Torbjørn Monsen

Alder: 34
  RSS

Om Torbjørn

Følgere

Symbolsk kapital og sosial eksklusjon

Publisert rundt 1 måned siden - 240 visninger

Hva er symbolsk kapital, og hvordan kan dette begrepet bidra til å belyse et voksende problem?

De Andre

«De står på utsiden og de ser inn, de har barbariske skikker, er potensielt farlige og de blir aldri helt som oss. Dessuten lukter de sikkert vondt også.»

Det er klart at vi her står ovenfor en stereotypi, og et tankemønster om «de andre», som egner seg til å ekskludere visse mennesker som det store viet på innsiden ikke anser som sine egne. Det kan være flere årsaker til slik eksklusjon, det være seg etnisitet, legning, kjønnsuttrykk eller sosioøkonomisk status. En utfordring det er verdt å dvele ved, er hva sosial eksklusjon i bunn og grunn handler om. Hvorfor og hvordan blir grupper av mennesker ekskludert på grunnlag av sin annerledeshet og hvordan begrunnes det? I det følgende skal jeg se nærmere på dette problem-komplekset og gi noen tentative svar på hva som skjer når noen ekskluderes. Jeg vil konsentrere meg spesielt om sammenhengen mellom eksklusjon og symbolsk kapital.

 

Det hjemlige

Jeg vil begynne med det som kan synes som det motsatte av eksklusjonen jeg har satt meg fore å beskrive, men som likevel henger nøye sammen med den, og i høy grad fungerer som en forutsetning for den, nemlig det menneskelige behovet for å komme sammen i grupper, og etablere et «vi». Med Heidegger kan vi si at det han kaller Dasein, og det jeg i det følgende skal kalle subjektet, trenger et lokus hvor det kan være hjemme med andre. Grunnen til at jeg bruker dette ordet, heller enn det mer tilgjengelige ordet «plass», er at «lokus» her er ment å være en mer mobil størrelse enn det man vanligvis forbinder med «plass», det er her snakk om en plassering innenfor en større symbolsk helhet snarere enn noe konkret stedlig. De andre, som subjektet plasseres, og plasserer seg selv i forhold til, må være gjenkjennelige for subjektet og være relevante for det. Det etableres et system av normer og regler som ligger forut for subjektets videre tenking, et system som alltid allerede er tilstedeværende i subjektets livsverden.

Det grunnleggende systemet danner ikke bare grunnlaget for en persons forståelseshorisont, men også for dennes moralske univers. Reglene som ligger til grunn for den mellommenneskelige interaksjonen i det området der subjektet føler seg hjemme, føles gode og nødvendige siden de er etablert for å beskytte både subjektet og dets medmennesker. Siden et subjekt fullt ut blir en person gjennom samhandling med andre mennesker, vil det tillærte moralske universet også være en nødvendig del av grunnlaget som ligger forut for personen.

Det hjemlige, med sine normer og skikker, vil, siden det ligger forut for personen, og alltid allerede danner grunnlaget for dennes subjektive univers, også fremstå som noe naturlig. Vi tenker hermeneutisk slik at de tankemønstrene vi har blitt vant til å forholde oss til, er de samme som vi bruker til å orientere oss i verden, og tilegne oss ny kunnskap. Slik kan fordommer (i ordets nøytrale betydning, jf. Gadamer) utgjøre rammer for vår forståelseshorisont, uten at vi nødvendigvis trenger å være klar over det. Det er en viktig årsak til at bilder og retorikk virker så effektivt på oss.

Som Daniel Kahneman har påpekt, velger menneskesinnet gjerne snarveier for å unngå overbelastning. Referanserammer og generaliseringer kan være behagelige og nødvendige, men de bør problematiseres, spesielt siden det hjemlige nødvendigvis vil være begrenset, og dermed vil stå i kontrast med det ikke-hjemlige, som oppfattes som Annet. Slik kan det fundamentale grunnlaget av normer og symboler iverksette problematiske pre-rasjonelle reflekser, som frykt og raseri mot det som oppleves som fremmed og utrygt, typisk da i form av xenofobi og rasisme.

 

Natur som dominans

Sammenhengen mellom tanken om samfunnsformasjonene som naturlig gitte størrelser og en nedvurdering av dem som står utenfor det hjemlige kollektivet har vært med oss i alle fall fra Platons tid, sannsynligvis enda tidligere. Dette har bidratt til å legitimere praksiser som vi i dag vil oppfatte som dypt problematiske (selv om de i stor grad fremdeles er med oss), som for eksempel slaveri. Viktig her er det at slaven var essensielt ufri, han var av natur en slave. Slaven manglet grekerens intelligens, men hadde nok fysisk styrke til å kunne utføre ordrene han fikk av sin eier. Dette gjorde det fordelaktig både for den frie greker og for slaven at forholdet mellom disse partene var av formen herre-trell. Her er det spesielt viktig å legge merke til sammenhengen mellom greker og herre, og ikke-greker og trell, samt de essensialistiske beskrivelsene som ble tilskrevet disse partene. Bruken av ordene «han» og «herre» indikerer også at det er viktige kjønnsaspekter ved denne problematikken. Foucaults Seksualitetens Historie kan anbefales her.

Forholdet mellom grekeren og slaven var åpenbart et forhold preget av dominans, og det var et forhold som ble fullstendig definert av grekerne. Denne approprierte definisjonsmakten hadde en viktig rolle både i forholdet mellom grekerne og slavene og senere imperialister og koloniserte subjekter. Som Sartre har påpekt, i boken Being and Nothingness, kan kunnskap forstås som en form for tilegning og i siste instans assimilering. Det sosiale dominansaspektet ved slike former for tilegning problematiseres inngående i Edward W. Saids moderne klassiker Orientalismen. Det er her snakk om dominans gjennom tilegnelsen av diskursivt hegemoni. Dette gjøres gjennom et kontinuerlig gjenskapt forståelsesunivers som vedlikeholdes av dynamiske intertekstuelle prosesser. Slik kan vitenskapelig og kulturell dominans representere en dypere form for dominans enn den som kan oppnås med militære midler, fordi den epistemiske imperialismen bidrar til å skape grunnlaget for de koloniserte subjektenes forståelseshorisont.

 

Postuleringen av selvet

Hvis det koloniserte subjektets livsverden har blitt definert for det av en kolonisator som ser på denne som en Annen, så kan den koloniserte overta dette synet på seg selv, slik at ens væren-i-verden blir fremmedgjort fra sitt eget hjemlige lokus. Man blir (som James Baldwin også understreket i den anbefalelsesverdige filmen I am not your Negro) kontrasten til sin egen symbolske referanseramme, for i likhet med alle andre kulturelle fenomener er identitet som sådan også en form for tekst. Det må legges til at dette er en toveisprosess, slik at den forståelseshorisonten som presses på de koloniserte subjektene også inngår som en del av de koloniserendes virkelighetsforståelse.

Selvidentifiseringen gjennom postuleringen av selvet i samfunnets symbolske komplekse helhet har blitt beskrevet av psykoanalytikeren Jacques Lacan, i dennes Écrites. Som en konsekvens av denne postuleringen av selvet opplever subjektet seg selv som en funksjon i en større sosial helhet. Lacan hevder også at mangelen på en tilfredsstillende oppfyllelse av en slik funksjon, gjennom samfunnsmessig fremmedgjøring, kan føre til nevroser.

Kanskje den beste beskrivelsen av en slik fremmedgjøring, og dens praktiske konsekvenser, er gitt av den algeriske psykiateren og filosofen Frantz Fanon i sitt verk Black Skin, White Masks. I introduksjonen til dette verket hevder han at den svarte mannen er fanget i «negermyten». Negertropen innebærer en reduksjon av person til hudfarge, og den nedvurderende betydningen denne fargen har blitt tillagt av imperialistiske premissleverandører. Denne dehumaniseringen er en følge av en kolonisering, som har tatt fra det algeriske folk sitt land, og derigjennom også dette folkets lokus i en videre forstand. Algererne er her påført en eksistensiell hjemløshet.

Fanon tilskriver språket en fundamental betydning som sivilisasjonsbærende verktøy. For det koloniserte subjektet blir kolonistenes språk (i Fanons tilfelle fransk) garantien for økt status, «veien ut av jungelen». Språket er her viktig både som generell kulturbærer og som en epistemisk markør. Kunnskaper, verdier og synspunkter er viktige drivkrefter, men de bæres hele tiden frem av språket, som er det redskapet man bruker til å definere den kulturelle virkeligheten.

Slik vil nærheten til en gitt sivilisatorisk premissleverandør være et tegn på en tettere tilknytning til den dominerende gruppen, en dypere forståelse for premissleverandørenes tradisjon. Å mestre det franske språket gjør det mulig å «vite» på et presumptivt høyere plan. Dette innebærer en stigning i det nå gjeldende statushierarkiet, men også en distanse fra tidligere forbundsfeller. Den som før hadde en klar plass i sitt samfunn, om enn med relativt lavere status, befinner seg nå mellom to kulturer og to verdener. Det er en risikabel balansegang.

 

Essensialisering og makt

Det epistemologiske aspektet ved imperialismens dominansforhold har blitt påpekt ganske inngående av Robert Bernasconi, i hans bidrag til antologien Theories of Race and Racism. Ifølge Bernasconi bidro den svenske biologen Karl von Linnè til å strukturere en rasehierarkisk modell basert på den gamle greske klimalæren, men det var den store filosofen Immanuel Kant som utarbeidet en fullstendig raseteori. Et sentralt aspekt både ved klimalæren og ved Kants raseteori er at de er essensialistiske. Homo Americanus er, som art, sta, tilfreds, fri og vanestyrt. Homo Africanus er, som sådan, slu, lat, uoppmerksom og styrt av sine innfall. Kant gjorde seg sine tanker om sydhavsbeboerne og dersom noen var svart fra topp til tå kunne man være helt sikker på at det de sa var dumt.

Raselæren og slaveriet utviklet seg uavhengig av hverandre, men samtidig er det klart at det ene har bidratt til å legitimere det andre, og behovet for det andre har sannsynligvis bidratt til å styrke det ene. I likhet med grekernes syn på barbarene har også bruken av afrikanere som slaver blitt sett på som nyttig for både slaver og slaveeiere. Det ble presentert av de tidlige utilitaristene som del av en mission civilisatrice. Dersom de villfarne hedningene ble introdusert for Vest-Europas siviliserte verdier, deriblant kristendommen, kunne de utvikle seg til et høyere plan. Det må her innvendes at kristne organisasjoner, spesielt kvekerne, ofte utgjorde en avant garde hva angikk oppløsningen av slaveriet. I dette arbeidet kunne religion ofte være en motiverende faktor.

Her er et ganske ubehagelig aspekt ved filosofen John Stuart Mills tenking relevant. I essayet Liberty hevdet han at «despoti er en legitim regjeringsform når man har med barbarer å gjøre, så lenge det har som mål å forbedre ting, og så lenge det bruker redskaper som faktisk fører til forbedring». Her forklarer han også at mennesker som ikke er i stand til å ta ansvar for seg selv må presses til forbedring. Denne formen for paternalisme, som Mill måtte ty til for å kunne legitimere imperialismen (han arbeidet selv i Det østindiske Kompagni), er også svært gjenkjennbar i måten overklassen og, kanskje i enda høyere grad, middelklassen i et strengt klassesamfunn gjerne forholder seg til arbeiderklassen. Personer fra denne klassen fremstilles gjerne som late pøbler som er fulle av ressentiment fordi de ikke får snyte på statskassen.

 

Snobberiets onde sirkel

En interessant side ved dette fenomenet er at folk fra arbeiderklassen gjerne, nærmest a priori, antas å være rasistiske og voldelige, som også understreker sammenhengen mellom stereotypisering og syndebukk-tenking. Journalist og forfatter Owen Jones tar for seg dette problemet i boken Chavs, med den forklarende undertittelen: The Demonization of the Working Class. Her hevder han at det britiske klassesamfunnet i stor grad faktisk vedlikeholdes av personer som anser seg selv som progressive. Måten det gjøres på er gjennom vedvarende stereotypisering av det man gjerne har pleid å kalle de ubemidlede klasser. De fremstilles som alkoholiserte sosiopater som banker opp folk som ikke er hvite når de ikke ligger på sofaen og snylter på det (heller beskjedne) britiske trygdesystemet. Denne stereotypien gir det Jones kaller «de liberale fordomsfulle» en anledning til å markere avstand fra folk fra arbeiderklassen på en måte som definitivt bidrar til ytterligere å sementere klassesamfunnet som er en forutsetning for den sosiale kløften mellom arbeider- og middelklasse.

I et bourdieusk perspektiv kan man forvente at slike tendenser vil bli sterkere ettersom klasseskillene øker og konkurransen om sosial posisjonering blir mer intens. Jamfør Lacans tidligere nevnte teorier vil det heller ikke være noen overraskelse om denne påståtte rasismen kan bli en selvoppfyllende profeti fordi arbeiderklassens påståtte funksjon vil påvirke dens medlemmers selvidentifisering, og slik forsterke de tendensene til rasisme og xenofobi som man må regne med at faktisk eksisterer.

Slik kan den liberale fordomsfullheten bidra til å forsterke de samme tendensene som dens promotører hevder at de ønsker å bekjempe. Dette innebærer selvsagt ikke at man skal slutte å snakke om rasisme, også blant folk med lav sosioøkonomisk status, men stemplingen av en hel sosioøkonomisk klasse er helt klart kontraproduktiv. Når det er sagt kan slik stempling være en bevisst eller ubevisst strategi blant de liberale fordomsfulle for å ivareta sin plass i statushierarkiet. Barbarenes funksjon, enten de nå er etniske minoriteter eller mindre priviligerte medlemmer av ens egen etniske gruppe, vil alltid til dels være å vedlikeholde makten og statusen til klassene over dem. Det er et typisk trekk ved imperialismens moral å rettferdiggjøre denne rangordningen.

 

"There's no such thing as society"

Klassesamfunnet som sådan er, i hvert fall delvis, et åndsarbeid, drevet frem av de priviligerte medlemmene av lokal- såvel som globalsamfunnet. Slik kan man forstå en kjensgjerning Marx i sin tid påpekte, nemlig den at de herskende tanker er de herskende klassers tanker. Dette har nok blitt spesielt tydelig i tilfellet Storbritannia under Thatcher.

Hennes påstand om at «there is no such thing as society» må ses i en større ideologisk sammenheng. Denne individualistiske ideologien har vært ødeleggende for folk på bunnen av rangstigen i Storbritannia. Jones hevder at mennesker fra arbeiderklassen har blitt ofre for en brutal klassekrig som kulminerte med Thatchers angrep på de institusjonene som holdt arbeiderklassens verdier og kultur ved like. Folk i samfunnets nedre sjikt ble sett på som uambisiøse og identiteten deres ble grovt nedvurdert. I solidaritetens sted skulle individualismen få råde.

Gjennom fremmedgjørelsen fra sin egen kulturelle bakgrunn som blir påført medlemmer av arbeiderklassen gjennom en ideologisk drevet kampanje mot disse menneskenes identitet kan man sannsynligvis forvente en form for eksistensiell hjemløshet og frustrasjon som følger med et «moderne» samfunn hvis ideologiske strukturer konstant vil fungere i deres disfavør. Her vil det sannsynligvis også følge med en betydelig grad av skam og skyld, som følge av en generell relativt manglende evne til å tilpasse seg samfunnets krav og den sosiale posisjoneringen som ventes av dem som medlemmer av et individualistisk samfunn med aspirasjon som Leitmotif.

Her vil den normative termen «aspirasjon» fungere som grunnlag for opprettholdelsen av et samfunnshierarki som i utgangspunktet virker til enkelte gruppers fordel, mens det nødvendigvis presenteres som noe nøytralt. Slike prosesser fører naturlig til ressentiment, som igjen kan føre til oppslutning for antimigrasjonspartier som British National Party (BNP). Oppslutningen for slike partier øker ikke nødvendigvis som følge av rasisme, men like gjerne av mangel på troverdige alternativer. Retorikken slike partier bruker kan bidra til å øke forekomsten av rasisme, men faktorenes orden er altså ikke nødvendigvis likegyldig.

 

Det overflødige mennesket

Vi ser dermed noen sammenfallende trekk ved eksklusjonsprosesser som klassisme vs rasisme. I begge tilfellene er det snakk om fordomsdrevne dominansforhold, og essensialiserte oppfatninger av de relevante andre står sentralt. Jeg mener at disse likhetene understreker relevansen av å fokusere på symbolsk kapital og statushierarkier når man ønsker å få bukt med sosialt skadelige fenomener som rasisme og xenofobi. Selv om det finnes noen forskjeller mellom rasisme og klassisme ser vi også at det i begge tilfellene dreier seg om en opplevd trussel mot en pervers utopi. På den måten fremstår rasismen og klassismen som to sider av samme falske mynt: En modernistisk nasjonalisme hvis mest eklatante manifestasjon kan observeres i fascismen.

I Forspildte liv sammenligner Zygmunt Bauman byggingen av et samfunn med byggingen av en statue. Han mener at Michelangelo formulerte det bestemmende prinsipp for den moderne skapelse med disse ordene: «Man tager blot en marmorblokk og hugger alle de overflødige dele væk.» Videre siterer han Mary Douglas, som sier at ingen gjenstander i seg selv er avfall, «og ingen genstande kan blive affald i kraft av deres indre logik». Avfallet blir til gjennom betegnelsen som sådan. Overført til sosial klassifisering, vil dette innebære at klassen av overflødige mennesker er en sosial konstruksjon som baserer seg på en farlig kulturell fiksjon. Situasjonen til de eksluderte blir dermed desto mer tragisk ettersom deres eksklusjon er resultater av unødvendige mennskeskapte prosesser. Dette innebærer imidlertid også at prosessene kan reverseres. Dette er både en sosial og politisk oppgave. Det er gjennom utviklingen av reelt like vilkår for alle, og gjennom respekten for mangfoldet av menneskelige livsverdener, at vi kan skape en motkraft til imperialismens foreldete logikk.

 

Dette er en forkortet og redigert versjon av en tidligere eksamensoppgave i Retorikk og interkulturell kommunikasjon, titulert "Dominansen og "de Andre" - Et essay om eksklusjon"

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 7 timer siden / 298 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 8 timer siden / 298 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 9 timer siden / 298 visninger
Bjørn Rasmussen kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 10 timer siden / 1396 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To veier ligger foran deg, på en må du gå
rundt 12 timer siden / 209 visninger
Trond Bollerud kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 12 timer siden / 1396 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 13 timer siden / 298 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 13 timer siden / 1396 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 13 timer siden / 298 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 13 timer siden / 1396 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 14 timer siden / 1528 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 14 timer siden / 298 visninger
Les flere