærer har vært elever. Det at noe er drevet i kristen regi, beskytter en ikke mot maktmennesker. Problemet er kanskje motsatt, for opplever en slik står en igjen med reaksjonen på det man har opplevd og blir i tillegg mistenkeliggjort. 

En prest kan ikke sette seg på siden av norsk lov; de ti bud gjelder for prestene også. Dessverre kan det se ut som om noen har glemt det! Jeg satt pris på at biskop Skjevesland nektet å gjeninnsette en prest i Agder, etter en overgrepssak i Agder. I noen tilfeller holder det faktisk ikke med Guds tilgivelse, noen ganger må man faktisk forholde seg til norske lov og ta ansvar for sine handlinger. 

Man må se på måter å hindre nye saker. Kirken bør ta inn over seg de siste årenes erfaringer i den katolske kirke.  Mange overgrepsaker der er ikke blitt tatt på alvor,  derfor er det et ufattelige antall ofre for seksuelle overgrep, som er kommet frem. Jeg er på ingen måte fagperson på dette området, jeg snakker på bakgrunn av egne erfaringer og fordi jeg har lyttet til andre menneskers opplevelser, flere av disse  har opplevd langt alvorligere saker enn meg. Jeg definerer åndelige og seksuelle overgrep som to forskjellige ting, men jeg mener at begge deler får fortsette fordi man ikke vil snakke om det. 

Det handler kanskje om ulike overgrep, enten det har vært snakk om seksuelle overgrep eller "åndelige" overgrep. Slike ting har ikke noe med Gud å gjøre og vi kan ikke stille Gud til ansvar for det mennesker gjør, selv om de unnskylder seg med "GUDS KLARE ORD"! 

MIN ERFARING OG HVA DET HAR GJORT MED MEG

Utfordringene med tanker, er å få sortert dem. Det å vite hva som er hva og å forstå plutselige følelser, som oppstår når noe vekker en tanke, i en. Jeg hører til disse menneskene som alltid har hatt "et ris bak speilet" når jeg reagerer på andres oppførsel:

"Den dom du dømmer andre med, skal du selv dømmes med!"

"Hvorfor ser du splinten i din brors øyne, men bjelken i ditt eget ser du ikke?" 

"På frukten skal treet kjennes....!"

På et tidspunkt ble "bjelken" så stor at den hindret meg i å se klart. En erfaring jeg deler med andre jeg har snakket med som har opplevd "befrielse", "demonutdrivelse" eller "forbønn ved håndspåleggelse". 

Dette var jo bare noen av de "vakre" ordene som svirret rundt oss. Jeg tviler heller ikke på at forbønn og handlingvar gjort i  "beste hensikt"! Vi deltok i et miljø som var innkluderende. Vi var "så lykkelige", vi strakte opp hendene våre og sang lovsang fra hjertene. Jeg satt på åndelige møter og kjente hvordan "beina omtrent tvang meg til å reise meg"  for å komme med en bekjennelse, eller et vitnesbyrd. Altfor ofte skjedde dette etter å ha sittet i timevis og hørt på bibeltimer og vitnesbyrd, som veldig ofte skapte skam, skyld og behov for sjelesorg. Noen ganger opplevdes det fantastisk og flott, men andre ganger følte jeg meg liten fordi jeg ikke "følte med", det var som jeg var på en annen frekvens og bare var tilskuer til det hele.

Det var mye snakk om nåde, men det var egen synd og egen skam vi så. Noen kunne gå til presten eller taleren og si at det var en vakker tale. Deretter gikk de ut og kneiste med nakken og gikk videre. Andre av oss gikk hjem og analyste sjelen og kjente at summen av synder, aldri klarte å veie opp for nåden eller tilgivelsen. På mange måter skulle heller ikke det regnskapet gå opp. Eller? 

Til slutt havnet jeg på klasserommet på et leirsted, med tre prester rundt meg og deres hender på mitt hode, mens jeg knelte på rommet. Jeg har aldri blitt ferdig med den opplevelsen. De gikk videre og har sannsynligvis glemt den. Hvorfor skjedde det, var det tilfeldig at jeg opplevde dette? Hadde jeg vært trygg på meg selv, hadde jeg hatt selvtillit og tro på min egenverd ville ikke dette ha skjedd. 

Noen tjente på at jeg følte meg liten, det gav dem makt over meg. Det fikk meg til å ikke være kritisk, til det jeg hørte og det jeg så. Det fikk meg til å ville kompensere for den lille spiren i magen, som i mitt tilfelle fortalte meg at jeg var lesbisk. Jeg kan love dere at dette ikke gjorde meg sterkere. Det fikk meg bare til å føle et enda større behov for å be, lese i Bibelen, gjøre gode gjerninger. For å strekke meg. Problemet var at det aldri ble godt nok, jeg strakk aldri til. 

Hva gjorde dette miljøet med meg?  Det gjorde meg sårbar og fikk meg til å føle at jeg alltid kom til kort. Det har vært vanskelig å "forvalte" livet mitt og helsen min, når jeg har gått med en konstant følelse av skam i kroppen. Når jeg stadig så meg tilbake, på meg selv i sosiale settinger og opplever at vel; der gjorde jeg det igjen. Hva gjorde jeg? Jeg har hatt en stadig trang til å forsvare meg selv, mye på grunn av en tanke som etter hvert begynte å bli tydeligere (takk Gud for det, da kan jeg gjøre noe med den). Jeg har forsvart min legetimitet til å være meg, til å være kristen, til mine oppfatninger og holdninger. Jeg har alltid trodd at andres meninger var viktigere enn mine, andres liv var viktigere enn mitt. 

Da jeg gikk på folkehøgskolen sang vi:"Tap ikke motet du kjære, for da er det dyreste tapt!" Akkurat der fungerte den bra, og innholdet har fremdeles relevans i mitt liv. Motet til å tro at jeg skal klare å slutte å være usikker, skambelagt og liten. Målet er å få styrke til å være oppriktig stolt av at ja, jeg lever. De har ALDRI KLART Å KNEKKE MEG; EI HELLER TIL Å FÅ MEG TIL Å MISTE TILLITEN TIL GUD! Jeg er skapt i Guds bilde, men det gjør meg ikke til Gud over andre mennesker. Det fritar meg ikke for ansvar for hva jeg gjør mot andre mennesker. Det gir meg ikke rett til å gjøre andre mennesker små, fryse dem ut av fellesskapet fordi de er uenig med meg. 

NÅR ET LEM LIDER, LIDER HELE MENIGHETEN!

I dag har jeg ikke mye respekt for såkalte embetsmenn! Når jeg møter en prest nå, oppnår ikke denne respekt på grunn av sin stilling, om vedkommende er prest, prost, domprost eller biskop. Som regel setter jeg ikke mennesker opp på en pidestall, selv om noen svært gjerne vil være der. Det gjelder  generelt, men jeg er relativt usikker på meg selv. Selv om jeg sliter med lav selvfølelse,( i perioder er dette et stort problem,) så skuer jeg sjelden hunden på hårene. Uannsett, det er mennesker og vi mennesker snubler når vi går, noen ganger faller vi litt lengre.

Nå  reagerer jeg når kristne mennesker beskytter sine ledere og kollegaer. Når åndelige ledere får ofre til å føle seg som overgripere. Det gjør det vanskelig for ofrene å reise seg. Jeg kan best sammenligne det med følelsen det var å første gang komme til messe i Åpen Kirkegruppe for nærmere tredve år siden og så rundt meg, jøss vi var jo mange flere. Inntil da hadde jeg følt meg helt alene som lesbisk og kristen. Etter at jeg leste boka til Bente Bratlund "Besatt av demoner", gikk det opp for meg at vi er MANGE flere, som TROR at vi er helt alene. Jeg mener at den tausheten, fortielsen og fornektelsen som skjer i mange menigheter om det som er usundt og usant, fører til at problemene og utfordrinene får vokse seg store og til slutt blir som en kreftsvulst som ikke blir oppdaget før den i verste fall dreper.

Jeg reagerer på hvor lite oppmerksomhet Bente Bratlund sin bok får. Jeg er sint fordi at jeg ikke har sett en omtale av boken. Jeg har et inntrykk av at i denne og tilsvarende saker har Vårt Land valgt å legge lokk på ytringer som handler om deler av kristen Norge. Jeg reagerer på den måten kollegaer beskytter hverandre på. For dette handler da om deres troverdighet også? Det handler om mennesker som er ofre for handlinger, deres kollegaer har gjort. Siden Oasedagene og Hellig Åndseminarene hadde sin spe start på søttitallet, har man snakket om demonutdrivelse, med jevne mellomrom. Det er mange som kan fortelle om negative erfaringer, mennesker som har trengt et åndelig miljø, som i stedet mistet sin tro. Det er flere som har kunnet fortelle om tilsvarende erfaringer, men det kommer ikke ut. Hvem beskytter hvem?

Jeg er sint, oppriktig sint på prester og kristne ledere som sitter i sin stilling og oppnår både verdslige og åndelig gunst på grunn av en makt, som de ikke har oppnådd på grunn av sin stilling! Da ville alle geitslige hatt den samme makten over andre mennesker. Nei, fordi de har brukt sin posisjon som prester, forkynnere eller åndelige veiledere til å tiltvinge seg makt. En annen ting er alle de andre løgnene som ofte fører i kjølvannet. Jeg har sett litt av hvordan de har det i "bakgården" sin, og den einer seg ikke for vekkelsesmøter. 

HVORFOR UTVIKLER SLIKE MILJØER SEG?

Kan hende har vi mennesker for mye makelighet til å være "forbrukere" også i møte med det åndelige. Vi vil ha svarene av andre. Vi vil veiledes, guides, opplyses. Er det blitt for makelig å tenke selv? Det er jo det som har skapt utvikling i verden og gjort verden til det den; evnen til refleksjon og ettertanke. På godt og vondt, riktignok. Selv på åndelige møter betaler vi for en opplevelse. Hvor mye vi følte oss skyldige eller hvor entusiastisk vi følte oss får mange av oss til å tømme lommeboken eller dra kortet. Uten å stusse!

Hva gjør vi? Jo, det vi egentlig gjør er å fraskrive oss ansvaret for vår egen åndelige utvikling. Det er lettere å legge ansvaret over på presten, forkynneren eller mentoren. Når vi begynner å kjenne på magefølelsen(takk Gud for magen, den forteller oss mye den) så underkaster vi oss, eller vi begynner å stille spørsmål. Risikoen ved å stille spørsmål ligger kanskje i hvilke spørsmål vi stiller og hvem vi stiller dem til! For plutselig kommer en åndelig veileder og forteller at vi er "demonbesatt"! Jeg vet at dette bare utgjør en del av kirken, likevel så må man våge å snakke om det. For igjen så er det ikke de få som roper og som vil ha monopol på sannheten, som er problemet. Jeg mener utfordringen ligger i å få i tale alle de som holder munn. 

ER DET VANSKELIGERE Å STILLE SPØRSMÅL MED TING SOM SKJER I DEN NORSKE KIRKE ENN DET SOM SKJER I ANDRE FRIKIRKELIGE MILJØER?

For det var nettopp den følelsen av jeg var det den ENE som reagerte, som kjente ubehag, som stilte spørsmål, som fikk diagnosen, som gav andre mennesker makt over meg. Jeg følte meg så liten.

Det er ikke er galt å stille spørsmål med andre menneskers oppførsel eller handlinger. En ordinasjon eller presteinnsettelse gjør ALDRI et annet menneske til GUD, aldri til overdommer og ei heller ikke til en som er egnet til å stille diagnoser som "Demonbesatt!".

Så hvor vil jeg? Først og fremst ønsker jeg å rive ned "pidestallene". Jeg vil at sannheten skal komme frem. For gjennom taushet og fortielse i kirken har mennesker fått utøve makt over ektefeller, barn, kollegaer og menigheten. På grunn av tausheten har ikke seksuelle overgrep og andre overgrep blitt avslørt. Ofrene har blitt skadet for livet. Det er når noen blir satt i Guds sted, at vi risikerer å miste fokus og slutter å ansvarligjøre dem for deres handlinger.

Jeg håper og jeg ber om at mennesker som misbruker sin stilling, blir stilt til ansvar. Uansett om det er biskop, prester, politifolk, lærere eller leger, for å nevne noen. Jeg er overbevist om at det vil være et fantastisk bidrag til å bedre den mentale helsen for mange mennesker. For jeg mener at demonutdrivelse, befrielse eller håndspåleggelse absolutt ikke alltid har med Gud å gjøre. Det er snart på tide at "budbringerne" blir stilt til ansvar.

Desuten så vil jeg si til de mange som opplever å være offer for åndelige eller verdslige menneskers maktmisbruk; dere er i godt selskap og har IKKE gjort noe galt.

Jeg har nettopp lest Bente Bratlunds bok "Besatt av demoner" Spartacus forlag 2010.

I denne boken skriver hun om en periode i ungdommen, da hun gikk i en kristen menighet, hun forteller om hvordan hun opplevde det. Om møtene, husfellesskap, suggesjonen og om stemmen som sa at noe ikke stemte. Hun forteller om presten som hadde funnet ut at hun var besatt av en demon og inviterte henne hjem to dager senere sammen med sin kollega, for å drive ut demonen. Om dagene før og dagene etter at hun fikk "diagnosen besatt" Årsaken til at hun skrev boken var at hun oppdaget at den ene presten gikk ut offentlig og fortalte at han fremdeles driver med "befrielse"! Hun forteller om hva dette har gjort med henne og hvor lang tid det tok å bli fri konsekvensene av disse prestenes diagnostisering. 

Etter alle disse årene skjer dette fremdeles, de samme prestene fortsetter å kalle menneskelige følelser, problemer og utfordringer, for"besettelse" som de kan drive ut! De neglisjerer biskoper, kollegaer og ofrenes historie om hva det gjør med et menneske å få en slik "diagnose"!

Tusen takk for at du har skrevet denne boka! Jeg vet at mange hevder at dette er en løgn, at du husker opplevelsen feil, eller at begivenheten aldri fant sted! Jeg vet at mange ikke ønsker å høre denne historien, fordi den pirker borti noe. 

De av oss som selv har opplevd å bli bedt for, etter å ha følt oss "tvunget" til å motta forbønn, kan bekrefte historien. Du gjorde din erfaring og fortalte din historie, jeg kan forstå at disse prestene fornekter det. På den andre side er det alle de andre som nekter å se alvoret i situasjonen, som anklager offeret og gir overgriperen støtte og nekter å se at mennesker de ser opp til, kan ha en annen side.

Jeg vet at den ene presten i etterkant har sagt at han ikke ble dømt, (da fortalte han samtidig at han var anmeldt, men dette gjaldt en annen sak). Så hvordan kan flere mennesker uavhengig av hverandre fortelle om lignende historier, dersom ikke disse historiene har rot i virkeligheten? Ikke minst hvordan er det mulig å tro at noen i det hele tatt har mot til å dikte opp en slik historie? 

Det å ikke bli dømt av domstolen, betyr ikke at man ikke har gjort seg skyldig i noe galt, det lot seg bare ikke bevise! Hvordan beviser man slikt? Det blir ord mot ord. Vi vet alle hvem flertallet tror på. Det som blir gjort i beste hensikt, fraskriver ikke overgriper for ansvar for den smerte, skam og sorg som er blitt påført andre mennesker. 

Jeg vet ikke om jeg ville ha vedkjent meg noe slikt heller. "Tvangen" skjedde ikke direkte i min historie. Det skjedde gjennom en stemning, suggesjon, atmosfære og mitt ønske om å oppnå en annen følelse. Jeg hadde respekt, tillit og tro på forkynnelsen. Stemningen og vitnesbyrdene rev meg med. Jeg var sårbar, usikker på meg selv. Jeg hadde opplevd sorg og stod alene. I denne situasjonen var det Gud, jeg henvente meg til. Jeg ønsket også oppleve de fantastiske følelsene, andre vitnet om. Jeg gikk  i meg selv og vel jeg trodde jeg fant en demon.

Følelser og menneskelig natur ble demonisert og brukt mot oss. Det som senere viste seg å handle om en langsom erkjennelse av at jeg var lesbisk, fikk navnet demon. Tre flotte prester, i godt voksen alder, la hendene sine på mitt hode.  Jeg var en ung jente tidlig i tyveårene,  og mennene bad om at demonen skulle drives ut. Det var en bokstavelig talt tyngende opplevelse å knele på gulvet, mens tre menn holdt sine klamme hender på hodet mitt. Hva som hente rett etterpå, husker jeg ikke. Det var ingen god opplevelse og skulle nok heller ikke være det. Det jeg husker er følelsen av å ikke være elsket av Gud da jeg kom hjem på hybelen og fant at demonen fremdeles var der. I etterkant skammet jeg meg, og følte meg mye verre enn jeg hadde gjort, før leiren.

Så Bente; jeg vet at dette er en opplevelse du deler med flere andre. Våre fortellinger varierer fra person til person, bakgrunnen, omgivelsene, forbederne kan være forskjellig. Likevel var det mye jeg kjente meg igjen i. 

Jeg satt ikke ord på skammen over at jeg trodde at jeg var besatt, det at jeg skriftet lot meg rive med. Skammen over at problemet som skulle drives utav meg, ikke forsvant. Det  trådte bare tydeligere frem i lyset. 

Det er forakten for oss, for våre erfaringer i ettertid, som er verst. Det er forakten for vår sannhet og vår virkelighet. Vi har opplevd følelsesmessige overgrep, men "to mot en" holder ikke. Det var ikke slik, det var et "produkt av vår egen fantasi". Å lese Bentes bok forteller meg at også min opplevelse, i høyeste grad var virkelig. Det var andre forbedere, riktignok. 

Min historie går ca 28 år tilbake i tid. Prestene hadde ikke prestekjole på, men de var ordinerte prester. Alle tre har virket som prester og forkynnere i etterkant. De har alle i likhet med en av prestene Bente skriver om, senere forlatt den norske kirke. De er ikke konfrontert, for dem var vi en av mange. For meg satt det seg fast i kroppen min. Det provoserer og det sårer, å se at Bente eller andre modige mennesker blir mistenkeliggjort. Det som er aller verst, er å oppleve alle de som ikke vil høre. Fortielsen, fornektelsen, anklagene og enda til trusle mot mennesker man bare kjenner ved navn.

Manglende vilje til å se på de mørke sidene av et fellesskap, en tro, en suggesjon som blir fornektet. Dette føler jeg er et sykdomstegn i den norske kirke. Det provoserer meg, at så mange nekter å erkjenne at noe av det som skjedde var fryktelig, fryktelig galt. Det er i overkant av ti år siden det ble laget en dokumentar om seksuelle overgrep i kristne miljøer. Det har vært mange slike historier og vi ser at prestene er der fremdeles, et få tall er ute av tjeneste. Ofrene bærer med seg opplevelsene og fortellingen og opplever å bli mistenkeliggjort når de endelig forteller sin egen historie. Noen lever ikke lengre.

Sannheten skal sette deg fri, heter det. Det å erkjenne at man har gjort noe galt er vanskelig, det å fornekte det og plassere ansvaret på offeret, er uanstendig og kan ikke forsvares. For det som smerter aller mest, er det vanskelige skille mellom hva som er av Gud, og "hva som skjer i Guds navn". Desverre så forsvinner ikke handlingens konsekvenser selv om man forsøker å fornekte den, fortie den eler late som det aldri har hent. 

Selv ber jeg om tilgivelse fordi jeg kunne tro at det vakreste vi mennesker kan kjenne, evnen til å elske et annet menneske, var en besettelse fra djevelen. Jeg er stolt av å kjenne mennesker som Bente som står oppreist og våger å fortelle om sin historie og jeg er veldig stolt over at jeg lever, at jeg fungerer relativt bra og at ingen har tatt fra meg min tro på Gud.

I dag, har jeg hørt at det skal lages film om "Tyskertøsene", om de kvinnene som forelsket seg i tyske soldater. Jeg har sett på TV, at mobiltelefonene som vi har gjort oss så avhengig av, kan være med på å opprettholde slavedrift, barnearbeid, vold, krig, terror og voldtekter i Kongo. Medfinansiert av vårt oljefond. Jeg har lest om overfylte fengsler. Eller fosterbarn som er sent som pakker fra et fosterhjem til et annet. Mennesker som er født i velstand og det store flertall, som ikke er det!

Hva var det som fanget oppmerksomheten? Et uskyldig "Skam deg!" fra et menneske til et annet. Eller var det uskyldig? Jeg har bare lest at Jørgensen vil at kirken skal engasjere seg mot rasisme og jeg har lest noen overskrifter. Så jeg tar ikke stilling til sak, mine tanker handler om SKAM! Jeg tar IKKE STILLING til saken. Jeg undres på hvorfor brukte vårt samfunn så mye ressurser til å hetse, mobbe og fryse ut kvinner som falt for tyskere? Hvorfor sliter mennesker så mange år etterpå med to menneskers kjærlighet til hverandre? Når man er forelsket så betyr det ikke noe, at den andre kanskje kommer fra et annet land, har en annen hudfarge, religion eller kultur. Den unge tyskeren gjorde jobben sin og kjempet for sitt land, han visste kanskje ikke bedre! Er man ung og forelsket så er det andre ting som er viktig. Det rare er at da er det følelsene som bestemmer, senere er det disse som blir brukt mot en. Hvorfor har voksne ansvarlige mennesker tillat at barn ble rammet av foreldres handlinger? For det var mange mennesker i Norge, som i dag har en virkelig god økonomi, som ikke ville hatt denne under krigen. Disse ble da tilgitt? Ble de ikke?

Hvorfor gjør jeg meg så smålig at jeg ber et annet menneske om å skamme seg, når det jeg vil si er at jeg er dypt uenig?

Vi bruker begrepet SKAM for å ramme, når vi står uten ord? Vi ber små barn om å skamme seg, uten egentlig å vite hvorfor, selv om vi burde vite at de ikke vet hva ordet betyr. De rammer oss, derfor ber vi de om å skamme seg, mens det de gjør er å konfrontere oss med vår skam.  For hvorfor ber vi ellers medmennesker om å skamme seg? Hva er egentlig SKAM? For meg handler det om en følelse, som rammer mer enn noe annet. En følelse av å være liten, av å komme til kort, ikke strekke til eller ikke å være god nok. Skam handler for meg om å "VÆRE FEIL", selv om jeg ikke har gjort noe feil.  Det er et begrep som på så mange måter forurenser, forpester og virker destruktiv inn på andre menneskers liv. Sammen med frykt eller angst, mener jeg skam kan være bakgrunn for rusproblemer, psykiske problemer eller på destruktive familierelasjoner.

En av de utfordringene vi møter i dagens samfunn er at de som faktisk misbruker andre mennesker, de som virkelig skader med vitende og vilje, men manglende erkjennelse, de evner ikke å ta ansvar for sine handlinger. De fraskriver seg ansvar med mange "GODE UNSKYLDNINGER", mens deres ofre desverre lever videre med skammen, altfor ofte uten å vite hvorfor.

Så min subjektive oppfatning er at skam  rammer urimelig og urettferdig, i stor grad. De som allerede ligger nede, fordi de allerede føler seg små og ubetydelige. Ikke på grunn av egne handlinger! Nei, jeg påstår uten dokumentasjon, fotnoter eller noen doktorgrad i ryggen, de rammer fordi andre ikke tok ansvar. De rammer fordi voksne ansvarlige mennesker har behov for syndebukker, for å fraskrive seg eget ansvar.

Uttrykket er så lett å bruke, når man noen ganger er i beit for andre ord; "SKAM DEG!" Vi trenger kanskje noen ganger å tenke på hva ordene vi bruker virkelig betyr. Jeg er opptatt av historien bak, derfor er jeg  også opptatt av skam og hvorfor vi bruker begrepet SKAM!

"Jeg vet ikke hvorfor piggsvinet døde, men det forsøkte å gjemme seg før det døde. Hvorfor det?" 

Jeg har akkurat lest Skapsprengeren, en bok om ulike homofile og lesbiske menneskers komme-ut historier. Med forord av kronprinsessen. Det er en bok jeg vil anbefale andre. Her var det fortellinger til både unge og eldre, idrettsfolk og andre, mennesker som hadde forskjellig tro og nasjonalitet. Vi er så forskjellige og likevel så har vi mange felles historier. 

Jorden snurrer rundt og rundt, sang vi da jeg jobbet i barnehage. Livene våre leves i fasetter, vi går gjennom prosesser og perioder i livet. Handlinger vi gjorde som unge, virker ubegripelig når vi blir eldre og ser tilbake på dem. Barn gjentar feilene foreldrene gjorde og foreldrene klør seg i hodet, enten fordi de har glemt sine egne tabber, eller fordi de er så fortvilet over å ikke kunne beskytte sine barn. 

Når jeg kjenner at jeg blir sliten av homofilispørsmålet, så er det fordi jeg i perioder synes det er vanskelig å beskytte meg. Jeg blir rammet, såret og lei meg, jeg blir hjelpeløs eller bare så grenseløst sint. Fordi vi noen ganger snakker til en vegg, vi blir ikke forstått når vi forteller at vi snakker om mennesker, menneskers sårbare liv, menneskers hjelpeløshet eller menneskers følelser. For hvert ung gutt som oppdager at han er forelsket i bestevennen sin, eller hver jente som bllir varm om hjerte og klam i hendene fordi hun opplever sin første forelskelse, kanskje i en lærerinne. For dem er følelsen ny, de opplever den samme frykten for å være annerledes, redslene for avvisning. De holdningene de har møtt hjemme, avgjør i stor grad hvordan deres komme ut-historie er. Komme-ut historiene deres kan handle om dager i et liv, eller om en prosess som skjer over flere år. Der er vi forskjellige. 

Desverre har vi lesbiske og homofile brukt mye krefter mot det kristne miljøet. For meg var kirka hjemmet mitt. Som tenåring brukte jeg flere timer i kirken enn hjemme hos meg selv, store deler av disse årene. Ett år jobbet jeg i menigheten hjemme, som ettåring. Da handler det ikke så mye om at der er et ekskluderede miljø, men det handler også om min barnetro, trygghetsirkelen min. Derfor ble avvisningen dobbelt så vond. Det var noen som fortalte meg at Gud ikke var min Gud, som forsøkte å ta fra meg Jesus. 

Smerte vi opplever i livet, er vond uannsett. Vi skal være så uendelig forsiktig med å klassifisere smerte. Mange opplever sorg i livene sine når deres forventinger ikke blir oppfylt. Sorg er vond, om sorgen er et resultat av å miste et barn, en ektefelle, en forelder, søsken. Når vi mister noen opplever vi sorg, også når vi mister en kroppsdel, går gjennom en sykdom, eller skilsmisse. Fordi følelsene våre er forskjellig så får sorg ulike uttrykk. Noen mister fotfestet når de opplever sorg, desverre finnes det de som aldri reiser seg. Andre reiser seg og går tilsynelatende uberørt videre. Noen har en styrke en bare kan lengte etter. 

Når jeg snakker om å være lei av temaet homofili, så er jeg oppriktig lei av å forsvare følelsene mine. Jeg synes det er vanskelig at det som handler om den jeg er, det jeg føler, identiteten min, blir diskutert som om man snakker om de siste børsnoteringene. Fordi det for meg, for andre homofile og lesbiske, deres foreldre og søsken, barn, for oss handler det om den vi er og livet vi lever. Like det eller ikke, det handler for mange av oss om vår mentale helse, vår selvfølelse og vår oppfatning av vår egen verdighet. 

Vi er ikke i forhold hele tiden, vi snakker ikke eller tenker på det hele tiden, men det er vår identitet og gjennom dette filteret  tolker vi våre omgivelser, like det eller ikke. Det som er viktig for oss er selvfølgelig bestemt av vår alder, nå når jeg er nesten femti er mange ting falt på plass. 

Jeg skriver om mitt liv, mine følelser er mine egne og min oppfatning er min. Andre har et annet perpektiv på ting. Jeg kan ikke fortelle hva som er viktig eller riktig for andre mennesker. Selv om jeg har en politisk overbevisning, kan jeg heller ikke stå ansvarlig for politikken mitt parti fører, viss jeg virkelig er uenig så kan jeg endre parti eller engasjere meg. Vi som er homofile og lesbiske har LLH som representanter og som målbærer saker som angår oss. Det de står for er bestemt av det som er engasjerer dem som er valgt inn i styre og stell. 

Uten sammenligning, selv om rusproblematikk også er en utfordring for mange homofile og lesbiske, så har jeg tenkt på filmen til Margrete Olin. Det handler om levde liv, uansett. Når vi ikke snakker sammen, stiller spørsmål, blir vår oppfatning av andre mennesker synsing. Mitt håp for denne dagen er at flere skal snakke til mennesker de er usikre på, enn å snakke om dem. Våg å spørre, se om de vil fortelle. Viss du stiller spørsmål, kan du få en historie som gir livet ditt et nytt perspektiv på en viktig sak. Det handler som regel ikke bare om en sak, men om mange som vikler seg inn i hverandre og vi er sårbare på det som gjelder oss selv. 

Et lite hjertesukk; jeg har det godt, derfor håper jeg etterhvert at jeg blir flinkere til å formidle dette. Gjennom de følelsene jeg har, er jeg den jeg er, på godt og vont. Jeg vil ikke velge annerleder, selv om jeg kunne. Samtidig så har jeg brukt tid på å komme hit, jeg håper at den kommende generasjon kan få en kortere komme-ut periode. 

Her er et bilde om mennesker på vandring ut på Grenen i Skagen.

Et lite hjertesukk; jeg mener også at det er nok homofilidebatt. Vi kommer ikke videre, vi forstår ikke hverandre. Vi sitter på hver vår tue og er dypt og inderlig uenig. Utgangspunktet vårt er for forskjellig. Selv om vi kanskje startet med å høre det samme budskapet, en gang. 

Jeg husker tilbake til meg selv som jentunge, følelsen av å være annerledes. Følelsen av ikke å forstå språket, ikke forstå kodene. Jeg følte meg så ensom, jeg var noe jeg ikke var ment å være. Jeg var, jeg er og jeg kommer til å fortsette å være, meg.

Uavhengig av partnerskapslov, ekteskapslov, uavhengig av om kirken vil ha meg eller ikke. Det har ikke noe å si hva andre mener. Jeg må tråkke opp min sti, leve mitt liv og leve et liv som ikke kolliderer med følelsene mine, er liv uten å fornekte meg selv. 

Jeg lurer alltid på hvor mye mine venner tenker på sex? Hvorfor, jo fordi jeg har noen som ikke kan snakke om homofili, uten å snakke om seksualitet. Vel, livet er mer kjedelig enn som så, vi tenker hverken mer eller mindre på sex, enn våre heterofile venner. Vi er like interessert eller uinteressert, vi lever like monogamt eller like lite monogamt som våre heterofile venner. Egentlig så er det bare det at vi liker en annen av samme kjønn, ønsker å elske og å bli elsket, ønsker aksept, anerkjennelse og forståelse. Kunne være oss selv uten å være redd for å miste jobben. 

Så diskuter i vei, men prøv å forstå at dette handler om livene våre, det handler om å godta eller fornekte seg selv. For noen handler det om å beholde en Gudsrelasjon eller vende ryggen til kirken. For noen handler det om å overleve eller å gå dukken.

Respekt ser ut til å være et ukjent begrep når man har "funnet sannheten".  Fordelen for meg er at jeg endelig har skjønt, at da er det greit å la være å respektere. I min verden går det to veier, har du ikke respekt for meg, vel hvorfor skal jeg da krype for deg?

Når homofile velger å leve alene fordi de finner dette riktig og i overenstemmelse med Guds ord, så har jeg respekt for det. Samtidig så lever andre som enslig fordi de ikke har funnet en partner å dele livet sitt med.

Vi har hørt mange ganger at "kristne" er glad i oss og ønsker å ha oss som venner. På den andre siden er det betingede vennskap, hvor målet er å få oss til endre oppfatning. Jeg har ingen forståelse for at Ottosen og Benestad har gjort det til sin livsoppgave å fortelle meg at mitt samliv er syndig, at mitt ekteskap er ugyldig og at min kjærlighet ikke er villet av Gud. I ytringsfrihetens navn tar jeg avstand fra det de sier, jeg er sterkt uenig med dem. Vi som er homofile og lesbiske er absolutt i stand til å gjøre våre etiske vurderinger i akkurat like stor grad som Ottosen og Benestad, og ta ansvar for våre liv.

Akkurat der handler det om vårt menneskesyn og våre utfordringer er nøyaktig lik heterofiles utfordring. At noen derimot har det bedre med at vi lever alene og ikke gleder oss når vi er så heldige og møte en livledsager, er i det store det hele deres problem. Det er vårt valg og våre liv når vi gjør det som er riktig for oss.  

Jeg har store problemer med å anerkjenne og forstå deres iherdige innsats for å forandre homofiles liv.  Min subjektive opfatning er at vi blir vi fratatt våre erfaring, vår vurdering og vårt ansvar, fordi dette ikke er riktig i deres øyne. Jeg forsøker hver dag å faktisk holde tilbake sinnet jeg kjenner, men beklager jeg har faktisk ikke tykkere hud. Jeg blir såret og jeg føler meg krenket og respektløst behandlet. Jeg vet de mener det er av kjærlighet, men den "kjærligheten" vil jeg faktisk ha meg frabedt. Nå er ikke mitt problem at denne boken er skrevet, men at biskopen i Agder har bidratt. Det provoserer meg virkelig.  

Vi mennesker velger å leve livene våre forskjellig. Det finnes mange nyanser og mange aspekter, i menneskers valg. Både kristne og ikke kristne mennesker er ulike i forhold til Gud, medmennesker, verdier og moral. Jeg har nære venner som har en sterk Gudstro og en sterk barnetro, på grunn av sin erfaring i et kristen miljø velger de å ikke kalle seg kristne. 

Kristne homofile mennesker er like forskjellige, som kristne heterofile. Vi opplever ofte at vi må forsvare livene våre, troen vår og valgene våre. Jeg har stor respekt for homofile som velger å leve i sølibat, på bakgrunn av sin kristne tro. Utfordringen ligger i å bli møtt med den samme respekten fra våre motstandere. Ofte mener jeg at denne respekten er totalt fraværende. 

Jeg forstår at mennesker er i mot homofilt samliv og når det får konsekvens for deres egne liv, er det greit. Jeg kan ikke fortelle andre mennesker hva som er best for dem, hvordan de skal leve sine liv. For mange er det en utfordring å møte sin livs kjærlighet. Ufrivillige enslige blir stadig minnet om sin situasjon og det er både smertefullt og vondt for mange å fortelle at de ikke er gift. Noen blir glad i et menneske som ikke er tilgjengelig, eller som de ikke kan få. Andre blir glad i en som allerede er gift eller de møter en som er homofil. De mange skilsmissene i den vestlige verden viser desuten at ekteskapet mer enn noen gang er en utfordring, mange mennesker ikke mestrer. 

Katolske patere som ønsker å bli prester, må avstå fra sex. Når de velger å la seg ordinere til prester, så sier de samtidig at de skal leve i sølibat. Mange katolske patere har bevist at et livslangt sølibat er vanskelig, og noen velger å se bort fra sølibatsløftet. Når prester som velger et yrke som innebærer et løfte om å leve i sølibat ikke kan klare det, hvordan kan man de kreve at andre mennesker som ikke har et slikt yrke skal leve i sølibat? 

Ingen skal behøve å forsvare hvorfor de er alene, å frivillig fortelle det er noe helt annet. At noen velger å leve alene av frykt for å bli avslørt som homofil, opplever jeg som vondt. Jeg er veldig provosert over mange kristnes manglende respekt for vår tro, våre valg og våre liv. For meg er det utenkelig å leve enslig, fordi jeg har en å være glad i. Hun var et svar på min lengsel, mine bønner og mitt behov for å slippe å leve alene. Jeg takker for henne, hver dag. Vi gleder oss over at vi har fått lov til å gifte oss, motta en kristen velsignelse og vi har gitt hverandre løfter hos byfogd og prest. Jeg blir krenket når noen mener at jeg ikke kan kalle meg kristen, eller at jeg ikke har rett til å tro på Jesus.

For meg et det unaturlig å leve med en mann, mot naturen å leve i et heterofilt ekteskap. Jeg opplever kjærligheten mellom oss, som både villet av Gud og velsignet av Gud. Å gi avkall på dette er ikke riktig for min tro og min selvrespekt. Jeg snakker ikke om min homofili i alle sammenhenger, men det er helt klart at min legning påvirker meg i møte med andre personer. 

I mange år hørte jeg at homofili var synd mot naturen, vi var skyld i AIDS epidemien og vi var en trussel mot ekteskapet. Jeg har fått høre at jeg ikke er kristen, at jeg skal dø i helvete. Dette såret meg, jeg kjempet med et dårlig selvbilde, skyldfølelse og skam i mange år. Jeg er i ferd med å bli trygg og få selvtillit, men det har tatt meg mange år på å komme dit jeg er i dag og jeg må erkjenne at jeg fortsatt har noen mil å gå. Jeg er glad at jeg både har en kristen tro og et godt liv. Det er et privilegium og en gave. Heldigvis er jeg så heldig å være i et miljø, som godtar meg som jeg er, som møter meg med respekt. Jeg er også så priviligert at jeg kan være del av et kristent miljø som godtar meg. 

Når homofile kjemper for sine rettigheter er det ikke for at flere skal bli homofile og lesbiske, det fungerer ikke sånn. Større åpenhet gir flere ærlige mennesker. Ærlige mennesker som godtar seg selv, sine følelser og sine liv gir lykkelige mennesker og bedre helse. Vi kjemper for vår rett til å være oss selv, elske oss selv og for vår fysiske og mentale helse. På den bakgrunn er det å arbeide for gode juridiske avtaler for homofile og lesbiske og anerkjennelse av våre forhold også i høy grad et helsespørsmål, og i så måte et samfunnsøkonomisk spørsmål. 

I dag leser jeg i Vårt Land at misjonærbarn som har anmeldt norske misjonsorganisasjon for overgrep, på norske skoler i utlandet, ikke får erstatning.

Det føyer seg inn i rekken av en lang rekke overgrep som er utført i kristen miljøer. Vakre ord og unnskyldninger kan faktisk ikke rette opp sår på barnesinnet.En virkelig respekt for ofrene, i dette tilfelle misjonærbarna, som nå er blitt voksne, krever faktisk handling. Dersom dere virkelig beklager, må dere ta et oppgjør med overgriperne. Til nå har de sluppet altfor lett unna, og hver gang så bekreftes offerets manglende selvrespekt og egenverd. Desuten får noen fordomsfulle av oss, nok en gang bekreftet at det fremdeles er mannen som er Herre i "det kristne hus". "Det gode navn og rykte" er viktigere enn sårbare barnesinn eller kvinners liv og selvrespekt. 

For noen år siden ble det avdekket mer enn 1300 overgrep som var forårsaket av kristne menn i sjelesorg, i en eller annen form. Sannsynligheten for at det er store mørketall er absolutt tilstede. Barn som er utsatt for overgrep i katolsk skole er også uhyggelig mange. Det er bare å ramse opp, men dette er barn som er ofret på "misjonens alter" når foreldrene skulle omvende hedningene til den rette lære, ble barna "plassert" hos andre voksenpersoner. 

Denne kreftsvulsten begynner å vokse seg stor nå. Kristne maktpersoner bruker sine krefter på å "forkynne den rette lære", "dømme folk til evig fortapelse"! De plasserer mennesker på utsiden eller innsiden av gjerdet, bestemmer hvem som lever rett. Altfor ofte skinner det gjennom at kjærligheten til egen makt og posisjon,  er sterkere enn viljen til å leve etter Guds ord. Heldigvis har noen av disse vist styrke til å ta et oppgjør, reise seg og ta igjen. Av egen erfaring så vet jeg at det er umulig å argumentere mot de som har "eiendomsretten til den rette tro" eller kjenner åndene. 

Jeg har tidligere hatt et godt forhold til noen av disse kristne misjonsorganisasjonene. Beklager, men tilliten min er nå ødelagt. Jeg vet at mange mennesker har testamentert gaver til disse organisajonene, organisasjonene sitter på store materielle verdier, nå må de rydde opp eget reir. Kristne organisasjon, kirkeliv, må våge å reise seg og ta et oppgjør mot de som har misbrukt makt, posisjon og yrke i kristen regi.

Det er mange mennesker som har opplevd å få sine liv ødelagt, på grunn av psykiske, fysiske overgrep og skam pålagt mennesker i GUDS NAVN. Nå må disse kristne organisasjonen snart se historien i øynene, vedkjenne seg den og ikke minst ta et økonomisk ansvar for de ofrene.

Jeg tror at mange av de som i de siste årene har vent kirke og organisasjonsliv ryggen, har gjort det fordi kirken ikke lengre var det stedet de trodde. Et samfunn av de hellige. Vi er mange som er lei av fagre ord, vi ønsker at kirken tar ansvar for sin historie, for altfor mange overgrep mot svake mennesker. Det er brukt nok penger på utredninger både politisk og kirkelig, nå må snart kirkeliv og organisasjon brette opp ermene og ta ansvar, både menneskelig og økonomisk. Et bønn om tilgivelse er desverre mer å oppfatte som et hån, enn noe annet. Det er vel ikke annet å vente seg fra den kanten, men det går ann å håpe på et under.........!

Jeg bare kjenner en dyp inderlig og oppriktig harme, mot disse organisasjonene som synker så dypt at de ikke vil vedkjenne seg sitt eget ansvar. For ellers blir rekken av mennesker som krever opreisning fra sine foreldres arbeidsgivere uendelig lang 

Det er i alle fall sikkert at navnet "Kristenfolket" treffer mange mennesker. Heldigvis, samtidig som det viser hvor sårbart emnet er. Å være kristen, handler om følelser, engasjement, tro og tvil. Vi er produkt av vår opdragelse, våre erfaringer, våre kunnskaper og våre verdier. For mange er deres forhold til tro noe ytterst privat og personlig. Når noen da forfekter alle våre verdier, det vi tror er riktig og i tillegg kaller seg "kristenfolket", stritter alt i mot. Jeg er også kristen, men jeg kan ikke identifisere meg med noe, denne organisasjonen representerer. 

På den andre siden bør dette bli en vekker, for mange kristnes bruk av "Islam" som en trussel mot norsk kultur. Jeg kjenner fantastiske mennesker som er muslimer og jeg er ganske sikker på at det gjør akkurat like vont for dem, når andre snakker om muslimer i samme åndedrag som de snakker om Thaliban og terrorisme. Så kanskje vi skal holde tungen litt rettere i munnen, når vi uttaler oss bastant om mennesker som enten er muslimer, kristne eller buddhister, eller når vi snakker om enslige mødre, skilte, sigøynere eller tatere. Når det kommer til stykke, sier disse betegnelsene kun litte gran om at de er en av mange, men ingen ting om hvem de er som mennesker, hvilken verdier de har eller hvordan de lever livet sitt.

Jeg er heldig å ha en tro, men jeg blir ikke et bedre menneske av den grunn. Jeg har heller ingen rett til å si at andre ikke er kristen, selv om jeg på det aller sterkeste tar avstand fra deres verdier, deres holdninger og politiske oppfatning. Det er ikke min jobb. 

Jeg tror at Gud skaper gjennom mennesker og at gjennom kunnskap og forskning forandrer menneskeheten seg. Jeg er ikke flink til å huske hvem som har opphav til sitater, men jeg mener å huske at en biolog har sagt at vakre planter er blitt skapt i drivhus, men at de vakreste plantene er de som er skapt ved mutasjoner i naturen. 

Vi mennesker er forskjellige, vi har ulike historier. Min historie har gjort meg til den jeg er. For meg er det viktig at jeg gjennom min tro bygger broer, i stedet for å rive dem ned. Det er viktig for meg å åpne dører og rive ned gjerder. Jeg tror at dersom vi bruker mer tid på å forstå at vi mennesker har forskjellige referanser, som et produkt av vår historie, så vil vi også kunne komme nærmere andre mennesker. 

Mange bruker mye tid på å fjerne løvetann fra hagen sin, men hvor mange barn har kommet hjem med nettopp en løvetann, når de har plukket den første blomsten til sin mor? Den står der så frekt med sin gule farge, trassig finner den lyset, gjennom sprekker i stein, i asfalt og på nyslått gress. Sprenger seg vei og står der og strekker seg og smiler mot deg, du kan ikke knekke meg!

Det er ikke alltid flertallet som skaper utvikling i et samfunn, men de som finner sin egen vei og skaper sitt eget liv. De som har holdt fast på troen at det fantes en måte å komme raskere frem, da fikk vi hjulet. De som var overbevist om at jorden var rund, selv om kirken sa den var flat. De som  har vært trassig, påståelig, de har vært overbevist om at de ville finne en løsning og har fulgt sin drøm og fantasi og gjort det umulige mulig.

Uten trassige mennesker hadde vi ikke sittet her i dag, med elektrisk strøm. Vi hadde ikke hatt telefon, data og annen kommunikasjon. Vi ville ikke kunne reise rundt jorden, enda til til månen. Noen hadde en tanke, en ide og de fulgte den til de fant en løsning.

Frykten for endring er forståelig, men jeg tror at selv om vi mennesker har forandret oss, så er Gud den samme. Jeg tror at dersom jeg fornekter den jeg er, dersom jeg fornekter min tro og sier at jeg kan ikke leve med den på grunn av min legning, vil jeg ikke  kunne være meg. Når noen sier at jeg ikke kan komme til himmelen fordi jeg har en kjæreste av samme kjønn, så forstår jeg det. Jeg er sterkt, inderlig og oppriktig uenig. Jeg kjenner ikke den Guden og ikke vil jeg kjenne Han heller. 

Jeg forstår det ikke, fordi det handler om å sette seg i Guds sted. Jeg lever på denne jorden, jeg står ansvarlig overfor Gud. Jeg har et ansvar for hvordan jeg forvalter de gavene Gud har gitt meg, at jeg forvalter dem etter beste evne. Jeg kan ikke dømme andre mennesker til evig fortapelse eller et fravær av Guds nærhet. Da ville jeg satt meg i Guds sted. Jeg tror på Guds kjærlighet, men så lenge jeg lever vil min kjærlighet være jordisk. Det er jo derfor Gud sendte Jesus, fordi vi ikke kunne gjøre noe. Jeg tror ikke på en Gud som begrenser meg, som vil at jeg skal leve i frykt og som vil at jeg skal fornekte den Han har skapt meg til å være. 

Mange mener at homofilt samliv truer ekteskapet, vel de om det. Min erfaring sier at mennesker som gifter seg fordi de ønsker å være " normale" er en større trussel for ekteskapet enn de som gifter seg med den de elsker. 

Jeg skulle bare så gjerne forstå hva som gjør mange så overbeviste i sin tro, at de bidrar til psykiske lidelser, selvmord og ensomhet hos de som føler seg annerledes. Selv om homoseksualitet som begrep er av relativ ny dato, så kjenner vi likevel til forhold mellom to av samme kjønn, seksuelle relasjoner mellom menn, siden før Kristus. Min tro er viktig for meg og den skal ingen ta fra meg. Jeg bruker å si at tidligere var troen en krykke som holdt meg på beina, nå er den livspusten min som holder meg i live, og det takker jeg for! Bare for å ha det sagt, dette er ikke en debatt i teologi, dette er min ytring om min tro. Jeg forstår at mange ikke vil forstå det, men igjen håper jeg at noen kan møte en annen som faktisk også tror, selv om andre ikke bare prøver å ta fra dem retten til å kalle seg kristen, men også tilhørigheten i et kristent fellesskap. 

Jeg kjenner meg splittet, i to. Jeg er lei av debatten rundt homofili, men jeg vet at det er viktig å snakke om det.  Det er trist at mennesker stempler andre som ikke kristne, fordi de er uenig i deres forståelse av troen. Mange mennesker har snudd ryggen til troen fordi de ikke følte seg ivaretatt, fordi de føler at deres tro ikke blir tatt alvorlig og fordi deres beste følelser og muligheten til å elske et annet menneske blir stemplet som syndig. Ikke bare homofili, men mennesker som har hatt andre utfordringer, enten som fraskilte, enslige mødre, psykiske lidelser. Denne listen er allerede alt for lang. 

Mange søker nærhet til Gud. Hvorfor jubler vi ikke når mennesker søker Gud? Når de tror på Jesus og tror at det Jesus gjorde for to tusen år siden får konsekvense for våre liv i dag? I  stedet så krangles det om hvem som har funnet sannheten, om hva som er den "rette tro".

Jeg kjenner meg ikke igjen, når jeg leser om homolobbyister. MIn virkelighet ser annerledes ut. Virkeligheten om mennesker som har mistet troen på seg selv, sitt menneskeverd og som føler en dyp skam fordi de fant ut at de var homofile eller lesbiske. Jeg kjenner jenter og gutter som har mistet kontakten med familien sin fordi de "stod frem". Heldigvis kjenner jeg også mange som har opplevd at de kom nærmere sin kristne familie når de fortalte hvem de var.  For meg handler det om å elske seg selv som den jeg er. Forandre det jeg forandre, godta det jeg ikke kan forandre og et ønske om å se forskjellen. Jeg har minst to venninner som jeg vet tok livet av seg på grunn av sin legning. Det er fordi jeg har snakket med dem om det. 

Uten forskjeller,  blir det ikke vekst. Vi trenger debatter, vi trenger uenighet. Jeg forstår at noen føler at alt snakket om homofili er fjernt. Jeg forstår at mange blir lei debatten. På den andre siden så mener jeg at dette må snakkes om. Hver dag kommer nye mennesker frem til erkjennelsen av at de er homofile.

I begynnelsen er det undringen, hvorfor er jeg annerledes, hvorfor reagerer jeg som jeg er? Hvorfor har jeg andre interesser? Så plutselig skjønner vi. For meg var det mange år med  ensomhet. Jeg passet ikke inn, jeg forstod ikke kommuniskasjonen til mine venner. Jeg så ikke det de så. Jo mer interessert mine venner ble i det andre kjønn, jo mer ensom følte jeg meg.

Jeg hørte og leste om homofili, noe sa meg at det handlet om meg. Det var bare det at jeg kjente meg ikke igjen i budskapet som ble forkynt i mitt kristne miljø. Hvis Gud ikke ønsket meg, hvordan kunne da følelsene jeg følte være gode? Vist Gud ikke ville ha homoseksualitet, hvorfor ble jeg da ikke heterofil? Hvorfor traff jeg ikke en mann og kunne få familie? Hvordan var det jeg følte som godt, syndig?

Etter hvert fant jeg ut at jeg ikke kunne leve i en kirke som fordømte det jeg følte som riktig. Jeg klarte ikke å forholde meg til kirken, med medkristnes fordømmelse og til tider hat. Det gjorde noe at jeg med min blotte eksistens skapte så mye splid. Jeg var ikke ønsket som leder i en menighet som jeg hadde tilbrakt hele min ungdomstid i. Mennesker som tidligere hadde fortalt at de bad for meg, vente meg ryggen. Noen sluttet å snakke med meg, noen venner ble tidligere venner. I denne perioden var det først fornektelse, så sorg og sinne.

En periode klarte jeg ikke kalle meg for kristen, men etter hvert oppdaget jeg at troen ikke var noe å kimse av. Jeg er og blir kristen. Det er Gud jeg tror på, jeg tror at den kjærligheten jeg har fått oppleve er en gave fra Gud. Jeg tror at selv om jeg fremdeles sliter med mine ting, er jeg ønsket, villet og godtatt av Gud. Vi har fått oppleve både å bli gift hos Byfogden og velsignet smed gode venner og familie som vitner, i et kapell. Vi har bedt Gud om å velsigne oss og vi føler stadig at vi blir velsignet.

Jeg ønsker at mennesker skal se Guds godhet, kjærlighet og aksept. Jeg vil så gjerne at troen skal gi frihet til å være seg selv, til å akseptere den vi er. Se at i forskjellene mellom mennesker får vi også mulighet til ny kunnskap, til å utvikle oss. Når vi bruker tiden til å stenge andre mennesker ute, til å frata en plass i vårt fellesskap, så er det på grunn av frykt. Jeg skjønner godt at alt som har skjedd i vårt samfunn skaper frykt, men hvilken tillit har vi da til Gud? Hvordan kan vi selv ta i mot Guds kjærlighet, hvordan kan vi se storheten i Hans skaperverk når vi lar frykten styre oss? Hvor blir det av kjærlighetsbudskapet da? Hvor blir Jesus av som helbredet syke, snakket med de utstøtte og som omgikk seg med de som ikke hørte hjemme?

Jeg opplevde en gang demonutdrivelse, med tre prester som stod over meg og bad om at demonen skulle forlate meg. Jeg gikk for å fortelle om mine følelser, men fordi jeg hadde oppfattet forkynnernes budskap som sannheten, opplevde jeg mine følelser som skam. Det var et overgrep mot meg. Jeg var i godt selskap. Disse prestene er fremdles i fremtredende posisjoner i kirken. Jeg ser bilder av dem med sine familier og hører om nye posisjoner de har fått. De bad om at demonen skulle forlate meg. Hadde jeg truffet dem igjen i dag, ville de ikke kjent meg igjen. Jeg var bare en i rekken.

Hvordan kan mennesker bli så overbevist om egen sannhet at de kan stemple andre mennesker som besatt, syndige og "antikrist". Jeg har til og med lest at min kjæreste fortjente å dø og at hennes familie og venner skulle brenne i helvete.

De presenterer en Gud jeg ikke kjenner. Det gjør meg trist og lei meg. I sin iver etter å gjøre det de er overbevist om er riktig, stemples andre mennesker, de skyves  ut av fellesskapet. Mange blir påført skam og psykiske lidelser. Troen er så grunnfestet i mange av oss, at det å høre at vi da ikke er ønsket, vel det er faktisk ikke mange ting som gjør mer vont. Kan hende fordi i en periode av vårt liv, var Gud den eneste vi virkelig klarte å forholde oss til. 

Hvordan er det mulig når de forkynner et budskap om en Gud som ble menneske? En Gud som steg ned til mennesker, nettopp fordi vi som mennesker ikke kunne klare det Jesus gjorde for oss. Jeg vil gjerne at min tro skal ha et uttrykk i møte med andre mennesker.

Å stemple andre som antikrist, ikke kristne, eller fordømt, vel det er ikke min jobb. At noen hundre mennesker som kjemper for sin plass i kirken skal stemples som homolobbyister, vel akkurat det er både urimelig og uriktig. Da er det mange flere som prøver å stenge oss ute. Det er derfor vi kjemper, for vi vet at vi har en plass. Vi tror at vi er elsket, villet og godtatt av Gud. Den troen kan ingen andre ta fra oss, den ligger i hjertet. Heldigvis finnes det veldig mange som deler vår tro og som virkelig ser at vi er ressurser som har noe å bidra med. Takk Gud for alle de som vandrer sammen med oss og som har gjort det, i mange år. 

Gjennom historien har makt utfordret religion, mennesker har påberopt seg den rette tro, og den ene sannheten. Dette handler faktisk ikke om kristendom eller islam, eller andre religioner, men om mange av dem som er åndelige ledere. Ugifte mødre. samboere, fraskilte, sigøynere og tatere, rusmisbrukere og mennesker med fysiske og psykiske lidelser, homofile eller kvinnelige prester har fått gjennomgå. På forskjellige måter har de utfordret kirken og måtte forsvare seg selv, kjempe for sin plass. Situasjonen og bakgrunnen for å bli stigmatiserte har vært forskjelige, likevel har det handlet om å være innenfor eller utenfor.

Det er merkelig hvordan noen mennesker som har en makt over andre mennesker tror dette gir dem rett til å ytre seg, handle og å sette lov og orden, til side. Nå er ikke akkurat misbruk av makt på grunn av åndelig lederskap noe som er unikt i denne sammenheng. Det er mange tidligere og nåværende ansatte, og vanlige kirkegjenger, i den norske kirke som har mange historier å fortelle om. Det er kanskje på tide at de begynner å gjøre det nå. 

For blant kristne ledere i mange menigheter, finnes prester som har gjort seg skyldig i incest og barnemishandling, misbruk av sjelesørger-rollen i forhold til medmennesker som trenger hjelp. Økonomisk utroskap og ekteskapelig utroskap, bare for å nevne noe.

Kirken består av mennesker, med forskjellige historier. Vi gjør alle oss skyldige i handlinger som vi senere skulle ønske var ugjort. Vi dømmer mennesker uten å ha hørt deres historie, eller kjenne deres bakgrunn. Det er menneskelig, vi kan ikke gjøre noe med det. Jeg forventer likevel andre ting av en med makt enn et vanlig menneske. Nettopp på grunn av den makten og det ansvaret et menneske i en ledende stilling har, bør det kunne forventes strengere sanksjoner, når det er makten som har gitt de mulighet til å handle. Det er mye jeg absolutt ikke vet, men jeg er ganske så overbevist om at de ferreste  av de som har lånt ut penger til fru eller herr Båsland, ALDRI ville tenkt på gjøre det samme, viss det IKKE hadde vært biskopen.

For mens den vanlige kvinnen eller mannen i gata, rammer ofrene for sine handlinger, enten de som er rammet eller de som står en nær, så rammer det så inderlig mye hardere når det er mennesker som har makt som er ansvarlig. Vi tror heller på mannen med makt, enn mannen i gata. Vi skal være forsiktig med å sette oss på en pidestall, for fallhøyden kan bli fryktelig stor, viss vi mister fotfestet. 

Når da kirken står overfor en situasjon som dreier seg om maktmisbruk, tjenesteforsømmelse og økonomisk kriminalitet. Bak denne historien så befinner det seg en annen historie, menneskelig lidelse og noe som er riv ruskende galt. Jeg vil ikke prøve å forstå at dette har fått utvikle seg i en sånn dimensjon? Hvordan er det mulig at ikke flere har stilt spørsmål? Hvordan er det mulig at noen ber om å få låne slike beløp, uten at noen er begynt å snakke sammen? Hvordan er det i det hele tatt mulig å be om å få låne slike summer av andre mennesker? Hvordan er det mulig å låne ut slike summer til et annet menneske? 

Jeg kan ikke ta stilling til hva som gjemmer seg bak. Jeg mener alle skal få en ny sjanse, men da må de erkjenne at noe er galt, ta ansvar for det. Slik det er nå er det mange mektige mennesker med åndelig makt, som gjør seg selv til offer. For meg blir de som de små barn som blir bedt om å si unnskyld mot sin vilje. Det handler ikke om at jeg har gjort noe galt, men at jeg ble "ferska". De fraskriver seg ansvar og forventer at det er offeret for deres handlinger, som skal kreve tilgivelse. Beklager, en unnskyldning jeg må kreve av deg er ikke mye verdt, for da vil jeg ikke tro den kommer fra hjertet. 

Nå håper jeg at mennesker har mot til å slå ring rundt ofrene som har trodd på et annet menneske, har forsøkt å hjelpe og trodd at det var på grunn av deres vennskap og forhold til familien, at de ble bedt om hjelp. Når jeg har lest den avgåtte biskopens uttalelser i pressen, synes jeg det er helt meningsløst at han faktisk kunne bli biskop. 

Jeg håper virkelig at denne erfaringen setter i gang en diskusjon om hva som skjer når mennesker utnytter sin åndelige posisjon til å få makt over andre mennesker. Desuten så håper jeg at noen faktisk kan se at slikt ikke kan skje i en kirke med rom for uenighet og motsetninger. Et gammelt ordspråk sier at gjemmer du noe under teppe lenge nok, begynner det å lukte. 

Det er når noen får makt og myndighet til å påberope seg den "rette læren" eller nådegaven til å kjenne Åndene, og kneble motstand at en slik kultur får mulighet for vekst. Jeg ønsker en diskusjon om makt og avmakt. Om det å skille sin rolle som åndelig leder med sin posisjon som medmenneske. Eier jeg svaret på hva som er rett og galt, trenger jeg ikke å stille spørsmål, ta stilling eller se en situasjon fra flere sider. Da har jeg jo Gud på min side, så da trenger jeg ikke høre på hva du vil si. 

Det er snart på tide at kirken diskuterer hvorfor mange i dag tar avstand fra kirken, til tross for at de har sin kristne tro? Hvordan oppfatter vanlige mennesker som har sett på kirken som et trygt sted og har hatt sin tilhørighet til kirken, når flere virkelig alvorlige straffbare forhold tilsynelatende blir glemt. Altfor mange i kirken bruker tid på enkelt saker, men glemmer å se helhetsbilde. Galskapen får vokse når man ikke blir stilt ansvarlig for sine handlinger, når man godtar at en annen handlet i god tro, fordi han har makt. 

Prester og åndelige ledere som har misbrukt mindreårige, som har blitt tatt i vold mot ektefellen eller har gjort underslag får fortsette uten at det ser ut til at det får konsekvenser. Er det bare meg som lurer på hva som skjer i den kirka jeg en gang var så glad i? Er det sikkert at det handler om avkristning, kan det hende det handler om oss som kristne?

Det nærmer seg valget, og jeg må innrømme at jeg blir lei av valget stadig tidligere, i en valgperiode. Jeg lurer ofte på hvorfor valgkampen provoserer meg slik?

Er det personfokuseringen? Siv Jensen ser ut som en parodi på Gro Harlem Bruntland, det den tidligere statsministeren jeg ser og ikke Siv Jensen jeg hører. Sponheim snakker så mye og gjentar seg selv, han egner seg best uten lyd. Personer som har sittet flere perioder på Stortinger kommer plutselig fram fra hiet sitt, rett før valget. I motsetning til bjørnen som kryper ut på våren, er de i hi i fire år. Jeg vet at de har jobbet, bevares, men hvor har de vært? Ingen ting tyder på at de har sovet i hiet sitt, så ikke vet jeg. 

Det blir for mye argumentasjon, diskusjon og løfter. Tenk om vi kunne få vite hva partiene virkelig stod for selv! Tenk om de kunne krype opp av skyttergravene å behande hverandre med respekt, selv om det var valg.

Hvorfor skal Fremskrittspartiet drive valgkamp, det gjør jo motstanderne ti ganger bedre. For dersom Fremskrittspartiet ikke einer seg til å ha makt, gi meg et bedre alternativ. Fortell meg hva du kan gjøre bedre. Jeg savner ydmykhet og respekt for meningsmotstandere og ikke minst respekt for oss som skal stemme. Jeg vet at politikere i Norge stort sett er på bølgelengde med hverandre og har det greit sammen, når de ikke er i en politisk sammenheng. 

Jeg savner partier som har realistiske mål, som lar seg gjennomføre. Tydelige verdier og oppriktig engasjement. At de kan arbeide for bedre samferdsel på lang sikt og være ærlig om det som kan gjennomføres i en periode. De har budsjettet de må snekre sammen og det står ikke et  "Pengetre" på stortinget eller i bunkersen under. Det er faktisk dette budskapet vi som borgere forholder oss til tre år i hver stortingsperiode, men så skjer det noe merkelig når valget nærmer seg.

Da har politikeren tid til eldre, besøke barnehager og  åpne arrangementer. Plutselig så har de alle fått på seg en pengebukse de bare kan trekke opp millionardene av lomma. Sorry,  du sa det samme for fire år siden, hva er skjedd? Det jeg leser; Jeg er ikke interesserer i deg som menneske eller medlem av en gruppe, men jeg trenger så innmari din stemme slik at jeg kan få være med å bestemme. 

I denne fireårsperioden ønsker vi å satse spesiellt på; Nå mener jeg å huske at det var snakk om barnehagedekning, og vel det er blitt mye bedre. Selv om noen er glad i yrket sitt, så vil de gjerne ha penger til overs når jobben er ferdig for dagen, de vil gjerne bli verdsatt og få lønn for innsatsen. Når de er utslitt er det ikke snakk om Fallskjem, nei da må vi innom NAV og finne ut hvor vi ellers kan finne et sted å slite oss ut. Det blir så mange fine ord, så til slutt faller jeg av. 

Vi har store utfordringer, for det første må både vi som folk og som enkeltmennesker lære oss at ting tar tid. Det er slik at man ikke kan i ordne alt i en fireårsperiode. "Den vet best hvor skoen trykker, som selv har den på."

Enten det gjelder politiets arbeidstidsbestemmelse, NAV-reformen, full barnahagedekning, påstått satsing på kollektivtrafikken. Var det mer helse for hver krone? Løftene farer som marionetter, desverre på et språk som lman trenger ordbok for å forstå. Vist jeg som stemmeberettighet, ikke føler at politikerne ikke har respekt for meg, vel så er jeg slik skrudd sammen at da bruker jeg ikke energi for å stemme. For stemmen min betyr jo ingenting. Bedre bevis på det har vi vel aldri sett tydeligere enn i vårens Europarådavstemming. Det har vært skremmende lite refleksjon på det, i ettertid. 

Så overlat til Fremskrittspartiet å si det de mener og står for, gi oss et budskap vi kan identifisere oss med på et språk som vi forstår. Ferre løfter, som lar seg innfries og ydmykhet for at ting tar tid. Fortell oss hva vi får viss dere kommer på stortinget, det er faktisk det vi ønsker å høre. 

Til tross for at jeg er oppriktig takknemlig for å leve i et demokrati med ytringsfrihet i landet, så frister det mer for hvert år som går, å bli hjemme. Jeg har en sterk følelse for at jeg ikke er alene om dette. Vær så snill, ingen flere reformer nå på en periode, før dere vet at dere er villig til å betale den summen reformen krever og ansette de personene som trenges for å gjennomføre den. Det aller beste løftet du kan gi meg er; I DENNE PERIODEN SKAL VI KONSETRERE OSS OM DE REFORMENE SOM ALLEREDE ER VEDTATT OG BETALE KOSTNADENE FOR AT DE SKAL BLI VELLYKKET.

Det er enkelt å stigmatisere mennesker man ikke kjenner. Det er lettere å snakke nedsettende om mennesker"uten ansikt", mennesker som ikke er en del av omgangskretsen eller familie. Det er ikke få ganger jeg leser innspill om homofili og virkelig lurer på hvem de snakker om. Jeg kjenner meg absolutt ikke igjen. Jeg distanserer meg og tenker, at det handler jo likevel ikke om meg. Vel, skal jeg være ærlig så gjelder nok dette også mennesker som tilhører en annen religion, er enslige forsørgere, etc. Når man snakker kategorisk om en gruppe mennesker, sitter det igjen mange mennesker i de omtalte gruppene som blir omtalt, uten å kjenne seg igjen. Vi er forskjellige mennesker med forskjellige politiske, åndelige eller faglige preferanser. 

Nå har jeg lest Arnfinn Nordbø sin bok "Betre død enn homofil!". Han gav meg mange nye spennende tanker, slik mange andre har gjort før han. Her er mine tanker etter å ha lest boka.

Sett nå at Bibelens klare ord sier at jeg skal brenne i Helvete, at jeg ikke lever i overenstemmelse med Guds ord, at jeg lever i synd, at jeg ikke skal arve Guds rike, hvilken konsekvenser får det egentlig? Dette betyr jo at mitt valg fører til at jeg  allerede har satt meg utenfor, jeg har valgt han vekk. Da kan jeg ikke stå ansvarlig overfor Gud? Trenger jeg egentlig å skulle slite med å leve opp til kristen etikk, når den ikke gjelder meg? Vist jeg er syk, syndig og lever et liv som er moralsk forkastelig, da hjelper det ikke hvordan jeg lever for det finnes ikke håp for meg! Hvorfor skal jeg stå ansvarlig for en Gud som ikke vedkjenner seg meg som sitt skaperverk, eller sitt eget barn? Visst etikk kun kan forklares og forståes ut fra gitte forutsetning, hva da med oss på utsiden. Handler da etikk om relasjon mellom mennesker eller å gjøre seg fortjent til Guds rik, eller deltagelse i det rette fellesskapet?

Dersom det finnes et svar, en løsning på hva som er riktig kristendom, riktig forståelse av Bibelen, hva da med alle de andre som kaller seg kristne? Jeg har selv fått høre en perst si han var glad min mor ikke opplevde  skuffelsen over å få en lesbisk datter, for hun var en god kristen. 

Det å mene at man er i besittelse av den rette tro, stenger andre mennesker ute. Ikke bare setter det spørsmål med Guds kjærlighet til meg som menneske. I like stor grad fratas min evne til etisk vurdering og ansvar for mitt liv og mine valg. Det alvorligste spørsmålet blir da: Er alle som ikke på en eller annen måte tilhører flertallet, men er avikere i forhold til mental helse, seksuell legning, en eller annen form for handikapp, er  ikke vi Guds barn? Hvem har egentlig skapt mine følelser? Hvordan kan en Gud som sente sin sønn til jorden for å frelse mennesker, på den andre siden si, at fordi du handler, lever eller føler som du gjør, er du ikke en riktig kristen?

Det aller merkeligste blir også at mennesker som er så redd for helvete, fortapelse, de siste tider, plasserer ansvaret for alt de ikke kan forstå, på Satan. Hva styrer da deres tro, er det frykt for fortapelse, frykt for de siste tider? Kan det rett og slett være redsel for å bli ekskludert fra sitt kristne fellesskap? Hvem gjør man da til Gud i livet sitt?  Er det Guds ord eller er det noen få utvalgte mennesker oppfatning, av hvordan du skal lese Bibelen riktig?

Man bekjenner seg til en tro på at Gud er Skaperen, Gud Fader, at Gud er fra begynnelse og til evig tid. Man forkynner at Guds sønn døde på korset, og stod opp fra de døde tredje dag, for at ingen skulle gå fortapt, men ha evig liv? Hvordan kan man da i en så ond verden også mene at mennesker som bekjenner seg til Gud, Jesus og den Hellige Ånd, ikke kan arve Guds rike, fordi vi er gitt evnen til å elske andre mennesker. Vil det si at Satan faktisk også kan skape kjærlighet, for å sørge for at vi skal gå til helvete? At jeg ikke er Guds barn, jeg er ikke ønsket av Gud og den kjærligheten jeg føler til min kjæreste, er ikke villet av Gud. Når jeg da velger å leve sammen med min kjæreste, i ekteskapet så er ikke dette Guds vilje. Dersom jeg da hadde valgt å ta konsekvensen av at jeg ikke ønsket å leve alene, og derfor giftet meg med en mann, altså inngikk et ekteskap på falske premisser, så var det Guds vilje?

I de ti bud, står det: Du skal ikke lyve, likevel erfarer unge mennesker, at det er når de ikke er sanne om den de er, når de ikke er sann om det de føler, at de får aksept! Sannheten blir en trussel, de er redd for å miste trosfelleskap, anerkjennesle og aksept i det miljøet de tilhører. Jeg synes det er et paradoks at mennesker skal oppleve at for homofile setter ikke sannheten  fri. Heldigvis er vi mange som har erfart det motsatte. Like fullt er det fryktelig trist at når Arnfinn Nordbø er ærlig om sin erfaring, sin bakgrunn og sitt liv, men likevel stiller spørsmål, blir han beskylt for å sværte bedehuset. Han reflekterer over sin bakgrunn og sine opplevelser, og han ikke lander på bedehusets ståsted, derfor blir dette oppfattet som et korstog mot bedehustradisjonen. Kom som du er, bli som oss. Det er ikke rom for relfeksjon i Misjonsambandet, man skal ikke stille spørsmål, blir det omgivelsene leser av dette. 

Personlig sitter jeg igjen med opplevelsen av en som er oppriktig glad i sin familie, som er takknemlig for det han har fått i sin oppvekst, både fra hjem og bedehus og som  bruker mye tid på nettopp å understreke dette. 

Så raser debatten om homofiii, igjen. Uten diskusjon, ingen utvikling. Det er viktig med debatt, og i et rom hvor alle er enig, skjer det ikke så mye. Mennesker har en historie, på godt eller vont. Noens historie berører mer enn andres, fordi de ryster oss. Når mennesker forteller om sitt liv og sine følelser, blir det vanskelig å svelge at dette skal være mobbing, som jeg leste i Vårt Land, i går. Jeg har stor forståelse for at ikke alle kan forstå meg, eller min livssituasjon. jeg vet at når man ikke selv forholder seg til mennesker som er homofile, så blir det en sak som en hver annen sak. 

Etikk handler om menneskers liv, om mennesker innfor Gud og om menneskers samhandling. Ytringsfrihet er viktig og det er nødvendig at mennesker får fronte sine meninger, like det eller ikke like det. Vi trenger debatt, særlig når samfunnet forandrer seg og utfordrer våre sannheter. Jeg er ikke muslim, men jeg vil like vel hevde at det er viktig at mennesker som er muslimer skal få praktisere sin tro, slik jeg forbeholder meg retten til å praktisere min tro.

Når troen blir utfordret fordi livet tok en annen retning så blir utfordringene større. Det er klart det at mange ting i mitt liv ville vært annerledes dersom jeg var heterofil. Hele fortellingen min ville vært annerledes, men jeg ønsker retten til å eie min historie, selv om den har resultert i store utfordringer i forhold til min tro. Det kan godt være at min mor ikke ville godtatt min legning, hun døde så tidlig at jeg aldri fikk den utfordringen, men jeg vokste opp med henne. Jeg vokste opp med hennes klare tolkninger av Guds ord, av hennes nådegave til å kjenne åndene, hennes frykt for endetiden, da homofilidebatten raste på sytti tallet. Jeg vokste opp med mennesker som kalte mine følelser syndige og som fortalte meg at homofile ikke kunne være Guds barn. Jeg vokste opp med mobbingen, fordi jeg var kristen, fordi jeg ikke hadde en far(han var død) og fordi jeg var annerledes. Desverre oppfattet ikke mobberne seg som mobbere eller stygge. Deres eksluderende holdning, deres stygge kommentarer, deres latter når jeg svarte feil i klassen, alt dette bar jeg inne i meg som barn. 

Jeg lever og jeg har det godt, men min legning gjorde ikke livet mitt enklere. Jeg blir provosert når noen dømmer meg uten å kjenne meg, når noen har oppfatning av mitt liv og min tro, uten å ha diskutert den med meg. Det sårer meg, på den andre siden har mobbingen på barneskolen og at ingen voksne grep inn og stoppet det, gjort meg sterk. Jeg er ikke noe offer, men jeg har ikke opplevd at sannheten har gjort meg fri, i kirken. Sannheten ble snarere en svøpe og det har ofte føltes som polemikken i debatten har vært drepende. Jeg lever og jeg er stolt av troen min, men ofte skammer jeg av å være kristen.