Odd-Inge Rønning Uleberg

Alder: 52
  RSS

Om Odd-Inge

Følgere

Jesus er verdens lys og vi er kalt til å vitne om ham for hvert eneste menneske. Det er så uendelig trist å se den reaksjonære radikaliseringen som skjer i norsk kristendebatt.

Da jeg vokste opp på åtti-tallet gledet vi oss over tøvær mellom øst og vest, og på nitti-tallet kom brobyggingen, Oslo-avtalen, en gryende klimabevissthet og avviklingen av apartheid. Det var gyldne tider. Det var som om verden ble litt mer Jesus-lik. Vi sa farvel til grenser, raseskille og alt som hindret mennesker i å se hverandre som likeverdige.

Gro innsatte verdens mest kvinnerike regjering - og vi så så lyst på det. Som kristen var det en drøm da muren falt og norsk reformpolitikk ga oss kristne radiostasjoner og tv-stasjoner og vi tenkte: Nå går det framover.

I dag sitter jeg litt desillusjonert og følger samfunnsdebatten. Er vi blitt så redde for muslimsk radikalisme etter 11. september at vi helt har snudd, helt har gravd oss ned i skyttergravene.

Ikke vet jeg hvor det begynte, men hele den vestlige verden og kristenhet med, ser ut til å bevege seg i en retning hvor det outerte og splittende tar over for det samlende og framtidsrettede.

Jeg elsket det da jeg leste Bjørn Eidsvåg snakke om Jesus som kjærlighetens herre. Det var så godt å lese ham da han skrev om historien hvor profetene og Jesus hver gang velger kjærlighet og nåde når skrifttroen og dogmene kommer på dagsorden.

Kristenledere på den klassiske teologiske siden ser ut til å bevege seg fortere og fortere ned i skyttergraven. Rett til homoterapi er visst en viktig ting for å sikre trosfriheten. Forstå det den som kan. 

Menneskeverdet er truet av klimaforkjempere og miljøorganisasjoner. Og klimakampen er visst en satanisk løgn som FN har satt i verk for å forberede antikrists komme og som bare Trump er tøff nok til å avsløre. Forstå det den som kan.

Titusenvis av norske barn stigmatiseres visst fordi helseministeren har sagt det er livsfarlig med fordømmelse av homofile handlinger. Forstå det den som kan.

Landet vårt står visst i fare for å bli islamifisert fordi noen tusen mennesker som ikke tror på kristendommen får lov å praktisere sin tro og bygge sine gudshus.  Forstå det den som kan.

Det er tydelig at mangfold er i ferd med å bli en fare mot kristen tro. det virker i alle fall slik på debatten.

Det er da jeg spør meg. Hvor langt inn i merkverdigheten skal vi gjemme Jesus? Hvor vanskelig tilgjengelig skal han bli?

Han står for døren og banker. Han tar i mot alle som strever og bærer tungt. Han gir hvile. Vi kristne har verdens beste budskap. Vi kjenner mannen som soner menneskers synder og setter oss i frihet.

Kan vi ikke gjøre som vi gjorde på 80- og 90-tallet? Det var år med økumenikk, samling, fellesskap og fremtidstro. Nå råder splittelsen. 

Vi ser ulikt på ting - og så? I kirken lever vi godt med å være uenige i samlivsspørsmål. Troen på Jesu verk er så mye større enn det som vi er uenige om.

Bibelen er full av påbud vi har forlatt. Hvordan har lederne tenkt at folk skal se Jesus når vi krever mindre av oss selv enn av andre? Vi kan ikke pålegge de homofile å leve etter en skriftrofasthet vi andre for lengst har forlatt. Når vi kan bruke fornuft og kunnskap om oss selv, må vi vel bruke den om homofile også?

Verden er ikke skapt på seks dager og kvinner er ikke født mannen underlegen.  Til mann og kvinne skapte han dem. I dag vet vi at han også skapte dem til homo og hetero - og at kjønn og seksualitet er langt mer mangfoldig og komplisert enn vi trodde. Vi kan ikke bare hoppe over det.

Jeg sier som Schelderup. Han mente Skriften var viktig, men når vi skal erkjenne Gud og hans virke, må livet, den samlede kunnskapen, altså selve livet, gå foran. 

Muslimene tar ikke over Norge, de homofile ødelegger ikke samfunnstrukturen og menneskeverdet er ikke truet spesielt fra den grønne siden i en tid hvor høyreradikale inspiratorer sitter i regjering og rasister og nazister går i våre gater.

Vi er inne i en svært reaksjonær og skummel tidsepoke, og det synes jeg er leit. Jeg har alltid trodd på samfunn som forandrer for å bevare. Av og til må vi endre holdninger i enkeltspørsmål for å bevare innholdet og kjernen i det vi tror på. Det er en Gud som strekker seg mot menneskene av kjærlighet. Når alle fordømmer, ofrer han seg.

Nå må ikke frykten ta kristenfolket slik at vi stenger for Jesus. Jesus  ønsker å møte mennesker - akkurat slik mennesker er. En venn sa det veldig godt:

"Det er farlig når kristenledere gjør sin egen samvittighet til mål og test for andres liv og tro". 

Kan ikke alle disse sære tingene flyttes bakover? Vi er kalt til å forkynne Jesus. Vi er ikke kalt til å frykte framskrittet og sette mennesker i bås og forakte viten og kunnskap. Det sanne må seire. 

Sannheten finner vi i Bibelen, men også i vitenskap, kunnskap og forskning. Evangeliet er så mye større enn de tidsbestemte levereglene i Bibelen. Evangeliet passet til alle tider, uansett kunnskapsnivå om menneskelivet.  

I 2000 år har evangeliet vært et lys vi har forsøkt å sette i en stake, men vi har hatt vansker siden vi er innestengt i tidens rammer. Målet må fortsatt være å frigjøre det evige fra det tidsbestemte slik at Guds lys kan skinne for menneskene.

Hvorfor faller så mange ned i grøfta på nytt? Om 20,30 år må de beklage at de ikke så det alle andre så. Hvor lenge skal vi stenge for Jesus med å våre fordommer?


Gå til innlegget

Gidder du å stemme ved kirkevalget?

Publisert 4 måneder siden

«Det må stå klart at den kristne tros egentlige gjenstand ikke er Bibelen, men Gud selv. Skriften er til for å tjene livet, men livet selv er over boken.» Et klokere bibelsyn finnes ikke. Det er dybde i sitatet fra biskop Kristian Schelderup.

I hele min oppvekst bodde jeg like ved en eldre mann som sto som en påle i sin kristentro. Men han slet. På den ene siden trodde han bokstavelig på Guds ord. Fra den andre siden skyllet livets realiteter inn. Han hadde gått på bibelskolen på Fjellhaug og sittet under Hallesbys kateter, men det var liberale Schelderup han ofte siterte. Ofte sa han at Hallesby hadde riktig ut fra bokstaven i skriften, men det var noe med kjærligheten, selve livet, ydmykheten og undringen som Schelderup fanget bedre. 

Brutal bibel

Jeg lærte at Bibelen kan være brutal, og at et kristent liv først og fremst handler om å ha hjertet med seg, om å være så øm at nøden kjennes på kroppen. Onkel snakket om at kristendom ikke er en lære man kan pugge, men noe man lever. Det er ikke bokstav, men ånd. Det er ikke moralen og regelverket som danner kristendommen, men offeret og den betingelsesløse kjærligheten. Onkel var samtidig barn av sin tid – og jeg vokste inn i et konservativt bibelsyn, det var trygt å stå for det samme som bedehusets skråsikre talere. Men det var noe uforløst over troen min likevel. Mulig jeg har vært usedvanlig tungnem. Det tok i alle fall tid å forstå grenseløsheten i Guds kjærlighet. Det flyter en elv av nåde og kjærlighet gjennom Bibelen – som ikke må gro igjen av alle de tidsbestemte bibelversene. Gud skapte oss i sitt bilde og elsker oss så høyt at han ofret seg selv. Gradvis vokste erkjennelsen fram. 

Jeg satte opp strengere regler for andre, enn meg selv. Jeg hadde nesten aldri lettvinte svar på mine egne utfordringer, men alltid oppskriften og bibelverset klart når andre lurte på noe. Frykten for vredens Gud hang i meg for lenge. Jeg var redd for å være ærlig med bibeltroen min. Hele kulturen som jeg var en del av ropte: «LYDIG!» . Til slutt våget jeg å konfrontere meg selv med meg selv. Ny viten og ny kunnskap må føre til nye erkjennelser. Vi må våge å konkludere på nytt, for vi kan ikke leve med et mål for oss selv og et annet for de andre.  

Nødvendig skillsmisse

Bibelen er ganske klar på at skilsmisse er mot Gud og at gjengifte er synd. Men vi har endret syn på kvinner – og vi så at mannen slett ikke er det perfekte overhodet for familien. Gradvis skjønte vi at det kan være helt rett å gå ut av ekteskapet, faktisk helt nødvendig. Gud vet at ting går i stykker og at vi trenger nye begynnelser. Derfor er heller ikke gjengifte tabu lenger.  

I Bibelens dager var folk urene, besatte eller demoniserte. I dag snakker vi om psykiatri og sykdom. Og ut av sammenhengene i Bibelen har vi sett at ingen er urene. Vi er alle medmennesker. • Slaveri er greit for Bibelens skribenter. I dag vil vi kalle det overgrep mot Guds skaperverk. Det er ikke så mange tiårene siden et psykisk utviklingshemmet barn ble gjemt på loftet og folk snakket om straffedom. I dag vet vi at Guds skaperverk er mangfoldig og at folks forskjellighet bare øker storheten i skaperverket. Er det ikke derfor vi er redd for sorteringssamfunnet? 

Vi kan ta eksempel etter eksempel. Det handler ikke om å avvise Bibelens ord, men å sette det i sammenheng, forstå og ta ny kunnskap på alvor. Det mest åpenbare eksempelet er skapelsen. Jorda er ikke skapt på seks dager. Vi har null problemer med å godta det som kristne. 

Stort liv

Bibeltroskap må ikke handle om hvordan de andre skal leve, men hvordan jeg skal leve. Etter hvert ble det tungt å tenke på de homofile og lesbiske. Hvis jeg endrer ståsted – og vi endrer ståsted – på punkt etter punkt, hvorfor fastholder vi en bokstavtro kristendom i forhold til dem? For meg ble svaret brutalt men enkelt: I det øyeblikket jeg likestiller de homofile og lesbiske med meg selv, blir teologi smått og selve livet stort. Da blir det like ille å nekte homofile ekteskapet som det er å nekte svarte å ta buss sammen med hvite. 

Vi erkjenner nå at ulike mennesker med ulik bakgrunn har samme verdi. Vi er ufullkomne mennesker, skapt og elsket av Gud. Vi kan teoretisere, frykte samfunnsorden, frykte familieoppløsning, tegne dommedag foran øynene våre og true med Guds vrede. Det blir selvfølgelig aldri galt at to ekte mennesker står foran Guds alter og ønsker hverandre evig troskap og ekte kjærlighet. 

Ny innsikt må føre til nye erkjennelser hos et ærlig menneske. Det er ikke en statisk robottro på tusenvis av år gamle bibelvers som gjør meg til kristen. Troen handler om å leve og erfare, og våge å ta innover oss utfordringene vi møter – ikke gjemme oss bak tekstene. Derfor har jeg stor respekt for at andre tenker annerledes. Det skal ikke være lettvint å omtolke bibelvers. 

Enkel tro

Samtidig er kristendommen så enkel at du helst må være et barn for å forstå den. Vi er elsket som vi er – helt betingelsesløst. Nåde pluss ingenting. Livet har lært meg at ingen tildeles jobben som portvakter i Guds rike. Det er noe vi påtar oss uten å ha fått mandat. Derfor stiller jeg til valg for Åpen folkekirke til bispedømmerådet. Jeg har så lyst til at alle med en tro skal kjenne seg hjemme – omsluttet av kjærlighet, ikke fordømmelse – i det flotte felleskapet som heter Den norske. Du kan bidra til at vi får det til. Gidder du å stemme ved kirkevalget? 

Odd-Inge Rønning Uleberg 6.kandidat for Åpen folkekirke til Agder og Telemarks bispedømmeråd

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere