Stina Ihle Amankwah

Alder: 27
  RSS

Om Stina

L.L.B International and European Law, M.Phil System dynamics (Modellbasert samfunnsplanlegging) Rådgiver i Minotenk - Minoritetspolitisk tenketank. Koordinator i Møhlenpris idrettslag.

Følgere

Rasisme rammer også hvite, på samme måte som mannen som spyttet i motvind til slutt ble offer for sin egen klyse.

Samfunnet som helhet går glipp av viktige ressurser

I et samfunn hvor enkelte grupper blir kategorisk sluset inn i «yrkene som trengs mest», typisk i ufaglærte jobber går vi glipp av viktig verdiskapning og ressursutnytting. Satt på spissen, en ungdom som får høre at de burde bli taxisjåfører siden somalere er så flinke på det, kunne kanskje vært den som fant opp en kur mot kala hazar, den som kunne knekt koden på banebrytende bærekraftig teknologi, eller en lederfigur som kunne ledet landet gjennom fremtidige kriser lignende den vi befinner oss i nå.

Voldelige ekstremister som forbereder seg på rasekrig kan også drepe nordmenn

I et samfunn hvor rasistiske (hat)ytringer blir normaliserte i det offentlige rom vil personer som Manshaus og Breivik tro at de handler på vegne av ett større «oss». I et samfunn hvor eksponering for rasistiske selverklærte sannheter blir normalisert blir det også mer normalt å forskjellsbehandle andre grupper som kvinner, seksuelle- og kjønnsminoriteter. Norsk historie viser oss at rasistisk høyreekstrem vold i aller høyeste grad er dødelig, også for hvite, såkalte etniske nordmenn. I løpet av andre verdenskrig hvor nazistene prøvde å legge under seg mest mulig territorie bl.a for å kunne rendyrke «den ariske rase» ble flere tusen nordmenn drept. Hvit overlegenhet lå til grunn for det ideologiske sammensuriumet som motiverte Breivik til å drepe flere ti-talls mennesker, de fleste hvite, såkalte etniske nordmenn. Det var rasistiske teorier om hvit overlegenhet og raserenhet som førte til at Manshaus drepte sin egen søster, en etnisk nordmann med en annen hudfarge. Det var bl.a rasisme som førte til at Manshaus’ familie har lidd en tragedie av dimensjoner.

Rasisme er sosial ulikhet.

I et samfunn med etablert sosial ulikhet, uavhengig om det kan knyttes til en minoritetsstatus som hudfarge, eller til et annet fenomen som fattigdom, er det en akseptert sannhet at det er enkelte grupper som drar fordeler av ulikheten mens andre til sammenligning får et dårligere utgangspunkt for å oppnå de samme mulighetene. Den type sosial ulikhet som er et resultat av rasisme, som f.eks dårligere tilgang på arbeids- og leiemarked, et intet unntak. Det er dokumentert at det er lettere å få jobb hvis du heter Hanne enn hvis du heter Ala’a. Tilgang på arbeid som korresponderer med utdannelsesnivå og evner har unektelig en effekt på hvilket liv man har mulighet til å leve, det samme må kunne sies for tilgang til bolig. Både arbeid og bolig er to sentrale og ufravikelige elementer i sosial mobilitet, som skal være en hjørnesten i det norske sosialdemokratiet.

Der noen er forulempede drar andre fordeler:

Det at enkelte grupper må takle disse utfordringene betyr at det er et privilegium å ikke måtte gjøre det. At man har et privilegium betyr ikke at man ikke har noen utfordringer, men at man har flere muligheter enn enkelte andre. Jeg har for eksempel flere muligheter enn en del andre som ser ut som meg fordi jeg er kulturelt norsk, har norsk familie og et norsk navn. Flere muligheter = større valgfrihet. For å sitere Høyre’s prinsippprogram er frihet og ansvar to ulike sider av samme sak. Vi som har større valgfrihet og er mer priviligerte har derfor et større ansvar for samfunnet vi bor i. 

Rasisme rammer også hvite ved å legge mer ansvar over på mer priviligerte grupper, som også inkluderer ulike grupper hvite. 

Man har ansvar for å enten opprettholde sin posisjon, eller endre ulikhetens hierarki. Dersom du ønsker å kvitte deg med ansvaret som rasismen pålegger deg finnes det faktisk en løsning. 

Få slutt på rasismen, få slutt på sosial ulikhet. Først da vil vi ha like mye eller like lite ansvar.

Gå til innlegget

Vaksinetesting i Afrika

Publisert 5 måneder siden

Det føles godt å slå det fast en gang for alle, at afrikanere ikke er prøvekaniner. Nå når vi har gjort det klart la oss ta debatten om medisinsk rasisme og se om BCG effekten kan beskytte oss mot korona.

Doktor Jean Paul Mira og kollega Camille Locht deltok i nylig i en TV-debatt hvor de diskuterte veien mot en eventuell vaksine mot Korona. Dr. Mira spurte om det hadde vært en idé å teste vaksinen i Afrika «hvor folk likevel ikke beskytter seg mot viruset». Utsagnet har siden fått mye oppmerksomhet etter at den ble plukket opp og kritisert av de populære fotballspillerne Samuel Eto’o, Didier Drogba og Demba Ba. Mira påpekte i forkant at dette var et provoserende utsagn. Siden sammenlignet han en slik metode med hvordan HIV medisin har blitt testet på prostituerte. En sammenligning mange afrikanere også vil ha seg frabedt. Det hører også med til historien at vaksinen det er snakk om er BCG, den samme vaksinen som er en del av barnevaksinasjonsprogrammet i Norge.

Ønsket om å ville teste nye legemidler på afrikanere, eller å bruke utsatte grupper i medisinske eksperimenter, er det en godt etablert og meget kritikkverdig praksis i legemiddelindustrien. At «afrikanere likevel ikke beskytter seg mot viruset» er også en påstand som generaliserer alle afrikanere og som bygger på et premiss om at det er utenkelig at afrikanske land evner å finne egne løsninger for å beskytte seg mot COVID-19. Dette på tross av at Afrika består av 52 ulike land, med en betydelig yngre befolkning enn resten av verden, og allerede har mye erfaring med å bekjempe epidemier og febersykdommer. Når disse fotballspillerne løftet dette utsagnet var det mange afrikanere, og andre verden over, som delte spillernes reaksjoner. Selv om Afrika er et kontinent med betydelige forskjeller i leseferdigheter har de fleste afrikanere sett og hørt nok til å gjennkjenne til rasistiske praksiser. I motsetning til vesten hvor rasisme oftest blir omtalt som et abstrakt fenomen er det i en afrikansk kontekst knyttet til helt konkrete historier, erfaringer og følelser etter imperialismens herjinger. Det er konkret. Når et slikt forslag nå kommer fra en fransk lege, i en tid hvor mange allerede har et høyt stressnivå og frykter konsekvensene av korona, går mange i selvforsvar.

Det er nettopp det vi ser skje nå, og det gir enda en grunn til bekymring. Jeg så flere titalls poster på sosiale medier som var laget som en reaksjon til denne uttalelsen før jeg lette meg frem til den originale kilden. Jeg reagerte som mange andre instinktivt på Mira’s uttalelser med sinne og indignasjon. Etter å ha sett hele samtalen mellom legene ble to ting klart: 1. Vaksinen det er snakk om er den kjente BCG vaksinen de fleste nordmenn allerede har tatt og 2. Bruken av denne vaksinen mot korona blir allerede testet på mennesker i flere land. Den instinktive reaksjonen mot doktorens utsagn var helt naturlig og rettferdig slik den fremstod i SoMe, isolert og sterkt følelsesladet, bygget på et rasistisk premiss. Mens faren var falsk, var frykten ekte. BCG er en vaksine vi har mye kunnskap om, og alt peker mot at en vaksine er det eneste som kan stoppe pandemien.

Dersom tillitskrisen mellom afrikanere og legemiddelindustrien får vokse seg stor nå i denne tiden kan det ha fatale konsekvenser for afrikanere. Tillitskrisen har vært godt synlig i mediebildet så vel som på sosiale medier. Sentrale politikere mener alle afrikanske stater burde gå sammen om å nekte testing av vaksiner i Afrika, og WHO’s general sekretær, ethiopiske Dr Tedros Adhanom Ghebreyesus uttaler at testing i Afrika «kan ikke og skal ikke skje». Denne mistroen gjelder ikke bare blant afrikanere på kontinentet, men er noe som har engasjert og til en viss grad mobilisert, hele den afrikanske diasporaen.

 

Vi som afrikanere må stå i mot koloniale holdninger i legemiddelindustrien, men vi må gå lenger enn å bare reagere på instinkt og si: «vi ikke er prøvekaniner». Det kan føles forløsende for mange når man føler at noen andre (med mer innflytelse) setter ord på egne følelser og erfaringer. Men det er likevel noen nevneverdige fallgruver med å bygge en bevegelse på instinktive reaksjoner uten analyse. Den mest opplagte av dem er økt vaksinemotstand i en situasjon hvor vi kan være helt avhengige av vaksine. En annen effekt er at «frykt mot en ytre fiende» er den mest verdifulle kapitalen for ekstreme grupper, spesielt når det kan legges til etniske overtoner. Spørsmålet fra Dr. Mira var rettet mot en studie som handler om å gi BCG vaksinen til testsubjekter som hovedsakelig er europeere og australiere for å se om det kan hjelpe mot korona. Frivillig. Lignende studier gjennomfører nå kliniske tester andre steder. Det er premisset for spørsmålet, nemlig det at «afrikanere likevel er ubeskyttet» (og derfor attraktive som prøvekaniner) som setter utsagnet inn i en rasistisk medisinsk tradisjon. 

 

Det er på tide at vi krever et oppgjør med medisinsk rasisme, men dette er ikke en tid for å stoppe etter «vi er ikke prøvekaniner». Vi må samhandle med metodene som brukes og sette krav i henhold til den faktiske praksisen. Dersom en vaksine skulle kommet fra et afrikansk universitet hadde det formodentlig vært afrikanere vaksinen først skulle testes på og det kunne blitt til en stor suksess. Vi kan ikke bare si kategorisk nei til all testing, vi må løfte debatten og være med på å definere de afrikanske premissene. Den afrikanske diasporaen har tyngde på kontinentet og vi kan fokusere på at fortiden ikke skal gjenta seg selv eller vi kan fokusere på å bygge den fremtiden vi mener vi fortjener.


Gå til innlegget

Minotenk hadde tidligere denne høsten lansering av Haboon Hashi’s bok En vei ut? på Kvarteret i Bergen. Boken er en biografisk fortelling om spørsmål knyttet til tro og tvil, desperasjon og avgjørelsen om å forlate islam og stå frem som lesbisk. I etterkant av panelsamtalen var det tydelig at mange, både med kristen og muslimsk tilknytning, kjente seg igjen i historien til Hashi. Det dannet bakgrunnen for å invitere imam Alyas Karmani til å svare på spørsmål vi visste at mange slet med, spesielt kvinner og personer med LHBT bakgrunn, samt behandlere i psykisk helse. Karmani er nemlig ikke bare imam, men også hafiz – en som kan koranen utenat - i tillegg til å være psykolog og sexolog.

Jeg hadde gleden av å lede samtalen sammen med representanter fra Skeiv Verden Vest, og vi konkluderte arrangementet med at dette ikke måtte være slutten på samtalen, men begynnelsen på en mye større samtale. En samtale om hvordan vi kan bruke religion til å skape god psykisk helse. Det er derfor med glede jeg ser at Bergen Moské faktisk tar samtalen videre med sine medlemmer, og lar seg utfordre!

I forkant av arrangementet fikk vi spørsmål om hvorfor vi ikke inkluderte imamer fra Bergen moské i panelet, og svaret på dette er at det er lettere for mange å spørre en utenforstående.

Karmani var tydelig på at hverken han eller andre kan endre hva islam sier om sex utenfor ekteskapet, uavhengig om det er snakk om homofile elle heterofile som har sex, men at vi må kunne snakke om sex på et menneskelig nivå som beholder individenes verdighet. Samtidig presenterer islam også et teologisk fundament for pedagogisk tilnærming til dette med synd og for å fremme god psykisk helse. Imam Karmani snakket om et islam som fremelsker det gode i menneskene, hvor måten vi forholder oss til hverandre er basert på at vi også prøver å få frem det beste i hverandre. Han trakk frem de versene i Koranen som handler om at Allah også elsker synderne, om retningslinjer som fremmer velvære og psykisk helse, om toleranse og samhold. På spørsmål om hvordan personer som arbeider med psykisk helse kan bruke islamske tradisjoner i behandling refererte han til islamsk tradisjon, og at han bruker både teologiske og psyokologiske verktøy som hjelper individer med å finne sin egen vei til å bli den beste versjonen av dem selv, en prosess han refererte til som al nafs al motmaena. I forbindelse med personer som har angst for å bli dømt for å ha gjort noe de tror er ‘haram’ siterer gjerne Karmani en hadith som sier «om du ikke har syndet, vil Allah erstatte deg med andre som har syndet, og de vil be ham om tilgivelse». Karmani baserer seg på sitater fra autoriserte islamske kilder, som representerer én del av teologien, men utelukker ikke at det finnes andre sitater en kan bruke, som kanskje er motstridende eller peker i en annen retning.

I begge arrangementene Minotenk har hatt om dette temaet har fagpersoner fremmet at måten man bruker teologi for å fremme god psykisk helse er ved å møte troende som har spørsmål, på den måten de trenger å bli møtt på. Dersom de trenger å høre om Guds enorme kjærlighet er det dét svaret man gir dem, dersom de trenger å høre om viktigheten av disiplin, gir man dem svar som understreker at Gud krever disiplin fordi begge disse svarene finnes i teologien! Som Karmani selv sa, religiøse ledere kan enten bruke religionen som en pisk eller som gulrot. Det er positivt at moskeen ønsker å være der for muslimer og jeg håper at tilbudet er åpent for alle som tror og tviler, alle som synder, og ikke bare de som tror og synder på samme måte «som folk flest».

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere