Tormod Engelsviken

Alder: 0
  RSS

Om Tormod

Følgere

Det smerter meg at Seiersten Misjonshus, som har betydd så mye for meg selv og for så mange kristne i nesten 90 år, nå skal bli en moské. NLMs argumentasjon viser at høyest mulig pris har vært viktigst.

Generalsekretær Øyvind Åsland og regionleder Jan Ernst Halsne i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har i et avisinnlegg (Vl 30.4) forsvart salget av 
Seiersten Misjonshus i Fredrikstad til en muslimsk forening som vil omgjøre misjonshuset til moské. Argumentene for ­salget er etter mitt syn uholdbare.

Handle uavhengig av religion 

Åsland hevder at det er urimelig å si nei til salg til en muslimsk forening, fordi det er nød­vendig for oss kristne å handle med alle uavhengig av religion. Når han sier at NLM ikke bare kan 
selge til «aktører som står for kirkens tro, siden de fleste 
nordmenn ikke deler vår tro 
og vårt verdi­grunnlag», er ­dette selvsagt, og ingen har ment 
eller hevdet noe annet. Dette er ikke et argument for at en må selge et kristent gudshus til 
religiøs bruk av en religion som står for et syn som på vesentlige punkter er i strid med det ­kristne budskapet. Et uuttalt premiss 
for Åslands ­argumentasjon 
synes å være at det ikke finnes 
noen vesentlig forskjell ­mellom en vanlig eiendom og et 
misjonshus, noe jeg mener er uholdbart.

Kan forsvares 

Jeg kritiserte i min ­kronikk ­biskop Sommerfeldts ros av NLM som «raust» fordi de ­solgte til ­muslimene. Men ­biskopen ­skiller mellom bedehus og ­kirker: ­«Dette er et bedehus, ikke en kirke» ­(Dagen 25.04.19) og ­synes salget av et bedehus er greit. På spørsmål om en kirke kunne vært solgt til muslimer, sier han: ­«Dette er en teoretisk problem-
stilling som ikke er aktuell i 
Norge så langt». Under ­denne forutsetning er hans syn i og for seg et logisk standpunkt som kan forsvares. Åsland sier seg imidlertid enig med meg i at NLM i denne saken ikke er «raus». Raushet ville vel 
innebære å gjøre noe utover 
det som kan forventes eller ­kreves, men raust er det ikke i dette tilfellet, siden Åsland 
tilsynelatende ikke synes det er noe problem å selge et ­misjonshus til moské. Han tar i
det hele tatt ikke opp dette ­spørsmålet.


Ikke holdbart argument 

Et ­annet argument som jeg ikke tror er holdbart, er at det ­ville vært «svært uheldig at NLM i ­Norge nektet å selge eiendom ­ute­lukkende på grunn av ­kjøperens religiøse tro». ­Åsland tror dette vil kunne skape vanskelig­heter for NLM inter­nasjonalt. Men det dreier seg 
jo ikke om ­kjøperens ­religiøse tro. Hvis noen vil forstå at 
kristne ikke selger en kirke ­
eller ­annet gudshus til en ­annen religion, er det nettopp ­muslimene. De verdsetter 
nemlig moskeene sine meget høyt, og de kan i prinsippet 
ikke ­avhendes, men må være moské i all tid. I muslimske land finnes det en egen administrasjon som tar vare på og fører tilsyn med ­hellige ­bygninger. ­Muslimene hadde utvilsomt ­respektert – og kanskje også forventet – at de ikke fikk kjøpt Seiersten ­Misjonshus.

Kritisk til Rusets bibelbruk

Etter at jeg skrev min ­kronikk, har også Kjartan Ruset ­engasjert seg (VL 04.05.19) og ­hevder 
at NLM om de vil, kan finne ­dekning i Bibelen for å over­late Seiersten til muslimene. 
Jeg er kritisk til Rusets bibel-
bruk, og det blir galt når han ­bruker ­troen hos ikke-jøder som eksempel på Jesu forhold til ­andre ­religioner. Det var jo ­nettopp deres tro på ­Jesus som Jesus fremhever! ­Heller ikke Paulus' opptreden i Aten ­ifølge Apg 17 er et argument for ­«religionskritikk og ­toleranse» på samme tid. Paulus «ble rystet i sitt innerste over å se at byen var full av gudebilder», og han brukte alteret til «en ukjent gud» og greske filosofers utsagn som tilknytningspunkt for kritikk av avgudsdyrkelsen og i for­kynnelsen til omvendelse. Jeg er enig med Ruset i at muslimer og ­kristne står sammen om noen verdier og i noen etiske spørsmål. Men det kan ikke begrunne salget av et kristent gudshus til moské. Her må vi kunne skille mellom etiske verdier og religiøs tilbedelse og forkynnelse.

Høyest mulig pris avgjorde 

På bakgrunn av visse opp­lysninger skrev jeg i Dagen at NLM ­
prøvde å unngå å selge til ­muslimene, men «at en til slutt følte seg ­tvunget til det.» Nå v­iser det seg at dette ikke var tilfelle. Det var faktisk kristne menig­heter som var ­interessert før ­huset ble lagt ut på det åpne markedet. Åsland skriver at ­samtalene med dem dessverre «ikke førte frem til noe konkret», men ikke hvorfor de ikke ­førte frem. Det var også fem bud­givere da misjonshuset ble lagt ut for salg. Det som ­avgjorde salget, var ett hensyn: høyest mulig pris. ­Denne prioriteringen ­førte til at man satte til side sterke ønsker ­lokalt om ikke å selge til ­muslimene. At økonomiske ­hensyn i en slik sak blir helt ­dominerende og for­trenger andre, synes jeg er uheldig.

Nå er Seiersten Misjonshus solgt, og salget kan ikke ­omgjøres, men jeg håper at ­debatten om dette kan føre til at NLM og andre organisasjoner og kirkesamfunn besinner seg 
på hvem de selger sine gudshus til.

Gå til innlegget

Presset fra to kanter

Publisert 22 dager siden

De evangelikale og de karismatiske på Sri Lanka har vært presset fra to kanter, fra de tradisjonelle kirkene, inkludert deler av Den katolske kirke som er den klart største kirken, og fra buddhistisk nasjonalisme.

Mye har vært skrevet om kristendommen i Sri Lanka etter de forferdelige terroristangrepene på kirker og hotell første påskedag. Mye er etter min mening veldig informativt og presist (for eksempel Ed Brown og Johannes Morkens artikkel i Vårt Land, 25. april), men noe inneholder også opplysninger som trenger å korrigeres og nyanseres. Jeg ønsker å bidra med et annet perspektiv og noen andre opplysninger enn de som har kommet frem til nå. Svært mye er nemlig avhengig av de kildene en bruker og de vinklene en anlegger.

Misvisende fremstilling

I Vårt Land 24. april finner vi en artikkel med overskriften «Strid blant srilankiske kristne» der avisen har et interessant og verdifullt intervju med førsteamanuensis ved MF Vitenskapelig høyskole, Iselin Frydenlund, hvor hun beskriver den religiøse – og særlig den kirkelige - historien på Sri Lanka helt fra 1505 frem til i dag. Dessverre er fremstillingen etter min mening misvisende når det gjelder ett hovedpunkt artikkelen, nemlig at «etter tsunamien i 2004 har også karismatiske og evangeliske bevegelser fått fotfeste i landet, noe som ikke har blitt godt tatt imot av de tradisjonelle kirkene».

Og videre, under overskrifter som «Karismatisk bråk» og «Ny religiøsitet» sies det at «de karismatiske bevegelsene har blitt sett ned på ettersom de representerer en form for religiøsitet man ikke kjenner igjen lokalt. Det har skapt mye uro. Det er også forbundet med penger og forestillingen om at man kan kjøpe seg sjeler.» Disse generelle uttalelsene og andre i artikkelen kan bidra til å skape misforståelser og fordommer når det gjelder de evangeliske (egentlig: evangelikale: teologisk konservative og aktivt evangeliserende kristne) og pinsekarismatiske kristne, noe en minst av alt trenger på Sri Lanka - eller andre steder for den saks skyld.

Forrige århundre

Det er ikke riktig at evangelikale og karismatiske bevegelser først fikk fotfeste i Sri Lanka etter tsunamien i 2004. Det har vært etablerte evangelikale og pinsekarismatiske kirker og bevegelser på Sri Lanka i store deler av forrige århundre. De opplevde særlig vekst mot slutten av århundret.

Noen eksempler: Verdens største kirkesamfunn av pinsevenner, Assemblies of God, kom til Sri Lanka allerede i 1919 ved den danske pinsemisjonæren og tidligere skuespilleren Anna Lewini, som fra 1923 ble i Sri Lanka i 25 år. Den har i dag mange menigheter. Ceylon Pentecostal Mission kom i 1924. Den var grunnlagt og ledet av en inder som tok navnet Pastor Paul. Den er riktignok ganske ekstrem på visse områder, men legger vekt på en lokal og kontekstuell kristen praksis. Gospel for Asia kom i 1979, også den fra India. Disse og andre pinsekarismatiske misjonsorganisasjoner og kirker er ikke vestlige, fremmede og «nykolonialistiske», som den buddhistiske antimisjonspropagandaen vil ha det til. De er oftest lokale med nasjonalt srilankisk lederskap og medlemsmasse. Og noen av dem har altså sin opprinnelse, ikke i Vesten, men i nabolandet India.

Relativt sterk

Den evangelikale bevegelsen er relativt sterk og voksende på Sri Lanka. Den består i hovedsak av evangelikale kristne innen de største tradisjonelle protestantiske kirkene, den anglikanske, den reformerte og den metodistiske. De pinsekarismatiske kirkene er jo også evangelikale. De evangelikale i Sri Lanka representeres blant annet av World Evangelical Alliance (WEA) og Lausanne-bevegelsen. Den har interessant nok to internasjonalt svært berømte ledere, sekretæren for IFES (den internasjonale lagsbevegelsen) Vinoth Ramachandra og metodisten Ajith Fernando, begge blant verdens mest kjente og respekterte forkynnere og lærere innenfor evangelikal misjon, også godt kjent blant evangelikale i Norge. Fernando har vært leder for organisasjonen Youth for Christ i Sri Lanka i over 35 år (altså lenge før tsunamien), og organisasjonen har vokst fra å ha omkring fem sentre til over åtti i hans tid som leder. Det finnes dessuten to evangelikale og tverrkirkelige teologiske seminarer. Det betydeligste av dem er Colombo Theological Seminary. Det går tilbake til 1970-årene, og har lærere og studenter fra de pinsekarismatiske, anglikanske, reformerte og metodistiske kirkene. Det tar gjennomsnittlig opp cirka 650 ny studenter hvert år!

Det er riktig at det har skjedd mye etter tsunamien i 2004. Mange ønsket å yte diakonal hjelp til nødlidende og ville samtidig utføre evangelisering og kirkeplanting i et kristent helhetlig perspektiv, slik det skjer i store deler av verden for øvrig. Det har riktignok forekommet økonomiske misligheter, persondyrkelse og læreavvik i noen av de nyere bevegelsene (og i de gamle, likesom i andre kirker og bevegelser). Det innrømmes av dem selv, og de ønsker å bekjempe det. Men dette er likevel ikke det typiske eller dominerende.

Uro innen kirkene

De evangelikale og de karismatiske på Sri Lanka har vært presset fra to kanter, fra de tradisjonelle kirkene, inkludert deler av Den katolske kirke som er den klart største kirken, og fra buddhistisk nasjonalisme. Det er helt riktig som Frydenlund sier, at det er uro innen kirkene. Men hva er årsaken? De historiske kirkene på Sri Lanka er blitt sterkt preget av liberal teologi og har stort sett sluttet å drive misjon med sikte på omvendelse av buddhister, hinduer og muslimer. De har tilpasset seg den religionspluralistiske kulturen på Sri Lanka og har derfor også stort sett fått leve i fred.

De evangelikale og karismatiske kristne derimot, som hevder at Jesus er den eneste Herre og frelser, driver blant annet av den grunn et aktivt misjonsarbeid med sikte på å omvende ikke-kristne. Dette har falt de liberale i de historiske kirkene tungt for brystet og har utfordret status-quo. Men det er også eksempler på at de historiske kirkene som svar på utfordringen fra de nyere uavhengige menighetene – som selvsagt også henter medlemmer fra de historiske kirkene – har begynt med menighetsplanting der de også åpner for å motta nyomvendte kristne. Den teologiske og missiologiske striden mellom de liberale i de historiske kirkene og de evangelikale og pinsekarismatiske kristne i de nyere bevegelsene og uavhengige kirkene svarer i mangt til den vi finner i andre deler av verden, også i vårt eget land.

Antikonverteringslov

På den andre siden presses og forfølges evangeliserende, evangelikale og karismatiske kristne fra den sterke buddhist-nasjonalistiske bevegelsen. Som Frydenlund helt riktig påpeker, prøvde de buddhistiske nasjonalistene på 2000-tallet å innføre en antikonverteringslov i et forsøk på å begrense evangelisk (evangelikal) og karismatisk misjon. En hovedbegrunnelse for slike lovforslag, både på Sri Lanka – og i India fra hindu-nasjonalistisk side – er falske anklager om at kristne misjonærer «manipulerer» og «kjøper» fattige buddhister og hinduer som ikke vet bedre. Disse er offer for misjonærenes uetiske, nykolonialistiske atferd og ender som forrædere både mot sin egen religion og Sri Lanka som buddhistisk land. De er altså paradoksalt nok både «offer» for misjon og «forræder» mot sin religion og sitt land på samme tid. Partiene ville derfor ha lovforbud mot det som ble kalt «illegal enticement». Heldigvis ble disse lovforslagene avvist.

Det er viktig at vi i vest ikke aksepterer eller sprer denne usannferdige propagandaen, for den rammer både misjonærer/evangelister, de srilankiske evangelikale og karismatiske kristne og konvertittene selv, og den har mange ganger ført til forfølgelse og vold mot dem (jf. Ed Brown og Johannes Morkens artikkel). Her må kristne både i Sri Lanka og i verden for øvrig kjempe for retten til misjon og omvendelse som en del av den allmenne religionsfriheten (jf. artikkel 18 i Menneskerettighetserklæringen), og ikke bare som et spesielt kristent anliggende.

Berettigede anklager

Samtidig må også kristen misjon være forsiktig både i sin forkynnelse og praksis slik at ikke diakonalt arbeid og utviklingsarbeid blant fattige kan oppfattes som «kjøp av sjeler». Hjelpen må gis til alle, kristne og ikke-kristne, uten betingelser. Det finnes dessverre eksempler i misjonshistorien på berettigede anklager om at misjonen skapte «riskristne», mennesker som ble kristne for å oppnå økonomiske eller andre fordeler. Men dette er unntaket, ikke hovedregelen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
8 dager siden / 5054 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
19 dager siden / 4758 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
8 dager siden / 2677 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
24 dager siden / 2320 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
22 dager siden / 1802 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
9 dager siden / 1767 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
3 dager siden / 1529 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
21 dager siden / 1527 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
14 dager siden / 1390 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
13 dager siden / 1309 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere