Thea Elisabeth Haavet

Alder: 43
  RSS

Om Thea Elisabeth

Informasjonsleder, Stefanusalliansen

Følgere

Et forpliktende sammenfall

Publisert 11 måneder siden

Et underlig sammenfall: Nord-Korea og Verdenserklæringen for menneskerettigheter er nøyaktig like gamle.

Verdenserklæringen som ­feiret sitt 70-års jubileum 10. ­desember, garanterer trosfriheten. Den friheten er fraværende i Nord-Korea. All religions­utøvelse utenfor de bittesmå stats­godkjente gudshusene, medfører til dels grusomme straffer dersom den oppdages. Dette ble grundig slått fast av FN-komiteen som i 2014 la frem en skjellsettende rapport om bruddene på menneskerettigheter i Nord-Korea. FN-komiteen påviste at kristne defineres som statens farlige fiender og risikerer internering, tvangsarbeid og henrettelser.

Forhandlingene om atomnedrustning har gitt nytt og viktig håp om fred. Men kampen om Kim Jong uns atomknapp må ikke overskygge brutaliteten regimet viser mot sitt eget folk.

Forbrytelser mot menneskeheten. 

Noe har forandret seg i Nord-Korea de siste årene. Det er blant annet ­åpnet for småhandel i et land som opplevde hungers­nød på 90-tallet. Men ­bruddene på menneskerettighetene er ikke blitt mindre grove siden FN i 2014 fastslo at det skjer forbrytelser mot menneskeheten.

I 2017 ble det registrert 1.304 grove brudd på trosfriheten. Bak tallene står den sørkoreanske ikke-statlige organisasjonen Data Base Center for North Korean Human Rights. Over­grepene inkluderer 119 drap, 87 forsvinninger og 700 interneringer. Tall fra den ­samme organisasjonen forteller at mer enn 99 prosent av 11.805 spurte flyktninger, svarte at det ikke finnes religionsfrihet i landet de hadde forlatt.

Nord-Korea er et godt eksempel på at trosfriheten står svakest i de landene som er mest preget av vold og usikkerhet – og sterkest i land som er fredelige. Det er ikke overraskende at Kim Jong un raser mot at USA og cirka 60 andre land i FN enda en gang vil fordømme de vedvarende bruddene på menneskerettighetene i Nord-Korea.

Skjerpet oppmerksomhet. 

Nobels fredspris har skjerpet vår oppmerksomhet om seksualisert vold mot k­vinner. Nordkoreanske kvinner kan skrive ­under på behovet for en ny global metoo-­bevegelse. Kim-regimets menn forgriper seg mot kvinner, dokumentert i rapporten «You Cry at Nigth and Don’t Know Why» fra Human Rights Watch. Menn i sikkerhetspolitiet, politiet, fengsler og fangeleirer står bak. 54 kvinner som har flyktet, er intervjuet. Mennene slipper unna, forteller avhoppere fra regimet, som også er intervjuet.

Tim A. Peters i Helping Hands Korea har hørt tilsvarende historier som ­Human Rights Watch forteller om. Han vet også at nordkoreanske kvinner på flukt gjennom Kina, der risikerer å bli utsatt for menneskehandel – en kvinne ble solgt to ganger før hun og barna kom seg til Sør-Korea. Det skjedde gjennom en hemmelig fluktrute. Stefanusalliansen har i en årrekke støttet Helping Hands ­Korea og deres redningsarbeid for folk fra Nord-Korea. Bare de siste fire årene har ­organisasjonen hjulpet i overkant av 420 nordkoreanske flyktninger.

Stefanusalliansen har nettopp ­produsert en film om dette redningsarbeidet. Tim A. Peters kommer til Oslo i dag for filmpremiere.

Gå til innlegget

Få slutt på trostvangen

Publisert over 2 år siden

I store deler av verden blir mennesker tvunget til å skifte tro. Særlig kvinner, barn og fattige minoritetsgrupper er sårbare.

SKREVET SAMMEN MED MENNESKERETTIGHETSRÅDGIVER KRISTIN STORAKER I STEFANUSALLIANSEN.  

Forrige uke skrev Vårt Land om Sonia, en av rundt tusen jenter som årlig tvinges til å skifte tro for så å bli tvangsgiftet i Pakistan. Artikkelen nevnte også hvordan 42 kristne menn som er fengslet, mistenkt for drap, har fått tilbud om å slippe fri hvis de konverterer til islam.

Rammer hardt 

Undertegnede var nylig i Pakistan, og fikk med egne øyne se hvor hardt tvangskonvertering rammer den kristne og hinduistiske minoriteten. I et annet tilfelle fikk en familie trusler av muslimer i landsbyen om at de ville bli fordrevet hvis de ikke konverterte til islam. Da de ikke ga etter, ble datteren voldtatt som straff.

To grunnprinsipper i menneskerettighetene er frihet fra tvang og retten til å skifte tro. Retten til å skifte tro ligger i hjertet av trosfriheten: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets-, og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro.» (Menneskerettighetserklæringen paragraf 18).

I tillegg sier FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter at: «Ingen må utsettes for tvang som vil kunne innskrenke hans frihet til å bekjenne seg til eller å anta en religion eller tro etter eget valg.»

Frihet fra tvang 

Pakistanske Asma Jahangir, tidligere FN spesialrapportør for trosfrihet, fremhever noen mønster innen konverteringsproblematikk:

Overgriper kan være både statlig, for eksempel fra politi, militære eller andre samfunnsinstitusjoner, eller fra samfunnet øvrig, som i Sonias tilfelle.

Tvangen kan forekomme ved at konvertering er forbudt og at avvik fra majoritetsreligionen straffes med strenge straffer - og til og med dødsstraff.

Ekstra sårbare

Et annet problem er situasjoner hvor noen forsøker å lure andre, ofte medlemmer av sårbare minoritetsgrupper, til å konvertere ved å lokke med materielle goder. Til tross for bred beskyttelse mot trostvang i internasjonale menneskerettighetsdokumenter, foregår altså tvangskonvertering stadig. Religiøse minoriteter er ekstra utsatt, og særlig kvinner, barn og fattige.

Mange forbinder tvangskonvertering med islam. Vi har lest om kidnappede skolejenter i Nigeria som tvinges inn i ­islam av terrorgruppen Boko Haram. I Syria og Irak har IS kjørt en nådeløs krig mot kristne og jesidier. Dessverre forekommer tvangskonvertering i flere land og innenfor flere religiøse tradisjoner.

I Myanmar finnes det statlige skoler, kalt na-ta-la skoler, som tilbyr gratis utdanning, kost og losji for barn. Na-ta-la skolene nekter kristne elever å praktisere troen sin og tvinger dem til å utføre buddhistiske ritualer. Den som ikke følger disse reglene, risikerer utvisning. Elever som fullfører na-ta-la skolen er garantert statlige jobber, ofte på høyt nivå, så fremt de offisielt har konvertert til buddhismen. Disse skolene retter seg inn mot barn av fattige etniske og religiøse minoriteter. Dette er en arv fra det tidligere militærdiktaturets kampanje for å gjøre Myanmar helt buddhistisk.

India for hinduer

I India har en hindunasjonalistisk bølge feid over landet siden Narendra Modi og det hindunasjonalistiske partiet Bharatiya Janata Party (BJP) vant en brakseier ved valget i 2014. Denne bevegelsen ønsker å rendyrke Indias hinduistiske identitet, og i deres øyne representerer muslimer og kristne et fremmedinnslag som ikke hører hjemme i det tradisjonelle India. Å være inder gjøres synonymt med å være hinduist. Disse radikale hinduistene har i mange år gjennomført såkalte hjemkomst-program, som blir kalt Ghar Vapsi, og som tar sikte på å rekonvertere alle muslimer og kristne tilbake til «moder-religionen».

Etter at BJP kom til makten, har det blitt flere slike seremonier. Mange, særlig fattige, har opplevd at de blir lurt til å delta på slike ritualer, blant annet med materielle goder som lokkemat.

En av lederne i den hindunasjonalistiske bevegelsen DJS, uttalte i 2015 at det er deres mål at India skal være en ren hindunasjon i 2021, og at kristne ikke har noen rett til å bli der. De får valget: Enten må du konvertere til hinduismen eller emigrere. Sekulære i India reagerte med raseri, men president Modi var taus.

Kristen tvang

Historisk sett har heller ikke kristne et rent rulleblad når det gjelder bruk av trostvang. Kirkefader Augustin var selv tilhenger av å bruke makt og tvangskonvertering av hedninger og ikke-kristne. Og da Norge ble kristnet, gikk Olav Tryggvason og Olav Haraldsson som kjent brutalt til verks.

 For tiden spiller Steven Spielberg inn en film om den jødiske gutten Edgardo Mortara som i hemmelighet ble døpt av en stuepike da han ble syk, tatt fra foreldrene, og oppdratt som katolikk med Pave Pius XIs velsignelse.

I vår tid er evangeliske kristne i Mexico gjentatte ganger blitt kastet ut av landsbyene sine. I flere tilfeller har kravet fra landsbyledelsen vært at de måtte konvertere til katolisismen for å bosette seg der på nytt.

Stå opp for Sonia! 

Tvangskonvertering er en stygg maktutøvelse, og den rammer de mest sårbare i samfunnet. Det er på høy tid at verden står opp for Sonia og alle andre som hvert år tvinges til å tilbe en annen gud enn den de egentlig tror på.

Vi utfordrer utenriksminister Børge Brende til å gjøre dette til en prioritet i sin fornyede satsning på religiøse minoriteter og trosfrihet i Norges utenrikspolitikk.

Gå til innlegget

Ni av ti kristne på flukt

Publisert nesten 3 år siden

Kirkelederne ber oss i Vesten om å tørre å snakke om det reelle problemet - at kristne i Midtøsten ses på som andre- og tredjerangs borgere.

Kirken i Midtøsten er under sterkt press, og sannsynligvis er situasjonen­ verst i Syria­ og Irak. En fersk rapport fra Kirkens­ Nødhjelp og Kirkenes Verdensråd viser at 90 prosent av alle kristne og jesidier nå er på flukt, mange av dem internt eller i nabolandene.

Hvordan kan vi i Vesten være med på å hindre at kristne forlater regionen for godt? Og hvordan kan vi være med å gi dem trygghet og et verdig liv i sine hjemland? Kirkeledere og lokale­ partnere som Stefanus-alliansen har kontakt med, har klare­ ønsker­ for hvordan vi kan hjelpe­ dem til å bli i regionen. La oss lytte til dem. Her er deres ønskeliste­.

Sviktet. Mange kristne i disse områdene føler at verdenssamfunnet har sviktet dem. Særlig sårt er det at «de kristne» landene i Vesten ikke har gjort mer for å støtte og hjelpe dem.

De ber om at vi taler deres sak overfor våre myndigheter, og legger press på dem for å handle. Og de ber oss om å vise at vi bryr oss gjennom å be, og kanskje til og med komme på besøk. Hva om biskopene i Den norske kirke dro på solidaritetsbesøk til Irak? Eller besøker kristne flyktninger i Libanon eller Jordan?

Mange kristne flyktninger søker­ til kirkene i disse nabolandene for å få hjelp. De lokale­ kirkene gjør alt de kan for å bistå­, men overveldes av behovene­. Disse menighetene ber om vår støtte. La vestlige menigheter adoptere hver sin menighet i Midtøsten, anbefaler en assyrisk­ kirkeleder. Kan de kristne flyktningene få hjelp til et verdig liv i regionen så lenge krisen pågår, er det mye større sjanse for at de senere kan returnere til sine hjemland.

Beskyttelse. Å fjerne IS fra Syria og Irak, er ikke nok til at de kristne vil føle seg trygge. De spør seg: Hvilke garantier har vi for at det samme ikke gjentar seg igjen om noen år? Og er det da noen som vil beskytte oss?

Mange kristne i Irak ber nå det internasjonale samfunnet om hjelp til å sørge for at de får reell beskyttelse. De opplever at både irakiske og kurdiske sikkerhetsstyrker har sviktet dem samtidig som naboene har vendt seg mot dem og overtatt deres hjem og eiendeler. Nå ønsker­ de sikkerhetsgarantier fra en aktør­ de kan stole på. Noen jobber­ for at Niniveh-sletta skal bli en internasjonalt­ beskyttet sone for kristne og andre minoriteter, med selvstyre og egen sikkerhetsstyrke.

Gjenoppbygging. Kirkeklokkene ringer igjen på Niniveh-sletta og i noen kristne områder i Syria, men det betyr ikke at folk kan flytte tilbake. Bygninger er ødelagt og ramponerte. Det finnes­ ikke lenger vann og strøm. Store områder er minelagt.

En mini-marshall-plan for gjenoppbygning av de kristne og jesidienes områder, er ett av forslagene fra lokale kirkeledere. Som en del av dette ønsker de seg investering i arbeidsplasser og næringsutvikling i deres historiske områder. «Vi ønsker at kristne i Vesten skal støtte våre minoritetssamfunn direkte, ikke gjennom myndighetene som er korrupte», har vi fått høre.

Mange kristne har opplevd å bli trakassert og diskriminert lenge før IS kom på banen, særlig i Irak. De peker på at nedlatende og fiendtlige­ holdninger til annerledestroende­ er utbredt. Kristne er vant til å bli kalt «griser», «vantro» og høre hatefulle­ ytringer fra moskeene­. Hvis minoritetene­ hadde blitt respektert­ av majoritetsbefolkningen­, hadde ikke IS fått så stort handlingsrom, hevder Emanuel Youkhana, en sentral kirkeleder fra den østlige assyriske kirken.

Massakrer. Youkhana peker­ på at kristne har opplevd massakrer­ og forfølgelser igjen og igjen opp gjennom århundrene­. «Det er et historisk problem i Midtøsten at de bruker radikal islam mot oss kristne og at vi blir sett på som andre- eller­ tredjerangsborgere­», sier en kristen parlamentariker.

Kirkelederne ber oss i Vesten om å tørre å snakke om dette reelle­ problemet! Flere mener løsningen er å begynne med holdningsarbeid rettet inn mot den oppvoksende generasjon med vekt på toleranse for religiøst mangfold i lærebøker og i skolesystemet. I tillegg bør hatefulle ytringer kriminaliseres og straffeforfølges.

Nødhjelp. Både i Syria og Irak har kristne spilt en viktig rolle gjennom høyt respekterte skoler­ og sykehus, og en over gjennomsnittet godt utdannet befolkning. De siste «kriseårene» har kirkene­ spilt en svært viktig rolle med sin nødhjelp.

I Syria er kirken nå den nest største humanitære aktøren. Hjelpen gis til alle, uavhengig av religiøs bakgrunn. Kirke-lederne i landet ber oss støtte dette diakonale engasjementet. Det er med å legitimere et kristent nærvær, bygge et godt omdømme­ for de kristne og hindre­ forfølgelse­ i framtiden. «Vi kristne er kalt til å være vitner­ for Kristus i våre hjemland. Vi appellerer til våre søsterkirker­ rundt omkring i verden­ om å støtte oss i dette arbeidet,» sier en kirkeleder­ og avslutter: «Vi ønsker ikke at våre kirker skal bli museum, men levende­ kirker som viser nåde til alle.»

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere