Tale Hungnes

Alder: 0
  RSS

Om Tale

Politikk- og samfunnssjef i Amnesty International Norge

Følgere

En løsning til, Astrup

Publisert 17 dager siden - 161 visninger

For å bekjempe moderne slaveri, trenger vi en menneskerettighetslov for næringslivet.

Det er en av vår tids store menneskerettighetsutfordringer som Astrup tar opp når han i Vårt Land 23.
november skriver om moderne slaveri, og som også adresseres i Vårt Lands leder 26.11.

Vi deler mye av analysen for hvorfor dette er blitt en stor utfordring i vår tid. Globaliseringen har skyggesider som menneskehandel og uanstendige
arbeidsforhold, skriver Astrup. Vi er glade for at regjeringen øker ressursene for å bekjempe dette. Men selv om Astrup nevner mange gode verktøy mot moderne slaveri i sin kronikk, utelater han et sentralt verktøy: en bindende menneskerettighetslov for næringslivet, blant noen kjent som en «aktsomhetslov».

Tekstilfabrikker. 

I kampen mot uanstendige arbeidsforhold har
næringslivet selvsagt en unik rolle. Vi vet at enkelte bedrifter opplever en rekke menneskerettighetsutfordringer med sine datterselskaper og leverandørkjeder. Dette handler om mennesker som jobber på tomatplantasjer i Italia, i tekstilfabrikker i Bangladesh, i kobolt-gruver i Kongo – og i vaskehaller i Oslo. Det handler også om forurensing av drikkevann i Brasil, tvangsforflytning av lokalbefolkning på Borneo eller urfolk som fordrives med vold og drap fra sine landområder i Guatemala.

En lov som krever at næringslivet må ta forhåndsregler om menneskerettigheter og miljø, vil spille en sentral rolle for å ta tak i dette. Slike lover har blitt innført i flere land vi liker å sammenlikne oss med. Storbritannia var tidlig ute med å innføre en moderne slaverilov i 2015. Den gjorde det obligatorisk for selskaper å rapportere på hva de gjør for unngå moderne slaveri. Siden da har lovene blitt flere, og de har videre­utviklet seg. Loven om barnearbeid i Nederland gjør det obligatorisk både å rapportere på risiko for barnearbeid og å handle når risiko for dette oppstår.

Det siste tilskuddet er den franske «årvåkenhetsloven», som kom i 2017. Den er kjempet fram blant annet av Amnesty i Frankrike, og representerer spydspissen i internasjonal lovgivning av selskapers ansvar for å respektere menneskerettigheter og miljø. Loven gjør det pliktig for selskapene å foreta risikoanalyser og å ha beredskap på plass for å unngå å bryte menneskerettighetene og ødelegge miljøet. Dersom det viser seg at et selskap ikke har fulgt loven, vil det kunne bli utsatt for sanksjoner.

Politisk trend. 

Vi snakker altså her om en klar politisk trend. Vi ser også at lovene som blir innført blir stadig sterkere. I Sveits diskuteres nå en lov for selskapers ansvar for å respektere
menneskerettigheter og miljø. Hvis den vedtas, vil den kunne representere enda et skritt i retning å sikre at næringslivet ivaretar sitt ansvar for menneskerettighetene.

Dette bidrar ikke bare til at vi får bedre verktøy til å bekjempe moderne slaveri og andre menneskerettighetsbrudd. En slik lov vil også gjøre at bedrifter får likere konkurransevilkår. En rekke bedrifter gjør allerede i dag en god jobb når det gjelder å ta hensyn til menneskerettigheter, for
eksempel ved å følge anbefalingene til OECD og forplikte seg til FNs vei­-
ledende prinsipper (UN guiding principles - UNGP). En menneskerettighetslov for næringslivet handler om å gjøre FNs prinsipper, som i dag er frivillige, til bindende lov.

Hvis det blir obligatorisk for alle å gjøre en like grundig og god jobb, vil selskapene selv få en langt bedre
risikohåndtering og forvaltning av sine verdier. Og, det vil være til det beste for mennesker og miljø.

Arbeiderpartiet har nylig tatt til orde for en moderne slaverilov i Stortinget. Vi håper at regjeringen vil bruke
muligheten som dette initiativet gir.

Nyttig verktøy. 

I første rekke håper vi regjeringen vil sette ned et utvalg som får mandat til å se på de ulike
lovene som i dag finnes eller er under utvikling, med mål om en lov som blir et nyttig verktøy for både næringsliv og sivilsamfunn. En lov som reduserer risiko for at selskaper blir involvert i menneskerettighetsbrudd og miljø­ødeleggelse – og ikke minst: styrker vernet for mennesker og miljø. Enten det dreier seg om giftutslipp i drikkevannet, mishandling av aktivister, tvangsforflytting fra landområder
eller moderne slaveri i en gruve eller en tomatplantasje.

Norge har altså ikke vært først ute når det kommer til å innføre menneskerettighetslover for næringslivet. Men vi kan være best. En lov som omfatter respekt for alle menneskerettigheter, inkludert moderne slaveri. Det vil være et vesentlig bidrag i kampen mot moderne slaveri og andre grove menneskerettighetsbrudd

Gå til innlegget

Den ­store testen

Publisert 25 dager siden - 783 visninger

Statsbudsjettet er i havn, men nå venter­ den egentlige oppgaven. Vil KrF sette menneskerettighetene sentralt­ i regjeringsforhandlingene?

Amnesty International vil gi KrF noen helt konkrete råd med på veien­. Vi vil starte med dem som syr klærne våre, lager mobiltelefonene våre og høster mye av maten vi spiser. De er den viktigste delen av den leverandørkjeden som gjerne starter i Asia, Afrika og Latin-Amerika, før du finner produktet i norske butikker.

Men dette handler også om mennesker i Norge. Selv om det aller meste av norsk næringsliv er seriøst, har vi sett avsløringer av uverdige forhold for mennesker som jobber som oppvaskere, gartnere eller og bilvaskere.

En rekke land, inkludert Frankrike, Tyskland og Storbritannia, innfører nå lover for selskapers ansvar for menneskerettigheter og miljø. Hovedhensikten er å gå fra frivillige, etiske retningslinjer til bindende lov, ved å forplikte selskaper på menneskerettighetene. På internasjonalt­ plan innenfor FN og OECD, gjøres det nå stadig tyde-
ligere at næringlivets menneskerettsansvar må bli bindende­, og standarder for hvordan nær-ingslivet skal ivareta dette ansvaret­, er under utarbeiding.

Stilles til ansvar. 

Amnesty International­ håper at KrF vil bidra­ til at Norge får en menneskerettighetslov for næringslivet som gjør at selskaper kan stilles til ansvar for sine forpliktelser i alle ledd av sin virksomhet.

Det andre området er flyktninger og asylsøkere. Med dag-
ens lave asylankomster, bør vi kunne bidra mer  og  følge­  Høykommissærens  anbefaling på fem tusen kvoteflyktninger.  Samtidig bør vi øke vår andel av asylsøkere som må relokaliseres fra de tragiske forholdene i flyktningleirer i Hellas og Italia.

På ett området skiller Norge seg spesielt dårlig ut. Det gjelder det såkalte «rimelighetsvilkåret», som ble tatt ut av Utlendingsloven­ i 2016. Dette vilkåret skulle sikre at en tok en ekstra runde for å forsikre seg om at sikkerheten til hver enkelt flyktning ble ivaretatt. Mens en hadde rimelighetsvilkåret som del av norsk lov, skulle søkerens individuelle situasjon vurderes opp mot den sosiale og økonomiske situasjonen på stedet en ble sendt til.

Rimelighetsvikåret. 

Da rimelighetsvilkåret ble tatt bort, innebar det at langt flere asylsøkere ble henvist til internflukt i en annen­ del av hjemlandet enn der de opprinnelig kom fra. EU, Canada, USA, Storbritannia og Australia anvender alle rimelighetsvilkåret når internflukt skal vurderes. Norge bør selvfølgelig gjøre det samme.

Det tredje området gjelder seksuell vold. Voldtektsbestemmelsen i den norske straffeloven er i dag i utakt med internasjonale menneskerettighetsstandarder. En samtykkebasert voldtektsbestemmelse er viktig, fordi den fastslår at det er ikke bruken av vold, men mangelen på fritt samtykke, som definerer en voldtekt.

Det vil ha en viktig holdningsskapende og forebyggende effekt­, og senke terskelen for å anmelde voldtekt. I tillegg vil det sikre at norsk lovgivning kommer i overensstemmelse med internasjonal rett. Etter at KrF støttet et forslag om dette i Stortinget i vår, bør samtykkeprinsippet nå inn i regjeringsforhandlingene. Den lenge lovede handlingsplanen mot voldtekt bør også legges fram snarest.

To av tre. 

Det fjerde området handler om ytringsfrihet. Netthets er den største utfordringen for ytringsfrihet i Norge i dag. Våre kartlegginger viser at to av tre kvinnelige politikere i Norge­ har vært utsatt for hets og trakassering på nett. Hetsen fører til angst og nedstemthet. Amnesty International har dokumentert at kvinner unngår enkelte tema, justerer måten de snakker på og i verste fall trekker seg fra den offentlige samtalen.

Problemet er økende, og vi må få stanset utviklingen snarest. Derfor bør KrF legge fram forslag om en lovendring for å ta både kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk inn som diskrimineringsgrunnlag i straffe-
loven i løpet av våren 2019. Samtidig må de sikre politiet økte ressurser og bedre kompetanse til å bekjempe hatefulle ytringer på nett.

Gå til innlegget

En ny diakoni

Publisert 5 måneder siden - 526 visninger

Hvis Norges nye utviklingsminister ønsker seg en til­nærming til bistand som peker bortenfor bistandens tids­alder, kan han se til et diakonalt samarbeidsprosjekt­ i ­Haydom i Tanzania. Her viser diakoni vei: Politiske menneske­rettigheter må gis mer plass i bistandstenkningen.

Langt ute på den fattige, tanzanianske landsbygden ligger Haydom Lutheran Hospital. Sykehuset har en spesiell plass i mange­ nordmenns hjerter. Sykehuset ble grunnlagt av misjonspionerer fra Sørlandet for over 60 år siden. I dag gir sykehuset helsetjenester av høy kvalitet til 1,2 millioner mennesker i grisgrendte, fattige strøk i det nord-vestlige Tanzania.

Basarer og misjonsmesser i Norge har gitt viktige bidrag til dette sykehuset. Det er likevel ­liten tvil om at det er stabil tilgang til store bistandsmidler over det norske statsbudsjettet som har gjort det mulig for syke­huset å holde høy standard. Denne­ ­bistandsavhengigheten gjør imidlertid sykehuset sårbart og den norske statsstøtten trappes nå ned. Haydom Lutheran Hospital har likevel valgt å se fremover. Visjonen er å videre­utvikle sykehuset som et helsefaglig toppkvalitetssykehus som er finansielt bærekraftig og som er en integrert del av et fungerende tanzaniansk velferds­system.

Siden 2015 er det Kirkens Nødhjelp som har forvaltet den norske statsstøtten til Haydom Lutheran Hospital, totalt 54 millioner kroner i Norad-midler til sykehuset fordelt på årene 2015-2018. Kirkens Nødhjelp bidrar med kapasitetsbygging, fundraising og tilrettelegging for politisk dialog. Etter denne avtaleperioden utløper ved årsskiftet, er det fortsatt behov for støtte, og forhandlinger med Norad for en ny avtale er i gang.

To bistandsparadigmer. 

Samarbeidet mellom disse to diakonale aktørene, Haydom Lutheran Hospital og Kirkens Nødhjelp Tanzania, illustrerer et møte mellom to bistandsparadigmer – det tekniske og det rettighetsbaserte.

Haydom Lutheran Hospital har blitt utviklet under det tekniske paradigmet. Denne bistandsepoken vektla kunnskapsoverføring, teknisk støtte og konkrete, umiddelbare resultater for mennesker i nød: Europeere reiste ut med sin ekspertise og satte opp infrastruktur og institusjoner i u-land. Det ble lagt mindre vekt på hvordan institusjonene skulle­ vedlike­holdes, finansieres og drives over tid. Ofte jobbet man også lite koordinert med andre utviklingsaktører eller vertsstaten­.

I Haydom maktet man å reise­ sykehusbygninger, vannforsyning og elektrisitet. Med utgangspunkt i sykehuset har et lokalsamfunn vokst frem, sykehuset har blitt en slags hjørnesteinsbedrift. Men sykehuset ble også bygget frakoblet Tanzanias helseplaner og på et svært avsides­liggende sted. På tross av alle svakheter fremstår sykehuset som et vellykket eksempel på det beste fra det tekniske paradigmet: Praksisbasert, grasrotforankret, behovsorientert. Men ett sykehus forandrer ikke verden.

Kirkens Nødhjelps Tanzania-program har hatt ambisjoner om å forandre verden, iallfall å forandre Tanzania, og har til dels klart det. I 13 år har Kirkens Nødhjelp støttet trosbaserte samarbeidspartnere – ikke i ­deres ­sosiale arbeid, men til å være mer enn det, til å jobbe med en bredere utviklingsagenda­ med globalt perspektiv.

Rettighetsbærere. 

Programmet ble etablert i 2005 og utviklet i tråd med det rettighets­baserte bistandsparadigmet. Med utgangspunkt i globale menneskerettigheter vektlegger­ denne bistandstenkningen at mottakere er rettighetsbærere som kan holde staten ansvarlig som pliktbærer, med ansvar for å respektere, beskytte og innfri rettighetene.

Kirkens Nødhjelp i Tanzania har jobbet med myndiggjøring av rettighetsbærere gjennom å gjøre låne- og sparegrupper til ryggraden i programmet. I tillegg har det blitt bygget opp et lokalt og nasjonalt anti-korrupsjonsarbeid, der lokalsamfunn overvåker offentlige bevilgninger til for eksempel skoler og helsestasjoner, og slik avdekker og forebygger korrupsjon. Religiøse ledere har blitt mobilisert som talspersoner på vegne av fattige og folk flest i saker som ressursforvaltning, menneskerettighetsbrudd og skattesystem. Konkrete lovendringer, for ­eksempel når det gjelder gruveselskapers skatte­nivå og plikt til å gi lokalbefolkning kompensasjon, har blitt vedtatt og iverksatt fordi de religiøse lederne sa i fra.

Det har blitt stilt spørsmål ved hvorvidt det rettighetsbaserte ­regimet i praksis er i stand til å nå de aller fattigste, like godt som for eksempel et sykehus. Kirkens Nødhjelp Tanzania har også sett at det er vanskelig å få med de mest marginaliserte, for eksempel analfabeter eller alene­mødre, i låne- og sparegruppene og i antikorrupsjonsarbeidet. De har ikke tid, eller har simpelten ikke en krone å avse til sparing.

Utilstrekkelighet. 

Diakoni er eldre enn både langsiktig bistand og menneskerettigheter. Kirker har alltid hatt et sosialt arbeid og drevet sosiale institusjoner for fattigfolk og nødlidende ­enkeltmennesker. Men kirkelige organisasjoner har også vært viktige lokomotiv i utviklingen av velfungerende velferds­system. Erkjennelsen av denne doble tradisjonen – både individ­dimensjonen og systemdimensjonen – har vært utgangspunktet for de siste 10-15 årenes fornyelse av diakonibegrepet.

Samarbeidet mellom Haydom Lutheran Hospital og Kirkens Nødhjelp i Tanzania forsøker å hente opp i seg det beste fra to ­bistandsparadigmer. Det er et eksempel på en diapraksis i tråd med denne nye diakoniforståelsen. Samarbeidet får også frem et implisitt element: Diakoniens utilstrekkelighet. En langsiktig løsning for sykehuset i Haydom forutsetter at tanzanianske helse­myndigheter kommer på banen og tar ansvar. Kirken kan ikke – og bør ikke – gjøre jobben alene.

Selv om diakoni kan spille en instrumentell rolle i realisering av menneskerettigheter, er det statens plikt å sikre retten til helse­, utdanning, statsborgerskap og organisasjonsfrihet. Diakonien vil aldri rekke over alle. Det er bare en stat som kan ha demokratisk ­legitimitet og musk­ler til å realisere alle menneskerettigheter for alle mennesker. Svaret på diakoniens utilstrekkelighet er ikke automatisk mer diakonal ­tjenesteyting, men politisk dialog som frem­holder det universelle menneske­verdet og insisterer på statens pliktbærer­ansvar for udelelige menneskerettigheter.

Bortenfor bistand. 

Sykehusdirektøren i Haydom og mange andre religiøse ledere i Tanzania har med denne erkjennelsen blitt opptatt av å få på plass ­nasjonal finansiering av velferd. De er opptatt av «tax funded ­social protection» – altså skattefinansierte velferdsordninger. Dette slagordet synliggjør at det er ­mulig å finansiere gode velferdsordninger dersom kapitalflukt og korrupsjon bremses og erstattes av et rettferdig skatteregime.

Slagordet er samtidig en oppskrift for hvordan landet kan bli bistandsuavhengig – på sikt kan og må sosiale tjenester i Tanzania­ finansieres av tanzanianere gjennom det spleiselaget som et rettferdig skatteregime er. Gjennom arbeidet for «tax ­funded ­social protection» bidrar religiøse ledere og diakonale ­aktører ikke bare til tjeneste­yting og lindring av akutt nød, men også til en langsiktig løsning på grunnleggende ­problemer og bistandsavhengighet.

Slik viser det diakonale samarbeidet mellom Haydom Lutheran­ Hospital og Kirkens Nødhjelp i Tanzania vei fremover og forbi bistandens tidsalder.

Menneskerettigheter. 

En slik diapraksis betinger at det fins tilstrekkelig handlingsrom for sivilt samfunn: Myndighetsdialog må være mulig. Myndighetskritikk må være mulig.

Dette blir særlig viktig når menneskerettigheter er under press og autoritære tendenser slår rot i land etter land, også i flere av Norges fokusland for bistand. I Tanzania har den nye presidenten strammet grepet om menneskerettsforkjempere såvel som opposisjonelle. Det innføres lover som klart begrenser ­meningsfull politisk deltakelse og håndheving av lovene skjer på tvers av internasjonalt anerkjente­ rettsstatsprinsipper. I påsken 2018 kom alle landets lutherske biskoper med en ­erklæring som kritiserer utviklingen.

Katolske biskoper kom tidligere i år med en tilsvarende ­erklæring. Deres budskap er viktig­ i seg selv. At religiøse ­aktører bruker sin profetiske røst til å delta i samfunnsdebatten, kan også bidra til å holde råken oppe også for andre menneskerettsforkjempere.

Var ikke nok. 

Beskjeden fra det gamle misjonssykehuset i Haydom er moderne: Det tekniske bistandsparadigmet var ikke nok. Det rettighetsbaserte­ bistandsparadigmet var ikke nok. Men i det nye diakoni­begrepet ligger det en erkjennelse: Politiske menneskerettigheter må respekteres hvis vanlige folk skal kunne ta eierskap til utviklingen av land og velferd. Vår nye utviklingsminister kan ledsage sykehusdirektøren og andre menneskerettsforkjempere ved å gi politiske rettigheter nok plass i bistanden fra Norge.

Artikkelen er forkortet. Den fulle versjonen står i Kirke og Kultur 2/2018 som er ute nå. Trykket i Vårt Land 6. juli 2018

Gå til innlegget

Bildet i syskrinet

Publisert 6 måneder siden - 623 visninger

I min farmors syskrin lå et lite, gammelt bilde. Jeg fant det en gang jeg som barn var på skattejakt.

Farmor ble så rar og trist i ansiktet da jeg spurte hvem de var, de på bildet. Det var fem alvorlige barn oppstilt på rekke, fire gutter i matrosdress og en jente i finkjole. Bildet var i svart-hvitt og gulnet i den brune rammen. «Det er Caplan-barna», svarte farmor stille. «Og det var bare en av dem som overlevde.» 

Farmor vokste opp i trange kår i Kirkegata i Trondheim. I etasjen over bodde en periode familien Caplan. Ungene lekte sammen som jevngamle nabounger pleier å gjøre. Farmor fortalte også at hun en gang fikk være stille tilstede da de feiret sabbat. Følelsen av høytid i rommet gjorde sterkt inntrykk på henne. 

Lagt ned snublesteiner. 

Jeg har tenkt på dette bildet mens jeg de siste ukene har lest i Vårt Land om snublesteinene til den tyske kunstneren Gunter Demnig. For tre år siden var det Caplan-barna det ble lagt ned snublesteiner for, i Tromsø og Narvik. På det gamle bildet er barna stolte over å være hos fotografen. Som ungdommer og unge voksne skulle fire av dem bli deportert og aldri komme tilbake. 

Menneskerettighetserklæringen feirer 70-årsjubileum i år. I ruinene etter andre verdenskrig var verdenslederne kloke nok til å samle seg om et felles verdigrunnlag som skulle hindre nye grusomheter. Verdenserklæringen fastslår at alle mennesker er frie og like og at menneskerettighetene er universelle. Det betyr kort og godt at menneskerettighetene gjelder alle mennesker overalt alltid. Dette var nesten revolusjonært nytenkende.

Forbi alle hvis. 

Menneskerettighetserklæringen så forbi alle hvis og men og forbehold. Menneskerettigheter har du ikke fordi du er borger av det ene eller andre landet. Menneskerettigheter har du fordi du er menneske, også hvis du er på vandring, hvis du er på flukt. Menneskeverdet er betingelsesløst og ingen stat eller politisk bestemmelse kan ta det fra deg. For 70 år siden var betydningen av dette poenget åpenbart. Alle hadde erkjent hvor galt det gikk når grunnleggende rettigheter før var betinget av statsborgerskap eller politikk. At jøder ble gjort statsløse gjorde at de sto uten rettsvern. 

Menneskerettighetene er nå under press fra flere hold. Mange av dagens verdensledere bidrar aktivt til å undergrave dem, også i flere vestlige land. Ofte er det den globale flyktningkrisen som legitimerer angrepene på menneskerettighetene. Spørsmålet formuleres mer eller mindre direkte: Skal virkelig alle menneskerettigheter gjelde alle overalt? 

I Danmark diskuteres dette åpent. Landet sier tvert nei til alle kvoteflyktninger og presset på for at europeiske land skulle vedta en erklæring som åpnet for å gradere hvilke menneskerettigheter som skulle gjelde for flyktninger og hvilke som ikke skulle gjelde for dem. Selv om den norske regjeringen ikke protesterte særlig høyt, var det heldigvis andre som gjorde det.

Beskyttelse for alle. 

De som angriper menneskerettighetene fremstiller dem som særrettigheter, noe som fins for å beskytte de andre, de som er annerledes, de som er få. Da har de gått glipp av noe som forfatterne av menneskerettighetserklæringen for 70 år siden hadde forstått. De så menneskerettighetene både som minoritetsbeskyttelse og som beskyttelse for alle. Dette henger sammen og er nettopp det som gjør menneskerettighetene til en garanti for trygghet. God beskyttelse av minoriteter er en forutsetning for trygghet for alle. 

Ungene som lekte i Kirkegata i Trondheim på begynnelsen av 1920-tallet så heller ikke forskjell på jøde eller trønder. Bildet fra syskrinet har jeg nå hengende på kontoret mitt. Men når ungene mine blir store nok skal de få se det og få høre fortellingen om farmors lekekamerater. Så kan vi dra og se på snublesteinene deres også. Mennesker er mennesker, og menneskerettigheter gjelder alle overalt alltid. Det kan ikke graderes.

Trykket i Vårt land 12. juni 2018 i  spalten Overblikk.

Gå til innlegget

Bistand som skaper endring

Publisert rundt 2 år siden - 1110 visninger

Det er naivt å tro at næringsliv og investeringer er svaret på alle utfordringer for å skape endring, utvikling og bærekraft.

(Tale Hungnes. Kirkens Nødhjelp 
i Tanzania. Stephanie French. Kirkens Nødhjelp i Angola. Thor Danielsson. Kirkens Nødhjelp i Pakistan)


Kjell Roland i Norfund ser ut til å hevde at næringsliv og investeringer er det eneste svaret på det som ikke fungerer i bistanden («Trenger en revolusjon», Vårt Land 26. november). En slik analyse blir altfor enkel.

Verden har satt seg fore svært ambisiøse mål for 2030 gjennom bærekraftsmålene som alle verdens land ble enige om i fjor. Det er helt åpenbart at privat sektor har en viktig rolle å spille, særlig når det gjelder å skape økonomisk vekst og arbeidsplasser.

Men det er naivt å tro at ­næringsliv og investeringer er svaret på alt. Utfordringene er mange, og svarene like mange. Hvordan løse problemer med seksuell og reproduktiv helse om vi ikke får de religiøse lederne på banen?

Hvordan sørge for et anstendig arbeidsliv uten fagforeningene? Hvordan sørge for god helse og utdanning uten et robust skattesystem? Hvordan sikre at myndighetene fordeler ressursene rettferdig uten et sterkt sivilsamfunn?

Dresskledd. Når Roland snakker om bistand og beslutningspåvirkning skinner bakgrunnen som konsulent for store internasjonale prosjekter gjennom. Vi skjønner godt man kan bli desillusjonert. Men fjernt fra virkeligheten til dresskledde konsulenter som flyr mellom New York og Brüssel finner vi grasrotbevegelser som skaper varig endring på bakken.

God bistand gjør nemlig ­bistanden overflødig. I Tanzania har Haydom lutherske ­sykehus, et av landets beste­ ­sykehus, vært finansiert av norske bistandspenger. Det blir nødvendig i mange år fremover, men Kirkens Nødhjelps partnere jobber for en mer varig løsning. Gjennom fakta­baserte rapporter, ­dialogmøter med myndighetene og mobilisering i menighetene arbeider de for at den tanzanianske staten skal tette smutthullene i skattesystemet og få slutt på korrupsjonen.

Tanzanias inntekter må ikke snikes unna til skatteparadis, men heller brukes på sykehus, skoler og trygdeordninger. Partnerne våre jobber for et skatte­finansiert helsesystem som gjør at alle kan få tilgang til de helse­rettighetene de har krav på.

Mer rettferdig. God bistand sørger for at ressursene fordeles mer rettferdig. Staten Angola har enorme inntekter fra olje­utvinning.

Når 40 prosent av befolkningen lever i ekstrem fattigdom skyldes det at rikdommen havner i lommene til noen få fremfor til utdanning og helse.

Det Angola trenger er ikke først og fremst stat-til-stat ­bistand fra Norge. Det angolanere flest trenger­, er aktører som kan holde sine egne myndigheter ansvarlige og kreve at statens inntekter blir fordelt videre.

Korrupsjonsjegere. I Angola driver kirkene lokale grupper med korrupsjonsjegere. De har lært seg å lese budsjetter og oppdager når pengene ikke går dit de skal. Noen ganger oppdager de at det har blitt betalt for mye, andre ganger har det blitt gjort en for dårlig jobb, eller ikke blitt gjort ferdig. Funnene må de lokale myndighetene deretter svare for. På denne måten har landsbyer fått vanntilgang og veier blitt utbedret, og det med penger som allerede var der, men som ble brukt på feil måte. Det samme skjer i Tanzania.

Protesterte. I Pakistan har det i mange år vært lover og ­regler som har gjort det vanskelig å bli likestilt. Men våre partnere tok tak i dette, og flere års ­arbeid kulminerte i at flere tusen mennesker møtte opp til en stor ­demonstrasjon. De protesterte mot at kvinner ikke kan arve like mye som menn og mot at mange­ giftes bort mot sin vilje. Dette førte til at parlamentet gikk inn for en lovendring som gjorde at det ble straffbart å nekte kvinner å arve. Kvinner og menn stiller dermed likt i arvespørsmål og det bidrar til å hindre tvangsekteskap.

Her er det ingen fly. Få dresser, hvite fjes eller vestlige navn. Det er grasrotbevegelser, kirkesamfunn, imamer og kvinnegrupper. Dette er beslutningspåvirkning, og det virker. Vi inviterer gjerne Roland med på reise for å se hvordan folk på bakken kan skape varig endring ved å stille krav til sine myndigheter.


FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.12.2016

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77437 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43471 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34851 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27811 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22445 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22152 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20057 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19060 visninger

Lesetips

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 1 time siden / 203 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 1 time siden / 13 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 1 time siden / 7 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 1 time siden / 23 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
1 dag siden / 170 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
3 dager siden / 368 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
3 dager siden / 140 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
3 dager siden / 124 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 179 visninger
Les flere

Siste innlegg

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 1 time siden / 203 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 1 time siden / 13 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 1 time siden / 7 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 1 time siden / 23 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 2 timer siden / 12 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 10 timer siden / 45 visninger
Evolusjon – hvorfor er det så skummelt ?
av
Morten Andreassen
rundt 10 timer siden / 67 visninger
Evolusjon – hvorfor er det så skummelt ?
av
Morten Andreassen
rundt 10 timer siden / 58 visninger
Tvangsdigitalisering av Bærumsskolen
av
Ole Jørgen Anfindsen
rundt 10 timer siden / 68 visninger
Les flere