Torstein Husby

Alder: 1
  RSS

Om Torstein

Lege. Oslo. Tidligere medlem av Oslo bispedømmeråd og Kirkemøtet i Den noerske kirke.

Følgere

Vitenskap som tilsløring

Publisert nesten 6 år siden

Akademia må være tydelige på at normative standpunkt ikke lar seg vitenskapelig begrunnes. Teologisk ekspertise må være varsom med sanksjonere kulturelle fenomener med utgangspunkt i tidens moteriktige verditenkning

Debatten rundt bibeltolkning og kontekstualisering av Skriften er viktig for alle kristne, ikke bare for DnK og teologene på MF. Dette er vanskelig stoff, men noe kan likevel egne seg for avisinnlegg.  Jan-Olav Henriksen har følgende hovedpoeng: ”MF har alltid bygget på vitenskapelige forutsetninger, også i utlegningen av konservativ profil”.  Dette er legitimt.  Men det underlige er at denne sunne og kritiske sansen ikke synes like velutviklet i tolkningen av egen samtid og eget ståsted. Relevant religions- og bibelkritikk bør ikke være enveiskjøring. Å bruke Skriften som kilde til samfunnskritikker også god kristen tradisjon. God bibelsk teologi er ofte motkulturell. Fra historien vet vi at den menneskelige fornuft også trenger kritiske skråblikk. Henriksen kommer med relativt ukontroversielle eksempler på nytolkning av mange bibeltekster.  Uten at det sies direkte oppfatter jeg at han bruker dette som en type legitimering av MFs aktuelle paradigmeskifte innenfor samlivsetikken. Meg bekjent har det ikke kommet et eneste nytt og gyldig vitenskapelig argument i samlivsdebatten de siste 10 årene.  Det eneste nye som har skjedd er en dramatisk og nærmest unison dreining i det politiske landskap. Dette kulminerte i ny ekteskapslov. Dette paradigmeskiftet er ikke nødvendigvis basert på kunnskap, vitenskap eller erfaring, men er et resultat av vestlig, individualisert tenkning som vektlegger frihet, rettigheter og ikke-diskriminering som grunnverdier. De fleste kristne utenfor den vestlige sfære tolker da heller ikke vår kirkes nyervervete standpunkter som et resultat av vitenskapelige oppdagelser eller erfaringer.  De tolker dette rett og slett som et knefall for vestlig liberalisme og individualistisk tenkning. Det er meget mulig at de tar feil. Men bør vi ikke i kristen ydmykhet stanse opp og spørre om de har et poeng?  Å avvise denne kritikken som irrelevant kan gi inntrykk av vestlig arroganse. Klarer man å få vitenskapen til å legitimere og eventuelt sanksjonere et kulturelt fenomen, så er kampen vunnet. Akademia skal derfor være ytterst forsiktige med å gi kulturelle fenomener en ferniss av ”kunnskapsbasert vitenskap” når dette ikke er berettiget. I den aktuelle samlivsrefleksjonen er det hverken vitenskapelige, erfarings- eller kunnskapsbaserte nyvinninger som taler for det ene eller det andre.  Samlivsforskning egner seg ikke for såkalte randomiserte kontrollerte studier. Teologer må være tydelige på at normative standpunkt ikke lar seg vitenskapelig begrunnes. Demonteringen av den klassiske heterofile familien er i praksis et gigantisk sosialmedisinsk eksperiment som vi kan tolke om 30-50 år. Om dette eksperimentet har de ønskede positive effekter for samfunnet og den oppvoksende slekt er i beste fall en luftig vitenskapelig hypotese. Uansett bør teologisk ekspertise være varsom med å gi Bibelens sanksjonerende godkjentstempel på kulturelle fenomener med utgangspunkt i tidens moteriktige verditenkning. Begrunnet i ønsket om ikke-diskriminering har nå de fleste bispedømmeråd ikke lenger lov til å spørre om samlivsprofil ved søknad til vigslede stillinger. Teolog Åste Dokka (ÅD, Kirkens Samlivsetiske utvalg) skrev i en artikkel i Kirke & kultur nylig at hun bedømmer Paulus sin samlivsetikk som svært lite relevant for vår tid. Vår ”fornuft og erfaring” har gitt oss innsikter som går lenger enn Paulus. Dette er forbilledlig klar tale. La oss se situasjonen i øynene: Vi er i ferd med å avsette NT som relevant samlivsetisk autoritet og innføre en ny lære.  Det kan være grunner for det.  Men det kan også være gode grunner for ikke å gjøre det. Vi må ikke tro at alle nye standpunkter nødvendigvis representerer noe fremskritt, heller ikke innen teologien. Joseph Ratzinger (den forrige paven) tar i sine to nye bøker om Jesus utgangspunkt i en akseptasjon av den historisk kritiske metode innen teologien. Men han ønsker å sammenholde denne metoden med ønsket om en formidling av Mysteriet og den ikke-rasjonelle overgivelsen til Troen og Bekjennelsen. Dette makter han på en særdeles intelligent og overbevisende måte. Jeg ønsker meg en radikal og modig teologi som kan representere et robust og alternativt referansepunkt til sekulær vestlig tenkning, ikke minst når de grensesprengende bioteknologiske muligheter velter inn over oss.

Gå til innlegget

Exit kjernefamilien

Publisert nesten 6 år siden

«Familieutvidelsen» kan i praksis vise seg ensbetydende med økende individualisering og fragmentering av familiebegrepet, hvilket neppe var tilsiktet.

KrF var nære ved å få vedtatt forslaget om å få  «familien som en grunnleggende enhet» inn i Grunnloven, men slik gikk det ikke. Kanskje like bra.

Bak forslaget ligger et såkalt «utvidet» syn på hva en familie er. Et begreps betydning ligger i dets funksjon og det er viktig at vi presiserer hva vi mener med ordet «familie». Det moderne familiebegrepet defineres som både ektepar med og uten barn, samboere med og uten barn, homofile med og uten barn, aleneforeldre som bor sammen med barn, samværsforeldre, foreldre med fosterbarn, enslige og aleneforeldre med mer.

Underlig. Fra cirka 30 år tilbake husker vi slagordet «Knus kjernefamilien/ekteskapet». Det underlige er at det som da fortonte seg som pubertal, anti-autoritært opprør, i dag er blitt gjengs politikk omfavnet av både nyliberalister og sosialdemokrater, ja, tydeligvis også av KrF. 

På kommentarplass i Aftenposten blir forkjempere for den tradisjonelle familien satt i bås høyrepopulister, høyreekstremister og brunt grums fra tidligere Sovjet-stater. Det er oppsiktsvekkende hvor lite refleksjon som begrunner dette raske paradigmeskiftet. . Når man om 100 år ser tilbake på vår tid, vil trolig et av spørsmålene være hvorfor den tradisjonelle familien ble faset ut og hvorfor det skjedde så raskt.

Stamme. Ifølge sosialantropologer er stammesamfunnet den opprinnelige og naturlige samfunnsformen for mennesker. Fremveksten av de store religioner er sannsynligvis forklaringen på at man klarte de første statsdannelser (Francis Fukuyama: The origin of political order). 

Bibelen er et godt eksempel på dette. Både Jesus og Paulus sprenger grensene for det tradisjonelle familiebegrep. Far/mor/barn og ikke minst søskenbegrepet i Skriften er raust og inkluderende og sprenger grensene for stammesamfunnet. 

Verdt å merke seg er at dette ikke går på bekostning av grunnenheten mor/far/barn, men tvert i mot har det som en naturlig forutsetning. Vår moderne vestlige ny-definisjon av familien er begrunnet i en ikke-diskrimineringsideologi, og selges ut som en utvidelse av begrepet. 

Innsnevring. Spørsmålet er likevel om dette heller representerer en innsnevring av familiebegrepet i den forstand at individualismen fremmes på bekostning av det kollektive/solidariske. Nær halvparten av storbyens voksne befolkning er nå registret som aleneboende, og dette er den raskest voksende «familieform» i vestlige samfunn. «Familieutvidelsen» kan i praksis vise seg ensbetydende med økende individualisering og fragmentering av familiebegrepet, hvilket neppe var tilsiktet. 

Familiebegrepet blir innholdsløst hvis dets viktigste funksjon er å legitimere individets rettigheter i forhold til staten. Tankevekkende er det at mange av forkjemperne for å bevare «kjernefamilien» som samfunnets grunnenhet («gullstandard») selv har hatt en alternativ oppvekst.

Beste rammen. Kanskje ikke så rart likevel. Det er mye god dokumentasjon på at den tradisjonelle familien representerer den aller beste rammen for barn og unges oppvekst. Det er et demokratisk underskudd her ved at det ufødte liv er uten stemmerett. Jeg er temmelig sikker på hva de ville ha stemt, dersom de hadde fått anledning til å definere familiebegrepet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27. MAI 2014

Gå til innlegget

Kirken sekulariseres innenfra

Publisert over 6 år siden

Kirkens helomvending innen samlivsetikken er tuftet på sekulær nyliberalistisk tenkning med individualitet, selvutvikling, frihet, rettigheter og ikke-diskriminering som fundament.

Den norske Kirke sklir, med flertallsbiskoper og Presteforeningen i førersetet. Det interessante er at helomvendingen i Den norske kirke innen samlivsetikken har skjedd uten at det har kommet et eneste nytt gyldig argument de siste ti årene.

Det eneste nye som har skjedd er at Ekteskapsloven og foreldreretten er utvidet. For et trossamfunn burde dette ha begrenset relevans. Kirken må alltid tenke nytt for å kommunisere med sin samtid.

Basis for refleksjon i aktuelle etiske spørsmål har tidligere vært Skriften, Bekjennelsen og Tradisjonen. Kirkens helomvending innen samlivsetikken er derimot tuftet på sekulær nyliberalistisk tenkning med individualitet, selvutvikling, frihet, rettigheter og ikke-diskriminering som fundament. Dette er helt nytt, selv om paradigmeskifte kanskje er et for sterkt ord.

Radikalt. Radikal nytenkning i kirken er sunt. Problemet er imidlertid at kirkeledere ikke tør å tenke tanken helt ut. Den norske kirke sysler for tiden med problemstillinger rundt monogame, livslange, barnløse homofile ekteskap, en ønsketenkt institusjon som mange mener allerede er nostalgisk. I samfunnet forøvrig tales der for lengst samlet om hele HLBT-feltet (homofile, lesbiske, bifile og transpersoner), inklusive foreldrerettigheter. 

Skal liberalitetens logikk følges, må dette på sikt utvides ytterligere til polygame forhold og faktisk også til enslig stand (foreldrerett), slik enkelte politiske partier allerede har foreslått. Med logisk konsekvens kan dette innebære et scenario hvor ekteskapet som institusjon får et preg av individuelt valgte kriterier, så lenge dette ikke er «til skade for andre». 

Underskudd. Om dette er en hensiktsmessig utvikling ut fra et helhetlig kjærlighetsperspektiv, kan i høyeste grad diskuteres. I så fall foreligger et betydelig demokratisk underskudd ved at fremtidige barn, som faktisk er hovedpoenget her, ikke har stemmerett. Å redusere samlivsetikk til et spørsmål om en kjærlighetsfull kirkeledelse versus bakstreverske, kjærlighetsløse prinsippryttere blir rett og slett for enkelt, ja faktisk fordummende. 

Svære nye etiske problemstillinger vil velte inn over samfunnet de nærmeste år, ikke minst innenfor bioteknologi. Samlivsetikken er bare en liten flik av dette, men alt henger sammen med alt. Skal kirken være en interessant premissleverandør må den tørre å tenke nytt og grundig. Men det er uhyre viktig å bevisstgjøre seg de kilder som begrunner tenkningen.

Robust kilde. Revitalisert klassisk kristen etikk er en robust kilde for nytenkning i forbindelse med svære og kompliserte problemstillinger som kommer. Hvis Den norske kirke derimot velger å benytte seg av nyliberal sekulær tenkning som orienteringspunkt, kan den fort ende opp som en politisk tilpasset «folkekirke» ribbet for profetisk driv og uten spennende alternative motforestillinger. En utilsiktet bivirkning av dette kan også være at Den norske kirke utvikles til et uinteressant trossamfunn.

Sekularisering kan pådyttes en kirke utenfra. Men det er enklere og mer elegant å gjøre det innenfra - med Presteforeningen og flertallsbiskoper som pådrivere. Og med de beste og kjærlighetsfulle intensjoner.

FØRST PUBLISERT SOM INNLEGG I VÅRT LAND 30.12.2013

Gå til innlegget

Kulturkristendom vokser – troen dør

Publisert nesten 7 år siden

Vi må bevisstgjøre oss på vår kulturs innerste vesen for å unngå en bevisstløs parasittering på kristendommen som en spennende museumsgjenstand.

Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås er blitt berørt på pilegrimstur. Det er flott. At ikke-troende med et liberalt samfunnssyn lar seg begeistre av eldgamle kristne tradisjoner, er spennende.

Høyrepolitikeren Torbjørn Røe Isaksen sier at han ikke er troende, men betrakter seg som kulturkristen. Hans posisjon deles av mange. Kirkelige kulturarrangement selger godt. Bach var selv inspirert og motivert ut fra mottoet «soli deo gloria» (Gud alene æren). Vi kan selvsagt nyte hans fantastiske musikk, men overse den kraftig forkynnende teksten. Kirkelige konserter kan berøre i den grad at man får følelsen av å sitte i et minnesamvær.

Kulturarv. Vi lar oss begeistre og er stolte av vår kristne kulturarv (livets hellighet, rettssystemet, skolesystemet, helsevesenet o.s.v.) men avviser i økende grad selve troen som åpenbart ga motivasjon og ikke minst mening for våre forfedre.

Vi inntar observatørens og lytterens posisjon uten å leve oss inn i troens kilder som disse menneskene øste av. Det moderne mennesket lar seg fascinere av den religiøse kultur som fenomen, reiser på pilegrimstur, snakker varmt om vår kristne kulturarv etc.

Men troens kjerne og personlige engasjement er på vikende front ifølge religionsforskerne. Trenden er å betrakte kirkens credo med et vemodig museumsblikk, men samtidig applaudere den kristne troens konsekvenser som vestlig kulturbygger. Kulturkirken er på offensiven – mens troen dør. Den norske kirke (Dnk) blir i dag utfordret på ikke å la seg redusere til en kulturinstitusjon, men også til å revitaliseres som trossamfunn. 

Egokultur. Sommerens moderne Peer Gynt utgave bar navnet «Selvets keiser», en treffende beskrivelse av vår individualiserte og selvrealiserende egokultur. Graver du dypt nok i enhver kultur kommer du inn i religionens domene. I en moderne sekulær kultur blir mennesket selv gjenstand for tilbedelse. Men når mennesket blir sin egen begrunnelse og mål står vi i fare for å pansre oss inne i en lukket modell hvor vi avsondres fra eksterne impulser fra for eksempel en dyp kristen tro. Spørsmålet blir: hvor robust er et samfunn som opplever tilhørighet til den kristne kultur, men som i økende grad oppfatter troens motiverende kraft og begrunnelse som irrelevant? Vårt samfunn oversvømmes av vanskelige veivalg i de nærmeste år (ex. Bioteknologi, miljøspørsmål).

Museum. En almen tilslutning til den kristne kulturarv med en samtidig utfasing av substansen i den kristne tro, vil neppe danne noe tankemessig bolverk mot de store kulturelle og politiske utfordringer samfunnet står overfor.

Forvitrer kirkens kjernevirksomhet, som er samlingen rundt Ordet og sakramentene, tror jeg også at den kristne kulturarv på sikt står i fare for å fordunste. I den grad dette innlegget oppfattes som kulturfiendtlig, er dette er total misforståelse. Det jeg ønsker er en bevisstgjøring på vår kulturs innerste vesen for å unngå en bevisstløs parasittering på kristendommen som en spennende museumsgjenstand.

Gå til innlegget

Å tenke tanken helt ut...

Publisert over 7 år siden

Skal DnK forankre sin samlivsetiske tenkning i prinsippet om frihet, rettigheter og ikke-diskriminering, vil den logiske konsekvens være at den abdiserer som veileder i disse spørsmål og overlater definisjonen av ekteskap til den enkelte.

Bispemøtets Samlivsetiske Utvalg har talt. Det er tid for refleksjon. Når kirken taler med samstemt overbevisning og autoritet vedrørende oljeboring i Lofoten, men blir uklar i sin samlivsetiske veiledning - da har den et problem. Utvalget tilstreber en almenetisk begrunnelse for samlivsetikken, forankret i tanken om frihet, rettigheter og ikke-diskriminering (FRI-prinsippet). I seksualitetshierarkiet har homofil/lesbisk seksualitet sin begrensete plass sammen med et utall av andre uttrykksformer. Polyamorøse forhold er f.eks. langt vanligere. Det Nye Testamentet og den kristne tradisjon fremhever det monogame heterofile ekteskapet som eneste samlivsform med Guds velsignelse over seg (Lærenemda). Å påstå at Paulus ikke har skjønt det vi skjønner, virker arrogant og lite overbevisende. Det er korttenkt å lage en kirkelig ekteskapelig særordning for homifilt/lesbisk samliv - når de øvrige alternative samlivsformer fortsatt diskrimineres. Det konsekvente og logiske på sikt må være kirkelig sanksjonering av enhver samlivsform både i mono- og polyutgave, forutsatt at det gjelder voksne mennesker som er glade i hverandre. Her må med nødvendighet også barneperspektivet tas med (sæd-donasjon, surrogati). Skal FRI-prinsippet følges, er det mest konsekvente at Kirken abdiserer i samlivsetiske spørsmål, at folk på fritt grunnlag bestemmer hva som er best for den enkelte og at Kirken nedber velsignelse over dette. Jeg tror ikke dette er veien å gå. Vi ironiserer over katolikkenes pavevelde. Men faktum er at DnK risikerer å få 12 "paver" (les: biskoper), der samlivsetisk veiledning i et Bispedømme oppfattes som vranglære hos naboen. Demonteringen av det klassiske monogame heterofile ekteskapet går med ekspressfart. Nå vil Kirken også bidra til dette. Det rare er at dette foregår nærmest uten grunnleggende debatt. Det eneste nye i argumentasjonen er dessverre det økete politiske trykk. Jeg er glad i Kirken, men savner robust og alternativ tenkning som utfordring til dagens "overbroende konsensus" kultur. Om 100 år vil trolig noen se tilbake på vår tid og tenke: Hva var det egentlig de drev på med? 

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
5 dager siden / 2771 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
28 dager siden / 1884 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
2 dager siden / 1278 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
8 dager siden / 1002 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
30 dager siden / 687 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
3 dager siden / 620 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere