Tale Hungnes

Alder: 0
  RSS

Om Tale

Politikk- og samfunnssjef i Amnesty International Norge

Følgere

En ny diakoni

Publisert rundt 2 måneder siden - 435 visninger

Hvis Norges nye utviklingsminister ønsker seg en til­nærming til bistand som peker bortenfor bistandens tids­alder, kan han se til et diakonalt samarbeidsprosjekt­ i ­Haydom i Tanzania. Her viser diakoni vei: Politiske menneske­rettigheter må gis mer plass i bistandstenkningen.

Langt ute på den fattige, tanzanianske landsbygden ligger Haydom Lutheran Hospital. Sykehuset har en spesiell plass i mange­ nordmenns hjerter. Sykehuset ble grunnlagt av misjonspionerer fra Sørlandet for over 60 år siden. I dag gir sykehuset helsetjenester av høy kvalitet til 1,2 millioner mennesker i grisgrendte, fattige strøk i det nord-vestlige Tanzania.

Basarer og misjonsmesser i Norge har gitt viktige bidrag til dette sykehuset. Det er likevel ­liten tvil om at det er stabil tilgang til store bistandsmidler over det norske statsbudsjettet som har gjort det mulig for syke­huset å holde høy standard. Denne­ ­bistandsavhengigheten gjør imidlertid sykehuset sårbart og den norske statsstøtten trappes nå ned. Haydom Lutheran Hospital har likevel valgt å se fremover. Visjonen er å videre­utvikle sykehuset som et helsefaglig toppkvalitetssykehus som er finansielt bærekraftig og som er en integrert del av et fungerende tanzaniansk velferds­system.

Siden 2015 er det Kirkens Nødhjelp som har forvaltet den norske statsstøtten til Haydom Lutheran Hospital, totalt 54 millioner kroner i Norad-midler til sykehuset fordelt på årene 2015-2018. Kirkens Nødhjelp bidrar med kapasitetsbygging, fundraising og tilrettelegging for politisk dialog. Etter denne avtaleperioden utløper ved årsskiftet, er det fortsatt behov for støtte, og forhandlinger med Norad for en ny avtale er i gang.

To bistandsparadigmer. 

Samarbeidet mellom disse to diakonale aktørene, Haydom Lutheran Hospital og Kirkens Nødhjelp Tanzania, illustrerer et møte mellom to bistandsparadigmer – det tekniske og det rettighetsbaserte.

Haydom Lutheran Hospital har blitt utviklet under det tekniske paradigmet. Denne bistandsepoken vektla kunnskapsoverføring, teknisk støtte og konkrete, umiddelbare resultater for mennesker i nød: Europeere reiste ut med sin ekspertise og satte opp infrastruktur og institusjoner i u-land. Det ble lagt mindre vekt på hvordan institusjonene skulle­ vedlike­holdes, finansieres og drives over tid. Ofte jobbet man også lite koordinert med andre utviklingsaktører eller vertsstaten­.

I Haydom maktet man å reise­ sykehusbygninger, vannforsyning og elektrisitet. Med utgangspunkt i sykehuset har et lokalsamfunn vokst frem, sykehuset har blitt en slags hjørnesteinsbedrift. Men sykehuset ble også bygget frakoblet Tanzanias helseplaner og på et svært avsides­liggende sted. På tross av alle svakheter fremstår sykehuset som et vellykket eksempel på det beste fra det tekniske paradigmet: Praksisbasert, grasrotforankret, behovsorientert. Men ett sykehus forandrer ikke verden.

Kirkens Nødhjelps Tanzania-program har hatt ambisjoner om å forandre verden, iallfall å forandre Tanzania, og har til dels klart det. I 13 år har Kirkens Nødhjelp støttet trosbaserte samarbeidspartnere – ikke i ­deres ­sosiale arbeid, men til å være mer enn det, til å jobbe med en bredere utviklingsagenda­ med globalt perspektiv.

Rettighetsbærere. 

Programmet ble etablert i 2005 og utviklet i tråd med det rettighets­baserte bistandsparadigmet. Med utgangspunkt i globale menneskerettigheter vektlegger­ denne bistandstenkningen at mottakere er rettighetsbærere som kan holde staten ansvarlig som pliktbærer, med ansvar for å respektere, beskytte og innfri rettighetene.

Kirkens Nødhjelp i Tanzania har jobbet med myndiggjøring av rettighetsbærere gjennom å gjøre låne- og sparegrupper til ryggraden i programmet. I tillegg har det blitt bygget opp et lokalt og nasjonalt anti-korrupsjonsarbeid, der lokalsamfunn overvåker offentlige bevilgninger til for eksempel skoler og helsestasjoner, og slik avdekker og forebygger korrupsjon. Religiøse ledere har blitt mobilisert som talspersoner på vegne av fattige og folk flest i saker som ressursforvaltning, menneskerettighetsbrudd og skattesystem. Konkrete lovendringer, for ­eksempel når det gjelder gruveselskapers skatte­nivå og plikt til å gi lokalbefolkning kompensasjon, har blitt vedtatt og iverksatt fordi de religiøse lederne sa i fra.

Det har blitt stilt spørsmål ved hvorvidt det rettighetsbaserte ­regimet i praksis er i stand til å nå de aller fattigste, like godt som for eksempel et sykehus. Kirkens Nødhjelp Tanzania har også sett at det er vanskelig å få med de mest marginaliserte, for eksempel analfabeter eller alene­mødre, i låne- og sparegruppene og i antikorrupsjonsarbeidet. De har ikke tid, eller har simpelten ikke en krone å avse til sparing.

Utilstrekkelighet. 

Diakoni er eldre enn både langsiktig bistand og menneskerettigheter. Kirker har alltid hatt et sosialt arbeid og drevet sosiale institusjoner for fattigfolk og nødlidende ­enkeltmennesker. Men kirkelige organisasjoner har også vært viktige lokomotiv i utviklingen av velfungerende velferds­system. Erkjennelsen av denne doble tradisjonen – både individ­dimensjonen og systemdimensjonen – har vært utgangspunktet for de siste 10-15 årenes fornyelse av diakonibegrepet.

Samarbeidet mellom Haydom Lutheran Hospital og Kirkens Nødhjelp i Tanzania forsøker å hente opp i seg det beste fra to ­bistandsparadigmer. Det er et eksempel på en diapraksis i tråd med denne nye diakoniforståelsen. Samarbeidet får også frem et implisitt element: Diakoniens utilstrekkelighet. En langsiktig løsning for sykehuset i Haydom forutsetter at tanzanianske helse­myndigheter kommer på banen og tar ansvar. Kirken kan ikke – og bør ikke – gjøre jobben alene.

Selv om diakoni kan spille en instrumentell rolle i realisering av menneskerettigheter, er det statens plikt å sikre retten til helse­, utdanning, statsborgerskap og organisasjonsfrihet. Diakonien vil aldri rekke over alle. Det er bare en stat som kan ha demokratisk ­legitimitet og musk­ler til å realisere alle menneskerettigheter for alle mennesker. Svaret på diakoniens utilstrekkelighet er ikke automatisk mer diakonal ­tjenesteyting, men politisk dialog som frem­holder det universelle menneske­verdet og insisterer på statens pliktbærer­ansvar for udelelige menneskerettigheter.

Bortenfor bistand. 

Sykehusdirektøren i Haydom og mange andre religiøse ledere i Tanzania har med denne erkjennelsen blitt opptatt av å få på plass ­nasjonal finansiering av velferd. De er opptatt av «tax funded ­social protection» – altså skattefinansierte velferdsordninger. Dette slagordet synliggjør at det er ­mulig å finansiere gode velferdsordninger dersom kapitalflukt og korrupsjon bremses og erstattes av et rettferdig skatteregime.

Slagordet er samtidig en oppskrift for hvordan landet kan bli bistandsuavhengig – på sikt kan og må sosiale tjenester i Tanzania­ finansieres av tanzanianere gjennom det spleiselaget som et rettferdig skatteregime er. Gjennom arbeidet for «tax ­funded ­social protection» bidrar religiøse ledere og diakonale ­aktører ikke bare til tjeneste­yting og lindring av akutt nød, men også til en langsiktig løsning på grunnleggende ­problemer og bistandsavhengighet.

Slik viser det diakonale samarbeidet mellom Haydom Lutheran­ Hospital og Kirkens Nødhjelp i Tanzania vei fremover og forbi bistandens tidsalder.

Menneskerettigheter. 

En slik diapraksis betinger at det fins tilstrekkelig handlingsrom for sivilt samfunn: Myndighetsdialog må være mulig. Myndighetskritikk må være mulig.

Dette blir særlig viktig når menneskerettigheter er under press og autoritære tendenser slår rot i land etter land, også i flere av Norges fokusland for bistand. I Tanzania har den nye presidenten strammet grepet om menneskerettsforkjempere såvel som opposisjonelle. Det innføres lover som klart begrenser ­meningsfull politisk deltakelse og håndheving av lovene skjer på tvers av internasjonalt anerkjente­ rettsstatsprinsipper. I påsken 2018 kom alle landets lutherske biskoper med en ­erklæring som kritiserer utviklingen.

Katolske biskoper kom tidligere i år med en tilsvarende ­erklæring. Deres budskap er viktig­ i seg selv. At religiøse ­aktører bruker sin profetiske røst til å delta i samfunnsdebatten, kan også bidra til å holde råken oppe også for andre menneskerettsforkjempere.

Var ikke nok. 

Beskjeden fra det gamle misjonssykehuset i Haydom er moderne: Det tekniske bistandsparadigmet var ikke nok. Det rettighetsbaserte­ bistandsparadigmet var ikke nok. Men i det nye diakoni­begrepet ligger det en erkjennelse: Politiske menneskerettigheter må respekteres hvis vanlige folk skal kunne ta eierskap til utviklingen av land og velferd. Vår nye utviklingsminister kan ledsage sykehusdirektøren og andre menneskerettsforkjempere ved å gi politiske rettigheter nok plass i bistanden fra Norge.

Artikkelen er forkortet. Den fulle versjonen står i Kirke og Kultur 2/2018 som er ute nå. Trykket i Vårt Land 6. juli 2018

Gå til innlegget

Bildet i syskrinet

Publisert 2 måneder siden - 618 visninger

I min farmors syskrin lå et lite, gammelt bilde. Jeg fant det en gang jeg som barn var på skattejakt.

Farmor ble så rar og trist i ansiktet da jeg spurte hvem de var, de på bildet. Det var fem alvorlige barn oppstilt på rekke, fire gutter i matrosdress og en jente i finkjole. Bildet var i svart-hvitt og gulnet i den brune rammen. «Det er Caplan-barna», svarte farmor stille. «Og det var bare en av dem som overlevde.» 

Farmor vokste opp i trange kår i Kirkegata i Trondheim. I etasjen over bodde en periode familien Caplan. Ungene lekte sammen som jevngamle nabounger pleier å gjøre. Farmor fortalte også at hun en gang fikk være stille tilstede da de feiret sabbat. Følelsen av høytid i rommet gjorde sterkt inntrykk på henne. 

Lagt ned snublesteiner. 

Jeg har tenkt på dette bildet mens jeg de siste ukene har lest i Vårt Land om snublesteinene til den tyske kunstneren Gunter Demnig. For tre år siden var det Caplan-barna det ble lagt ned snublesteiner for, i Tromsø og Narvik. På det gamle bildet er barna stolte over å være hos fotografen. Som ungdommer og unge voksne skulle fire av dem bli deportert og aldri komme tilbake. 

Menneskerettighetserklæringen feirer 70-årsjubileum i år. I ruinene etter andre verdenskrig var verdenslederne kloke nok til å samle seg om et felles verdigrunnlag som skulle hindre nye grusomheter. Verdenserklæringen fastslår at alle mennesker er frie og like og at menneskerettighetene er universelle. Det betyr kort og godt at menneskerettighetene gjelder alle mennesker overalt alltid. Dette var nesten revolusjonært nytenkende.

Forbi alle hvis. 

Menneskerettighetserklæringen så forbi alle hvis og men og forbehold. Menneskerettigheter har du ikke fordi du er borger av det ene eller andre landet. Menneskerettigheter har du fordi du er menneske, også hvis du er på vandring, hvis du er på flukt. Menneskeverdet er betingelsesløst og ingen stat eller politisk bestemmelse kan ta det fra deg. For 70 år siden var betydningen av dette poenget åpenbart. Alle hadde erkjent hvor galt det gikk når grunnleggende rettigheter før var betinget av statsborgerskap eller politikk. At jøder ble gjort statsløse gjorde at de sto uten rettsvern. 

Menneskerettighetene er nå under press fra flere hold. Mange av dagens verdensledere bidrar aktivt til å undergrave dem, også i flere vestlige land. Ofte er det den globale flyktningkrisen som legitimerer angrepene på menneskerettighetene. Spørsmålet formuleres mer eller mindre direkte: Skal virkelig alle menneskerettigheter gjelde alle overalt? 

I Danmark diskuteres dette åpent. Landet sier tvert nei til alle kvoteflyktninger og presset på for at europeiske land skulle vedta en erklæring som åpnet for å gradere hvilke menneskerettigheter som skulle gjelde for flyktninger og hvilke som ikke skulle gjelde for dem. Selv om den norske regjeringen ikke protesterte særlig høyt, var det heldigvis andre som gjorde det.

Beskyttelse for alle. 

De som angriper menneskerettighetene fremstiller dem som særrettigheter, noe som fins for å beskytte de andre, de som er annerledes, de som er få. Da har de gått glipp av noe som forfatterne av menneskerettighetserklæringen for 70 år siden hadde forstått. De så menneskerettighetene både som minoritetsbeskyttelse og som beskyttelse for alle. Dette henger sammen og er nettopp det som gjør menneskerettighetene til en garanti for trygghet. God beskyttelse av minoriteter er en forutsetning for trygghet for alle. 

Ungene som lekte i Kirkegata i Trondheim på begynnelsen av 1920-tallet så heller ikke forskjell på jøde eller trønder. Bildet fra syskrinet har jeg nå hengende på kontoret mitt. Men når ungene mine blir store nok skal de få se det og få høre fortellingen om farmors lekekamerater. Så kan vi dra og se på snublesteinene deres også. Mennesker er mennesker, og menneskerettigheter gjelder alle overalt alltid. Det kan ikke graderes.

Trykket i Vårt land 12. juni 2018 i  spalten Overblikk.

Gå til innlegget

Bistand som skaper endring

Publisert over 1 år siden - 1093 visninger

Det er naivt å tro at næringsliv og investeringer er svaret på alle utfordringer for å skape endring, utvikling og bærekraft.

(Tale Hungnes. Kirkens Nødhjelp 
i Tanzania. Stephanie French. Kirkens Nødhjelp i Angola. Thor Danielsson. Kirkens Nødhjelp i Pakistan)


Kjell Roland i Norfund ser ut til å hevde at næringsliv og investeringer er det eneste svaret på det som ikke fungerer i bistanden («Trenger en revolusjon», Vårt Land 26. november). En slik analyse blir altfor enkel.

Verden har satt seg fore svært ambisiøse mål for 2030 gjennom bærekraftsmålene som alle verdens land ble enige om i fjor. Det er helt åpenbart at privat sektor har en viktig rolle å spille, særlig når det gjelder å skape økonomisk vekst og arbeidsplasser.

Men det er naivt å tro at ­næringsliv og investeringer er svaret på alt. Utfordringene er mange, og svarene like mange. Hvordan løse problemer med seksuell og reproduktiv helse om vi ikke får de religiøse lederne på banen?

Hvordan sørge for et anstendig arbeidsliv uten fagforeningene? Hvordan sørge for god helse og utdanning uten et robust skattesystem? Hvordan sikre at myndighetene fordeler ressursene rettferdig uten et sterkt sivilsamfunn?

Dresskledd. Når Roland snakker om bistand og beslutningspåvirkning skinner bakgrunnen som konsulent for store internasjonale prosjekter gjennom. Vi skjønner godt man kan bli desillusjonert. Men fjernt fra virkeligheten til dresskledde konsulenter som flyr mellom New York og Brüssel finner vi grasrotbevegelser som skaper varig endring på bakken.

God bistand gjør nemlig ­bistanden overflødig. I Tanzania har Haydom lutherske ­sykehus, et av landets beste­ ­sykehus, vært finansiert av norske bistandspenger. Det blir nødvendig i mange år fremover, men Kirkens Nødhjelps partnere jobber for en mer varig løsning. Gjennom fakta­baserte rapporter, ­dialogmøter med myndighetene og mobilisering i menighetene arbeider de for at den tanzanianske staten skal tette smutthullene i skattesystemet og få slutt på korrupsjonen.

Tanzanias inntekter må ikke snikes unna til skatteparadis, men heller brukes på sykehus, skoler og trygdeordninger. Partnerne våre jobber for et skatte­finansiert helsesystem som gjør at alle kan få tilgang til de helse­rettighetene de har krav på.

Mer rettferdig. God bistand sørger for at ressursene fordeles mer rettferdig. Staten Angola har enorme inntekter fra olje­utvinning.

Når 40 prosent av befolkningen lever i ekstrem fattigdom skyldes det at rikdommen havner i lommene til noen få fremfor til utdanning og helse.

Det Angola trenger er ikke først og fremst stat-til-stat ­bistand fra Norge. Det angolanere flest trenger­, er aktører som kan holde sine egne myndigheter ansvarlige og kreve at statens inntekter blir fordelt videre.

Korrupsjonsjegere. I Angola driver kirkene lokale grupper med korrupsjonsjegere. De har lært seg å lese budsjetter og oppdager når pengene ikke går dit de skal. Noen ganger oppdager de at det har blitt betalt for mye, andre ganger har det blitt gjort en for dårlig jobb, eller ikke blitt gjort ferdig. Funnene må de lokale myndighetene deretter svare for. På denne måten har landsbyer fått vanntilgang og veier blitt utbedret, og det med penger som allerede var der, men som ble brukt på feil måte. Det samme skjer i Tanzania.

Protesterte. I Pakistan har det i mange år vært lover og ­regler som har gjort det vanskelig å bli likestilt. Men våre partnere tok tak i dette, og flere års ­arbeid kulminerte i at flere tusen mennesker møtte opp til en stor ­demonstrasjon. De protesterte mot at kvinner ikke kan arve like mye som menn og mot at mange­ giftes bort mot sin vilje. Dette førte til at parlamentet gikk inn for en lovendring som gjorde at det ble straffbart å nekte kvinner å arve. Kvinner og menn stiller dermed likt i arvespørsmål og det bidrar til å hindre tvangsekteskap.

Her er det ingen fly. Få dresser, hvite fjes eller vestlige navn. Det er grasrotbevegelser, kirkesamfunn, imamer og kvinnegrupper. Dette er beslutningspåvirkning, og det virker. Vi inviterer gjerne Roland med på reise for å se hvordan folk på bakken kan skape varig endring ved å stille krav til sine myndigheter.


FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.12.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

KrF og ekteskapet
av
Karl Johan Hallaråker
rundt 9 timer siden / 139 visninger
0 kommentarer
Hva er vann?
av
Håvard Nyhus
rundt 10 timer siden / 330 visninger
0 kommentarer
Den forekommende hollender
av
Andreas Wahl Blomkvist
rundt 13 timer siden / 228 visninger
0 kommentarer
Slutt opp om KrF!
av
Kjell Magne Bondevik
rundt 13 timer siden / 529 visninger
11 kommentarer
Besynderlig fra justisministeren
av
Bente Sandvig
rundt 13 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Nødvendig og ubehagelig
av
Åste Dokka
rundt 23 timer siden / 1579 visninger
20 kommentarer
Et godt ­kompromiss
av
Ingrid Vik
rundt 23 timer siden / 515 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 5 timer siden / 866 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 6 timer siden / 866 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 6 timer siden / 749 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Eutanasi
rundt 6 timer siden / 145 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 6 timer siden / 866 visninger
Harry Mikkelsen kommenterte på
Eutanasi
rundt 6 timer siden / 145 visninger
Kjetil Kringlebotten kommenterte på
Konfirmanten som kommer alene
rundt 6 timer siden / 1409 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 6 timer siden / 866 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 7 timer siden / 529 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Eutanasi
rundt 7 timer siden / 145 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Slutt opp om KrF!
rundt 7 timer siden / 529 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Morfars kristendom
rundt 7 timer siden / 749 visninger
Les flere