Alfredo Zamudio

Alder:
  RSS

Om Alfredo

Leder, Nansen Fredssenter

Følgere

Her er fire navn som vi på Nansen Fredssenter mener fortjener årets Nobels Fredspris.

Det blir tydeligere for mange at det å ta vare på jorden er å ta vare på freden, mens flyktningekrisen viser at verden ikke er et fredelig sted for alle.

Jorden vil overleve miljøkrisen, men det er ikke opplagt at det samme gjelder for menneskeheten. Freden trues på veldig mange steder og det å kjempe for miljøet er også å forebygge konflikter. Freden beskyttes ved å ta vare på kloden vi bor på, og forkjempere for miljøet er derfor svært aktuelle til å vinne årets fredspris. 

Talsperson for Yanomami-folket

Den ene av disse forkjemperne er Davi Kopenawa Yanomami, en talsperson for Yanomami-folket i Brasil og som i en årrekke har kjempet for indianernes rettigheter. Han har utfordret den massive og dramatiske ødeleggelsen av regnskogen. Nobelprisen vil kunne hjelpe ham og urbefolkningen over hele verden til å bli lyttet til, i en tid der vi må ta vare på den ene jordkloden vi har. 

Handling for miljøet

Mere kjent er unge Greta Thunberg, som sammen med bevegelsen Youth for Climate Action har inspirert og mobilisert millioner av barn og ungdom over hele verden til å handle mot ødeleggelsen av miljøet. 

Hjelpe ofre for krig

Millioner av mennesker flykter fra sine hjem på grunn av krig og konflikt og arbeidet med å hjelpe ofrene møter stor motstand, til tross for alvoret i situasjonen. En av de viktigste aktørene er FNs høykommissær for flyktninger, som gjør en gigantisk innsats i en tid preget av uvilje mot mennesker som flykter fra krig og konflikt. Hvis Filippo Grandi, FNs høykommissær, får prisen, vil det kunne bidra til mere ressurser, men også til å sette søkelyset på hvorfor det å hjelpe ofre for krig også er et bidrag for freden. 

Inspirasjon til fredelig samarbeid

En annen god kandidat er Abiy Ahmed Ali, statsminister i Ethiopia som i 2018 fikk slutt på en langvarig krigssituasjon med nabolandet Eritrea. Uten hjelp fra en tredjepart greide lederne i Ethiopia og Eritrea å sette slutt på krigen som varte fra 1998 – 2018, en konflikt som kostet over 100.000 menneskeliv. Fredsprisen til disse vil kunne oppmuntre andre ledere i regionen, som så sårt trenger gode nyheter og inspirasjon til å avslutte gamle konflikter og finne frem til fredelig samarbeid. 

Gå til innlegget

Det er ikke lurt å rope ulv og finne på løsninger mens man sitter på en buss til nabolaget som man er bekymret for. Det er bedre å gå til fots inn i disse vanskelige samtaler og gå sammen med dem det gjelder.

"All ungdom trenger å være til for noe. Rasisme finnes på mange plan og må ikke bagatelliseres og barnevernet må slutte å bruke “kulturkonflikter” som skjold for ikke å foreta seg noe. (...) Selv om utenlandske ungdommer blir stadig mer synlig i kriminalstatistikken, må vi ikke stirre oss blinde på tallene og alene skylde på kulturkollisjoner. (...) Vi står overfor et mer generelt ungdomsproblem, men et er sikkert: det er vanskelig å være tenåring i Oslo og det er enda vanskeligere når man i tillegg har en annen hudfarge." (...) sa jeg i intervju i Aftenposten for 26 år siden, 3. mai 1992, da Oslo by var bekymret for fenomenet "byvankere".

Jeg har i over et kvart århundre arbeidet med vanskelige samfunnsproblem, der det gjaldt å endre destruktiv eller voldelig atferd. Jeg har jobbet i Darfur, Colombia og Øst Timor med vanskelige nabolag og grupperinger. Det er viktig å annerkjenne at folk blir redde og bekymret når man ser ungdom ødelegge for seg og andre, og handling er viktig. Jeg har sett ungdom ødelegge sitt og andres liv, men selv i tilsynelatende håpløse situasjoner har jeg sett hvordan dyktige kolleger får til prosjekter der man får tak i ungdom på avveie og får dem på rett kjøl. Det er mulig å hjelpe folk til å hjelpe seg selv. 

Hva kan gjøres på et fredelig sted som Norge? Det sentrale er å få til dialog og unngå monolog.
1. Finn ut hvilke ressurser som er tilgjengelig og om det finnes vilje til handling.
2. Lytt til ungdom og foreldre. Invitér formelle og uformelle ledere til dialog for å lære om hva de ser, hva de tror er årsaken og hva de foreslår kan gjøres.
3. Finn ut hvem er "sjefen på hjørnet", slik sosiologen Paolo Freire ville ha beskrevet det.
4. Vær respektfull, tydelig og synlig.
5. Informér tydelig og klart hva når og hva skal skje og hvordan folk kan bli med.

Det er sannsynlig at en kombinasjon av ulike tiltak må brukes. Når skjer lovbrudd? Hvor skjer det? Kartlegg området og tidspunkt og sett inn tiltak til å heve terskelen på hvor attraktivt det er å begå lovbrudd.

Finnes det ungdom og foreldre som ikke har problemer med loven, men som har samme bakgrunn, både etnisk, sosialt og økonomisk som ungdom som begår lovbrudd? Hvis svaret er ja, finn ut hva de gjør annerledes, og kopiér det. Dette kalles å finne the positive deviance, the positive avvik. Her finnes det nøkkelen til hvordan man håndterer samfunnsproblem på en måte som skaper varige og positive løsninger. Lær av de som får det til, rett og slett.

Oslo er ikke Bogotá eller Darfur. Oslo er en fredelig by i verden, med flotte foreldre og ungdommer som av og til trenger litt hjelp til å finne ut av ting. Myndighetene kan og må jobbe sammen med dem. Som for et kvart århundre siden, er det ikke lurt å rope ulv og finne på løsninger mens man sitter på en buss til nabolaget som er man bekymret for. Det er bedre å gå til fots inn i disse vanskelige samtaler og gå sammen med dem det gjelder.

Gå til innlegget

Kvinnene som ble igjen

Publisert over 1 år siden

Hva vet vi om kvinnene som ble igjen etter at deres menn døde under 1. verdenskrig? Hvorfor er deres historie en inspirasjon til å finne rom og tid for fred?

 

For en kort tid siden etterlyste vi norske etterkommere av de 2.000 norske sjømenn som døde under 1. verdenskrig. Flere har tatt kontakt med oss og gjennom historiene de har fortalt har vi blitt oppmerksom noe som det ikke fortelles så mye om: hva skjedde med kvinnene som ble igjen etter at deres kjære ble borte til havs under 1. verdenskrig?

En av dem som tok kontakt fortalte at hans bestefar hadde blitt drept på nyttårsnatten mellom 1914 og 1915. Det var 14 mann ombord i båten, men kun en overlevde. Hans bestefar greide seg ikke og etterlot fem småbarn, den yngste var bare ni måneder gammel. Hans enke måtte livnære seg det best hun kunne og tok opp arbeid som syerske i Bergen.  

Det var tøffe kår å være alenemor og mor til en barneflokk i 1915. Kvinnene fikk kanskje en liten pensjon, men det var aldri nok og det fantes ikke noe velferdssamfunn slik vi kjenner. Kvinnene måtte ut og jobbe, kanskje måtte de eldste barna passe på de minste og kanskje til og måtte kvinnene tigge om hjelp. Vi vet lite om tristessen og sorgen til disse kvinnene men gjennom deres etterkommere vet vi noe om deres kamp.

Det er viktig å lytte til ofrenes historier, fordi der finner vi uendelige mange grunner på hvorfor vi må unngå krig. I en samtid der man skaper fiendebilder med noen få tastetrykk, er det ikke lett å finne rom for refleksjonen for hvordan man styrker veiene til fred. Mennesker er dyktige til å overleve og går videre, til tross for harde oppoverbakker, men savnet over de kjære er vanskelig å komme over og av til går det savnet aldri bort. Det er vanskelig å viske bort kjærligheten som har brakt mennesker sammen. Historiene om kvinnene som ble igjen etter 1. verdenskrig må være en motivasjon til å finne rom og tid til disse samtaler om fred.

I sommer bringer vi sammen noen av dialogforkjemperne i verden til Dialogbyen Lillehammer, en fredskonferanse der alle kan delta. I tillegg til å invitere til en refleksjon over hva er ettervirkningene av en krig fra 100 år siden, holdes det spennende samtaler om den sentrale rollen som kvinner og ungdom har for å bygge freden i vår tid.  Vi tror at veien til freden og sterkere samfunn er mulig gjennom dialog og tillit. Verden over finnes det mange gode eksempler på hvordan fred er mulig, selv etter vanskelige og vonde konflikter.Dialogbyen Lillehammer vil finne eksempler på hvordan dialog kan utøves for å bygge tillit og forhindre uro og konflikter og vi spør hva er konsekvensene av mangel på tillit i demokratiske samfunn.  

Vi ønsker fortsatt å høre fra etterkommere av de som døde under 1. verdenskrig eller av en av de som overlevde. Skriv til oss om du har historier eller om du vil delta på konferansen. Kom til Dialogbyen Lillehammer, 20. – 23. juni i år.  

 

Gå til innlegget

Til minne om unge fattige menn

Publisert nesten 2 år siden

Dagen som skulle bli hans siste, gikk August Dahlberg på jobb slik som han pleide. Han døde på jobb for landet sitt den 7. Januar 1918, da det norske skipet D/S Egda ble torpedert mellom Bergen og England. August klamret seg fast til skipet mens mannskapet ble reddet ombord i livbåtene.

August Dahlberg var den eneste som døde denne natten da han falt overbord. Kanskje var han for sen til komme seg på plass i livbåtene, eller kanskje hadde han gått en ekstra runde i lugarene for å se om alle hadde kommet seg ut. Hva som nøyaktig skjedde vil vi aldri få klarhet i. Hans skjebne er på mange måter lik omtrent 2.000 andre norske sjømenns skjebner som jobbet i den norske handelsflåten under første verdenskrig. Norge var nøytral i krigen, men likevel døde mange nordmenn som følge av at over halvparten av den norske handelsflåten ble senket på de fire årene krigen raste. Til tross for disse enorme kostnader for vårt lille land vet vi mye om årsakene til 1. verdenskrig, men lite om de glemte norske ofrene.

2018 markerer hundre år siden slutten på 1. verdenskrig. I 1918 lå Europa i ruiner etter fire tunge år med krig. På slagmarkene i Europa mistet 8,5 millioner unge menn og kvinner sine liv. Kartene måtte tegnes om, da nye landegrenser ble satt og økonomier stupte. Den gamle europeiske orden ble ryddet til side og ble etterfulgt av den nye uroens tid.

100 år er lang tid. Vi har fått raskere biler, raskere fly, raskere våpen. Er en 100 år gammel krig relevant for vår opplyste og moderne samtid? Hvorfor må vi bry oss om noe som hendte for lenge siden? Svarene er ikke vanskelige å finne. I Midtøsten finnes det en rød tråd mellom dagens konflikter og hestehandler som ble gjort som følge av første verdenskrig. På Balkan går mange barn på etnisk delte skoleklasser fordi politikere drar skillelinjer langs de samme delinger som krigen skapte.

Den gang som nå er tillit mellom mennesker og institusjoner mangelvare og demokratiet er under press. Autoritære ledere hausses opp som redningen og forestillinger om “de andre” brukes som forklaring på vår tids ulike problem. Men vi må huske at når de fatale skuddene som drepte Franz Ferdinand og Sophie von Hohenberg falt i Sarajevo i 1914 fantes det få eller ingen krefter som kunne holde krigens egen logikk unna. Når freden ikke holdt og krigen så ut til å bli en glad sommerfest gikk verden med glede inn i en av historiens mest brutale og meningsløse kriger.

Verden idag er fremdeles like farlig, men til forskjell fra den gang for 100 år siden er vi ikke blindgjengere lenger. Vanlige mennesker, som lærere, kunstnere, ungdom, politikere, og diplomater, forskere og bistandsfolk møtes i juni 2018 på konferansen Dialogbyen Lillehammer for å snakke om dialog for demokrati og for fred. Dialogbyen Lillehammer arrangeres 100 år etter første verdenskrig for å lære av fortiden og for å se fremover. Hvordan kan vi gjøre noe i dagens situasjon og forebygge nye konflikter?

Vi på Nansen Fredssenter har jobbet med forsoning i over tyve år. Vi vet at det ikke finnes en kvikk fix etter konflikter. Arbeidet for fred er ikke en sprint som gjøres i forhandlingskorridorene, men det er mer lange maraton som må løpes av hele samfunn, år etter år. Og til forskjell fra fredsforhandlinger kan ikke forsoning dikteres, men må bygges nedenfra. Og dialog er både jordsmonnet, lyset og vannet den trenger.

Vi har en mulighet og en plikt til å forhindre fremtidige krigers mareritt. Som for 100 år siden er Norge en fredsnasjon som nå kan bruke sin innflytelse og kunnskap til å styrke freden lokalt og internasjonalt. Norge har ikke råd til å la være å gjøre sin aller beste innsats i fredens tjeneste. August Dahlberg og 2.000 norske sjømenns liv fra første verdenskrig må ikke være forgjeves. 

Er du etterkommer av en av dem som døde under 1. verdenskrig eller av en av de som overlevde? Ta kontakt med oss på Nansen Fredssenter og skriv til oss om du har historier eller bilder som du vil dele. 

Gå til innlegget

For jeg var ­fremmed, ­og dere tok imot meg

Publisert nesten 2 år siden

Unge afghanske asylsøkere sendes tilbake. Jeg fortviler. For jeg har selv vært der.

NORGE HAR TATT en politisk avgjørelse om å sende tilbake unge afghanske asylsøkere. Måten denne­ avgjørelsen er blitt forklart på, fikk meg til å huske fra den gangen jeg selv søkte om asyl og ble avvist for 43 år siden.

Ett år etter at min far hadde blitt arrestert og dømt til fengsel av det brutale militærdiktaturet i Chile, prøvde jeg å komme meg over grensen til Peru. Jeg var nervøs, men hadde flaks, jeg ble ikke spurt om så mye ved grense-­kontrollen. Jeg fant folk som hadde kjent til min far og fikk lov til å bo hos dem i noen dager. Noen fortalte at jeg kunne gå til kirken og snakke med biskopen. Jeg dro og fortalte ham om min far; at jeg ikke hadde noen å ta vare på meg, at jeg bodde så og si fra hånd til munn og at jeg var fjorten år gammel.

Den som virkelig lider. Svaret jeg fikk av biskopen likner det som blir sagt nå om unge asylsøkere fra krigsherjede Afghanistan. Biskopen sa: «Den som virkelig lider, er din far. Du er en ung mann og du kan greie deg selv. Det er ikke mye vi kan gjøre for deg her.» Jeg var riktignok veldig ung og visste ikke hva jeg hadde rett til, men jeg husker at jeg ble nummen, kroppen min ble tung og en dyp sorg overveldet meg, men jeg karret meg opp, sa et behersket farvel og gikk.

Jeg hadde gått over tiden jeg hadde lov til å være i Peru og jeg oppsøkte politiet for å forklare det som hadde skjedd. De var høflige og fortalte at jeg måtte geleides ut av landet, men de skulle ikke forby meg fra å komme tilbake. Jeg takket og fulgte med dem til deres grensekontroll og der ble jeg satt av.

40 år å reparere. Det som skjedde etterpå har tatt meg over førti år å reparere, og jeg tror jeg ikke er helt ferdig ennå. Jeg har levd et godt liv men minnene er der. Tilbake i Chile måtte jeg gjenoppta det livet som jeg hadde etter at min far ble fengslet. Jeg hadde ikke noe hjem og jeg visste ikke hvor jeg skulle sove eller hva jeg skulle spise.

Av og til fikk jeg hjelp av gode mennesker og det gjorde godt, men jeg var en belastning, en ekstra munn å mette og jeg gikk videre etter en kort stund. Av og til sov jeg på bakken, eller i et elveleie. Jeg spiste når jeg kunne og vasket meg i elven. Jeg ble utsatt for seksuelle trusler og var redd og bekymret. Jeg hadde mareritt og våknet ofte med et skrik.

Håpet spiret frem. Jeg bekymret meg også for min far, som trengte meg og som trengte sin frihet. Forløperen til IOM (International organization for migration) presenterte min fars skjebne for den norske ambassadøren, og ambassadør Frode Nilsen dro selv til den lille ørkenbyen der min far ble holdt og intervjuet ham.

Frode Nilsen mente vi begge kunne komme til Norge. Prosessen for frigivelsen av min far ble satt i gang. Månedene gikk og gradvis ble håpet om Norge noe tydeligere for min far og meg. I mellomtiden fortsatte jeg alene med å overleve så godt som jeg kunne. Jeg tok småjobber, bodde her og der, spiste av og til, fikk klær i gaver, skoene var for små og full av hull, ydmykelsene var mange.

To år etter at jeg hadde prøvd å få asyl i Peru og blitt sendt tilbake,­ ble min far satt fri på flyplassen i Santiago og vi dro til Norge.

Friheten og roen i ­Norge gjorde godt og jeg merket det raskt. To uker etter at jeg kom til Norge sluttet jeg å stamme.

Arrene er der fremdeles. Marerittene tok det lenger tid å bli kvitt, arrene sitter der fremdeles og jeg kan se dem hver dag, 43 år etter jeg ble et enslig, hjemløst, mindreårig fordrevet barn. Og jo da, jeg husker biskopens ord, på samme måte som jeg vet at om noen år kommer vi til å huske at Norge stengte døren til ungdom som hadde mareritt om forferdelige overgrep og vi lot dem gå tilbake til den volden.

Hva ville ambassadør Frode Nilsen ha gjort i dag?


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1869 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1606 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1577 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1548 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1418 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1305 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1167 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere