Arve E. Aarskog

Alder:
  RSS

Om Arve E.

Følgere

Taktisk politisk tungetale

Publisert rundt 1 måned siden - 57 visninger

KrF-leder Knut Arild Hareide utsatte oss for taktisk politisk tungetale på tampen av valgkampen i 2017. Dessverre var det ingen som hadde den fulle tydningen.


Når Hareide nå sier at han ikke ga Solberg noen blankofullmakt for fire år, så skal han ha for godt politisk håndverk. En mindretallsregjering skal være ydmyk overfor Stortinget, og vite at det er de siste stemmene som skaffer et flertall som er mest verdifulle. Til og med Carl I. Hagen (Frp) husker hvilken makt han hadde med sitt lille tulleparti i 1986. Men Hareide kava seg nok over sperregrensen med å tilsynelatende være klar på at en stemme på KrF var en stemme på Solberg som statsminister. Jeg skjønner at folk føler seg lurt. Samtidig kunne det endt dårlig uten vedtaket om å utelukke regjering med Frp. Siden «sentrum» i norsk politikk er borte, er det ikke noe poeng å henge seg i vippeposisjon. KrF må gå for et regjeringsalternativ.

På medlemsmøtet til Møre og Romsdal KrF i Ålesund sa Hareide dette om SV: «Ka med SV, da? Du setter SV i en vippeposisjon. Ja, det er eg ikkje så sikker på. For har SV egentlig et alternativ? For kan de egentlig si «nei»? Hvis valget blir mellom en sentrumsbasert regjering og den regjeringen i dag, som er ganske langt til høgre? Nei, eg trur ikkje SV får den reelle vippeposisjonen.» Tror virkelig Hareide at SV blir så glad for at KrF feller den blågrønne regjeringen at de blir med på hva som helst? KrF kan ikke forvente noen konstruktiv opposisjon fra sine gamle samarbeidspartnere i Høyre og Venstre med det første, og i alle fall ikke fra Frp. De vender ikke det annet kinn til. Da blir stemmene fra SV de siste som faller på plass, og har størst verdi. Det blir vippeposisjon! Så for å beholde noe av verdien av KrFs egen vippeposisjon, bør invitasjonen fra Erna takkes ja til. Dessverre har trusselen om regjeringskrise endret prisene på det politiske markedet. I KrFs disfavør.

 Hareide kan ikke ta SV for gitt, slik Gerhardsen gjorde med SF i 1963. Da var det riktignok en spesiell sak som felte regjeringen, - og det er et viktig poeng at det mangler i det Hareide og hans våpendragere holder på med nå.

Gå til innlegget

Hjelp, vi skal bli sosialister

Publisert rundt 1 måned siden - 297 visninger

Små tullepartier som KrF ødelegger den statsvitsenskaplige orden. Og Knut Arild Hareides forsøk på å endre kurs gjør det politiske havet enda mer opprørt. Det må muligens et mirakel til for å stilne denne stormen. Nå gjelder det å ikke sove på vannscooteren!

Det ligger et mistenkelighetens slør over politiske partier og deres fåtallige velgere som er mer opptatt av andre enn seg selv. I politisk filosofi og statsvitenskap er det ideelle grupper i befolkningen som kjemper for sine egne interesser. Organisert i partier som favner bredt. Men med en klart definert hovedoppgave for sine velgere: Å gjøre dem rikere. Få tak i en større del av bruttonasjonalproduktet. Å måtte utføre færre tjenester for fellesskapet. Yte mindre, få mer. Den mer pyntede kommunikasjonen av dette kan uttrykkes i utsagn som «å gjøre livet bedre for alle». Men best for dere som stemmer på oss!

Små partier som Kristelig Folkeparti ødelegger ordenen. I hvert fall tilsynelatende. Partiet og dets velgere er opptatt av å gi stemme til dem som ikke har noen stemme, å tale de svakestes sak og hjelpe betydelig utenfor vårt lands grenser. Den store skrekken er at vi skal bli oss selv nok. Budskapet til Henrik Ibsen i Peer Gynt har i hvert fall trengt inn i det noen ondskapsfullt kaller mørkemennenes bedehus. Og det er selvfølgelig i det å påvirke moralsk KrF møter mistenksomhet. Hvordan kan partiet liksom heve seg over velgerens egne interesser, og kjempe for den andre? Blir ikke det indirekte en beskyldning om at alle andre politiske partier er på en moralsk forkastelige vei? Egeninteressens vei. Nå er det jo ikke slik at det bare er KrF som er opptatt av de fattige og svake. Men partiet får alltid fram i budsjettforhandlingene at det aldri er nok det de andre partiene foreslår.

Hvis en ser på den sosio-økonomiske bakgrunnen til de som stemmer KrF, og i hvert fall hvis en ser på den nåværende medlemsmassen, så er de et stykke unna bunnen. Riktignok en del minstepensjonister, men det skyldes at partiet ikke tidsnok har kjempet for en pensjonsordning der en del av mannens pensjonspoeng overføres til kona ved mannens død. Personlig ligger de økonomiske interessene til KrF-eren til høyre, med ikke for høy skatt, skattefradrag for egne gode formål, velvillig næringspolitikk for den haugianske gründer-tradisjonen, kristne friskoler og personlig frihet kun begrenset av bedehusets og prestens sosiale kontroll. Rører en inn Arbeiderpartiets historie med maktarroganse og abortkamp, Hanna Kvanmos «fjern den klamme prestehanda», og agrarsosialismen i deler av Senterpartiet, så blir det vanskelig for partileder Hareide å komme seg ut av midtsirkelen og bli en del av laget som angriper mot høyre. KrF-eren er i bunn og grunn borgerlig, men med god oppdragelse er hen ikke bare opptatt av seg selv.

På den andre siden må KrF eventuelt forholde seg til Frp-eren. Ifølge Hareide og Bondevik er avstanden for stor til at de kan spille sammen. Det er fristende å trekke fram herr Griswold i Chevy Chase sin skikkelse, som vil lage tidenes julefeiring for sin etter hvert svært utvidede familie. Familiefaren vil alltid det beste. For alle. Så dukker Eddie opp. Mannen til søskenbarnet. En suspekt karakter. Hvis jeg får være litt frekk, så er han erke-Frp-eren slik KrF-eren ser ham. En som virkelig behøver KrFs velmente politikk. Men Eddie sin tøylesløse handlekraft er det som gjør at det løser seg…

 Når vi nå ser rollefordelingen mellom nestlederne Sanner og Høie i Høyre, så må jeg bare få oppfordre Ap til raskt å skaffe seg en til. To nestledere, to budskap; en åpen hånd, en knyttet neve. Politikk blir ikke bedre. Samtidig som roser og kløver dør. Det kan bli en repetisjon av den såkalte «høstjakten» på vår første kvinnelige statsminister. Hjelp, det er snart juleferie! Og muligens kommer Sylvi Listhaug hjem til jul.

Gå til innlegget

Christiansens med nytt utslitingskonsept?

Publisert 5 måneder siden - 168 visninger

Nå er Stephan Christiansen i gang med et nytt prosjekt som har potensial til nok en gang å slite ut unge troende.

 

I Vårt Land 23. mars 2018 annonserer min gamle bibelskole, Troens Bevis Bibel- og Misjonsinstitutt, for et konsept kalt Day & Night. På nettsidene til TBBMI gå det fram at dette skal være et såkalt 24/7-prosjekt. Det skal være døgnkontinuerlig lovsang og bønn. I materialet inngår et bilde der teksten «bed uavladelig» er synlig i bakgrunnen. Er det noen andre kristne i Norge som har erfaring med hvor krevende det er å få noe sånt til å gå rundt? Ungdom i Oppdrag? Fins det noen internasjonalt som har gjennomført dette, og opplevd resultater som er så oppsiktsvekkende at det må være en sammenheng?

Problemet er som alltid at til å begynne med har de unge langt større iver enn evne til å se sine begrensede krefter. Det blir ja til alt. Og fare for å kjøre folk fullstendig i grøfta mentalt og trosmessig. Uansett hvor små man lager skoene. Så nå har jeg advart om faren, som tidligere elev ved TBBMI, grundig smittet av misjonsviruset, som vår danske rektor Ove Petersen, kalte engasjementet for misjon. Døgnkontinuerlig opplegg med skiftordning er for det godt organiserte arbeidslivet med kontrakter og arbeidstidsreguleringer. Nattarbeid er helseskadelig. Vi Jesus-troende skal riktignok være lys i mørket, men nå tar Christiansen det nok en gang for langt.

I tillegg til bønn og lovsang skal det også vises barmhjertighet. Jeg regner med det betyr omsorg og hjelp for medmennesker med problemer. Da jeg var på et par sommerteam med Jesus Revolution i 2002, holdt vi gatemøter. Da kommer man jo i kontakt med de som holder til på gata. Det var flere ganger frustrerende å måtte si at vi ikke har ressurser til å hjelpe deg. Men kanskje har Den katolske kirken et opplegg der du kan få hjelp. Ofte er det en plass å sove om natten(!). Et måltid mat. På La Rambla i Barcelona fikk vi i hvert fall tak i ambulanse til en som hadde tatt overdose. Han hadde kanskje en tanke om at å legge seg til ved vårt gatemøte var en av de tryggeste plassene i gata? Han kunne blitt skuffet. Å vise barmhjertighet er noe av det som har manglet. Fint det er på plass.

Er det slik at vekkelsen ikke bryter igjennom fordi det ikke blir bedt kontinuerlig? Den nye hovedpastoren i Yoido Full Gospel Church i Seoul innrømmer at det nå er stagnasjon. Den satt nok langt inne. Men er forklaringen mindre bønn blant de kristne i den menigheten som Yonngi Cho grunnla?

Så er det fristende å pirke i semantikken. Christiansen skriver i en facebook-post at «Nå er det tid for å mobilisere en allianse av arbeidere». På engelsk bruker han «workers». Nå var virkelig ikke Jesus Revolution kjent for sin flate organisasjonsstruktur, så skinner det gjennom en holdning her?  Vi Jesus-troende er brødre og søstre. Da går vi vel for medarbeidere? 

 

TBBMI skal feire 50 år. Grunnlagt i det begivenhetsrike år 1968. I programmet for festen i juni står det at Kjell Haltorp har undervist samtlige 50 kull. Det medfører ikke riktighet. Kjell Haltorp, som for øvrig var en av mine store helter i tidlig ungdom, var ikke innom i 1993/94. Så vidt jeg kan huske. Det var faktisk flere år Haltorp ikke ble invitert til å tale på sommerstevnet i Sarons Dal på grunn av det jeg oppfattet som teologisk uenighet med Aril Edvardsen. Men det ordnet seg det også.

Så er det håp om en mer nøktern tilnærming til å utnytte ungdommelig overmot 24/7? Ja, men Gud har talt til meg… Kanskje holder det med mindre? Less is more som det heter.

Gratulerer til min gamle bibelskole med 50-års-jubileet! Og en hjertelig hilsen til lærere og medelever på TV-kullet 1993/1994.

Gå til innlegget

Jeg elsker Finn Jarle Sæle

Publisert over 2 år siden - 2392 visninger

Finn Jarle elsker Anders og Rut Helen. Selv om han er så glad i dem,synes han det nå blir litt mye. Men man kan vel aldri få nok av den man elsker?

Jeg blir så glad når jeg ser ledere av Finn Jarle Sæle, der han på innsiktsfullt vis analyserer angrep på den kristne verdensanskuelse. Å sælige stund uten like! I Norge IDAG nr. 16-2016 erklærer han sin kjærlighet til Anders og Rut. For uinnvidde dreier det seg ikke så stille rundt henholdsvis Torp og Gjævert. Men man er jo gjerne på fornavn med mennesker man er glad i. Ikke sant, Finn Jarle? Redaktør Sæle er ikke snauere enn at han prøver seg på en trumpisme. Dessverre er ikke premisset for begge «I love»-utsagnene det samme. (Se faksimile, lederen finnes ikke på nett, tror jeg) Fox News’ debattleder Megyn Kelly yter motstand, men ut av de med lav utdannelse renner det ikke blod, men sinte stemmer. Med høylytt og knyttnevesvingende støtte til The Donald. Det er ikke tvil om hvilken kjærlighetserklæring som virker mest ektefølt, men man kan jo bli lettere forvirret av disse som sier «jeg elsker deg» på engelsk. Nå kommer redaktør Sæle med så klamme omfavnelser at vi får forvirringen på vårt eget språk.

 

I sin analyse av kristendomskritikken fra Torp og Gjævert, som angivelig blir entusiastisk formidlet av deres forbundsfeller i de såkalte kulturradikale mediene, skisserer Sæle at det kreves fire tilnærminger for å forstå fenomenet. Det er åpenbart at den ideale fordring for Sæle er «på det personlige plan». Teologen Sæle, med eller uten kall til å bli prest i ungdommen, slår fast at det Torp og Gjævert ble utsatt for, det var de gamle nok til å forsvare seg mot. I Anders Torps tilfelle må jeg be redaktøren tenke seg om en gang til. Mener du, Finn Jarle, at Anders, som du er så glad i, i tenårene var voksen nok til å bryte med farens kirkeprosjekt? Det var jo hele hans liv. Tro, familie og liv i en eneste stor graut. Så fikk Torp krefter til å kappete med trollet. Synes ikke Sæle dette bør fram i lyset?

Når det gjelder Rut Helen Gjæverts historie fra Jesus Revolution Army (JR), så kan jeg være med på at mange 20-åringer sikkert begynner å kjenne sine egne grenser og kan handle i forhold til dem. Problemet er i dette tilfellet kallsopplevelsen, tror jeg. Man tror man er på den plassen Gud vil man skal være. Det er som kallet skygger for advarsler om fare. Når det i tillegg er læremessige ting i teologien som også fører til at det bare skal gis gass, så øker faren for smeller. Rut Helen Gjævert har en interessant kommentar i VG med tittelen «Fra supersoldat til menneske». Der begår hun noe som Finn Jarle normalt ville elske. Nemlig en analyse av teologien i Jesus Revolution Army. Konklusjonen hennes er at den inneholder gnostisisme. Det åndelige er så opphøyd over materien at vi ikke lenger er en menneskelig helhet, men «en ånd som bor i en kropp som har sjel». (Fritt etter K.Hagin) Så det er kanskje ikke så unaturlig at hun ikke «fikk (…) tak i Guds ja til hele mennesket og alt det skapte»? (Sæle, s.5, 16-2016) Og så er det slik at Gjævert ikke er alene. I debatten om JR har Hans Eskil Vigdel hatt en rekke tankevekkende og opplysende bidrag. Han skriver et sted at det ikke finnes noen likheter mellom dem som har brutt med bevegelsen annet enn at de på et tidspunkt klarte å bryte ut. Men de har felles erfaringer fra et spesielt miljø. Så å gjøre Gjæverts fantastiske blanding av dokumentar og videoblogg til en individuell psykoterapiøkt, fremstår som direkte nedlatende. Det virker som du, Finn Jarle, prøver å dekke over at hennes historie er representativ for flere? Samtidig er jo alles historie individuell, men vi kjenner oss igjen i andres liv. Så fins det noen som har evne til å leve seg inn i andres utfordrende livsopplevelser.

 

Sæles trosforsvar begynner dessuten å bli temmelig desperat når han må ty til å stille spørsmål om de «noen gang har forstått Nåden»? Hvem har vel det til fulle? Som troende er vi på vei. Med grøfter på sidene, humper, og medkristne som stikker kjepper i hjulene for oss. Og det siste har jeg utført selv. Det er bare å bekjenne. Men det er ikke det jeg prøver på med å engasjere meg i vurderingen av virksomheten til JR. Jeg tenker at vi som kristne er tjent med at oppleggene for våre ungdommer i misjonsvirksomhet blir kritisert, slik at de kan forbedres for de nye brennende som starter. For å drive misjon, det vil de. For de som har brent seg ut, kan det kanskje være godt å se at det finnes folk som ser problemene de har hatt? Og som sier fra offentlig. Ledelsen i Ungdom i Oppdrag er forbilledlig i så måte.

Så er det forsøkene på løsninger. Det må vises omsorg for de mange som har tatt skade av virksomheten. Hvor mange var det som var med på den felleshenvendelsen til Pinsebevegelsens lederråd fra tidligere deltakere i JR? Rundt 30. Hvor mange er ikke lenger med i menighetsfelleskap? Svar ukjent, men noen burde kartlegge. En oppgave for en avis med ambisjoner om å få pressestøtte? Vi trenger ikke en kristen eliteorganisasjon som skaper så mye problemer. Vi trenger heller ikke noe som kalles en kristen eliteorganisasjon. «Herrens fallskjermjegere» får dale ned i skjul. Det er for mange som har fått en hard landing. Når Sæle hevder at Torp og Gjævert bare har seg selv å klandre for at de ikke har forstått kjernen i det kristne budskapet, legger han bare stein til byrden.

 Det vil aldri bli slutt på behovet for en sanitetsavdeling der det er mennesker som er i virksomhet, men forhåpentligvis er det vilje til å lære av erfaring og fra tilbakemeldinger «frå der ein ikkje skulle tru dei kunne komme frå». Så gjelder fortsatt misjonsbefalingen. Vi følger vår Herre og Frelsers ordre. Samtidig er vi blitt mer kritisk til dem som påstår de taler på Guds vegne. Kanskje.

Jeg synes for øvrig det er underlig at Finn Jarle, som er så belest, ikke har fått med seg alle historiene om problemene til krigsveteraner, siden han mener å vite at det bare er Torp og Gjævert som til stadighet figurerer i media med sine problemer. Til og med i hans kjære USA, og der tror jeg kjærligheten er ekte, får historier om krigsveteraners problemer plass i mediene. Dette er ikke bare individuelle problemer. Det er virksomheten som krever sitt. Men hvorfor rammes ikke alle da? Det er fristende å forsvare seg med det, men da bagatelliserer man smerten til sine medmennesker. Hvis man beregner hvilken prosent «falne» man kan leve med, og så fortsetter å dra videre i det en proklamerer er et «Herrens seierstog», vil man ende i kynisme og forakt for svakhet. Dit vil du ikke, Finn Jarle, bare du får tenkt deg om; og kanskje snakket litt med fruen? Men du er gammel nok til å svare for deg selv.

 

Denne teksten ble sendt til redaksjonen i Norge I DAG for en stund tilbake. Jeg har ikke fått kvittering på at den er mottatt, og den er heller ikke publisert av avisen.

 



Faksimile, Norge I DAG 16-2016: Jeg våger meg på en  ulesbar faksimile, så får heller Norge IDAG publisere den på nett. For jeg regner med at Sæle vil være lengst mulig ute med sitt budskap. Ellers er Finn Jarle en hyggelig fyr jeg gjerne tar noen glass tomatjuice sammen med, selv om tomatjuicen farger pavens skjegg rødt. Men det betyr virkelig ikke at jeg er enig i hans analyser av religion og politikk. Jeg må dessverre takke nei til et eventuelt tilbud om å komme til redaksjonen og bla i gamle utgaver av Norge I DAG og peke på hva som er feil i analysene.

 

Anita elsker nok Finn Jarle på en annen måte enn det jeg gjør. Mitt første møte med krysningen «Den karismatiske vekkelsen»/trosbevegelsen var Remetun og Frøens Agape. Som 7-åring. Allerede tidlig i ungdomsskolen hadde jeg lest Hagins «How to write your own ticket with God». Engelsklæreren mente jeg hadde et godt ordforråd, men skrev kronglete. Det var nok ikke det eneste som var kronglete. Takk til det svenske mesterverket, «Det er ikke fra Gud alt som glimrer», som våget å vurdere trosbevegelsen som vranglære. Takk for Philip Yanceys «Nådens gåte». Den eneste boken jeg har lest som virkelig formidler kjernen i det kristne budskapet, eller evangeliet, for de som behersker Kanaans språk.
 

 

Gå til innlegget

Maktmennesker skal leve i frykt for pressen

Publisert over 2 år siden - 1280 visninger

Norge IDAG beskyldte Vårt Land for blodhund-jakt i kristen-Norge en gang tilbake på00-tallet. Men det er kanskje frykten for slik jakt som kan drive ulvene ut av menighetenes sauekveer og revene ut av de kirkelige hønsegårder?

 

Årene går, og problemene er de samme. Intet nytt under solen.

Denne teksten prøvde jeg å få inn hos den kristelige presse i 2009.

Kom på den da jeg leste Alf Gjøsunds Skittentøyvask på vl.no

Og jada, jeg kommer til det som overskriften lover til slutt.

Opprinnelig overskrift:

Høyere presisjonsnivå og flere avsløringer fra kristen-Norge i 2010?

 

Publikasjonen Norge IDAG(NID) konkluderer i en leder fredag den 13. november 2009 med at Kristenfolket(.no?) lyktes med sin aksjon i samband med Stortingsvalget 2009. Hvis målet var å mobilisere ildsjeler for å få folk til å stemme på kandidater som støtter kristne hjertesaker, så er det vel mulig at NID har sine ord i behold. Men ildsjelene lyktes ikke med å få de antatt frustrerte sympatisørene med KrF og FrP til valgurnene. I hvert fall ikke i høy nok grad til at valget ble vunnet for de ikke-sosialistiske partiene. Er det andre som oppfattet at ambisjonsnivået til kristenfolket.no faktisk lå på det nivået at de skulle bidra til valgseier? Nå er det vel ikke sikkert at et annet stortingsflertall ville gitt noe annet enn en mindretallsregjering fra Ap, men det skyldes jo at FrPs grunnleggende politikk er fullstendig uspiselig for Venstre, og for store deler av KrF og Høyre.

 

Men var det ikke slik at disse fire sistnevnte partiene egentlig vant valget i antall stemmer? Var det ikke valgordningen som sikret Ap styringstillegg som det største partiet? Det kommer an på om man teller alle avgitte stemmer eller om man bare teller stemmene til de partiene som til slutt ble representert på tinget. Hvis man gjør det første, og tar med Rødt på den ene siden og Kristent Samlingsparti på den andre, så kommer Kystpartiet på vippen, og de signaliserte ikke før valget hvilken side de ville støtte. Så kan man velge å gjøre det siste, som NID på lederplass, og sjefredaktør Sæle i Kommentar politikk i samme avis. Å se bort fra småpartienes stemmer er urimelig, er det ikke? Så da ville det blitt opp til Kystpartiet å avgjøre om de borgerlige egentlig vant valget.  

 

Den før nevnte leder og kommentar filosoferer også over mulighetene for omkamp om kristne hjertesaker, eller kristne særsaker som enkelte kaller kristenfolket.no sine fem punkter. Burde hatt en fotnote her, men folk er forsiktig offentlig. Med en flertallsregjering av de representerte ikke-sosialistiske partiene, mener NID og Sæle at 2/3 av 85 representanter ville støttet diverse omkamper. Regnestykket forutsetter at partiene bruker partipisken i disse sakene. Tanken er at flertallet blant regjeringspartienes representanter avgjør hva regjeringen kan foreslå for vedtak i Stortinget. Det er grunn til å tro at flere av partiene ville se seg nødt til å stille sine representanter fritt i slike verdisaker, og da blir sakene enten umulig å fremme eller en er avhengig av støtte fra representanter fra Sp og Ap for å kompensere for de 1/3 av 85 på borgerlig side som støtter avkristningssakene til sosialistene. Hvis sakene noen gang kommer opp til votering. Når det er sagt, så var det vel enkelte representanter som jeg går ut fra støtter kristne hjertesaker, som lot være å svare på kristenfolket.no sine ja-og-nei-spørsmål, nettopp fordi det i en del saker ikke er så enkelt som ja og nei. Uansett hva bibelsitater sier. Så flertallet i partigruppene på borgerlig side er kanskje større enn 2/3 av 85 når det gjelder mulige omkamper. Det er likevel ikke nok i forhold til de liberale tradisjoner i partiene V, H og Frp. Det finnes åpenbart noe felles mellom liberale og sosialister i norsk politikk. Utvilsomt et skjær en eventuell bred ikke-sosialistisk samlingsregjering kan havarere på. Interne kabinettspørsmål på pengesaker ville nok blitt tålt også på borgerlig side, men tvang i samvittighetssaker er vel tvilsomt å knesette som prinsipp på den siden i politikken som priser friheten høyest?

 

Alle partipolitikere er forpliktet på sitt partis program inntil man ikke er det. Det er kompromissets politiske lov. I kampen for posisjoner, gjennomslag og gjenvalg. Det gir muligheter for de politiske midtbanespillerne, mens ekstremistene henvises til sidelinja. Der de gjerne må stå og brøle sine nei’a-rop. Det er underholdning og attraksjon med gærne supportere, men vi ser vel helst at de ikke styrer landet?

 

Så til de mer lokale forhold i Hordaland. På lederplass i NID fredag den 20. november blir det slått fast at lokallagslederen var KrFs største stemmesanker ved valget. Jeg ser fram til det vitenskapelige materialet fra valgforskerne som belegger denne påstanden. Hvis det er snakk om den lokallagslederen som også er leder av kristenfolket.no, i tillegg til en assisterende redaktørstilling i NID. Jeg regner også med at NID gir valgforskernes konklusjoner bred dekning. Uansett utfall.

               

Jeg synes også det er interessant at NID trekker fram de økonomiske problemene til Bergen kommune, og ordfører Kristian Hellands(KrF) manglende kunnskap om disse, i denne sammenheng. Overfor meg er dette med på å så tvil om nevnte Helland sin kompetanse som politiker, og selvfølgelig undergraver det tyngden i det angrepet Helland har satt inn mot lokallagslederen, som antakelig er den samme som er leder av kristendolket.no. Men jeg nedskriver Helland kun inntil jeg blir gjort kjent med at Bergen kommune på denne tiden også ble ledet av et byråd, som igjen ble ledet av en byrådsleder. Byrådet går ut fra bystyret som regjeringen fra Stortinget. Det betyr at det er byrådet som er ansvarlig for politikken, og må ta politisk ansvar. Ordføreren i Bergen kommune blir med dette en slags Stortingspresident, og han har dermed ikke regjeringsansvar. Det er med andre ord en bom på målet å presentere det faktum at Helland benektet å vite noe om milliardunderskuddet. Det er ikke sakssvarende i forhold til hvordan kommunestyret i Bergen er organisert. Her går Helland fri, hvis man er konstitusjonelt bevisst.

 

Men det er bra NID og andre aviser passer på maktpersonene i politikk, finans, næringsliv, organisasjoner og kirker. Det norske samfunnet trenger enda mer av medier som kikker makta i kortene, institusjoner som enkeltpersoner. Maktpersoner skal leve i frykt for at hvis de gjør noe kritikkverdig mot sine medmennesker, eller stikker av med penger som ikke er deres, så blir det presentert for offentligheten. Til skam for den grenseoverskridende og til skrekk for andre som kjenner fristelsene.

 

Historien viser at det å være kristen leder ikke gir noen ekstra kraft til å stå imot fristelser. Til det er sakene for mange. I tillegg kan man jo spekulere på om bare toppen av isfjellet blir oppdaget. Det verste er for øvrig kristenledere som legger skylden på sine medkristne fordi de selv faller i synd. De forsvarer seg med at kristenfolket ikke har bedt nok for dem. Det er virkelig kommunikasjonsrådgivning på et høyere nivå.

 

Norge IDAG burde heller selv begynne å få los, i stedet for å kritisere avisen Vårt Land for blodhundjakt i Kristen-Norge. Det skal være et voldsomt press mot kristent arbeid. Og for at den kritiske pressen og dens press ikke så lett skal kunne avvises, må det også komme fra våre egne medier. I dette behøver vi også NID.

 

Arve E. Aarskog, Ålesund

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Dan Lyngmyr kommenterte på
Ambassadør Roth, femti år er nok!
1 minutt siden / 366 visninger
Roger Johnsen kommenterte på
KrFs skjebnesvangre veivalg - et svik mot de svake i samfunnet
7 minutter siden / 837 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
La rett gå for nåde
7 minutter siden / 135 visninger
Roger Johnsen kommenterte på
KrF ble styrt inn i høyrefellen
18 minutter siden / 807 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
19 minutter siden / 975 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
22 minutter siden / 5779 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
34 minutter siden / 5779 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Hva er kristendom idag - og imorgen?
34 minutter siden / 44 visninger
Karl Øyvind Jordell kommenterte på
La rett gå for nåde
36 minutter siden / 135 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Skoleverket som forsvar for demokratiet
36 minutter siden / 441 visninger
Les flere