Trygve Svensson

Alder: 40
  RSS

Om Trygve

Følgere

Mens vi venter

Publisert 8 dager siden - 519 visninger

Kan KrF være en politisk kraft for landbruket, distriktene, et ryddig arbeidsliv, og kampen mot ulikhet, selv etter Hadeland?

Etter høstens politiske drama i KrF må Erna Solberg levere seire til ­regjeringens nyeste medlem og beholde ro i egne rekker – eller ta risikoen på at Ropstad skal bli felt som partileder selv før han er valgt.

Ingen seier vil være større for Ropstads KrF enn en endring i abortlovens paragraf 2c. Sam­tidig kan egentlig ingen seier være mindre enn en endring i 2c. Som redaktør av den kristne ­avisen Dagen, Vebjørn Selbekk, nylig sa til Aftenposten: «Det var så knapt flertall i KrF for å gå til blå side at abortutspillet til Ropstad og Solberg var med på å avgjøre ­saken. Dette handler om Ropstads ­autoritet som fremtidig leder».

Noen av de mer taktiske «blå» delegatene fra skjebnelands­møtet i høst sier at et forbud mot tvillingabort vil være nok til å skape ro i rekkene. Det er i så fall noe helt annet enn hva som ble sagt på fylkesårsmøtene, hvor «en historisk endring» var selve hovedargumentet for blå side.

Landbrukspolitikk. 

Det er imidlertid andre spørsmål enn bare abort som bør ligge til grunn for hvordan vi bedømmer ­resultatet fra Hadeland.

Et flertall av KrFs fylkeslag ga før forhandlingene beskjed om at landbruk og distriktspolitikk var de viktigste temaene. I 2015 lovet Knut Arild Hareide at han aldri kom til å velge statsrådsbil på bekostning av en god landbrukspolitikk. Det løftet har han holdt. De siste årene har et såkalt «jordbruksflertall» på Stor­tinget, bestående av de rødgrønne og KrF, tøylet regjeringen. «KrFs landbruksgaranti» står og ­faller på hva Ropstad får til, ifølge Bondelaget. KrF må prøve å vri jordbrukspolitikken for å bedre økonomien i små og mellomstore bruk, men det står i kontrast til Frps linje for å belønne stordrift. Alternativt kan KrF ta sikte på å få gjennomslag i enkelte tunge symbolsaker på landbruk som importvernet.

Politireformen er en viktig ­distriktspolitisk sak for mange. KrF deltok i flertallet som vedtok politireformen, men har ­kritisert regjeringens implementering kraftig, og mener det har blitt en «fjernpolitireform». For KrFs velgere vil det være viktig å øke bemanning i distriktene, og se på strukturen for politi- og lensmannskontorer.

Arbeids- og­ ­familiepolitikk. 

Høy tillit og lave forskjeller ­mellom folk er to årsaker til at Norge er et godt land å bo i. Ulikhetene i Norge er heldigvis ­mindre enn i mange andre land. Men de har økt også her – og mer enn i mange andre land.

Regjeringen har svekket ­velferdsgoder for de aller svakeste i samfunnet, som for ­eksempel endringer i pleie­pengeordningen, samt kutt i informasjonsordningen for ­au-pairer, fri rettshjelp og tilskuddsordninger for multi­handikappede og mennesker med kroniske sykdommer. De svekker også velferdssamfunnet årlig med pålagte oste­høvelkutt. Samtidig har de kuttet over 25 milliarder i skatter. De som har mest, har fått de største ­kuttene. Før valget i 2017 sa partileder Knut Arild Hareide at det ikke er tiden for store skattekutt. Jeg håper at Ropstad har fulgt Hareides linje i forhandlingene.

Forskere er enige om at et ­ordnet arbeidsliv med sterke fagforeninger er viktig for å holde ulikheten lav. Likevel har regjeringen økt adgangen til å ansette folk midlertidig, innført ­relative kutt i fagforenings­fradraget og anerkjent det ­uorganiserte ­arbeidslivet. I fjor brukte KrF sin vippeposisjon til å sikre flertall med opposisjonen i den såkalte innleiesaken. Flertallet sørget med det for en opprydding rundt innleie fra ­bemanningsforetak i Norge. ­Denne alliansen mellom kirkefolket og arbeider­bevegelsen sendte et tydelig ­signal om at et velorganisert ­arbeidsliv er en forutsetning for et trygt familieliv. I tillegg har KrF sagt tydelig fra om at søndag bør forbli annerledesdagen, noe Knut Arild Hareide har fått tydelig ­støtte for i sentrum-­venstre. Ap, Sv og MDG har alle programfestet å holde søndagen fri for handel.

En viktig lakmustest for Kjell Ingolf Ropstads avtale på ­Hadeland vil være hvor langt til ­høyre KrF vil bli dratt i arbeidslivsspørsmål i disse forhandlingene. Blir KrF under Ropstad et ­klassisk høyreparti, eller klarer han å holde igjen for de liberalistiske kreftene hos Jeløya-­partiene?

To flasker vin. 

Samtidig som Frp og KrF satt i budsjett­forhandlinger før jul, stemte KrF for å fjerne de to ekstra vin­flaskene i taxfree-kvoten. Frp oppfattet voteringen i Stortinget som et dolkestøt fra KrF, og var svært nær ved å i gjengjeld ­velte hele budsjettavtalen. På Hadeland kan det være at KrF må gi Frp tilbake de to vinflaskene, kanskje i bytte mot å gi Vinmonopolet rettighetene til taxfreesalget på Gardermoen. Det store spørsmålet mange sitter igjen med før en ny regjering står på ­trappene er imidlertid hva annet Kjell ­Ingolf Ropstad har gitt fra seg. Jeg ­håper at han har dratt i land seiere som sikrer at KrF forblir en sterk kraft i sentrum av norsk politikk, og ikke et blåblått parti.

Gå til innlegget

Mens vi venter på Hadeland

Publisert 12 dager siden - 442 visninger

Kan KrF være en politisk kraft for landbruket, distriktene, et ryddig arbeidsliv, og kampen mot ulikhet, selv etter Hadeland?

Det er tilsynelatende god stemning under regjeringsforhandlingene på Hadeland. Bak fasaden merker nok imidlertid de fire forhandlingslederene presset. Etter høstens politiske drama i KrF må Jeløya-gjengen levere seire til regjeringens nyeste medlem og beholde ro i egne rekker - eller ta risikoen på at Ropstad skal bli felt som partileder selv før han er valgt. 

Ingen seier vil være større for Ropstads KrF enn en endring i abortlovens paragraf 2c. Samtidig kan egentlig ingen seier være mindre enn en endring i 2c. Som redaktør av den kristne avisen Dagen, Vebjørn Selbekk, nylig sa til Aftenposten: «Det var så knapt flertall i KrF for å gå til blå side at abortutspillet til Ropstad og Solberg var med på å avgjøre saken. Dette handler om Ropstads autoritet som fremtidig leder». Noen av de mer taktiske «blå» delegatene fra skjebnelandsmøtet i høst sier at et forbud mot tvillingabort vil være nok til å skape ro i rekkene. Det er i så fall noe helt annet enn hva som ble sagt på fylkesårsmøtene, hvor «en historisk endring» var selve hovedargumentet for blå side. Problemet med at 2c ble brukt som forhandlingskort er at det finnes ingen enkle svar på problemet paragrafen er laget for. Hvis man ønsker færre aborter i Norge ville det vært klokere å lytte til Knut Arild Hareides forslag om en konkret handlingsplan for å forebygge uønskede svangerskap. Det skjedde som kjent ikke, og nå ligger presset på de blå forhandlerne.

Landbrukspolitikk 

Det er imidlertid andre sider av politikken som bør ligge til grunn for hvordan vi bedømmer resultatet.

Ifølge KrFs Steinar Reiten, ga et flertall av partiets fylkeslag beskjed før forhandlingene om at landbruk og distriktspolitikk var de viktigste temaene.  Og i 2015 lovet Knut Arild Hareide at han aldri kom til å velge statsrådsbil på bekostning av en god landbrukspolitikk. Det løftet har han holdt. De siste årene har et såkalt «jordbruksflertall» på Stortinget, bestående av de rødgrønne og KrF, tøylet regjeringen. «KrFs landbruksgaranti» står og faller på hva Ropstad får til, ifølge Bondelaget.

En viktig seier for Ropstad ville være å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet, slik «jordbruksflertallet» slo fast i behandlingen av Landbruksmeldingen 2016. KrF må prøve å vri jordbrukspolitikken for å bedre økonomien i små og mellomstore bruk, men det står i kontrast til FrPs linje for å belønne stordrift. Alternativt kan KrF ta sikte på å få gjennomslag i enkelte tunge symbolsaker på landbruk som importvernet.

Beredskap og «fjernpoliti»

Politireformen er en viktig distriktspolitisk sak for mange. KrF deltok i flertallet som vedtok politireformen, men har kritisert regjeringens implementering kraftig, og mener det har blitt en «fjernpolitireform». For KrFs velgere vil det være viktig å øke bemanning i distriktene, og se på strukturen for politi- og lensmannskontorer.

Så sent som i november støttet dessuten KrF et forslag i Stortinget om å styrke det akuttmedisinske tilbudet utenfor sykehus, og forskriftsfeste krav om responstid for ambulanse innenfor nasjonale responstider på 8, 12 og 25 minutter. Dette ble nedstemt av regjeringen og Arbeiderpartiet. I en sentrum-venstre konstellasjon, slik Hareide tegnet opp i høst, ville KrF kunne dannet en allianse med Senterpartiet i slike spørsmål. På Hadeland står nok Ropstad ganske alene.

Arbeids- og familiepolitikk

Høy tillit og lave forskjeller mellom folk er to årsaker til at Norge er et godt land å bo i. Ulikhetene i Norge er heldigvis mindre enn i mange andre land. Men de har økt også her – og mer enn i mange andre land.

Regjeringen har svekket velferdsgoder for de aller svakeste i samfunnet, som for eksempel endringer i pleiepengeordningen, samt kutt i informasjonsordningen for au-pairer, fri rettshjelp og tilskuddsordninger for multihandikappede og mennesker med kroniske sykdommer. De svekker også velferdssamfunnet årlig med pålagte ostehøvelkutt. Samtidig har de kuttet over 25 milliarder i skatter. De som har mest, har fått de største kuttene. Før valget i 2017 sa partileder Knut Arild Hareide at det ikke er tiden for store skattekutt. Jeg håper at Kjell Ingolf Ropstad har fulgt Hareides linje i forhandlingene.  

Forskere er enige om at et ordnet arbeidsliv med sterke fagforeninger er viktig for å holde ulikheten lav. Likevel har regjeringen økt adgangen til å ansette folk midlertidig, innført relative kutt i fagforeningsfradraget og anerkjent det uorganiserte arbeidslivet. I fjor brukte Krf sin vippeposisjon til å sikre flertall med opposisjonen i den såkalte innleiesaken. Flertallet sørget med det for en opprydding rundt innleie fra bemanningsforetak i Norge. Denne alliansen mellom kirkefolket og arbeiderbevegelsen sendte et tydelig signal om at et velorganisert arbeidsliv er en forutsetning for et trygt familieliv. I tillegg har KrF sagt tydelig fra om at søndag bør forbli annerledesdagen, noe Knut Arild Hareide har fått tydelig støtte for i sentrum-venstre. Ap, Sv og Mdg har alle programfestet å holde søndagen fri for handel.

En viktig lakmustest for Kjell Ingolf Ropstads avtale på Hadeland vil være hvor langt til høyre KrF vil bli dratt i arbeidslivsspørsmål i disse forhandlingene. Blir KrF under Ropstad et klassisk høyreparti, eller klarer han å holde igjen for de liberalistiske kreftene hos Jeløya-partiene?  

To flasker vin

Samtidig som FrP og KrF satt i budsjettforhandlinger før jul, stemte KrF for å fjerne de to ekstra vinflaskene i taxfree-kvoten. Frp oppfattet voteringen i Stortinget som et dolkestøt fra KrF, og var svært nær ved å i gjengjeld velte hele budsjettavtalen. På Hadeland kan det være at KrF må gi Frp tilbake de to vinflaskene, kanskje i bytte mot å gi Vinmonopolet rettighetene til taxfreesalget på Gardermoen. Det store spørsmålet mange sitter igjen med før en ny regjering står på trappene er imidlertid hva annet Kjell Ingolf Ropstad har gitt fra seg. Jeg håper at han har dratt i land seire som sikrer at KrF forblir en sterk kraft i sentrum av norsk politikk, og ikke et blåblått parti.

 

Gå til innlegget

Et lederskap for vår tid

Publisert 3 måneder siden - 1833 visninger

Skal morgendagens Norge blir et godt sted å bo, må vi forstå hverandre. Da trenger vi politiske ledere som går foran i både ord og handling.

Hele landet følger spent med på KrF og valget de skal ta 2. november. Får Hareide gjennomslag for sitt valg, tror jeg Norge vil få flere politiske løsninger som springer ut av solidaritet og nestekjærlighet. Vi vil få økte investeringer i felles velferd, og løsninger som utjevner forskjeller. Dessuten vil en regjering med KrF, Sp og Ap ta hele landet i bruk, og føre Norge noen viktige skritt på veien mot et lavutslippssamfunn med flere grønne arbeidsplasser.

Vise vei. 

Men hva vil det si for oss om Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre står side om side på slottsplassen om en stund? Hvilken type lederskap vil de representere? Hvordan kan de inspirere og hvordan kan de vise vei?

Jeg mener at i tillegg til en ny politisk retning, handler dette også om hva slags lederskap morgendagens Norge kan få. Både Støre og Hareide har vist seg som ledere som tør å ta oppgjør med gamle dogmer for å finne løsninger for vår tid. De vet at de utløser motkrefter når de åpner rommet for refleksjon og nye ideer. Men jeg tror de gjør det fordi de går inn i politikken med et genuint ønske om å forandre.

Det jeg i alle fall erfarer, overalt hvor jeg reiser, er et sug etter en politisk samtale som går i dybden. Der også politikerne kan vise at de ikke har alle svarene, at de er underveis! Når Støre møter debatten om kristen kulturarv og flerreligiøsitet med å reflektere åpent om egen tro, er det historisk fra en Ap-leder. Hareide har brutt ny grunn når han har jobbet for å gjøre KrF til et raust folkeparti tilpasset en moderne virkelighet. Å legge til rette for en mer åpen samtale om de store veivalgene, er krevende. Dynamikken i politiske debatter gjør at det er lett å henfalle til enkle retoriske slag for å ramme motparten og skjerme seg selv. Det krever mot å gjøre det motsatte.

Den andres ansikt. 

Filosofen Emmanuell Levinas snakket om «den andres ansikt». Hvordan jeg-et stilles overfor en annen enn seg selv – møter den andres behov og anerkjenner enkeltmenneskets unike karakter. Jeg tenkte på Levinas da jeg så hvordan Knut Arild Hareide grep an prosessen i KrF. Han valgte bokformatet for å få frem de lange tankene. Han står skulder ved skulder med nestledere som ønsker et annet retningsvalg. Det viser karakterstyrke – en evne til å lytte til motparten. Og ja, ekte mot.

Jeg ser de samme kvalitetene i Jonas Gahr Støre, og skal jeg være ærlig skulle jeg gjerne sett enda mer av den Jonas vi først ble kjent med i norsk offentlighet. Han som bokanmeldte Dag Solstads bok og leverte en lang politisk lesning av boken Armand V. Han som gikk inn i krevende debatter med et ønske om dialog og vektlegging av alle verdens nyanser. Han som er blitt kritisert i VG for sin insistering på «dialog». Hvorfor? Jo, fordi jeg er overbevist om at vi lever i en tid da vi trenger færre skråsikre maktpolitikere, og flere ledere med åpne sinn og åpne hjerter. Det er også det som skaper de beste resultatene på lang sikt.

Det var med åpenhet og lave skuldre i møte med motparten at Støre maktet å fremforhandle det historiske kompromisset om delelinjen i Barentshavet. Etter over 40 års stillstand. Med mektige Russland. Hvordan kom han seg forbi de dype interessemotsetningene og gjorde denne geopolitiske bragden? Han lyttet til motparten.

Gjensidig tillit. 

Vi bor i et langstrakt land, men avstanden mellom oss er liten – fortsatt. For vi vil jo så mye av det samme. Vi ønsker et sterkt og godt fellesskap – vi har tillit til våre institusjoner. Men når vi kikker forbi egne landegrenser, ser vi derimot et USA der frykten har overtatt for nysgjerrigheten. Et land der avstanden mellom republikanere og demokrater er så stor at det slår inn dype kiler i sosiale relasjoner. Den gjensidige mistilliten er så sterk at man foretrekker å holde seg med «sine egne».

Men vi kjenner igjen trekkene fra USA her hjemme. Retorikk som spiller på frykt, på et «oss» og «dem». Og Facebook transporterer sinne og frustrasjon i lynets hastighet. Ja, «fake news»-bølgen slår også inn over landet vårt.

Vi trenger ledere som snakker opp fremtiden til det norske samfunnet, som ikke lar frykten ta oss, som gir oss verktøy til å takle det ukjente. Som ikke lar oss miste av synet det verdifulle ved vår samfunnsform - den gjensidige tilliten. Vi har politikere som finner kompromisser på tvers. Vi har en allmennkringkaster som formidler nyheter vi har tillit til.

Ansvaret fellesskapet har for de svake og utsatte, forener de to partiene. Man ønsker å jobbe hardt for å bevare tryggheten og fellesskapet i et samfunn i rask endring. For det unike ved Norge er sårbart. Tilliten og tryggheten kan forvitre dersom vi lar mistenksomheten og frykten ta oss.

Endre samtalen. 

Skal vi møte dagens komplekse samfunnsutfordringer – klimaendringer, globalisering og migrasjon, må vi endre den politiske samtalen. Landets ledere må gå foran i å søke å forstå den andre. Både Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre har vært tydelige på at ordskiftet ikke er adskilt fra realpolitikkens verden. De forventer anstendighet i omtalen av politiske motstandere og grupper i samfunnet. De har tatt skarp og tydelig avstand fra foraktfulle karakteristikker og stempling av grupper.

Ord kan fremmedgjøre mennesker, de kan skape frykt. Men ord kan også bygge bro, de kan gi håp. Da trenger vi politikere som ikke spiller på frykten i oss. En godt voksen kvinne kom bort til meg etter en debatt jeg ledet i Bergen nylig om KrFs veivalg. Hun sa hun ikke orket å være partipolitisk aktiv på grunn av det harde politiske debattklimaet. Hun ble optimistisk av en samtale der deltakerne reflekterte og lyttet til den andres syn.

Vi trenger ledere som spiller på motet i oss. Det som får oss til å åpne opp. Slike ledere, med ekte tilstedeværelse og evne til å lytte, kan hjelpe oss å skape et varmere samfunn der alle skal med.

Gå til innlegget

Et lederskap for vår tid

Publisert 3 måneder siden - 7476 visninger

Skal morgendagens Norge blir et godt sted å bo, må vi forstå hverandre. Da trenger vi politiske ledere som går foran i både ord og handling.

Hele landet følger spent med på KrF og valget de skal ta 2. november. Får Hareide gjennomslag for sitt valg tror jeg Norge vil få flere politiske løsninger som springer ut av solidaritet og nestekjærlighet. Vi vil få økte investeringer i felles velferd, og løsninger som utjevner forskjeller. Dessuten vil en regjering med KrF, Sp og Ap ta hele landet i bruk, og føre Norge noen viktige skritt på veien mot et lavutslippssamfunn med flere grønne arbeidsplasser. 

 

Men hva vil det si for oss om Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre står side om side på slottsplassen om en stund? Hvilken type lederskap vil de representere? Hvordan kan de inspirere og hvordan kan de vise vei? 

 

Jeg mener at i tillegg til en ny politisk retning, handler dette også om hva slags lederskap morgendagens Norge kan få. Både Støre og Hareide har vist seg som ledere som tør å ta oppgjør med gamle dogmer for å finne løsninger for vår tid. De vet at de utløser motkrefter når de åpner rommet for refleksjon og nye ideer. Men jeg tror de gjør det fordi de går inn i politikken med et genuint ønske om å forandre. 

 

Det jeg i alle fall erfarer, overalt hvor jeg reiser, er et sug etter en politisk samtale som går i dybden. Der også politikerne kan vise at de ikke har alle svarene, at de er underveis! Når Støre møter debatten om kristen kulturarv og flerreligiøsitet med å reflektere åpent om egen tro, er det historisk fra en Ap-leder. Hareide har brutt ny grunn når han har jobbet for å gjøre KrF til et raust folkeparti tilpasset en moderne virkelighet. Å legge til rette for en mer åpen samtale om de store veivalgene, er krevende. Dynamikken i politiske debatter gjør at det er lett å henfalle til enkle retoriske slag for å ramme motparten og skjerme seg selv. Det krever mot å gjøre det motsatte.

 

Filosofen Emmanuell Levinas snakket om «den andres ansikt». Hvordan jeget stilles overfor en annen enn seg selv. Møter den andres behov og anerkjenner enkeltmenneskets unike karakter. Jeg tenkte på Levinas da jeg så hvordan Knut Arild Hareide grep an prosessen i KrF. Han valgte bokformatet for å få frem de lange tankene. Han står skulder ved skulder med nestledere som ønsker et annet retningsvalg. Det viser karakterstyrke - en evne til å lytte til motparten. Og ja, ekte mot. 

 

Jeg ser de samme kvalitetene i Jonas Gahr Støre, og skal jeg være ærlig skulle jeg gjerne sett enda mer av den Jonas vi først ble kjent med i norsk offentlighet. Han som bokanmeldte Dag Solstads bok og leverte en lang politisk lesning av Armand V. Han som gikk inn i krevende debatter med et ønske om dialog og vektlegging av alle verdens nyanser. Han som er blitt kritisert i VG for sin insistering på «dialog». Hvorfor? Jo, fordi jeg er overbevist om at vi lever i en tid da vi trenger færre skråsikre maktpolitikere, og flere ledere med åpne sinn og åpne hjerter. Det er også det som skaper de beste resultatene på lang sikt.  

 

Det var med åpenhet og lave skuldre i møte med motparten at Støre maktet å fremforhandle det historiske kompromisset om delelinjen i Barentshavet. Etter over 40 års stillstand. Med mektige Russland. Hvordan kom han seg forbi de dype interessemotsetningene og gjorde denne geopolitiske bragden? Han lyttet til motparten. 

 

Vi bor i et langstrakt land, men avstanden mellom oss er liten - fortsatt. For vi vil jo så mye av det samme. Vi ønsker et sterkt og godt fellesskap - vi har tillit til våre institusjoner.  Men når vi kikker forbi egne landegrenser, ser vi derimot et USA der frykten har overtatt for nysgjerrigheten. Et land der avstanden mellom republikanere og demokrater er så stor at det slår inn dype kiler i sosiale relasjoner. Den gjensidige mistilliten er så sterk at man foretrekker å holde seg med «sine egne». 

 

Men vi kjenner igjen trekkene fra USA her hjemme. Retorikk som spiller på frykt, på et «oss» og «dem». Og Facebook transporterer sinne og frustrasjon i lynets hastighet. Ja, «fake news»-bølgen slår også inn over landet vårt. 

 

Vi trenger ledere som snakker opp fremtiden til norske samfunnet, som ikke lar frykten ta oss, som gir oss verktøy til å takle det ukjente. Som ikke lar oss miste av synet det verdifulle ved vår samfunnsform - den gjensidige tilliten. Vi har politikere som finner kompromisser på tvers. Vi har en allmennkringkaster som formidler nyheter vi har tillit til.

 

Ansvaret fellesskapet har for de svake og utsatte, forener de to partiene. Man ønsker å jobbe hardt for å bevare tryggheten og fellesskapet i et samfunn i rask endring. For det unike ved Norge er sårbart. Tilliten og tryggheten kan forvitre dersom vi lar mistenksomheten og frykten ta oss. 

 

Skal vi møte dagens komplekse samfunnsutfordringer - klimaendringer, globalisering og migrasjon, må vi endre den politiske samtalen. Landets ledere må gå foran i å søke å forstå den andre. Både Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre har vært tydelige på at ordskiftet ikke er adskilt fra realpolitikkens verden. De forventer anstendighet i omtalen av politiske motstandere og grupper i samfunnet. De har tatt skarp og tydelig avstand fra foraktfulle karakteristikker og stempling av grupper. 

 

Som Hilde Frafjord Johnson skriver her på verdidebatt - ord er handling. Ord kan fremmedgjøre mennesker, de kan skape frykt. Men ord kan også bygge bro, det kan gi håp. Da trenger vi politikere som ikke spiller på frykten i oss. En godt voksen kvinne kom bort til meg etter en debatt jeg ledet i Bergen nylig om KrFs veivalg. Hun sa hun ikke orket å være partipolitisk aktiv på grunn av det harde politiske debattklimaet. Hun ble optimistisk av en samtale der deltakerne reflekterte og lyttet til den andres syn.  

 

Vi trenger ledere som spiller på motet i oss. Det som får oss til å åpne opp. Slike ledere, med ekte tilstedeværelse og evne til å lytte, kan sammen skape et varmere samfunn der alle skal med.

 

Gå til innlegget

Et lederskap for vår tid

Publisert 3 måneder siden - 515 visninger

Skal morgendagens Norge blir et godt sted å bo, må vi forstå hverandre. Da trenger vi politiske ledere som går foran i både ord og handling.

Hele landet følger spent med på KrF og valget de skal ta 2. november. Får Hareide gjennomslag for sitt valg tror jeg Norge vil få flere politiske løsninger som springer ut av solidaritet og nestekjærlighet. Vi vil få økte investeringer i felles velferd, og løsninger som utjevner forskjeller. Dessuten vil en regjering med KrF, Sp og Ap ta hele landet i bruk, og føre Norge noen viktige skritt på veien mot et lavutslippssamfunn med flere grønne arbeidsplasser. 

 

Men hva vil det si for oss om Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre står side om side på slottsplassen om en stund? Hvilken type lederskap vil de representere? Hvordan kan de inspirere og hvordan kan de vise vei? 

 

Jeg mener at i tillegg til en ny politisk retning, handler dette også om hva slags lederskap morgendagens Norge kan få. Både Støre og Hareide har vist seg som ledere som tør å ta oppgjør med gamle dogmer for å finne løsninger for vår tid. De vet at de utløser motkrefter når de åpner rommet for refleksjon og nye ideer. Men jeg tror de gjør det fordi de går inn i politikken med et genuint ønske om å forandre. 

 

Det jeg i alle fall erfarer, overalt hvor jeg reiser, er et sug etter en politisk samtale som går i dybden. Der også politikerne kan vise at de ikke har alle svarene, at de er underveis! Når Støre møter debatten om kristen kulturarv og flerreligiøsitet med å reflektere åpent om egen tro, er det historisk fra en Ap-leder. Hareide har brutt ny grunn når han har jobbet for å gjøre KrF til et raust folkeparti tilpasset en moderne virkelighet. Å legge til rette for en mer åpen samtale om de store veivalgene, er krevende. Dynamikken i politiske debatter gjør at det er lett å henfalle til enkle retoriske slag for å ramme motparten og skjerme seg selv. Det krever mot å gjøre det motsatte.

 

Filosofen Emmanuell Levinas snakket om «den andres ansikt». Hvordan jeget stilles overfor en annen enn seg selv. Møter den andres behov og anerkjenner enkeltmenneskets unike karakter. Jeg tenkte på Levinas da jeg så hvordan Knut Arild Hareide grep an prosessen i KrF. Han valgte bokformatet for å få frem de lange tankene. Han står skulder ved skulder med nestledere som ønsker et annet retningsvalg. Det viser karakterstyrke - en evne til å lytte til motparten. Og ja, ekte mot. 

 

Jeg ser de samme kvalitetene i Jonas Gahr Støre, og skal jeg være ærlig skulle jeg gjerne sett enda mer av den Jonas vi først ble kjent med i norsk offentlighet. Han som bokanmeldte Dag Solstads bok og leverte en lang politisk lesning av Armand V. Han som gikk inn i krevende debatter med et ønske om dialog og vektlegging av alle verdens nyanser. Han som er blitt kritisert i VG for sin insistering på «dialog». Hvorfor? Jo, fordi jeg er overbevist om at vi lever i en tid da vi trenger færre skråsikre maktpolitikere, og flere ledere med åpne sinn og åpne hjerter. Det er også det som skaper de beste resultatene på lang sikt.  


Det var med åpenhet og lave skuldre i møte med motparten at Støre maktet å fremforhandle det historiske kompromisset om delelinjen i Barentshavet. Etter over 40 års stillstand. Med mektige Russland. Hvordan kom han seg forbi de dype interessemotsetningene og gjorde denne geopolitiske bragden? Han lyttet til motparten. 

 

Vi bor i et langstrakt land, men avstanden mellom oss er liten - fortsatt. For vi vil jo så mye av det samme. Vi ønsker et sterkt og godt fellesskap - vi har tillit til våre institusjoner.  Men når vi kikker forbi egne landegrenser, ser vi derimot et USA der frykten har overtatt for nysgjerrigheten. Et land der avstanden mellom republikanere og demokrater er så stor at det slår inn dype kiler i sosiale relasjoner. Den gjensidige mistilliten er så sterk at man foretrekker å holde seg med «sine egne». 

 

Men vi kjenner igjen trekkene fra USA her hjemme. Retorikk som spiller på frykt, på et «oss» og «dem». Og Facebook transporterer sinne og frustrasjon i lynets hastighet. Ja, «fake news»-bølgen slår også inn over landet vårt. 

 

Vi trenger ledere som snakker opp fremtiden til norske samfunnet, som ikke lar frykten ta oss, som gir oss verktøy til å takle det ukjente. Som ikke lar oss miste av synet det verdifulle ved vår samfunnsform - den gjensidige tilliten. Vi har politikere som finner kompromisser på tvers. Vi har en allmennkringkaster som formidler nyheter vi har tillit til.

 

Ansvaret fellesskapet har for de svake og utsatte, forener de to partiene. Man ønsker å jobbe hardt for å bevare tryggheten og fellesskapet i et samfunn i rask endring. For det unike ved Norge er sårbart. Tilliten og tryggheten kan forvitre dersom vi lar mistenksomheten og frykten ta oss. 

 

Skal vi møte dagens komplekse samfunnsutfordringer - klimaendringer, globalisering og migrasjon, må vi endre den politiske samtalen. Landets ledere må gå foran i å søke å forstå den andre. Både Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre har vært tydelige på at ordskiftet ikke er adskilt fra realpolitikkens verden. De forventer anstendighet i omtalen av politiske motstandere og grupper i samfunnet. De har tatt skarp og tydelig avstand fra foraktfulle karakteristikker og stempling av grupper. 

 

Som Hilde Frafjord Johnson skriver her på verdidebatt - ord er handling. Ord kan fremmedgjøre mennesker, de kan skape frykt. Men ord kan også bygge bro, det kan gi håp. Da trenger vi politikere som ikke spiller på frykten i oss. En godt voksen kvinne kom bort til meg etter en debatt jeg ledet i Bergen nylig om KrFs veivalg. Hun sa hun ikke orket å være partipolitisk aktiv på grunn av det harde politiske debattklimaet. Hun ble optimistisk av en samtale der deltakerne reflekterte og lyttet til den andres syn.  

 

Vi trenger ledere som spiller på motet i oss. Det som får oss til å åpne opp. Slike ledere, med ekte tilstedeværelse og evne til å lytte, kan hjelpe oss å skape et varmere samfunn der alle skal med.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82793 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44733 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35603 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
9 måneder siden / 28961 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22902 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22517 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 22493 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20425 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19474 visninger

Lesetips

Radikal kjønnsideologi
av
Marit Johanne Bruset
rundt 15 timer siden / 147 visninger
Har du ulikhetsbrillene på, Astrup?
av
Catharina Bu
rundt 15 timer siden / 186 visninger
Kamp mot selvbestemmelse ødelegger for undring
av
Arne Øgaard
rundt 15 timer siden / 114 visninger
Å redde verden uten å bli hekse-jegere
av
Bjørn Stærk
rundt 16 timer siden / 141 visninger
I fredens telt
av
Torstein Try
rundt 16 timer siden / 73 visninger
Jeg melder meg ut av KrF
av
Lars Sørumshagen
rundt 21 timer siden / 313 visninger
Sett fra grasrota
av
Arna Østnor
rundt 21 timer siden / 299 visninger
Hamskifte for norsk landbruk?
av
Trond Klaape
rundt 21 timer siden / 216 visninger
Svar til innlegg fra Karl Øyvind Jordell
av
Ole Inge Bekkelund
rundt 21 timer siden / 65 visninger
Skader KrF, ikke Frp!
av
Ola Ødegaard
rundt 21 timer siden / 329 visninger
Les flere

Siste innlegg

Demokratiske problemer
av
Hildegunn Marie Tønnessen Schuff
rundt 6 timer siden / 51 visninger
Det er fullbrakt
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 1430 visninger
Radikal kjønnsideologi
av
Marit Johanne Bruset
rundt 15 timer siden / 147 visninger
Har du ulikhetsbrillene på, Astrup?
av
Catharina Bu
rundt 15 timer siden / 186 visninger
Kamp mot selvbestemmelse ødelegger for undring
av
Arne Øgaard
rundt 15 timer siden / 114 visninger
Å redde verden uten å bli hekse-jegere
av
Bjørn Stærk
rundt 16 timer siden / 141 visninger
I fredens telt
av
Torstein Try
rundt 16 timer siden / 73 visninger
Nå treng KrF samling
av
Karl Johan Hallaråker
rundt 19 timer siden / 140 visninger
Les flere