Sverre Langeland

Alder: 58
  RSS

Om Sverre

Følgere

Folkekirken er i ferd med å forvitre. Oppslutningen om gudstjenester og kirkelige handlinger er på vei nedover. I stedet for å tenke nytt om kirkens plass i et nytt åndsklima satser Kirkerådet på å sentralisere og byråkratisere kirken samt og klamre seg til restene av statskirken.

Kirkerådet har nå ute til høring et nytt utkast til kirkeordning for Den norske kirke. Som en konsekvens av statskirkens avvikling skal dagens kirkelov fra 1996 erstattes av ny lov om tros- og livssynssamfunn. I vakuumet som oppstår når Kirkeloven faller bort vil Dnk ha behov for å avklare sin egen identitet og organisering. 

 

I tråd med synkende oppslutning må kirkeråd og fellesråd i økende grad tilpasse seg den politiske agendaen i en stadig hardere kamp med bevilgende myndigheter for å sikre kirkens overføringer. Å krampaktig forsøke å holde på Status quo mens sugerøret i stats-og kommunekassen blir stadig tynnere, blir for passivt. I lys av den nye situasjonen bør kirken drøfte sin identitet, sitt oppdrag og sin visjon. Først når det er gjort kan den nye strategien legges, og ny kirkeordning få sin form i tråd med denne.

 

La meg her peke på noen grunnleggende svakheter i utkastet fra Kirkerådet.

 

1.Definisjonen av læregrunnlaget er mangelfullt. 

I §3 er det dåpen alene som definerer tilhørigheten til kirkens fellesskap, uten av troen nevnes. Uttrykket «ta del i kirkens liv» er for upresist. I den lutherske bekjennelsen gis kirken en liturgisk definisjon: Kirken er forsamlingen av de hellige der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. (CA 7) Misjonsbefalingen beskriver hvordan Kristus sender kirken for å gjøre disipler ved å gå ut og døpe og lære de døpte å holde alt det Jesus har befalt. Den forståelse av troen, dåpen, nattverden og opplæring som uttrykkes i kirkens dåpsliturgi bør også definere Dnk´s oppdrag: «Sammen med vår menighet og hele kirken får dere (foreldre og faddere) del i et hellig ansvar: å vise omsorg fordem, be for dem, lære dem selv å be og hjelpe dem til å bruke Guds ord og delta i den hellige nattverd, så de kan leve og vokse i den kristne tro» 

I utkastet fra Kirkerådet framstår menighetene som tjenestetorg som eksisterer for å betjene medlemmene med kirkelige seremonier. Men bare som forsamlingen av døpte kristne som tror, feirer gudstjeneste og gjør tjeneste kan kirken settes i stand til å utføre sitt oppdrag. En definisjon av læregrunnlaget som ensidig bygger på dåpen uten troen fører til en slagside i ekklesiologien, og denne slagsiden forplanter seg videre i utkastet.

 

2. Overstyring av menighetene.

Ordlyden i §13, tredje ledd er svært problematisk. Her reduseres menighetenes oppdrag til å være funksjonærer for Kirkemøtet. Her har man jo snudd luthersk kirketenkning på hodet! Enda verre blir det i utkastets §15 og §22 som vil avvikle menighetsmøtets selvstendige myndighet. Menighetsmøtet skal bare ha myndighet til å bestemme det Kirkemøtet eller andre kirkelige myndigheter overlater til menighetsmøtet. Ordlyden i den tilsvarende §11 fra kirkeloven, der menighetsmøtet avgjør saker om innføring av ny liturgi, samsvarer med menighetens myndighet etter den lutherske bekjennelsen.CA28 gir menighetene myndighet og plikt til å bedømme om pålegg fra kirkelig øvrighet stemmer med evangeliet.§6 i utkastet har beholdt formuleringen fra Kirkeloven: «Soknet er den grunnleggende enhet i Den norske kirke» Men hvordan skal dette bli noe mer enn en papirbestemmelse hvis soknet ikke er tillagt selvstendig myndighet? 

 

Ny kirkeordning bør rydde opp i forholdet mellom menighetsråd og fellesråd. I enkelte byer har fellesrådet utviklet en stor administrasjon på bekostning av ressursene i menighetene. Flere erfarer at kirkevergens administrasjon tenker mer i retning av «service-kirken» enn på «å vekke og nære det kristelige livet» i menighetene. Soknet bør ha juridisk status, mens fellesrådet bør kun være et samarbeidsorgan for sokn i kommunen.

 

Medlemmene av bispedømmerådet bør velges av menighetsrådenes medlemmer. Slik tas det på alvor at soknet er kirkens primære organ, og at øvrige kirkelige verv er avledet av disse. Denne ordningen vil kunne ivareta felles identitet og virke samlende. En slik modell er vanlig i mange kirker og organisasjoner. Valg til menighetsråd og bispedømmeråd bør avholdes i etterkant av en gudstjeneste. Slik kan luthersk kirkeforståelse i samsvar med CA7 forme kirkeordningen.

 

3. Valgmenigheter og løsing av soknebånd er bra

Et par gode forslag i utkastet kan nevnes: En ny permanent ordning med valgmenigheter kan gi Dnk større fleksibilitet og kan romme menigheter som mer kan rendyrke sin profil når det gjelder type teologisk og liturgisk profil. Det er også bra om det blir lettere å løsne soknebånd, for å kunne bli permanent medlem i en menighet man kjenner tilhørighet til, men ikke bor i.

 

4. Sett menighetene fri!

Med utkastet til kirkeordning forsterkes noe som allerede er et stort problem: At kirkemøtet har overtatt som den grunnleggende enhet i kirken. Formuleringen i §6 i utkastet: «Soknet er den grunnleggende enhet i Den norske kirke», henger i løse luften hvis ikke soknet har sin selvstendige myndighet. I de siste årene har det skjedd en tiltakende byråkratisering i kirken. Kirkevalget har blitt en byråkratisk mastodont til 85 millioner kroner. Kirkerådet, Kirkevergens stab i byene og til dels Bispedømmenes administrasjon har økt betydelig i forhold til menighetenes ressurser. Tilsvarende forsyner fellesråd, bispedømmeråd og kirkeråd seg av soknets beslutningskompetanse over sin virksomhet. I stedet for å nedprioritere menighetene til fordel for økende byråkrati burde kirkeordningen gått den andre veien: Satse på menigheten, som jo er den grunnleggende enhet i kirken. Det ville bety: Slanke kirkebyråkratiet, tilføre menighetene mer ressurser og gi menighetene den myndigheten de skal ha i en evangelisk-luthersk kirke. Fra fellesrådet bør menighetene få mer ressurser til å bygge fellesskapet. Fra bispedømmet bør menighetene få mer innflytelse til å forme sin egen profil. Dette vil innebære større innflytelse ved tilsetting av prest. Fra kirkemøtet bør menighetene beholde den rett de har etter kirkeloven til å avgjøre innføring av nye liturgiske bøker i soknet. Dnk kan lære mye av den danske folkekirken når det gjelder menighetenes myndighet og ansvar.

 

Kampen for menighetene handler om mer enn teologi. Hvis Dnk skal kunne møte den nye åndelige situasjonen trengs det sterke, livskraftige menigheter, som ikke bare er drevet av lønnede medarbeidere, men også med et engasjert lekfolk, som kan gi både av tid og penger. Men hvordan skal vi få menighetslemmene engasjert i sin lokale menighet hvis de ikke har innflytelse over menighetens liv og framtid? Og hvor finner man frivillege som begeistret engasjerer seg i en menighet som har sin oppgave i å være funksjonærer for de kirkelige myndigheter?

 

Høringsfristen på utkastet fra Kirkerådet er 15.desember. Det er å håpe at menighetsråd og andre høringsinstanser kjenner sin besøkelsestid.

 

Gå til innlegget

Yrkesforbud for Carissimiprester?

Publisert 8 måneder siden

Den norske kirke driver dobbelkommunikasjon overfor studenter og andre for tiden. På den ene siden kaller de unge til prestetjeneste. På den andre siden nekter bispedømmer, tross stor prestemangel, å tilsette konservative prester.

Vårt Land (9. juni) skriver om presten Mikael Bruun, som på tross av at han var kvalifisert og innstilt til stillingen som sokneprest i Nordreisa, ikke ble tilsatt av Nordhålogaland bispedømmeråd. 

Dette brakte fortvilelse i menigheten, som har vært uten prest i to år og endelig hadde fått en søker som de ønsket seg. 

Puste lettet ut. 

13. juni melder Dagen at biskopen har grepet inn og engasjert Bruun i et årsvikariat, i den stillingen bispedømmerådet ikke ville tilsette ham i. Menigheten i Nordreisa og slitne naboprester kan puste lettet ut, i alle fall i ett år. Men denne saken reiser spørsmålet om det går mot yrkesforbud for prester som står for handlingsspråket i Carissimi, og lar læresplittelsen få konsekvenser for gudstjenestefellesskapet. Tilsettingssaken avslører også en svakhet ved prosedyren for tilsetting av prester. 

Spørsmålet om yrkesforbud gjelder i første rekke teologiske studenter, som er i gang med et langt studieløp for å kvalifisere seg til ordinasjon og prestetjeneste i Den norske kirke. Noen av disse har respondert på kallet til prestetjeneste som nå går ut fra mange hold, i en tid hvor prestemangelen begynner å bli prekær. 

En tjeneste for menn. 

Blant dem er det studenter som står for handlingsspråket i Carissimi, som over 150 prester skrev under på for noen år siden. Og blant dem er det også noen som deler læren, som også er vanlig blant verdens kristne, at presteembetet er innstiftet av Gud som en tjeneste for menn. Selv deler jeg begge disse lærestandpunktene. I alle år har jeg fått høre at det er plass i kirken for meg og mine meningsfeller. Men nå, når Åpen Folkekirke har inntatt flertallet i flere bispedømmeråd, kan det være grunn å spørre om det går mot yrkesforbud for prester som Bruun og undertegnede. 

Kirkemøtet har slått fast at det skal være rom i kirken for å trekke konsekvenser for gudstjenestefellesskapet på grunn av læresplittelsen. Dette har også preses gitt uttrykk for i et brev til Carissimi-prester i 2012: «Bispemøtet har aldri gitt uttrykk for at prester kan tvinges til nattverdsbordet». Denne saken er krevende for mange på begge sider, og det er ikke bare på kirkemøtet denne saken fører til tårer. 

Men mener Åpen Folkekirke at splittelsen løses med yrkesforbud for prester som står for Carissimis handlingsspråk? 

Fantes «kjøreregler». 

Da jeg ble ordinert for snart 30 år siden, var det store spørsmålet prestetjeneste for kvinner. De av oss som landet på kirkens tradisjonelle lære her ble betrygget med at det fantes «kjøreregler» som skulle sikre plass både for kvinnelige prester og de som stod på kirkens tradisjonelle lære. Presteforeningen utarbeidet kjørereglene, men overlot senere ansvaret for å følge opp disse til bispedømmene. For noen år siden spurte jeg min biskop om kjørereglene gjelder i Bjørgvin, og fikk bekreftende svar. Men gjelder de også i de andre bispedømmene? Jeg kjenner teologistudenter som er spent på å høre svaret. Denne saken viser dessuten en stor svakhet i tilsettingsprosedyren av prester. Offisielt synes de fleste å være enige om at soknet er grunnenheten i kirken. Men hvorfor veier menighetens votum så lite ved tilsettinger? Slik trenger det jo ikke å være. Her kan man bare se til våre søsterkirker i Danmark og England. Der har soknene langt større innflytelse over tilsettinger, noe som fører til større teologisk bredde i presteskapet enn i Dnk, og større mulighet for ordinære soknemenigheter til å utfolde seg etter sin egendefinerte profil. Dette samsvarer også med luthersk lære om menighetens kallsrett og plikt til å bedømme lærespørsmål. 

Det lokale engasjementet. 

Åpen Folkekirkes vilje til å drive ideologisk ensretting av menighetene truer både det lokale engasjementet og nå også presterekrutteringen. 

Etter Nordhålogaland bispedømmeråds handlemåte i tilsettingssaken i Nordreisa er det grunn til å spørre: Er det rom bare for kristne som tilpasser seg den nye læren, eller skal det være rom i den romslige kirken også for de står for kirkens tradisjonelle lære om ekteskapet og presteembetet?

Trykket i Vårt land 19. juni 2018

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere