Tale Hungnes

Alder: 0
  RSS

Om Tale

Politikk- og samfunnssjef i Amnesty International Norge

Følgere

Bildet i syskrinet

Publisert 13 dager siden - 590 visninger

I min farmors syskrin lå et lite, gammelt bilde. Jeg fant det en gang jeg som barn var på skattejakt.

Farmor ble så rar og trist i ansiktet da jeg spurte hvem de var, de på bildet. Det var fem alvorlige barn oppstilt på rekke, fire gutter i matrosdress og en jente i finkjole. Bildet var i svart-hvitt og gulnet i den brune rammen. «Det er Caplan-barna», svarte farmor stille. «Og det var bare en av dem som overlevde.» 

Farmor vokste opp i trange kår i Kirkegata i Trondheim. I etasjen over bodde en periode familien Caplan. Ungene lekte sammen som jevngamle nabounger pleier å gjøre. Farmor fortalte også at hun en gang fikk være stille tilstede da de feiret sabbat. Følelsen av høytid i rommet gjorde sterkt inntrykk på henne. 

Lagt ned snublesteiner. 

Jeg har tenkt på dette bildet mens jeg de siste ukene har lest i Vårt Land om snublesteinene til den tyske kunstneren Gunter Demnig. For tre år siden var det Caplan-barna det ble lagt ned snublesteiner for, i Tromsø og Narvik. På det gamle bildet er barna stolte over å være hos fotografen. Som ungdommer og unge voksne skulle fire av dem bli deportert og aldri komme tilbake. 

Menneskerettighetserklæringen feirer 70-årsjubileum i år. I ruinene etter andre verdenskrig var verdenslederne kloke nok til å samle seg om et felles verdigrunnlag som skulle hindre nye grusomheter. Verdenserklæringen fastslår at alle mennesker er frie og like og at menneskerettighetene er universelle. Det betyr kort og godt at menneskerettighetene gjelder alle mennesker overalt alltid. Dette var nesten revolusjonært nytenkende.

Forbi alle hvis. 

Menneskerettighetserklæringen så forbi alle hvis og men og forbehold. Menneskerettigheter har du ikke fordi du er borger av det ene eller andre landet. Menneskerettigheter har du fordi du er menneske, også hvis du er på vandring, hvis du er på flukt. Menneskeverdet er betingelsesløst og ingen stat eller politisk bestemmelse kan ta det fra deg. For 70 år siden var betydningen av dette poenget åpenbart. Alle hadde erkjent hvor galt det gikk når grunnleggende rettigheter før var betinget av statsborgerskap eller politikk. At jøder ble gjort statsløse gjorde at de sto uten rettsvern. 

Menneskerettighetene er nå under press fra flere hold. Mange av dagens verdensledere bidrar aktivt til å undergrave dem, også i flere vestlige land. Ofte er det den globale flyktningkrisen som legitimerer angrepene på menneskerettighetene. Spørsmålet formuleres mer eller mindre direkte: Skal virkelig alle menneskerettigheter gjelde alle overalt? 

I Danmark diskuteres dette åpent. Landet sier tvert nei til alle kvoteflyktninger og presset på for at europeiske land skulle vedta en erklæring som åpnet for å gradere hvilke menneskerettigheter som skulle gjelde for flyktninger og hvilke som ikke skulle gjelde for dem. Selv om den norske regjeringen ikke protesterte særlig høyt, var det heldigvis andre som gjorde det.

Beskyttelse for alle. 

De som angriper menneskerettighetene fremstiller dem som særrettigheter, noe som fins for å beskytte de andre, de som er annerledes, de som er få. Da har de gått glipp av noe som forfatterne av menneskerettighetserklæringen for 70 år siden hadde forstått. De så menneskerettighetene både som minoritetsbeskyttelse og som beskyttelse for alle. Dette henger sammen og er nettopp det som gjør menneskerettighetene til en garanti for trygghet. God beskyttelse av minoriteter er en forutsetning for trygghet for alle. 

Ungene som lekte i Kirkegata i Trondheim på begynnelsen av 1920-tallet så heller ikke forskjell på jøde eller trønder. Bildet fra syskrinet har jeg nå hengende på kontoret mitt. Men når ungene mine blir store nok skal de få se det og få høre fortellingen om farmors lekekamerater. Så kan vi dra og se på snublesteinene deres også. Mennesker er mennesker, og menneskerettigheter gjelder alle overalt alltid. Det kan ikke graderes.

Trykket i Vårt land 12. juni 2018 i  spalten Overblikk.

Gå til innlegget

Bistand som skaper endring

Publisert over 1 år siden - 1085 visninger

Det er naivt å tro at næringsliv og investeringer er svaret på alle utfordringer for å skape endring, utvikling og bærekraft.

(Tale Hungnes. Kirkens Nødhjelp 
i Tanzania. Stephanie French. Kirkens Nødhjelp i Angola. Thor Danielsson. Kirkens Nødhjelp i Pakistan)


Kjell Roland i Norfund ser ut til å hevde at næringsliv og investeringer er det eneste svaret på det som ikke fungerer i bistanden («Trenger en revolusjon», Vårt Land 26. november). En slik analyse blir altfor enkel.

Verden har satt seg fore svært ambisiøse mål for 2030 gjennom bærekraftsmålene som alle verdens land ble enige om i fjor. Det er helt åpenbart at privat sektor har en viktig rolle å spille, særlig når det gjelder å skape økonomisk vekst og arbeidsplasser.

Men det er naivt å tro at ­næringsliv og investeringer er svaret på alt. Utfordringene er mange, og svarene like mange. Hvordan løse problemer med seksuell og reproduktiv helse om vi ikke får de religiøse lederne på banen?

Hvordan sørge for et anstendig arbeidsliv uten fagforeningene? Hvordan sørge for god helse og utdanning uten et robust skattesystem? Hvordan sikre at myndighetene fordeler ressursene rettferdig uten et sterkt sivilsamfunn?

Dresskledd. Når Roland snakker om bistand og beslutningspåvirkning skinner bakgrunnen som konsulent for store internasjonale prosjekter gjennom. Vi skjønner godt man kan bli desillusjonert. Men fjernt fra virkeligheten til dresskledde konsulenter som flyr mellom New York og Brüssel finner vi grasrotbevegelser som skaper varig endring på bakken.

God bistand gjør nemlig ­bistanden overflødig. I Tanzania har Haydom lutherske ­sykehus, et av landets beste­ ­sykehus, vært finansiert av norske bistandspenger. Det blir nødvendig i mange år fremover, men Kirkens Nødhjelps partnere jobber for en mer varig løsning. Gjennom fakta­baserte rapporter, ­dialogmøter med myndighetene og mobilisering i menighetene arbeider de for at den tanzanianske staten skal tette smutthullene i skattesystemet og få slutt på korrupsjonen.

Tanzanias inntekter må ikke snikes unna til skatteparadis, men heller brukes på sykehus, skoler og trygdeordninger. Partnerne våre jobber for et skatte­finansiert helsesystem som gjør at alle kan få tilgang til de helse­rettighetene de har krav på.

Mer rettferdig. God bistand sørger for at ressursene fordeles mer rettferdig. Staten Angola har enorme inntekter fra olje­utvinning.

Når 40 prosent av befolkningen lever i ekstrem fattigdom skyldes det at rikdommen havner i lommene til noen få fremfor til utdanning og helse.

Det Angola trenger er ikke først og fremst stat-til-stat ­bistand fra Norge. Det angolanere flest trenger­, er aktører som kan holde sine egne myndigheter ansvarlige og kreve at statens inntekter blir fordelt videre.

Korrupsjonsjegere. I Angola driver kirkene lokale grupper med korrupsjonsjegere. De har lært seg å lese budsjetter og oppdager når pengene ikke går dit de skal. Noen ganger oppdager de at det har blitt betalt for mye, andre ganger har det blitt gjort en for dårlig jobb, eller ikke blitt gjort ferdig. Funnene må de lokale myndighetene deretter svare for. På denne måten har landsbyer fått vanntilgang og veier blitt utbedret, og det med penger som allerede var der, men som ble brukt på feil måte. Det samme skjer i Tanzania.

Protesterte. I Pakistan har det i mange år vært lover og ­regler som har gjort det vanskelig å bli likestilt. Men våre partnere tok tak i dette, og flere års ­arbeid kulminerte i at flere tusen mennesker møtte opp til en stor ­demonstrasjon. De protesterte mot at kvinner ikke kan arve like mye som menn og mot at mange­ giftes bort mot sin vilje. Dette førte til at parlamentet gikk inn for en lovendring som gjorde at det ble straffbart å nekte kvinner å arve. Kvinner og menn stiller dermed likt i arvespørsmål og det bidrar til å hindre tvangsekteskap.

Her er det ingen fly. Få dresser, hvite fjes eller vestlige navn. Det er grasrotbevegelser, kirkesamfunn, imamer og kvinnegrupper. Dette er beslutningspåvirkning, og det virker. Vi inviterer gjerne Roland med på reise for å se hvordan folk på bakken kan skape varig endring ved å stille krav til sine myndigheter.


FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.12.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Ideologi på villspor
av
Alexis Lundh
21 minutter siden / 23 visninger
0 kommentarer
Mystiske kristne
av
Kjell Sørsdal
rundt 1 time siden / 52 visninger
0 kommentarer
Styrke til fellesskap
av
Vårt Land
rundt 1 time siden / 34 visninger
0 kommentarer
Luking og sånn
av
Joanna Bjerga
rundt 2 timer siden / 86 visninger
1 kommentarer
Den forsømte arven
av
Berit Aalborg
rundt 10 timer siden / 168 visninger
0 kommentarer
Daniels 70 uker.
av
Ove K Lillemoen
rundt 15 timer siden / 85 visninger
0 kommentarer
Vi er alle i Kristus
av
Thor Ivar Hornnes
rundt 20 timer siden / 286 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Luking og sånn
25 minutter siden / 86 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
37 minutter siden / 8011 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Øivind Andersens forkynnelse.
rundt 2 timer siden / 253 visninger
Mary Alise Bjørnstad kommenterte på
Øivind Andersens forkynnelse.
rundt 10 timer siden / 253 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 10 timer siden / 4569 visninger
Robin Tande kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 10 timer siden / 8011 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 10 timer siden / 8011 visninger
Øyvind Hasting kommenterte på
SKAM, PRIDE OG BARNEHAGER
rundt 11 timer siden / 669 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 11 timer siden / 8011 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 12 timer siden / 3149 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Endens tid
rundt 12 timer siden / 3149 visninger
Fred Søndby kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 12 timer siden / 4569 visninger
Les flere