Truls Olufsen-Mehus

Alder: 37
  RSS

Om Truls

Seriegründer, markedssjef og ordførerkandidat i Hammerfest, Finnmark, for valget 2019. Har hatt "livssyn" gjennom hele grunnskolen og vokst opp i et humanetisk hjem. I en alder av 30 begynte jeg å lese filosofi (Man´s Search for Meaning, Frankl - som første bok) etterfulgt av teologi (NT + Martin Luther´s teologi, Wisløff) og etter flere år med bøker, diskusjoner og refleksjon om mennesket og tro, fant jeg tro selv. Valgte så å bli døpt i Kvalsund kirke i 2014. Min yrkesbakgrunn er seriegründer der jeg startet mitt første aksjeselskap i 2002. Jeg fordypet meg i markedsføring, salg og kommunikasjon. Jobbet flere år i utlandet og reist rundt i verden for å bygge opp salgs- og markedsorganisasjoner. Jobbet som næringssjef i kommunen og bidratt i en mengde frivillige tiltak på si. Ble valgt som ordførerkandidat for Hammerfest KrF for valget 2019. Mine interesser er dataspill( gaming), fiske i sjø og vann, teologi, filosofi og utforskende samtaler om liv, mening og tro.

Følgere

Toleransens yttergrenser - abort og innvandring

Publisert rundt 1 måned siden

De som roper etter mer demokrati, roper for så vidt og i prinsippet på KrF. Eller på FrP. Eller på andre som modig står opp imot «toleranse-presset». Et press som egentlig er intolerant. For mer demokrati betyr at også disse stemmene får en anledning til å tale, og ikke knebles.


Ytterfløyene opplever misnøye, at de ikke blir hørt og at de blir sensurert. Det kreves mer demokrati og mer toleranse. Og det er viktig at mange, kanskje at alle stemmer blir hørt, at det er en god politisk bredde i partiene – og da også i mediene. 

«Mer demokrati!» er muligens et fengende slagord. Men av og til, i blant ofte, forblir det bare et mantra. Det etterfølges ikke med handling. De nevnte demokratiforkjemperne tyr nemlig gjerne til sensur av de som mener det motsatte av dem selv. Da er de som ba om mer demokrati blitt intolerante og udemokratiske. Blant temaene som for tiden engasjerer og som får blodet til å bruse, som gjør oss blinde og intolerante er: abort og innvandring.


Abort

Det er interessant å oppleve hvordan abortsaken fremstilles av de mest høylytte. De som roper etter mer demokrati, krever gjerne at andre som ønsker å sette grenser for vår inngripen mot det ufødte livet, at de skal holde kjeft. Mener disse altså at de som kjemper for ufødte kvinners rettigheter, krenker fødte kvinners rett til å bestemme over egen kropp? 


Objektivt sett handler abortsaken om en tidslinje fra 0 til 9 mnd – og om når på denne tidslinja det ufødte barnet skal få sine egne menneskerettigheter. Egentlig er det rart at det ikke finnes en verdensomspennende konsensus om når barnet får egne rettigheter, tatt i betraktning Menneskerettighetene, som ellers regulerer det meste. Men hverken forskere, filosofer, teologer eller politikere har et universelt, tilfredsstillende svar på dette. Dermed skulle vi tro at om ikke annet, så bør varsomhet bli verdsatt i abortsaken. Fordi hver dag man kommer nærmere den niende måneden, øker risikoen og usikkerheten, både medisinsk, etisk og juridisk. Når det handler om å avslutte livet til et ufødt barn, så bør vi tillate at noen i demokratiet vårt kjemper for de som ikke kan kjempe selv. De aller svakeste.


Derfor er det urovekkende og uforståelig at så mange ønsker å kneble disse få stemmene – som taler på vegne av de som ikke har rukket å få egne menneskerettigheter. Jeg mener at det ufødte liv fortjener debatt og fokus, fra media, velgere og politikere. Til tross for at det er et veldig vanskelig tema.


Innvandring

Slik abortsaken er en tidslinje, der man er uenig om når det ufødte barnet får egne menneskerettigheter, så handler innvandringsdebatten om et krysningspunkt mellom økonomiske, sosiale og kulturelle forhold. Det handler om en sunn og naturlig integreringsmessig evne til å absorbere de som kommer inn i samfunnet vårt. Hvor mye kan samfunnet slik vi verdsetter det, egentlig tåle? Det handler i stor grad om toleranse i et praktisk og bærekraftig perspektiv. Innvandringsliberale mennesker setter gjerne en strek over alt dette og mener at spørsmålet som stilles er et uttrykk for fremmedfrykt – og det som verre er. De etterlyser jammen enda mer toleranse disse også.


«I Norge skal vi tolerere alt unntatt intoleranse». Utsagnet er flere ganger blitt løftet fram. Men det er en påstand som er vanskelig å etterleve, og etisk sett kanskje umulig. Det betyr jo at noen sitter med en fasit på hva og hvem som skal sensureres, og hva som godkjennes. Noen skal altså bestemme hva vi får lov til å si og mene. Er ikke det et totalitært utgangspunt?

 

Er grenser intolerant?

Er grensesetting og grenser som idé intolerant i seg selv? En kan i blant oppfatte at det er for enkelt å gå seg vill mellom toleranse og intoleranse: For noen er det intolerant at vi har landegrenser – eller håndhever vår rett i forhold til landegrensene. Er det intolerant å ha fylkesgrenser? Tomtegrenser? Kan andre lufte hunden sin i hagen din? 

 

Hva med grenser i antall? Er det intolerant å begrense antallet flyktninger som får slippe inn til Norge slik at vi kan forsøke å holde på en integreringsmessig bærekraft? For innvandrere er jo alle enkeltindivider, medmennesker og verdensbrødre. De er ikke et tall. Er det intolerant av oss å sette et tall på mengden? Var kanskje Alf Prøysen inne på noe da han skrev eventyret om Geitekillingen som kunne telle til 10? «Vi skal ta geitekillingen, sa kua. – Han teller oss, rautet kalven. – Og det får'n ikke lov til, brølte oksen!»

 

Toleranse er å tåle

Begrepsforståelsen av toleranse er å tåle. Hva med å tåle grunnlaget som vårt samfunn er bygget på? Om vi som er innenfor grensene inviterer noen som var utenfor og led inn i varmen. Ja, da inviterer vi de “nye folkene” til å tåle samfunnet de er invitert inn i, og oss som allerede var der fra før. Samtidig som vi tolererer dem som kommer inn. Enkelte mener at de nye inviterte ikke skal måtte ta til seg kulturen og verdiene som befinner seg på innsiden av grensene til vår kultur. Da oppfattes det slik, at de som inviteres inn, ikke behøver å tolerere vår kultur og våre verdier, mens vi skal måtte tolerere deres verdier og deres normer. Kanskje vi bør bytte ut ordene «toleranse» og «empati» med «tåle» og «hensyn»? Slik gjøres det bedre mulig å styre på en samfunnsrettet måte, og ikke på en individbasert måte. Og kanskje media unngår i større grad polariseringsretorikk.


Andres barn

Jeg elsker mine tre barn mest i hele verden. Utvilsomt! Jeg har vært med å lage dem og oppdra dem. Poenget er at selv om jeg setter mine egne barn høyest, gjør det meg ikke til en intolerant egoist. Jeg føler fortsatt omsorg for andres barn. Men mine barn kommer altså aller først.


Norge er kåret til det beste i verden å bo i. Vi har en stolt historie og en verdifull kulturarv som jeg mener det er verdt å videreføre til de som kommer etter meg. Til mine barn. At noen ser med skepsis på masseinnvandring, fra kulturer som ikke deler våre verdier, bør naturligvis være både forståelig og fullt ut akseptabelt. Det motsatte skaper uro dersom folk opplever seg kneblet fra å uttrykke denne skepsisen. 


De som roper etter mer demokrati, roper etter de som modig står opp imot «toleranse-presset». Et press som egentlig er intolerant. Med dette ønskes velkommen et Norge 3.0. Der man har lov til å elske sine egne barn mest, uten å bli kalt noe annet enn gode foreldre.



Gå til innlegget

Dette er mine betraktninger som tidligere næringssjef i Kvalsund kommune basert på årevis av møter med “folks” oppfatninger om gruvedrift og bevissthet om hvordan vestlig infrastruktur er bygget opp. Kanskje gruvedrift rett og slett ikke er noe for verken nordmenn eller resten av vesten?

Norsk natur og hytteidyll passer ganske enkelt ikke med det som kreves av gruvedrift. Å drive en gruve krever nemlig at du lager et gedigent krater, eller flere. Og slikt lar seg ikke gjøre i Norge, for enten står det en nyoppusset familiehytte der, eller så er der lokalisert unike beite- eller kalveområder til et bærekraftig, økologisk landbruk. Et annet alternativ for gruvemassene er sjødeponi på dypt vann, eller som vi sier på slang: ”dumper dritten i fjor´n”.

La en ting være klart: Gruver skal ikke bli sett! Særlig ikke av oss nordmenn. Sånn er det bare. Bortsett fra på TV, der gruvedrifta hører hjemme. Sammen med verdens fattige barn, krig og verdens øvrige elendighet.

At ikke folk forstår at vi nordmenn lever av å høste av naturen. Lever i pakt med den. Bærekraft er synonymt med norsk. Vi har den reneste oljen, garantert laget av økologiske dinosaurer, våre kyr fiser ikke, de kniper igjen, og kloakken vår renser moder natur i sjøen. Andre I-land fnyser av Norske såkalte ”renseanlegg”. Mens kloakken hos dem blir til tørket brennstoff, blir norsk mannskjit ”filtrert” i slamutskillere som sjelden får ettersyn. I allefall i distriktsnorge, der får komlingene ofte fri flyt ut i fjorden. Norsk bærekraftig kloakk.

Apropos kloakk og rene Repparfjord

Nesten 1000 hytter som i flere tiår har hatt utedasser slik som tusenvis av reinsdyr, har avføring rent ned i Repparfjordelva som flere steder har båret preg av forurensing og e-koli. Laksen svømmer oppover for det om. Den driter i elva den også!

Apropos laks. 

Oppdrettsnæringen er også bærekraftig. ”Vi vet hvor hver eneste pellet havner!” hørte jeg en representant fra Norsk Sjømat forkynne i 2017. Samme røst uttalte med stor tyngde på Havne-konferansen i Honningsvåg at ”Norsk havbruk etterlater ikke noe miljøavtrykk!” Det er snodig. Fordi når oppdrettsnota skal renses på land, må rensevannet igjennom et strengt kjemisk regime før det får skylles på havet og kalles for “rent”. Det er krav fra Fylkesmannen om maks noen kilo kobber i året som får slippe fri i fjorden gjennom denne prosessen. Samtidig får den samme nota som jeg akkurat beskrev, en impregnering med tonnevis av kobber. Fra det akkurat samme renseanlegget som ikke får slippe ut kobber på havet. Men denne nota blir så heist om bord på en oppdrettsbåt, og fraktet dit der ingen ser og hører plasket av kobbernettet som omringer titusenvis av låve-laks. Laks som har et kloakkrensesystem som ligner litt på kommune-Norges eget, altså fri flyt. Jeg antar at så lenge vi ikke ser det så er det sikkert greit det også. La oss nå ikke begynne å probematisere kjemikaliene ved slik drift. Ute av synet, ute av sinn.

Apropos synlighet. 

Melkøya i Hammerfest er Norges 3. største CO2 synder (tror jeg da). Skjønt, vi ser jo ikke den usynlige naturgassen. Men vi husker ALLE som bodde her de første ukene med fakkelbrenning hvor ugreit det var, når alle biler og hus i mils omkrets var dekket med svart støv. Heldigvis har de synlige bieffektene opphørt. Hammerfestingene er de som tjener mest i Finnmark nå, særlig på grunn av Melkøyas gasskraftverk. Er det ikke Europas største? Vi Hammerfestinger har fått så god råd at vi gjerne eier 2-3 snøscootere oppbevart på den nyoppussede hytta, nettopp i Kvalsund. Som hos nordmenn flest starter også helgen her i nord før lunsj på fredager, og på vei til hytta med telefonen i den ene hånda og på rattet i el-bilen med den andre, passerer vi fjellet Nussir i Repparfjorden. Der verdens reneste kobber finnes. ”Gruvedrift hører ikke hjemme i denne vakre naturen. Not in my backyard!” nikker vi for oss selv. Mens vi kjører parallelt med høyspentledningen, mil etter mil. ”Not in my backyard!” Så skifter vi sang på telefonen til Toto - Africa.

Apropos Afrika

Kobber og kobalt graves for hånd i gruver i Congo. 40% av de som jobber i slike gruver er barn. 20% av arbeiderne har sett barn dø i gruvene og 70% av barna som enda lever og arbeider har stygg hoste og tegn på alvorlig lungesykdom. De fleste jentene i gruva har infeksjoner i underlivet pga syreholdig vann og gjørme i gruva.” - Nei, slike gruveforhold hører nok best hjemme på TV.” Det angår ikke oss. Gruvedrift er for utlandet. U-landsproblematikk kan vi kalle dette. Behold svineriet der det hører hjemme, og skru av TVn!

Her sitter du med PC, nettbrett eller telefon å scroller nedover i teksten min. Den du holder i hendene består nok av ca 25% kobber. Da er det er kanskje lurt å vite at vi Nordmenn har blant verdens høyeste kobberforbruk per person.

Så hvor sikker er du på at metallet som nettopp du forbruker, ja, hvor sikker er du på at det ikke er gravet fram av fattige barnehender som bærer på en dødelig lungeinfeksjon?

Alle by-barn ”vet vel” at økologiske pølser og fairtrade sjokolade kommer fra butikken!? Ønsker vi egentlig bevissthet om hvor metall kommer fra?

Eller spiller det ingen rolle, så lenge det ikke kommer fra Norge…?

La oss for sikkerhets skyld konkludere med at gruvedrift nok ikke er noe for ekte Nordmenn eller ekte urfolk. La oss heller scrolle videre med god samvittighet, inn i fremtiden og til det grønne skiftet!

- Artikkelforfatter Truls Olufsen-Mehus er tidligere næringssjef i Kvalsund kommune, og inneværende ordførerkandidat for KrF Hammerfest.

Gå til innlegget

Selv om sekulære og ateister får frysninger på ryggen og kaffen i vrangstrupen av snakk om kirker og tro, så var det altså med kirker at Finnmarks grenser ble bevart. Finnmark dreier seg om et unikt forhold mellom kirka og folk og om tro. Derfor kan ikke KrF gå med på tvangssammenslåing.

Tyngde på vektskåla til vippepartiet

KrF var positiv til fylkesreformen sitt hovedargument om å flytte byråkratstillinger og makt ut fra Oslo, og ut til distriktene. Det var en god idé for et langstrangt distriktsnorge, men med et kompromiss om tvangssammenslåing faller eplet langt fra stammen.

Derfor kommer dette leserbrevet til KrF nasjonalt fra KrF lokalt:

Innholdet er i hovedsak myntet på et kristent folkeparti da de fleste andre motargumenter til sammenslåing allerede er godt belyst andre steder.

Finnmark dreier seg om et unikt forhold mellom kirka og folk og om tro. Derfor skal grensene og navnet bevares slik det er.

Kirkene befestet Finnmarks grenser

Selv om sekulære og ateister får frysninger på ryggen og kaffen i vrangstrupen av snakk om kirker og tro, så var det altså med kirker at Finnmarks grenser ble markert. Der det sto reist en norsk kirke i middelalderen og også senere, var der Finnmark gjorde hevd mot nabolandene Sverige, Finland og Russland.

Det ble altså bygget kirker for å markere grensene lengst nord i landet. Sannsynligvis fordi man anså at det var noe verdt å bevare og beholde som norsk. Vi ser nå at det var ganske lurt, fordi det virket. Kirka hadde da betydning og tyngde på tvers av språk og kultur, så takk kirka for et ressursfylket som melkes av resten av landet i dag.


Selv om kirken har bevart regionen godt, så erkjenner jeg at det er ikke alle historiske virkemidler brukt til fornorsking og forkristning av Finnmark som kan eller bør benyttes i dag.
Men det er en annen sak.

Kirkens trygge rolle under tvangsevakueringen

For de tvangsevakuerte fra Finnmark, ble kirkene langs kysten deres trygghet. På sin flukt sørover fikk de pleie, husly og mat i kirkene, selv Nidarosdomen ble fylt opp med evakuerte Finnmarkinger. Det var bare i kirkene at Finnmarkingen alltid ble tatt godt imot, mens det var svært få som ellers ville vite av dem. Min egen farmor ble sendt ut i mørket som 6-åring for å stjele egg. Fordi de sultet. De var alene uten noen eiendeler. Alt de hadde eid var brent eller stjålet. Mens kirken ga de det kirken hadde.


Kirka er et mektig symbol for gjenreisingen i nord

“Bare kirka sto igjen… var felles beskjed de fleste sendte sørover etter krigen, uansett hvor i fra Finnmark de var fra. Finnmark var brent ned til grunnen. Det var bare kirker og kapell som sto igjen. Der sto Finnmarkingen alene med kirkene sine. Kirkene ble derfor mer betydningsfull enn noen gang for befolkningen lengst nord i landet. Den var et oppholdssted, skole, sykestue og hadde en mengde andre praktiske funksjoner utover nattverd. Dette er ikke glemt.


Etterkrigstida med troen ved sin side

Etter krigen var det Finnmarkingene selv som bygget opp samfunnene rundt kirkene sine, selv om regjeringen forbød dem i det hele tatt å reise tilbake. Makta var usikker på om det var verdt å bygge opp igjen Finnmark. Men kirkene sto jo der, midt i askelandskapet og ga de hjemvendte tro, håp og nok en gang ly. Det oppsto et unikt forhold med Vårherre for de som kom tilbake, og en evigvarende sterk kjærlighet til Finnmark. Disse menneskene lever her enda.

Felles for både ateister og mange kristne er at de løfter fram argumentet om at "størst av alt er kjærligheten" i flere saker som vinnes fram. Kan ikke det også gjelde i denne saken? Størst av er kjærligheten til Finnmark?

De som enda går rundt i gatene husker et nedbrent fylke og kirkas betydning. Det var deres generasjoner som sto igjen uten arv og med tapt næringsutvikling i flere tiår etterpå. Dette var et dårlig utgangspunkt for et fylke på alle målinger. En kan si at vi som kom etter, enda jobber med gjenreisning, statistisk sett.


Hva er det i dag som får folk til Finnmark?

Skattelette og studielånnedskrivning er fordeler ved Finnmark,  penger og målbar økonomi. Tall er fakta og lyver ikke, sier noen. Men fakta trekker ikke folk aller lengst mot nord. Ellers hadde jo Finnmark vært overbefolket av folk med mye studielån og gjennomsnittlig lønnet arbeid. Bare ved å flytte og bo i Finnmark vil et ungt par kunne spare opp mot 100.000 kr årlig, uten å gjøre for det annet enn å melde flytting. (Estimert ved bruk av Finnmarkskalkulator). 

Mens tilretteleggingen skulle tilsi størst økonomisk vekst i landet, vokser Finnmarks befolkning saktest i landet. 

 

Penger er altså ikke alt, selv ikke for de rikeste i landet.

Hadde god økonomi og penger vært drivkraft nok, så hadde bedriftseiere fra hele Norge konsekvent bygget opp sine konsern i Finnmark for å slippe å betale 14% i arbeidsgiveravgift. Det utgjør enorme besparelser, særlig når man vet at lønn er den største kostnaden til de fleste bedrifter. På toppen av det hele kunne de rikeste spart ytterligere i kapitalskatt på sitt utbytte ved å bo i Finnmark.

Fakta og økonomiske fordeler er derfor beviselig ikke det som får folk til Finnmark. 

Tro, håp og kjærlighet som ingen andre forstår

- Nei, det er noe annet enn penger som trekker folk lengst mot nord. Troen på at det er noe å bevare og bygge opp. Troen på mulighetene ved å være få, men sterke. Det som lokker folk og får de til å bosette seg i Finnmark er idéen om vill uberørt natur. Vilt vær. Kystkultur og tradisjoner. Med trygghet og oversiktlig oppvekstmiljø for sine barn. Og et brennende håp om at barna skal få oppleve fylket slik en selv har tatt det i bruk og fått så stor kjærlighet til. De som drar nordover har troen på at de kan gjøre en forskjell i Finnmark. 

Selv om Finnmark ligger på bunn i mange målinger, er det også kortest vei til toppen for de som satser her. 


Det unike forholdet til kirka og Gud

Selv om mange av oss post-moderne, skap-kristne ikke roper høyt på Gud før vi en dag sitter om bord i et styrtende fly; så er det, tro det eller ei, et unikt forhold mellom Finnmarkinger og Vårherre. Det er derfor besteforeldrene i Finnmark lukker øynene og knytter nevene når de leser i avisen om tvangssammenslåing av sitt fylke. Som de selv har bygget opp. Uten maktas vilje eller hjelp.


Tvang minner om nedbrenning, ikke gjenreising

Tvang for Finnmarkingen vekker vonde minner og opprørskhet. Så lenge det enda lever folk som opplevde nedbrenning og gjenreising av Finnmark med kirka som den eneste tryggheten i deres liv - så kan ikke en fylkessammenslåing forekomme ved tvang. Og hvertfall ikke støttet av Kristelig Folkeparti. Det er derfor Finnmark skal bevares i sin nåværende form, og dette får KrF nasjonalt velge å tro er god nok begrunnelse.

Det er bare KrF som står igjen og kan vektlegge disse argumentenes betydning for å bevare Finnmark.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere