Lise Fladberg

Alder: 46
  RSS

Om Lise

Følgere

Abortsaken som lokkemat

Publisert rundt 1 måned siden - 1046 visninger

I politikken velges og anvendes ulike virkemidler når verdier skal løftes fram for å verne, fordele og omfordele. Man kan lett gjøre seg tanker om bruken av virkemidler etter å ha fulgt debatten rundt KrFs retningsvalg de siste ukene. For hva skjer om symbolpolitiske gevinster blir viktigere enn måloppnåelse?

Selvbestemt abort er et tema som engasjerer. Ikke minst fordi statsminister Erna Solberg lokket med endringer i abortlovgivningen som gevinst om KrF gikk inn i hennes regjering. Ja, noen har endog gitt sin stemme til «blå side» på grunn av denne lokkematen.

Konsekvens- og pliktetikk. 

Som ung student lærte jeg om ulike tilnærminger til etiske problemstillinger. Tradisjonelt vurderes en etisk handling fra to ulike synsvinkler. Er det handlingens formål eller handlingens pliktmessige basis som avgjør om handlingen er rett eller gal? Er det virkningen av et tiltak som er viktigst, eller er det den formelle basisen som bør vektlegges?

I dag er det slik at et flertall i landet vårt forsvarer de ordninger og det lovverket vi har knyttet til selvbestemt abort. Likevel vil nok den store majoriteten av velgere være enige i at det er en god ting at aborttallene går ned. Er det da ved lovendringer man kan oppnå de beste resultatene på området, eller er abortforebyggende tiltak som de fleste kan enes om et klokere satsningsområde?

Alle som hørte Erna Solberg i Debatten på NRK torsdag 1.
november bør ha fått med seg at hun ikke tror at en endring av ordlyden i lovteksten kommer til å få en praktisk konsekvens. Eller sagt på en annen måte: Det kommer ikke til å bli færre aborter, selv ved en endring av paragraf 2c. Så hva oppnår man da i praksis?

En smule grandiost. 

Selv vektlegger hun lovendringens symbolske kraft. Kan hende er det til trøst for de som opplever seg som utsatt for sortering i samfunnet vårt. Men det er nå en gang slik at hvis en paragrafendring ikke fører til at det ufødte barnet får leve, så har man ikke oppnådd det man ønsker. Hvis konsekvensen er at like mange barn sorteres bort, ja da teller vel konsekvensene mer enn symbolpolitikken? Kjell Ingolf Ropstad får ha meg unnskyldt, men da virker ord som «en historisk mulighet» en smule grandiost. For er det nå egentlig Erna som er mest villig til å satse på abortforebyggende tiltak, eller vil KrF faktisk ha mer å hente på venstresiden i det
politiske landskapet?

Der er så mye som er litt pussig når det gjelder KrF. Jeg har absolutt tillit til at KrF-ere ønsker å bekjempe fattigdom og urett. Jeg har bare liten tro på virkemidlene. Bistand er for mange et fint ord, men er det egentlig en god resept i bekjempelsen av fattigdom? Vi gir litt av vår overflod, men mesteparten beholder vi helst selv. Kanskje er det bare et nytt eksempel på symbol­politikk? Forstå meg rett, det er mange konkrete eksempler på at mennesker og samfunn har fått hjelp gjennom bistandsmidler, men det monner liksom litt lite i den store sammenhengen likevel.

Moderne avlatshandel. 

På sett og vis blir bistandsmidlene man kjemper så sterkt for å øke bare et moderne eksempel på avlatshandel. En slags måte å kjøpe seg skyldfrie på fra de dårlige valgene vi som en rik oljenasjon og forbrukere tar hver eneste dag. Vi fortsetter å forbruke og forurense på andres bekostning. Dersom fattigdom og miljøutfordringer virkelig skal bekjempes, kan det gi større
mening å snakke om strukturelle omlegginger i samfunnet, enn å fokusere på en liten prosent­andel av statsbudsjettet. Men fredag ettermiddag bestemte KrF seg for at de ville gå i regjering med partier som ideologisk sett satser hardt på økonomisk vekst og velstand, med de konsekvensene det har for miljøet og fattigdom på verdensbasis.

Symbolpolitikk er ikke bare å forakte. Den kan absolutt bety noe for noen i enkelte spørsmål. Men om det er det symbolske som avgjør et helhetlig retningsvalg, da kan det være grunn til å bli litt bekymret. Jeg har aldri vært mer fristet til å stemme KrF enn jeg var etter å ha hørt Hareides tale fredag formiddag. Og jeg har heller aldri vært mer sikker enn jeg ble fredag ettermiddag på at jeg neppe noen gang kommer til å gjøre det.

Gå til innlegget

Når symbolpolitikk teller mer enn resultatet

Publisert rundt 1 måned siden - 1024 visninger

I politikken velges og anvendes ulike virkemidler når verdier skal løftes fram for å verne, fordele og omfordele. Man kan lett gjøre seg tanker om bruken av virkemidler etter å ha fulgt debatten rundt KrFs retningsvalg de siste ukene. For hva skjer om symbolpolitiske gevinster blir viktigere enn måloppnåelse?

De siste dagenes mediefokus i forbindelse med retningsvalg i KrF har vært massivt. Fra talerstoler i større og mindre forsamlingslokaler over det ganske land har vi hørt argumenter for blått og rødt retningsvalg framført med stort engasjement. Det er ikke til å undres over at engasjementet av og til kan bli så brennende at det overskygger de faktisk politiske resultater man ønsker å oppnå.

Selvbestemt abort er et tema som har engasjeret. Ikke minst fordi statsminister Erna Solberg lokket med endringer i abortlovgivningen som gevinst om Krf gikk inn i hennes regjering. Ja, noen har endog gitt sin stemme til «blå side» på grunn av denne lokkematen. Som ung student lærte jeg om ulike tilnærminger til etiske problemstillinger. Tradisjonelt vurderes en etisk handling fra to ulike synsvinkler. Er det handlingens formål eller fokus på handlingens pliktmessige basis som avgjør om handlingen er rett eller gal? Er det virkningen av et tiltak som er viktigst, eller er det den formelle basisen som bør vektlegges? I dag er det slik at et flertall i landet vårt forsvarer de ordninger og det lovverket vi har knyttet til selvbestemt abort. Likevel vil nok den store majoriteten av velgere være enige i at det er en god ting at aborttallene går ned. Er det da ved lovendringer man kan oppnå de beste resultatene på området, eller er abortforebyggende tiltak som de fleste kan enes om et klokere satsningsområde?

Alle som hørte Erna Solberg i Debatten på NRK torsdag 1. november bør ha fått med seg at hun ikke tror at en endring av ordlyden i lovteksten kommer til å få en praktisk konsekvens. Eller sagt på en annen måte: Det kommer ikke til å bli færre aborter, selv ved en endring av paragraf 2C. Så hva oppnår man da i praksis? Selv vektlegger hun lovendringens symbolske kraft. Kan hende er det til trøst for de som opplever seg som utsatt for sortering i samfunnet vårt. Men det er nå en gang slik at hvis en paragrafendring ikke fører til at det ufødte barnet får leve, så har man ikke oppnådd det man ønsker. Hvis konsekvensen er at like mange barn sorteres bort, ja da teller vel konsekvensene mer enn symbolpolitikken? Kjell Ingolf Ropstad får ha meg unnskyldt, men da virker ord som «en historisk mulighet» en smule grandiost. For er det nå egentlig Erna som er mest villig til å satse på abortforebyggende tiltak, eller vil KrF faktisk ha mer å hente på venstresiden i det politiske landskapet?

Der er så mye som er litt pussig når det gjelder KrF. Jeg har absolutt tillit til at Krfere ønsker å bekjempe fattigdom og urett. Jeg har bare liten tro på virkemidlene. Bistand er for mange et fint ord, men er det egentlig en god resept i bekjempelsen av fattigdom? Vi gir litt av vår overflod, men mesteparten beholder vi helst selv. Kanskje er det bare et nytt eksempel på symbolpolitikk? Forstå meg rett, det er mange konkrete eksempler på at mennesker og samfunn har fått hjelp gjennom bistandsmidler, men det monner liksom litt lite i den store sammenhengen likevel. På sett og vis blir bistandsmidlene man kjemper så sterkt for å øke bare et moderne eksempel på avlatshandel. En slags måte å kjøpe seg skyldfrie på fra de dårlige valgene vi som en rik oljenasjon og forbrukere tar hver eneste dag. Vi fortsetter å forbruke og forurense på andres bekostning. Dersom fattigdom og miljøutfordringer virkelig skal bekjempes, kan det gi større mening å snakke om strukturelle omlegginger i samfunnet, enn å fokusere på en liten prosentandel av statsbudsjettet. Men fredag ettermiddag bestemte KrF seg for at de ville gå i regjering med partier som ideologisk sett satser hardt på økonomisk vekst og velstand, med de konsekvensene det har for miljøet og fattigdom på verdensbasis.

Symbolpolitikk er ikke bare å forakte. Den kan absolutt bety noe for noen i enkelte spørsmål. Men om det er det symbolske som avgjør et helhetlig retningsvalg, da kan det være grunn til å bli litt bekymret. Jeg har aldri vært mer fristet til å stemme KrF enn jeg var etter å ha hørt Hareides tale fredag formiddag. Og jeg har heller aldri vært mer sikker enn jeg ble fredag ettermiddag på at jeg neppe noen gang kommer til å gjøre det.

Gå til innlegget

Gudstjenestedeltakelse gir få "likes"

Publisert 10 måneder siden - 198 visninger

Jeg åpnet den tunge eikedøra og så inn i en gammel kirke forrige søndag. Glassmalerier, fresker og solstråler som speilet seg i prismekroner til tross, det som gjorde størst inntrykk på meg var at kirken var så godt som tom. Guds hus utkonkurreres av helt vanlige hus og hjem en søndag formiddag. Eller kanskje er det bare hytteliv og skiløyper som kaller sterkere på oss?

I mange år har kirken vært mitt arbeidssted. Det har vært et godt sted å arbeide, og det har vært et utfordrende sted å arbeide. Mest av alt har det å legge til rette for trosopplevelser for barn, unge og voksne vært meningsfull bruk av tid. Men for hvert år jeg har jobbet i kirken har jeg merket meg det: Gudstjenestedeltakelsen har gradvis sunket, andelen grått hår i fellesskapet har tilsvarende steget. I dag er jeg ikke ansatt i kirken lenger, men kun en gjest i min fars hus. Jeg leser mye pedagogisk forskning til daglig, og blikket mitt er ofte rettet mot tilpasset opplæring og prestasjonskultur i skolen. Finnes det en sammenheng mellom gudstjenestedeltakelse og dette individrettede fokuset som preger samfunnet vi lever i?
Mange vil kanskje mene at gudstjenesten som ordning er dårlig tilpasset den oppvoksende generasjon. Der jeg satt på benkerad sju søndag formiddag, så jeg kun en gudstjenestedeltaker under 40 år. Hun satt helt bakerst og hadde fått utdelt et tegnebrett i tre med fargestifter stukket ned i små hull. På brettet lå et ark med bilde fra en bibelhistorie som helt klart kunne knyttes til dagens prekentekst. Det går absolutt an å si at det meste som foregikk i høymessen ikke var tilpasset små barn, og samtidig lå tegnebrettet der og ventet på henne. Noen hadde tenkt på at det skulle være noe for henne i kirken denne søndagen.
Nå er neppe blanke ark og fargestifter alene nok til å gjøre døren høy og porten vid inn i kirken for barn, unge og voksne i dagens Norge. Vi lever i en kultur med sterke forventninger om personlig tilpasning i nær sagt alle sammenhenger. I skolen har prinsippet om tilpasset opplæring preget styringsdokumenter og pedagogisk tenkning i en årrekke. Ja, prinsippet om individuell tilpasning har sveipet over kirkens trosopplæring, og tidvis også over kirkens gudstjenesteordning. Kanskje er det sånn at vi i jakten på individuell tilrettelegging har blitt dårligere til å være en del av en flokk? I en flokk vil ofte det samlede behovet styre. Å tilpasse seg blir derfor viktigere enn tilpasset deg. Deltakelse i et trosfellesskap innebærer en form for innordning. Dersom tro er noe vi selv definerer hva er, og Bibelens budskap kontinuerlig kan oppdateres våre egne overbevisninger, blir gudstjenestefellesskapet en krevende øvelse å delta i. Det blir lettere å pleie sin tro i fred og ro, uten innblanding fra andre. Like fullt handler tomme kirkerom trolig om mer enn personlige konstruksjoner og individuelle behov.
Folk tror mindre enn før. De tror muligens mer på seg selv, men mindre på noe som er større enn dem selv. Mennesker anno 2018 er opplært til å prestere for å høste belønning. Vi lever i et kunnskapssamfunn der kravene til kompetanse øker. Det er viktig å kunne noe, å ha ambisjoner. Barn lærer tidlig at prestasjoner teller hvis de vil opp og fram i livet. I skolen kartlegges og vurderes elever i høyt tempo. Kanskje er det kristne budskapet om ufortjent nåde for vanskelig å ta inn for generasjoner som har lært seg at det er egen innsats som betyr noe. En religion der man ikke må yte for å få kan virke forløsende, men kommer samtidig kraftig på kollisjonskurs med verdier basert på innsats og ferdigheter. Er det selve grunntankene i den kristne tro som selger for dårlig i dag? Kan hende er vi rett og slett ikke beredt til å ta imot noe ufortjent lenger. Luthers lære om «troen alene» setter gjerningene våre litt til side. Det sies at det var en lettelse for Luther å oppdage at frelsen er en gave som mennesker får helt ufortjent. For generasjoner som har lært seg å stole blindt på egne prestasjoner, kan det ufortjente bli heller vanskelig å forholde seg til. En konsekvens kan derfor bli at vi ikke søker til kirkerommet når vi trenger tid til refleksjon og hvile i en krevende hverdag. Vi deltar heller på et kurs i yoga eller mindfulness, og betaler egne inntjente kroner for å finne roen.
På søndagstur i skiløypa forbedrer vi vår fysiske kapasitet. Vi bruker kroppen vår, puster inn frisk luft. Etter turen legger vi ut et bilde på Facebook og høster belønning i form av likes. Selvsagt er det rom for flinke piker i et menighetsfellesskap, men hva har vi nå egentlig utrettet ved å gå i kirken søndag formiddag klokka 11? I kirkerommet er det få krav til oss. Der er det lov til å bare være. Vi får motta uten at det kreves noe av oss. Riktignok er det greit å kjenne til noen av kodene for atferd. Det er en viss forventning om å reise seg opp og sette seg ned igjen på gitte tidspunkt. Dersom vi ikke har helt kontroll på når vi skal reise oss opp fra benken, er det likevel bare å følge med på atferden i benkeradene foran. Hvis det sitter noen der, da.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Debatten og dei gode gjerningane
av
Sofie Braut
rundt 16 timer siden / 365 visninger
2 kommentarer
Prestasjon & relasjon
av
Maria Stensvold Ånonsen
rundt 16 timer siden / 145 visninger
2 kommentarer
Tilsyn med vitnesbyrd
av
Vårt Land
rundt 18 timer siden / 240 visninger
2 kommentarer
Gryende helgenkult
av
Caroline Serck-Hanssen
rundt 22 timer siden / 179 visninger
1 kommentarer
Et sprang i tiden
av
Arild Vøllestad
rundt 22 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
En trøstesløs fase
av
Svein Takle
rundt 22 timer siden / 69 visninger
1 kommentarer
Hemmelig synagoge i Metodistkirke
av
Peder Borgen
rundt 22 timer siden / 136 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Morten Andreassen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 5 timer siden / 7149 visninger
Christian Jebsen kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 5 timer siden / 758 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 5 timer siden / 7149 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 5 timer siden / 758 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 5 timer siden / 758 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Prestasjon & relasjon
rundt 5 timer siden / 145 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 5 timer siden / 758 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 5 timer siden / 758 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 6 timer siden / 758 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 6 timer siden / 758 visninger
Robin Tande kommenterte på
Prestasjon & relasjon
rundt 6 timer siden / 145 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 6 timer siden / 758 visninger
Les flere