Torstein Husby

Alder: 0
  RSS

Om Torstein

Lege. Oslo. Tidligere medlem av Oslo bispedømmeråd og Kirkemøtet i Den noerske kirke.

Følgere

Sakraliseringen av det autonome mennesket

Publisert 5 måneder siden

Har vi som samfunn og kirke noe av ansvaret for at unge mennesker i dag opplever et autoritets- og verdivakuum som legger grunnlaget for høyreekstremisme?

De etiske debattene går friskt for tiden. Stikkord kan være abort, samlivsetikk, reproduktive rettigheter, aktiv dødshjelp, samvittighetsfrihet og ansvar for miljøet. Det som overrasker meg er det begrensete innslaget av ideologisk refleksjon i denne diskursen.

Det moderne vestlige samfunns verdigrunnlag synes forankret i nyliberal sekularisme, som igjen er tuftet på frihet, rettigheter og ikke-diskriminering (FRI). Kjernen i denne ideologien er forankret i menneskets autonomi, som egentlig betyr selv-lovgivning. Det autonome selvet har vokst og tiltatt seg en religiøs dimensjon uten at folk egentlig tenker over det. Samtidig har religionskritikken styrket sin stilling i akademia. De store etiske spørsmål bør helst begrunnes allmennetisk da synspunkter begrunnet i en religiøs eller kristen virkelighetsoppfatning ofte gir assosiasjoner av autoritær/paternalistisk karakter som moderniteten ikke kan forholde seg til.

Individets valgfrihet

Dyrkningen av det autonome mennesket medfører at de fleste etiske spørsmål tar utgangspunkt i individets valgfrihet. Av samme grunn fremstilles livet som et selvvalgsprosjekt. Et kritisk blikk på den kristne kulturarven kan være berettiget. Men hvorfor stiller vi ikke det samme kritiske søkelys på samtidens fundamentalistiske dyrkning av den menneskelige autonomi? For meg fremstår dette som en av samtidens blindflekker.

Det tradisjonelle familiebegrepet er gått i oppløsning, man har gått fra kjernefamilie til stjernefamilie hvor hver enkelt fritt kan velge sin samlivsform ut fra et mangfold av kjønnsidentiteter og reproduksjonsalternativer. Frihet, rettigheter og ikke-diskriminering trumfer klassiske «familieverdier» (som ofte settes i anførsel for å understreke det suspekte og gammeldagse i begrepet). Samfunnet advares samtidig fra å komme i allianse med mørke høyreekstreme krefter. Vi må for all del ikke havne i teokratiet Gilead (The Handmaid’s tale). I vår frykt for slike skrekkscenarier kan vi, også kirken og den kristne dagspressen, utilsiktet komme i skade for å sette godkjentstempel på et frihetsprosjekt som mange mener har begynt å løpe løpsk.

Kultur i oppløsning

Moralske og etiske frislepp er intet nytt, det har forekommet fra Sodoma og Gomorras dager. Like lovmessig har den moralske tilstramning fulgt etter i kjølvannet. Stjerneforfatteren Michel Houellebecq beskriver i sin siste roman Serotonin en vestlig kultur i oppløsning. Frihetens prosjekt leverte ikke hva det lovet og flere enn Houellebecq stiller spørsmålet om prosessen trenger justering. Det er ikke vanskelig å se at en reaksjonsdannelse er på gang (metoo, Michael Jackson-dokumentar, aggressiv fokus på politisk ukultur og trakassering etc.). Dette er fenomener som neppe ville funnet sted for 15 år siden. Ungdommen har forlatt opprøret og søker trygghet/tilhørighet fremfor heseblesende frihet. Generasjon prestasjon oppfører seg pent, drikker mindre, har mindre sex, sitter hjemme foran skjermen og er kompis med foreldrene.

Og det er ungdommer, ofte jenter, som leder an i de omfattende og overraskende anti-abort 
demonstrasjonene ute i Europa. Flere feminister reagerer sterkt på relativiseringen av klassisk kjønnsidentitet. Noen knytter dette sågar til en «normoppløsende ideologi» og hevder at klassisk kvinnekamp blir innholdsløs i en indifferent kjønnskontekst. Er dette signaler som antyder en gryende reaksjon på foreldregenerasjonens grenseløse frihetsprosjekt?

Tradisjonelle verdier

En interessant observasjon er at tradisjonelle familieverdier og kjønnskategorier i dagens Europa fremmes sterkest og høyest av høyreekstreme politiske bevegelser (eksempelvis Jobbik/Ungarn, Nasjonal Front/Frankrike, AFD/Tyskland, SD/Sverige). Få, om noen, ønsker å bli assosiert med disse bevegelsene. Når vanlige mennesker (som undertegnede), både til høyre og venstre i politikken, fortsatt står for tradisjonelle verdier (slik som rettsvern for fosteret, nei til merkantilisering av reproduksjon, prioritering av det heterofile ekteskapet, ja til tradisjonelle kjønnsroller etc.), står de i fare for å bli slått i hartkorn med brunt grums. At høyreekstreme miljøer har tilranet seg denne posisjonen er ikke tilfeldig. Slike bevegelser oppstår ikke i et tomrom. Vi vet at forekomsten av fascistiske bevegelser forutsetter fravær av noe både økonomisk, politisk og verdimessig.

I vår aktuelle sammenheng er det derfor interessant å reflektere rundt fraværet av en felles verdibasert autoritet, både i samfunn og kirke. Verdier som for bare 40 år siden var samfunnets felleseie er nå i fritt spill. Selvsagt er vi alle glade for mye som er kastet ut (for eksempel kriminalisering av homofilt samliv), men er det tid for å spørre om vi har kastet noen barn ut med badevannet? Har vi lagt fra oss vår tradisjonelle verdibaserte klesdrakt og gått ut i frihetens grenseløse hav for å bade? Og hvem plukker opp disse klærne? Tilsynelatende de høyreekstreme bevegelsene som ønsker autoritet, orden og 
disiplin.

Autoritetsvakuum

Vi bør spørre oss: Har vi som samfunn og kirke noe av ansvaret for at unge mennesker i dag opplever et autoritets- og verdivakuum som – utilsiktet - legger grunnlaget for usunn høyreekstremisme? Personlig tror jeg det. Den nærmest religiøse dyrkningen av menneskets autonomi (Frihet, rettigheter, ikke-diskriminering) må også tåle et våkent «religionskritisk» blikk.

I denne sammenheng tenker jeg at kirken(e) og den kristne dagspressen har et spesielt ansvar for en helhetlig gjennomtenkning av sine holdninger. Vi har alle et ansvar for hvordan en gryende reaksjonsdannelse kan ledes inn i sunne spor og ikke overlate arenaen til høyreekstreme utvekster. Vi må tørre å være motkulturelle premissleverandører i en samtid som roper etter sunne autoriteter utenfor sin egen nesetipp. Svikter vi dette oppdraget, kan arenaen være ryddet for styrket høyreekstremisme.

Torstein 
Husby

Tidligere medlem 
av Oslo bispe-
dømmeråd

Gå til innlegget

Med liturgi som rekkverk

Publisert 6 måneder siden

Det er fint å opprettholde kirkens ordo, men dette må ikke bli et rekkverk man holder fast i fordi sentrale lærespørsmål er i ferd med å fordunste.

Det har vært turbulent i kjølvannet etter
bispeutnevnelsen i Stavanger. Alf Gjøsunds gode artikkel 02.02.19 («Dramaet i Petrikirken») innbyr til videre refleksjon.

Streng liturgi. 

Som vernepliktig kom jeg i kontakt med feltpresten, en jovial og «likandes kar». Han var romslig og «liberal» i omgangen med sentrale kristne lærespørsmål. Med dette som utgangspunkt ble vi overrasket under hans nattverdsamlinger som foregikk på et klasse­rom, omgivelsene innbød ikke til høykirkelighet. Ritualet ble gjennomført i full prestemundur, med streng liturgi og hellig ærbødighet for elementene.

Vi noterte oss diskrepansen mellom den løse holdningen i lærespørsmål på den ene siden og den liturgiske strenghet når det gjaldt kirkens ritualer på den andre. En teologi student ga meg følgende forklaring: Man må ha et rekkverk å holde tak i. Når læren flyter ut, må man holde desto hardere fast i kirkens ordo,
liturgi og ritualer.

Personlig har jeg alltid vært glad i kirkens orden, selv om jeg ikke anser dette for et salighets spørsmål. Men i forholdet mellom lære og liturgi, har jeg oppfattet det slik at rekkefølgen ikke er likegyldig. Læren er kilden og forankringen for liturgien. Uten tydelighet i lærespørsmål kan liturgien og ritualene bli sårbare for stemningsskifter.

Nattverdens plassering. 

To saker synes å spille en viktig rolle i den aktuelle bispeutnevnelsen, samlivsetikk og kirkens ordo eksemplifisert ved nattverdens plassering. Vårt eget
menighetsblad beskrev de nye ekteskapsliturgiene, på en treffende måte: – Nå kan man velge mellom «skapelsesliturgi» og «kjærlighetsliturgi», stemningsmessig et enkelt valg. Det læremessige innholdet i liturgien utvannes og blir et spørsmål om personlige preferanser, mens rekkefølgen (kirkens ordo) forblir uendret.

På samme måte er nattverdens plassering i ordo angivelig blitt et avgjørende stridsspørsmål. For meg er dette å snu sakene på hodet. Det er fint å opprettholde kirkens ordo, men dette må ikke bli et rekkverk man holder fast i fordi sentrale lærespørsmål er i ferd med å fordunste.

Problemet er ikke kirkens ordo, men at det store flertallet av døpte mennesker ikke stiller på gudstjenester og overhodet ikke deltar i nattverdfellesskapet. At enkelte lavkirkelige gjør en uformell vri på kirkens ordo forankret i vekkelsestradisjonen, bør ikke overraske noen. Det læremessige innholdet er tuftet på klassisk kristen tro og tanke i disse miljøene, selv om den kirkelige orden er nedprioritert i tråd med lekmannstradisjonen.

Ligner foretak. 

Her er også beslektede poenger når det gjelder bispevalget i Stavanger. Lavkirkeligheten forkynner radikal omvendelse til mennesker som er døpt, i tråd med tradisjonen fra Luther og H. N. Hauge. Den nordiske folkekirkeideologien finner dette upassende og frykter inderlige «klubber for de få». Selv ligner folkekirkene i økende grad på «foretak» som utelukkende bekrefter alle døpte med budskapet «du er god nok som du er», et budskap som ikke er noe mer enn de sekulære terapeutene som vil hjelpe oss til bedre selvbilde og livsmestring.

Etter mitt skjønn har folke- og lavkirketradisjonene levd i en konstruktiv spenning («kirken om formiddagen, bedehuset om kvelden»), med utnevnelse av biskoper fra begge leirer. Denne tradisjonen er nå i ferd med å brytes til fordel for et
liberalt hegemoni. De lavkirkelige blir i ledende kretser sett på som et problem mer enn en ressurs. Det er ikke vanskelig å se konsekvensene av dette i form av en stillferdig utvikling hvor lavkirkeligheten sklir ut i et slags indre eksil, fordi det ikke er rom for dem i den dogmatiske
folkekirkeligheten. Personlig synes jeg dette er en vemodig utvikling for Den norske kirke, som jeg håper det er mulig å
reversere.

Gå til innlegget

En ny ideologi

Publisert 11 måneder siden

Enkjønnet ekteskap har begrenset forankring i klassisk kristen tro og tanke. Bak skyvet ligger en ideologisk nyorientering.

Så er tiden kommet for KRIK og KrF. Enkjønnete ekteskap er et potensielt splittende tema som skaper engasjement. De neste miljøene som står for tur er mest sannsynlig fri- og lavkirkeligheten.

I kristne kretser er det tradisjon for å tenke i et «helhetlig perspektiv», men i visse saker synes dette helt fraværende. For 20 år siden kunne man med en viss troverdighet snakke om homofile parforhold som et avgrenset fenomen (les: uten barn). I 2018 kan man ikke det.

Banalt delspørsmål.

Daniel Kahneman (Thinking fast and slow) har lært oss at mennesker som møter et vanskelig problemkompleks har tilbøyelighet til å velge ut ett delproblem som det er enkelt å besvare med ja eller nei – for derved å tro at saken er avklart. Når vi konfronteres med hele HLBTIQ+-tenkningen, så kan man fort miste oversikten. Da er det enklere å velge seg ut et banalt delspørsmål som vi alle kan besvare: Er du for – ­eller imot – kjærligheten?

De fleste svarer at man er for, og dermed er problemet løst? For meg er det utrolig at man i kristne kretser prøver å avgrense denne problematikken vedrørende enkjønnete ekteskap. I beste fall er dette naivt, i verste fall tilslørende for de faktiske forhold.

Enkjønnet ekteskap har ­begrenset (om noen) forankring i teologi og klassisk kristen tro og tanke. I det alt vesentlige er dette basert på en omfattende vestlig ideologisk nyorientering. Foreningen FRI (Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold) er i denne ideologiske frontlinjen og er blant annet arrangør av Pride-festivalen. FRI har også samarbeid med Den norske kirke hvor man avholder kurs for å øke den såkalte «rosa kompetanse».

Snøen som falt. 

Jeg vil anbefale alle å lese gjennom Prinsipprogrammet for FRI. Inntrykket vil da være at mange kristne snakker om snøen som falt i fjor. Jeg tror flertallet av kristne vil oppleve at denne ideologien er på kollisjonskurs med klassisk kristen tro og tanke. Dette dreier seg om en ny kjønns- og frihets­ideologi hvor alt som hemmer oss er skadelig og hvor livet (spesielt kjønnsidentiteten) presenteres som et selv-valgsprosjekt.

En cubansk biskop uttalte forleden at denne nye ideologien er et dekadent rikmannspåfunn fra de vestlige land, og at man ­misjonerer for denne ideologien i beste kulturimperialistiske tradisjon. Skoler og barnehager er for lengst utpekt som prioriterte målgrupper.

Et hvert århundre har sine ideologiske blindflekker, slik de også hadde det i forrige. Tør vi tenke tanken at denne nye vestlige ideologien er vår tids blindflekk? Dette forsøket på demontering av klassisk kristen samlivsetikk og kjønnsforståelse har skjedd i løpet av få år. Det man driver på med er et gedigent ­sosialmedisinsk eksperiment som ingen i dag kan se de fulle konsekvensene av.

Motepregete ideologier. 

Kanskje vil historikere om 100 år, i likhet med vårt kritiske syn på forrige århundre, se tilbake på vår tid å spørre seg: Hva var det egentlig de drev på med? En reaksjonsdannelse vil komme, slik det gjør ved alle motepregete ideologier. En gryende motstand kan allerede fornemmes, ikke minst i feministkretser.

Det er mitt håp at både KRIK og KrF makter å unngå kulturrelativ nærsynthet og har mot til å tenke langt og i et større perspektiv. Klassisk kristen kjønnsrolleforståelse og samlivsetikk har hatt bærekraft i århundrer, den kan sikkert fornyes, men bør ikke avkiltes.

Trykket i Vårt Land 8. september 2018.

Gå til innlegget

En ny ­virkelighetsforståelse

Publisert over 2 år siden

Mange gleder seg over Kirkemøtets (KM) nye erkjennelser innen samlivsetikken. Noen av oss er fylt med vemod, ikke minst fordi dette oppfattes som irreversible vedtak.

Når det gjelder den nye ekteskaps­liturgien synes et helhetlig perspektiv fraværende. Som eksempel på hva jeg mener, ­
nevner jeg følgende: I tråd med ønsket fra Ungdommens Kirkemøte om videre­utvikling av kjønnsmangfoldet i samfunnet, ­ønsker KM-lederen at Dnk bør kurses i rosa kompetanse. Til kompetansehevningen skal Dnk få hjelp fra FRI, en ­organisasjon som har demontering av tradisjonelle kjønnsroller som målsetting.

Jeg tror mange KM-delegater har gode hensikter. Men det som undrer mange av oss er at kirkeledelsen ikke ser de utilsiktede, lange linjene som nå trekkes opp. Vårt eget menighetsblad forklarer den nye ekteskapsliturgien på denne ­måten: «Nå kan brudeparene velge mellom 
‘Skapelsesteologi’ eller ‘kjærlighets­teologi’.»

Når Ordet må vike

Med slik markedsføring kan tradisjonell «Skapelsesteologi» fort oppleves som avleggs og få vikeplikt. Her synes det bærende premiss å være i Bjørn Eidsvågs ånd: «Når Ordet (Bibelen) 
kommer i veien for kjærligheten, må ­Ordet vike.»

Pave Frans oppsummerer den nye samlivsetikken slik: «Dette er en krig mot det tradisjonelle ekteskapet og en kamp mot klassisk kjønnsrolleforståelse.» Jeg tror han treffer godt med sin analyse. ­Monogame enkjønnete ekteskap (uten barn?) utgjør en del av et langt større landskap. Nye utfordringer står i kø. Hvis man legger den nye «kjærlighetsteologien» til grunn i møte med vanskelige tema som samboerskap, «barneproduksjon», bioteknologisk eksplosjon, livets to utganger, forsoningslæren og så videre, så baserer nå fler­tallet i Dnk seg på et verdimessig fundament som har lite å stille opp mot sekulær/liberale verdier preget av individualisme og valgfrihet.

Antroposentrisk livsanskuelse

Sammentreffet i tid mellom kirkens nye ­ekteskapsliturgi, Luther-jubileet og ny bioteknologilov kan se ut som en skjebnens ironi. Hvis kirkens nye samlivsetiske innsikt er motivert av Luthers autoritetsopprør og det allmenne prestedømme, tror jeg at Luther selv ville oppfattet dette som en uforutsett og uønsket konsekvens. Tilsynelatende er denne nye tenkningen forankret i kjærlighet og mangfold, som jo alle er for. I virkeligheten er denne nye, vestlige tenkningen tuftet på en antroposentrisk (menneskesentrert) virkelighetsforståelse hvor Gud er tatt ut av ligningen og mennesket betraktes som et uavhengig vesen som råder over sitt eget liv ut fra valgfrihetsprinsippet. Anything 
goes.

Dnk kan, uten å ville det, komme i ­skade for å kvitte seg med verditenkningen forankret i skrift og tradisjon (Skapelses­teologi) når de nå gir seg inn på en ­sekulær/liberal logikk som vekt­legger frihet, rettigheter og ikke-diskriminering som de ypperste goder. Dette kan åpne for en ny virkelighetstolkning hvor livet gitt oss som en gave av en ­Skaper til ­takknemlig forvaltning med ansvar og regnskapsplikt, gradvis og umerkelig avvikles.

Den sekulære logikk

I motsetning til kristen tenkning kan vi i stedet få en 
forståelse av livet som et blankt ark, gitt oss til individuell iscenesettelse etter valgfrihetsprinsippet, frigjort fra autoritære og begrensende (?) impulser fra en 
Gud.

Mange frykter en strevsom og ensom tilværelse i dette kjølvannet. Skal vi bygge bro fra en virkelighetsforståelse forankret i Skapelsesteologi til en sekulær, antroposentrisk livsanskuelse, så må vi grave dypt i våre fundamenter og analysere klokt. Filosofen Habermas oppfordrer kristne til å utfordre vestlig gudløs livstolkning med en «alternativ rasjonalitet». Dette er en god utfordring som kirken bør ta på alvor. Dnk bør for all del unngå å åpne opp for en antroposentrisk virkelighetsforståelse der vi kan komme i skade for å fyre opp under en utvikling vi absolutt ikke ønsket eller forutså.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.02.2017

Gå til innlegget

Hvis hver mann og kvinne skal ha sin egen subjektive, erfaringsbaserte trosbekjennelse, så sitter vi der på hvert vårt nes med våre individuelle troslys. Det kan fort bli ensomt.

All ære til Bjørn Eidsvåg som fortjenstfullt har dratt i gang en betimelig refleksjon om hvem Jesus var – og er. Jesusfortellingen­ er mer aktuell enn på lenge. Mange har sett teaterstykket Etterlyst: Jesus og hørt Eidsvåg bli intervjuet om stykket på TV.

• Følg debatten om Johannes Morkens tekst Eidsvåg og Jesus

Litteraturhuset 26. september ble Eidsvågs friske synspunkter utdypet: Synden i klassisk betydning er avviklet og forsoningslæren forkastet. Forestillingen om helvete oppfattes som en absurditet. Oppstandelse og himmelfart fremstilles karikert, og håpet om et evig liv problematiseres. Den treenige Gud er redusert til en «kraft» i tråd med tidens mantra.

Det polemiseres mot en foreldet og undertrykkende kristendomspraksis som knapt nok finnes lenger. Og mye av den klassiske teologi som Eidsvåg har lært på teologistudiet, beskrives som «tøys og tull».

Vekkerklokke. Som vekkerklokke er slike innspill godt egnet. Det får oss alle til å reflektere over hva det er vi egentlig driver på med i sam-
tiden – ikke minst i kirken. Kirkens tro demonteres­ ikke med angrep utenfra, dette klarer vi internt. Som Benny­ Andersen­ sier det: «Hva hjelper det med skuddsikker vest – når skuddet kommer fra vårt eget hjerte».

Den lavmælte ateisten Bjørn Stærk var kanskje den mest spennende­ i panelet­ på Litteraturhuset. Han betrakter­ kristendommens syn på lidelse­ og synd som svært fruktbare begreper som den ateistiske sekulære­ humanisme har problemer med å erstatte­ med gode alternativer. Han spør meget relevant om vi er i ferd med å redusere Jesus til en mild moralfilosof som helbreder og ber folk være snille mot hverandre.

Krutt. Det siste er det ingen uenighet om. Men vi er ikke i nærheten av evangelienes Jesus med dette bildet. 
– Evangeliene er rent krutt, sier ateisten. Er det noe verdifullt i kristendommens kjerne vi har sluttet å etterlyse, ja, nærmest har avlyst?

G.K. Chesterton sa mye klokt, blant annet dette: Menneskene kan deles i to grupper: De som er dogmatiske og vet det – og de som ikke vet det. Eidsvåg hører til sistnevnte kategori.

Å stryke samtiden medhårs med tidsriktig virkelighetstolkning selger godt og høster applaus. Men jeg savner friksjon og selvkritikk.

• Les Eyvind Skeie som mener at tåken fikk legge seg over Jesus-debatten

Kulturelle klær. Alle tidsepoker har sine kulturelle klær, uten at vi merker at vi har dem på. Dette kan representere blindsoner hvor vi feilaktig fristes til å tro at vi har fasiten. Etter 2.000 år med «absurde forestillinger om Jesus som Guds lam som bærer vår synd», er vi nå blitt voksne nok til å fatte at dette var midlertidige (vrang)forestillinger som la unødige byrder på oss, ifølge Eidsvåg. Det er kjærligheten og nåden som trumfer alt.

Jeg har respekt for Eidsvågs overbevisning, men er den ikke noe preget overmot (hybris) og manglende­ ydmykhet­? Og det undrer meg at ikke Eidsvåg selv registrerer hvor dogmatisk han egentlig er. Med utsagnet «Fjern bekjennelsesskriftene» avsluttet Eidsvåg muntert på Litteraturhuset. Alle kan ha sin egen trosbekjennelse. Våre nye erkjennelser er såkalt «erfaringsbaserte».

• Les Tor Matin Synnes sitt innlegg «Avlyst: Jesus Kristus»

Ensomt. Men erfaringer som sådan er uinteressante – det er tolkningen av disse som er viktig. Erfaringer tolkes ved hjelp av utvalg og redigering. Samme­ hendelse oppleves og tolkes ulikt avhengig av ståsted og de kulturelle briller du velger å ha på deg.

Hvis hver mann og kvinne skal ha sin egen subjektive, erfaringsbaserte­ trosbekjennelse, så sitter vi der på hvert vårt nes med våre individuelle troslys. Det kan fort bli ensomt. Fellesskap­ oppleves i overgivelsen til noe større enn min egen nesetipp, til en åpenbaring slik den er gitt oss gjennom Skriften, Bekjennelsen og Tradisjonen.

Det er å håpe at denne høstens Jesus-interesse revitaliserer en bærekraftig og frimodig tro på den oppstandne­ Kristus som døde og stod opp for våre synder. Til syvende og sist handler dette­ om tillit.

Tillit. Personlig fester jeg mer tillit til Trosbekjennelsen som ble utmeislet på Kirkemøtet i Nikea (år 325), og som har vist bærekraft i årtusener, enn til en eventuell ny trosbekjennelse slik den blir presentert gjennom Bjørn Eidsvågs forestilling på Det Norske Teatret.

• Les også Hans Aage Gravaas: Hvem heier vi på?

Først publisert i Vårt Land 30.09.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 3243 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 2412 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
26 dager siden / 2347 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
13 dager siden / 2335 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1801 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
9 dager siden / 1620 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
26 dager siden / 1484 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
7 dager siden / 1381 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere