Tore Rasmussen

Alder: 39
  RSS

Om Tore

Gründer og samfunnsdebattant

Følgere

Den 17. januar skrev Erle Marie Sørheim en bokanmeldelse i Aftenposten av det litt uvanlige slaget.

I anmeldelsen av boken Identitær – En reise inn i Europas nye høyre, snubler Sørheim stygt allerede i overskriften: “Bokanmeldelse: Islamofobiens nye posterboys”.

Som journalist burde hun holde seg for god til å ilegge innvandringskritikere psykologiske diagnoser. En “fobi” er i Store norske leksikon definert som en “angst for og unngåelse av situasjoner, naturfenomener, gjenstander eller dyr. Det er en form for frykt som er overdreven i forhold til situasjonen, ikke minsker ved fornuftige forklaringer og overtalelser, er utenfor viljemessig kontroll og som fører til unngåelse av den fryktede situasjonen”. Mennesker med fobier er ikke posterboys for noe annet enn et styrket helsevesen.


Ordet “islamofobi” ble lansert av iranske islamister på 1970-tallet som et retorisk grep for å diskreditere kritikk av det islamske prestestyret i Iran. 


Når Sørheim velger å bruke dette begrepet, kunne vi ha latt henne få ha tvilen til gode, men derfra går det bare nedover.

Hun stiller seg tvilende til om de unge patriotiske aktivistene som har latt seg intervjue snakker sant: “Kan vi egentlig stole på det de sier i boken?”

Boken handler om Generasjon Identitet og forfatteren, dansken Rasmus Hage Dalland (32), har intervjuet en rekke aktivister i blant annet Berlin, Praha, Budapest, Lyon og Milano.

Hva de har sagt får vi ikke vite utover at lederen av Berlin, Robert Timm, sier at de er en ungomdsorgansisajson som ikke aksepterer 40 år gamle skinheads, og at de tar avstand fra antisemittisme.

Dette betviler Sørheim siden Timm viser til at Björn Höcke i AfD mener at tyskere ikke burde fokusere så mye på selvhat og de tyske forbrytelsene under 2. Verdenskrig.

Til tross for at Generasjon Identitet ikke har et utpreget fokus på muslimer, men eksplisitt argumenterer for at det er snakk om å bevare europeiske folkeslags respektive lokale, nasjonale og sivilisatoriske (europeiske) identitet, prøver Sørheim desperat å vinkle det som en islamkritisk organisasjon.

Under lesningen av boken sitter Sørheim med et presserende spørsmål hun ikke får svar på:

“Hvordan kan Dalland være sikker på at de identitære sier det de virkelig mener, når han er helt åpen om at han er journalist?”

Til hennes store glede blir dette adressert i epilogen. I 2018 gikk Al Jazeera undercover med skjult kamera og lette med lykt og lupe etter antisemittiske uttalelser og villighet til å bruke vold.

Etter en massiv jobb, fant de det de lette etter på en pub tilknyttet Generasjon Identitet i Frankrike: En pubgjest liret av seg voldsfantasier i fylla.

At denne personen ikke er medlem av bevegelsen, er ikke så viktig for Sørheim. Hun har fått ”beviset” sitt, og kan slå fast at “den nordfranske Identitærbevegelsen er langt mer antisemittiske og klare til å bruke vold enn det Dalland har kunnet avdekke”.

Sørheim er likevel skuffet over boken og konkluderer med at noe revolusjonerende journalistisk arbeid er dette ikke.

Det samme kan sies om hennes bokanmeldelse.

En forkortet versjon av dette leserinnlegget ble først publisert på Aftenposten

Gå til innlegget

En utstrakt hånd

Publisert rundt 2 måneder siden

Mennesker er fra naturens side konstruert for mindre grupper, gjerne basert på den utvidede familien. Det moderne samfunn og demokrati er ikke dét — her er det store grupper som skal håndteres.

Fordi vi naturlig identifiserer oss inn i mindre grupper, er det fort gjort å ekskludere grupperinger man av en eller annen grunn ikke liker eller føler seg komfortabel med. Dette er naturlig og kan i mange tilfeller være hensiktsmessig, men i dagens polariserte politiske klima kan dette også skape ekkokamre som kan ødelegge vennskap og rive familier i fra hverandre. 

Den engelske homofile ateisten Douglas Murray, har skrevet en bok med tittelen “The Madness of Crowds” som handler om kjønn, rase og identitet. Der snakker han mye om nettopp denne trangen til å gruppere, og om hatet mange føler for de som ikke er i ens egen(e) gruppe definert etter kulturmarxistisk identitetsteori. Han skriver også at det i dag er vanskelig å kunne bli glemt om man gjør eller sier noe som oppfattes som galt av de politisk korrekte portvokterne. "Tiden leger alle sår" het det tidligere, men nå blir saker liggende evig på vent, for plutselig å bli trukket frem igjen om noen synes det passer. Dette er spesielt godt synlig i politikk og sosiale medier.

Det finnes en underlig vilje til å lage nye lover for hva man skal kunne si og ikke, men hvem stoler vi egentlig nok på, til at vi ønsker at de skal lovfeste hva vi skal få lov til å si eller mene? Det er ikke bra om upopulære meninger fjernes fra offentligheten uten at vi engang vet at de eksisterer. Ofte er det nettopp uenighet og en konstruktiv debatt som finner en god løsning på et problem.

Romjulen er en tid for refleksjon og ettertanke, og jeg vil oppfordre alle til å tenke på hvilke briller de ser verden og sine nærmeste gjennom. Hvorfor ikke benytte anledningen til å ta en hyggelig prat med noen du vet mener noe annet enn du selv gjør om et kontroversielt tema? 

Vitenskapen er drevet av fakta; dog er ikke alt som ansees å være fakta nødvendigvis ærlig og redelig innsamlet — eller det kan være at det som fremlegges er basert på feilaktige opplysninger en trodde var korrekte. Det vi er sikre på at er riktig i dag, kan fort vise seg å være feil — men det er vanskelig å finne det ut om en ikke har noe, eller noen, å sammenligne med.

Noen av de viktigste sakene i dag mener jeg er Den store befolkningsutskiftningen og kulturmarxistisk identitetspolitikk. Disse er for viktige til at én eller flere sider skal hindres i å komme med sitt syn på hvorfor og hvordan disse problemene bør løses. 

Jeg vil derfor komme med en oppfordring til f.eks. de som synes vi skal fortsette med fremmedkulturell innvandring; ta en kaffe med en venn eller bekjent som vil ha en mer restriktiv innvandringspolitikk, og lytt til hva han eller hun sier. Samtidig vil jeg oppfordre innvandringsrealister som forundrer seg over venner og familiemedlemmer som ikke anerkjenner de demografiske endringer som pågår — eller som mener at FrP er rasistisk; slå av en prat. Vær diplomatiske, lytt til deres bekymringer, og prøv å forstå hva deres motivasjon er. 

Romjulen er tiden for å rekke ut en utstrakt hånd.

Gå til innlegget

VG skrev på lederplass den 17. april 2017 «Demokratihåpet knust». Det ble da kjent at president Recep Tayyip Erdogan hadde vunnet valget i Tyrkia og kunne endre den tyrkiske grunnloven slik at presidentembetet fikk mer makt. Tyrkere bosatt i Norge og resten av Europa viste seg senere å ha vært avgjørende for Erdogans seier.

De siste årene har Erdogan økt konflikten med Europa og kommet med en rekke imperialistiske uttalelser, som blant annet: «Ingen europeer kan gå trygt i gatene hvis Europas holdning mot Tyrkia fortsetter», og at tyrkere «ikke bør få tre, men fem barn! Dere er Europas framtid» (Dagbladet 22. mars 2017).

Tyrkias utenriksminister Mevlut Cavusoglu har også uttalt at: «Europa er på vei mot avgrunn og religionskrig». – Det er ingen forskjell mellom sosialdemokratene og fascisten Geert Wilders. De har samme mentalitet, forklarte Cavusoglu videre (Dagbladet 16. mars 2016). I ettertid kan det se ut som polemikken fungerte. Erdogan og Cavusoglu sine utspill har økt konfliktlinjene mellom tyrkere bosatt i Europa og den europeiske vertsbefolkningen.

Da VG 17. april 2017 gikk gjennom stemmemønsteret for tyrkere bosatt i Europa versus tyrkere bosatt i Tyrkia, avslørte det en tydelig trend. Mens resultatet i sin helhet ble 51,3 prosent ja mot 48,7 nei til å endre grunnloven; ble resultatet hele 62,2 prosent ja mot kun 37,8 nei blant tyrkere bosatt i Europa som hadde stemmerett i Tyrkia.

I Nederland var konflikten mest opphetet, det var også landet hvor flest utenlandsbosatte tyrkere prosentvis støttet Erdogans foreslåtte udemokratiske endringer. Her stemte over 70 prosent ja. Blant tyrkere i Tyskland stemte 63 prosent ja, mens 57 prosent stemte ja i Norge.

Nå som Erdogan igjen truer Europa med demografisk krigføring ved «å åpne portene og sende 3,6 millioner flyktninger» [til Europa] om EU ikke slutter å kalle den tyrkiske invasjonen av Syria for en invasjon, (rapportert i Nettavisen 10. oktober 2019) må vi snakke om den tyrkiske diasporaens holdninger.

Gitt denne siste trusselen er det på høy tid at vi får en åpen og ærlig debatt om den tyrkiske femtekolonne i Norge og Europa. Om de støtter Erdogan er det kanskje på tide å reise hjem.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
20 dager siden / 2105 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
18 dager siden / 1767 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1765 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 1260 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
11 dager siden / 1096 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
21 dager siden / 1018 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
26 dager siden / 973 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
14 dager siden / 903 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere