Trygve Svensson

Alder: 40
  RSS

Om Trygve

Følgere

Et lederskap for vår tid

Publisert 29 dager siden - 1828 visninger

Skal morgendagens Norge blir et godt sted å bo, må vi forstå hverandre. Da trenger vi politiske ledere som går foran i både ord og handling.

Hele landet følger spent med på KrF og valget de skal ta 2. november. Får Hareide gjennomslag for sitt valg, tror jeg Norge vil få flere politiske løsninger som springer ut av solidaritet og nestekjærlighet. Vi vil få økte investeringer i felles velferd, og løsninger som utjevner forskjeller. Dessuten vil en regjering med KrF, Sp og Ap ta hele landet i bruk, og føre Norge noen viktige skritt på veien mot et lavutslippssamfunn med flere grønne arbeidsplasser.

Vise vei. 

Men hva vil det si for oss om Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre står side om side på slottsplassen om en stund? Hvilken type lederskap vil de representere? Hvordan kan de inspirere og hvordan kan de vise vei?

Jeg mener at i tillegg til en ny politisk retning, handler dette også om hva slags lederskap morgendagens Norge kan få. Både Støre og Hareide har vist seg som ledere som tør å ta oppgjør med gamle dogmer for å finne løsninger for vår tid. De vet at de utløser motkrefter når de åpner rommet for refleksjon og nye ideer. Men jeg tror de gjør det fordi de går inn i politikken med et genuint ønske om å forandre.

Det jeg i alle fall erfarer, overalt hvor jeg reiser, er et sug etter en politisk samtale som går i dybden. Der også politikerne kan vise at de ikke har alle svarene, at de er underveis! Når Støre møter debatten om kristen kulturarv og flerreligiøsitet med å reflektere åpent om egen tro, er det historisk fra en Ap-leder. Hareide har brutt ny grunn når han har jobbet for å gjøre KrF til et raust folkeparti tilpasset en moderne virkelighet. Å legge til rette for en mer åpen samtale om de store veivalgene, er krevende. Dynamikken i politiske debatter gjør at det er lett å henfalle til enkle retoriske slag for å ramme motparten og skjerme seg selv. Det krever mot å gjøre det motsatte.

Den andres ansikt. 

Filosofen Emmanuell Levinas snakket om «den andres ansikt». Hvordan jeg-et stilles overfor en annen enn seg selv – møter den andres behov og anerkjenner enkeltmenneskets unike karakter. Jeg tenkte på Levinas da jeg så hvordan Knut Arild Hareide grep an prosessen i KrF. Han valgte bokformatet for å få frem de lange tankene. Han står skulder ved skulder med nestledere som ønsker et annet retningsvalg. Det viser karakterstyrke – en evne til å lytte til motparten. Og ja, ekte mot.

Jeg ser de samme kvalitetene i Jonas Gahr Støre, og skal jeg være ærlig skulle jeg gjerne sett enda mer av den Jonas vi først ble kjent med i norsk offentlighet. Han som bokanmeldte Dag Solstads bok og leverte en lang politisk lesning av boken Armand V. Han som gikk inn i krevende debatter med et ønske om dialog og vektlegging av alle verdens nyanser. Han som er blitt kritisert i VG for sin insistering på «dialog». Hvorfor? Jo, fordi jeg er overbevist om at vi lever i en tid da vi trenger færre skråsikre maktpolitikere, og flere ledere med åpne sinn og åpne hjerter. Det er også det som skaper de beste resultatene på lang sikt.

Det var med åpenhet og lave skuldre i møte med motparten at Støre maktet å fremforhandle det historiske kompromisset om delelinjen i Barentshavet. Etter over 40 års stillstand. Med mektige Russland. Hvordan kom han seg forbi de dype interessemotsetningene og gjorde denne geopolitiske bragden? Han lyttet til motparten.

Gjensidig tillit. 

Vi bor i et langstrakt land, men avstanden mellom oss er liten – fortsatt. For vi vil jo så mye av det samme. Vi ønsker et sterkt og godt fellesskap – vi har tillit til våre institusjoner. Men når vi kikker forbi egne landegrenser, ser vi derimot et USA der frykten har overtatt for nysgjerrigheten. Et land der avstanden mellom republikanere og demokrater er så stor at det slår inn dype kiler i sosiale relasjoner. Den gjensidige mistilliten er så sterk at man foretrekker å holde seg med «sine egne».

Men vi kjenner igjen trekkene fra USA her hjemme. Retorikk som spiller på frykt, på et «oss» og «dem». Og Facebook transporterer sinne og frustrasjon i lynets hastighet. Ja, «fake news»-bølgen slår også inn over landet vårt.

Vi trenger ledere som snakker opp fremtiden til det norske samfunnet, som ikke lar frykten ta oss, som gir oss verktøy til å takle det ukjente. Som ikke lar oss miste av synet det verdifulle ved vår samfunnsform - den gjensidige tilliten. Vi har politikere som finner kompromisser på tvers. Vi har en allmennkringkaster som formidler nyheter vi har tillit til.

Ansvaret fellesskapet har for de svake og utsatte, forener de to partiene. Man ønsker å jobbe hardt for å bevare tryggheten og fellesskapet i et samfunn i rask endring. For det unike ved Norge er sårbart. Tilliten og tryggheten kan forvitre dersom vi lar mistenksomheten og frykten ta oss.

Endre samtalen. 

Skal vi møte dagens komplekse samfunnsutfordringer – klimaendringer, globalisering og migrasjon, må vi endre den politiske samtalen. Landets ledere må gå foran i å søke å forstå den andre. Både Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre har vært tydelige på at ordskiftet ikke er adskilt fra realpolitikkens verden. De forventer anstendighet i omtalen av politiske motstandere og grupper i samfunnet. De har tatt skarp og tydelig avstand fra foraktfulle karakteristikker og stempling av grupper.

Ord kan fremmedgjøre mennesker, de kan skape frykt. Men ord kan også bygge bro, de kan gi håp. Da trenger vi politikere som ikke spiller på frykten i oss. En godt voksen kvinne kom bort til meg etter en debatt jeg ledet i Bergen nylig om KrFs veivalg. Hun sa hun ikke orket å være partipolitisk aktiv på grunn av det harde politiske debattklimaet. Hun ble optimistisk av en samtale der deltakerne reflekterte og lyttet til den andres syn.

Vi trenger ledere som spiller på motet i oss. Det som får oss til å åpne opp. Slike ledere, med ekte tilstedeværelse og evne til å lytte, kan hjelpe oss å skape et varmere samfunn der alle skal med.

Gå til innlegget

Et lederskap for vår tid

Publisert rundt 1 måned siden - 7459 visninger

Skal morgendagens Norge blir et godt sted å bo, må vi forstå hverandre. Da trenger vi politiske ledere som går foran i både ord og handling.

Hele landet følger spent med på KrF og valget de skal ta 2. november. Får Hareide gjennomslag for sitt valg tror jeg Norge vil få flere politiske løsninger som springer ut av solidaritet og nestekjærlighet. Vi vil få økte investeringer i felles velferd, og løsninger som utjevner forskjeller. Dessuten vil en regjering med KrF, Sp og Ap ta hele landet i bruk, og føre Norge noen viktige skritt på veien mot et lavutslippssamfunn med flere grønne arbeidsplasser. 

 

Men hva vil det si for oss om Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre står side om side på slottsplassen om en stund? Hvilken type lederskap vil de representere? Hvordan kan de inspirere og hvordan kan de vise vei? 

 

Jeg mener at i tillegg til en ny politisk retning, handler dette også om hva slags lederskap morgendagens Norge kan få. Både Støre og Hareide har vist seg som ledere som tør å ta oppgjør med gamle dogmer for å finne løsninger for vår tid. De vet at de utløser motkrefter når de åpner rommet for refleksjon og nye ideer. Men jeg tror de gjør det fordi de går inn i politikken med et genuint ønske om å forandre. 

 

Det jeg i alle fall erfarer, overalt hvor jeg reiser, er et sug etter en politisk samtale som går i dybden. Der også politikerne kan vise at de ikke har alle svarene, at de er underveis! Når Støre møter debatten om kristen kulturarv og flerreligiøsitet med å reflektere åpent om egen tro, er det historisk fra en Ap-leder. Hareide har brutt ny grunn når han har jobbet for å gjøre KrF til et raust folkeparti tilpasset en moderne virkelighet. Å legge til rette for en mer åpen samtale om de store veivalgene, er krevende. Dynamikken i politiske debatter gjør at det er lett å henfalle til enkle retoriske slag for å ramme motparten og skjerme seg selv. Det krever mot å gjøre det motsatte.

 

Filosofen Emmanuell Levinas snakket om «den andres ansikt». Hvordan jeget stilles overfor en annen enn seg selv. Møter den andres behov og anerkjenner enkeltmenneskets unike karakter. Jeg tenkte på Levinas da jeg så hvordan Knut Arild Hareide grep an prosessen i KrF. Han valgte bokformatet for å få frem de lange tankene. Han står skulder ved skulder med nestledere som ønsker et annet retningsvalg. Det viser karakterstyrke - en evne til å lytte til motparten. Og ja, ekte mot. 

 

Jeg ser de samme kvalitetene i Jonas Gahr Støre, og skal jeg være ærlig skulle jeg gjerne sett enda mer av den Jonas vi først ble kjent med i norsk offentlighet. Han som bokanmeldte Dag Solstads bok og leverte en lang politisk lesning av Armand V. Han som gikk inn i krevende debatter med et ønske om dialog og vektlegging av alle verdens nyanser. Han som er blitt kritisert i VG for sin insistering på «dialog». Hvorfor? Jo, fordi jeg er overbevist om at vi lever i en tid da vi trenger færre skråsikre maktpolitikere, og flere ledere med åpne sinn og åpne hjerter. Det er også det som skaper de beste resultatene på lang sikt.  

 

Det var med åpenhet og lave skuldre i møte med motparten at Støre maktet å fremforhandle det historiske kompromisset om delelinjen i Barentshavet. Etter over 40 års stillstand. Med mektige Russland. Hvordan kom han seg forbi de dype interessemotsetningene og gjorde denne geopolitiske bragden? Han lyttet til motparten. 

 

Vi bor i et langstrakt land, men avstanden mellom oss er liten - fortsatt. For vi vil jo så mye av det samme. Vi ønsker et sterkt og godt fellesskap - vi har tillit til våre institusjoner.  Men når vi kikker forbi egne landegrenser, ser vi derimot et USA der frykten har overtatt for nysgjerrigheten. Et land der avstanden mellom republikanere og demokrater er så stor at det slår inn dype kiler i sosiale relasjoner. Den gjensidige mistilliten er så sterk at man foretrekker å holde seg med «sine egne». 

 

Men vi kjenner igjen trekkene fra USA her hjemme. Retorikk som spiller på frykt, på et «oss» og «dem». Og Facebook transporterer sinne og frustrasjon i lynets hastighet. Ja, «fake news»-bølgen slår også inn over landet vårt. 

 

Vi trenger ledere som snakker opp fremtiden til norske samfunnet, som ikke lar frykten ta oss, som gir oss verktøy til å takle det ukjente. Som ikke lar oss miste av synet det verdifulle ved vår samfunnsform - den gjensidige tilliten. Vi har politikere som finner kompromisser på tvers. Vi har en allmennkringkaster som formidler nyheter vi har tillit til.

 

Ansvaret fellesskapet har for de svake og utsatte, forener de to partiene. Man ønsker å jobbe hardt for å bevare tryggheten og fellesskapet i et samfunn i rask endring. For det unike ved Norge er sårbart. Tilliten og tryggheten kan forvitre dersom vi lar mistenksomheten og frykten ta oss. 

 

Skal vi møte dagens komplekse samfunnsutfordringer - klimaendringer, globalisering og migrasjon, må vi endre den politiske samtalen. Landets ledere må gå foran i å søke å forstå den andre. Både Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre har vært tydelige på at ordskiftet ikke er adskilt fra realpolitikkens verden. De forventer anstendighet i omtalen av politiske motstandere og grupper i samfunnet. De har tatt skarp og tydelig avstand fra foraktfulle karakteristikker og stempling av grupper. 

 

Som Hilde Frafjord Johnson skriver her på verdidebatt - ord er handling. Ord kan fremmedgjøre mennesker, de kan skape frykt. Men ord kan også bygge bro, det kan gi håp. Da trenger vi politikere som ikke spiller på frykten i oss. En godt voksen kvinne kom bort til meg etter en debatt jeg ledet i Bergen nylig om KrFs veivalg. Hun sa hun ikke orket å være partipolitisk aktiv på grunn av det harde politiske debattklimaet. Hun ble optimistisk av en samtale der deltakerne reflekterte og lyttet til den andres syn.  

 

Vi trenger ledere som spiller på motet i oss. Det som får oss til å åpne opp. Slike ledere, med ekte tilstedeværelse og evne til å lytte, kan sammen skape et varmere samfunn der alle skal med.

 

Gå til innlegget

Et lederskap for vår tid

Publisert rundt 1 måned siden - 513 visninger

Skal morgendagens Norge blir et godt sted å bo, må vi forstå hverandre. Da trenger vi politiske ledere som går foran i både ord og handling.

Hele landet følger spent med på KrF og valget de skal ta 2. november. Får Hareide gjennomslag for sitt valg tror jeg Norge vil få flere politiske løsninger som springer ut av solidaritet og nestekjærlighet. Vi vil få økte investeringer i felles velferd, og løsninger som utjevner forskjeller. Dessuten vil en regjering med KrF, Sp og Ap ta hele landet i bruk, og føre Norge noen viktige skritt på veien mot et lavutslippssamfunn med flere grønne arbeidsplasser. 

 

Men hva vil det si for oss om Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre står side om side på slottsplassen om en stund? Hvilken type lederskap vil de representere? Hvordan kan de inspirere og hvordan kan de vise vei? 

 

Jeg mener at i tillegg til en ny politisk retning, handler dette også om hva slags lederskap morgendagens Norge kan få. Både Støre og Hareide har vist seg som ledere som tør å ta oppgjør med gamle dogmer for å finne løsninger for vår tid. De vet at de utløser motkrefter når de åpner rommet for refleksjon og nye ideer. Men jeg tror de gjør det fordi de går inn i politikken med et genuint ønske om å forandre. 

 

Det jeg i alle fall erfarer, overalt hvor jeg reiser, er et sug etter en politisk samtale som går i dybden. Der også politikerne kan vise at de ikke har alle svarene, at de er underveis! Når Støre møter debatten om kristen kulturarv og flerreligiøsitet med å reflektere åpent om egen tro, er det historisk fra en Ap-leder. Hareide har brutt ny grunn når han har jobbet for å gjøre KrF til et raust folkeparti tilpasset en moderne virkelighet. Å legge til rette for en mer åpen samtale om de store veivalgene, er krevende. Dynamikken i politiske debatter gjør at det er lett å henfalle til enkle retoriske slag for å ramme motparten og skjerme seg selv. Det krever mot å gjøre det motsatte.

 

Filosofen Emmanuell Levinas snakket om «den andres ansikt». Hvordan jeget stilles overfor en annen enn seg selv. Møter den andres behov og anerkjenner enkeltmenneskets unike karakter. Jeg tenkte på Levinas da jeg så hvordan Knut Arild Hareide grep an prosessen i KrF. Han valgte bokformatet for å få frem de lange tankene. Han står skulder ved skulder med nestledere som ønsker et annet retningsvalg. Det viser karakterstyrke - en evne til å lytte til motparten. Og ja, ekte mot. 

 

Jeg ser de samme kvalitetene i Jonas Gahr Støre, og skal jeg være ærlig skulle jeg gjerne sett enda mer av den Jonas vi først ble kjent med i norsk offentlighet. Han som bokanmeldte Dag Solstads bok og leverte en lang politisk lesning av Armand V. Han som gikk inn i krevende debatter med et ønske om dialog og vektlegging av alle verdens nyanser. Han som er blitt kritisert i VG for sin insistering på «dialog». Hvorfor? Jo, fordi jeg er overbevist om at vi lever i en tid da vi trenger færre skråsikre maktpolitikere, og flere ledere med åpne sinn og åpne hjerter. Det er også det som skaper de beste resultatene på lang sikt.  


Det var med åpenhet og lave skuldre i møte med motparten at Støre maktet å fremforhandle det historiske kompromisset om delelinjen i Barentshavet. Etter over 40 års stillstand. Med mektige Russland. Hvordan kom han seg forbi de dype interessemotsetningene og gjorde denne geopolitiske bragden? Han lyttet til motparten. 

 

Vi bor i et langstrakt land, men avstanden mellom oss er liten - fortsatt. For vi vil jo så mye av det samme. Vi ønsker et sterkt og godt fellesskap - vi har tillit til våre institusjoner.  Men når vi kikker forbi egne landegrenser, ser vi derimot et USA der frykten har overtatt for nysgjerrigheten. Et land der avstanden mellom republikanere og demokrater er så stor at det slår inn dype kiler i sosiale relasjoner. Den gjensidige mistilliten er så sterk at man foretrekker å holde seg med «sine egne». 

 

Men vi kjenner igjen trekkene fra USA her hjemme. Retorikk som spiller på frykt, på et «oss» og «dem». Og Facebook transporterer sinne og frustrasjon i lynets hastighet. Ja, «fake news»-bølgen slår også inn over landet vårt. 

 

Vi trenger ledere som snakker opp fremtiden til norske samfunnet, som ikke lar frykten ta oss, som gir oss verktøy til å takle det ukjente. Som ikke lar oss miste av synet det verdifulle ved vår samfunnsform - den gjensidige tilliten. Vi har politikere som finner kompromisser på tvers. Vi har en allmennkringkaster som formidler nyheter vi har tillit til.

 

Ansvaret fellesskapet har for de svake og utsatte, forener de to partiene. Man ønsker å jobbe hardt for å bevare tryggheten og fellesskapet i et samfunn i rask endring. For det unike ved Norge er sårbart. Tilliten og tryggheten kan forvitre dersom vi lar mistenksomheten og frykten ta oss. 

 

Skal vi møte dagens komplekse samfunnsutfordringer - klimaendringer, globalisering og migrasjon, må vi endre den politiske samtalen. Landets ledere må gå foran i å søke å forstå den andre. Både Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre har vært tydelige på at ordskiftet ikke er adskilt fra realpolitikkens verden. De forventer anstendighet i omtalen av politiske motstandere og grupper i samfunnet. De har tatt skarp og tydelig avstand fra foraktfulle karakteristikker og stempling av grupper. 

 

Som Hilde Frafjord Johnson skriver her på verdidebatt - ord er handling. Ord kan fremmedgjøre mennesker, de kan skape frykt. Men ord kan også bygge bro, det kan gi håp. Da trenger vi politikere som ikke spiller på frykten i oss. En godt voksen kvinne kom bort til meg etter en debatt jeg ledet i Bergen nylig om KrFs veivalg. Hun sa hun ikke orket å være partipolitisk aktiv på grunn av det harde politiske debattklimaet. Hun ble optimistisk av en samtale der deltakerne reflekterte og lyttet til den andres syn.  

 

Vi trenger ledere som spiller på motet i oss. Det som får oss til å åpne opp. Slike ledere, med ekte tilstedeværelse og evne til å lytte, kan hjelpe oss å skape et varmere samfunn der alle skal med.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Syversens formaning
av
Berit Aalborg
rundt 10 timer siden / 731 visninger
5 kommentarer
Redelig maktkamp
av
Øystein Blymke
rundt 12 timer siden / 78 visninger
0 kommentarer
Verdt å prøve
av
Vårt Land
rundt 20 timer siden / 286 visninger
4 kommentarer
Vil vi ta på oss ledertrøya?
av
Lisa Sivertsen
rundt 20 timer siden / 153 visninger
0 kommentarer
Armenerne i en brytningstid
av
Egil Sjaastad
rundt 20 timer siden / 87 visninger
0 kommentarer
Hva visste kirken?
av
Torleiv Austad
rundt 20 timer siden / 468 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Når man kaster "et bein" til flokken.....
rundt 2 timer siden / 295 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kan kristne drive vitenskap?
rundt 2 timer siden / 377 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
På feil frekvens
rundt 2 timer siden / 321 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Ich habe genug!
rundt 2 timer siden / 794 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Hvor salig er den lille flokk?
rundt 3 timer siden / 461 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Verdt å prøve
rundt 4 timer siden / 286 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 4 timer siden / 1796 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 4 timer siden / 475 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 4 timer siden / 475 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kjønnsforskning og ideologi
rundt 5 timer siden / 196 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 5 timer siden / 1796 visninger
Les flere