Therese Egebakken

Alder: 21
  RSS

Om Therese

Følgere

Åpen kirke med rom for begge

Publisert 3 måneder siden

Kjære Kian Reme. 


Først og fremst kan jeg forsikre deg og alle andre om at selvfølgelig vil jeg det aller beste for Kirken. Unødvendig av deg å betvile det i din første setning i ditt svarinnlegg til meg. 


Så vil jeg si deg at du tar feil i hvordan du mener mitt innlegg skal forstås. «..Egebakkens innlegg må forstås som at hun ikke aksepterer dette vedtaket» skriver du blant annet og det er feil. 


Jeg er i mot likekjønnet vigsel men aksepterer(!) Kirkens vedtak om at det skal være rom for to syn på dette. Da når det er vedtatt rom for dette håper jeg du og dere i Åpen folkekirke kan akseptere at jeg er av et annet syn enn deg/dere og tolerere det når vedtaket er slik. 


Så skal jeg skrive noe som er viktig å huske på: Det er forskjell på å akseptere noe og å støtte noe. Enkelt oppsummert så aksepterer jeg rommet for to syn i Kirken selvfølgelig, men jeg støtter ikke likekjønnet vigsel i seg selv. Nettopp det er det nå vedtatt rom for, og derfor forventer jeg at du og dere aksepterer at jeg er av en annen overbevisning enn andre.


Jeg vil minne om at det er vedtatt rom for to syn i Kirken. Det må gjelde begge veier, slik at det er lov å la være å vie folk pga egen overbevisning. Derfor syns jeg alle skal respektere vedtaket og finne andre saker og fokusere på. 


Jeg vil heller diskutere misjon, tilbud for unge voksne, gudstjenesten og de negative kirketallene enn saker som allerede har vedtatte løsninger. 


Jeg håper vi kan legge denne allerede vedtatte saken død og fokusere på mer aktuelle saker frem mot valget og etter valget uavhengig av hva resultatet blir. 


- Therese Egebakken, 21 år, 2.kandidat for nominasjonslisten i Stavanger

Gå til innlegget

Er fire meter høyt nok, Åpen folkekirke?

Publisert 3 måneder siden

En av listene i årets kirkevalg snakker og skriver en hel del om at i Kirken må porten være høyest mulig og hvem som helst skal få lov til hva som helst. Fokuset til denne listen er å utvide alle grenser og likestille alle og alt helt til det ikke finnes flere grenser å utvide og ekskluderte å inkludere. Jeg lurer på noe, Åpen folkekirke, hva handler Kirken om for dere? Demokrati, feminisme og likestilling? Det er mitt inntrykk når jeg leser deres meninger og registrerer fokusområdet deres. Hva med Jesus og Bibelen?

 Jeg syns det er på tide at vi legger påstandene døde om hvem som ekskluderes og diskrimineres i Kirken vår, for alle vet at sannheten er at kirkedøren lukkes ikke for noen. Hjerterommet i Kirken er der for alle dens medlemmer og våre medmennesker.

 Det som burde være mer aktuelt foran årets kirkevalg er spørsmålet om hvordan vi skal overleve som kristne i det moderne samfunnet, hvordan skal vi misjonere i 2019? Vi leser stadig om færre kirkegjengere, studenter som mister troen sin i møte med ny by og høyere utdanning, færre medlemmer som personlig har en tro, færre som velger kristen dåp og konfirmasjon. Etter min mening er misjon blant egne medborgere mye viktigere å diskutere og tenke på enn forsøket på å kuppe Kirken gjennom falske påstander om at «alle andre» enn Åpen folkekirke vil stenge Kirken (noe som selvfølgelig er helt uriktig). 

 Så vil jeg kommentere at svært sjelden møter man synet av en fire meter høy dør i inngangen til et bygg. Så jeg er veldig nysgjerrig på når dere (ÅF) er fornøyde med høyden på døren til Kirken. Samtidig antar jeg at dere igjen fortsetter å formidle budskapet deres indirekte og ikke direkte, nemlig egentlig snakker om retten til kirkelige handlinger. Da syns jeg det er fryktelig trist at dere pakker dette budskapet deres i unødvendige påstander som at «alle andre» lukker Kirken, for ingen (!) lukker Kirken for noen. Retten på kirkelige handlinger er absolutt ikke det samme som hvem som har rett til tilhørighet og fellesskap i Kirken. 

 Veldig uheldig og trist dersom velgere gir Åpen folkekirke en stemme basert på uriktig oppfatning om virkeligheten i Kirken. Alle er ønsket i Kirken, retten til kirkelige handlinger er en annen sak og har ingen sammenheng med hvem som slipper inn i menigheten. 

 Alle er velkomne gjennom hele livet til det kristne fellesskapet i Kirken. 

 Jeg håper du gir en stemme til Nominasjonskomiteens liste sine kandidater der du bor, alle kandidatene på den listen er Kirkens tillitsvalgte og vil det aller beste for lokalmenigheten. 

 Godt valg,

-Therese Egebakken, 21 år, 2.kandidat for Nominasjonskomiteens liste i Stavanger

Gå til innlegget

Åpen folkekirke, hva er det dere vil?

Publisert 4 måneder siden

«Vi vil ha en annen kirke...En åpen folkekirke der du er god nok som du er. Der du kan komme med åpne sår, uten risiko for å bli nedsaltet» skriver 1.kandidat for Åpen folkekirke i Stavanger, Thor Magne Seland i et lengre svar (Dagen 15.juli) til sogneprest Heidi Andersen etter at hun skrev om biskop Veiteberg sin preken (Dagen 2.juli) fra pridegudstjenesten i Oslo domkirke 21. juni. 

 

Det er interessant å lese det Seland nevner som kandidater for Åpen folkekirke ønsker seg, og indirekte nevner slik at leseren skal oppfatte det som unikt med denne listen. Sannheten er at ingen er uenige i disse ønskene. Selvfølgelig ønsker alle kandidater fra de tre listene å arbeide for at Kirkens medlemmer skal få komme og oppleve at de er gode nok som de er!  I Kirken ér absolutt alle velkomne med det de har på hjertet og det livet bringer på godt og vondt. Til Kirken kan man gjennom hele livet komme med åpne sår, vonde tanker, gledelige nyheter og alt annet livet måtte by på av gode og vonde situasjoner. Kirken tilbyr gode lyttere, enormt rom for akkurat deg uansett hvordan du har det og hvem du er. 

 

Det derimot Seland mikser og forvirrer leseren med til sin og Åpen folkekirkes fordel er den ikke-eksisterende skillelinjen på vigselssaken og Kirken generelt som et varmt rom for medlemmer og våre medmennesker. Indirekte spiller han hele tiden på vigselssaken som en definisjon for utgangspunktet sitt i holdninger og meninger. 

 

Jeg og Seland hadde vært enige hvis han hadde ment bokstavelig det han skriver. I stedenfor ligger det et sterkt budskap i «..en åpen folkekirke der du er god nok som du er», fordi det egentlig menes at vi ikke er likestilte og like gode alle sammen før alle kan gifte seg i Kirken. Det er egentlig det Selands budskap er i hans ønsker som nevnes i teksten. For hadde ikke teksten hatt det indirekte budskapet men faktisk kun vært ment som det som alene er skrevet, så hadde mange flere vært enige. Kjernen er at Åpen folkekirke bruker vigselssaken til å definere hvem som «ikke er gode nok» og da videre trykker på dette helt til de fremstilles som de eneste som aksepterer et mangfold. 

 

«Åpen Folkekirke vil ha ei kirke med åpne armer og lave dørterskler. Åpen Folkekirke ønsker økt engasjement for lokalmenighetene. Åpen Folkekirke ønsker et reelt demokrati der alle medlemmer i Den norske kirke skal få være med og bestemme. Dette er for meg gode kjøreregler for Den norske kirkes fremtid. Derfor velger jeg meg Åpen Folkekirke som hovedvei» skriver Helene Breivik Hellerdal, 3.kandidaten for Åpen folkekirke i Stavanger i sitt innlegg (VL 12.juli) hvor hun svarer på min tekst om mitt valg av listekandidatur. 

 

Også til Hellerdals tekst må jeg spørre: Hva er egentlig spesielt med disse ønskene sammenlignet med de andre listene? De aller fleste er enige om generelle ting som å skape økt engasjement i menigheten og åpne armer og lave dørterskler i Kirken. Selvfølgelig! 

 

Jeg er enig med dere, Seland og Hellerdal, i ønskene dere ytrer. Problemet er imidlertid at det dere hele tiden hevder indirekte, er jeg helt uenig i. Vigselssaken er og blir ingen definisjon på hvem som er velkommen til kirken eller ikke. Det er usaklig å forholde seg til den uriktige definisjonen som utgangspunkt for meninger og påstander. Håper dere tydeliggjør deres indirekte budskap mye mer fremover eller skriver direkte hva som egentlig ligger i meningene deres, for leseren fortjener å vite sannheten. 

 

Når det er sagt så lurer jeg veldig på hva Åpen folkekirke egentlig virkelig vil for Kirken. Har dere kun vigselssaken å spille på? For den saken er nemlig vedtatt, det er vedtatt at det skal være rom for to syn i Kirken så hvorfor ikke akseptere det og finne saker og meninger som dreier seg om andre ting? Er vi egentlig enige når vigselssaken legges død og det som står igjen er «alle skal føle seg velkommen»? 

Kirken har allerede åpne dører og et varmt hjerte til medlemmer og våre medmennesker, uansett hvordan de har det og hvem de er. 


Therese Egebakken, 2.kandidat for Nominasjonslisten i Stavanger til bispedømmerådsvalget 

Gå til innlegget

Fra grøftekantene til hovedveien

Publisert 4 måneder siden

Da både Åpen folkekirke, Bønnelista og Nominasjonskomiteen ville ha meg som kandidat, fikk jeg mye å tenke på. Til slutt ble valget enkelt.

Tidlig i 2019 fikk jeg forespørsel om å stille som kandidat for Åpen folkekirke (ÅF) til bispedømmerådsvalget i Stavanger. Det var stort å bli spurt om et så ­alvorlig kandidatur, allikevel kunne jeg ikke takke ja.

Jeg er grunnleggende uenig med ÅF. Organisasjonen med sine lister fremmer ønsker og ideer jeg sliter med å finne argumenter og holdepunkter for. Det er stort sett gode begrunnelser fra et samfunnsperspektiv, men deres ­påstander om at Bibelen underbygger deres ønsker og ideer, er jeg ikke helt enig i. Vi må etter min mening skille mellom et forsamlingshus og et vigslet gudshus.

Videre opplever jeg at ÅF har en holdning til at det å stemme på noen andre enn dem, bidrar til å lukke kirken. Det villeder mottakeren unødvendig. Kort sagt er det ikke noen sammenheng mellom hvem som får gifte seg og hvem som er velkommen i kirken – den har rom for alle.

Konservativt alternativ 

Etter ganske raskt å ha konkludert med at ÅF ikke var en liste jeg kunne være kandidat for, tenkte jeg at når ballet først var åpnet, kunne jeg jo utforske «konkurrenten». Bønnelista viste seg først å være en god plass for meg. Deres ­visjon om å arbeide for en kirke bygget på Bibelen som sin autoritet, var noe jeg falt for. Bønnelista er ei konservativ liste med flere gode tanker og drømmer som tar utgangspunkt i Bibelen. Allikevel innså jeg etter hvert at tross mange gode tanker om hvordan kirken skal være, så måtte jeg trekke meg på grunn av enkelte saker som jeg innså at jeg aldri kunne stå for personlig. Dermed stod jeg igjen uten kandidatur.

Noen uker senere fikk jeg telefon fra en hyggelig mann i nominasjonskomiteen i Stavanger som spurte meg om han kunne foreslå meg som kandidat til nominasjonskomiteen han satt i. Flere uker senere på ferie i Afrika får jeg e-post om at jeg er blitt tildelt ­andreplassen på nominasjonskomiteens liste i Stavanger.

God landing 

Nominasjonskomiteens liste er generelt et godt sted å lande på kjenner jeg. Selv om det er lett i kampens hete å tiltrekkes av kirkens ytterpunkter. Når jeg ser på grunnlaget for dannelsen av listen, er jeg helt trygg på at jeg har endt på riktig sted. For nominasjonskomiteens liste er satt sammen av en nominasjonskomité som igjen er valgt prostivis av sine menigheter. Dermed har vi en liste basert på den lokale kirkens menig­heter og ikke av en liten interessegruppe ­eller enkeltsak som drivkraft for listen og kandidatenes plassering.

Kandidatene på nominasjonslisten representerer flere bakgrunner, historier, drømmer, visjoner, mål og ideer, men allikevel er vår felles holdning at vi vil vår lokale kirkes aller beste. Nettopp derfor og på grunn av tryggheten i prosessen vi speiler, er det klokt å lese seg opp på kandidatene fra denne listen der du bor. Vi er ikke bundet av et felles program, men jobber sammen om hva vi som enkeltpersoner vil for Den norske kirkes aller beste. Godt valg!

Therese Egebakken
2. kandidat på nominasjonskomiteens liste 
i Stavanger bispedømme

Gå til innlegget

Den norske trauste kirke, og unge meg

Publisert 9 måneder siden

Vi unge er kirkens fremtid og like mye dens nåtid, allikevel er det ikke alltid like enkelt å være ung i møte med den store kirken.

Når jeg skulle beskrive kirken min, Den norske kirke, hørtes det mer ut som om jeg skildret en gråstein enn faktisk kirken min. Derfor droppes adjektivene til fordel for deling av ulike tanker fra mitt perspektiv som bedre kan gi et slags bilde av hvordan en som ung noen ganger opplever den store kirken på godt og «litt mindre godt».

Den eldre garde dukker raskt opp i tankene til mange unge når en skal snakke om kirken sin. Hvorfor? Fordi den eneste en ofte kjenner i kirken er sin egen kristne bestemor eller så har man vært på gudstjenesten hvor de gråhåra utgjorde den største delen av oppmøtte i kirkerommet. Da som aktiv ungdom i kirken savner jeg at vi kan bli kjent med disse. For det å tørre å gå over dørstokken til kirken og kun møte mennesker i to generasjoner over deg kan være skummelt for mange. Skal vi få flere unge til kirken, eller i det hele tatt dem som allerede har funnet veien dit til å trives enda mer, så mener jeg veien å gå er gjennom en ny møteplass hvor man på tvers av generasjoner kan møtes også utenfor gudstjenestetid. Er helt overbevist om at de eldre i kirken er like nysgjerrige på oss og har like mange fordommer mot oss som vi har mot dem.

Jeg drømmer om at det lages en mulighet hvor man på tvers av generasjoner i kirken kan møtes gjennom vår felles tro på Gud, ikke bare klokken elleve om søndagen. Det snakkes ofte om fokus på etnisk mangfold, men når skal aldersmangfold komme på agendaen? Eksempelvis kan en starte i det små med å invitere oss yngre til strikkeklubben, det hadde vært stort om de eldre inviterte oss.

Neste tanke som dukker opp i tankene til flere unge i forbindelse med kirken er alle prestene, alle i kirken med snipper i halsen. Hvem er disse? Flere har en tanke om at disse er firkantete og «superkristne». Fellesnevneren til «snippe-folk» og de eldre fra et ungt perspektiv er gjerne at man kun treffer dem på gudstjenesten og ellers ikke kjenner dem. På den måten kan kirken virke litt skummel å oppsøke, spesielt om en som ung ikke har så mange bekjente eller generelle tilknytninger til den. Hva om kirken kunne ufarliggjort seg selv litt med å poste videointervju av eldre på SoMe (sosiale medier) og gjerne med invitasjon til strikkeklubben, eller at presten hadde «takeover» (en måte å vise gjennom sosiale medier eks. på snapchat hvordan arbeidsdagen og sin hverdag er og gjerne litt av hvem en er) en annen dag enn søndagen?  

Så må det nevnes at selv om en som ung av og til får et inntrykk av en stor, tung, grå og skummel kirke, så hører det også til det å være ung i kirken at vi i egne fellesskap kommer sammen og har det veldig kjekt. Det er gledelig og givende for oss aktive i ungdomsarbeid at de fleste kirker har et tilbud til de unge i lokalmiljøet. Det gjør at vi får mange venner på tvers av menigheter, noe som er kjempe kjekt og gir stor glede.

Jeg er veldig glad i kirken min, Den norske kirke. Min drøm er at det blir normalt å møtes på tvers av generasjoner i bibelgrupper, strikkekvelder og at det kan bli naturlig å bruke kirkebygget til studering, kveldsmat, sosiale sammenkomster, at kirken mister litt det «tunge, skumle» og blir mer aktuell og synlig for oss.  

Therese Egebakken, kandidat for Bønnelista i Stavanger

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
17 dager siden / 1392 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1347 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 845 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
18 dager siden / 833 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
25 dager siden / 700 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere