Terese Bue Kessel

Alder:
  RSS

Om Terese Bue

Følgere

Kvinner må befris fra ­hjemmets vold

Publisert 11 dager siden - 1780 visninger

Det synes som om kirkens budskap om verdighet i liten grad har tråkket over hjemmets dørterskel.

«Du kan ingenting, du kan ingenting.»

Mange unge jenter i Nord-Kamerun i Vest-Afrika får dette bildet av seg selv når de vokser opp. Tradisjonelle oppfatninger av hva kvinner er til for, fanger dem i ­undertrykkelse.

Nytt og oppreist selvbilde

Kvinner som settes på sidelinjen er et typisk trekk verden over. Vi trenger ikke et case fra ­Kamerun. Slike historier er overalt, også i våre nærmiljø. Det er så typisk at FNs generalforsamling i 2010 opprettet et nytt organ kalt UN Women for å styrke ­arbeidet for kvinner og likestilling.

Men, nå skal det handle om Kamerun på mikronivå, om livet i hjemmet. For dersom vi ikke trår over hjemmets dørterskler og leter etter det som skjer i mørke­ kroker, forblir kvinner på sidelinjen. Det er hjemmet som best kan fortelle hvordan de lever.

Kjemper og slåss

Da jeg for noen år siden gjorde feltarbeid i Nord-Kamerun, var jeg ikke forberedt på fortellingene ved husveggen mens jeg intervjuet aktive medlemmer i bevegelsen Kvinner for Kristus. Fortellingene handlet om to livsrom: «Jeg beveger meg ikke mye. Jeg er hjemme, og jeg går i kirken.» Slik beskrives det som er typisk for mange. Verbene som brukes om de to sonene de går inn og ut av, er helt ulike. Militærbegrep skildrer dager og netter hjemme: «Vi kjemper». «Vi slåss». «Vi forsvarer oss». «Vi utholder».

Det er fortellinger om kamp for å brødfø store barneflokker, om forsvar mot voldelige menn, om utroskap og redsel for å bli smittet av hiv/aids. Fortellingene blandes med stolthet over å kunne­ presentere seg som en Kvinne for Kristus. Det er takknemlighet for gudstjenestefellesskap der menn og kvinner er side om side, synger og ber sammen. Det er glede over å være inkludert i tjeneste for Gud. Fordi det er tegn på at for Gud er menn og kvinner like mye verdt. Disse­ erfaringene av likeverd mellom kjønn, i rammen av kirkens livsrom, er annerledes enn det mange­ ellers ofte opplever.

Undervisning

Kort tid etter at Det Norske Misjonsselskap (NMS) startet arbeid i Nord-Kamerun i 1925, ble lokale kvinner invitert til leseopplæring, bibel- og helseundervisning. Kvinner for Kristus er en videreutvikling av dette, og bevegelsen ble til i 1975 i Den Evangelisk-lutherske kirke i Kamerun. Visjonen er å gi kvinner, som lever i et patriarkalsk og islamsk dominert miljø, et annet rom der de kan tegne et nytt og oppreist selvbilde.

I 1950 hadde misjonssekretær i NMS, Johannes Skauge, vært på besøk på feltet. I arkivet på VID Misjonshøgskolen finner vi hans rapport: «Kvinnene kjøpes og selges og gis bort etter mannens forgodtbefinnende. ... Så vevd inn i hele det sosiale system og samfunnsorden er kvinnenes undertrykte stilling at det kan ikke oppløses uten ved en gjennomgripende samfunns­revolusjon. ... Arbeidet i kvinneverdenen er en kjempeoppgave.»

«Kirken død uten kvinner» 

Mye har skjedd siden dette ble skrevet, men det fremstiller ­likevel miljøet som bar fram kvinnebevegelsen. I dag går jenter på skole. Kvinner får utdanning, også på doktorgradsnivå. Men, det er de som lever selon la tradition – «ifølge tradisjonen» – jeg har interessert meg for. De med ingen eller kort skolegang, de som gifter seg tidlig, de som er oppdratt til å mene lite.

Kvinner for Kristus motarbeider holdninger og praksiser som undertrykker kvinner. Undervisning om helse, ernæring, tro og samfunn fostrer ansvarsfulle­ borgere, mødre og ledere. De ­utfordres til å gå i spor de aldri før har gått i, som å ta ordet i en forsamling. Slik males nye selvportrett av kvinner som erfarer at «vi kan». Dette har medført at de er sterkt engasjert i kirkens liv: «Kirken ville vært død uten kvinnene. De er kirkens lunger,» blir det sagt fra øverste hold. De ­bidrar økonomisk, praktisk og diakonalt, og mer og mer i styrende organ og som ordinerte prester. På mange måter er kvinne­bevegelsen en suksesshistorie.

Kjemper med kvinnene? 

Men solskinnshistorier har gjerne også skyggesider. Kvinner bidrar i kirkens liv, men bidrar kirken i kvinners liv idet de trår over dørterskelen hjemme? Kjemper kirken med kvinnene på hjemme­bane?

Det er ikke mulig for kvinne­bevegelsen, til tross for sine 20.000 medlemmer, at de én og én skal kunne reise seg mot vold i nærmiljøet. I stedet etterlyser de en kirke som tar et kontinuerlig oppgjør med hvordan de behandles av menn: «Prester må snakke fra prekestolen om hvordan menn og kvinner skal leve sammen. For på gudstjenesten er også menn til stede. Det er ikke godt nok at vi i våre kvinnegrupper­ snakker om familieliv. Der er ikke mennene våre.»

Mange steder i Afrika blir gudstjenester brukt som arena for å få viktig informasjon ut til folket. I lys av dette forstår vi kvinnenes argumentasjon. De presenterer løsningsforslag anerkjent i fora som arbeider med kvinneundertrykkelse. Det må angripes fra flere hold på alle nivå i samfunnet, politisk og religiøst, og ikke minst sammen med begge kjønn.

Volden som finner sted i hjemme­miljøet til mange av kirkens kvinner i Nord-Kamerun har nærmest vært tabu. Det ­synes som om kirkens budskap om verdighet i liten grad har tråkket over hjemmets dørterskel. I kirkens rom er tradisjonelle kjønnsroller blitt endret. Det har ikke skjedd i samme grad i hjemmet.

Tegn til endring? 

Det tar lang tid å male nye portrett av kvinner i hjemmet i lys av verdier om likeverd og verdighet. Det gledelige er likevel at vold mot kvinner er satt mer på kirkens dags­orden de siste årene, noe NMS som partnerorganisasjon bidrar til. Det arrangeres samtalegrupper for begge kjønn i tråd med hva kvinnebevegelsen har ­etterlyst.

Dersom det som skjer i hjemmets mørke kroker ikke tas fram i lyset, blir kirkens og misjonens arbeid lite troverdig. Da er det ingen diakonal kirke som roper på retten. Kvinner mer enn menn fyller kirkebenkene. Det er god nok grunn til å bry seg om hvordan de har det også ­etter kirketid.

Artikkelen baserer seg på en doktogradsavhandling i praktisk teologi fra 2014: Between Gods Sharing Power and Mens Controlling Power: A Quest for Diaconal Empowerment and Transformation in Femmes Pour Christ in Cameroon.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Arvid Samuelsen kommenterte på
DET KOMMER TIL Å BLI VERRE
rundt 3 timer siden / 535 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Er jødedommen monistisk og kristendommen dualistisk?
rundt 3 timer siden / 293 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 3 timer siden / 1267 visninger
Tore Olsen kommenterte på
DET KOMMER TIL Å BLI VERRE
rundt 4 timer siden / 535 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 4 timer siden / 1267 visninger
Olav Nisi kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1267 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1267 visninger
Magnus Husøy kommenterte på
Er jødedommen monistisk og kristendommen dualistisk?
rundt 5 timer siden / 293 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1267 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1267 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1267 visninger
Les flere