Tor Torbjørnsen

Alder: 0
  RSS

Om Tor

Følgere

«Gud hjelpe meg!»

Publisert rundt 1 måned siden

Petter Moens troskamp kan med visse forbehold kalles en negativ religiøs mestring.

'Har vært i 2 forhør. Ble pisket. Røpet Vic. Er svak. Fortjener forakt. Er fryktelig redd for smerte. Men ikke redd for å dø.»

«Å, Gud, hvor jeg angrer på at jeg røpet Victor og Erik. Jeg tilgir meg det aldrig. Allikevel vilde jeg gjøre om igjen under tortur. Dette er helvede.»

«Jeg er en skam for jorden og vet ikke hvor jeg skal skjule mitt ansikt. Gud hjelpe meg.»


Krigsfangeberetning

Dette er noen korte sitat fra Petter Moens dagbok (Cappelen, Oslo 1949). Den er en av de best kjente norske krigsfangeberetningene fra 2. verdenskrig. Det er i disse dager 75 år siden Petter Moen druknet da fangetransportskipet hans forliste på vei til Tyskland.

Petter Moen var forsikringsmatematiker, aktuar, og arbeidet under krigen med illegale aviser. Han ble tatt i februar 1944, torturert og røpet sine medarbeidere («sprakk»). På enecella på Møllergata 19 skrev han dagbok etterpå for å stå ut med redselen for ny tortur, dødsangsten og skylden og skammen for å ha røpet sine kamerater. Dagboka ble prikket på dopapir og sluppet ned i luftekanalen og ble funnet etter krigen. I den forteller Petter Moen at han prøver å få hjelp «fra sin mors og fars Gud». Han bruker uttrykket «Gud hjelpe meg!» gjentagende ganger.

Dette er situasjonen hans: Fengsling, tortur, angst for smerter og skam fordi han har forrådet sine kamerater har satt ham i en krise som han ikke vet noen annen råd for hjelp enn å søke tilbake til sine foreldres gudstro som han har forlatt. Men dette mestringsforsøket vanskeliggjøres av at dette strider mot hans tenkning. Han er jo egentlig ateist.


Søker Gud

Etter hvert som dagene går greier Petter Moen å tilpasse seg forholdene. Ensomheten er ikke bare vanskelig, den gir også en anledning til å tenke. Petter tenker ikke bare på å søke Gud, han er også intenst opptatt med matematiske spørsmål. De kan oppta ham i timevis.

Den 19. februar skriver Petter Moen blant annet: «Er min trang til Gud oppriktig? Den kan være et argument ad hoc – et fengselsprodukt. Det er hevdet at gudstroen er sprunget ut av angst – naturangst og dødsangst. I så tilfelle er jeg altså på rett vei. Jeg tror at jeg kan 'finne Gud' gjennom lidelse, angst og bøn. Har jeg da gjort et kunststykke med meg selv? Er den åndelige øvelse blitt mester? Dette spørsmålet kan jeg ikke besvare i dag. Jeg vet bare at lidelse og angst er forferdende realiteter og at i lidelsen og angstens stund roper jeg: Gud – hjelp meg. Dette rop hjelper meg. Det demper og somme tider fjerner det angsten. Har så Gud hjulpet? Jeg forsøker å unngå selvbedraget – men jeg kan ikke benekte opplevelsen. Fortolkes kan den dog – fremdeles.»

Den religiøse opplevelsen og dermed også spenningen han står i svinner hen, og det er ikke bare tomhet, men også resignasjon som preger ham med hensyn til å tro.


Ønskekarakter

31. mars skriver han: «Jeg er i uhyre sterk tvil om min rett til å holde andakt og be. Nå i andakten etter middag talte en direkte blasfemisk og gudsironisk stemme i meg ved siden av bønnens stemme. I formiddag – i meditasjonstimen talte mitt intellektuelle jeg klart og kraftig om den religiøse følelses ønskekarakter og om meget annet. Det intellektuelle jeg imøtegår og motsier den kristelige påstand på alle punkter – historisk – moralsk og logisk. Den religiøse erfaring omskrives i en mekanistisk psykologis sprog. På 'nødropet' svares det ikke noe bestemt. Mitt nødlidende jeg sier da: Kristus gir svar: 'Kom til meg!' Det intellektuelle jeg svarer: Vel – gå til Kristus, men vær klar over hva du da gjør. Du skifter nevroseform. Du går over til den kollektive nevrose. Den er selvfølgelig lettere å bære enn den individuelle. Deri ligger dens 'sannhet'. Lykke til!!»

Petter Moens dagbok ble først utgitt på norsk i 1949, og så på nytt i 1988. Den kom ut på engelsk i USA i 1951. Dagboka er en tragisk og hjerteskjærende tekst å lese. Men samtidig er det mulig å analysere Petter Moens troskamp.


Religiøse mestringsaktiviteter

Analysen kan vise hvordan Petter Moen bruker vanlige religiøse mestringsaktiviteter som bønn og dagbokskriving i sin troskamp, men også hvordan han mangler viktige religiøse mestringsaktiviteter som sjelesorg og samtale, bibellesning, gudstjenestefellesskap med nattverd og ikke minst tilgivelse (absolusjon) i sitt forsøk på å benytte seg av sin mors og fars gud i sin troskamp.

Han mangler ikke religiøs adferd og opplevelse, men de strider mot hans ateistiske livssyn. Det ender tragisk, sett fra et kristent ståsted, i den forstand at Petter Moen ikke får seg til å tro, så mye han enn vil, han forblir ateist, og at han heller ikke når fram til den ro, sjelefred og forsoning som gudstroen kunne ha gitt ham. Man kan med visse forbehold kalle Petter Moens troskamp negativ religiøs mestring.


Slik dør menn

I sammenlikning med annen norsk litteratur om norske motstandsmenns død (Dagfinn Hauge Slik dør menn, Oslo 1946) antar jeg at Petter Moens negative troskamp kunne blitt endret til å bli noe positivt som kunne gitt ham den sjelefred han søkte.

Gå til innlegget

Religiøs tro kan skape mestringsfølelse, men også by på helsefarlig troskamp for den syke.

Skrevet av Tor Tor­bjørnsen, PhD. Pensjonert prest og Hans Stifoss-Hanssen, professor ved VID.

Vårt Land hadde 9. juli en fin artikkel om tro, kreft og død. Der ble det referert til en under­søkelse vi gjorde på Radium­hospitalet på 1990-tallet. Det er hyggelig for oss som arbeidet med dette for over 20 år ­siden at vår undersøkelse fortsatt brukes i et aktuelt avisoppslag! Med midler fra Kreftforeningen gjorde vi undersøkelsen fordi det da fantes­ svært lite forskning på dette feltet­. Vi fikk tilgang til ­pasientregistre på Radiumhospitalet og hjelp fra overlegene Arne Foss Abrahamsen og Einar Hannisdal.

Det er nødvendig å følge opp avisartikkelen med noen kommentarer. Det første vi vil ­bemerke er at undersøkelsen ikke ble foretatt med døende ­pasienter. Det var det verken etisk eller metodisk grunnlag for. Men vi mener at vi med visse forbehold kunne få gyldige innsikter om tro, kreft og død ved å spørre pasienter som hadde overlevd kreftsykdom. De kunne tenkes å ha vært i «dødens venteværelse». Valget falt av praktiske grunner på pasienter som hadde overlevd lymfekreft. De var vant til å besvare spørre­skjemaer og fortrolige med å bli intervjuet. Spørreskjemaene ble analysert i artikkelen vi fikk publisert i ­Lægetidsskriftet, og intervjuene ble analysert i en doktoravhandling fra 2011 med Torbjørnsen som doktorand og Stifoss-Hanssen som en av veilederne.

Må nyanseres

Selv om de overlevende gir gyldige innsikter­, må resultatene brukes med forsiktighet. En undersøkelse av kreftoverleveres tro kan ikke uten videre settes lik døendes tro. En av de sannsynligste forskjellene er at de som overlever kreftsykdommen vil ha en mer positiv tro enn de som dør av den.

En annen ting å merke seg er at vår undersøkelse har data som er om lag 25 år gamle. Religiøsiteten i Norge har sunket en del på disse årene og samtidig har åpenheten for å snakke om tro økt. Dette gjør det usikkert hvor godt våre resultater vil stemme med dagens situasjon.

En tredje ting som bør bemerkes er at vi i undersøkelsen gjorde­ bruk av spørsmål fra tidligere undersøkelser for å kunne­ sammenlikne våre data med disse­. De hadde noe ulike mål på religiøsitet. Det gjør våre ­resultat noe ujevne.

Mer forskning

For det fjerde­ har det kommet viktige bidrag til tematikken etter at vi publiserte vår undersøkelse. Et av de viktigste norske er foretatt av ­avdøde professor Per Fugelli­ som sammen med kollega ­Benedicte Ingstad har et langt og godt ­kapittel om religion og helse i boka Helse på norsk (2009). De har informanter fra et bredere befolkningsgrunnlag enn vi har i vår undersøkelse og kan referere til internasjonal litteratur mer enn vi kan. Ett av de viktigste internasjonale bidragene er en bok av König og medarbeidere fra 2001 som tar opp og analyserer alle vitenskapelige artikler om tro og helse fra det tyvende århundre med tanke på hvor sikker informasjon de gir. Kreft og religiøsitet gis grundig behandling. Religiøsitet har alt overveiende en positiv virkning på helse, men det motsatte kan også forekomme. Dette bør det tas hensyn til i ny norsk forsk­ning om tematikken.

Vi vil derfor mene at det er god grunn nå til å gjøre en ny undersøkelse av tematikken omkring kreft og religiøsitet. Hvis det blir gjort, kan man se om og hvordan situasjonen har endret seg. Samtidig kan man trimme spørsmålene som blir brukt, slik at de treffer noe bedre enn vi gjorde for 20-25 år siden.

Troskamp

Seniorrådgiver Anders Skuterud i Norsk Psykologforening trekker på gode ­erfaringer med pasienter som er døende og sliter med sorg i VL-artikkelen. Når han hevder at tro muligens kan være en type forsvarsmekanisme, vil vi ikke benekte det, men i vår forskning har vi lagt vekt på at tro oftere bør oppfattes som mestring. Forskjellen på dette er at mens forsvarsmekanismer (som regel) blir oppfattet som ubevisste prosesser, er mestring gjerne en bevisst prosess. Internasjonalt er forskningen på religiøs mestring omfattende. Vår undersøkelse er en del av den internasjonale forsk­ningen på religiøs mestring. ­Allerede i 2000 kunne vi fastslå at religiøsitet kan bidra til mestring, og vi har senere (2011) fått bekreftet dette ytterligere.

Rådgiver Didrik Søderlind i Human-Etisk Forbund tror at religion kan gi trøst til døende mennesker og han mener at i ­enkelte tilfeller kan religion gjøre den døendes situasjon verre. Vi vil gi vår tilslutning til det Søderlind hevder her, og kan underbygge det med forskning. Siden 1990-tallet har religionspsykologiske forskere utviklet teori og foretatt forskning på det som kalles spiritual struggles på engelsk. En mulig, men ikke helt god oversettelse av dette er troskamp. Troskamp handler om at troende kan ha problemer med sitt forhold til Gud, sine medtroende og sin egen religiøsitet slik at det går ut over deres helse. I doktoravhandlingen fra 2011 kommer det fram at flere av informantene har slike problemer.

Hvis problemene ikke får en positiv løsning vil de som oftest svekke troen, men dersom de får en positiv løsning, eller gir en tilfredsstillende mestring, vil troen styrkes. Det er viktig at pasienter har noen å snakke med når det gjelder troskamp.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
22 dager siden / 1828 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1589 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
22 dager siden / 1566 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 1497 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
13 dager siden / 1395 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1343 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
11 dager siden / 1257 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 1164 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere