Trude Hellesø

Alder:
  RSS

Om Trude

Styremedlem i Mennesker i Limbo og Fast Adresse. Står bak Forum for humanisme og samfunnskritisk kunst (FOHSK)

Følgere

Når asylpolitikk river en familie i stykker

Publisert rundt 2 måneder siden

«Akale» fra Etiopia er internert på Trandum. Han skal sendes ut. I en leilighet i Oslo sitter hans høygravide kone og deres fire år gamle sønn. Gutten og det ufødte barnet er de store taperne i vår strenge, men «rettferdige» asylpolitikk.

Av Trude Hellesø, styremedlem i Mennesker i Limbo

VG skriver 18. mars at politiets utlendingsenhet (PU) løslater i overkant av ti personer fra politiets utlendingsinternat på Trandum på grunn av den pågående situasjonen rundt koronaviruset. 

Ifølge politiet gjelder dette utlendinger som har liten eller ingen straffehistorikk og som det ikke er mulig å uttransportere, blant annet på grunn av færre flyvninger og innreiserestriksjoner i ulike land.

Hvilke personer som er løslatt er usikkert.

Det som derimot er sikkert, er at «Akale» ikke er blant dem. Han befinner seg fortsatt på Trandum, og er i en fortvilet situasjon.

I en toroms leilighet på Sagene bor «Abebe» og hennes fire år gamle sønn alene. «Abebe» er høygravid og skal føde om kort tid. Et av de største øyeblikkene i livet kan hun ikke dele med mannen sin, kanskje må hun også føde alene. 

«Akale», snart far til hennes to barn, har siden februar vært internert på Trandum.

«Akale» kom til Norge fra Etiopia i 2003 og «Abebe» i 2002. Men det er bare «Abebe» som har fått oppholdstillatelse i Norge. 

Seint på kvelden 19. februar i år kom tre politifolk på uanmeldt besøk til familiens leilighet. Sønnen hadde nettopp sovnet ved siden av sin far.

«Abebe» beskriver følelsesladet hvordan hun forsøkte å beskytte gutten da politiet kom for å hente mannen. Hun er glad for at hun klarte å skjerme sønnen da «Akale» ble påsatt håndjern av politiet og ført bort.   

For «Abebe» var dette dypt sjokkerende, og like etter måtte hun slutte på skolen på grunn av konsentrasjonsproblemer.

«Barn glemmer ikke. Han er urolig, gråter mye og er veldig lei seg. Hver dag spør han etter faren sin, han er redd for at politiet skal komme tilbake. Staten ødelegger barna våre, de skiller far og sønn. Jeg er bekymret for om gutten min er skadet for resten av livet. Jeg forteller ham om og om igjen at faren hans ikke er en kriminell, men derimot en politisk aktivist fra Etiopia som måtte flykte og som har hatt Norge som sitt hjemland i over 17 år».

Familien har få nære slektninger i nærheten. Høygravid og med ansvar for en liten gutt er ikke livet lett for den unge moren. «Abebe» er bekymret for mannen sin som tilbringer dagene i uvisshet på utlendingsinternatet. Hun vet også at han er engstelig for henne og sønnen.

970 norske barn blitt berørt av utvisningsvedtak de siste fem årene fordi enten mor eller far har brutt utlendingsloven (NOAS).

Bak tallene er det sterke historier om familier som er blitt splittet, barn som er vitne til at mor eller far bokstavelig talt blir revet vekk fra dem midt på natta. Barn blir påført unødvendige traumer som de må leve med resten av livet.

4. mars lanserte NOAS og Redd Barna en rapport om «Barnets beste i utvisningssaker». Ifølge rapporten er det grove mangler i UDI sine vurderinger, foreldre utvises uten at hensynet til barnets beste har vært utredet nok.

I rapporten kommer det fram at det i liten grad innhentes opplysninger om barnets situasjon, tilknytningen til forelderen som skal utvises, og omsorgsevnen til den gjenværende forelderen. Videre står det i rapporten at UDIs vedtak består i stor grad av standardisert tekst, uten konkret informasjon om barnets situasjon eller hvordan barnet påvirkes av atskillelsen fra en av sine foreldre, skriver NRK.  

Politisk seniorrådgiver i NOAS sier til NRK at «konsekvensene er jo at det kan skade barnet at mor eller far blir utvist uten at norske myndigheter har innhentet informasjon om hvordan barnet har det». 

Spørsmålet da blir jo om disse barna i det hele tatt har noen rettssikkerhet. Og gjelder ikke FN’s Barnekonvensjon for dem?

Konsekvensene for den etiopiske familien på Sagene er allerede blitt store, tapet og sorgen enda større.

«Abebe» ser ned i gulvet og sier stille, «jeg er helt alene, men jeg er sterk, vet du. Jeg må være sterk for sønnen min, han har bare meg nå».

Akale og Abebe er fiktive navn. Vårt Land kjenner identiteten deres.

Gå til innlegget

Våre hjemløse sjeler

Publisert rundt 2 måneder siden

Dagens flyktningesituasjon får meg til å tenke på utstillingen Homeless Souls, som ble vist i Louisiana-museet utenfor København i 2019. Publikum fikk blant annet se Kader Attias sterke installasjon Artifical Nature.

Av Trude Hellesø

13 internasjonale kunstnere forsøkte å si noe om en sivilisasjon som bryter sammen etter krig, og den humanitære katastrofen som oppstår; store befolkningsgrupper er på flukt fra krig, forfølgelse og naturkatastrofer.

Konsekvensene er landflyktighet, hjemløshet og tap av identitet. Bildene på utstillingen skildret også personlige minner fra krigens ofre og deres traumer.

Artifical Nature består av en sirkel av beinproteser fra første og andre verdenskrig, og fra mennesker på flukt i dag.

Installasjonen minner oss også om uretten som ble begått mot menneskeheten under andre verdenskrig.

I år er det 75 år siden frigjøringen av Auschwitz, de aller fleste som ble sendt dit kom aldri tilbake.

I boken Endestasjon Auschwitz av Eddy de Wind beskriver han hvordan en kvinne på mirakuløst vis overlevde konsentrasjonsleiren mot slutten av andre verdenskrig.

-Jeg lå midt blant de døde kvinnene. Jeg levde fortsatt. Jeg måtte fortsette å leve for å kunne fortelle om dette. 

Fra et annet sted i Polen, på samme tid, beskriver forfatter Svein Sæter i boka Krig. Mor. Bror, Milorg-leier Ottar Hauglands sterke historie fra dødsleiren Stutthof.

-Alt er eit hav. Eit hav av flyktninger og soldatar, av tanks og bomber, av ruinar og brannar, av levande og døde, av håp og undergang, av vald og valdtekt. 

Februar 2020, Stutthof ligger nesten idyllisk til i det langstrakte landskapet, en times busstur fra Gdansk. Men de lave, velholdte brakkene inngjerdet av piggtråd, forteller Europas dystre historie. På veggen inne i brakkene henger hundrevis av fotografier, bilder av unge mennesker som hadde livet foran seg.

Mange som overlevde dette infernoet av smerte i konsentrasjonsleirene og senere under dødsmarsjene, forteller hvor viktig solidaritet var i kampen for å overleve.

De forteller også om hvordan det var å bli overlatt til seg selv når «verden lå i ruiner», og om følelsen av å bli glemt og sviktet av norske myndigheter.   

I 2020 blir flyktninger på vei til Hellas jaget med kjepper og umenneskeliggjort. Høyreekstreme får herje fritt på den greske øya Lesvos, Moria-leiren samme sted står bokstavelig talt i brann.

For flyktningene i Hellas kan pandemien bli en katastrofe, og de har all grunn til å være mer engstelige enn oss.

Hjelpearbeidere og frivillige har i lang tid varslet om en humanitær krise, uten å bli hørt.

Over 20 000 mennesker i Moria-leiren lever i nok et inferno på europeisk jord, for de aller fleste finnes det ikke lenger noe hjem å reise tilbake til.

I Hellas er ikke flyktningene bare hjemløse, de er også overlatt til seg selv og sin skjebne.

Utstillingen Homeless Souls var en sterk påminnelse om at menneskers sårbarhet og lidelse ikke lar seg begrense av tid og sted. Temaet er mer aktuelt enn noensinne og peker mot scenarier vi ennå ikke kjenner konsekvensene av.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
11 dager siden / 2976 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
8 dager siden / 1633 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1466 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
9 dager siden / 1344 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
14 dager siden / 1077 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
19 dager siden / 652 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere